En anbefaling, et hjertesukk, et håp

Først, en anbefaling:

Har dere hørt om Oslo Skolemuseum? Ikke det? Denne bittelille perlen er gjemt bort i en sidebygning til Møllergata skole. At nesten ingen har hørt om den, kan ha sammenheng med at det nesten aldri er åpent, hehe. Jeg mener de holder åpent hver torsdag i noen timer eller noe sånt (sjekk Facebooksiden), men jeg anbefaler virkelig å ta turen en gang- og ta med deg bestemor, hun vil garantert sette pris på alle bildene og plansjene og gjenstandene fra forgangne tider. Turbo løp rett bort til de eldgamle pultene i klasserommet fra 1900 og satte seg klar med tavle og griffel- helt klar til å «begynne på skolen». Jeg måtte skånsomt forklare at det nok kom til å være litt annerledes, hun kunne heller ikke forvente å ha frosker og salamandre på sprit i hyllene og et trø-orgel i hjørnet.

Dorullnisse in the making…

… nesten helt selv. Men det er godt å ha en storesøster når limet ikke samarbeider!

Drømmefanger!

Hver desember arrangerer de juleverksted sammen med et husflidslag. Vi tok turen ned dit på søndag, og det var skikkelig innertier. Det var de små og elstejenta som ble med (tiåringen var såra og vonbroten over å ikke få blitt med, men hun danset forestilinger i Lillestrøm og noen ting lar seg bare ikke kombinere), og jammen fikk vi ikke lagd… *trommevirvel* dorullnisser! Og drømmefangere! Det siste der har kanskje ingen åpenbar sammenheng med jul, men det var et ordentlig høydepunkt for femåringen, som klarte å lage en superflott drømmefanger nesten helt selv, av pinner, garn og perler. Fireåringen gikk mer minimalistisk til verks, men det ble da en slags «fanger» av det. Og etterpå var det kaffe, saft, pepperkaker og klementiner. Mulig det er et tegn på at jeg begynner å bli gammel, men i virvelen av hi-tech og effekter og effektivitet og juletress er det deilig å få et blaff fra fortiden, og ikke minst hadde ungene det fryktelig gøy helt uten iPad. De har også en liten butikk med annerledes julegaver (noen som har lyst til å sy en gammeldags gympose? Oslo skolemuseum har et DIY-sett!), så de som av og til er i byen bør absolutt vurdere å legge turen innom en gang. Om så bare for å føle lettelsen over at dagens skole IKKE har en diger flaske lokaprodusert tran stående i hvert klasserom.

Trøorgel, derimot, kunne vi gjerne hatt. Eller hva, Minsten?

Et hjertesukk:

Det er mange som spør hvordan jeg har det, og det er kjempehyggelig. Jeg kan virkelig forstå Vera Micaelsen (ja, den flotte dama som nettopp d-ø-d-e og sendte en siste hilsen posthumt til sine unge lesere i Si:D) når hun sier at det ikke bare er elendighet å bli syk, for omgivelsene viser deg sider du aldri før har sett og verden blir et varmere sted. Det er helt sant, og jeg er kjempeheldig som har så mange fine folk rundt meg, irl og på nett.

Jeg har også- riktignok på bekostning av en hverdag jeg veldig gjerne skulle hatt tilbake- fått masse bloggmat og tid til å skrive.

Til sist har troen min på at det er her og  som gjelder blitt betraktelig styrket. Det skal jeg skrive mer om senere. Nå ramser jeg bare opp noen positive ting, for å vise at det faktisk ikke bare er elendighet- selv om det naturligvis er en del av det også 😉

Men det negative: GURI SÅ LEI jeg kommer til å bli av kroppen min! Hah, jeg har vært syk i under tre uker og jeg er allerede drittlei av kropp! Hvordan jeg har det? Njaei, litt vondt her kanskje, og definitivt vondt der, og kanskje det betyr noe, kanskje ikke? Den neste tiden skal alt dreie seg om kropp, her snakker vi virkelig navlebeskuende i ordets aller mest konkrete betydning. Hvordan haaaar vi det i dag, da, Helle? Hvor kvalm, hvor slapp, hvor mye hår har falt ut, har du fått utslett sånn og slik?

Jeg er kjemperedd for å bli en sånn person som bare går rundt og er en syk kropp som krever masse oppmerksomhet. Min egen og andres. Jeg har allerede begynt: den stivheten i korsryggen som jeg trodde var et resultat av en litt hard madrass…. det kan jo være kreftceller som har spist seg fast? Den ekle ilingen nedoer ryggen når du skal gjøre noe så normalt som å barbere deg under armen- tenk om du finner noe der som ikke var der i går? Og hei, hvorfor har jeg en kvise i panna, hvorfor bruker den fordømte kroppen tid og energi på å lage en kvise når den er under dødelig angrep fra min høyre pupp, burde ikke alle krefter fokuseres dit?!

Etter at jeg var ferdig med å være nevrotisk, deppa og spiseforstyrret tidlig i tjueåra, har jeg alltid vært veldig avslappet på kropp. Som i veldig avslappet. Så lenge den er der og gjør jobben sin har jeg i grunnen ikke tenkt noe over den i det hele tatt. Litt bevisst har det nok også vært, som mor til tre døtre er det absolutt et poeng at jeg står med rak rygg midt i den retusjerte, glansede instagramverden og proklamerer at det går helt fint an å leve lykkelig med slaskete hengepupper og flat, utrent og litt for bred rumpe. Men det har ikke vært påtatt, jeg mener helt oppriktig at mye fokus på kropp og vekt er en forbaska uting, og har hittil kunnet levd en tilværelse der min egen kropp nærmest er irrelevant.

Og nå har den altså gått hen og sviktet meg, og kommer til å bli et hovedområde for oppmerksomhet i lang tid fremover. Kropp, kropp, kropp, blodtrykk og ødemer og EKG og verdier og arr meg her og der. Jaja, skal se jeg lærer noe av det også. Men spark meg bak hvis jeg begynner å bli en sånn som ramser opp alt som er galt før naboen får sagt «god jul». Jeg har ikke lyst til å bli den personen 😉

 

Et håp:

*enter spøkelses-stemme* Det er tiiiiirsdag i dag. Dagen for den lange legetimen, der jeg skal få ordentlige, detaljerte svar på alt de har funnet og alt de har planlagt å gjøre. Riktignok fremdeles med noen usikre momenter- det er PET-scan på onsdag og CT på torsdag, og det er jo her panikken nesten melder seg, så jeg er ikke «off the hook» i dag, dessverre. Men jeg regner med å få svar på mye. Biopsien, for eksempel, vil jo vise hvilke typer celler vi har med å gjøre (kryss fingrene for at de er av en hurtigvoksende type, det gir mindre risiko for at kulen har vært der lenge). Jeg får vel også vite hvilken tidshorisont de ser for seg for cellegiftkur og operasjon.

Gruer jeg meg eller gleder jeg meg? Det er fristende å tenke at det kommer an på svarene jeg får- PET/CT inkludert. Akkurat nå lever jeg i en boble der alle scenarier er mulige, og det er ganske slitsomt. På den annen side, hvis jeg får dårlige nyheter denne uka vil jeg sikkert lengte tilbake til bobletiden likevel, den gang det gikk an å klamre seg til håpet om at alle kreftcellene vil være borte og kroppen igjen kan bli en irrelevant greie. Men jeg kan jo også få gode nyheter. De kan for eksempel si: «Ai ai, dette var en hissig jævel, men den har ikke spredd seg og hvis vi bare operererer sånn og slik og setter deg på den og den cellegiftcocktailen, så er du i full fart og tilbake i jobb før neste jul. Dette har vi sett mange ganger, og all erfaring tyder på at det vil gå helt fint!»

Full fart kan være nyttig å ha her i Casa Endamerkaos. Bare til og fra barnehagen er en utfordring,her er det Gubben som hypser vogna opp den snøglatte trappa, men til vanlig er det meg. Nå for tiden må vi- med svart miljøsamvittighet- innrømme at det ofte blir bil. Forhåpentligvis bare for en periode!

Det kan også være fint å være full av fart når det skal ryddes opp etter slikt kaos. Årets slager når det gjaldt pepperkakeformer var for øvrig flaggermus. Vi har nå tre engler, noen hjerter, et par grantrær og hundre flaggermus liggende i pepperkakeboksen i påvente av pynting. Jeje!

Full fart, siden Minsten nå har begynt å klage over at ikke HAN må øve morgen og kveld. Nettopp. Akkurat det vi mangler: en ekstra ukentlig øvelse å pusle inn i vårt allerede overfylte program.

Det er skummelt å håpe for mye. Som det alltid er. Skuffelsen blir så stor, og fallhøyden mange kilometer, hvis du går inn i ukjente situasjoner med altfor høye forventninger. Jeg skal ta med meg den svimle, tungpustede, lemstre kroppen min- og ikke minst frykten min- og ta banen bort til Radiumhospitalet, forberedt på at det jeg får høre kanskje ikke er så positivt. Men også håp. Min amerikanske venninne Shelley (min trosfelle og mangebarnsmor-allierte som jeg alltid er uenig med- jeg droppet alle forsøk på politiske meningsutvekslinger da hun kalte Obama en «baby killer» fordi han snakket positivt om prevensjon til ungdommer) postet nettopp et Facebookbilde der hun minnet om at advent først og fremst er en tid for håp. Det tar jeg med meg. Jeg tar også med meg en telefonsamtale med jobben i går, der jeg fikk en vennlig påminnelse om å kontakte NAV for å avbryte onsdagspermisjonen (se der, HR-sjefen på jobb tror jeg kommer til å trenge resten av permisjonen min! Det er håp, det også! 🙂 ) Ikke minst tar jeg med meg noen gode innspill fra damer som har gått denne veien før meg, og kunne fortelle at det slett ikke er unormalt å føle seg dårlig i denne fasen, til tross for den urbane myten om alle de superfriske, kjempespreke maratonløperne som plutselig finner en kul i puppen. Det er ikke uvanlig å føle seg i helt grei form, men det er ikke uvanlig å føle seg dårlig heller- uten at det trenger å bety at du er i siste stadium og har tre uker igjen.

Jeg tar også, for første gang, med meg Gubben, som akkurat rekker et halvdagsmøte i Horten først (klassisk Gubben, min mann er utstyrt med det som må være verdens sterkeste mentale kontroll, bless him) Men med så store mengder informasjon som jeg kan få i dag, gjelder det å ikke gå glipp av noe eller glemme å spørre om noe. Det er lurt å være to.

…. og etterpå tar jeg banen tilbake til byen, og trikken opp mot Grünerløkka, og får med meg tiåringens visningstimer i kompaniballett og jazz mens Gubben henter de små. Hehe. Livet med barn stopper aldri opp. Det kan bli utfordrende i tiden som står foran oss, men også deilig normaliserende. Samma hva slags nyheter jeg får, så begynner kompaniballetten 16:30 og jentungen forventer at jeg er på plass.

Så da er det jo bare å være på plass, da!

Ha en fin uke, alle gode lesere der ute, og takk for alle tanker og hilsener. Og frykt ikke, det kommer oppdateringer. Åja, det blir neppe noen mangel på oppdateringer, selv om det altså er en reell risiko for at det bli plagsomt mye kropp en stund framover! *skratte*

There is a crack, a crack in everything. That ‘s how the light gets in. (Leonard Cohen)

12 tanker om “En anbefaling, et hjertesukk, et håp

  1. Kropp er helt ok det 😉
    Og takket være deg gikk noen av årets veldedighetspenger til kreftforeningen «gi et håp».
    (Også trur jeg sykehusklovnene må få et bidrag for den enormt viktige jobben de gjør for syke barn).

    Og lille minstemann må pent vente med noen egne øvelser altså. Han er 2 år og kan fint vente til mammaen hans er frisk igjen! (Streng i stemmen)

    • Ja, han får nok vente litt, det er ikke riktig tidspunkt å starte med nye greier på akkurat nå 😉 Snakket også med Turbos danselærer, som tipset om at frøkna er i ferd med å vokse ut av gruppa si og godt kunne bytte til en større gruppe. Men et blikk på timeplanen viste at da måtte vi enten komme tidligere, eller bytte til en ukedag etter barnehagen (skrekk), og vi endte opp med at hun pent får fortsette på samme gruppa fram til sommeren, vi orker ikke endre noe som funker nå. Hun synes det er gøy å danse der hun er, så da får det være.

      Så fint av deg å støtte Kreftforeningen! Jeg har sett stjernereklamene, som er veldig rørende- men akkurat i år ble det litt too close to home. Neste år, der jeg håper jeg sitter på trygg avstand og kan tenke på den rare jula i fjor, skal jeg nok kjøpe noen stjerner! Og Sykehusklovnene er jo bare skjønne- og viktige! <3

  2. Tenker masse på deg disse dagene, og håper fallhøyden ble minst mulig på dagens møte! Med min familiehistorie er det også et fast innslag å gi til Kreftforeningen før jul for min del, i år ekstra for din del. Det blir sånn med nære påminnelser, akkurat som vi etter jentene kom har takket blodgivere vi kjenner ekstra mye. Uten dem hadde jeg neppe vært her.

    Og så må jeg bare si som den flaggermusentusiasten jeg er og har vært siden jeg leste om Rydiger von Schlotterstein tidlig på barneskolen at antallet juleflaggermus var veldig bra! Håper på et bilde av noen ferdig pyntet!

    • Rydiger? Den vesle vampyren??! Åh, det er gode minner! Den boka må jeg jammen prøve å grave fram til ungene, altså, tror tiåringen hadde elsket den. Takk for påminnelsen, den var blitt helt borte for meg. Vi hadde tenkt å pynte dem i helgen, men så forsvant jo helgen i en grønn suppe av bassilusker hos de små. Får se om det er noe igjen å pynte etter at slampe-sønnene har gått forbi kakeboksen på vei til treninger og generalprøver 😀

      Blodgivere er helter! Nå vet jeg at de er ekstra heltete, siden de har sørget for at to skjønninger har mamma’n sin i beste velgående! <3

  3. Hei Helle! Jeg er en av de som har sniklest både blogg og KG-dagbok over flere år. Vil bare si at jeg heier på deg i denne prosessen, ta vare på deg selv oppi dette! Her på Bardufoss har vi forresten ei grepa dame som hver oktober over 6 år har samlet inn ca 3,5 mill kr til kreftforsking – ved å selge bilder. Sjekk ut Hege Holen Paulsrud – hun er ei rå 4-barnsmor, kreftpårørende, helikopterpilot og en fantastisk kunstner!

    #fuckcancer

    • Hei, Lene, så koselig at du la inn en kommentar! Jeg skal definitivt sjekke ut den rå dama 🙂 Å klare å samle inn 3,5 millioner er jo helt utrolig (og det er ganske utrolig å kombinere 4 barn, helikopterflyvning, pårørendetilværelse OG kunst i seg selv også). Respekt!

      Og takk for heiing. Det kommer godt med 🙂

    • Ja, det var slett ikke så verst- bortsett fra at jeg selvsagt skulle hatt alle svarene på bordet med en gang, selvfølgelig.

      Men det var ganske beroligende å se at legen var så rolig. Hun tok målet om å bli frisk litt som en selvfølge at Ja, da gjør vi sånn, og etter tre måneder på denne cellegiften svitsjer vi til noe annet, så får vi se hvor mye svulsten har krympet og så opererer vi da… Ikke noe worst case scenario, og hun lo litt da jeg fortalte at min første reaksjon var å lure på om jeg kom til å overleve jula. Det hadde vært mye verre hvis hun ble alvorlig i ansiktet, kremtet og så ut av vinduet, liksom. Rolige og optimistiske leger er gull verdt for pasienter med frynsete nerver 😉

  4. Hepp! Krysser fingre, tær, armer og bein for at du får best mulige svar på alle prøver. Kropp er helt ok, regner med at alle som er her inne ønsker oppdateringer om hvordan det går med deg, både oppturer og nedturer. Tommel opp for antallet flaggermus i pepperkakeboksen, flaggermus er kule dyr, og man trenger vel ikke være så tradisjonell i formen? Kakene smaker det samme uansett. 😉

    • Tusen takk for kryssing av alle lemmer, Maije! Jeg håååper det virker og at nyhetene i morgen er så gode som de kan få blitt. Da skal jeg faktisk tørre å tenke «når jeg blir frisk» og ikke «hvis».

      Jepp, pepperkakeboksen er smekkfull av flaggermus (eller, var smekkfull. Det er rart hvordan det bare forsvinner litt etter litt her i huset, men ingen har gjort det… 😀 ). Samt pinnsvin, krokodiller og en og annen snegle (snegle! Hvem fant på det, av alle ting?). Ja til mangfold i kakeboksen!

  5. Tenker på deg og håper det gikk bra i går, forholdene tatt i betraktning. Hilsen enda en som tåler kropp i alle varianter og tilstander. Klem <3

    • Tusen takk, Ina, det er så hyggelig å vite at noen tenker på meg underveis her! Og godt at du tåler kropp, jeg frykter nemlig at det blir mye av det framover. Men aldri så galt at det ikke er godt for noe osv… det demret plutselig for meg at når hodehåret, øyebryn og vipper faller av, så er det også gode sjanser til å bli kvitt håret på leggene og midlertidig slippe barbering! For ikke å snakke om alt ragget jeg har på armene, som gjør teipen etter blodtapping ekstra vond å få av. Dette skal bli litt av en reise…! 😉

Det er stengt for kommentarer.