Nyttår 2014… og 2001

 

Soff gottynår og grått nytt hår!

WP_20131231_19_26_30_Pro

Nei, vi er ikke fullt så tidlig ute. Dette er fra i fjor 😉

Vi skriver 31. desember, og kalkunen vi hvert år sverger på at vi ikke skal ha (mannen min, som er kokkesjef ved alle større arrangementer, er ikke spesielt begeistret for den store fuglen. Han synes den er tørr og kjedelig, at det blir for mye mat, og at det egentlig er stuffingen som er best- resten er bare en tørr og dyr variant av kylling) står snart i ovnen. Ja, for vi endte opp med kalkun i år også. Planen var ribbe, men da Gubben i et øyeblikks forsyn åpnet pakken for å sjekke i går kveld, luktet det mindre enn appetittlig- for å si det forsiktig. Den hadde rett og slett blitt dårlig, og siden ribbejakt 30. desember er et relativt håpløst prosjekt og han ikke var i det mest kreative hjørnet sent på lille nyttårsaften (pinnekjøtt? Beef Wellington? Temaki-zushi? Hot pot? Vi har i grunnen ingen andre krav til nyttårsmiddagen enn at det skal være litt finere enn vanlig), blir det kalkun i år igjen. Tror det er tredje eller fjerde året på rad, så vi har snart laget oss enda en ny tradisjon: Kalkunen-ingen-vil-ha-men-som-blir-helt-OK-middagen. Og med saus og godt tilbehør blir det sikkert mer enn ok også!

WP_20131231_19_39_30_Pro

Fjorårets kalkun. Mulig kalkun er kjedelig, men den svikter oss aldri!

Nyttårsaften feires, som alltid, hjemme. På nett og i aviser kan vi lese til øyet blir stort og vått om de flotteste antrekkene, de kuleste partytriksene, den beste champagnen, det mest spektakulære fyrverkeriet, hei og hurra og skål alle sammen- her blir det fest! Det er lett å få inntrykk av at hele landet er stivpyntet og skal tilbringe kvelden i festlig lag, men det er selvsagt bare tull. Jeg tipper det er mange som gjør som oss, eller kanskje feirer stille og rolig med familie eller gode venner. Noen sitter sikkert også alene på nyttårsaften- noe som er fint hvis det er selvvalgt (jeg har, helt ærlig, følt en dragning mot tanken selv. Bare meg, en notatbok, god musikk, noen glass cava… Men, det er ikke akkurat noen overhengende mulighet de neste 15 årene!), men trist hvis det er et utslag av ufrivillig ensomhet. Som julaften er nok nyttår en ekstra tung dag for de som allerede sliter. Jeg sender en varm tanke til alle de som ikke synes kvelden i kveld er god, og ikke føler noen grunn til å feire.

WP_20131224_20_01_47_Pro

Burde vel sende en tanke til alle landets firbente som får en tøff kveld også. Husets Dyr trenger dog ingen sympati, hun er så avslappet (les: lat) at selv ikke rakettsmell får henne til å reagere noe særlig.

Selv er jeg strålende fornøyd med å bytte ut stiletthæler med ullsokker, og la pyntingen begrense seg til den fine buksa (i entall, ja) og en litt mindre forsoffen ammetopp. Misforstå meg rett: det er flott for småbarnsforeldre også å komme seg ut av huset og nyte andre voksnes selskap. Men jeg har egentlig aldri likt nyttårsfester så fryktelig godt. Det kan så lett bli krampaktig, det er den kvelden der alle skal ha det innmari gøy, dere, og der kveldens vellykkethet måles i antallet dresskledde menn og småfulle damer på høyest mulig hæler. Fra min ungdoms dager husker jeg at folk desperat lette etter fester de kunne være med på, det spilte liksom ingen rolle at du knapt hadde noen relasjon til menneskene du feiret med, det viktigste var å være med noen, med mange, med flest mulig. Uansett. To the bitter end. Og helt ærlig kan jeg ikke tenke meg en verre måte å starte et nytt år på enn etter en ræva fest med heftig bakrus. Takk, men nei takk.

Min siste nyttårsfest kan ha funnet sted i 2002, men antagelig var det 2001.  Jeg tror det, basert på hvor små barna var. Min mor hadde ingen planer for nyttårsaften det året, og hadde med glede tilbudt seg å sitte barnevakt i studentleiligheten mens jeg skulle ut og ha det gøy. Det året var jeg invitert til en venninne av en studievenninne i en diger kåk høyt over byen, og vi snakker stive snipper og høy sigarføring. Unge mennesker, javisst, men unge mennesker på vei opp og ut. Vit.ass her, hovedfag der, andre med en fot innenfor departement eller utenrikstjeneste, eller garantert jobb i onkels advokatfirma. Jeg var nok den som hadde kommet aller kortest både i studieløpet og i livet, en sølle tredjeårsstudent med ekstrajobb som sushiservitør, men til mitt forsvar tok jeg meg i det minste bra ut som festdekorasjon 😉 Etter fødselen av mitt andre barn veide jeg praktisk talt ingenting, og siden puppene ikke hadde nådd det fleksi-hengestadiet de befinner seg på nå, så jeg- i all beskjedenhet- ganske så smashing ut i lang, tettsittende, flaskegrønn kjole med utringet rygg.

Selvfølgelig var det tre retter, og taler, og skål for det ene og skål for det andre og ikke minst for vår fortreffelighet og vår fremgang. Ved midnatt begynte en god del å bli passe champagnebrisne, ordene ble større og taleremsene ble lengre, og sigarer ble fisket ut av frakkelommer og cognacen sto klar for de som måtte ønske. Og på slaget tolv sto vi på verandaen og så fyrverkeriet smelle løs- Skål for fremgang, dere, vil du ha en klem, schøta?- og samtidig plinget det i telefonen min. Det var fra min mor. «Nå har jeg tullet ungene inn i ulltepper og så sitter vi på verandaen og ser på fyrverkeri. Vi har stjerneskudd og kakao!»

Tårene sprang fram i øynene, men jeg ble heldigvis reddet av enda et klemmeoverfall fra en ukjent fyr med dressjakka på halv tolv som var veeeldig glad i hele verden. Og i brytekampen som fulgte fikk jeg svelget gråten ned i halsen. Men spørsmålet meldte seg uansett med full styrke:  Hva i helsike gjør jeg egentlig her? Det var ikke her jeg skulle vært i det hele tatt. Jeg skulle vært hjemme med stjerneskudd og kakao, og etterpå brettet dyna godt rundt datteren og sønnen min, og lagt meg til å sove for så å våkne opp til et nytt og friskt år.

I steden ble det verdens lengste og kaldeste tur hjem. Vertinnen var fortvilet, stakkars, men det var selvfølgelig ingen taxier å oppdrive i det hele tatt. Klokka to ga vi opp, og begynte å traske gjennom snøen ned mot byen- i tynne strømpebukser og jakker som ikke på noen måte kunne holde januarkulda ute. Når jeg sier at hun bodde langt over byen, mente jeg det helt bokstavelig, og med unntak av en nattbuss som dukket opp og sørget for transport mellom Majorstua og Stortinget, gikk jeg hele veien til studenthuset på Enerhaugen. Det var mer morgen enn natt da jeg var hjemme igjen, frossen inn til margen, og synet av de to små som lå og sov søtt fikk nesten tårene til å presse seg fram igjen. Dumme, dumme meg.

Dette er på sett og vis utakknemlig. Festen var fantastisk, maten var strålende, folk var feststemte og hyggelige. Og selv om jeg kanskje ikke var helt der oppe sammen med de andre kunne jeg ha nytt følelsen av å skåle inn et nytt år med gode ønsker om lykke og fremgang- men det føltes bare fullstendig feil. Og jeg sverget: aldri mer. Nyttårspartyet får andre ta seg av, jeg tar heller festen en annen tid på året. Jeg blir hjemme og er Kjedelig Mamma med lav sigarfaktor, men desto mer stjerneskudd og champagnebrus.

Det er en beslutning jeg har levd godt med, og i fjor kjente jeg at jeg var ekstra glad for å ha tatt det valgt. For i fjor var det året der eldstebarnet for første gang kom og ba om å få dra ned til Rådhusplassen med venner for å se på fyrverkeriet. «Jah, nå er vi i gang», tenkte jeg i mitt stille sinn, og innser at heretter vil nyttårsaften aldri bli helt det samme. Fra og med nå vil det hvert år mangle noen rundt stjerneskuddene. Det vil være ungdommer som vil ut og se på raketter, vil være sammen med venner, og med tid og stunder ender vel nyttårsaften opp som årets aller travleste taxikveld for mannen min og meg, når ungene selv når den alderen at de skal være med på mer eller mindre krampaktige nyttårsfester. Da får Gubben og jeg skåle i cava og ønske hverandre godt nyttår 1. januar i steden, for ikke søren om jeg har tenkt å overlate ungene til evig leting etter taxi i sprengkulda.

 

WP_20131231_001

 31. desember i fjor. Eldstegutten tester julegave på et øde og forlatt treningsfelt- første og eneste gang jeg har sett at parkeringsplassen har vært fullstendig tom!

Så da sitter jeg her, hjemme, og er godt fornøyd med det. Ikke blir det partyparty, ei heller blir det den lett filosofiske kvelden i fred og ro, der man kan kose seg med å gjøre opp status over 2014 og tenke over mål og ønsker for 2015. Det blir nok rydding og kokkelering og forsøksvis pynting og skribling av vår state-of-the-nation nyttårstale (mors ansvar), med babyen hengende i puppen og Turbo hengende i buksebeinet. Kanskje eldstemann vil ta en tur bort på treningsfeltet, i fjor var han helt alene der 31. desember og regjerte der i ensom majestet. Det som er helt sikkert, er at mye av dagen vil gå med til skruing, banking og muligens litt banning, ettersom vi må sette opp nytt klesskap til eldstejenta (kommer i egen post, og tittelen gir seg nesten selv: «Når tenåringen våkner»!) Og så blir det selvsagt stjerneskudd og champagnebrus på verandaen- vi er heldige som bor slik til at vi får med oss fyrverkeri fra alle kanter av byen hvis været er klart. Hvis ikke har vi alltids våre biker-naboer som aldri sparer på kruttet (det har sine fordeler å ha en MC-klubb i nabolaget!). Ikke minst blir det følging og henting av tenåringsdatter som skal ned til Rådhusplassen med venner. Og kanskje en nyttårs-skål med far- hvis vi orker etter en travel dag.

Så det er planen for i dag, det blir nok å henge fingrene i. Men i morgen skal jeg sette meg ned og tenke over overgangen til et nytt år- med alt det innebærer av takknemlighet for det gamle, og håp og drømmer for det nye.  Vi sees- og godt nyttår! Håper alle får en strålende kveld, uansett hvor og med hvem den tilbringes! 😀

8 tanker om “Nyttår 2014… og 2001

  1. Godt nytt år! Det høres riktig så fint ut med en sånn feiring! Vi feirer hos noen få, gode venner og overnatter der – enkelt, koselig og greit med små barn! De O’store nyttårsfestene er vi også veldig ferdige med.
    Kos dere masse!

    • Håper dere hadde en knallhyggelig kveld! 😀

      Ja, for jeg mener jo ikke man MÅ sitte hjemme og kjede seg! For oss blir det det naturlige alternativet, siden det å drasse på fire-fem unger er slitsomt i seg selv. Dessuten er den eldste så stor at hun helst vil ut på kvelden, og til neste år gjelder det vel nummer to også… Men å feire sammen med gode venner er jo supert. Vi har hatt besøk på nyttårsaften her et par ganger også, det er kjempekoselig.

      Alt godt for 2015!

  2. Jeg «feiret» nyttårsaften i mitt eget (og TV’ns )selskap med god mat og et par glass vin. Ingen høye hæler eller glitrende kjole.

    En helt grei feiring av en helt grei dag 🙂

    Godt nyttår til deg og dine 🙂

    • Godt nyttår, Bodil!

      Og hyggelig å lese at det ble en grei feiring, selv i ensom majestet. Det er det jeg også drømmer om å gjøre en dag (her kommer mannen min garantert med et snurt «Hun er lei av meg!»- hvilket selvsagt er totalt skivebom, hehe)

      Det er viktig å kunne kose seg i sitt eget selskap, også på slike dager. Heller det enn å lete desperat etter en fest, koste hva det koste vil. Det er jammen godt vi blir klokere med årene 😉 Håper 2015 blir et riktig så bra år!

  3. Jeg ble lei nyttårsfester mange år før jeg engang ble gravid, er vel 5 år siden vi kom på den glimrende ideen å ha alenekjærestenyttårsfest(etter 2 timer i taxikø 2 år før og verdens kjipeste partyfest vi følte oss alt for gamle for året før). Da pyntet vi oss, hørte på jazz og klinte til rakettene, iår gikk vi begge i joggebukse og la oss 23.30…ehm….men veldig bra middag&vin da 😀

    • Bra middag og vin trekker absolutt opp! 😀

      Og det kan godt hende jeg også hadde blitt lei av nyttårsfester, selv uten barn. Det er jo i mange tilfeller årets mest krampaktige fest, som ender med årets verste taxikø- det er ikke vanskelig å tenke seg bedre scenarier (som for eksempel kjærestekveld med jazz og klining).

      Godt nyttår til dere, håper det blir et bra år!

  4. Neste år gleder jeg meg til å feire hjemme, enten alene med mannen og junior eller sammen med et vennepar eller to. Prøvde fest i år, men selv om de fleste andre også hadde småbarn ble det alt for mye styr, mas og bråk. Ikke noe for meg, og hele dagen i dag ble jo ødelagt pga gårsdagen. Og det til tross for at jeg la meg halv ett (det gjorde ikke de andre, så jeg fikk jo ikke sove). Men kalkun må man ha, det er jo supergodt! 🙂

    • Hehe, årets kalkun fikk faktisk masse ros fra barna her også. «Pappa, det var så kjipt med kalkun i fjor, men denne var jo god!». Altså har vi et større problem til neste år enn vi hadde i år, for kalkunen kan også være god. Men det er likevel altfor mye mat, selv for en diger familie. Vi hadde pytt-i-panne med kalkunrester til frokost, og planlegger kalkungryte i morgen- men det er jammen en stor fugl 😉

      Nyttår med styr, mas og bråk, og påfølgende slitsom dag, høres ikke hyggelig ut. Du har min fulle sympati. Heldigvis er det jo sånn at vi ikke må velge for alltid- har dere lyst til å ta en supersosial nyttårsaften senere, så kan dere jo det- men med småbarn og ståk er det lov å være litt ego og si at nå tar vi det rolig en stund. Gode venner kan man jo se når som helst ellers i året også, og i mindre hypede sammenhenger (det at festens høydepunkt er klokka tolv er jo en turnoff i seg selv for mange småbarnsforeldre, meg inkludert. Skulle gjerne skjøvet klokken et par timer i riktig retning i går kveld!).

      Men håper at dere har kommet dere etter strabasene, og at 2015 blir et flott år for alle tre!

Det er stengt for kommentarer.