Helt vanlig, helt absurd turbohelg

Tusen takk for alle hilsener i etterkant av forrige innlegg. Gode ord og fine tanker, sympati og et og annet sensurert banneord (hehe, her måtte jeg flire, Ida. Tenker på alle spam-meldingene jeg får som er fulle av viagra og gay porn og buy fake louis vuitton, og DE slipper igjennom). Det varmer!

Lørdag ettermiddag. Jeg har vært med Turbo på siste gjennomkjøring i Oslo domkirke med Minstemann på slep, nå traver vi oppover Karl Johan for å møte Gubben og gutta på konserthuset så Minstemann kan komme seg hjem og jeg blir igjen for å vente på Turbo. Ingen snø, dessverre, men Oslo viste seg likevel fra en stemningsfull side før jul.

 

Og det er godt at det er flere enn meg som er litt sjokka. Jeg synes jo fremdeles at dette er veldig, veldig… rart. Brystkreft, av alle ting. Jeg er jo utmerket godt klar over at jeg ikke har vært snill mot kroppen, på mange forskjellige vis, og da jeg rundet de store 40 har jeg hatt med meg tanken på det, at nå må jeg begynne å følge med på ordentlig. Nå kan slitasjen virkelig begynne å sette inn. Men hvis det er noe jeg har vært bekymret for er det først og fremst hjertet. Det er det som har vært greia i min familie, særlig på farssiden. Pappa ble jo bare 53 år, farfar karret seg såvidt over 60, min onkel som nå er 61 ble hjerteoperert i fjor. Så at hjertet kunne bli et problem var jeg absolutt klar over. Jeg spurte til og med spesielt om dette på siste kontroll hos bedriftslegen ( #voksenpoeng) og fikk beskjed om hva det kan være greit å være obs på.

Det er omtrent 160 kvinner under 40 som får brystkreft hvert år, og en av disse ble altså meg, som akkurat i denne sammenhengen har gjort det meste riktig. Fått barn tidlig, fått mange barn, ammet i flere år sammenlagt, ingen arvelig historikk i familien. Så mye for statistikk. Faktorer er bare faktorer.

Hvis det er brystkreft, da. Hvis ikke kulen faktisk er en kjempe-metastase, fordi hovedkreften sitter et annet sted, lungene eller tarmene for eksempel- som jeg tildels har fortjent-, og puppen bare er ett av hundre steder som er oppspist og morkent og så fort legene åpner opp ser de fort at her er det bare å sy igjen og sende meg hjem med megadoser morfin og en brosjyre fra Jølstad.   <—— dette er sånne tanker jeg prøver å IKKE tenke 😉  Men det er vanskelig når formen er så dårlig.

Uansett. This is the best day of my life. Hah!

Vi har, tro det eller ei, hatt en fin helg. Det har roet seg litt, både hos oss voksne og hos de barna som er store nok til å ha reagert litt sjokkartet. Vi er fremdeles engstelige og triste, men panikken har stilnet og vi har manøvrert oss gjennom dagene på vanlig vis.

Dette var den siste av to «monsterhelger» nå før jul. Neste helg er det også masse som skjer, men da er det stort sett bare en ting av gangen. Denne helgen gikk slag i slag, med fredags-generalprøver før den store julekonserten i Domkirken (og en tur til legevakta etterpå, siden den bestukne puppen hovnet opp, men det var ikke betennelse), og selve konserten dagen etter, etter dansingen og samtidig som Gubben tok med seg sønn nummer 1 og 3 på juleverksted og Snømannen-konsert i Oslo konserthus. Jeg kan altså ikke få anbefalt Oslofilharmoniens julekonserter for barn ofte nok, de konsertene er virkelig gull. Vi har vært på flere og det er alltid en høydare- akkurat passe lange, morsomme innslag, min sønn på 4 satt som et tent lys gjennom hele konserten. Ta med deg en unge til neste år, løp og hør!

… og før selve konserten er det gratis juleverksted. Her får Bison hjelp til å lage julekurver av storebror. Må flire litt av antrekket hans, forresten, det er så typisk desember: fine bukser, skjorte og vest- og så noen gigantiske, grelle vintersko nederst:

 

Konserten i Domkirken var av et helt annet kaliber, veldig proff og særdeles høy kvalitet, men litt selvhøytidelig og definitivt ikke for barn. Turbo slet med å sitte stille etter opptrednen sin, men mormor- som hadde fått billetten siden jeg ikke var så innmari hippen på mer Deilig er jorden med barnekor- klarte å bestikke henne med lovnader om Hubba Bubba. Og hun var selvsagt kjempestolt over å ha vært med. Ingen bilder herfra, dessverre, siden det alltid er masse andre barn rundt og ved siden av (og over og under og tjo og hei! Ære være de som organiserer sånt noe…)

 

Lille Loff er med! Her sitter vi i forkant av konserten og venter. Dette rommet har jeg vært i så mange ganger, alle de fire ungene gikk på babysang her, og jeg har mange gode minner herfra. I går fikk jeg ett til.

Søndag opprant med nok en stor dag: Bisons aller første solo-konsert. Han og jeg tok bussen bort, og jammen skulle de ikke opptre i lokalene til «det gamle» sangkurset, det hyggelige trehuset i Homansbyen der jeg som ung mamma gikk på sangkurs helt fra Eldstejentas babydager. Mye historie i veggene der for min del, altså, og nå kom et nytt kapittel. Han fikk ønske velkommen sammen med læreren og spilte aller først, hakket seg igjennom Twinkle A og fikk stor applaus. Alt gikk etter planen helt til han skulle bukke- da fikk han øye på Gubben og Turbo som hadde sneket seg inn bakerst i lokalet, så da glemte han hele bukkinga og vinket som en villmann 😀 Men hallo, han er fire år, det var bare søtt. Og nå er det overstått, nå vet han hva det dreier seg om og at det ikke er farlig- så da er grunnlaget lagt for årene som kommer.

Deretter var det å dure bort til Leos Lekeland der begge ungene skulle i bursdag, og så ble Turbo hentet halvveis i opplegget for å dra på julelunsj med de store ungene og mormor, i bytte fikk jeg Minstemann som er under 2 og derfor kunne være på Leos gratis. Moro for ham, slitsomt for meg, ikke minst med det lydnivået det er på det stedet!

Søndagskveld, klesvask, kalendertrekking, og jammen ble det ikke tid til en omgang julefilm også- valget falt på Dickens’ Scrooge denne gangen. Neste helg ser vi kanskje Grinchen. Love Actually vet jeg ikke helt om er riktig for oss i år, haha. Samme med julehistorier… jeg hadde jo kjøpt inn Snøsøsteren, bestilte den for under to uker siden, faktisk, men jeg ser jo at tematikken kanskje ikke gjør den så godt egnet akkurat i år.

Bison, og en Turbo kledd for lørdagsdansing, konstaterer at pæra i julestjerne har gått. Jeg fikk gravd fram en ny en, som varte i kanskje tre timer før den også gikk. Og i mellomtida hadde minstemann tatt knekken på adventsstaken som altså ikke lyser lenger. Jeg jobber i motbakke når det gjelder rydding og pynting, det er lov å si det!?

Men kalenderen er i boks. Litt mer godteritung enn vanlig, men det gjør jo ingenting. Og det er ikke BARE godteri. Oboisten vant 25 koner på flaxloddet han fikk i dagens luke!

Så vi advent’er så godt vi kan, selv om pyntingen er så som så og huset definitvt burde vært mer strøkent. Men det har ikke så mye med min diagnose å gjøre som med det at vi ikke har tid til å gjøre noe med det når hele dagen, alle dager, brukes på juleshow og julekonserter og sånt. Vanligvis stresser jeg litt med det, men i år får jeg bare følge Christine Kohts råd: bare pynt så mye og heavy at du ikke ser støvet og rotet. Maksimalisme ftw!

Så var det ny uke. Uka der vi ikke vet noe om noe, for eksempel vet jeg ikke om jeg har en eller to pupper når helgen kommer. Men noe vet vi: tirsdag er det julekonsert for Turbos fiolingruppe på OMK. Jeg skal følge henne- og har lovet å ha med kake- og det akter jeg å gjennomføre. Dette er STORT for henne, for hun skal ikke bare spille med sin egen gruppe og et solostykke, men hun har kommet så langt at hun også skal få spille flere stykker med gruppen over henne i alder. Jeg roer det mest mulig ned og prøver å ha fokus på øving mer enn resultat, men hun er jo veldig fornøyd med seg selv. Gubben tar med seg de to småguttene til juletrefesten på jobben, kjører deretter inn til meg og dumper gutta hos meg mens han racer bort til oboistens julekonsert sammen med eldstemann. Jeg får hør oboisten på fredag- håper jeg- i den flotte julekonserten i Grønland kirke, der bare utvalgte elever fra OMK skal spille, og jeg tror det blir både utstilling og dans også.

Gubben er i Bergen i dag og i Stavanger på onsdag. Egentlig skulle han ha vært i Bergen over natten, men han fikk grønt lys fra sjefen til å reise hjem samme dag, så han er hjemme på tirsdag. Jeg skal troppe opp på Radiumhospitalet kvart på åtte tirsdag morgen, så det er praktisk umulig å få kabalen til å gå opp på egenhånd.

Ja, og eldstejenta har eksamen, også på tirsdag.

Milde moses, det var virkelig rette tidspunktet å bli syk på 😀  Men sånn går no dagan, en merkelig miks av unntakstilstand og helt vanlig desember, og en del av meg er glad for hver dag vi kan gjøre det sånn, hver dag vi ikke har fått knusende nyheter om at dette ser mørkt ut, vi kan kanskje forlenge det noen måneder til eller sånt. Jeg er så overbevist om at det er den beskjeden jeg kommer til å få- pessimist, realist, hvem vet?- så på den måten gruer jeg meg til videre undersøkelser. På den annen side, hvis dette går an å behandle må man bare sette i gang, jo før jo heller. Skjær puppen av og kast den til måkene, pump meg full av gift og stek meg meg stråler (og dette kommer fra en pyse altså, med veldig lite erfaring fra pasientlivet, jeg har aldri hatt narkose en gang og er egentlig pissredd), just bring it on, NOW, for jeg har så innmari lyst til å henge med en stund til. Helst helt til jeg kan henge opp gardiner på studenthybelen til minstemann, men subsidiært lenge nok til at det ikke blir altfor slitsomt for mannen min å være alenefar til sju. 2023 har jo vært nevnt før, hehe.

Ønsker alle en fin desemberuke. Håper virkelig den blir mindre spennende enn min!

I dag morges var elva skikkelig stor, etter alt regnet i helgen. Disse to, altså. Og han i vogna. Og alle sammen. Oh, my heart. <3

11 tanker om “Helt vanlig, helt absurd turbohelg

  1. Kreft er ett vondt ord! Jeg sender en klem og varme tanker, det er det eneste jeg gjør. Lurt å be om Sobril, det tar iallfall toppen. Men er ikke en varig løsning… Krysser fingre for morgendagen!

  2. Hihi. Og jeg som ikke syntes jeg var så grov i språket heller, men bloggen din er nok strengere enn meg.
    Mine tanker kommer til å være hos deg i morgen. Håper på det beste og at du bare kan skjære vekk en pupp, så er du «frisk».

    Tenkte også litt på ironien i dette. Du har vel ammet i pluss/minus 6 år og burde jo være imun. Men lynet kan vel slå ned på det laveste punktet også noen ganger.

  3. Har tenkt masse på deg siden fredag, og kommer til å tenke enda mer på deg i morgen. Håper dette er høyst lokalt og fullt mulig å fjerne. Klemmer <3

  4. Jeg er så glad for at du er tilbake!
    Lykke til på timen nå snart, krysser alt jeg har for at det går bra <3

  5. Jeg som ble så glad når jeg så du hadde kommet tilbake til bloggen og så ikke dette komme.
    Jeg krysser fingrene for deg i dag.

  6. Enda en hilsen fra en ukjent leser som har fulgt bloggen din i flere år! Livet ditt er veldig ulikt mitt, og jeg har satt veldig pris på et innblikk i en helt annen verden. Jeg hadde mitt eget lille helsesjokk i fjor, og etter to operasjoner og minus en svulst på størrelse med «en middels søtpotet» – som i mitt tilfelle heldigvis var godartet, går livet ganske fint igjen. Hadde jeg vist hvor jeg ville være i dag for ca. 18 måneder siden, så hadde jeg vært veldig mye mindre redd enn jeg var. Det er mange flinke leger, kirurger og sykepleiere der ute! Noen ganger må vi bare legge skjebnen vår i noen andre sine hender, og håpe på det beste. Lykke til!

  7. Sender mange gode tanker! (og håper at denne kommentaren kommer igjennom – spamfilteret har spist to eller tre kommentarer fra meg, ser det ut til!)

  8. Kommer med en liten kommentar i dag jeg også (siden jeg stort sett leser i stillhet).

    Vil bare si at jeg synes det er utrolig kjipt at dette skjer deg, og jeg er veldig lei meg for det.

    Håper at dere sammen med flinke leger får lagt en god plan på hvordan dere skal håndtere veien videre.

Det er stengt for kommentarer.