Avslutning og begynnelse

Hei bloggen! Det blir noen dager, en snau uke eller drøy uke mellom hver gang. Det blir dårlig og strukturløs skribling i full fart. Men jeg har ikke glemt deg. Det er bare sommer, og fram til i går var vi egentlig ikke i gang med ferien. Vi dro rett fra avslutningsbonanza til Geilo og kom ned sent tirsdag kveld, og NÅ begynner sommerferiefølelsen å komme. Småttisene har fri resten av uka, etterfulgt av to uker der de skal i barnehagen (og da har jeg MASSE å ta tak i, blant annet å svare på kommentarer og ferdigstille Turbouka, del 2. Og kanskje kikke på skatteoppgjøret som fremdeles ligger uåpnet…!). Deretter blir det tre uker sommerferie for alle.

På vei til Geilo. Hver gang vi passerer dette stedet tenker jeg at her må vi stoppe en gang. Når den gangen blir, er foreløpig helt i det blå, gitt. På vei opp er vi spente på å komme fram. På vei ned er vi desperate etter å komme hjem. Tror med andre ord det blir en stund før jeg vandrer rundt her… 😀

For å starte med det første først: vi hadde en feiende flott og fryktelig følelsesladet (i alle fall for sentimentale mødre) avslutning for tiende klasse forrige torsdag. Klok av skade fra sist gang hadde vi bedt mormor sitte barnevakt for de små. Jeg husket nemlig så altfor godt følelsen av å løpe inn og ut av kapellet, beordre mann eller datter til å gjøre det samme, og nesten gå glipp av både sanger og taler fordi all konsentrasjon gikk med på å ha brytekamp med en eller to ville Houdini-småunger på fanget uten å forstyrre naboen. Det fristet ikke til gjentakelse, og da årets seanse i kapellet hadde vart en hel klokketime uten at de var i nærheten av å ha kommet til selve vitnemålsutdelingen takket jeg meg selv (og mormor) nok en gang for beslutningen. Verken vi, eller de små, eller hovedpersonen hadde fått noe særlig ut av å ha dem med. Totalt tok det bortimot tre timer før alt var til ende, siste rest av kakene var fortært, og foreldre med fuktige øyne takket for følget gjennom ti år og tuslet hvert til sitt. Noen av oss sa for øvrig bare «På gjensyn»… det er et foreldrepar på skolen som har hatt to barn i samme klasse som våre eldste, og når gutta nå går ut av tiende, så står jammen to småsøstre på seks år klare til å overta til høsten. Toogtjue år i samme foreldregruppe, haha.

Men tenk. Så kom han i mål, han også. Og hvilken sjarmøretappe det ble, med en sekser på muntlig eksamen (nå kom han opp i det desiderte favorittfaget da, og fikk gode tips av storebror til struktur av oppgaven, men hallo! For en elev som ikke har fått plagsomt mange seksere var det utrolig gøy at en av dem kom akkurat da, tre dager før avsluttet skolegang) og skoleplass til høsten i boks. Gratulerer, gratulerer, og gratulerer igjen. Til oss, til lærere, til besteforeldre, men aller mest til hovedpersonen selv. Som han har jobbet! Dette har ikke kommet gratis, og hadde jeg fått ei krone for hver gang jeg tenkte «Hvordan skal dette gå?!» i løpet av de ti årene som har gått ville jeg vært millionær for lengst. Men det gikk, og det gikk til og med ganske så bra. Nå venter en ferie… med språkreise og masse musikk. Ja, og spanskbøker. Mor gir seg ikke! 😉

Det er så klassisk! Ingen skoleavslutning uten sviktende teknikk!
Heller ingen skoleavslutning uten mat. To dager før avslutningen våknet jeg med bankende hjerte midt på natta, for HVOR. ER. MAILEN!?? Vi MÅ ha fått en mail med instruksjoner om hva vi skal ha med, kaker eller varmmat, Vipps-innsamling til lærergaver… og så har jeg glemt den, oversett den, eller et eller annet…!
Så kom jeg på det: dette trinnet har hatt en dugnadskomité av de sjeldne. Faktisk samlet vi inn så mye penger til skoleturen at vi hadde over 60 000 igjen i kassa da de kom hjem. Ingen sak å fikse mat og blomsterbuketter da, helt uten at vi foreldre måtte løfte en finger. Fantastisk.

På fredag sendte vi ham på orkestertur til Bø (mest kos det, altså. Da guttungen i kjent stil ringte dirigenten i panikk tre timer før avreise og lurte på om noen hadde noter til ham, var sistnevnte mest opptatt av at han ikke skulle glemme badebuksa. Det var den type tur- litt spilling, mest moro), og på lørdag dro vi til Geilo på Suzukikurs. Årets eksotiske destinasjon, liksom. Vi dro med tre små, spente barn i bilen, en haug med bagasje, og hjertet i halsen ved tanken på 18-åring, 11-åring med midlertidig husarrest (ikke noen store greier, men noen ganger må man ta på seg Strengefjeset og sette et eksempel), og etter hvert 15-åring som krangler begge veier alene i fire dager. Men så fort vi ankom Geilo tenkte vi ikke mer på det, for der var vi travelt opptatt med… alt, egentlig. Alle tre barna hadde undervisningstimer, og bare seksåringen er i stand til å ordne seg selv i timene, de to andre måtte ha intens oppfølging hele veien. Mellom timer og konserter var det måltider av typisk småbarnsforeldreskuffelse-sort: det er en vilt fristende buffet med 753 retter tilgjengelig, men innen du har ordnet mat til barn nummer 1, 2 og 3, ny porsjon til den første som falt i bakken, kostet opp etter deg, hentet drikke, nei det var feil type juice, jeg får hente på nytt, og konstatert at ingen av ungene spiser noe som helst så du får stappe restene ned på tre minutter selv om du egentlig hadde lyst på noe helt annet, roper de FÆÆÆÆDI og vil ut av restauranten. 20 minutter senere er de skrubbsultne, så du smugler ut en kniv av restauranter og smører slappe brødskiver med rekeost på rommet. Haha.

Øvelse…
… og konsert. Med bakhode. #photographyawardsyetagain
Og lille tøysefrøken som sitter og venter på at øvelsen skal begynne. Du, så fristende det er å legge ut noen bilder fra selve avslutningskonserten i vakre Geilo Kulturkyrkje. Den var flott. Men, det var jo en drøss barn på alle kanter, og jeg frykter at jeg bryter minst tre regler hvis jeg legger dem ut. Selv om bildene sikkert florerer rundt på SoMe for lengst :-/ En vakker dag skal jeg sette meg skikkelig inn i det der. Eller lære meg å gjøre ansikter utydelige. Ellerno.

Nå høres det ut som om turen var en eneste lang prøvelse, men det er feil. Vi hadde det kjempegøy, og ungene lærte masse og har tanket godt opp med motivasjon før de lange sommerukene. Bison vant alles hjerter da han spilte det desidert korteste nummeret på huskonserten, men fullførte med glans og bukket høytidelig iført slips og hatt. Turbo møtte venner fra i fjor, koste seg masse i orkesteret, og i år var vi også mentalt forberedt på avslutningskonserten siste dag og fikk med oss alle tre der (i fjor feiget vi ut siden småguttene var så trøtte. Gubben tok med Turbo inn i kirken, mens Bison og jeg gikk med Minsten i vogna rundt vannet for å fange murener. I år hadde vi lært, og stappet alle ungene fulle av lunsjdessert og halte deretter alle ut i bilen så de sovnet og var ferdig oppladet til konsert klokka 15. Hah!). Selv Minsten hadde et bittelite nummer på avslutningen sammen med de andre i mini-gruppa. Så alt i alt var turen en stor suksess og vi er veldig glade for at vi dro. Men det føles ikke helt feil at de neste år er 3, 5 og 7 i stedet for 2, 4 og 6. Det er lov å håpe på litt mindre kaos og litt mer ro til neste år 😉 Kanskje jeg til og med får velge maten min selv.

Vel hjemme igjen, klokka 22 tirsdag kveld etter både spy-stopp og pizzastopp, kunne vi lettet konstatere at a) huset sto fremdeles, b) stue, kjøkken og gang var imponerende ryddig, og c) alle de tre hjemmeværende kunne skrive under på at de hadde hatt det fint. Lite krangling, skikkelig mat hver dag, storebror fulgte Ballerinaen på ArtCamp første dagen og deretter har hun gått selv. Bikkja har fått mat, posten er tatt inn, de hadde vært på kino og det hele. Det er i slike øyeblikk Gubben og jeg kan kaste et blikk på hverandre og vite at vi tenker omtrent det samme: de er ikke så verst, ungene våre. Ikke verst i det hele tatt <3

Nå har eldstesønnen dratt sin vei- sammen med eldstejenta satte han kursen mot Lollapaloozafestivalen i Stockholm grytidlig i dag morges. Han luftet ideen om festival allerede ved juletider, og jeg må innrømme at lettelsen var stor da storesøster umiddelbart meldte interesse for å bli med. Jeg har ingen grunn til å ikke stole på Fotballhuet, han har alltid oppført seg eksemplarisk og er en fornuftig fyr, men det er noe med grønne 18-åringer på festival i det store utland… selv om det bare er Sverige. Storesøster er voksen- ung voksen, men voksen- og har langt mer erfaring i sekken. Så det er en trygghet i at de to reiser sammen og passer på hverandre. Og selv hvis jeg legger bort de (av og til overdrevne) mammabekymringene er det utrolig HYGGELIG at de har lyst til å reise sammen. Tenk det, ungene blir store og drar på ferie sammen, helt frivillig!

Og der er vi nå. Gubben har ikke fri, ikke ennå. Bison er på alenebesøk hos mormor og hennes mann- siste nytt er at de dro på fisketur, så han har det som plommen i egget. Jeg koser meg med Minsten og Turbo samtidig som jeg har gått til angrep på skittentøyshaugen bit for bit. I morgen skal vi se resultatet av Ballerinaens ArtCamp-prosjekt, helga går med til familiebesøk og kanskje et Sør-Afrikatreff på stranda hvis det er pent vær. Og hvis alt går etter planen skal jeg synge i kirken, for første gang på over et halvt år! Samtidig nærmer det seg avreise for han som skal tre uker til Spania.

Vi andre kom oss jo ikke lenger enn Geilo for i år, men på veien fikk vi i det minste med oss det som er nødt til å være Norges dummeste skilt. Ler høyt hver gang! 😀

Ja, det er nok å henge fingrene i. Det er jo andre tanker som bobler også- at det er tre uker siden operasjon og snart tid for stråling. Veien videre derfra. Kurs? Jobb? For ikke å snakke om toppen av navlebeskuelse: hvordan ser egentlig arret ut når jeg tør å røske av alle stripsene? Hvordan skal vi legge opp ferien, med tre uker hjemme uten planer? Og ikke minst det store spenningsmomentet, kommer Oboisten seg av gårde med alt han skal? 😉 Jeg gleder meg til resten av ferien, hvis været spiller på lag med oss tror jeg det kan blir en deilig pause for oss alle. Det er virkelig ingen jeg heller vil ha lange, varme sommerdager sammen med enn de morsomme og (stort sett) knallsøte ungene mine, i alle størrelser. Men som Geiloturen viser- det er virkelig ikke noe hvilehjem når de tre små er i full fart hele dagen. Og selv om formen er ganske fin, så har jeg ikke den energien jeg pleier å ha. Å bruke natta, tidlige morgener eller sene kvelder funker ikke like bra som før, og resten av dagen er det jo alltid noe som skjer. Så for å samle trådene og planlegge tiden som kommer, for å komme ajour med ting som skulle vært gjort (kommentarer!!! Rapporter, jobben min, skatteoppgjøret jeg ikke har åpnet, oboforsikring (dammit!), fakturaer på epost…) eller ting som skal gjøres, for å prøve å få oversikt over hvor vi er, og hvor jeg er… så er det nesten nødvendig med den uka som kommer på mandag, når huset er (tilnærmet) stille på dagtid og det går an å tenke i hele setninger.

Og skrive i hele setninger, ikke minst. To be continued 😉