Rapport fra Riksen

Først, beklager sent innlegg. Jeg har virkelig ikke flaksen på min side når det gjelder bloggen. Ikke før har jeg bestemt meg for å sparke den i gang igjen, så har vi fått permanent hjemmeskole med innlagt barnehage i fanget. PC’en min er som oftest i bruk av noen andre, og det hadde ikke hjulpet stort om den var ledig- jeg har jo aldri tid til å sitte ned likevel (dette innlegget er resultatet av en altfor tidlig morgen). Jeg er velsignet med en herlig gjeng unger, men du verden så intenst det er når alle er hjemme dag etter dag etter dag (og de, til forskjell fra i ferier, har mye de skal ha gjort samtidig som alle muligheter til å gjøre noe gøy utenfor husets fire vegger er sterkt begrenset).

Men siden sist har jeg altså vært ut og inn på Riksen i de hvitkleddes søken etter hva som er galt. Akkurat som sist ble det lenger enn forespeilet, så det var flaks at jeg hadde pakket ned noen ekstra truser og sokker.

Gubben tar bilde ut av bildøra på snuplassen foran sykehuset. I bakgrunnen skimtes taket på et blått korona-telt. Jeg er blek, men fattet. Etter et halvt år med stadig synkende form er jeg klar for nesten hva det skal være av svar- tror jeg. For kan man egentlig vite? Jeg har bare _nesten_ fått en sånn beskjed, så jeg skal ikke være for tøff i trynet. Og engstelig er jeg jo. Tross alt er det aller meste avlyst på avdelingen, men at innleggelsen min står ved lag. Det betyr bare en ting: bekymrede leger. De synes heller ikke det er normalt å være frisk og rask etter kreftbehandling, for så å ta en U-sving flere måneder etterpå.
Sååå tomt er det i vestibylen på Riksen tirsdag morgen. Legg merke til hårsveisen, som er fresh og fin ved hjelp av store mengder av Gubbens hårgelé. Under oppholdet, som bare varte og varte, dusjet jeg hver morgen- det skulle bare mangle, siden profesjonelle stadig kom i tett nærkontakt med kroppen min, stakkars. Men håret turte jeg ikke røre, siden jeg ikke hadde stjålet med meg geléen. Hvis jeg vasker håret og lar det tørke som det vil, ender jeg opp som Helle (75). Og det holder lenge at jeg føler meg sånn, jeg trenger ikke SE sånn ut i tillegg!

Det startet med at Gubben kjørte meg opp til Gaustad tirsdag morgen. Påregnelig nok var gode gamle Rikshospitalet gjort om til et slags Festung Korona-frei Krankenhaus, og store sperringer og flere telt var satt opp foran inngangen. Før jeg overhodet fikk komme inn måtte jeg vise fram både innkallingsbrev og sverge på at jeg ikke hadde hostet, vært syk, hatt feber, vært i utlandet, kjenner noen som hadde hostet, hatt feber, vært syk eller vært i utlandet og så videre og så videre. Heldigvis kunne jeg svare nei på alt, så da slapp jeg (antagelig?) turen inn i et av teltene for å testes. Eller kanskje de bare ber folk dra hjem. Hvem vet.

Inne i vestibylen stinket det Antibac 😉 Ingen Antibac-krise der, så mye er sikkert. Jeg tok en dæsj selv og trasket bort til D4 og tok heisen opp i 4. etasje. Der ble jeg møtt av en smilende sykepleier som viste meg inn på et firemannsrom og ga meg sengen nærmest vinduet.

Ingen andre var å se. Sist gang hadde det vært yrende liv. Fulle rom, folk som gikk i gangen, og satt i oppholdsrommet og snakket med slektninger, eller tuslet inn på kjøkkenet for å hente mat og kaffe. Leger og sykepleiere på sparkesykkel i skytteltrafikk mellom rommene. Nå var det tyst. Jeg skjønte det var en pasient eller tre på rommene bortover i gangen, men de kunne telles på en hånd. Det rimte jo med det jeg hadde blitt fortalt på telefon, de avlyser alt som kan avlyses og har bare noen få pasienter inne, pluss et akuttilbud for alvorlig syke. Alle skulle primært holde seg på rommene sine, og kjøkkenet var stengt.

Min lille hule,med danseplass og mer til. Det var et par damer innom for å få påfyll av blodplater eller noe sånt, men de forsvant fort. Ellers var jeg helt alene her inne.
Men jeg hadde selskap i Sky News, BBC World, Fredrik Solvang og Andrew Cuomo underveis helgen. Gravalvor inne, gravalvor ute i verden. Rare tider!

Jeg var satt opp med innkomstsamtaler og klinisk testing på tirsdag og en MR på ringetid på onsdag, samt en spinalpunksjon etterpå (den må gjøres etter MR, for å unngå at spinalvæsketappingen gir utslag på MR-bildene). For å gjøre en lang historie kort ble dette til verdens lengste MR av hodet på onsdagen, jeg lå i trommelen i 75 minutter og sverger på at hjernen min ble kokt underveis, og MR av ryggen (hvorfor? Hva er det jeg ikke har fått med meg?) og ultralyd av leveren siden det dukket opp noen rare flekker på PET’en som sannsynligvis ikke betydde noe men som de ønsket å sjekke ut. På torsdag ble det tappet ti glass blod og en skvett spinalvæske- uten bedøvelse denne gangen, men det var ikke så ille- før jeg ble sendt til nevrografi. Det var rare greier, elektriske støt på armer og bein og lege i fullt verneutstyr som målte. For å runde av ble det foretatt en test av mitt kognitive funksjonsnivå (tjohei! Fire timers intervju og testing, og jeg kunne tekste min eldste datter som rett før jul administrerte sin første WISC-test og fortelle at hennes mor nettopp hadde strøket på voksenversjonen av samme test, som heter WAIS. Alt man lærer underveis!). Egentlig skulle jeg vært innom en fysioterapeut også, men det ble det ikke tid til før utskrivningssamtale og «Ha det bra og lykke til!» Da var det blitt fredag ettermiddag, og jeg kunne- ganske sliten og lettere fortumlet- pakke ned sakene mine og tusle ut av Festung Krankenhaus og ut i Oslovåren. Min personlige teori er at Riksen i sin frykt for tsunamien av koronapasitenter avlyste altfor mye, med det resultat at det sitter en drøss med arbeidsløse spesialister i hvite frakker og kjeder seg. Godt jeg kunne sendes rundt i gangene så de fikk noe å fordrive tiden med.

Sitter og venter på ultralyd av lever, med kokt hjerne etter MR. Herremin, det var vonde greier. Da jeg kom opppå avdelingen pep jeg meg til en ekstra dose Paracet av sykepleieren, men hodepinen kom ikke ned på «vanlig nivå» før dagen etter. Jeg har knasket mye Paracet, men Medrolen er inndratt inntil videre. Der røyk planene om å få skrubbet huset fra øverst til nederst i påsken 😉
Jeg tør jo aldri dra fram mobilkameraet inne i undersøkelsesrommene, så jeg ender opp med venteromsbilder. Her fremdeles fra ultralyden. Det var for øvrig en interessant opplevelse: en veldig trivelig og pratsom sykepleier som viste meg alle scannebildene mine i arkivet (heftig! Det er så KULT hva de kan se på PET og MR/CT-bilder. Jeg har faktisk aldri sett dem før. Blant annet vet jeg nå at jeg har en innmari skjev ryggrad, men hvis det ikke har skapt problemer for meg på de siste 41 årene satser vi på at det går greit fremover også) og skravlet i vei om belgiske byer i Nederland.
Legen var…. tja, blant alle helter og engler i hvite frakker må det være en og annen surpomp. Han marsjerte inn og var tydelig misfornøyd med å måtte ta denne jobben for en kollega, og sukket over at «Dette her er som å lete etter en nål i en høystakk og vi kommer ikke til å finne noe». Det er godt mulig han har rett, og jeg skjønner følelsen så innmari godt, men jeg mener bestemt at en del av jobber som innebærer menneskekontakt (selv min!) er å holde kjeft om sånt. I dette tilfellet hadde det blitt enda litt lettere å stole på resultatet som han etter litt tvil bestemte seg for at var «Nja, nei, jo, nei, dette er sikkert ingenting» hvis han ikke i utgangspunktet hadde vært så overtydelig på at han mente det var en unødvendig tulleundersøkelse.

Resultatet?

De finner ingen verdens ting! Dette var like gledelig som det var uventet. Tross alt har jeg tilbragt de siste ukene med å forsiktig forberede min strutse-mann og andre i umiddelbar nærhet på at det kan hende jeg ikke henger med så veldig mye lengre. Alle piler har jo pekt en vei- nedover- og symptomtrykket har bare økt uke for uke. Da jeg lå i MR- maskinen og kunne kjenne bildene bli tatt, mens rare sjatteringer av grønt danset foran øynene mine, tenkte jeg at Nettopp, se her, det er noe med trykket på innsiden av skallen som virkelig ikke er som det skal være.

Men trykket er helt normalt. Bildene var helt normale. Den bittelille, saktevoksende hjernesvulsten er like liten og søt. De tegnene på hjernehinnespredning de fryktet de kunne se før jul, har ikke endret seg. Og nå har det gått fem måneder- hvis noe driver og vokser i hodet mitt burde det vært synlig nå. Nervene i hender og føtter er bittelitt sløve, men ingen store utslag der heller. Og den kognitive testen? Jeg må vente på at nevropsykologen utarbeider rapport, men som hun sa: «Det er godt mulig du har opplevd en reduksjon i ditt kognitive nivå. Men jeg ser at utgangspunktet ditt er såpass høyt at jeg tror du fremdeles ligger i øvre del av normalen» Årets kompliment der altså- intelligensen har kanskje sunket noen hakk, men jeg kan trøste meg at jeg på et etter annet tidspunkt har vært smart. Jo, takk! 😀

Dette er et stort HURRA! Jubel og glede! Og den eneste følelsen som kan måle seg med lettelsen over å ikke være døden nær, er overraskelsen over at de ikke fant noe som helst. Det var virkelig ikke det jeg hadde forventet. Men nå er jeg så gjennomtestet og gjennomscannet at det de ikke har funnet nå, det finnes ikke (banker forsiktig i bordet her, vel vitende om at leger har tatt feil før. Men igjen, så mange som har vært innom nå og kikket og målt og vurdert… det skal mye til!).

Jeg er skjemaelsker av natur, men i akkurat denne settingen melder OCD’en seg med en gang. For skal jeg krysse eller sette ring? Det står kryss. Men det føles veldig feil å krysse over et riktig svar. Haha!

Et stort, øredøvende HURRA- og et bitte lite «æsj». Det var konklusjonen som overlegen og jeg enige om på utskrivningssamtalen. Det aller, aller viktigste er selvsagt at de ikke fant noe alvorlig galt. Ingen spredning, ingen andre skumle nevrologiske tilstander. Dette er det absolutte pri én, det eneste som virkelig teller big time: å ikke dø på en stund. Alt annet er mindre viktig i forhold. Men- det betyr jo også at jeg ruslet ut av Riksen med en langt større trygghet, men også med akkurat de samme symptomene som da jeg kom, uten at noen har funnet noen forklaring på hva det skyldes. Og det er jo et problem i seg selv. Når euforien og jubelen over å henge med i livet en stund til har lagt seg, så står jeg jo tilbake som en zombie-dame, en skygge av den personen jeg var, en ball av uforklarlige symptomer av en slik art og styrke som parkerer meg effektivt på sidelinja av det som en gang var det vanlige livet.

Så det er jo noe å ta tak i. Senere.

Akkurat nå har jeg mer presserende ting fore. Som å holde skuta flytende i den rareste påsken i manns minne. Jeg ble ustkrevet på fredag og landet med hodet først i et salig kaos hjemme, der min helt av en mann hadde forsøkt å gjennomføre flere jobbmøter på Teams samtidig som jentene skulle gjøre lekser og småguttene skrålende lekte sisten rundt i huset og de store satt opptatt med tentamener. Stakkars Gubben.

Og nå er det påske. Hjemme. Vi har fått flere mailer fra våre venner i Sør-Afrika med bilder av hva vi skulle ha gjort disse dagene. Men vi er ikke på Tsitsikamma Game Lodge eller ved Storm’s River. Vi er ikke en gang på hytta, med påskestemning og appelsiner og snø. Vi er hjemme og går turer med to meters avstand til folk, og alt er stengt, og påskemessene strømmes live på Facebook med tomme benkerader- og i går kom nyheten om at skolene ikke åpner etter påske heller. Ikke uventet, og sikkert helt riktig vurdert. Men likevel.

Nei, det er en rar påske. Men det er ikke synd på oss, snarere tvert imot! vi har påskekrim. Og påskemat, og de deilige påskeeggene fra Kaffebrenneriet. Og takket være en pakke fra Panduro, nok hobbyprosjekter til å veie opp for den manglende påskepynten vi alltid får fra barnehage og skole. Selv om koronaen gjør at verden vakler, ser det ikke så altfor mørkt ut i vår lille, trygge del av verden. Ikke minst har vi tryggheten i å ha avklart mors skrantende helse. Den skranter kanskje, men det er ikke farlig, og akkurat den vissheten er enormt god å ha innabords i disse merkelige dagene.

Så lenge det er liv er det håp, sier’em.

Ut i sola, ut i våren, med vissheten om at denne våren neppe blir min siste. Jeg er enormt (!) takknemlig for all god hjelp jeg har fått av de to overlegene som jobbet på Riksen nå (og som skal ta kontakt om de siste prøvesvarene og veien videre når ting roer seg) og hun som trakk i trådene på Radium for å få ting utredet videre. Klare svar er selvfølgelig det letteste å forholde seg til. Men man skal ikke kimse av betydningen det har å vite at det meste av farlige tilstander kan utelukkes, heller. Det er en veldig god begynnelse, i alle fall! Og så var det hjem og vaske håret! 😉