Tredje runde cellegift- BOOM!

Bare kort innpå for å bekrefte at alt har gått etter planen, og tredje kur av EC90 ble satt i går. Det var legetime først, og selv om de ikke var sånn superfornøyd med krympingen så er kuren bare halvgått og den har i hvert fall ikke vokst 😉 Og antagelig blitt bittelitt mindre, selv om den er et mareritt å måle (til sammenligning fant de en ufarlig cyste et helt annet sted, og den ser akkurat ut som en golfball. Trillrund, jevn og fin. Da er det en smal sak å måle diameter, men den greia i puppen ser mer ut som en monstersky en mørk stormkveld i en Harry Potter-film. Lang og grenete og rar og strekker seg i alle retninger, den skifter liksom form alt etter hvilken vinkel de ser det fra, så det er virkelig ingen lett jobb å finne sikre mål. Det skjønner selv jeg).

Ladet opp med ekte helsekost fra Narvesen i første etasje. Fulgte opp pølsa med kokosbolle og kaffe :/ Ikke spesielt stolt av det- og jeg vet at mange kreftpasienter er overbevist om kostholdets betydning, kanskje de har rett også- men jeg holder meg til tipset jeg fikk aller først: spis det du har lyst på og ikke foreta større endringer. Siden jeg er både lat, mangler selvdisiplin og er lite glad i kostholdsregimer syntes jeg det var et ypperlig råd. Og helt ærlig: når man pådrar seg en kreftform som man er usannsynlig lite disponert for… vil da noen ekstra broccolibiter utgjøre den store forskjellen?

Kobla opp for runde 3, med Marcus Rashford på ryggen. Synes jeg begynner å ane et visst chemo-tryne her nå, men det kan like gjerne bare være en uheldig vinkel og skarpt sollys på gusten vinterhud.

Så inn med nåla, opp med cellegiftposene på stativet, og så var det å sitte og vente mens giften drypper inn i årene. Denne gang var det Gubben som var med, siden vi hadde en del spørsmål til legetimen og hjernen min ikke fungerer helt optimalt for tiden (= lurt å ha med seg backup-minne!). Det var litt mindre selskap i ham enn i eldstejenta, siden han hadde et møte rett etterpå og satt med nesa i mobilen og forberedte seg til det, hehe. Til gjengjeld snakket dagens sykepleier som en foss, så tiden gikk fort og så var det bare å kle på seg og gå. Det høres liksom så voldsomt ut med cellegift, men det er en superenkel og lite skummel prosedyre. Inn, koble til, ut, ferdig. Det er nesten på grensen til uspennende.

Men allerede på vei hjem merket jeg at dette kom til å bli litt tyngre enn forrige gang. Selv med ørten kvalmestillende preparater innabords var jeg rett og slett lettere sjøsyk. Og svimmel. Likevel hadde jeg bestemt meg for å gå på oboistens konsert, det er så mye jeg har gått glipp av de siste månedene. Men den planen gikk i vasken da en veldig trøtt fireåring begynte å bli grinete og mamma-innpåsliten allerede før middag. Jeg så det desperate uttrykket i ansiktet til mannen min, trøtte mammadalter er virkelig ingen fest å ha med å gjøre, spesielt ikke når de er en del av en trøtt trio som må i seng omtrent samtidig hvis morgenen etter skal bli levelig. Så vi foretok et kjapt bytte: jeg ble hjemme med de små, han gikk på konsert. Surt, men av og til må man bare være dønn realistisk og gjøre det som funker best for alle. Og jøjemeg, det skal da ikke bli noen mangel på konsertmuligheter fremover heller…! 😉

Så sånn er ståa. Denne uka blir ikke veldig behagelig, og jeg gruer meg allerede litt mer til neste kur. Det er mange som har hatt denne reaksjonen, at det blir litt tyngre for hver gang. Da har jeg virkelig noe å se frem til- men, neste kur er jo også den siste før vi bytter cellegift, så mentalt sett blir det kanskje ikke så verst?

Ellers er familien godt inne i siste uke før ferie-tralt. Det vil si kaos 😀 Noen har prøvemuntlig, andre har et lass med prøver, vi har en kjempekabal å legge med hytteturer og jobb og mulig Praha-tur på den ene ungen og kompistur på den andre og alt skulle egentlig vært i boks for lenge siden... men det er jo aberet når barna begynner å bli større- det er ikke så lett å planlegge over hodet på dem, og det er ikke alle som ser viktigheten av planlegging i god tid på samme måte som vi voksne. Nuvel. Det skal nok bli en orden på det. Akkurat nå frister det litt å sende mann og resterende gutter til en helgetur på slutten av vinterferien, sånn at Turbo, Eldstejenta og jeg kan være hjemme og få Praha-fareren av gårde og ellers gjøre vårt- det er også fint å splitte de små av og til-, men vi får se. Vi får se. Men helst litt fort, slik at mormor og hennes mann (aka Hyttesjefene og bakkemannskapet) ikke sitter med hundre løse tråder når ferien er i gang.

Prøvespillet gikk greit på søndag, forresten. Tror jeg, da. Jeg fikk jo ikke være med inn, men hovedpersonen var rimelig fornøyd. Vi foreldre satt der i gangen, ventende/strikkende/scrollende, mens nervøse ungdommer trippet inn og ut med fiolinkasser og notebunker, gnikket på trompetene sine og satte sammen klarinetter. Jeg krysser fingre og tær for at det gikk bra for gutten min, håper så veldig veldig at han får sjanse til å være med videre. Får han plass, blir det toppkvalitetsundervisning det neste året, og det setter han og jeg stor pris på. Virkelig flinke lærere og medelever, og han har trivdes dette året med prøveplass. Men det ER seriøst. Så samtidig med fingerkryssingen sendte jeg en tanke til lille Turbo- hva i all verden er det vi setter i gang nå? Vil vi virkelig ha henne inn i et så bra, men krevende system? Hard konkurranse og spisse albuer og høye forventninger til foreldreengasjement og innsats (vi må allerede hive oss rundt igjen og skaffe et videopptak av oboisten med akkompagnement til enda en søknad. Ja selvsagt, alle har jo en pianist på innelomma til slikt bruk…)? Som mor startet jeg som den forsiktige typen, takket nei til det ene og det andre og var livredd for å tråkke feil, og selv om jeg har blitt tøffere på mine barns vegne med årene tror jeg det er en viktig tanke å ha med seg. Det skal aldri være et mål i seg selv å være med her eller der, spille for det og det laget, kunne briske seg med Talent-sånn og Elite-slik. Det er moro, bevares, men det er viktig å ikke la det få ta for stor plass, slik at det blir en forferdelig nedtur hvis og når motstanden kommer. Idrettsglede og musikkglede, derimot, se det er viktig. Mestring og læring? Kjempeviktig! Men det kan man få via mange forskjellige kanaler, og det er viktig at barna (og vi foreldre!) ikke får helt tunnellsyn underveis. Det er så lett å la seg rive med, trass i alle gode intensjoner. Jeg tror likevel jeg har lært mine lekser og satser på at vi klarer å lose ungene igjennom dette med riktig fokus. Hvis ikke får noen fornuftige lesere sparke meg bak!

For hun her skal oppmuntres og heies på, ikke pushes. Det er tungt nok å bære kasse i motbakker og snø, om ikke alvoret skal ta dem for tidlig.

Så slik er ståa nå. Jeg ser på det rotete huset, på heftene i nynorsk og matte som ligger spredd rundt (hvor ble det av det sirlige systemet vårt?), eskene etter de siste mottatte pakkene med PC-skjerm, mobiltelefon og Tom Egeland-bøker som står til pynt i gangen på fjerde dagen, og tenker at stress-rotet vårt egentlig gjenspeiler husets beboeres mentale tilstand perfekt. Vi trenger en liten ferie, alle sammen. En pust i bakken, noen rolige dager uten program (vel, bortsett fra kjøring og henting og øving og pakking og vasking av skitøy og sånt, da. Men uten at en eller annen i huset har noe veldig viktig på planen hver eneste dag) til å rydde og organisere både ting og oss selv, og gjøre klar til neste hektiske periode, den mellom vinterferie og påske.

Og for min del: bruke en god del tid på å ligge i stolen min og sløve, mens cellegift og immunbooster gjør sin ubehagelige jobb. Det føles veldig uvant å være så «lat», men jeg vet at akkurat disse ukene er det antagelig (og forhåpentligvis!!!) på sitt verste. Jeg har fått inn i den tjukke skallen min at å være overambisiøs og pushe for mye bare fører til total utmattelse og kort lunte, og står valget mellom litt rot i krokene og utslitt, sur mamma, så velger åtte av husets åtte andre beboere rotet any day!

Neste stopp: godstolen, og tanker om Elton John og Sør-Afrika. Forklaring følger i en bloggpost nær deg! Ha en strålende uke, dere som måtte forville dere inn hit for klaging over dårlig form og rotete hus, hehe. En vakker dag skal jeg skrive spennende og inspirerende poster breddfulle av feelgoodness og interiørtips (ispedd trening og enkle, velsmakende oppskrifter og kloke betraktninger om Livet og sånt), men vi snakker nok minst 2023 her også. Forresten, antagelig lenger! 😉

I mellomtiden stjeler jeg litt interiør annetstedsfra. Jeg var tidlig ute til spa-timen min bare for å få sitte litt i dette rommet og gjøre ingenting. Det er jo som om stresset bare renner vekk, ledsaget av plingplongmusikk og nydelig te (så nydelig at jeg lot meg friste til å kjøpe en pose til det min baristadatter umiddelbart fastslo var blodpris. Jeg angrer likevel ikke!) Shiatsuen var nydelig. Helt perfekt. Jeg valgte shiatsu av hensyn til massøren, som skulle slippe å komme i nærkontakt med den ekle, celleforgiftede kroppen min, og ved første øyekast slo det til: ikke bare får man utdelt pysjamas, men man blir også lagt under et teppe. Derimot sto også hodebunnsmassasje på programmet, så da måtte hun til pers likevel, haha. Men det gikk helt udramatisk for seg, og aldri så galt at det ikke er godt for noe- det må jo være enkelt å finne trykkpunktene på et skalla hode!

Jeg skal ikke vente til neste runde dag før jeg drar hit igjen. I en tid med mer enn nok fysisk ubehag var det usigelig godt med litt kroppslig velvære! 

4 tanker om “Tredje runde cellegift- BOOM!

    • Takk, Ida!
      Pølse til frokost hører helt klart til sjeldenhetene, men nettopp derfor er det vel heller ingen grunn til bekymring. Formen er så grei som den kan være, tror jeg. Slapp, men oppegående- og da skal jeg ikke klage! 🙂

  1. Du har så fine tanker rundt dette med barn, kultur og idrett! Det er en holdning flere så absolutt burde ha med seg.

    Jeg er fan av at man spiser det kroppen har lyst på, ikke minst i en unntakstilstand som den du er i nå!?

    Januar og februar har virkelig vært eviglange – det er mange som er klare for ferie nå, uten tvil! Håper du får en (så) rolig (som mulig) ferie!

    • Åååh, godt å høre at det ikke bare er jeg som synes at denne vinteren har vært mørk, tung og tilsynelatende evigvarende 😉 Nå drar vi oss mot mars, og selv om det ennå kan være mye snø og kulde i vente blir det i alle fall lyst! Og stadig litt mildere.

      Uff ja, det faller meg forbausende lett å spise ufornuftig og etter innfallsmetoden, selv om jeg er under behandling. På en måte taler statistikken til min fordel- det er jo helt random hvem som faktisk ender opp med å få kreft, så da sier det seg selv at vår egen påvirkning (via kosthold eller andre påvirkningsmuligheter) har sørgelig begrenset rekkevidde. Fordelen er jo da at man ikke trenger å bekymre seg så mye 😀

      Hyggelig å høre at du synes jeg tenker fornuftig angående barn og aktiviteter- det tar jeg som et stort kompliment. Jeg tror jo selv at jeg har funnet «akkurat passe»-nøkkelen, men jeg er slett ikke sikker, og prøver å ha egne holdninger under lupen i tilfelle jeg bikker over den ene eller andre veien. Det kan jo lett skje…

      Håper dere også har en fin vinterferie!

Det er stengt for kommentarer.