Søndagstanker: ikke dødsdømt, men livsdømt

*Søndagskveld. Huset lukter av kaffe og vaskemiddel. Fra et rom i underetasjen siver det ut toner av Mozarts obokonsert, fra kjøkkenet kommer den søvndyssende lyden av oppvaskmaskin (den går for fjerde- FJERDE!- gang i dag) og en halvvoksen sønn mumler noen rap-linjer mens han bærer opp enda en kasse i gangen. Som er full av poser, esker, en heksekost etter karnevalet, tre barnehagesekker, enda flere poser, haugevis av sko. Og en kontorstol som mangler et bein. Antagelig har noen satt den der i håp om at den ruller til Grønmo av seg selv. 

Det var ryddig her på fredag, da skulle femteklassingen ha med seg en venninne hjem, men nå er det like ille som vanlig. Verre enn vanlig, siden eldstejenta har flyttet ut og alle nå er i gang med å komme raskest inn på sine nye rom uten å være nevneverdig opptatt av å rydde ut av sine gamle. Kaos. Kaos. Men nå sover en gutt og to jenter i nye senger. Og vi har vært og sett hvordan eldstejenta har fått det i kollektivet- forbausende fint innredet rom på bare to dager, et sted hun kan trives- og hatt henne på søndagsmiddag. En bra dag, kaoset til tross. En dag å være takknemlig for.*

I vrimmelen av alt som handler om kreft, blant instagramkanaler og internettfora, blant alle kloke forskere og hverdagshelter, blant alle treningsråd og motivasjonstråder, fant jeg et lite sitat som den sløve hjernen min av en eller annen grunn valgte å huske.

Cancer is not a death sentence. It’s a life sentence.

Bedre kan det ikke sies. I alle fall ikke for de av oss med diagnoser som havner i skuffen «ganske kjipt, men langt fra så ille som det kunne ha vært». Det handler ikke om å dø, for det skal vi alle før eller siden, men om å leve mens du kan. Siden livet begynte å jevne seg ut i slutten av tjueåra en gang tror jeg at jeg har vært ganske flink- medium flink, en svak firer- til å være til stede i øyeblikket og sette pris på det som er fint i livet, midt i all småbarnstrøtthet og tidsklemme. Det betyr ikke at jeg ikke har forbedringspotensiale. Og det, det må hentes ut nå, mens jeg ennå har tid. Hvorfor vente? Livet på speed, bare… øh, uten speed, siden illegale stoffer tar seg fryktelig dårlig ut i familiesammenheng (og jeg uansett er altfor feig til slikt).

Selv to så sedate mennesker som Gubben og jeg har fått fart i rumpa. I løpet av de siste ukene har vi a) bestemt oss for å kjøpe robotstøvsuger, etter å ha vurdert det i minst tre år, b) bestemt oss for å ta en familieferie i påsken 2020, siden sommerens Spaniatur ikke blir noe av, c) kjørt til Gardermoen ene og alene for å spise lunsj på Wagamama og d) jeg tør nesten ikke skrive dette, men…

… vi har bestilt oss billetter til Elton John-konserten i juni. I Amsterdam. VIP-billetter, faktisk, siden det var de eneste billettene som var igjen. Strengt tatt var det jeg som sto for denne bestemmelsen, og jeg turte ikke si til mannen min hva billettene kostet før etterpå. Eller, han vet det fremdeles ikke helt nøyaktig 😉 Det er sprøtt, det er vilt, det er så fundamentalt annerledes enn hva jeg pleier å gjøre og på grensen til galskap, men guri så gøy det kommer til å bli. Og så bare oss da, i 24 hele timer! 😀 Mer om dette siden! En spesiell takk til Lene som ga et ekstra lite dytt i riktig retning.

Hvis jeg ender opp med kronisk kreft, er det en viss fare for at vi havner i Luksusfellen, hehe. Jeg ser den. Men samtidig, det er ingenting av det ovennevnte jeg ikke kan stå inne for. Det er ting som virkelig står høyt på ønskelista og i noen tilfeller ting vi kom til å gjøre før eller siden uansett. Og vi har økonomi til noen sånne sprell, selv om det ikke akkurat kan gjøres i hytt og pine.

Store, spektakulære ting er gøy, men mye nesten alt handler om de små øyeblikkene. Så da kryssklipper vi over til noe helt, helt annet. Det nærmer seg askeonsdag og fastetid. Boka mi er fremdeles ikke kommet, men jeg håper å få den i løpet av uka. Helst før onsdag såklart, men noen dagers forsinkelse er ingen krise. Et blikk på planen for kommende uke, og det er åpenbart at noen askeonsdagsmesse i kirken blir det ikke på meg uansett. Ikke kan jeg gå klokka åtte om morgenen, for jeg har legetime klokka ni. Ikke kan jeg gå klokka elleve, for da begynner siste del av kurset på Radiumhospitalet. Og messen klokka seks… den er alltid stappfull, folk står langt ute på gaten, og i og med at onsdagen er travel, jeg må følge ekstra mye på ettermiddagene denne uka og har fersk cellegift i årene blir det rett og slett for slitsomt. Jeg må melde pass. Jeg kunne kanskje sneket meg opp på hylla, jeg er sikker på at kantor og medsangere ville latt meg sitte der oppe, men det føles ikke riktig når jeg ikke kan bidra med å synge. Og å stå i halvannen time? No can do.

For nei, formen er ikke som den pleier. Selv i de «gode ukene» er jeg usigelig slapp, treig og svimmel. Dette er fra i går, da Gubben og eldstesønnen møtte min mors mann på fotballpub nede i byen for å se Unitedkampen. Endelig er mors lille gutt stor nok til å gå på pub og brøle så høyt han vil, uten at mor hysjer på ham fordi han bråker. De hadde hatt det kjempegøy, men Gubben var heldigvis grei nok til å dra rett hjem. Der hadde jeg min fulle hyre med å aktivisere tre brakkesjuke småunger ved hjelp av filmleie på TV. Hæsjtægg harprestertbedrefør Hæsjtægg vilektemedpuslespillogsåæresord

Desto gledeligere da, at jeg allerede kan hake av for hva jeg skal avstå fra i fasten i år. Cola? Sjokolade? Kaffe (nei, aldri. Ikke kaffe. Verken ti ville hester eller løfter om evig englesang kan få meg til å frivillig gi opp kaffe!)? I år skal jeg være en av de uoriginale og velge bort telefonen min. Uoriginalt, for jeg kjenner drøssevis av folk som logger av Facebook eller setter begrensninger på nettbruken sin, det er ikke akkurat noen ny tanke.

Men akkurat i år føles den ekstra viktig. Det handler jo om tid, det også. Tid og oppmerksomhet. Jeg liker jo å tro at jeg har en ganske god selvdisiplin på mobilbruken, men det er strengt tatt ikke helt sant. Den sniker seg inn overalt, mobilen, det er så fort gjort å bare sjekke litt, eller scrolle litt, og plutselig sitter man der og lar seg bombardere med all slags unyttig informasjon, tusen kjappe overskrifter for hver hele artikkel du leser, sterke meninger og skjellsord og silikonrumper og barn i Jemen kappes om å gi belønningssystemet i hjernen instant gratification, og oppmerksomheten trekkes umerkelig vekk fra trippingen fra små barneføtter eller det tause ropet fra en tenåring som smeller døra akkurat litt for hardt igjen.

Fjorårets fastetid ble knapt noe av- alt handlet om den forestående reisen til Sør-Afrika og den lille gutten vi skulle hente der. Det er forståelig. Til gjengjeld får jeg kanskje livets mest fokuserte faste dette året, for i år er jeg på en life sentence. Jeg er forpliktet til å bruke tida godt. Og jobben min er her, i dette huset, for disse menneskene som er mine, og når jeg nå er så heldig at jeg kan utføre den rimelig bra til tross for sykdom, så skylder jeg både dem og meg selv å eliminere unødvendige distraksjoner så godt jeg kan. I et religiøst perspektiv skal vi ikke se bort fra at mindre tid på mobilen gir større sjanser for at jeg faktisk fullfører fasteboken og ikke bare blar i den 😉

Min variant av «mobilfaste» er å behandle den som en god, gammaldags fasttelefon- eller i alle fall en Motorola Twist, min første mobiltelefon, den som bare hadde kapasitet til å lagre sju tekstmeldinger og det var det. Den gang satt vi aldri og stirret på mobilen støtt og stadig, det fantes jo ikke noe spennende der. Ingen grunn til å ta med seg mobilen på do eller la den ødelegge en date. Nå er det umulig for de fleste av oss å legge mobilen fysisk fra seg i seks uker, det er rett og slett for mye man trenger den til, men tull og fjas-bruken er lett å identifisere, i alle fall for meg. Jeg vet godt når jeg ikke burde, samvittigheten roper mer enn høyt nok- nå gjenstår det bare å høre på den.

Men dette skjer altså fra onsdag. Først kommer mandag- med vanlig morgenkaos og post-helg-ettersleng for både små og store. Så skal jeg rett til cellegift igjen, den fjerde og siste av denne kuren. Før den settes er det legetime, og for første gang har jeg mye å drøfte med legen angående den ekle kulen som nekter å krympe. Jeg håper så veldig at det er noen betryggende svar å hente, hvis ikke ønsker jeg egentlig bare å droppe den fjerde kuren og gå rett på den nye typen cellegift som etter planen skal settes i slutten av mars. Eller kanskje vi setter den fjerde dosen og fremskynder neste type. Jeg vil ha noe som virker, nååå!

… sånn at jeg kan få mange, mange små øyeblikk som dette!

Mandag ettermiddag skal Turbo ha sin aller, aller første orkesterøvelse. Tirsdag har Gubben seminar med påfølgende middag. Onsdag- askeonsdag- er den eneste kvelden jeg har fri denne uka, men til gjengjeld må jeg sette immunbooster på morgenen og deretter er det som sagt siste kursdag i kreftkurset mitt (det høres vel trivelig ut, hehe. Men det er ikke så ille, altså. Hyggelige folk og nyttig informasjon!). Torsdag er det ny øvelse, eldstesønnen tar Bison til musikkgruppa si og Gubben holder fortet hjemme mens jeg følger femåringen. Og fredag er det konsert. Femte dagen etter cellegift, jeg kommer til å føle meg som et tonn vandrende radioaktivt avfall med influensa, men det er verdt innsatsen: Jeg får nemlig se tre unger i tre forskjellige orkestre, på samme kveld, på samme scene. Hvis ikke DET er å slå flere fluer i ett smekk, så vet ikke jeg!

Ønsker alle som måtte sveipe innom en god uke! Min kan i beste fall bli semi-god, men det får duge i denne omgang 😉

4 tanker om “Søndagstanker: ikke dødsdømt, men livsdømt

  1. Ååå, nå er jeg misunnelig!! Men virkelig vel unt altså – jeg håper det blir like stort som jeg opplevde det ? Og ikke minst, nyt 24 timer alene sammen, vi synes i alle fall det er viktig å huske på å være kjærester også, ikke bare AS Familien. ?

    • Ja, jeg gleder meg som en unge- og så glad jeg er for å ta denne sjansen mens den er der! Det er så mange ganger jeg har tenkt at «det kunne være gøy, men…», og så er det for sent. Men nå får jeg sett legenden live, det er helt vilt! Og takk igjen for et vennlig dytt i riktig retning.

      24 timer alene blir også en bonus, absolutt. Du har helt rett i at det er viktig, men vi er dessverre kronisk dårlige på å prioritere sånt. Siste kjærestetur må være… hjelp, kan det ha vært i 2009? Så det er på høy tid! 🙂

  2. Åh, så herlig med konsert! Veldig lur prioritering! ?

    Jeg krysser fingrene for at cellegiften snart begynner å sparke litt rumpe!

    God fastetid ❤️

    • Tusen takk! For en gangs skyld skal det ikke stå på tidsmangel, i hvert fall 🙂

      Ja, jeg tror det var en lur prioritering. Det går jo kjapt ti år før vi finner på noe sånt igjen, så totalsummen som går med til Ville Og Gale Ekstravagante Aktiviteter holder seg nok uansett nokså lav, hehe.

      Og apropos rumpesparking- som jeg håper Taxol er skikkelig god på- så kom jeg på en greie som minstemann har for tiden. Han mener nemlig at rumper er ødelagte, siden det er sprekk i dem. Ølakk, ølakk, peker han og ler, når en eller annen liten storebror/søster løper rundt med naken stump. Så Minstemann skulle helst sett at rumpa var støpt i ett stykke, så å si 😀

Det er stengt for kommentarer.