Tilbakeblikk på Turbouka, del 1

Tusen takk for alle fine kommentarer, jeg skal svare veldig snart! Innså plutselig at hvis jeg ikke forter meg å skrive om operasjon og Amsterdam NÅ, så er det bare et tidsspørsmål før alt er borte i tåka 😉 Det går fortere enn man skulle tro, og særlig når sommeren er rett for døra. Dagene løper, og jeg løper etter. Tiden- som man skulle tro jeg hadde evig nok av som sykemeldt- forsvinner i en evig strøm av gjøremål og henvendelser og hastesaker og Jøjemeg, far, har du sett at vi er satt opp på orkestervakt på fredag også? Jeg må ringe noen og se om de kan… og innimellom kræsjer vraket av en kropp i senga en times tid. Sånn går no dagan, jeg har flikket på dette innlegget i dagevis, men så er Turbos bue ødelagt, eldstesønnen har eksamen, jeg må hente og levere i bursdag og Minsten har ikke sommerjakke. Same old, same old, bare uvanlig mye av det. Jeg ser med glede at skoleåret 2019-20 tegner til å bli _litt_ bedre. Og det æ’kke bare ønsketenkning- det er et par tidkrevende ting vi kan stryke av lista vår etter dette halvåret, og takk og pris for det. Nå må vi bare snuble over målstreken til sommerferien uten å glemme for mye.

Men dette er en digresjon. Det var Turbouka som var saken, med Elton John som det absolutte høydepunktet. En fantastisk uke, men også med mye nerver. Hvordan kom operasjonen til å gå? Ville jeg være i form til å dra? Billettene hadde allerede kostet det hvite ut av øyet, og så måtte vi bytte fly i tillegg… det var mye som sto på spill, men er det uforsvarlig å dra er det uforsvarlig å dra. Ville mormors fly bli forsinket, så min stemor og de eldste ungene satt igjen med tre små mens vi hadde flydd landet? Hvordan ville ungene ta det å være borte fra oss i dagevis i strekk, det er de sjelden- og Minsten har aldri vært det? Mange ukjente faktorer her, med andre ord!

Det startet tirsdag 5. juni. Sommerfest i barnehagen. Det er snørr og tårer, det, særlig når vi har en skolestarter. Takk og pris var det ikke vår siste skolestarteren i år, vi har et par småbrødre som fortsetter. Været var uvanlig kaldt- som det har gjennomgående har vært hittil i sommeren 2019-, og min sedvanlige buffet-angst meldte seg med full styrke, men med unntak av det var det en super ettermiddag. Jeg snufset litt under Idas sommervise og roseseremonien, men ble raskt opptatt av å løpe etter Minsten som valset rundt i finskjorta med sjokoladeis i hånda med kurs for et bord fullt av kaffekopper. På vei hjem roste jeg Turbo for syngingen hennes (ikke bare mammaskryt, hun har virkelig uvanlig stor selvtillit når det gjelder sang, og gauler alle tekstene på full styrke uten sjenanse: «Jeg vet det, mamma, Bodil som leder sangen sier alltid at de andre må høre på meg hvis de blir usikre». Jaja, ingen selvtillitsproblemer der i gården, i alle fall, til tross for at alt tyder på at hun har arvet sin mors megakjedelige alt-stemme). Men tenk. Fem år i den fantastisk flotte barnehagen vår. Og nå, nå er hun ferdig. Det er helt vanvittig. Du veit du er gammal når attpåklattene begynner på skolen, liksom!

Jada, det er bare en sekk. Samme sekken som i forrige innlegg, til og med. Men… men… *anlegger Rowan Atkinson i Love Actually-stemme*… This is sooo much more than a bag. Sa mor. Og snufset enda en gang. Uff, jeg må skjerpe meg!

Dagen etter var det tid for avreise. Jeg pakket en bag, satte fram sekken til førskoledagen jeg gikk glipp av (og svelget noen selvmedlidende tårer i den forbindelse), labbet ut i regnet og tok bussen til Radiumhospitalet. Det var litt underlig at oppmøtetid var 10 på onsdag når operasjonen ikke skulle være før dagen etter… men dagen gikk den, med innkomstsamtale med sykepleier, helkropps-sjekk og intervju av turnuslege, bort på nukleærmedisinsk for å sette fire nåler med radioaktivitet i puppen, en prat med anestesilege… og til slutt en aldri så liten tjuvperm bort på Sentralen der elleveåringen spilte fløytekonsert. Jeg hadde alliert meg med mormor og Turbo, som uansett skulle være publikum så jentungen slapp å spille uten noen kjente i salen. Men jeg tror hun ble overrasket da mamma dukket opp, med sykehusbånd og det hele. Stilig konsert, og jeg har fått en ny favorittfløytekomponist. Hvis jeg bare kunne huske hva hun het :-/

Standard norsk sykehusrom. Det mangler kanskje sjarm, men jeg synes ikke det er så viktig. Kvaliteten finnes ikke i gardinoppheng eller friske farger- i alle fall ikke for oss som bare er innom en kort stund!
Standard norsk sykehusrom, for inntil fire personer. Ikke så innmari fresht at det gjør noe, men kvaliteten på en tjeneste ligger ikke i gardinoppheng og stilig design. I alle fall ikke for oss som bare er innom en liten stund! Syntes det var luksus, jeg, med døgnåpent kjøkken og TV (og stillhet. Gud, som jeg elsker stillhet)
Nydusjede fjoner og null fuktighetskrem. Man skal være mest mulig steril og ren før operasjon. Her prøver jeg å ta en puppeselfie, for første og siste gang i mitt liv, men armen er ikke lang nok og jeg får ikke med meg hele den historiske høyrepuppen.

Den natten sov jeg godt. Ingen sak å sove på firemannsrom når du uansett er alene. Tanken på at det lå dødssyke mennesker både over og under meg skremte meg overhodet ikke, eller så var jeg bare for sliten. Ingen lyder, bortsett fra susingen fra en og annen bil ute på E18. Relativt komfortabel seng. Lovnad om godt med piller dersom jeg skulle bli nervøs dagen etter (min eneste irrasjonelle frykt har vært å våkne under narkose. Anestesilegen- og alle andre, min egen hjerne inkludert- kunne berolige med at det skjer i en av 10 000 000 tilfeller, og i så fall oppdager de det med en gang. Det er en helt tullete ting å henge seg opp i. Men likevel. Det første han sa til meg var forresten «Gap opp», sånn for å sjekke om jeg hadde fine luftveier i tilfelle de måtte stappe inn en slange, så det er gode grunner til å helst ikke ville våkne).

Torsdag morgen opprant, og jeg var nøye med å helle i meg tre kopper kaffe før klokka åtte. Da var det absolutt siste frist for inntak av noe som helst gjennom munnen. Heldigvis gjorde de et unntak for piller, og jeg fikk på forhånd trippel Paracet, Sobril og Oxoycontin. Skal si det gjorde susen! Jeg var jo på ingen måte lammet av frykt, eller hysterisk, eller i det hele tatt synlig påvirket av det som skulle skje… men jeg gledet meg jo ikke og det hadde jeg sagt. Pillecocktailen min, derimot, gjorde alt til en sabla stor vits. Jeg lå alene inne på rom 608 på Radiumhospitalet og hadde latterkrampe for meg selv. ALT var morsomt. Beste festen jeg har hatt på lenge, det der! Dessverre varte den ikke mer enn en times tid, før jeg ble trillet ut i gangen og ned heisen til andre etasje, der jeg ble parkert i gangen en liten stund før jeg fikk spørsmål om jeg kunne gå inn på operasjonssalen selv. Yessda.

Men så STOR salen var! Og så mange folk det var der! Under digre lamper, nærmest lyskastere, sto det merkelige operasjonsbordet, med utstikkere til å spenne fast armene, varmeelementer i beina og tjo og hei. En mannlig sykepleier med skjegg tok seg av venstrearmen og la inn noen voldsomme kanylegreier mens han snakket i et kjør om jobben min. Helt sikkert en bevisst avledningsstrategi, men pille-Helle snøvlet villig i vei om lokallagsstrukturen i organisasjonen vår og mine supertips for effektiv massekommunikasjon. Samtidig får jeg beskjed om at jeg trenger mer oksygen (nok en avledningsstrategi, antar jeg) og må puste i en maske. Og på 1-2-3-4-5 var lyset av og gamlemor søtt i søvn. Om det var noe som ble satt i armen av Herr Skjegg, eller om det var frøken Oksygens fortjeneste aner jeg ikke, men jeg var i alle fall helt borte fram til alt var overstått og jeg litt fortumlet kunne myse mot de sterke lampene og høre alle telle i bakgrunnen før lakenet med meg oppå ble lempet opp og over i en sykehusseng. Ut på oppvåkning, der jeg lå en times tid mens salen ble gjort klar for neste pupp. På oppvåkningen lå vi tett i tett, men jeg er ganske sikker på at vi alle var så fortumlet og halvsovende at det ikke spilte noen som helst slags rolle.

Hva ER den slangen som går ned i en beholder og ender i en stor, stygg pose som dingler nede på låret? Joda, Helle møter Drenert for første gang. Vi ble aldri særlig gode venner.
Dette er en kjærlighetserklæring. Det er selvsagt ikke lov med smykker og dill i operasjonssalen, så gifteringen som nærmest har grodd fast i fingeren måtte pent vente i skapet med andre personlige ting. Til gjengjeld var den det _aller_ første som kom på plass da jeg var vel tilbake på rommet. Jeg sendte triumferende bildet til min (lite romantisk anlagte) mann, som svarte med «Ferdig?» 🙁

Vel tilbake på rommet kunne jeg forundret konstatere at puppen var erstattet med en stram og stiv, tjukk bandasje, og at det ikke gjorde vondt i det hele tatt. Det som gjorde vondt øverst på magen, rett under brystbeinet, så jeg spurte en sykepleier om det kanskje var teipet litt stramt eller noe var satt feil. Neida, det var bare drenet, det kan være litt sårt, svarte hun. «Bare drenet» skulle vise seg å være det største problemet i dagene som kom. Ikke at det var så ille, men irriterende nok. Jeg hadde fått for meg at det skulle være styr med drenet, at det skulle være upraktisk og kjipt å drasse på, men at det skulle være vondt… nei, det kom som en overraskelse. I ettertid kan man jo tenke at det var i overkant naivt å ikke forstå at en slange som går inn gjennom et hull i huden ikke gjør vondt. Men sånn er det å være nybegynner i operasjonsfaget 😉

Du må drikke litt vann og spise frukt, sa den søte sykepleieren som hadde rommet vårt (ja, for nå hadde jeg fått en romkamerat. En sprek dame på 70 som spurte pent om å få se Nations League på kvelden, noe som ikke var meg imot 😉 Vi bondet skikkelig på de få timene vi hadde sammen til tross for at hun var ihuga Liverpool-supporter. Kreft, ass!). Hun var litt i farta siden blodtrykksmåleren ikke ville registrere undertrykket mitt- det pleier riktignok alltid å være påfallende lavt, men hun likte ikke at det var så lavt at maskinen slet med å finne det, så fruktsukker virket som en logisk løsning. Men jeg ville nå helst ha kaffe, det føltes jo som å akkurat ha stått opp etter en lang natts søvn. Og kaffe fikk jeg! Servert med en fruktskål og beskjed om at det var forståelig at jeg ville hvile, men før kvelden måtte alle ta en tur opp og ned gangen i prekestol sammen med en sykepleier. Legens ordre. Men jeg hadde jo andre planer. Besøk, ikke minst! Eldstejenta var først. Så kom Gubben, med Ballerinaen og toåringen på slep. Og med det kunne du skrote både prekestol og fotfølging av sykepleier, for når toåringen setter av sted nedover gangen i full fart og raser forbi skjøre, gamle damer med gåstol, da er det bare å løpe etter. Pupp eller ikke pupp. Jeg var med andre ord veldig raskt på beina igjen, og følte meg egentlig slett ikke verst. Ikke «nyoperert» i alle fall, bare litt svingstang og sår i drenet.

Men jeg er jo litt teit også, da. Dette er kanskje tre timer etter operasjon, og selv om den dominerende følelsen her selvsagt er gleden over å kose med Minstemann er den iblandet en god dose «Se på meg, jeg har JAFFALIKKE vondt noe sted, jeg kan løfte så lett som bare det og har ikke tenkt å ligge stille et sekund!». En vakker dag skal jeg vokse opp også på dette punktet.

Min romkamerat var engstelig for å ikke få sove. Hun skulle også fjerne puppen, og selv om hun hadde operert før var hun redd for å ikke klare å sove. Etter at vi hadde a) sett på tordenværet som rullet over Oslo denne torsdagen, og b) sett Nations League og diskutert Sterling versus Rashford (jeg gjentar, dama var over 70), fikk hun en sovepille og la seg til å snorke på fem minutter.

Ikke jeg.

Null søvn.

Klokka ble 12, 01, 02…

Dette er bare det aller verste synet du kan ha når du har vært våken en zillion timer, er trøtt som en dupp og vet at dette er en sjelden sjanse. Snufs.

For en gangs skyld uten barn i senga, og så får jeg ikke sove! Erre mulig! Jeg var nesten på gråten av frustrasjon, men når du har sovet på magen, med hodet oppå armene, i over 40 år, er det å skulle sove på ryggen et nesten umulig prosjekt. Og med dren og pose på magen i tillegg… nei, det gikk bare ikke, og klokka var nærmere fire på natta før jeg endelig falt i en slags døs.

Morgenen etter kom kirurgen på besøk. Hyggelig fyr. Han sa at alt hadde gått veldig fint, de hadde fjernet tre lymfeknuter og en overraskelseslymfe de bare fant (?!), og dette + pupp blir sendt til analyse. Forhåpentligvis blir det ikke nødvendig å fjerne noe mer. Endelig svar på hva analyseprøvene inneholder får jeg på treukerskontroll etter operasjonen. Jeg gjentok mitt ønske om å dra «hjem» over pinse, og han mente at det skulle gå greit så lenge jeg tok det med ro- så kunne jeg bare komme tilbake på tirsdag klokka ni og fjerne dren og bandasje.

Og med det- litt støl og fortumlet, men i forbausende god form, kunne jeg bare pakke ned sakene mine, ønske Liverpoolvenninna mi lykke til med den forestående operasjonen, og sende en tekstmelding til Gubben om å komme og hente meg. Riktignok har jeg vært t-banepasient på min hals, men akkurat i denne settingen var det evig godt å bli hentet med bil. Så var det bare å takke for seg til sykepleierne, ta heisen ned i første, kikke på alle som satt i venteområdet og på kafeen med varierende hårvekst og varierende antall apparater på slep. Joda, en pupp og noen lymfeknuter fattigere og med et hengende, slengende dren. Men ærlig talt: dette kunne ha vært verre. Enormt mye verre. Nå var det bare å komme seg hjem og pakke bag’en på nytt- denne gang for å sette kurs mot Amsterdam!

Alt i alt synes jeg dette bildet catcher stemningen bra. Litt fortumlet og trøtt, litt blek, men mest av alt veldig happy, med stjerner og hjerter og ikke minst kaffe og sjokoladekake 🙂 OK, så røyk puppen, men hallo: de har tatt kjempegodt vare på meg, jeg har fått topp medisinsk behandling (og hyggelig selskap på kjøpet), jeg blir kanskje helt frisk igjen og har tenkt meg til Amsterdam på konsert. Jeg har virkelig null grunn til å henge med nebbet, og all grunn til å være glad og takknemlig. Nå: pakke ned Egeland og komme seg ut!