Frisk som en fisk, lizm ;)

(#kortinnpå, siden dagen har gått med til sykt barn, pianotime, legging og deretter en SuperKjempeViktig skoleoppgave om sedimentære bergarter, nærmere bestemt sandstein. Håper å komme ajour med hendelser og kommentarer i løpet av fredagen!)

Jada jada, det er bare elendighet- men det må da være lov å ha det litt gøy også? I det minste ville det være synd å la komiske øyeblikk skli forbi uten å sette pris på dem. Og selv i de eviglange korridorene på Radiumhospitalet, selv i undersøkelsesrommene der tragedie og fortvilelse henger i veggene, skjer det av og til festlige ting.

Som for eksempel dagens episode. I dag var dagen for PET-scanning. Selve scanningen er kjapt unnagjort- kanskje 20 minutter- og langt mer behagelig enn den bråkete MR’en. Og maskinen? Oh boy, det var nesten synd ikke gutta mine var der. Snakker om science fiction! Den var ordentlig imponerende, og den hadde små fisker og duer på innsiden så man hadde noe å kikke på.

Men før du kan scannes må du tankes opp med litt radioaktivitet, det er slik de får kreftcellene til å lyse som et juletre (eller forhåpentligvis ikke, bank hardt i bordet). Dette er en av avdelingene der det henger blyvester utenfor legekontorene og alle dører er merket med radioaktivitet-fareskilt. Dagens rykende ferske dose radioaktivt stoff var litt forsinket, men jeg var ved godt mot da jeg ble hentet inn fra venterommet der jeg satt fordypet i en artikkel om Ari Behn i marsutgaven av Se og Hør.

Som alltid må du fylle ut et skjema. Jeg hadde fått skjema dagen før, og for min del er det bestandig veldig fort gjort. Har du nyreproblemer? Bruker du pacemaker? Har du metall i kroppen («som for eksempel skinner, skruer, granatsplinter eller blyhagl», foreslår de hjelpsomt i tilfelle du skulle være i tvil)? Diabetes? Tvangstanker? Alvorlig allergi? Faste medisiner?

Jeg krysser av på nei, nei, nei, nei, nei og nei. Jeg tror har til gode å svare «ja» på et helseskjema noen gang. Jeg er frisk som en fisk, og har verken pacemaker, granatsplinter eller annet fiksfakseri noen steder. Enkelheten selv. Null action her.

Samme denne gangen- men så var det feil skjema, gitt. Mitt skjema handlet om å få jod sprøytet inn i kroppen, altså skal skjemaet leveres i til CT’en i morgen. I dag skulle jeg ha fylt ut et radioaktivitetskjema. Men hjelpsomme Lena i lyseblå frakk hjelper meg med dette, og spør i rask rekkefølge om jeg har leverproblemer, høyt blodtrykk, er gravid, sliter med klaustrofobi eller medisinallergi, og det ene og det andre.

Nei, nei, nei, nei og nei. Jeg er på nei-sporet, og føler meg som den friskeste pasienten som noen gang har satt foten innenfor døren på Radiumhospitalet.

Helt til Lena og hennes legekollega setter veneflonen i armen (jeg har akkurat skrytt av at jeg har kjempefine blodårer og slett ikke er redd for sprøyter), og jeg først kjenner armen bli kald før kulda og mørket brer seg utover kroppen. Det svartner for øynene og hodet er fullt av bomull. Oisann, dette føles ikke bra. Det føles litt som i går, faktisk, da bioingeniøren fra Burundi  røsket ut nåla etter fem glass blod selv om hun egentlig skulle ha seks, vippet stolen min bakover og trakk i alarmsnora («det er så upraktisk når pasienter besvimer, det blir lege og rapporter og pasientene blir redde, så det vil jeg ikke! Vi klarer oss med fem glass, de får dele på det siste. Vil du ha et glass vann? Jeg følger deg bort på EKG, du får ikke gå alene!» insisterte den kjempehyggelige bioingeniøren, selv om jeg forklarte at det går bra nå, takk, jeg er i fin form, no worries, du har det sikkert travelt… hun var ikke til å rikke)

Kanskje jeg skulle sagt at jeg nesten besvimte i går? Men i går skulle de ha blod ut. Nå skulle de bare fylle saker og ting inn. Det er slett ikke det samme. Jeg kunne ikke vite at reaksjonen skulle bli så sterk? Hei, det sitter i huet. Du er jo ingen pyse sånn egentlig, det er bare en veneflon. Får bare tenke på noe positivt. Ungene, for eksempel. Du skjærer villig vekk av deg puppen for deres skyld, hva er vel en liten veneflon?! Grrr, men det hadde vært innmari mye enklere å tenke positivt hvis rommet kunne slutte med den snurringen!

Går det bra? spør legen, med amerikansk aksent og bekymring i øynene.

Jada, svelger jeg, det går helt fint. Litt svimmel bare.

— Ja, du ser ikke helt bra ut. Shit, du er helt grå i ansiktet.

— Er jeg?

— Lena, Lena, hent en lege. Ta ut veneflonen! Hun kommer til å besvime!, roper legen, og henter en stol til å legge beina mine på mens han klapper meg på begge kinn.

*Lena løper ut og kommer tilbake med en lege. Tror jeg. Synsfeltet er mer eller mindre helt i svart nå, jeg ligger bare og bakser i mørk tåke og prøver å ikke bli dratt under av ubehaget*

Fort, ta blodtrykket. Sånn ja, nå skal vi se… Djiiiisess, det er 90 over 44, ikke rart hun er totally gone.

… og sånn fortsetter det, helt til jeg får et slags fokus igjen og ser de bekymrede hoder over blå legefrakker stå over meg.

Er du med oss?

— Jada! kvekker jeg. – Absolutt!  Jeg er helt med! Ble bare litt svimmel der et øyeblikk.

— Hmm, ja, så du føler deg bedre nå?

— Ja, det er helt greit nå. Jeg er frisk som en fisk!

(de tre hodene ser på hverandre og prøver tydeligvis hardt å holde seg alvorlige. Et lys går opp for meg)

— Ja, jeg mener… jeg er frisk som en fisk, med unntak av denne… *veiver veneflonarmen over puppene* kreften borti her, da. Jeg tenkte på skjemaet deres, og det er ikke noe SÅNN galt med meg. Faktisk.

Selfietime! Begynner å fatte greia med å se i speilet og ikke på telefonen! *stolt*  To ting slår meg når jeg ser på bildet: a) det er faktisk ikke kult at den høyre puppen er mindre slaskete enn den venstre i bh-løs tilstand. og b) vanligvis hadde det snart vært på tide å bli kvitt den kommunefargede etterveksten min, men ettersom jeg neppe har hår til nyttår kan jeg la den bekymringen seile sin egen sjø.

Da tør de å humre helt åpenlyst, og jeg flirer med, passe omtåka og lykkelig over at faren tydeligvis er over. En halvtime senere ligger jeg strak ut på en seng og den amerikanske legen kan konstatere at en halv Bixit og en kopp kaffe hadde fått blodtrykket i alle fall opp til 95/50 og at jeg var klar for scan.

Men altså, jeg håper virkelig å beholde en viss humoristisk sans oppi dette, helt til jeg enten er frisk eller, Gud forby, dau. Antagelig får jeg bruk for den allerede i morgen tidlig, da er det nemlig tid for jod-skjemaet og et annet middel i armen, et middel Lena advarte om at kan ha en del pussige bivirkninger. Jeg ser spesielt frem til «den falske følelsen av å tisse på seg» som hun snakket om. Det blir virkelig en höjdare.

Selvkontroll, kroppskontroll, følelseskontroll og verdighet, adjø- men please, humor- ikke forlat meg! 😉

4 tanker om “Frisk som en fisk, lizm ;)

  1. Du, altså! *Flirer*
    Men man må bare le. Det er mye bedre det enn å legge seg ned for å gråte, i hvert fall! Selv om det tidvis er på sin plass det og. Latter og sånn kommentarer høres ut som om de kommer direkte fra overlevelsesguiden «What Would Helle Do?» Og jeg håper du fortsetter med det!

    • Takk, Marit, det håper jeg også. En god latter forlenger livet, er det ikke så? Moahaha! 😉 Det blir definitivt morsommere underveis, om ikke annet. Og siden det sikkert kommer flere møkkadager framover- har lest at den første typen cellegift jeg skal få er en skikkelig hestekur som de fleste blir ganske elendige av- får jeg gripe de mulighetene som byr seg!

  2. Humor er viktig! Uten sammenlikning for øvrig husker jeg da jeg og mannen satt på sykehuset etter påvist MA og jeg skulle fylle ut et skjema der det ene spørsmålet var om jeg var gravid. Da flirte vi godt mens vi stusset over om jeg skulle krysse av på ja eller nei 😅

    • Oi… det var ikke småtterier heller, liksom. Så rart at ingen tenkte på at skjemaet hadde et slikt punkt da dere fikk det utdelt, det virker jo en smule ufølsomt? :-/
      Kudos til dere som klarte å le i den situasjonen, til tross for at det sikkert var mange følelser i sving.

Det er stengt for kommentarer.