Ordknapp onsdag

— Mammaaaah, hvorfor tar du bilder hele tiden? *ler og himler med øynene*

— Hæ? Det er jo åpenbart. Dette er et historisk øyeblikk. Ja, faktisk. Jeg overdriver ikke, historisk! Du ler du, men jeg lover deg om noen år er det du som står der og tar bilder, snufser og hulker. Det går fortere enn du tror, det, ja! Bare vent og se!

— Du, assa.

*vi går en stund i stillhet*

— Hæ, tar du VIDEO??! Av meg som går bortover veien? Jeez…!

Dette er min datter med den aller, aller første flyttekassa i retning St. Hanshaugen. Jeg går bak, med en North Face-bag stappet full av klær, toalettartikler og franske vinglass, og en lampe. Vi er på vei til 37-bussen med det første av mange flyttelass.

Min datter gjorde AKKURAT det jeg selv gjorde for omtrent tjue år siden. Pakket optimistisk en hel kasse full av dill og tall, kjente på den og tenkte at den var «litt tung», men ikke så tung, det går sikkert bra. Og holdt naturligvis på å ta knekken på både fingre, armer og skuldre underveis. Klassisk nybegynnertabbe, som alle skal igjennom på et eller annet tidspunkt.

Hun flytter ikke før på fredag. Men rommet hennes sto tomt, hun hadde fått nøkkel og vi kunne så smått begynne innflyttingen allerede nå. Så tar vi det i løpet av noen dager og i verste fall helgen, og så er det klart for En Eller Annen Veldig Stor Og Følelsesladet post. Men i første omgang var det tøft nok med den aller første flyttekassa…

Uten skam og blygsel forsøker jeg å guilt-trippe ungen, sånn at hun kanskje synes det er litt trist å flytte hjemmefra og kanskje ombestemmer seg. Bittelitt trist er det vel? En smule??

Nope, det funket ikke. Hun er strålende fornøyd, og ser fram til å stå på egne bein og begynne voksenlivet på ordentlig akkurat her, i dette rommet, i denne bygården.

Mor er trist. Datter er glad. Akkurat slik det skal være 😉

2 tanker om “Ordknapp onsdag

  1. Huff, fæle (og fine) greier dette. Må innrømme at jeg ikke tenkte mye på min mamma da jeg flyttet ut som 17åring, kommer til å gjøre det nå som jeg vet at det blir min tur en gang. I tillegg er jeg enebarn, så hun har i ettertid fortalt at hun satt og stirret tomt ut i lufta i ukesvis. Du har i det minste en flokk fortsatt, selv om det ikke hjelper på den som er ute av redet… ❤️

    • Uff, all sympati til din mor! <3

      Det er nok definitivt en større overgang når huset blir tomt og stille etter en utflytting! Kontrasten blir så veldig stor. Et tomt og stille hus skjer jo ikke her med det aller første, og jeg liker å tro at når minstemann en vakker dag pakker ned sakene sine og skal ut i verden, så er vi så mettet på foreldrejobben at vi ikke opplever den store sorgen, annet enn at vi savner ham som person. Men kanskje jeg lurer meg selv 😉 Kanskje jeg blir liggende i en hulkende, skjelvende klump og ser med skrekk i øya på den mannen jeg er gift med og innser at vi nå, eh, må forholde oss til hverandre!

      Men selv om det er sårt at jeg ikke har "jenta mi" i huset lenger, føles det jo ikke unaturlig at hun drar. Hun er stor nå, det er så tydelig på alle plan. Og er det ikke dette vi jobber med å få til, da- at de søte små vokser og lærer og til slutt blir klare for å stå på egne bein... det er jo suksess, sånn egentlig, selv om det ikke oppleves sånn akkurat i det øyeblikket døra smeller igjen.

      Nå til dags er det jo også fryktelig lett å holde kontakten! Der har vi en fordel våre foreldre ikke hadde 😉 Det plinger støtt og stadig i telefonen, en liten melding eller en Instagram-beskjed, og bare sånne småting er med på å gjøre det lettere. Hun er ute av huset, men heldigvis ikke borte!

Det er stengt for kommentarer.