Et livstegn fra en skabbete rev ;)

Wooosj, der gikk det nesten to uker, trass i alle gode intensjoner. Hvor tiden ble av?

Den første uka var bissi-bissi-bissi. Eller, egentlig var den omtrent som vanlig, bare med en del ekstra på ettermiddagene og en bestemor i minus (min stemor har pleid å følge til musikkgruppe mandag og torsdag siden januar, men hun har vært på ferie i et par uker). Vi har klart oss fint og fått kabalen til å gå opp, nesten helt uten problemer 😉  Men jeg blir jo sliten av ingenting, og med litt oppstykket søvn og uforutsette hendelser gikk dagene med til å enten forsøke å sove, eller gjøre ting som må gjøres.

Lørdag morgen, 05:20. Opp og hoppe, folkens! Og urettferdig nok: cellegiften har stjålet både hjerneceller og utholdenhet, kondis og styrke… men mammaørene har den latt være igjen vettu, så det er i 90% av tilfellene jeg som våkner først.

(oppstykket og dårlig søvn er for øvrig grunnen til at jeg fikk startet på dette innlegget natt til fredag. Nesten to timer på øret fikk jeg, før den første våknet og den andre våknet og jeg måtte sjekke temperaturen min siden vi har sykdom i hus og jeg føler meg litt uggen. Vel tilbake i senga våknet en tredje unge, og jeg sto opp for å forsøke å få vedkommende tilbake i sin egen seng. De begynner å bli så store nå at det blir forferdelig trangt med alle tre i senga samtidig. Og vips, mor er lysvåken. Jeg ble jo trøtt igjen en time senere, men å legge seg igjen klokka fire når vekkerklokka står på halv seks er selvpining på høyt nivå. Da er det bedre å holde seg våken og bruke tida på noe fornuftig, være klar og i forkant til frokost, påkledning og øving, og så heller deise i seng igjen når huset er tomt)

Denne uka har det vært planleggingsdag (de to eldste fikk seg en tur til mormor, heldiggrisene, men minsten ble hjemme) etterfulgt av flere dager med sykt barn. Igjen, det går rundt. Men det er ikke rare energien igjen når de nødvendige tingene er gjort.

Det er så frustrerende å gå på halv fart, jeg holder på å bli hakke peise gal 😀 Jeg savner kapasiteten min og energinivået- selv om det ikke var så voldsomt høyt til å begynne med var det langt bedre enn dette!-, jeg blir skremt av hjertebank og svimmelhet som melder seg ved den minste anstrengelse, og jeg håper intenst at ikke de neste månedenes medisinering vil slå meg ut altfor lenge i etterkant. Men enn så lenge har jeg ikke noe valg. Kroppen holder huet som gissel, og det er fint lite jeg får gjort med akkurat det.

Ellers går det fremdeles greit med den nye cellegiften. Nå har jeg hatt tre kurer, og jeg trooor jeg har merket litt effekt på kulen (mer om dette etter neste legetime på mandag). Øyenbryn og -vipper drysser som bare det, men jeg har fremdeles litt igjen. I retur har jeg vært så «heldig» å få omtrent hvert tiende hårstrå på hodet tilbake. Mest oppå toppen og bak, langt mindre på sidene. De fleste av fjonene er mørkeblonde, iblandet sjenerøse mengder kritthvite hårstrå. Hæsjtægg mistenkelighøyeviker 🙁 Jeg ser altså ikke ut i månelys. En skabbete rev! Å være helt skalla var i grunnen greit nok, men nå blir det mye luer og turbaner framover.

Siste kur: jeg fikk seng! Neste gang skal jeg være streng og legge vekk mobilen. Allergimedisinene i forkant gjør deg deilig søvnig og slapp, men denne gangen tekstet jeg fram og tilbake med skolehelsetjenesten, noe som ødela avslapningen en smule. Men neste gang skal jeg jammen snorke litt, hvis jeg er så heldig (=det er så trangt) at de må ta i bruk senger.

Morgenstemning, part 2: Cellegift-allergi-cocktail, noen gjenglemte noter, ørten barnebøker- Minsten har helt lesedilla for tiden- og en kopp kaffe.

Neglene sitter fremdeles på, heldigvis, og selv om det prikker litt i hender og føtter er det langt igjen til vi kan snakke om nevropati. Jeg håper, håper at det ikke melder seg for alvor før mot slutten av kuren. Eller helst aldri. Men foreløpig har jeg altså vært heldig. Det som derimot kom litt overraskende på, var skjelett- og muskelsmerter. Jeg har et vagt håp om at ømme muskler og vonde ledd skyldes «noe annet», som for eksempel intensiv trening (OK, earth calling- når bedrev Helle sist «intensiv trening»? Snakker vi 2014? Uansett litt i seneste laget å bli akutt støl!), men jeg frykter at dette blir en fast følgesvenn i ukene som kommer. De verste dagene er onsdag, torsdag og fredag. De beste dagene er søndag, mandag og til dels tirsdag.

Så alt i alt: det går slett ikke så verst. Men jeg hadde kanskje litt høye forhåpninger om hvor mye bedre alt skulle bli på Taxol. Uansett, tre kurer er unnagjort og den fjerde settes på mandag. Da er jeg ferdig med en tredjedel. Dårlig matlyst til tross, jeg vurderer å kjøre til Tveitasenteret enkom for å feire med et stykke potetkake.

Og ellers peiser vi på som vanlig. Alle holder på med masse hele tiden, ingen endringer der! Jeg pushet kapasiteten helt til max forrige lørdag, da Bison og jeg først var på turn og så en snartur hjemom for å skifte til skjorte, vest, hatt og kule solbriller, før det bar ut igjen til Barnas Brillefine Hitparade på Konserthuset.

Det ble en fantastisk opplevelse! Bison har vært på barnearrangementer og konserter før, men det var første gang han så et a) liveband b) el-gitar c) trommesett d) lysbildekarusell med Elton John, og ikke minst fikk vi lov til å både danse og synge med! Han var i hundre, gaulet med på Crocodile Rock og I’m still standing– og fikk det salige uttrykket i ansiktet når det var tid for Good Bye Yellow Brick Road og Your Song, som han kjenner så godt fra den evinnelige reklamesnutten. Helt, helt stille satt han, med blikket stivt festet på «Elton» nede ved pianoet. Bare fingrene beveget seg bittelitt mot bukselårene, som om han ville spille med. Pur fireåringslykke. Dette var jammen noe av det fineste han hadde sett 😉

Så det var en hôjdare, virkelig. Denne helgen er det Turbos tur til å få gjøre noe helt alene, hun og pappa skal på en forestilling fra Det suser i sivet. Håper hun liker den, jeg har selv gode minner om Padda fra Paddeborg og de andre figurene i det universet.

Ordentlig orkesterkonsert (Turbo er den lille lysegrågrønne prikken litt til venstre for midten helt forrest. Lykke til! 😀 )

… og sommerfugler i magen i forkant.

Hun har for øvrig spilt sin aller første ordentlige orkester-konsert, og syntes det var kjempegøy! Det var tungt å karre seg ut på en fredagskveld, men når du har unger representert i tre av fire orkestre er det virkelig verdt innsatsen. Kjempeflinke var de, alle tre (eller alle 350, for å være mer presis. Det krydde av barn den kvelden, fra de minste og søteste- som riktignok spilte surest- og helt opp til superflinke videregåendeelever)! Og oboisten er for lengst i gang med øving til nytt prosjekt, med konsert i slutten av mars, og i mai skal han ut på mini-turné med Oslo Kammerakademi. Her skal man ikke ligge på latsiden.

Ellers burde jeg jo ha skrevet et innlegg om bytting av rom 😉 Og nei, ikke bare den sedvanlige klagingen om at vi har for mange ting og at noen er sløve med å rydde etter seg og sånt. Ikke i det hele tatt. Men nå som vi har flyttet rundt på (nesten) alle sammen, har det meldt seg en pussig bi-effekt: ungene har vokst i prosessen. Elleveåringen som nå har fått rom langt vekk fra masete småsøsken, har gått bananas med interiørløsninger, lyslenker og kaktuser, skapt sitt eget lille univers med dør som kan lukkes, og voila: pre-teen. Turbo, som delte køyeseng med lillebror og for det meste lekte i stua, har overtatt storesøsters gamle rom, og nå elsker hun å være der, hun sitter alene ved pulten sin og tegner og klipper, den lille jenta har plutselig blitt et par hakk større og modnere- jeg tok henne til og med på fersk gjerning i å rydde i skapet på eget initiativ. Altså, hva?! Lukter jeg skolejente her nå, plutselig?! Nede i hybelen har attenåringen googlet seg fram til en rimelig og fin pult, han har kjøpt og skrudd og har snart sin egen private hule klar til kompis-innrykk. For ikke å snakke om hun som har flyttet hjemmefra, og tilsynelatende klarer seg aldeles utmerket. Gubben får sporadiske bildebevis av hjemmelaget middag, noe han finner svært betryggende!

Så ja… det er akkurat som om omorganiseringen har ført til at alle har hoppet et skritt oppover på aldersstigen. Bare Minstemann er igjen i det rene småbarnsstadiet nå, og det er jammen bare så vidt. Nå har vi forresten straks ettårsjubileum som sjubarnsfamilie. Ett år siden vi satt på et ufattelig rotete lite dommerkontor i Cape Town og signerte papirene hos den festlige dommer Helma med rødt hår og kappe. Det har gått fort!

To lenge etterlengtede oppgraderinger har vi også foretatt oss: Roborock’en er i hus (den er en fascinerende liten sak og har allerede imponert oss stort- men den fulle forståelsen av hvor mye den kan være til hjelp framover må vente til vi får, eh, ryddet gulvet fullstendig…), og vi har fått oss ny riskoker. En kjempestor super-riskoker med kapasitet til ti kopper ris og egen «fluffy-funksjon». Ære være min stemor som orket å drasse den med seg helt fra Japan. Nå kan den gamle pensjoneres, men den har virkelig gjort nytta si i, tja, over 15 år?

Og selvsagt var skoleungene representert i dagens demonstrasjon. Både femteklassingen, tiendeklassingen og 2.vgs-klassingen troppet opp, og jeg tror jammen eldstejenta svingte en tur innom etter avlagt eksamen i kognitiv psykologi. Hurra for engasjement!

Så det er status quo- sånn helt fort og gæli. Jeg slutter jo aldri å håpe på at jeg en dag får ordentlig sving på ting, at innlegg følger innlegg i et fastspikret og oversiktlig system med gitte temaer, men skal jeg være ærlig ser det ikke ut til at det kommer til å skje akkurat denne våren. Nå blir det sporadiske, sammenraskede oppdateringer med alt mellom himmel og jord, sikkert ikke så innmari velskrevet heller. Jeg merker at hjernen ikke er hva den var, og selv om jeg er ganske så misunnelig på de som rigger landsmøte på jobb akkurat nå (ikke misunnelig på stresset i seg selv, men den følelsen når ting er i gang og det faktisk funker…!) hadde jeg nok ikke hatt så mye der å gjøre, annet enn å skape trøbbel for alle andre. Ja, og som ikke det var nok blir det jo mye navlebeskuelse, nesten helt bokstavelig talt. Om ikke akkurat navlen, så i umiddelbar nærhet, slik det er for oss ørtenbarnsmødre hvis pupper knapt nok består pennal-testen (nemlig, det er også et tema…. det nærmer seg operasjon, og hva skjer da? Masse fullstendig intetsigende kroppsinformasjon kommer snart til en nettleser nær deg. Meg, meg, meg, som om ikke Christine Koht gjør den jobben både grundigere og morsommere…)

Men uansett og okke som- god helg til dere som måtte svinge innom! Nå ser det endelig ut til at vinteren er nødt til å gi slipp, håper helgen tar med seg solstråler og spirende blomster til alle sammen 🙂

For seriøst, nå er det tydelig at selv snøen er lei av vinter, der den siger sammen og henger med leppa. Vår til folket, nå med en gang!