Lys og aske

Det magiske øyeblikket skjer i vinterferien, og forblir dermed skjult frem til mandagen etter. Når tre unger er kledd på og tre ungdommer er jaget ut av dusjen, når alle manglende venstresko er lokalisert og strenge formaninger om lue avlevert, når siste matpakke er dyttet ned i en sekk på vei ut døra- da blir du plutselig stående og klø deg i hodet. Alt er så annerledes. Det var ikke sånn forrige fredag, gatestubben utenfor og hele verden fremstår liksom i et annet…

LYS! Der har du det! Det er LYST når små og store skal ut til skole og jobb. Mormor, som trofast henter guttene mellom halv åtte og åtte en gang, kan se ansiktene på skolebarna som kommer mot henne på vei til t-banen. Jeg, på min side, slipper å bekymre meg om ungdommer som kanskje er hakket sløvere med refleksene enn de later som, der de surrer rundt i veikanten med musikk på ørene, blinde og døve for biltrafikken rundt dem.

Det er lys. Og heretter blir det bare bedre! Når sant skal sies lengter jeg like mye etter den første lyse morgenen hvert år. I mitt forrige liv, da jeg jobbet og var mye ute og gikk og sånt, hadde jeg timeanddate.no som startside på pc-skjermen, slik at jeg hver dag kunne se dagen bli noen få minutter lengre enn dagen før. Sola sto opp to minutter tidligere og går ned halvannet minutt senere i dag enn i går. I morgen er det to og et halvt og to! Nesten fem minutters forskjell, det!

Men de lyse dagene har sjeldent vært så velkomne som i år likevel. Riktignok har det vært en vinter så mild at den føles som en evigvarende høst, og det er fremdeles en stund igjen til den ekte våren melder seg, men bare følelsen av at det går riktig vei…

Foreløpig er det veldig, veldig grått. Lys eller ikke lys. Men se på disse to gravemaskinene, da, de hjelper hverandre med å tømme elvebredden for stein. Super-mega-gigafascinerende!

Første skoleuke er unnagjort, og som alltid kjenner jeg at det var godt med et pust i bakken for store og små. Hverdagen setter alltid i gang med et lite smell, så også denne gangen.

Hva er det ballerinaen driver med, hun danser jo ikke?

Tolvåringen fikk spille på en konsert avholdt av fløytelæreren hennes. Det var stas- og litt skummelt- men Siciliano låt som den skulle og hun fikk nydelige blomster etterpå. Det er morsomt hvordan spilleinteressen bare har tiltatt etter i fjor sommer, da jeg dyttet henne med på et av storebrors sommerkurs. Hun var bare sånn passe interessert, men hadde det fryktelig gøy og kom hjem og maste om å få bli med i orkesteret til storebror. Som sagt så gjort, og nå spiller hun i orkester i tillegg til timene hos læreren sin. En ekstrabonus er jo at hun og storebror- de to som ofte har hatt litt Knoll og Tott-tendenser- er mye mer sammen og deler en felles interesse. Men for all del. Hun danser fremdeles aller mest. Og i dag er planen å stikke innom Byporten etter skolen for å se om hun får kjøpt seg en ekte tutu- hun har spart selv!

Og joda, det ble boller! The terrible three gjorde en utmerket jobb med å bake 24 boller og spise minst halvparten. Det var en eneste lusen bolle igjen dagen etter. Enda en av fordelene med å ha stor familie: vi spiser opp kaker og boller, og slipper å ha kaloribomberester i mange dager etterpå (noen takler kanskje sånt, men ikke jeg! #selvkontrollønskeskjøpt).
Her er forresten to blidfiser i full aksjon i trampolineparken. Det var et skikkelig smart trekk en tidlig lørdagsmorgen. At storesøster tok helt av var for så vidt forventet, hun er av hopp-og-sprett-typen uansett, men at minstemann var så tøff og spretten? Men han hadde det helt konge, og hoppet og balanserte med full kontroll. Nok en gang klør jeg meg i hodet over at vi dro av gårde for straks to år siden for å bli foreldre til en liten tass med spesielle behov, og kom hjem med en sønn som ikke bare er klink normal, men gjennomgående gruser alle forventninger. Minstemann, ass, han er noe for seg sjøl! Se opp, verden!

I løpet av vinterferien surret jeg meg også inni spamfilteret mitt, der det lå beskjed om at Turbo har spilt seg inn i barneorkestret fra høsten av. Det er ingen liten prestasjon for en førsteklassing, i alle fall ikke med tanke på at mor har vært sørgelig dårlig til å lære henne noter- så bladlesinga på opptaksprøven gikk rett og slett litt skeis. Men Humoresque’en hennes overbeviste samtlige i juryen, og nå befinner jeg meg i den litt pussige situasjonen at vi egentlig ikke er så ambisiøse på hennes vegne- vi er for gamle og har vært runden rundt blokka for mange ganger før, ikke minst med Fotballhuet, til å ta helt av over små flinke barn og kjøre på med press, forventninger og konkurranse. Det er mange av dem, og de fleste skal ikke bli musikere. Eneste forventningen jeg har til Turbo er at hun skal jobbe for å bli flinkere enn det hun er- men likevel har ei frøken som kan ligge an til å gjøre det veldig bra framover. Gratulerer, Turbo! Måtte fela di synge om kattunger og tordenskyer og alt det du vil at den skal synge om! :-*

I andre enden av skalaen- aldersskalaen, vel å merke- har vår eldste sønn ikke bare bestemt seg for hva han skal gjøre til neste år, men også søkt, fått tilbud om plass og akseptert plassen. Nå er det i boks. For meg er det rart å skulle innse at enda en av de store skal fly redet, men det er veldig deilig at han har landet på hva han vil gjøre og kan se frem til et spennende år på folkehøgskole. Jeg tror det var et smart valg- og det blir helt sikkert et interessant år! Dessuten har han allerede varslet at han gjerne flytter hjem igjen etterpå, når det er tid for å begynne å studere. Mor, som synes at det begynner å bli vel glissent rundt bordet når det bare er fem unger igjen på daglig basis, ble en smule lettet over dette. Joda, selvsagt skal han ut og fly han også, og han kommer til å flytte ut. Men en gradvis overgang er fint!

Et siste lite mirakel må med fra uka som gikk. For riktignok er det påsken som er tiden for mirakler, ikke fastetiden. Men her om dagen begynte jeg nesten å tvile. For etter noen (særdeles velfortjente, denne fyren jobber hardt og mye både hverdag og helg) fridager på hytta, kom 16-åringen hjem og gikk bananas med støvsuger, JIF og søppelposer. Altså, her har jeg gått og mast i tre år. Kan du ikke rydde rommet? Kan du ikke rydde skikkelig? Kan du ikke i alle fall ta ut alt papir som ligger på gulvet, tømme søpla, kan du se bak senga for jeg er sikker på at det ligger mye skittentøy der… og svaret har alltid vært «Jammen jeg HAR jo ryddet!», eventuelt «Jammen, det ER jo ryddig!» Og sånn har det fortsatt, for i og med at guttungen holder orden på lekser og noter og øveplaner, han hjelper til med å lufte hunden og er ofte forbausende blid og grei til å være 16-åring, så er det grenser for hvor mye dårlig stemning jeg vil skape på grunn av litt rot. Men altså, han kom hjem fra fjellet, jobbet som en helt i fem timer uten en eneste pause, dro ting ut av skapene og støvsugde både innerst og bakerst, tørket støv av hyller og kommoder og fikk det… faktisk… skikkelig… fint!? Helt på eget initiativ?!

De tidligere uttalelsene om at «Jammen jeg har jo ryddet!» fikk seg riktignok et skudd for baugen. Dette var litt av det han spadde ut av gammelt grums, og jeg tror ikke jeg tar munnen for full når jeg sier at det antagelig har ligget der lenge!
Men se så fint det ble! Hovedpersonen selv var også veldig fornøyd. Her går det an å ha besøk, og her går det an å kose seg i eget selskap- med god samvittighet.

Nå har hverdagen for lengst festet grepet, og vi ser fram til en helg ikke bare med turning og øvelser, men to konserter og tre bursdager. Huhei hvor det går.

Ja, alt går i forrykende fart. Bortsett fra meg. Jeg suller rundt her hjemme i sakte tempo, og har innsett at min «jobb» på dagtid er å gjøre så lite at jeg orker å være i sving på kveldstid og om morgenen. Jeg vasker litt tøy, rydder inn og ut av oppvaskmaskin og sånt, men ellers ligger jeg mye på lading i senga. Sover ikke, leser ikke, gjør ingenting egentlig, men likevel er det ikke kjedelig. Bare dét er jo et tegn på at ting virkelig ikke er normalt.

Det vil si, jeg prøvde meg på en travel dag. Onsdag, selveste askeonsdag, da måtte jeg jo trå til i koret. Det er veldig sjelden koret mitt synger på dagtid utenom søndager, toppen 4-5 ganger i året. Så de få gangene det er snakk om synes jeg jo jeg må stille, som det trygdebeistet jeg er uten arbeidstider å forholde meg til. Onsdag var også dagen for en tur til Radiumhospitalet for en legetime, og Ballerinaen skulle spille konsert. Til sammen ble dette ganske mange timer. Bitter erfaring har lært meg at etter 2-3 timer begynner det å gå tomt, men én dag får jeg vel til, eller?

Fra morgenmessen, med askekors av Rorschachvarianten (eller Harry Potter. Jo, vi sier Harry Potter!).

Joda, det gikk på et vis. Selv med et aldri så lite ekstrasjokk: gruppa mi var satt opp på kveldsmesse også, så jeg måtte løpe fra konserten til kirka for å synge klokka seks i tillegg. Jeg hater å gå tidlig fra konserter, det er uhøflig de luxe og enda mer pinlig når det var fløytelærerens konsert, men jeg kan jo ikke la være å synge når jeg er satt opp? Heldigvis er det bokstavelig talt bare tvers over veien, så jeg kom subbeløpende kl 17:58 og fikk akkurat tredd kappa over skolten før vi satte i gang med introitus. Men det holdt hardt, det var flere ganger jeg var nær på å deise i bakken. Dagen etterpå var jeg ekstra ødelagt, og nok en gang må jeg minne meg selv på det åpenbare: du er ikke frisk, dama. Du MÅ ikke pushe det. Du kunne det før, kanskje, men nå koster det for mye. Ingen flere sånne dager. Helst bare én ting om dagen, men absolutt max 2. Skal vi prøve å holde det løftet fram til påske?

Jeg skal prøve. Det er travelt, men det er så mye hyggeligere for oss alle når mor ikke er utslitt og sur. Glem å fly i messen daglig og traske korsveien, min lille innsats i fastetiden får være å holde meg oppdatert i en av de mange journalene jeg har kjøpt i årenes løp og aldri klart å ferdigstille 😉

Cæsarsalat på Askeonsdag? Ja, i 2020 ble det sånn. Der og da føltes det viktigere å holde ut til neste punkt på programmet, og jeg er så skamløs at jeg tror jeg er tilgitt for den salaten, gitt.

Tiden fram til påske vil ellers gå med til å prøve å finne ut hva det er som feiler meg. Historien er lang (og kjedelig), og det har vært lansert ørten hypoteser underveis. Så langt har ingen av dem gitt definitive svar, så da leter vi videre. Først på programmet står en ny PET-scan av hele overkroppen og hodet på torsdag. Det skal bli en fest. Selve gjennomføringen skremmer meg ikke, selv om jeg må avstå fra kaffe i seks timer (hyl!), det er resultatene jeg er redd for. Hva er verst- at de ikke finner noe, eller at de finner noe jeg ikke ønsker å vite? PET er jo også en versting når det gjelder falske positive funn, så her er det gode muligheter for å få hjertet i halsen både på korrekt og galt grunnlag.

Men- er det noe jeg har lært meg det siste året, er det å ikke bekymre meg for mye om ting jeg ikke kan gjøre noe med. Det er, til min forbauselse, en evne som kan trenes opp. Torsdag er torsdag. Nå er det nå. Og selv om hodet mitt veier 15 kilo og pulsen dundrer i ørene, selv om huset er smårotete og det i disse klimatider er ekstra kjipt å måtte ta bilen til barnehagen framfor beina- så er det fredag. Det er rimelig lyst ute. Det er snart vår. Kaffen er varm. Og livet er slett ikke så verst! Ønsker alle en nydelig helg!

4 tanker om “Lys og aske

  1. Dette med å lære seg å ta hensyn til en kropp som ikke orker så mye som den pleier, si stopp i tide og ikke pushe seg for mye har jeg øvd på i godt over tre år (av adskillig mindre alvorlige grunner og med mindre krevende hverdager enn deg) – det er ikke så lett alltid. Å holde deg til en ting om dagen er lurt – og hold på det også de dagene du føler deg bedre, det er da det er ekstra lett å gå på en smell…

    Folkehøgskole er knall – jeg elsket året mitt på den trønderske landsbygda. Friår med innhold – anbefales alle.

    (Og vi sier definitivt Harry Potter… 😉 )

    • Haha, ja- jeg tenkte et øyeblikk på å kreditere deg den tolkningen, det hadde vært rett og rimelig. Men så ble jeg usikker på dette med personvern da vettu, om jeg tråkker over noen uskrevne grenser ved å trekke en linje fra en SoMe-kanal til en annen. Verden ass, den er så mye mer komplisert nå enn da jeg var ung! 😉

      Og takk for kloke ord. Håper du i løpet av tre år har lært deg triksene som gjør dagene akkurat så aktive de kan være- uten at det bikker over og man får smake det dagen etter. Det er jo en balansegang som er vanskelig å finne, ikke minst fordi de fleste av oss går rundt med en vilje som ofte er mer energisk enn de kroppslige reservene… håper også at alle piler peker oppover, for selv om det ikke står om livet er det viktig å ha det bra i hverdagen, det er jo de vi har flest av!

      Hurra, enda en positiv folkehøgskoleerfaring! Jeg har til gode å høre om noen som ikke satte pris på et slikt år (de finnes helt sikkert, men det må dreie seg om et bittelite mindretall… jeg har aldri hørt om noen, og nå har jeg snakket med alle jeg kommer over for å spørre om råd). Jeg tror det er veldig riktig valg for guttungen der han er akkurat nå, og skolen og linja virker superspennende. Jeg prøvde meg med «Vil du ikke se litt mer av Norge da, når du likevel skal flytte hjemmefra?», men nei. Han endte så nær Oslo som han kunne komme uten å få lang vei til slalåmbakkene. Hehe. Men det blir uansett et år med mennesker han aldri hadde møtt ellers, og med erfaringer som blir helt unike. Jeg er nesten like spent som han er 😀

  2. Haha, jeg tenkte helt motsatt da jeg valgte folkehøgskole – avstand til hjemmet var en av de avgjørende tungene på vektskålen da det sto mellom korlinje på Gjøvik og sømlinje i Trøndelag. Men egentlig tror jeg ikke det har så mye å si – folkehøgskolen blir litt sin egen boble uansett.

    Pilene mine står ganske stille for tiden – og stabilitet er jo ikke å kimse av, tross alt.

    • Stabilitet er mye bedre enn uforutsigbarhet, i hvert fall. Stabilitet er det mulig å innrette seg etter, selv om det ikke er optimalt. Alle gode tanker din vei! 🙂

      Og så tror jeg du har fullstendig rett i at folkehøgskolen blir sin egen lille boble uansett. Og godt er det! Det er vel nettopp det som gjør det til en opplevelse man vanskelig kan få på andre måter. Åååh, blir nesten misunnelig her jeg sitter, men det toget har nok gått for en god del år siden, haha.

Det er stengt for kommentarer.