Perfekt timing!

Hovmod står for fall. Etter at både Gubben og jeg hadde klappet oss selv på skulderen etter å ha gjennomført en uke med tålelig bra resultat, etter at vi hadde lullet oss inn i en slags oppfatning om at vi har kontroll, og etter 10 dager der vi tilnærmet har levd som eremitter, måtte det jo skje noe snacks.

Dette er et bilde av en formiddag som funker. For noen ganger er det idyll, og tre små samarbeider helt kranglefritt omå lage en dyrehage ved hjelp av togbane, klosser og tredyrene fra Noas ark. Når sånne øyeblikk oppstår, dropper jeg glatt listene mine og utsetter både lekser og øving og hva det skulle være. Det gjelder å ta vare på go’stundene når de er der!

For småbarnslivet består som kjent av både opp- og nedturer, men fremfor alt overraskelser. Hvem skulle trodd at det var lille nydelige Minstemann som sto for den medisinske risikoen denne uka? Ikke jeg. Men det skjedde, og tirsdag kveld er konsekvensen et faktum.

Vi må ut.

Ut i Den Skumle Verden.

Ut til bassiluskene og de piggete ballene av virus som flyr rundt som små skyer rundt de smittede.

Ut til legekontoret, av alle steder. Selveste smittefarmen, med hostende og harkende pasienter på stolrader langs veggene (ja, jeg vet at vi har fått beskjed om at ingen med koronasymptomer skal dra til fastlegen. Jeg vet også at deprimerende mange enten ikke får med seg rådene, eller regelrett blåser i dem). Med mindre du faktisk er innmari dårlig tør jeg vedde på at de fleste av oss har mindre lyst til å dra til legekontorer enn til noe annet sted i verden akkurat nå, når ting er som de er.

Men sånn er det. Og sånn går det- når treåringen ser sitt snitt til å dra selveste Superpartytrikset: perle i nesa. En rosa, skinnende perle godt oppe i neseboret, kilt fast og umulig å få ut. Aha, så det var derfor han var så utilpass og vrang, stakkars liten. Gubben skred umiddelbart til verket og trålet og kvalitetssjekket et lite utvalg metoder for å få fjernet fremmedlegemer i nesa. Ingen funket. Det eneste resultatet var en rasende, hylende liten tass. Til slutt dro jeg i ren desperasjon «trikset-bare-en-mor-kan-orke» (ja, jeg vet hva du tenker, og det er sikkert riktig), men også det uten hell. Perlen satt dønn fast.

Lillemann sovnet til slutt, liggende i fanget mitt, men problemet var jo det samme. Perlen sitter fast. Det kunne ha hjulpet meg at jeg hadde erfaring fra før, den gangen med en frossen ert som satt dønn fast i fire døgn (på slutten kan lukten best beskrives som… ubeskrivelig. Urk!) før den kom fykende ut på forsøk nummer 1038 i en seig dam av giftiggrønn, bakteriebefengt snørr. Men det var jo en ert. På et eller annet tidspunkt kom den til å gå i oppløsning.

Det kan du ikke si om en rosa perle. Så dagen etterpå var jeg på telefonen til fastlegen tretti sekunder etter åpningstid. – Hei du, nå skal du få et spørsmål om noe HELT ANNET enn korona!

Hun fikk seg en god latter, resepsjonisten, og ga oss time senere samme dag. Fastlegen var ikke på kontoret, og hun måtte ta forbehold om at han trodde han faktisk kunne hjelpe. Det var jo slett ikke sikkert. Men hvis ikke, skulle hun ringe meg opp igjen så fort hun fikk beskjed. Jeg la på, og håpet intenst at vår litt eldre, erfarne barnelege-fastlege hadde et eller annet Supertriks i bakhånd. For jeg tok feil i stad, det finnes helt klart et sted som er mindre fristende enn venteværelset til fastlegen i disse dager, og det er venteværelset til Legevakta. Gud hjelpe oss.

Etter dette var det å sette i gang med dagen etter beste evne. Perledrama til tross, det er jo først og fremst lærere vi er i disse dager. Og barnehagepersonale. Og mamma og pappa, hvis oppgaver omfatter å sende kjærlige spark i retning tenåringsgutt som glemmer at skolen starter til vanlig tid selv om vi er koronafaste i vårt eget hus.

Minsten er også flink til å underholde seg selv- helt risikofritt- i korte perioder. Han er på ingen måte spesielt vill eller rampete. Han er rett og slett tre år, og da skjer sånne ting som perler i nesa. Og det hadde jo ikke vært noen stor sak under normale forhold heller, når en tur til fastlegen er noe man knapt tenker over en gang.

Jeg sto inne på tolvåringens rom sammen med Turbo, og øvde på buestrøkene til Riedingkonserten, da jeg hører Gubben utstøte et triumferende indianerhyl fra kjøkkenet. – HAN NØYS! brøler min vanligvis over-sindige og rolige ektemann. – HAHAHA HOHOHOHO! HIHIHIIII! Han nøys!

Jeg stormer ut fra fiolintimen og finner Gubben dansende og jodlende på gulvet, en treåring sittende ved bordet med snørr nedover halve ansiktet,og på gulvet- med en interessert, halvblind bikkje i faretruende nærhet- en skinnende rosa perle.

Fastlegen ble kanskje like lettet som oss. Vi fikk plukket opp og kastet perlen før bikkja satte den i halsen. Og sånn endte den historien. Om det ikke var perfekt timing å velge koronakaos som tidspunktet for å stappe en perle opp i nesa, så var det i det minste en perfekt timing på å nyse den ut. Godt jobba, Minsten!