Hårknapp Torsdag (vikar for Ordknapp Onsdag)

Et av spørsmålene jeg har fått flest ganger, har dreid seg om hvordan det er å miste håret. Kanskje ikke så rart, det er jo noe av det mest synlige som skjer. Mange opplever det nok også ganske dramatisk. Du mister det vanlige utseendet ditt, og plasseres i kategorien «syk».

For min del har det overraskende nok vært langt mindre dramatisk enn jeg hadde trodd. Tross alt har jeg hatt samma praktiske sveisen (les: kjedelig, men ingen ser om du ikke har vært til frisøren det siste året)… bestandig, med et lysende unntak da jeg var 8 år og klippet meg selv. Ellers har det vært langt, og tanken på å miste det var unektelig skummel. Hvem vet forresten hva som skjuler seg under håret? Det kunne vært et kjempestort fødselsmerke. En ruglete, uregelmessig eller skjev skalle. Ting man overhodet ikke kan noe for eller kan gjøre noe med, og lever lykkelig uvitende om helt til manken gradvis eller plutselig forsvinner.

Det er ikke alle cellegifter man mister håret av. Det visste jeg ikke, jeg trodde cellegift var cellegift liksom. Nå vet jeg jo bedre, og den cellegiften jeg skal over på i mars er ingen typisk hår-spiser (derimot tar den gjerne øyenvipper og øyenbryn, så det kommer en oppfølger til dette temaet om en stund!). Men den jeg går på nå, EC90, er slik at de aller aller fleste mister håret. Når dette skjer varierer, men på et forum viste det seg at det var dag 17 som var en gjenganger for mange.

Så da jeg to uker etter cellegiften merket at det begynte å drysse, gjorde jeg kort prosess. Tanken på å stå med store hårdotter i hårbørsten fristet langt mindre enn barbermaskinen (æsj, tenk så ekkelt, at håret bare løsner fra skallen i store partier, ugh! Om jeg ikke hadde følt meg syk fra før ville jeg i alle fall gjort det da. Dødssyk, faktisk!). Eller, kort prosess og kort prosess. Mannen min, som for en gangs skyld kunne tjenestegjøre som frisør, feiget ut da han sto med saksen i hånda. Jeg skjønner ham. I løpet av over 20 års bekjentskap har han aldri sett meg uten det lange lyse håret. Det ble for tøft. Men neste morgen hadde tanken modnet, så det var bare å klippe bort hestehalen, og barbere resten.

Jeg hater å bli tatt bilde av, men dette er en av de siste dagene med hår og jeg veit det… så da er det bare å dokumentere det for ettertiden. Som sagt er det vanlig at du ikke får helt det samme håret tilbake. Takk for følget gjennom 40 år, og farvel!

Hestehalen var verst for stakkars Gubben. Da den var tatt, gikk resten av barberingen som en lek.

Og hvilke mengder! Hestehalen gikk i en konvolutt, uvisst hvorfor (det er jo ikke akkurat som om jeg kommer til å sitte og kose med den i fremtiden. Men den ligger nå der, ved siden av den første historiske hårklippen til Minstemann), men dette rasket gikk rett i søpla.

Jeg skal ikke lyve, det var forferdelig rart å se seg selv i speilet etterpå. Snålt! Men siden det til min store lettelse ikke skjulte seg noe veldig påfallende under håret (annet enn en svak tendens til alveører, særlig det venstre… blir vi invitert på karneval i år er kostymet for min del gitt, det blir Dobby!) føltes det verken trist eller tungt. Det er bare hår. Det vokser ut igjen. Selv om det kanskje kommer i en helt annen farge og struktur enn det vanlige håret (ser for meg at jeg får små grå krøller, av en eller annen grunn).

Og etter noen uker med blank skalle kan jeg konstatere at det også har sine fordeler å være hårløs. Noen eksempler:

— Jeg bruker NULL tid i dusjen! Virkelig. Selv med grundig vask av kropp og skalle er jeg ferdig på en fjerdedel av tiden jeg brukte før. Og mer innsparing er i sikte- håret på leggene blir også tynnere og tynnere 😀

— Og når jeg er ferdig i dusjen, er det bare å tørke seg og kle på seg og gå rett ut i ti minusgrader uten å bekymre seg om håret som fryser til is i kulda. Hah!

— For første gang i mitt liv kan jeg levere kaker til bursdager og skolearrangementer uten å kjenne redselen for om det er et hår i den. Det er en skrekk-tanke som har plaget meg helt siden jeg begynte å bake kaker for andres konsumpsjon. Jeg ser det liksom for meg, pappaen til Frida og moren til Oskar, «Dette var da en nydelig kake, er det moren til Ballerinaen som har bakt den sa du? Næmmen, ÆSJ!» *host, hark, spytte, drar ut langt lyst hår fra munnen*  Paranoia, vik fra meg.

— Trenger ikke lete etter hårstrikk på badet når jeg vasker meg for kvelden. Det er litt artig, for hendene går automatisk i en slags samlebevegelse bak nakken, men så er det ingenting å ta tak i og det gjør ikke noe av mine døtre har stukket av med alle strikkene.

— En VIRKELIG stor bonus er dette: uten hår, ingen lus. De siste årene har jeg levd i evig frykt for lus, noen ganger har det vært velbegrunnet også (blæh), men nå slipper jeg i det minste å få krekene i mitt eget hår hvis uhellet skulle være ute. Skjebnens ironi vil likevel at dette er den første vinteren på det jeg kan huske at vi ikke har fått luselapper fra verken skole eller barnehage. Uansett, lus slipper man med blankskurt hode.

— Heltestatus i barnehagen. Kan vi få se på håret ditt? har vært fast takst ved henting de siste ukene, gutta flokker seg rundt meg og venter spent på at jeg tar av meg lua så de selv kan se at moren til Bison faktisk ER en skalla dame i dag også!

Den spøkefulle tonen til tross, dette er helt reelle fordeler ved å være uten hår. Småtterier, kanskje, men like fullt fordeler. I tillegg kommer en større konsekvens, som jeg ikke hadde sett komme: aksept av eget utseende. Jeg har jo aldri vært noe fruktfat, og i tillegg har jeg hatt den tvilsomme gleden av å ha dårlig hud i voksen alder. Konsekvensen av dette er jo at jeg bevisst eller ubevisst har gjemt meg bak håret som best jeg kan. Hvordan skulle det bli, mon tro, når gardinene mine ikke er der lenger?

Resultatet. Helt til å leve med, selv om jeg feiget ut og gikk svart-hvitt for anledningen. Jo, en ting jeg har kostet på meg (med det mener jeg ikke i tusenkronersklassen, jeg mener «ikke kjøpt på HM») er to par store øreringer. Du mister jo litt av femininiteten uten hår, så det er kjekt å markere det på de måtene man kan. 

Overraskende greit! Dette er trynet mitt, og sånn er det. Litt for tungt hakeparti, spiss, skjev nese, tunge øyenbryn, ganske mye arr og et litt for markert drag rundt munnen. Sod it. Det er som det er. Jeg hadde aldri trodd det var mulig og det er på grensen til absurd, men det føles oppriktig talt helt greit å ikke kunne gjemme seg. Ikke farlig i det hele tatt! Håper denne følelsen vedvarer også når håret vokser.

Men etter denne lange tiraden av fordeler, skal jeg avslutte med en ulempe. For som nevnt i begynnelsen av posten er jo hårtap forbundet med sykdom (sa Sherlock). Og for de som ikke vet at jeg er syk, kan det bli veldig overraskende å stå ansikt til ansikt med en skallet og derfor åpenbart syk person. For å spare dem for pinligheten går jeg rundt med innelue i veska, som jeg diskret skifter over til ved behov. Siden jeg droppet parykk og kjøpte hodeplagg i stedet har jeg et godt utvalg til alle anledninger, og en av dem ligger alltid i veska.

Men jeg bør nok vurdere å ha en lue liggende i gangen også. Her om dagen skulle parafinmannen vår komme, han som har vært på årlig besøk nesten siden vi flyttet inn og kjenner oss godt. Og vi kjenner ham, han ringer alltid en halvtime før han kommer, så nå når parafinovnen gikk i stykker samtidig som gradestokken viste tosifret for første gang i vinter, ba Gubben ham bare om å svinge innom når det passet, kona er hjemme uansett (dette er ikke noe parafinmannen reagerer på, siden det ofte har vært jeg og en eller annen baby eller småbarn som er hjemme 😉 )

Denne gangen banket han bare på døra. Og der lå jeg i senga (det var jo altfor kaldt i stua), bare i pysjen. Jeg slang på meg morgenkåpa og virret rundt meg selv for å finne en lue mens bikkja gikk amok og han banket og banket og banket. Så til sist måtte jeg bare åpne, med oppblåst sovetryne, morgenkåpe og blank skalle. Stakkars mann, han ble ganske forskrekket. Heldigvis er vi som sagt såpass bekjente at det gikk seg til, og når aviser og støvsuger var funnet frem fikk vi oss en god latter.

Men jeg tror nok det er greit å ha en lue liggende i gangen, ja 🙂

4 tanker om “Hårknapp Torsdag (vikar for Ordknapp Onsdag)

  1. Jeg synes du er utrolig tøff, som velger å ikke ha parykk og viser frem den usminkede hverdagen. Du er et av mine forbilder faktisk!!!!

    • Tusen takk for det! <3 Det var veldig hyggelig sagt. Og hvem vet, når varmen kommer kan det hende jeg kaster lua også. Akkurat nå gir det seg jo selv at lua må være på i alle fall utendørs (det er jammen kaldere enn jeg trodde uten hår!), men det blir forbausende fort klamt og varmt. Så blir det varmt nok i været varer det nok ikke lenge før jeg får finne fram solkremen og la hodebunnen få sine første solstråler 😉

  2. Hallo Helle!
    Tenker masse på deg, og du er så flink til å formidle stemninger.
    Jeg synes du er flott uten hår, fikk nesten mer fram den fine ansiktsformen din. Stilig er du?
    Mange gode ønsker fra Kari-Mette?

    • Hei Kari-Mette, så utrolig koselig å «se» deg her inne! 🙂
      Tusen takk for gode tanker- og for komplimentet! Det har gått forbausende fort å venne seg til den hårløse tilværelsen. Jeg foreslo for mannen min at jeg bare kunne fortsette å ha det sånn, men det var han visst ikke så hippen på. Hehe. Men jeg er i alle fall heldig som synes det går greit å være hårløs, når det nå måtte bli sånn. Så kan jeg (og du og resten av gjengen) kanskje få en overraskelse når håret vokser ut igjen, kanskje det er en helt annerledes Helle som dukker opp til høsten!
      Takk igjen for at du stakk innom, og god helg!

Det er stengt for kommentarer.