Intet nytt fra helsefronten ;)

Sånn bare for å ikke lage clickbait og skape unødvendig spenning: her skjer det ingenting. Jeg vet ikke noe mer etter gårsdagens undersøkelse i det hele tatt og har ikke noe spennende å fortelle.

(apropos clickbait, i kombinasjon med galgenhumoren man gjerne ikler seg i en sånn situasjon: det slo meg for noen dager siden at jeg sannsynligvis kunne tjent masse penger på denne blekka hvis jeg virkelig hadde gått inn for det. Provokative, tabloide overskrifter som tiltrakk seg oppmerksomhet, hemningsløs selvpromotering i alle kanaler, detaljerte beskrivelser av alt fra spontanabort til adopsjonsprosess og nå-tadaaa!- en heftig diagnose på toppen. Tenk det, da, dere- det er vel lite som selger så godt som ungers snørr og tårer. Jeg sitter jo på en gullgruve her, kanskje den studentleiligheten jeg drømmer om å kjøpe til ungene kunne blitt en realitet… men nei. Tror vi holder det på samme nivå. Jeg hadde fått verbal bank av mine eldste barn hvis jeg så mye som tenkte på å legge ut en vlog der jeg filmer småbarn som får beskjed om at Hei dere, mamma skal kanskje DØ, hva synes du om det? 😉 Klapper meg selv på skuldra for at jeg har oppdratt relativt fornuftige ungdommer!)

Men nei, jeg vet altså ingenting mer i dag. Annet enn at MR var en helt overkommelig prosedyre. Friske-Helle kunne nok funnet det litt ubehagelig- det var ingen fest å bli pumpet full av kontrastvæske og deretter spent fast (! Neida, ikke tvangsreimer. Men benken var så fryktelig smal, så hvis de ikke spenner fast armene må du holde dem oppe gjennom hele undersøkelsen. Siden de vil at du skal ligge musestille er det like greit å holde dem på plass med et belte), stikke en pupp ned i hvert hull og deretter ligge med ansiktet ned i en halvtime mens det dunker og piper og durer. Fikk NRK P2 på øret, da, og når det ikke bråkte altfor mye fikk jeg med meg både et interessant innslag om trippelminoriteters (muslim, homofil, farget) hverdag og utfordringer, og Ada Hegerberg. Likevel, de innslagene hadde vært mye hyggeligere å høre en vanlig tirsdagsmorgen på vei til jobb 😉 Men Feeling-sick-as-a-dog-Helle tok det mye bedre, trygg i vissheten om at dette sannsynligvis er den minst ubehagelige prosedyren jeg skal gjennom på en stund. Det gjelder å ikke synes synd på seg selv for tidlig!

Inn her skal jeg. Preget av stundens alvor? Neida, the serious face handler faktisk ikke om at jeg forventer dødsdommen hvert øyeblikk, men bare at det er fryktelig vanskelig å ta selfie. Ungdommen kan jo dette, men jeg træler og bommer og får aldri med det jeg prøver på. Så da ender jeg med dette enormt konsentrerte uttrykket. Hver eneste gang! 🙂

Men helsevesenet fungerer jo som det alltid har gjør- ingen svar der og da, de hyggelige pleierne og radiografene får bare utdelt en liste med navn og skal scanne alle sammen etter tur. De har ikke tid, og ikke informasjon nok, til å sette seg ned og forklare hva de har funnet til både Hansen, Olsen og Jensen. Etter undersøkelsen kunne jeg bare sitte fem minutter og vente på at blodet stoppet å renne fra armen, og så var jeg fri til å dra. Litt nedtur å ikke vite noe mer, men jeg følte meg fantastisk likevel. Hah, se der, dette var jo ingen sak! Jeg er kongen på haugen, og kunne marsjere rett forbi skranken («Nei, jeg har ikke frikort, du skjønner egentlig er jeg aldri syk, jeg er frisk-friskere-friskus som max er borte et par dager i året med vond hals») og ut i desember-Oslo med gråvær og duskregn, og kjenne at Jøss, jeg lever jo som bare det!

Ser hun ikke liten ut? <3 Ingen gruppebilder herfra, av åpenbare grunner, men jeg kan love at alle fiolinistene var knallsøte, alle sammen.

… men her vant jeg jaggu jackpot i intelligent posisjonering nok en gang! Jeg kunne ha sittet litt lenger fram og til høyre, så jeg fikk sett min sønn forfra og kanskje til og med pianisten, men nei- langt inn i venstre hjørne. Kvalitetsbilder til fotoalbumet her, ja!

Oppturen varte helt til jeg skulle pakke julegaver, og måtte konstatere at jeg blir svett og svimmel av å bære tre små poser med gaver opp trappa. Deretter var det å stresse til barnehagen med pentøy i veska, småguttene skulle på juletrefest på Gubbens jobb og Turbo skulle ha fiolinkonsert. Da kom den stygge nedturen- formen er skremmende dårlig. Som å gå rundt med sterk influensa. Konserten var topp, det var en glede å se jentungen stråle på scenen, stappfull av selvtillit og spilleglede, og hun gjorde inntrykk på flere enn meg. Minstemann i gruppa spilte fletta av publikum, fremgangen hennes det siste halve året har virkelig vært formidabel og hun fikk mye skryt etter opptredenen. Men jeg må ha gått rundt som et levende lik. Gjorde hilserunden kortest mulig og unnskyldte meg med neste konsert før vi hastet av gårde i taxi til oboisten. Der ventet en fin, men altfor lang, konsert, og jeg satt ved siden av min mor og holdt fast i dørkarmen for ikke å gå i bakken. Læreren hadde kjøpt inn kake, men måtte bare konstatere at etter to timer med musikk hadde de minste elevene falt av lasset og gått hjem, og ungdommene hadde annet å finne på. Litt synd egentlig, og hadde jeg vært i sedvanlig form hadde jeg blitt igjen og spist litt kake bare for å være høflig. Nå måtte sønnen min og jeg stavre oss bort til bussen (eller, jeg stavret, sønnen min ruslet, men også han var sliten etter en dag som hadde vart i bortimot 14 timer. Julemoro er slitsomt også for de yngre!)

Så konklusjonen er at etter en beroligende MR der jeg kunne glede meg over følelsen av at vi gjorde noe og det gikk bra, kom de mørke tankene snikende utover dagen. Jeg leser og leser om brystkreft, og det aller aller meste som er skrevet om fatigue, feber, manglende matlyst og hjertebank handler om selve behandlingen. At man blir dårlig av cellegift og stråling, kroppen blir sliten av å kjempe det godes kamp og slikt. For øvrig er ikke slike symptomer assosiert med brystkreft i det hele tatt, annet enn på (gulp) et langt fremskredet stadium. Krefttyper der slike diffuse symptomer ER et første varsel, er typisk former som rammer blod, ryggmarg, lever, tarmer og lunger. Oh joy. På Riget Radiumhospitalet kan du jo ikke unngå å møte kreft i alle former og stadier, og jeg ble først stående ved siden av et lite cellegift-lykketroll med det karakteristiske, grå, pølsete ansiktet og turban på hodet, der hun forvirret gikk rundt og ikke kunne finne vanndispenseren. «Er det meg, om to måneder?» grøsset jeg, helt til nestemann i MR-køen viste seg å måtte trilles inn med oksygenslange i nesa. Plutselig fremsto ikke cellegift-trynet jeg sikkert kommer til å få så ille likevel. Det er vel greia med denne sykdommen, det er aldri så ille at det ikke kan bli verre 😉

Men nettopp der får jeg hente inspirasjon til å gjøre dette til The best day of my life. Litt på de sammenbitte tenners prinsipp, jeg må innrømme det, men enn så lenge har jeg i alle fall ikke fått noen dødsdom. Og det er ikke lenger å vente enn til i morgen før legeteamet bestemmer seg for veien videre og vi forhåpentligvis kan begynne å gjøre noe konkret.

#blackstar

Jeg er ikke så fryktelig overtroisk, men… det er litt ekkelt å tenke på David Bowies siste album hver gang jeg kikker ut stuevinduet. Den stjerna må ned!

Nå skal jeg legge meg igjen, være litt slapp og lat mellom morgenstress og levering av unger i barnehagen (MED bil denne gang) og sangkurs og pianotime for smågutta. Egentlig er det en drøss juleting jeg burde gjøre- vi har fremdeles både svart stjerne og svart adventsstake i vinduet, noe som ikke akkurat lyser av håp og optimisme, men det kan vente. Vente på at Gubben kommer hjem fra Bergen eller Stavanger eller hvor han nå er i dag. Jeg har fikset det meste hittil, kalender og de fleste gavene og den lille pynten vi har fått opp. Nå får far ta grep, halsbrekkende jobbkalender til tross, og ordne med svibler, gløgg, julegaver, pepperkakebaking og vårt bidrag til Luciafrokosten i barnehagen.

Far fikser jul? Jada, og det går fint. Om det blir litt på halv tolv i år, så gir vel alle her hjemme en god beng i det. Jula 2018 står definitivt i de lave skuldres tegn!

PS. Tusen takk for fine kommentarer- og jeg har ikke gitt opp å svare, bare så det er sagt. Håper å ta en runde i kveld, men hvis jeg ikke finner senga NÅ er klokka plutselig «ti over halv for sent» 😉

10 tanker om “Intet nytt fra helsefronten ;)

  1. Er det en tid du virkelig skal passe på deg selv og ta hensyn til kroppens signaler er det nå. Jeg føler med deg, virkelig, og vet hvor aldeles dritkjipt det er å få en kreftdiagnose.

  2. Er det noe jeg har lært etter drøyt to år med (adskillig mindre alvorlig) sykdom, er det at du skal høre på kroppen når den er sliten og trenger hvile. Å skulle presse seg bare litt ekstra fordi man så gjerne vil er noe helt annet (med helt andre konsekvenser) når man er syk og sliten enn når man er frisk og sliten, den oppdagelsen kan komme ganske brått på. Og husk helseregel nummer én: Aldrialdri google symptomer og diagnoser…

    Lykke til i morgen, sender mangte gode (og i bunn og grunn ubrukelige, jeg vet jo det…) tanker.

  3. Forrige uke ble plutselig annerledes for oss enn planlagt – da vi måtte reise bort store deler av uka, og alle mine planer for å gjøre klart til advent forsvant. Men! Er det noe det har lært meg, så er det virkelig at det hovedsakelig er vi voksne som legger lista og presset for «den perfekte førjulstiden». Ungene var fornøyde da adventsstjernene var oppe, og at det kommer en og en pakke på adventskalenderen var visst faktisk nesten bare mer spennende. Unger, ass.

    Sov, hvil, hør på kroppen! Det blir jul, uansett hvordan det ser ut og hvor lite eller mye man har vasket, bakt og jeg vet ikke hva. Kanskje er det i år dere voksne skal ønske dere bidrag til vaskehjelp, og kanskje litt på forskudd? Enkle løsninger er innafor, det viktigste er at alle har det bra! <3

  4. Kjære Helle. Jeg kjenner ikke deg, annet enn gjennom Internett. I noen år nå (for det har det faktisk blitt) har du gitt meg innblikk i en verden som er en del annerledes en min. I løpet av disse årene har jeg fått en utrolig respekt for den jobben du gjør som mor og for det gode mennesket du er. Du er mitt mamma-forbilde. Det er ikke vanskelig å forstå hvor utrolig glad du er i barna dine. Å lese om sykdommen din var virkelig, virkelig trist. Tårene rant, dette har du virkelig ikke fortjent. Jeg håper så inderlig på gode nyheter i morgen, og at du vil kjempe deg igjennom dette. Ta vare på deg selv nå, lytt til kroppens ønske om å få hvile, og ta imot all hjelp du kan få av de rundt deg. Jeg håper du har mange gode mennesker å støtte deg på nå. Stor klem fra meg.

  5. Ønsker deg masse lykke til i morgen. Jeg tror vi er mange blogglesere som tenker på deg og ønsker at de kunne gjøre noe for deg i disse dager. Klem <3

  6. Jeg har et ord til deg: Kolonial eller en annen leverandør som leverer maten rett hjem.
    Gå for de lette løsningene der det går

    • Jaaa!
      Gjett hvem som satte i gang Matkasse-abonnementet raskere enn raskest? Enkle løsninger, og energibevarende løsninger, blir nok standard her framover! Og selv om jeg får vondt i miljøsamvittigheten min, så blir det bil til barnehagen. Forhåpentligvis bare for en periode 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *