Den 74. januar

En kor-kompis av meg som holder til i bassrekka postet her om dagen et Facebookmeme, som forestilte en masse snø og vind og en sur mann i forkant. Teksten gikk omtrent «Er det bare meg, eller stemmer det at det er 74. januar i dag?».

Jeg tipper det IKKE er bare han. Antagelig er vi mange som synes at januar er årets lengste måned! Men jeg tror så gjerne at min kompis kjenner det litt ekstra. Tre unger under fem, den siste kom rett før jul, og jeg har overhodet ingen vanskeligheter med å se for meg det morgenkaoset som råder- med lite søvn innabords, selvsagt- når alt skal bakses ut av gangen og ned i snøen for å slepe vogna gjennom brøytekantene til barnehagen. Minsten har bæsjet og mellomste orker ikke å gå, og der hostet eldste igjen, den høres litt stygg ut den hosten, blir det flere sykedager nå?

Januar, assa.

Ok, ok, januar er ikke uten sjarm. For eksempel kan femåringer leke Kongen på haugen på vei hjem fra fiolintimen en helt vanlig torsdag. Men til våren løper hun her, med joggesko på beina og sola i ryggen. Jeg gleder meg.

Januar blir heller ikke bedre med cellegift innabords, det kan jeg love! Legen min forklarte det så fint- poenget er å drepe deg sånn omtrent halvveis hver tredje uke, og deretter la kroppen reparere seg litt før de gjør det samme på nytt. Kreftceller, som deler seg raskere enn andre celler, er mer utsatt for slike svingninger, så de blir omtrent 70% drept i prosessen (bare for å ta et tall, det er selvfølgelig langt mer komplisert enn som så), og over tid vil svulsten krympe betraktelig. Nå er jeg på dag 6 på kur nummer 2, og bivirkningene er omtrent de samme som første gang- bare sterkere.

Jeg lovet meg selv at verken bloggen eller instagram’en skulle bli en sånn evig sykdomsdagbok, det blir for negativt og trått. Samtidig er det jo ikke til å komme forbi at mye handler om dette akkurat nå. Og for sammenligningens skyld (og fordi jeg har hukommelse som en gullfisk), så tenkte jeg å skrive opp hvordan den første uka har vært:

— Kuren ble satt på mandag, og det var som beskrevet i tidligere innlegg NULL stress. Virkelig ikke.

— De to første dagene gikk også ganske normalt. Min personlige og helt uvitenskapelige teori er at det tar litt tid før virkningen kicker inn slik at det merkes.

— Dag 3-4: vanvittig prikking i ansikt, tannkjøtt og tenner, og en ufyselig, kjemisk smak i munnen som ikke forsvinner samme hva du gjør. Men det blir _litt_ bedre med grønn Extra, så det går med noen pakker. Samtidig blir jeg også enormt tørr, i både munn, øyne og ikke minst hender- så her smøres det mer med body butter og Decubal enn med antibac, faktisk. Svimmel og slapp.

— Dag 4-5: Våkner opp og tenker Shit, har jeg fått influensa?! Jeg må jo ikke få feber, det er farlig! Men det er verken influensa eller halsbetennelse, det bare føles sånn. Kroppen verker, halsen verker, hodet dundrer og alt er py. Kondisen tilhører en dame på minst 196. I går var dag 5, og selv om jeg fikk Bison til turning og kjøpt danseutstyr med Ballerinaen etterpå var det ikke før etter et glovarmt bad med masse Lush-olje (til pergament- huden min), heftig dose Ibux og Paracet og pysj foran peisen at jeg nesten begynte å føle meg som et menneske igjen. Hvis jeg satt helt stille, og oboisten skrudde ned volumet på de forferdelige Youtube-videoene som alltid surrer og går i bakgrunnen når han har internett-tid.

— Og i dag er det dag 6. Våkner grytidlig, stavrer meg ut på badet og ser forundret på den alien’en som stirrer tilbake på meg fra speilet… dette oppblåste, skallede fjeset, jeg ser ikke ut som meg selv, jeg ser ut som et vesen fra en eller annen amerikansk horror-film, men etter en god vask og masse krem føles det i alle fall litt bedre. Influensafølelsen er fremdeles her, det er rart at det går an å ha så vondt i hodet og særlig halsen uten å være syk (åh hjelpes, det betyr ikke at det er kreftceller der, vel? Tenk om jeg har masse dritt i mandlene som de ikke har funnet?! … og andre tanker fra paranoialand), men jeg tror likevel jeg tør påstå at formen er bittelitt bedre enn i går. Første uka er snart i boks, og selv om jeg venter på skjelettsmertene etter Lonquex-sprøyta er kanskje den verste cellegiftreaksjonen på hell? Det er lov å håpe!

Kvinne (40, eller var det 196? Passet sier førstnevnte, men kroppen sier sistnevnte. At det er mulig å føle seg så slækk!) koser seg foran peisen. Det hører til sjeldenhetene at jeg får ligge her mer enn tre minutter i strekk, men likevel. Deilig er det, og eldstesønnen har til og med laget spilleliste med naturlyder til meg.

Våren 2019. På jobben planlegger de landsmøte. Jeg planlegger dette. #selvmedlidenhetenlengeleve

Så ja, slik er ståa her. Ikke så veldig bra. Men det kunne vært langt verre. Jeg er jo- heldigvis og takk og pris- ikke sengeliggende, og det går an å fungere også med dette innabords, men noen fest er det jo ikke. På fredag fikk jeg enda et brev i posten fra sykehuset, der de hadde satt opp hele behandlingsløpet fram til operasjon. Legene har jo vært klare på det hele tiden, det skal settes 4 EC90-kurer og 12 Taxol-kurer, men å se det sånn svart på hvitt var likevel et slag i trynet. Datoene nedover i venstre marg… 11/2, 4/3, 15/4, 27/5… altså, hele våren, hele første halvår av 2019, kommer til å gå med på dette her. Skrik! Hyl!

… men i det minste kan jeg snart slå en feit strek over Janu-tarfaenmegaldrislutt-ar. Det strider mot alle prinsipper, jeg har alltid tenkt at det er en gedigen tankefeil å glede seg for mye til det som kommer eller glede seg til noe er ferdig. Livet er her og nå, å se fram til at en måned eller en periode er «overstått» blir for defensivt og negativt for min smak. Men akkurat nå skal jeg være litt raus og si til meg selv at det er greit å glede seg til januar er over. Ikke bare januar- jeg gleder meg til den siste EC90-kuren er satt i begynnelsen av mars, og jeg forhåpentligvis ikke trenger å leve med maur under overleppa og skallebank. Kom april, med snøsmelt og sollys og Taxol!

Følelsen av å komme til kort som nordmann: Vi hadde planleggingsdager forrige uke, og hadde det vært noe tak i meg skulle jeg ha tatt massevis av blinkskudd av glade barn på ski. I stedet fikk jeg dette- det er Bisons verk, han syntes det var en fortreffelig idé å leke bowling med tomflasker på toppen av trappa så de falt ned i bunnen. Resultatet av litt for mye innetid, selv om vi er strenge på at vi alltid og uansett skal ut minst en tur hver dag.

Fram til da får vi henge i stroppen etter beste evne, med god hjelp fra bestemor og mormor (hva skulle vi gjort uten bestemor og mormor?!) og fokusere på alt vi faktisk får til, omstendighetene tatt i betraktning. Det går jo rundt, om enn på de sammenbitte tenners prinsipp, og hverdagen henger merkelig nok sammen. Det er ikke Krise før det er Krise, og selv med dårlig form hos mor holder Krisa seg per nå heldigvis på god avstand.

Men akkurat nå sitter jeg i en tom stue, bare bikkja som snorker fra senga si, ellers hersker stillheten i huset… noe som aldri skjer en søndagsmorgen 😉 Men Turbo og Bison er på hytta med mormor, de dro rett etter dans og turn i går, og selv om jeg savner de to fine småtrollene er det ikke til å komme forbi at utsiktene til en rolig dag er velkommen akkurat nå. Lek med Minsten, litt husarbeid, litt sofaligging, alt i sakte tempo tilpasset en 196-åring. Hehe.

Ønsker de som måtte slenge innom en rolig eller spennende søndag, alt etter ønske 😉

6 tanker om “Den 74. januar

    • Tusen takk for klemmen, Bodil!

      Tøff og tøff, fru Blom, ikke i medisinsk forstand i alle fall- jeg blekner fremdeles ved tanken på veneport og er egentlig en ordentlig pyse. Men det kan jo hende jeg kommer tøffere ut på andre siden 😉 og takk uansett for komplimentet!

  1. Du er kjempetøff! Og jeg setter veldig pris på at du deler små glimt fra hverdagen din, både her og der. Takk og lov for bestemødre som stiller opp, det er deg vel unnt!

    Det er utrolig hva man klarer når man må, det er det ikke tvil om! Men det er godt det er rom for at du ikke alltid MÅ alt også! <3

    • Absolutt! Jeg er avhengig av at det kan gå saaaakte på dagtid, det er liksom ladetiden for resten av døgnet. Har hørt om de som står i nesten full jobb underveis, og bøyer meg i støvet for dem, men de fleste er nok mer eller mindre fullt sykemeldt. Med god grunn, for om jeg hadde drasset meg på jobb ville nok produktiviteten vært, øh, ikke akkurat noe å skryte av!

      Bestemødre er toppers. Og jeg tror gleden er gjensidig. Vi er uendelig glade for å slippe morgenstresset, ungene er happy for å se mormor, mormor er av natur en morgenfugl og synes det er koselig å følge de små i barnehagen. Så, alle vinner! Og forhåpentligvis kan hun trappe ned virksomheten litt utover våren, når jeg bytter cellegift og snøen smelter… *gledeseg*

  2. Du må da være den tøffeste dama jeg vet om! Lykke til med videre kurer – det høres ikke spesielt morsomt ut, noe av det, men giften gjør nok nytte for seg. Mange varme tanker og gode klemmer <3

    • Tusen takk, Ina! <3 Det varmer!

      Ja, vi får tro den gjør nytte for seg. Skal inn til kontroll neste uke for å se om den har krympet slik de håper den skal gjøre. Hvis den responderer like bra som legene tror, skal jeg gladelig ta noen runder til- ikke minst for å ta eventuelle "løse kanoner" som har spredd seg rundt i systemet men ikke slått seg ned som spredning. Bare å kjøre på! 😉

      Og i mellomtiden setter jeg pris på både hyggelige kommentarer, og alle de fine øyeblikkene jeg tross alt har. For selv om det ikke er direkte behagelig hadde jeg som sagt trodd det skulle bli enda verre. Som alltid i livet, trikset er forventningsstyring- det funker like bra til kreftbehandling som til planlegging av sommer"ferie" med småbarn på slep! 😉

Det er stengt for kommentarer.