En forsiktig restart

Det har vært en lang pause. Og det var ikke egentlig meningen at det skulle bli slik, men samtidig ikke overraskende. Det gikk jo stadig mer på stumpene, og med sommerferien og alle barna hjemme ble det åpenbart at jeg manglet den gode gamle evnen til å skvise ut tid og få noe fornuftig ut av nattetimer og små fristunder.

Sånne alenestunder har reddet meg ørten ganger før. Denne gangen holdt det dog ikke…

Da ferien var over- og vi hadde en travel, men fin ferie, selvsagt- var også behandlingen over, og fokus skiftet til å ta tilbake hverdagen. Det var mål numero uno, og det føltes helt riktig å sette inn alle krefter der. Jeg begynte i 20% jobb uka etter stråling og startet samtidig Raskere tilbake-kurs ukentlig over 7 uker. Det begynte bra, men lugget stadig mer i formen. Mine tre ukentlige joggeturer ble til to som til slutt ble til én før det fislet ut i ingenting. Og jeg er antagelig den eneste personen i Norge som har strøket på et Raskere Tilbake-kurs, det føles i alle fall sånn 😀 Likevel, alltid optimist og med et stort ønske om å komme tilbake og bidra etter å ha vært passiv sykepengemottaker i nesten et år, sa jeg meg enig i fastlegens forslag om å gå opp i 40% jobb. Så langt, så vel. Det var deilig å være tilbake i jobb igjen, det må jeg bare si. Jeg er heldig som har arbeidsoppgaver jeg liker og en fryktelig fin kollegagjeng. Dessuten er jeg jo aldri syk, sånn egentlig! Jeg var så klar for å sette strek, være ferdig med disse kreftgreiene og gå videre. Eller gå tilbake. Til normalen, eller i alle fall en slags tilnærmet normal- det er jo en kjent sak at ikke alle blir helt som før, og det må nesten være greit.

Så begynner moroa. Bare for å ta et superkort sammendrag: det var en fysisk grunn til formsvikten under Raskere Tilbake-kurset, stoffskiftet hadde gått i taket og jeg skulle ikke ha trent i det hele tatt. Videre inn til utredning og undersøkelser. Samtidig dukker det opp andre og skumlere symptomer, og på ettårskontrollen blir det slått full alarm. Mulig spredning av den aller slemmeste typen, worst casenes worst case, og plutselig var det en helt reell risiko for at denne jula ville bli min siste. Etter fire neglebitende uker ble den hypotesen foreløpig lagt på is, og jeg ble overført til nevrologisk avdeling på Riksen hvor de også har undersøkt opp og ned uten å enes om en forklaring. De har presentert flere mulige teorier, men ingen av disse slår an hos legene på Radium. Samtidig fortsetter symptomene å øke på, og jeg er pt ganske, tja, dårlig, rett og slett. Legene klør seg i hodet, og jeg virrer mellom Aker og Radium og Riksen, og funderer på om jeg kanskje skal dø snart, eller ikke, for kanskje det er noe annet og ufarlig, men plagsomt…. eller noe halvskummelt de ikke har sett ennå? Undersøkelsene fortsetter utover i februar og mars- så får vi se om vi får noen svar da.

Ja, dette er jo meg da. Igjen. Jeg trooor dette var den første spinalpunksjonen på Radium, men jeg er jammen ikke sikker. Det gikk helt greit da, og nå vet jeg at jeg verken har Epstein-Barr, borreliose eller gonoré i hjernen (opp med hånda dere som visste at DET var en ting?!)
Hårfin på Riksen etter EEG :-p
Kanskje mitt aller tristeste øyeblikk i hele kreftsagaen, forklaring følger senere en gang. Men fy søren! The bitterness!!

Så man kan trygt si at dette ikke gikk helt etter planen. Nå hadde jeg jo forventet en senskade eller tre, det er få som slipper fullstendig unna. Men det som er virkelig skremmende, er jo at selve behandlingen gikk ganske greit, og i sommer var formen på grensen til god (jeg løp til nest øverste nivå på strektesten på Raskere Tilbake-inntaksmålingen, noe som overrasket meg selv like mye som fysioterapeuten!). Jeg var litt medtatt, men på ingen måte sykelig. Så har det bare gått rett utforbakke. Nå klarer jeg knapt å skyve en barnevogn opp bakken utenfor huset, selv om jeg tar pause hver tredje meter, jeg har hatt tiltakende hodepine, svimmelhet og følelsesløst/prikkende ansikt siden oktober, og armer og bein er vasne som overkokt spaghetti. Jeg er, kort sagt, et vrak, som tilbringer dagene med å ligge på lading i senga og bare tvinger meg ut når jeg må (noe som er ganske ofte, naturlig nok. Og jeg kan når jeg MÅ. Men jeg har en batterikapasitet på max 2-3 timer og er etterpå helt ødelagt). Noe er forferdelig galt her et sted, det gjenstår bare å finne ut hva. Her er det på sin plass å legge til at jeg er evig takknemlig for det norske helse- og velferdssystemet, uperfekt som det er. Jeg grøsser ved tanken på hvordan det hadde vært å ta denne runddansen i et samfunnssystem med betalhelsetjenester og hullete sikkerhetsnett. Takk, takk og takk!

Det som er rart, er at jeg ikke har det så verst likevel. Alt er helt annerledes enn det skulle bli, og jeg skulle helt klart ønsket at plan A hadde gått inn. 40% jobb i en del måneder, litt forsiktig trening, opp i 60% før sommeren kanskje? 100% på sikt, og likevel overskudd til både barn, hus og mann- det er jo drømmen på sikt. En tilværelse med litt moderat paranoia før kontroller, ny hårsveis og en pupp i manko, men likevel med kreft som et tilbakelagt stadium. Noe vi var ferdige med, alle sammen. Sånn har det definitivt ikke blitt, jeg har fått noen ganske heftige strafferunder. Likevel er det ikke bare elendighet, slett ikke. Unger er unger og livet går sin skjeve gang. Det er mye glede å hente også når livet svinger, og jeg er faktisk forbauset over hvor rolig jeg tar det. Det harseleres mye med kreftpasienter som har «sett lyset», og jeg er enig med regissøren av «Håp» (som Gubben og jeg faktisk så på kino dagen etter MR-undersøkelse av hodet!)- å stirre døden i hvitøyet er ingen metode som anbefales, selv om det er aldri så lærerikt. Men for første gang i mine 41 år kan jeg si at jeg virkelig har tatt innover meg hvor usikkert og skjørt livet er (mens jeg spiller en aldri så liten klisjé-fanfare!), og har akseptert at jeg overhodet ikke har kontroll. Det har jeg jo visst lenge, som vi alle gjør, men det er annerledes å få det dyttet helt opp i trynet. Ingen er garantert å bli 70. DU SELV er ikke garantert å bli 70. Du må bare henge på så lenge du kan og gjøre det beste ut av de dagene du tross alt får. Merkelig nok ligger det en stor frihet i det. Etter at du er ferdig med å frike ut, da.

Det har vært en elendig vinter. Men i Spikersuppa finnes det skøyteis! Fersk femåring på skøyter er for øvrig en ypperlig metafor for livet generelt det siste halvåret 😀
Denne tøtta og fela hennes burde absolutt vært dokumentert det siste året. Dette bildet er kanskje ikke det mest beskrivende, men artig er det. Dessuten peker det på et klassisk problem med jenter i førsteklasse: De. Produserer. Så. Mye. Kunst. Og. Tegninger!

Så hvorfor børste støv av bloggen igjen? Vel, same old, same old 🙂 Det høres jo ut som om det siste halvåret har bestått bare av helseundersøkelser, helseangst og helsefokus, men sånn har det heldigvis ikke vært. Det er SÅ MYE som har skjedd og så mange ganger jeg har tenkt at guri, dette hadde vært gøy å skrive om, eller ungene kommer med smått og stort av gullkorn, utfordringer og triumfer som hadde vært moro å gjenfortelle på en så ikke-utleverende måte som mulig (strever ennå med den balansen). Mest av alt savner jeg et arkiv. Hukommelsen min er hullete, og Gubbens enda verre. Dagene flyr forbi, ukene raser av gårde, og skal jeg ha sjanse til å huske hva som skjedde om et år eller to eller tre må det skrives ned. Perfeksjonismen hindrer meg i å skrive for andre- selv om det alltid har vært umåtelig koselig med alle som har lagt igjen hilsener og kommentarer- men for meg selv kan jeg alltids skrible ned noe. Det kan jeg få til, og hvis noen synes det er hyggelig å følge med er det bare en bonus og ekstra trivelig. Nå er jeg jo 100% arbeidsudyktig i overskuelig fremtid, så selv om det neppe blir spennende innlegg annenhver dag får jeg nedjustere forventningene også på denne fronten, og tenke at litt er bedre enn ingenting. En tankegang jeg har vært pent nødt til å legge meg til det siste året uansett 😉

Det kommer til å gå på halv tolv. Sene innlegg, skriveleifer og hastverk. Likevel, øyeblikk som dette er verdt å dokumentere!

Så vi begynner forsiktig, med dagen i dag. I dag, siste lørdag i vinterferien, skal jeg ta med meg Minstemann (som slett ikke er så liten lenger) og Turbo til trampolineparken. Hva med Bison, turnfantasten, får ikke han være med? Han er på overnatting hos storesøster, heldiggrisen, så de skal kose seg sammen før vi henter ham senere i dag. Den utflyttede Kjempestoresøster har virkelig levert, hun er ofte innom på middag og inviterer småsøsken støtt og stadig- selv med studentens stramme timeplan med lesing, jobbing, frivillig arbeid og et travelt sosialt liv. Eldstesønnen skal ta med seg Ballerinaen på slalåm, og Oboisten- som har blitt 16 år og fått seg dame!- kommer ned fra fjellet der han har hatt noen rolige dager sammen med mormor. Ja, og så må vi kjøpe inn litt ingredienser til morgendagens fastelavnsboller. jeg har ambisjoner om å lage noe godt, siden vi ikke har andre planer (andre enn å gjøre unger i stand til skolestart og ta en lang, hard gjennomgang av kalenderen og ukene fram til påske).

I kommende innlegg skal jeg forsøke (!) å ta et lite (!!) sammendrag (!!!) av det siste halve årets høydepunkter, så ikke alt går fullstendig i glemmeboka. DET blir litt av en utfordring!

7 tanker om “En forsiktig restart

  1. Så godt å ha deg tilbake 😊😊 Har jo fulgt deg på Instagram, men det er noe helt annet med disse lange, fine innleggene dine. Håper du snart er ferdig utredet, med to streker under svaret og en quick fix. Du fortjener så veldig å bli bedre!

    • Tusen takk, Ingunn! Både for hilsen og gode ønsker! Ja, Instagram er fiffig (og fort gjort, ikke minst. Det er en lite krevende kanal, men så har den jo sine begrensninger), og jeg kjenner at jeg er skriverusten, hehe. Men jeg er nok snart tilbake i god gammel form med altfor lange innlegg *sukk* 😀 Så håper jeg bare resten av kroppen følger etter. Det hadde vært fint å få avsluttet akkurat den delen av den uendelige historien snart. Men vi får se. Setter stor pris på alle gode hilsener i alle fall, tusen takk- og ha en nydelig helg!

  2. Takk for oppdateringen! Jeg har savnet skriveriene dine, og håper det kommer flere – og gode – nyheter her framover. Alt godt ønskes fra Ina <3

    • Tusen takk, Ina! Jeg merker jeg er litt ute av trening, men nå er målet egentlig bare å ikke gi seg, så kommer struktur og sånn etter hvert. Kanskje, haha! Ellers får det bare bli like rotete som det alltid har vært. Kjempehyggelig at du henger med, i alle fall, det setter jeg stor pris på. Alt godt til deg også! 🙂

  3. Välkommen tillbaka till bloggen, hoppas det leder till att även livet och orken kommer tillbaka.

    • Tusen takk, Maria! Jeg er med på det håpet- skritt for skritt tilbake til normalen hadde vært fint. Håper alt står bra til! :-*

      • Allt är bara bra här. ”Normalt” är ett bra tillstånd förstår jag. Samma krämpor på gubben (normalt och oförändrat på en 50 åring är bra även om kroppen smärtar som vanligt). Bägge barn busy i varsin skola, ofta me sliten för dålig framförhållning till prov men de kavlar upp ärmarna och studerar. Fotboll och sång på den yngsta och tonårsliv på den äldre.

        Jag tuffar på med jobb, träning och lagom skötsel av hemmet.

        Normalt. Normalt är bra!

Det er stengt for kommentarer.