Full kontroll / null kontroll

En dag, kanskje på en hustrig høstkveld med regn mot ruta og te i koppen, eller i en av de stille, snø-dempede romjulsdagene, eller kanskje 18. mars 2021, skal jeg tenke tilbake på disse senvinterdagene i det herrens år 2020 og tenke whaddafuk var det egentlig som skjedde? Tenk at vi holdt ut! Tenk at vi overlevde!

I år blir jeg (forhåpentligvis, hæh hæh hæh!) 42 år, og det er jo en del. Du rekker ganske mye på så mange år. Og de årene rommer mye rart altså, jeg har ikke akkurat tråkket A4-stien til tross for at det endte opp med en nesten karikert villa-volvo-vovvov-tilværelse til slutt allikevel. Mye av både godt, vondt og ikke minst rart.

Men aldri- ALDRI- har jeg hatt slike dager som nå.

På overflaten virker alt bra. Idyllisk, nesten. Vi er nå på dag 6 av korona-lockdown (eller frivillig sosial isolasjon, som jeg tror vi er i? Vi er ikke i karantene per se, siden ingen er syke unntatt Minsten som er litt småforkjølet. Men Gubben er beordret til hjemmekontor- ta et humrende gjensyn med Gubbens tvillingsjel, forresten, sånn er livet hans nå- og skole/barnehage er stengt, vi holder oss hjemme så godt som hele tiden). Det går forbausende bra. Særlig tatt i betraktning at Gubben ennå ikke har fått nedskalert jobbvirksomheten, og Den Syke Mor dermed er ansvarlig for å være adm. dir for resten av huset, og lærer og pedagogisk leder for en bråkete gjeng i alderen 3-19 år.

Hjemmeskole…
Bollebaking. Eller skolebrød, for å være mer presis. De ble innmari gode!
Tatt på fersk gjerning! Til Minstens forsvar- bolledeig er jo godt!
En av mange streamer vi har sett på de siste dagene. Det er jammen mye spennende og fint som legges ut, og det er en god følelse å Vippse en femtilapp til en midlertidig arbeidsløs musiker eller historieforteller, et museum eller yogasenter uten kunder.

Høres det uvirkelig ut når jeg sier at vi har det ganske fint? Ungene synes nok det er litt kjedelig å ikke treffe venner (selv om den ene sønnen og hans kompiser visstnok hadde «fest» foran på hver sin pc, og den andre sønnen har kjæresten permanent plugget inn i høyre øre. Jeg skjønte i starten ikke hvorfor han snakket med seg selv mens han satt i sofaen eller okkuperte do, men etterhvert demret det at han og dama rett og slett har en slags evigvarende konversasjon som aldri egentlig slutter, den blir bare midlertidig satt på pause. Love in the times of chole… corona. Det er søtt!).

Og bevares, for meg er det krevende. Vi har unger i alle aldre, tre av dem ganske små og én i den verste trassalderen, vi har en ungdom med ADHD som må gjøre alle lekser digitalt (dere som vet, dere vet!), vi er åtte mennesker innenfor fire vegger. Jeg må være PÅ hele tiden, ellers sklir det ut i kaos. Og jeg har jo ikke egentlig energi til å være. Overhodet ikke. Vi snakker om en dame som p.t. blir svimmel og svett av å gå opp fra første til andre etasje og som har brukt all alenetid hittil i år til å ligge pal i senga. Likevel, med bare noen få milligram kjemisk hjelp får jeg ting til å gå rundt, og har akkurat selvdisiplin nok til å unngå og ramle ned i selvmedlidenhetshullet altfor ofte (for i ærlighetens navn, når du har hørt MAMMAAAAA fem hundre ganger før frokost er du omtrent en halv centimeter fra Crazy Farm, selv i frisk tilstand).

Eksempel på handleliste. Det skjærer kraftig ut i midten av oppramsingen, men fornuften seirer til slutt!

Vi står opp, ser på en naturfilm, spiser frokost, øver litt, gjør lekser og tegneoppgaver, har høytlesning, ser på et eller annet event på Facebook (det har jo eksplodert i karantenetiden. På mandag var det høytlesning av eventyr. På tirsdag så vi mating av slangene i reptilparken. I dag var det klovnestreker og i morgen er det noen som streamer barneyoga. The list goes on and on). Slapper av og ser en film eller leker litt etter lunsj (mor legger seg nedpå litt hvis far har litt fri fra pc’en). Mer lekser, flere tegneark, dansing til Just Dance for å få ut energi, mer øving, litt lek i hagen eller en gåtur, matlaging/baking, middag, bading, høytlesning på sengekanten.

Guttungen tegner mønstre. Han er skolestarter i år, går «kongeåret» i barnehagen. De har mye gøy for de eldste i vår barnehage- eget korps, egen klubb som drar på turer hver onsdag. Han går glipp av mye hvis barnehagestengningen vedvarer.

Stort sett er tonen god, og humøret bra. Jeg kan- ikke uten et lettelsens sukk- med hånden på hjertet si at vi trives sammen, også under ekstraordinære forhold. Det er fint. Og jeg klarer å få ungene til å gjøre det de skal, og Gubben har klart å koble alle opp mot sine respektive undervisningsplattformer både på skole og musikk, kudos til ham. Dette er slitsomt, men det funker. Vi kunne, dersom det ble nødvendig, flytte langt ut på prærien og verken a) umiddelbart degenerere til uflidde vesener uten døgnrytme eller grunnleggende hygiene eller b) fly rett i strupen på hverandre etter tre timer i vår lille tømmerkoie. Hvilken lettelse å vite det, i alle fall.

Så alt er bra. Vi har full kontroll. Vi har så full kontroll at vi antagelig er de eneste som gadd å melde seg på gruppearbeid i forkant av 17.maikomiteens møte 26. mars, et møte som selvsagt aldri blir noe av. Full kontroll.

… og null kontroll. Hele situasjonen er jo absurd. For to uker jublet vi over at eldstesønnen endelig fikk napp på en av sine mange jobbsøknader. Det er mange om beinet i Oslo når det gjelder ekstrajobb som kan tilpasses skole og hobbyer, men til slutt fikk han napp. Endelig skulle han få seg uniform og sitte i kassa på en flunkende ny Rema på Tøyen. Hurra! Nå føles det som å sende guttungen i krigen. SÅ farlig er det å bevege seg ut i de mest smittefarlige områdene (og ikke knus mitt østkanthjerte ved å mistenke at jeg snakker om Tøyen! Jeg elsker Tøyen. Matbutikker, derimot. Det er fali’, det).

For to uker var det heller ingen som trodde at skolene skulle stenge. At Norge skulle få 85000 arbeidsledige over natta. At grenser stenges og ord som «hyttebot» og «hostebot» skulle snike seg inn i dagligtalen. At kronen vakler på stupet til total kollaps, i alle fall i følge deskens krigstyper. Det er veldig, veldig unormalt, alt sammen.

Selv med god kontroll i huset, har vi ingen kontroll på Det Store Skumle Samfunnet, der ting blir farligere og farligere for hver dag.

Jeg har heller ingen kontroll over meg selv. Altså helsemessig. Jeg har fremdeles ikke fått noen prøvesvar, og etter å ha lest at sykehusene omdirigerer ressursene fortere enn du kan si Covid-19, så jeg tydelig at jeg sto i fare for å ramle mellom to stoler. De tar en test, ser i systemet at jeg skal legges inn tre uker senere, og beslutter å vente med testresultatene til da (en helt vanlig måte å gjøre det på, med mindre minuttene teller). Men vil undersøkelsene i slutten av mars bli noe av? Etter en telefon til Riksen er korte svaret nei, antagelig ikke. Jeg må vente en uke til, og se om de bestemmer seg for å gjennomføre eller ikke. Nåløyet er trangt på nevrologisk- alle planlagte undersøkelser har blitt flyttet eller kansellert denne uka.

Hadde jeg hatt trua på at jeg var frisk, ville usikkerheten kanskje vært til å leve med. Men kroppen fortsetter forfallet og alt blir bare verre. På dagtid tar steroidene toppen av hodetrykket (og som en aldri så liten bonus blir man gira nok til å orke å fungere ellers også. Mommy’s little helper her, altså!). Om natten er det vanskelig å sove, det kjennes som skallen skal eksplodere hvert øyeblikk, eventuelt at trommehinnene skal revne og hjernemassen renne ut av hvert øre. Det er øresus og tinnitus og all verdens rare nerveimpulser i ansiktet. Hender og føtter blir stadig mer dovne og prikkete, og det kjennes som om jeg har klesklyper på tærne. Det aller rareste er kanskje likevel anfallene av… tja, hva kan det være? Det føles som om blodtrykket og adrenalinen skyter som en tsunami ut i ekstremitetene og ligger der og dunker et minutts tid før det trekker seg tilbake. Det skjer vel en 3-5 ganger om dagen, oftere i det siste, og jeg har tatt tiden på det så jeg vet at det varer over et minutt. Hva det rent fysisk ER aner jeg ikke, men det har vært tiltakende de siste månedene- som alt annet. Kort sagt, jeg ser liksom ingen mulighet for at det ikke er noe galt. Jeg liker ikke å krisemaksimere, og jeg har i utgangspunktet null helseangst. men dette… dette kan ikke være normalt. Det eneste som kan overbevise meg om det er en fin og normal PET og MR, og det kan jeg nok se langt etter i disse dager.

Takket være koronaforsinkelsen er jeg lykkelig (?) uvitende om jeg er syk, litt syk, ikke-syk, alvorlig syk, om jeg skal forsøke å trene meg opp, hvile, selvmedisinere eller hva pokker. Jeg har ingen kontroll på dette heller.

Mer force majeure: Så sent som for tre uker siden chattet jeg litt beklemt både med NAV og en lege om ferieplanene mine. Du er så syk at du vil på langtur, ja lissom! *rødme* Men jeg måtte bringe det på bane, dette var jo den «once in a lifetime»-turen med alle ungene til Sør-Afrika, bestemt og bestilt i sommer da jeg var nesten ferdigbehandlet og fremtiden var så lys at solbriller var påkrevd. Carpe diem, nå fortjener vi en skikkelig ferie dere, her skal det ikke spares på noe! Tanken på denne turen har reddet oss gjennom mange opp- og nedturer det siste halvåret, og hver gang vi har fått litt dårlig samvittighet over å bruke penger som strengt tatt burde vært brukt på å pusse opp Oslos styggeste bad, kom vi tilbake til utgangspunktet for turen: once in a lifetime. Alle ungene sammen, før de flyr redet og blir travle med sitt. Våre nydelige, men aldrende guider i Sør-Afrika som vi så gjerne ville tilbringe tid med igjen. Erfaringen om at livet er kort og usikkert, vi venter ikke. Tanken på å ta bilder langs det indiske hav i solnedgang, tanken på elefanter og strutser, de voksne ungene i fortrolig samtale med en drink på terrassen. De gigantiske protea-blomstene i Kirstenbosch, ja, alt det sør-afrikanske som er så stort- sjøtangen og bølgene og skjellene og porsjonene og iskremene og krisene. Planen var spikret: seks dager på Garden route, med privatsjåfør og safari og det hele, og så en drøy uke i Cape Town. Robben Island, Bo-Kaap, Table Mountain, The Company’s Garden og Desmond Tutu. Vi klarte til og med å lokke med oss min mor, stefar, stesøster og hennes kjæreste, siden vi overbeviste dem om at Sør-Afrika var så sabla bra. Dette skulle bli turen sin, det!

For tre uker virket det helt realistisk. Det eneste spenningsmomentet var om jeg ville rekke å gjøre unna både MR og spinalpunksjon 1. april og likevel rekke kveldsflyet til Addis Abeba 😉 Vi opererer med små marginer, men det gjorde vi også med Elton John-konserten i fjor, to dager etter operasjon, og jeg er kjempeglad for at vi tok sjansen den gangen! Ja, formen min er dårlig, men når man er en gruppe på tur er det alltid noen som må passe på veskene og sekkene i skyggen under et tre mens de andre gjør spennende ting. Der har du min rolle! Å gå glipp av severdigheter ville vært helt i orden, bare det å vite at vi var på tiårets mest fantastiske ferie sammen med flokken min ville vært evig nok.

Om to uker skulle vi vært her. Vi kan fremdeles være her, i teorien, billettene er ikke endret og alt er betalt. Problemet er bare at det ville være så fullstendig uansvarlig.

I forigårs mailet jeg frem og tilbake med våre guider, og måtte dessverre si at vi ikke kunne komme. Fru Guide, som hadde et spesielt godt øye til Bison, var knust og tårevåt- og litt undrende til vår beslutning. Sør-Afrika ligger en uke eller to bak oss i koronaløypa, og som oss skjønte de ikke helt hvor ille det er her oppe, og kommer til å bli der nede. Men jeg måtte stå på mitt. Beklager, det blir ikke noe av. Vi er ikke lettskremte, noen av oss, og kunne glatt tatt en risiko eller tre- men når du knapt vet om det kommer til å gå et returfly, om reiseforsikringen er gyldig eller om grensene vil være åpne drar du ikke med deg masse små barn ut av landet. Det ville vært direkte uansvarlig.

Og som forventet har Sør-Afrika hatt akkurat samme utvikling som oss: Ti tilfeller, dette går bra, tjue tilfeller, vask hendene og ikke få panikk, tretti tilfeller, vi anbefaler å kansellere arrangementer med flere enn 500 deltakere, førti tilfeller, … eller kanskje bare 50 deltakere, seksti tilfeller, nå begyunner det å bli skummelt gitt, steng alt, innfør karantene for tilreisende, stans alle fotballkamper, gi studentene umiddelbar påskefri, åtti tilfeller fuck-wank-bugger-shitting-arse-head-and-hole dette er en nasjonal katastrofe.

(og det er så forferdelig trist å tenke på! I Sør-Afrika- som i store deler av verden for øvrig- har de ikke et par milliarder å dra opp av lomma til en krisepakke til næringslivet, liksom. De har et helsevesen som er overarbeidet og underfinansiert fra før. De har ikke noe NAV med minstesatser som sørger for at arbeidsledige har noe å leve av. Og millioner av lutfattige mennesker uten innlagt vann og strøm bor som sild i tønne i blikkskurene i townhip’ene… jeg kan formelig se viruset sprette lykkelig fra ett skur til det neste. Det kommer til å bli så vanvittig knusende. Og hva med Bangladesh? DR Kongo? Flyktningeleirene i Jordan? Jeg har lyst til å grine!)

Så ja. For å oppsummere: jeg har tusen forslag til dagsplaner og morsomme gjøremål for treåringer i trassalderen, femåringer med lopper i blodet, seksåringen som savner skolen, tolvåringen som går glipp av danseklasser, sekstenåringen som blir forstyrret i Teams av alt det sosiale på nettet og nittenåringen som skal ut i viruskrigen. Jeg driver med ting som bollebaking og fingermaling, jeg er megasliten, men både vasketrommelen og boblebadet er nyvasket, og aldri har blomstene mine fått så godt stell. Life is good. Life is great, even.

Samtidig som samfunnet rakner, alt er kaos, vi vet ikke når livet blir normalt igjen. Vi vet heller ikke hvordan den normalen kommer til å se ut, desto lengre tid vi er i unntakstilstand jo større blir jo konsekvensene. Og, tja, hva skjer med meg? Hva er det som lager så krøll i kroppen min, og ikke minst, hvor (u-)farlig er det? Hvor lenge skal jeg gå og lure på det- og hva hvis jeg faktisk blir skikkelig dårlig nå når jeg har ansvaret for så mye og ingen svarer på telefonen? Vi må begrave drømmen om Sør-Afrika2020, det store lyset i enden av tunnelen av bekymringer og strev. Vi knuser både små og store hjerter og ser timevis av planlegging og nøye uttenkte reiseruter gå rett ad undas. Jeg er ingen spesielt sentimental person, men når flyet letter uten oss den 1. april, kommer jeg nok til å gråte mine feige tårer. Nkosi sikelel’ iAfrika.

Men det verste, det aller verste… ja, for det er aldri så ille at det ikke kan bli verre, er det vel? Det verste er at min kjære, nydelige bestemor på 88 er innlagt på sykehus med et alvorlig hjerneslag. Jeg vil ikke si så mye om det- og ikke vet jeg noe heller, det er en typisk vente-og-se-situasjon (igjen). Men det kom som lyn fra klar himmel på oss alle, hun var en frisk og sprek dame som bodde hjemme, heklet og bakte og gikk tur nesten hver eneste dag. Ingen forvarsel overhodet. Vi er vel strengt tatt i sjokk, hele bunten.

Min mor var innom på fredag med disse blomstene fra min bestemor. De står i vinduet mens jeg sitter her og skriver, like fine. Blomster, og en stor eplekake hun hadde bakt til oss. Vi tok det som en selvfølge. SÅ fort skjedde det, og SÅ lite forberedt var vi. Men det er vel det som er slagets natur- det finnes ikke, før det plutselig nesten tar livet av deg. Kreftens motsats, og begge deler har sine fordeler og ulemper. Ulempen ved slag er at du overhodet ikke ser det komme, og påregnelig nok er jeg allerede martret av dårlig samvittighet over alt jeg burde og skulle ha gjort.

Bestemor, som sang om Lille Rødhette og visste alt om sko (hun jobbet i skobutikk) og røkte Prince Mild. Og lagde helt usannsynlig gode vafler. Jeg håper hun står han av, at hun på mirakuløst vis kommer seg igjen, men- hun har fått hard medfart og er nesten 90 år. Vi må bare vente og se.

Full kontroll og null kontroll. Yin og Yang. Svart og hvitt. Et bitte lite, forvirra menneske som i likhet med alle andre bittesmå mennesker står i stormens øye og bare forsøker å gjøre det beste ut av ting, mens Livet og Verden slamrer med dørene og ikke gir oss et øyeblikks fred. Jeg kan ikke en gang søke tilflukt under Mariastatuen i hjørnet av kirken, slik jeg av og til har gjort når tilværelsen trøbler seg til.

I stedet for sangtjeneste på søndag ble det direkteoverført messe fra biskopens kapell. Ikke til forkleinelse for biskopen, men det er ikke helt det samme uten musikk!. Og Minstemann var jo helt fascinert (og rimelig forstyrrende). «Hei! Hva heter du? Hva heter du? Kan du svare!!?» :-p

Det er skummelt, det er nitrist, det er tragisk, det er slitsomt. Og samtidig: alle sjatteringene veves sammen, fra det mørkeste mørke til det lyseste lyse, og der, i regnbuen, ser du at det er aldeles hjerteskjærende vidunderlig. Kanskje fordi det er det vi har.

……

(nei, jeg har ikke overdosert på Medrolen. Det bare høres sånn ut. Noen ganger tar livet så av at klisjéene henger løst!)