Sør-Afrika 2020

Usj, kan den ikke snart gi seg, den snøen? Ethvert blaff av vår- og det har vært mange av dem den siste tiden, med sol, is-smelt i Hovinbekken og tørr asfalt- blir kontant dynget ned av et nytt snøfall dagen etter. Repeat, repeat. Aldri har noen lengtet så desperat etter vår som jeg gjør akkurat nå, av hundre forskjellige grunner. Men enn så lenge er det full krig mellom Kong Vinter og Frøken Vår, og i mellomtiden kan jeg trøste meg med dette innlegget, som minner meg på at neste år har jeg noe godt og varmt å se fram til…

Vi hadde så vidt landet i Sør-Afrika før vi skjønte at vi måtte dra hit igjen.

Landet, byen, overgikk rett og slett alle våre forventninger. Vi reiste dit med tre unger under fem år og måtte legge opp løpet deretter. Det var mye vi ikke fikk sett- og mye vi fikk sett (særlig dyr, haha! Vi må ha dratt innom hver eneste strutsefarm og krokodillereservoar som fantes… og da har vi ikke en gang begynt å snakke om pingviner!). Byen med en million lekeplasser, det er en lekeplass på hvert gatehjørne, og en kjempestor en i Green Point park der en familie lett kan kose seg i timevis uten å bli lei. Og en kjempestor en i The Company’s Garden, der jeg i 20 panikkslagne minutter trodde at jeg hadde mistet Bison i fjor, men det er en annen historie…

Vår felles tanke: vi reiser tilbake når minstemann forstår hva det vil si å være adoptert. Vi reiser tilbake når vi har ekstra penger. Vi reiser tilbake en vakker dag, en gang når alt er på plass, vi reiser om et par år eller tre eller fire. Klart vi skal tilbake! Men ikke med det aller første. En gang snart, eller om en stund. Kanskje.

 

Man skulle tro det var min sykdom som satte fart i oss, og som jeg var inne på i dette innlegget det er klart det har noe med saken å gjøre. Det er liksom ingen vits i å vente på et mulig tilbakefall, er det vel? 😉 Men det er bare halve historien. Jeg ble venn med vår guide på Facebook da vi reiste hjem i april i fjor, og kunne til min forbauselse se at vår energiske, ungdommelige guide-dame hadde blitt 70 år (!!) rett før vi ankom. Mannen hennes, den sjarmerende Louis som tar med turister langs The Golden Route og inn i Limpopo og Zimbabwe, er noen år eldre. Det er ikke helt utenkelig at de pensjonerer seg snart. Og hvem vet hvor de eldste ungene er om et par-tre år, jeg vet at eldstejenta har tenkt seg på utveksling etter hvert og det er ikke usannsynlig at også nestemann har planer som ikke nødvendigvis inkluderer familieferie.

Hvorfor vente?!

Jeg brå-bestemte meg der og da, vi tar en familieferie til Sør-Afrika i påsken 2020.

Det koster mye, det er klart det koster mye, men noen ganger kan man ikke vente. Vi har levd med Oslos styggeste bad i ti år, vi kan leve med det et par år til. Årets tradisjonelle Spaniatur blir det jo ikke noe av, dessverre, siden jeg ikke kan reise. Der er det også noen kroner spart. Nå må vi komme oss til Sør-Afrika sammen med våre fantastiske guider og få en familieopplevelse mens vi kan. Kanskje vi til og med får med oss moren min, hennes mann og min stesøster. En kjempegruppe, men vi kan splitte oss underveis og gjøre forskjellige ting, og vi trenger heller ikke reise ut og hjem akkurat samtidig.

Så det er en done deal- heldigvis er mannen min enig i prioriteringene. Vi reiser til Sør-Afrika neste påske. Det ideelle hadde vært februar-mars, men det får vi ikke til med tanke på ungene som har skole og slikt. Jula er grusom, i følge våre guider… alt er tre ganger så dyrt og det er turister overalt. Timesvis i kø for å komme seg opp på Table Mountain eller inn på akvariet. Kø for å komme på de røde turistbussene. Da vi var der i fjor kunne vi hoppe på bussen hvor som helst og når som helst, det var plenty av plass.

… sånn at man kan ta seg en dupp hvis det blir for mye moro!

Vi har allerede varslet guidene våre om at vi kommer, så planleggingen er i gang. Vi har jo veldig god tid på oss, så detaljene kan komme etterhvert. Men jeg har allerede et par ting på agendaen- denne gangen skal vi komme oss opp på Table Mountain og kanskje til Kapp det gode Håp, steder vi droppet sist fordi barna var så små. Vi skal tilbake til Kirstenbosch, kanskje en av de vakreste botaniske hagene i verden, og vi må besøke strutsefarmen og akvariet igjen. Jeg vil komme meg til Bo-Kaap og se på husene der (min mann på sin side har lyst på en ordentlig Bo-kaap curry, en rett vi ikke fikk prøvd da vi var der sist), ta en ordentlig township walk, og ikke minst vil jeg få nesa mi inn i et av de mange museene vi måtte hoppe over sist. Og kirken til Desmond Tutu, som vi med tungt hjerte måtte gå forbi. Ekornparken! Simon’s Town! Jeg funderer også på om vi skal spandere på oss en overnatting på det safaristedet vi besøkte sist, i Little Karoo.

Ooops, nå må jeg passe meg- jeg har jo snart planlagt hele påsken 😉

Men det skal også bli tid, masse tid, til å henge rundt på Waterfront og bare kose seg. Med ansiktsmaling og hele pakka. Akkurat som sist. Og mens vi drømmer, kan vi kose oss med gamle bilder og late som vi kjenner den afrikanske sola i ansiktet.

Det skal bli fint. Det blir finere enn fint!

2 tanker om “Sør-Afrika 2020

  1. Får lyst til å reise til sør Afrika jeg og. Kanskje jeg sniker meg med i kofferten.
    Kos dere med planlegging

    • Jaaa, du må dra til Sør-Afrika en gang! Det er virkelig et utrolig spennende land, og så masse å gjøre både for store og små. Tror det blir noe ubehagelig å ligge i kofferten i så mange timer, da, ellers hadde du vært hjertelig velkommen! 🙂

Det er stengt for kommentarer.