Nybyggerdager

Aller først: min bestemor er på bedringens vei. Hah! Den dama er sterk som en hest. Hun er fremdeles preget og det er uvisst i hvor stor grad hun kommer tilbake til gammel form, men enn så lenge er dette fantastiske nyheter!

Det står verre til med den yngre garde 😀 Neida, joda.

Neida. Det gjør ikke det. Dette er ikke tiden for å klage over småting. Nå er vi drøyt halvannen uke inne i frivillig sosial isolasjon, og det humper og går sånn ganske greit. Noen ganger med trykk på «greit», andre ganger med trykk på «ganske».

Analogien fra forrige innlegg ligger innerst i hjernen og surrer. Nybyggere. Ukjent land. For det er det det er, selv om det er det samme huset i den samme gata, selv om ungene har de samme lærerne og vi som foreldre grovt regnet de samme pliktene. Selv om det er det samme, har hverdagen fått en ny farge. Sjatteringene er annerledes nok til at vi må posisjonere oss på nytt.

En annen side av analogien er selvsagt at jeg (sikkert feilaktig) har tenkt på nybyggerne- i min barnlige Det vesle huset på prærien-innfallsvinkel, som pinlig nok er min referanseramme til nybyggersjangeren. Det er helt sikkert noe jeg bør gjøre noe med, men kanskje ikke akkurat nå- er at jeg innbiller meg at de brukte mye tid innendørs. Det gjør vi i alle fall i disse dager!

… men vi er ikke med i den gjengen som kjører opp til Sognsvann eller Skullerud og går i stim innover i marka. Vi holder oss i nærområdet. Mer enn nok plass her!
For når du er fem år er det umulig å sitte stille innendørs en hel dag. Du bare MÅ ut og finne en pinne som egentlig er et ninjasverd, og svinge det over hodet og rope høyt! Bare MÅ!
Vi voksne må også lufte både kropp og hode.

Det som har vært bra denne uka, er at ungene stort sett er medgjørlige og pliktoppfyllende når det kommer til skolearbeid. Det skal de ha! Tenåringene har den letteste jobben, de får nesten alle timene sine presentert på Teams, og her om dagen fikk jeg en SMS fem minutter over ni med «Hei, hvor er du? Vi har nynorskpresentasjon i 45 minutter nå, jeg ser ikke at du har logget på? Er alt bra?? Hilsen Lena». og jeg tenker, det er jammen godt jobba, her har de imponerende koll på elevene selv om de ikke er fysisk til stede i samme rom. Den omtalte tenåringen satt for øvrig ved PC’en klar til å jobbe, men hadde glemt å svare på oppropet. Jeg er imponert over hvor godt det fungerer. Men som tidligere nevnt, medaljen er ikke uten bakside for de elevene som sliter med å kontrollere pc-bruken sin- og den kampen har vi her hjemme også.

Grunnskolebarna er litt mer foreldrenes ansvar, arbeidsplanene er en blanding av digitalt arbeid og skolebøker og «jobb et kvarter med…»-oppgaver. For vår del går det relativt greit. Jeg føler ikke helt at jeg har kontroll på om førsteklassingen har den progresjonen hun skal, men nå får vi ny ukeplan som kanskje er litt mer av teskje-typen. Forrige ukes planer ble jo laget i hui og hast. Sjetteklassingen er heldigvis av den pliktoppfyllende sorten, jeg kan levende se for meg at dette er veldig mye mer krevende hvis barna helst vil ha mest mulig fri. Det er tøft å dra motvillige unger gjennom hjemmeskoledager, særlig når mor og far egentlig er på jobb selv.

Men selv med mine relativt greie jenter er det uansett jeg som naturligvis setter dem i gang og passer på at særlig yngste får gjort det hun skal. I løpet av uka som gikk har hun blitt flink til å skrive eposter og fått seg egen chattekonto. Det er noe jeg sikkert kommer til å angre på senere, haha.

Jobbe, jobbe. Stemningen er stort sett god.

Ja, og så fyller jeg på, da. Med litt nettoppgaver, tegneoppgaver, lydbøker på engelsk og norsk. Alt i alt tipper jeg minstejenta jobber rundt tre timer hver dag, sjetteklassingen noe mer. Alle må dessuten lese hver dag- en halvtime for de store, ti minutter for førsteklassingen.

Men det er bare den teoretiske delen av det. For jammen er det mye praktisk læring i å være nybygger i eget hus! Sjetteklassingen synes det er gøy å bake, men det begynte å bli vel mye ferdigpakkemuffins og rosinboller. Så jeg satte henne i gang med et prosjekt der hun prøver nye rundstykkeoppskrifter hver dag. «Kan jeg få internett så jeg kan google, mamma?» «Hah, jenta mi, nå skal jeg vise deg en antikvarisk gjenstand vi kaller for ko-ke-bok!», og som sagt så gjort, nå er hun utstyrt med en stabel støvete og til dels flekkete bøker som inneholder uendelige mengder oppskrifter. Det er heller ingen generell regel at det MÅ være baking, hun er hjertelig velkommen til å lage mer mat!

Rundstykker på gang! Det blir spennende å se hvilken oppskrift som blir favoritten. Og jeg tenker i mitt stille sinn at hun vil takke meg for dette når hun blir fattig student. Her og nå har vi andre flaks som nyter godt av hennes jobbing hver dag!

Ungene er generelt mye mer MED. Fordi de må. Og fordi vi er sammen uansett. Minstemann er i den veldig hjelpsomme alderen, så han henger på som en klegg når jeg tørker støv, henger opp tøy eller tar en klesvask. 12- og 16-åringen, som har blitt gode venner etter å ha hengt sammen på orkesterøvelse hele forrige semester, har lagt seg til en vane å gå en liten kveldstur sammen hver kveld.

Som her, hvor han helt på eget initiativ har funnet fram den sprayen jeg bruker til å vaske do, og løper fram og tilbake til badet med klissvått papir som drypper overalt. Samtidig: det er jo BARE godt ment, så jeg har ikke hjerte til å bli streng.

Så det humper og går, og selv om eldstesønnens jobbing er av det skumle slaget med tanke på smittefare, og selv om vi bare såvidt har sett eldstejenta (som kan fortelle om mange kunder som helst burde holdt seg hjemme, men faller for fristelsen «fordi det er jo så deilig med en latte i karantenetiden!») som ellers sitter alene på Majorstua og har hjemmeeksamen, så går det fint med oss alle. Tross alt.

Er det ingen skyer på himmelen?

Jo, det er særlig tre ting som skaper litt hodebry her i utbyggerland. Ingen grizzlybjørner eller gresshoppesvermer, riktignok, men like reelle.

Det første var at det hadde vært enda mye enklere å få dette til å fungere hvis jeg hadde vært i god gammel form. Da kunne det kanskje tendert mot å være moro (jeg har nok en indre Homeschooler som lengter etter å slippe ut). Jeg liker lister og planer og formingsoppgaver, og tror- igjen kanskje feilaktig- at jeg er en rimelig god pedagog og motivator sånn på hobbybasis. Men jeg er så dårlig for tiden, og trøtt fordi jeg ikke får sove, og det suger overskudd som lite annet. Det er utrolig synd at en ekstra utfordrende periode sammenfaller med at jeg er ekstra lite godt rustet til å møte den. Det går rundt, som sagt, men det kunne ha vært så mye bedre.

Det andre er… tja, hvordan si dette uten at det høres helt forferdelig ut? Det hadde vært enklere å få dette til å fungere hvis Minsten ikke hadde vært tre år. Beklager til alle landets treåringer, dere er helskjønne og morsomme, men det er den brutale sannhet. Resten av ungene kan lines opp og settes i gang med oppgaver, jeg kan gi beskjeder og forvente at de følges, og så kommer Minsten brasende inn med treåringsfart og raserer byggeklosstårn og river vekk tegnesaker, i typisk trassalderfrustrasjon. Det finnes ingen rødere klut enn at Turbo og Bison setter seg ved bordet og spiller Uno i fred og fordragelighet, da bare mååå han inn og bølle, storebror greier ikke å motstå fristelsen til å svare med samme mynt, og så er sirkuset i gang. Misforstå meg rett, Minsten er verdens åttende underverk og jeg er helt tussete etter ham, men å ha en treåring i en hjemmelæringssituasjon hele dagen der de andre gjør spennende ting og han ikke forstår, er som å… prøve å drive politikk med Donald Trump ved forhandlingsbordet. Nytter ikke. Så veldig mye av min allerede begrensede kapasitet går ut på å nøytralisere minstemann så han ikke klikker i vinkel av sjalusi over alt det morsomme og vanskelige de andre gjør. Innimellom får jeg avlastning av Turbo, som kommer inn fra sidelinja og sier at de kan spille Birgers Blues på fiolin sammen. Da er han glad og rolig. I de ett minutt og førti sekundene sangen varer, i hvert fall 😉

Det tredje er tidsperspektivet. Jeg skulle ønske vi hadde noen som helst slags snøring på hvor lenge dette skal vare. En uke til, eller mest sannsynlig over påske? Eller snakker vi om måneder her? Det har betydning for hvor nøye vi må planlegge ting. Det er én ting å holde fortet en kort stund. Noe ganske annet er å snekre sammen en rutine som gjør at vi kan klare oss i månedsvis, uten at jeg går i dørken OG samtidig som ungene helst lærer det de skal. Hvor mye og hvordan Gubben skal jobbe spiller også inn her. Etter en veldig travel uke har arbeidsmengden gått noe ned, sikkert fordi alle andre- kolleger, kunder, samarbeidspartnere- også jobber på halv fart. Men hvis vi skal drive skikkelig hjemmeopplæring i månedsvis må han enten nedskalere eller omdefinere arbeidssituasjonen på en eller annen måte, slik at han frigjør mer tid til å bidra med ungene (les: nøytralisere Minsten mens jeg pusher skolebarna, og så bytter vi når han er utslitt 😀 )

Så slik er vår nybyggertilværelse. Uventet harmonisk og full av uventede gleder, men ganske krevende med visse spesielt utfordrende momenter. Og det er ikke noe av dette som kan gjøres noe med- annet enn å håpe at vi får en indikasjon på varigheten av denne unntakstilstanden (det får vi vel uansett, siden skolene bare er stengt til 26.mars i første omgang, men det er ikke sikkert vi blir så mye klokere av den grunn. Over påske er en sannsynlig utvidelse, men deretter er det vel helt i det blå), og håpe at sykehustimene mine ikke blir avlyst.

At Minsten er tre år, er det lite å gjøre noe med, gitt. Annet enn å telle til ti utallige ganger gjennom dagen, lese de samme bøkene på repeat, minne storebrødre og -søstre om at de selv har vært små og irriterende en gang, og ikke minst…

… håpe at det ikke kommer noen ny pandemi før han har vokst seg større og mer medgjørlig, han også! 😉

Et stille øyeblikk etter litt klatring nede i veien her. Det er rart å tenke på at barna våre kommer til å vokse opp med dette i bagasjen. Om 50 år kan de fortelle sine barnebarn om hvordan det kom et forferdelig virus som stengte hele landet. Og det skremmende er at det er opp til oss foreldre å gjøre det til en tid som ikke bare minnes med gru.

En tanke om “Nybyggerdager

  1. Kanskje vi med tiden endelig kan få en ny og oppdatert versjon av «Alt var mye bedre under kriiigen»… Nostalgi og avstand kan gjøre underverker med det meste 😉 I Viken stengte skolene til over påske med det samme – egentlig like greit. Jeg leste at i følge folkehelseinstituttet er det begrenset hvor lenge isolering vil være et nødvendig (les: effektfullt) tiltak, og det var egentlig litt godt å høre. Normalen vil være lenger unna, men vi blir ikke sittende hjemme i all evighet.

    Jeg innser at tid til lesing neppe står høyest på planen din for tiden, men siden du snakket om huset på prærien vil jeg likevel tipse om en av de nydeligste bøkene jeg leste i fjor – «Caroline» av Sarah Miller. Den er rett og slett voksenutgaven av huset på prærien (de første bøkene) fra Mas perspektiv – om å være nybygger i et nytt og ukjent land med små barn og en sjarmerende, men ikke alltid like praktisk mann, En av de bedre spinoff-bøkene jeg har lest, og relativt lettlest.

Det er stengt for kommentarer.