4. runde- BOOOM! Eller?

På mandag var det tid for den fjerde og siste runden med EC90. Litt mismodig, men klar for en ny liten helvetesuke- denne gangen med ekstra mange gjøremål i tillegg- troppet jeg opp på Radiumhospitalet for å ta blodprøver i forkant.

Det var først på venterommet at jeg oppdaget det. Jeg hadde glemt Marcus Rashford-fotballtrøya! Skandale! Men sånn går det, når alle i huset er på flyttefot og jeg ikke lenger går naturlig forbi rommet til eldstemann på vei ut døra (for ja, det er jo selvsagt hans skjorte. Når jeg tenker meg om har jo min egen drakt, en snasen, hvit bortedrakt med MATA på ryggen, men når cocktailen heter Red Devil er det klart jeg tyvlånte en rød drakt i stedet. Men kanskje jeg kan ta med meg Mata neste gang? Han er en fin fyr, altså!).

Se her! Ikke rart det gikk som det gikk, med den genseren. Bli’kke noe Campari Lookalike på de som kommer valsende inn i en velbrukt, lefsete genser fra Ellos.

Null spennende farge. Men, så er det strengt tatt ikke det som betyr noe, da. Forresten skal blodårene få kjørt seg litt framover, når det skal stikkes både til blodprøver og veneflon hver eneste uke. Jeg kommer til å gå rundt med alle slags herlige sjatteringer på hender og armer.

Det er vel heller tvilsomt om at det var skjortemangelen som gjorde utslaget, men det ble ingen Red Devil på meg på mandag. Ny legetime, ny onkolog (hvor mange er det jeg har vært borti hittil? Fem? Seks? Men, jeg klarer ikke bli så voldsomt opprørt over det, egentlig. Så lenge de kan sakene sine og sitter på de rette papirene, er jeg trygg på at de gjør det som skal gjøres), og mandagens onkolog var litt overraskende helt enig med meg i at fremgangen på EC90 var for dårlig. Eller tilbakegangen, da. Den manglende tilbakegangen, for å være helt korrekt. Han klemte og målte puppen, grafset godt inn i armhulen og myste inn i PC-skjermen med bilder og tidligere mål. Deretter klemte han nøye fram og tilbake langs kragebeinene (skrekk! Hva er det han tror han skal finne her?!) før han konkluderte med at det ikke var vits i å sette den siste EC-kuren siden den hittil ikke hadde hatt ønsket effekt. Svulsten burde ha krympet mer. Den burde i alle fall ikke ha vokst! Nå målte han «grovmålet» til 6,5 centimeter (det nøyaktige er både større og mindre (!), men må gjøres med ultralyd siden formen er så rar. Klemmemålet blir sånn sett ganske slumsete, men gir likevel en indikasjon på hva som skjer der inne), en økning på en centimeter siden sist. Svulster som vokser, kan lekke celler. Jeg er jo så ferdig med høyrepuppen min som det går an å bli, og vil ikke savne den et sekund. Men spredning vil jeg helst ikke ha noe av, for å si det særdeles pent.

Rett i vasken med den forhåndsbestilte cocktailen, altså, og litt ekstra ventetid for å få mikset første dose Taxol. Jeg klagde ikke. Tvert imot! Den siste tiden har jeg jo hatt en snikende følelse av at cellegiften egentlig ikke virker spesielt godt, og da er det bare en lettelse å kunne prøve noe annet. Det var jo også planen hele veien at jeg skulle få begge, vi bare dropper den siste runden og går rett videre på noe som *banker hardt i bordet* forhåpentligvis tar kreftcellene mer effektivt enn den første varianten. Hvis jeg skal tillate meg selv å være litt negativ og skvetten, så er det guffent å tenke på at jeg har gått på den ineffektive EC90 siden jul. Hva galt kan ha rukket å skje på den tiden? Men katastrofetenkning fører jo ikke noe godt med seg. Jeg får bare være glad for at vi byttet før skjema, så jeg slapp tre uker til med dårlig form til ingen nytte!

Så sånn gikk det. 1 Taxol unnagjort, bare 11 igjen 😀 Jeg feiret den unnagjorte kuren med å følge Turbo til sin første orkesterøvelse på det minst tilgjengelige stedet i hele byen, gå oss bort på vei hjem, og ende opp med 17 000 skritt på Fitbit’en. Sliten? Gjett på ja, men det gikk! Spent på hvordan formen kommer til å være fremover. De fleste sier at Taxol er grei skuring sammenlignet med EC90, men dette varierer jo fra person til person, og man kan uansett ikke regne med å være helt på normalen med tanke på energi og form. En annen ting man må regne med, er å miste vipper og bryn, og det kan også gå hardt utover neglene. Underveis i kuren pleier man å oppleve varierende grader av nevropati, stikking, prikking, dårligere finmotorikk og balanse. De som får det verst må avbryte kuren før de har gjennomført 12 kurer- jeg håper jeg ikke er blant dem (under forutsetning av at denne kuren gir effekt, da. Men siden jeg hadde uflaks med den første runden regner jeg ubeskjedent og høyst uvitenskapelig med at jeg har mer flaks nå, og at Taxolen på magisk vis smelter bort alt av kreftceller som finnes!) Hodehåret, derimot, kommer ofte gradvis tilbake. Spent på om jeg har samme hårtype som før, og veldig glad jeg ikke brukte masse tid og penger på å bale med parykk. Disse helt hårløse månedene har gått som en røyk og jeg har ikke savnet det overhodet. Trenger jeg noe på hodet, har lue/skjerf holdt i lange baner.

Så hver mandag framover blir det å ta banen til Radium, kose seg der et par timer, og trekke hjem igjen. Og i stedet for en kjempedårlig uke etterfulgt av to slappe, blir jeg jevnt over halvgod/halvdårlig hele veien. Det er rytmen de neste 12 ukene, og det kommer til å gå fint.

Ellers?

Vår Innmari Travle Uke har selvsagt fått seg et realt snødryss på toppen av det hele. Det var virkelig ikke det jeg savnet, men man kaller ikke begynnelsen av mars for «fool’s spring» for ingenting! Nå går det uansett mot varmere og lysere tider, selv med små tilbakeslag av værmessig karakter, så det er bare å holde ut og vente på at sola langsomt får overtaket. I mellomtiden kan jeg kose meg med ekorn som hopper rundt på balkongen (Turbo kjøpte inn fuglemat forleden dag, og den har falt ned fra treet og ned i snøen på balkongen. Vips, ekornfest!).

Ekornfest…

Kakefest.

Livet tusler videre. Jeg er trøtt og slapp, men tilværelsen er full av lyspunkter likevel. United flesket til og slo PSG i et helt uventet Champions League-skrell i går. Gubben kom hjem med kake fra Pascal. I morgen skal jeg få se tre unger i tre orkestere i Konserthuset, og selv om det sikkert blir slitsomt blir det også innmari moro. Mormor og eldstejenta skal være med, og førstnevnte er fremdeles vår reddende engel flere morgener i uka. Bison må definitivt til frisøren i helga, det ser ut som det vokser en mopp på hodet hans. Oboisten har fått en ny vår etter nyheten om skoleplass, og øver som en helt. Gubben er ferdig med en hektisk jobbperiode- det kommer nok snart en ny, men enn så lenge kan han puste ut litt. Huset er rotete, men sakte men sikkert og ikke minst med mormors hjelp forsvinner flyttekaoset gradvis, og de fleste begynner å bli godt plasserte på sine nye rom. Unntatt eldstejenta da, som snart har bodd en uke alene. Jeg tar meg fremdeles i å vente på at hun skal komme hjem om kvelden 😉 Det er akkurat som om noen mangler. Men hun har hatt lillesøster på overnatting denne uka, og bestilt hjemmelaget tomatsuppe til kommende søndagsmiddag. Så hun er slett ikke ute av livene våre, og takk og lov for det. Og Minstemann fyker jo rundt her som et evig, uuttømmelig muntrasjonsråd, full av smil og latter. Jeg er heldig.

Utsnitt av stuebord: noen slappe tulipaner som er godt på overtid, en kopp lunken kaffe, en liten kosekanin, en pysjoverdel og Bisons barnehagekunstverk «Fossen» (den er i alle fall tydelig blå!). Jeg får det liksom aldri mer ryddig enn det, i alle fall ikke i mer enn ti minutter av gangen. Men det får være som det er.

… og der kom jammen fasteboka mi også, bare en dag etter skjema. Det må jo være ny rekord for mitt vedkommende. Så nå skal jeg dra med meg verkende bein og muskler, sette meg til rette i godstolen, og ta et ordentlig jafs av årets fastelektyre. Før det bærer ut til siste orkesterøvelse for Turbo før morgendagens konsert. Og denne gangen skal jeg ta med meg kart! 😀

 

2 tanker om “4. runde- BOOOM! Eller?

  1. Hm, nå må det være en måned siden jeg fikk surret meg til å legge igjen en kommentar her *skamme seg* Uansett alltid gøy å følge med på familien din, og gratulerer så mye til oboisten med skoleplass. Er superimponert over at han har fått det til!

    Får håpe den nye medisinen fungerer bedre og at du får gode resultater ganske fort ?

    • Hey, du får ikke lov til å skamme deg! 🙂 Vet jo at du har hendene fulle og kjenner meg godt igjen i at gode intensjoner ikke alltid kan materialisere seg der og da. Så det skal du virkelig ikke tenke på, det er bare hyggelig at du fremdeles henger med på vissvasset mitt.

      Tusen takk for gratulasjon. Det går fremdeles ikke en dag uten at jeg sender en lettelsens tanke til skoleplassen som står og venter!

      Og ja, vi satser på at Taxolen gjør susen! Det er lett å bli litt bekymret når resultatene hittil ikke er som ønsket, men så lenge legene er optimistiske har jeg lovet meg selv å være det samme. Bort med negative tanker og bekymring, dette kan jo fort gå bra 😉

Det er stengt for kommentarer.