Korona, korona, korontene

… og jeg som håpet å slippe mer helsepreik. Hah! Helse- eller rettere sagt trusselen mot den- skal ikke prege bare blogg, men hele livet i ukene framover.

Det hjelper dog at det ikke er snakk om min private navlelo, for en gangs skyld (der er det intet nytt å melde, testresultatene er antagelig koronaforsinket). Neida, dette gjelder oss alle, her er vi alle i samme båt. Rettere sagt, vi er i hver vår båt. Av samme grunn.

I dag stengte Oslo kommune (og rett etter, hele landet) alle skoler og barnehager, en beskjed som nok har vært forventet av de fleste. Samtidig skal vi ikke lenger tilbake enn til forrige uke før det store flertallet tok dette koronagreiene ganske pent, vi har hørt det før, ‘sant, og verken SARS eller fugleinfluensa eller svineinfluensa ble noe i nærheten av det skremselsscenariet vi så for oss. Så hvorfor stresse nå?

Den eneste i min krets som stresset, var Bisons musikklærer. Hun er fra Singapore, der de virkelig kan sånt. Fra første koronatilfelle ble rapportert inn i Norge, den 26. februar, har hun drevet et effektivt, opplysende enkvinneskorstog på Facebook for å avsløre norske myndigheters mangel på handling. Responsen var stor- bare ikke fra oss innfødte nordmenn. Vi trakk litt på skuldrene og tenkte jada, jada, men det er da ingen vits i å krisemaksimere ennå?

… men det er jo ingen -maksimering, det er bare krise, og kveldens jubelkamp mot LASK gikk for tomme tribuner. Og det er utrolig fiffig å se hvor mye publikums tilstedeværelse betyr. Selv om det er verdensstjerner på banen, og pasninger i toppklasse, føles det likevel litt som å se Skeid spille på Nordre Åsen. Hehe.

Helt fram til denne uka så ting ganske normalt ut. På mandag kom den første beskjeden: Oslo kulturskole avlyser den store konserten i konserthuset fredag 13. Det var nedtur! Og jeg skal innrømme at jeg i et kort øyeblikk tenkte stygge tanker om overreaksjon og «Jammen, de har jo øvd så mye». Kulturskolen forble alene om reaksjon på mandag. Men allerede tirsdag kom neste beskjed- NOSUS-orkesteret, der de to midterste spiller, avlyste Maestrokonserten i slutten av mars. Og på onsdag fikk jeg egentlig bare en type epost gjennom hele dagen: avlysning av trening, avlysning av kamper, avlysning av seminarer og flere konserter. Samtidig endret tonen på Facebookfeeden seg til noe i nærheten av opprørsk stemning, med foreldre som ikke kunne fatte og begripe hvorfor skoler holdt åpent når alle bedrifter som kan sender sine ansatte hjem. Underskriftskampanjer og leserinnlegg og tjo og hei- jeg hadde til og med et par meget lovlydige bekjente som oppfordret til sivil ulydighet.

Så da det gikk ut melding om at byrådet vurderte skolestengning var det ingen som ble overrasket. Og det er vel kanskje der vi er nå, et punkt som hittil har vært ukjent for sånne grønnskollinger som meg som aldri har opplevd en ekte pandemi før, det punktet der alle tiltak må settes i gang brått og brutalt, ellers har det ikke effekt- og folk faktisk begynner å skjønne det.

Hei, hvor ble alle sammen av? Forrige uke var bussen stappfull av folk. Men etterhvert som alvoret går opp for Oslos befolkning blir det bedre og bedre plass. I går hadde vi 23-bussen praktisk talt for oss selv.

Jeg synes det er veldig greit at de bare stenger ned alt nå, klart og tydelig, ingen rom for vurdering og tvil. Og jeg er enig i kritikken om at disse beslutningene nok skulle vært tatt noen dager tidligere- på den annen side er det så fryktelig lett å sitte på sidelinjen og kritisere i etterkant. Nå får vi bare gjøre det beste ut av det…

… og hvordan skal vi få til det, da? På en måte er min familie i en heldig situasjon. Gubben jobber masse hjemmefra- og nå blir det nok en del avlysninger av møter og slikt i ukene som kommer i tillegg. Jeg er jo hjemme. Det kunne så definitivt vært verre, og jeg føler inderlig med de som MÅ på jobb, kanskje i en smitteutsatt stilling i helsesektoren, samtidig som barnehagen stenger (trommer myndighetene sammen noen barnepassordning til disse, mon tro? Det burde da kunne gå an?) Eller til de som mister inntekt, og ikke minst frilansere og små bedrifter innen kultursektoren, som nå avlyser på alle bauger og kanter. Sammenlignet med mange andre har vi lite å være bekymret for.

Samtidig må jeg innrømme at det skal bli et par spennende uker framover. Det er ingen liten oppgave vi har fått i fanget, for dette er jo ikke ferie. Langt derifra! Vi skal drive hjemmeopplæring av to barneskolebarn, samtidig som vi holder to viltre barnehagegutter i ørene og gjeter et par tenåringsgutter som i varierende grad klarer å holde selvdisiplinen oppe. Dette skal vi gjøre mens far jobber fullt og mor går på halv fart- bokstavelig talt. Og helt uten lokkemidler som kino, museum, lekeland eller svømmehall.

Testing, testing. Dette er en forsmak på ukene som kommer. Liten frøken driver med stavskrift på den ene siden av bordet, voksen sønn får opplæring i nødvendige life skills på den andre siden: ompotting av blomster. Nå kan han!
Hvis vi får til mange sånne stunder, uten for mye forstyrrelser eller masing, så skal jeg si meg fornøyd.

La oss si det sånn: å stå opp i morgen og «ta dagen som den kommer» høres herlig befriende ut. I teorien. Men jeg kan love at i vårt hus, i denne situasjonen, er det oppskriften på katastrofe.

Så, what to do? Det første og kanskje det viktigste jeg gjorde var å kjøpe en Toro langpannekake. Etter middag fikk alle kake (gulrot) og tordentale (pisk), der jeg klart og tydelig ramset opp hva som var forventet de kommende dagene og hva som må til for at det skal funke. Jeg har satt opp en rullerende plan for hundelufting, samt dagsplaner for hver enkelt med innlagt ryddetvang (for det blir så mye rot når alle er hjemme. Og da må alle bidra med å rydde det opp igjen. Ingen unnasluntring!). Hvis det funker sånn som jeg ønsker, får vi to uker der skolearbeidet blir gjort, øvingen blir utført, Minsten får lekt fra seg utendørs, det blir ikke altfor mye TV, og vi får til og med lagt inn noen (koselige?) stunder med fellesaktiviteter som lesing, filmkveld og spill. Hvis det funker sånn som jeg ønsker, blir dette to rare og intense, men fine uker. Og hvis det funker sånn som jeg ønsker, så hater ikke alle trynet på hverandre før vi er halvveis :-p

Og hvis det funker sånn som helsemyndighetene ønsker, så bidrar vi dermed på vår lille måte til å flate ut kurven over smittede, så ikke hele landet går ad undas. Vi er friske og raske hele bunten (bortsett fra meg, da, men det er noe annet. Immunforsvaret mitt er muligens det eneste som fungerer slik det skal i denne kroppen, og uansett er en dødelighet på usle 1-2% vilt gode odds i min begrepsverden!), og ingen av oss er spesielt engstelige for viruset i seg selv. Men dette er nødvendig av hensynet til fellesskapet. For å ta vare på de syke og gamle, og sørge for at ikke hele samfunnsstrukturen kneler under en tsunami av virusinfiserte innbyggere. Da må vi alle gjøre vårt. Litt god gammeldags samfunnsånd, der altså, og det har verken ungdommen eller deres foreldre vondt av å oppleve.

Lykke til, alle som sitter koronafaste over det ganske land! Håper eventuelle floker i hverdagskabalen lar seg løse, og en stor applaus til alle helter som går på jobb og holder maskineriet gående!

(PS. Og en stor applaus til de få som faktisk var forberedt på hvordan dette ville ende. Bison får ikke fri, for å si det sånn- hans lærer har naturligvis vært i forkant og satt opp Skypeundervisning i hjemmestudioet sitt, så her er det bare å fortsette øvingen på Twinkles! *tommelopp*)

Og innen dette er omme, så er forhåpentligvis også de siste, kjipe, forhatte restene av vintermånedene også historie!

4 tanker om “Korona, korona, korontene

  1. Jeg tar som skoleansatt ikke-lærer straks steget inn i (minst) tre ukers tvunget hjemmekontor – hvilket i min verden betyr at jeg får betalt for å sitte hjemme og lese i ro og mak mens jeg passer eposten og drikker te, så jeg skal ikke klage. Men det er skummelt det som skjer nå, og hvor store følger det vil få på så mange plan. All medlidenhet til dere som må følge opp unger på heltid – jeg husker jo hvordan jeg kjedet vettet av meg da jeg gikk i småskolen og det var lærerstreik i tre uker, og da hadde vi ikke restriksjoner på å være ute og treffe andre og gjøre ting…

    • Les og kos deg med god samvittighet, HildeSol- og får du et påtrengende behov for å være samfunnsnyttig: bruk penger!

      Det er mitt puslete bidrag til fellesskapet i disse dager.Vi som på en eller annen måte har en fast inntekt må prøve å holde hjula i gang, innenfor det som er forsvarlig for egen økonomi såklart. Kaffebarer og restauranter, bokhandler og kjedebutikker- alle sliter om dagen, og det kan jo vare lenge etter at den «medisinske krisen» er over. Men for øvrig håper jeg du passer eposten din og drikker te og har det korona-fritt bra med det!

      Å få barn er jo et valg man tar, så jeg synes man skal tenke seg om både en og to ganger før man klager… Men jeg skal innrømme at a) en stengning av alt fra universitet til barnehage og b) ekstremt dårlig form hos mor, er en kosmisk uflaks som ikke burde finne sted 😛 Men det er som det er, og da har innstilling alt å si. Jeg må likevel innrømme at jeg ikke forstår alle «KORONAISOLASJON- dette er de psykiske plagene!», og «Forventer telefonstormom hyttetiltak»-artiklene i pressen som omhandler ensomhet og kjedsomhet som de største truslene mot folkehelsa. Jeg kan ikke tenke meg noe bedre enn 14 dagers total isolasjon, og jeg gir da beng i om jeg er på hytta, i Kuala Lumpur eller på Bislett 😀 Men uansett hvordan man har det er det utfordrende å bli kommandert inn bak inngangsdøra på ubestemt tid. Leste at de kinesiske skilsmissetallene skyter i været, og det overrasker vel ingen.

      Pass på deg selv, HildeSol, og så håper vi livet blir normalt igjen snart <3

  2. Jeg er visst kommet på en feil klode, her er så underlig!

    Det er rare tider, nå. Det er rart, helt nytt, tidvis skremmende og tidvis spennende. Og jeg heller mot tidvis å bare stenge ned Facebook helt. Det er SÅ ENORMT polariserte diskusjoner. Middelveier er helt borte. Det er hysteri og overreaksjon eller hysteri og underreaksjon. Jeg blir lykkelig hver gang noen påpeker at dette faktisk er helt nytt for alle, og at hindsight always is 20/20, som vi sier på nynorsk.

    Jeg håper dere alle kommer dere helskinnet gjennom dette, uten at noen vurderer å adoptere seg selv ut av familien! Her kom unntakstilstanden to uker for tidlig, men om det skulle trekke ut mer enn to uker (som det nok gjør), får vi i det minste noe å henge fingrene i!

    Jeg er heldigvis velsignet med to videregåendeklasser med fornuftige, rolige elever, som ser at dette er noe nytt og at vi må finne ut av ting sammen. Noen håper at eksamen (både privatist og vanlig) går som normalt, og andre håper at de avlyses. Men alle er enige om at vi bare må ta ting som de kommer fremover!

    Rutiner og faste rammer er i hvert fall gull, det er så viktig, spesielt for barn, å ikke miste forutsigbarheten sin! Lykke til!

    • Lykke til til dere også, Marit- med alt! Det er jo ikke småtterier som står på programmet fremover. Jeg håper virkelig alt med flyttingen går som normalt og at det blir bra til slutt (= etter en vanvittig heftig innsats).

      VGS-elever er herlige.:) Fremdeles unge, men livets realiteter begynner gradvis å synke inn. Det overrasker meg ikke at dine elever tar ting sporty og gjør det beste ut av det- sånn er de, etter min skarve erfaring. Og gode lærere gjør det jo lett for dem også!

      Jeg skulle ønske jeg var mer optimistisk når det gjelder Covid-19. Men jeg tror dette blir stygt. Jeg har en god venninne fra Singapore, som bodde der gjennom SARS-epidemien, og det vi driver med nå er jo bare overflatekontroll. På den annen side hender det jo, ganske ofte til og med, at skrekkscenarier ikke slår til i den grad man frykter. Vi får se… og håpe det beste!

      «Nynorsk» er ofte deprimerende treffende, derfor er det vanskelig å unngå det. 20/20 stemmer på en prikk, da.

      Håper du og familien kommer dere igjennom en av de tøffeste periodene i livet- flytting OG karantene er virkelig ingen god kombo. Men er man tøffere enn toget skal det nok gå bra! Masse klemmer 🙂

Det er stengt for kommentarer.