Skabbete rev er én pupp fattigere, men har sittet ved pianoet til Elton John

Takket være mine to skjønne, nydelige minstegutter kan jeg endelig få skrevet noen ord igjen. Jeg har tenkt på det flere ganger i det siste, men av forskjellige grunner har det latt vente på seg. Men i natt er tiden inne. Gubben ligger på sin side av senga, vaglet helt ytterst- sikkert bare av gammel vane, for de to smågutta mine ligger på min side. Minsten legger beslag på mesteparten av hodeenden, og Bison ligger diagonalt fra midten av senga og ut mot fotenden i hjørnet på min side. Det gir ca en kvadratmeter til overs til meg, midt på, og siden jeg ikke har sjans til å flytte på dem med ubrukelig arm (ikke at det gir noen varig virkning uansett, men det kan kjøpe meg en halvtime hvis jeg er heldig) er det like greit å stå opp klokka halv ett og høre på juniregnet som faller mot taket.

Ikke så rart at fireåringen våknet og kom tassende inn til oss… tross alt hadde han sovet en god stund under obo-avslutningen allerede. Det er drevent gjort, synes jeg- han kunne jo sutret, laget rabalder, gnålt om godteri… men han bare skled lydløst ned fra stolen, la seg under bordet, og sovnet. Lille go’ingen!

Bursdagsmiddag for eldstejenta. Det alltid en opptur når far lager skikkelig forseggjort kose-mat. Men tenk, nå har jeg straks vært mamma i over halvparten av livet mitt! 😮

Og skrive litt. Hei alle mine trofaste lesere, som på dette tidspunktet antagelig består av min datter og min mor 😀 Det har vært et håpløst prosjekt å skrive noe de siste ukene. Men hver gang jeg tenker tanken om å la bloggen dø en stille død, sammen med alle de andre gamle bloggene i bloggeland, melder tanken om dokumentasjon seg. Familiekrøniken, i sin moderne og egentlig lite imponerende form (det hadde vært stiligere med blekk på kalveskinn, men akkurat dét er så usannsynlig at det ikke blir pensjonistprosjekt en gang. Det vil bli mer enn stor nok jobb å sortere bildearkivet i OneDrive!).

Kort-kort om hva som har skjedd siden sist, avdeling Kropp: jeg har blitt ferdig med cellegift. 12. og siste kur med Taxol ble satt 20. mai. Og takk og lov for det! Mer om Taxol og tilhørende morsomheter siden. Her holder det å fastslå at kuren er unnagjort, og det var nesten litt trist selv om jeg fikk både norsk flagg på bordet og tilbud om taxi (som jeg avslo. Kollektivpasient ftw!). Tross alt er min kontaktsykepleier den personen jeg har sett aller mest til her i tiden på Radium, legene kommer og går i en evig strøm men kontaktsykepleieren har vært noenlunde konstant. Hun har også mast meg inn på et kurs i høst, noe som nok er en knakende god idé. Men for kroppsmaskineriet var det utrolig godt å være ferdig! Pfføy, for en rottegift de greiene der er.

Etter cellegiftkuren hadde jeg to ukers pause, som jeg benyttet til å hive meg på antihormonbehandling med det samme (det ville jo være for ille om jeg skulle begynne å føle meg normal igjen, hæ?), før jeg fjernet høyrepuppen forrige torsdag. Som alle hadde sagt, var det fort gjort og lite dramatisk. Så fåglane vet hvorfor jeg grudde meg sånn i forkant. Uansett, det var inn på onsdag, sprøyte radioaktivitet inn i puppen, ta en liten tjuvperm for å få hørt Ballerinaen spille i fløyteprosjektet på Sentralen, sove, trilles inn til operasjon torsdag formiddag (heldigvis med nok drugs i blodet til at jeg syntes det var mer morsomt enn skummelt), våkne opp uten pupp, spørre pent om tre kopper kaffe, fastslå at jeg både kunne gå og rydde bordene ute i gangen, sove en natt til, og dra «hjem» (aka Amsterdam) på perm dagen etter. Null stress. Jeg fikk en samboer siste dagen, en hyggelig eldre dame som også skulle fjerne puppen, og vi koste oss med å se på Nations League selv om hun var Liverpool-supporter.

Dren. Sikkert veldig fornuftig, men virkelig ingen fest å drasse på…

Derfor blir du SÅÅÅÅ glad når du skal inn og fjerne det! Dette var mitt forsøk på å gjøre en happydance, men jeg glemte at høyrearmen ikke lar seg løfte, så da ble jeg stående i en fjollete positur i stedet. Vel vel.

Det eneste som var skikkelig vondt etter operasjonen, var drenet. Jeg hadde aldri sett for meg at det skulle være vondt, bare styrete, men nå i etterkant virker det jo i overkant naivt å ikke skjønne at en slange som går inn i et hull i kroppen gjør vondt 😉 Selve brystet gjør overhodet ikke vondt, fordi nervebanene er kuttet over. Området prikker og blir varmt og ømt nå som nervene langsomt våkner til live igjen, og det er vondt å bevege armen for mye eller strekke huden, men så lenge jeg holder området i ro har det faktisk ikke vært nødvendig med en Paracet en gang. Wow.

I dag fikk jeg ut drenet- takkoglovogprisogtjohei-, en kjapp opplæring i bandasjering, og etter en liten prat med kirurgen (mest om Elton John-konserten, for å være ærlig) er jeg nå utskrevet igjen, og skal bare passe på å tøye armen i diverse retninger litt mer for hver dag, og ellers skal såret få gro i fred fram til kontroll første uka i juli.

Så det er det som har skjedd rent kroppslig.

Det som har skjedd siden sist, avdeling familie: 120 avslutninger, enda flere beskjeder, helsestasjonskontroller, øyelegetimer, reiser, eksamener, konserter, fotballkamper, danseoppvisninger og Den Store Barnehageavslutningen for Turbo, med påfølgende førskoledag etterpå. Og en tur til Amsterdam for far og mor. Og bursdager, både her og ute hos andre. Det er juni, og det merkes. Men alle har det bra. Noen har det veldig bra, siden det aller siste hinderet mot ferdig grunnskolegang viste seg å bestå av naturfag muntlig- og den er unnagjort på torsdag, så da er alt i boks! Noen ganger er det lov å ha flaks, og det er velfortjent for husets kanskje aller travleste person. Minsten har lært seg å telle til åtte, sånn siden det ikke holdt med å skille på alle farger og sju forskjellige typer fugler før han er 2,5. Bison holdt sin pianokonsert nummer to, og denne gangen husket han å bukke før han begynte å hoppe opp og ned og vinke til mamma. Fremgang der, altså.

Førskoledagen var samme dato som operasjonen. Første- og forhåpentligvis eneste- førskoledag jeg går glipp av noen gang. Kjøpte sekk til henne i forkant da, og den falt heldigvis i smak. Så fikk jeg «vært litt med på det» likevel.

Pianokonsert nummer to. Stolt mor. Urettferdig nok har jeg ikke tilsvarende antall bilder av alle oboistens konserter, selv om jeg har vært på minst tre allerede og mormor har vært på de resterende. Men det skal lesere av denne bloggen vare være glade for, ellers snakker vi om overload i store mengder.

Vi har det fint. Alt går omtrent som det pleier. Mormor følger til barnehagen noen dager i uka fremdeles, bestemor fulgte til sangkurs, Roborock’en tar det meste av støvet i stua, men resten fikser vi sånn noenlunde. Men det tar på å presse alt sammen inn i de 60-70% jeg har igjen av kapasiteten min. På slutten av Taxolkurene var det enda lavere, da følte jeg meg ordentlig syk i tillegg til å være sliten. Nå er jeg bare sliten. Og så kan jeg le litt og si at jeg er jo alltid sliten, det spiller da ingen rolle med noen prosenter fra eller til, men jo, jeg har ikke samme kapasitet. Verken kroppslig eller i hodet, armer og bein blir til gelé, blodtrykket er altfor lavt, jeg surrer med ord og glemmer fort. Det er surt. For ikke å snakke om fordømt upraktisk, i og med at jeg er familiens motvillige innenriksminister og sentralborddame.

Sånn sett var jo utstyret som sto linet opp utenfor rommet mitt bare passende. Jeg lo av det da jeg kom- ærlig talt, det står ikke SÅ dårlig til med meg!- men ved nærmere ettertanke er det ikke så fryktelig langt fra den fysiske formen likevel, hehe.

Å være kreftsyk (da snakker jeg ikke om den livstruende, siste stadium-varianten av kreft som nesten må sies å være en egen type sykdom. Jeg vet at mange kreftpasienter blir innmari hissige hvis man nevner ordet «heldig» i forbindelse med kreft, men for meg går det et markant skille mellom det punktet der du kan håpe på å bli helt frisk og det punktet der det faktisk ikke er en reell sjanse lenger, og jeg beginner meg fremdeles i den heldige (!) kategorien) med barn er både en velsignelse og en utfordring. Velsignelse, fordi alt fokus går med på å få hverdagen til å gå rundt. Og utfordring av samme grunn. Det blir lite tid til å være syk oppi dette. Som i dag, etter å ha stått opp grytidlig og fikset matpakker, øving, fått folk ut av døra og rushet til Radium for å fjerne dren (stikkord: kvalme og svimmelhet), skulle jeg hjem og slappe av. Men det skjer jo ikke, for på de to timene jeg har til rådighet mellom legetime og konferansetime for elleveåringen plinger det seks ganger i mobilen og to av dem er så viktige at de må tas der og da (barnehage og kontaktlærer, da snur du deg ikke rundt og slapper av videre). Samtidig er det en sønn som kommer, og en sønn som går, og han som går trenger penger til lunsj og han som kommer er trukket opp i eksamen og må snakke litt om det. Og Gubben og jeg må avtale hvem som henter hvem hvor og går på hvilken konsert med hvilke småbarn, siden jeg ikke kan løfte Minsten hvis han skulle slå seg vrang på fiolinavslutningen. Just your average day. Min kjære Fitbit forteller meg at antall timer med søvn gjennomsnittlig på rundt 4,5-5, og at antall skritt med unntak av selve operasjonsdagen har ligget stabilt over 10 000.

Men jeg er tydeligvis ikke den første som har følt at disse kreftgreiene er noe man diller litt med innimellom alt det andre viktige som skal gjøres. Noen har tatt seg bryet med å lage denne, som jeg måtte le høyt av (selv om den er litt urettferdig mot menn. Det er faktisk ikke gøy å ha influensa!)

Og dette var nesten det aller mest luksuriøse ved hele Amsterdamturen. Stå opp, gå ned til spisesalen, spise innmari god frokost, og så reise seg igjen uten å rydde opp. Bare… wow!

Det har hendt i denne prosessen at jeg har savnet å kunne legge meg ned og ikke stå opp igjen før jeg har lyst til det selv, og glatt hadde ofret den gjenværende puppen for en stund total fred og ro. I steden for å stå opp for å bake kake, i steden for å tenke på klokka og den Danacupinnbetalingen jeg har glemt og papirene som må signeres til neste års ballettkompani. Og den evinnelige «Nå må du ta hensyn til deg selv og lytte til kroppen» må seriøst ut av bøkene i legepensum, det er- og dette er sagt med stor kjærlighet, ikke minst til min elskelige Liverpoolsupporter-romvenninne- bare pensjonistene som ligger ut tiden på kirurgisk, får maten servert og daffer rundt i koseklær, for oss andre virker det evige gnålet om å lytte til kroppen og kjenne på grensene og føle føle føle mer som en provokasjon. Om enn aldri så velment. Yogakurs på Vardesenteret? Ja, det ville jo fornuftig av meg å bruke tid og krefter på 😉

Men. På den positive siden, velsignelsessiden, er det også mye å hente. Massevis! Jeg kan ikke grave meg ned, for det første, det blir lite tid til å grunne over livets urettferdighet og manglende øyenbryn. Jeg får vanvittig mye klemmer og kos og kjærlige meldinger, for det andre. For ikke snakke om morsomme opplevelser og store øyeblikk! Og selv om nettene blir søvnløse risikerer jeg aldri å snu døgnrytmen, siden morgen er morgen og kveld er kveld her i huset uansett om jeg ikke jobber. Ikke minst, livet tusler bare videre i sin vante tralt, og så lenge jeg bor i heldig-kategorien som kan håpe å bli frisk igjen er det verdt å brenne av litt energi underveis for å ikke komme tilbake til det totale kaos. For å komme tilbake til hverdagen igjen er jo målet. Og nå, som jeg har den aller lengste (cellegift) og mest inngripende (mastektomi) behandlingen bak meg, og bare strålingen igjen, begynner det jo å nærme seg en hverdag langt der framme. Det er nettopp hverdagen jeg har vært reddest for å miste, både under behandling, og ikke minst- skrekk og gru- dersom behandlingen ikke virker. Jeg nekter å se hverdagskjas og -mas som en negativ greie, tvert imot har det vel aldri fremstått mer verdifullt enn nå. Selv om det koster både pupp, nattesøvn og overskudd. Den eneste grunnen til at det tidvis føles trått er fordi jeg mangler energi for tiden, noe som er helt 100% naturlig og sannsynligvis går over etter hvert. Ingen grunn til å krisemaksimere heller.

Tilbake til jobb også, med tid og stunder. Etter operasjon fikk jeg enda en blomsterbukett fra mine fine kolleger. Blomster og påskeegg og masse hilsener, det er så stas å ikke være glemt Jeg håper håper håper at jeg snart er tilbake, men har fått veldig klar instruks fra legehold om å ta det forsiktig. Hva nøyaktig som ligger i å «skynde seg langsomt» er nok noe jeg kommer til å finne mer ut om snart.

Og mot dette bakteppet kommer det aller største hjertesukket angående blogging: det er vanskelig nok å få blogget når tiden er knapp og energinivået lavt. Men den berømte dråpen er faktisk noe så prosaisk og lite sykdomsrelatert som bildefunksjonen. Jeg jobber på en maskin der jeg ikke får automatisk tilgang til bildene, og det- så lite og tullete det enn er- gjør jobben med å snekre sammen innlegg uoverkommelig. Instagram har en klar fordel der, så på den plattformen har jeg gitt mer eller mindre regelmessig lyd fra meg- men å skulle plukke ut bilder på mobilen og sende dem til meg selv for å laste ned og laste opp igjen… akkurat DER ble fjellet for høyt for en gammal og ganske sliten dame.

Jeg må gjøre noe med dette. For jeg har savnet pjattingen, jeg har endelig lært meg å leve med at det aldri blir helt som ønsket- men det gjør ingenting. Men å skrive litt, ikke minst nå som det faktisk har vært mye å skrive om, det hadde vært fint. Livet inn og ut av sykehuskorridorer byr på store doser av det meste: rare opplevelser, livsangst og dødsangst, humor, irritasjon, navlebeskuelse, vennskap og ikke minst masse spennende medisinske greier som er en evig reise for oss ufaglærte. Det har, alt i alt, vært en lærerik tid, og det er synd jeg ikke fikk dokumentert mer av alt det rare som har skjedd. Neste gang jeg får kreft skal jeg sørge for å ha mer fritid, så jeg kan live-streame «Énpuppet dame gjør Sittende Hund» direkte fra Kreftforeningens trimkafé. Moahaha 😀

Uansett, dette var et forsøksvis pip og en kjapp oppsummering. Nå skal jeg legge hodet i bløt og mase på mannen min til vi finner en bedre løsning på bildeproblemet. Jeg har mer på hjertet, både om pupper og ikke minst Elton John.

Ja, for tur ble det, takket være snille bestemødre og hjelpsomme store barn. En helt fantastisk opplevelse, på mange måter! 

Men for å unngå kilometerlange innlegg får jeg runde av her, ønske min mor og datter (og selvfølgelig eventuelle andre lesere, som i så fall fortjener et glass Elton-champagne med jordbær) en fortreffelig uke. Gjerne med litt mer sommerlig vær. Det ville vært for gæli å ønske seg akkurat samme tørkesommer som i fjor, men i og med at vi er bundet til Oslo og strålemaskinen mer eller mindre hele sommeren håper jeg virkelig at det tar seg opp snart!

Gjerne innen torsdag når de eldste barna i barnehagen skal på overnattingstur 😉 *kryssefingre*

5 tanker om “Skabbete rev er én pupp fattigere, men har sittet ved pianoet til Elton John

  1. Du er kanskje tom for energi, men du er allikevel sprudlende når du skriver! Du er så god på å sette ord på de små tingene, som levendegjør alt så veldig!

    Det er neimen ikke småtterier du har vært igjennom, og jeg heier på veien videre!

    Hverdagen og hverdagskaoset er det noe eget med. Det er ikke til å kimse av! Jeg er imponert over fireåringen med vett nok til ikke å bråke, men heller ta seg en liten blund!

    Masse lykke til med stråling og alt fremover! Det var nok kjempelurt med en tur utenlands, det er mer hvile i det enn huset fullt av småbarn! 😂

  2. Så godt å høre fra deg igjen, Helle! Og utrolig bra at dette ser ut til å gå rette veien. Du er virkelig knalltøff! Lykke til med strålebehandling, og ha en god sommer – du er så flink til å trekke fram de små gledene, de man kanskje overser i hverdagsstresset – og du inspirerer og overvelder meg stadig vekk. Håper bloggen overlever til vi blir gamle og grå, hihi. Klem fra Ina

  3. Hei! Gammel semi-trofast leser her 😂 Har lest bloggen din av og på siden Mafalda peiser på! Jeg leser egentlig ikke blogger så vet ikke hvordan man abonnerer og sånt, men sjekker innom i ny og ne. Og etter sist innlegg ble jeg faktisk redd det hadde skjedd noe alvorlig siden det ikke kom et nytt! Det var godt å se at katastrofetankene mine ikke var reelle. Gratulerer så mye med å være ferdig med cellegift og operasjon.

    Jeg begynte å lese bloggen/dagboka di da jeg planla å få barn og nå venter jeg nr2. Har du noen tips til en start 2 barnsmor? Det blir 2,5 år mellom dem og jeg er ganske optimistisk, men det blir sikkert ganske travelt?

  4. Hyggelig at du er innom ❤️
    Håper du finner en løsning på bildeproblemet, bloggen din er noe så trivelig som a) en mammablogg som ikke utleverer barn på helt syke måter
    b) ikke full av reklame, gjerne ved bruk av tidligere nevnte barn
    c) annerledes!

    Og sist men ikke minst d) godt skrevet 😊

    Så jeg håper ting blir stadig bedre, så det blir mer blogg. Har og hengt med siden tidlig Mafalda (og det uten at jeg vet noe særlig om hverken deg eller noen av barna dine, tenk det!), og det fortsetter jeg så gjerne med så lenge du holde koken 😊

Det er stengt for kommentarer.