What’s in a blog?

Godt spørsmål.

Hvorfor blogge i det hele tatt? Er det bare enda et uttrykk for selfiekulturen? Har jeg i det hele tatt noe interessant å komme med? Hva er galt med den gode, gamle dagboka (altså den med lås på, slik jeg hadde lenge før internett ble allemannseie)?

Det er jo blogger overalt. Moteblogger, interiørblogger, matblogger, rosablogger, mammablogger, kjæledyrblogger, samfunnsblogger. Nettet flommer over av mennesker som har (eller tror at de har, jeg mistenker at jeg havner i den kategorien selv) noe interessant å fortelle. Risikoen for å ende opp med diverse intetsigende poster er selvsagt til stede (Tirsdag 22. 11: Vi bakte boller! Og vi brukte DENNE *insert picture* ferdigposen! Jammen flott at det ligger ute på internett at vi har bakt boller, og ikke minst har det en åpenbar nyhetsinteresse at et ukjent kvinnemenneske mener at ferdigposen fra Møllerens er bedre enn den fra Regal, eller omvendt).

Jeg er, med andre ord, litt redd. Redd for å være for platt, for intetsigende, for personlig, for lite personlig, for utleverende, for lite utleverende, for kjedelig. Gudene skal vite at det er nok av feller å falle i. Ikke minst er jeg redd for at prosjektet om å leve stort og samtidig bevisst fremstår som naivt. I en verden som flommer over av mindfulness og selvhjelpsbøker av folk som faktisk vet hva de snakker om (selv om mye av det må kunne karakteriseres som det rene vissvass), må jeg presisere at jeg ikke har ambisjoner om å finne opp noe krutt her. Det er rett og slett en serie hverdagsglimt og hverdagstanker, av en veldig hverdagslig mamma med et kanskje ikke fullt så hverdagslig familieliv (eller, er det noe vi har mye av, så er det nettopp hverdag. Det er kanskje mengden av hverdag som gjør hverdagslivet vårt til noe litt utenom det vanlige. Her er hverdag nok til alle som vil ha!).

Og grunnen til at det legges ut på internett, er at jeg har en fin, virtuell heiagjeng, samt at jeg har hatt mye glede av å lese min favorittmammablogg selv. Så kanskje noen kan få noe ut av det- om ikke annet en god latter over situasjoner som er så hverdagslige, og så absurde, som bare livet i mammajobbevaskebikkja-sonen kan være.

Det er ambisjonen, verken mer eller mindre. Kommentarer eller spørsmål? Fyr løs! 🙂

2 tanker om “What’s in a blog?

  1. Jeg er SÅ glad for at du har startet en blogg!!! Jeg har lest begge graviditetsbøkene dine, men har aldri kommentert der. Jeg har ikke barn selv (enda), men liker å drømme meg bort om hvordan det engang vil bli. Og jeg synes at du skriver så godt og levende om stort og smått, i tillegg til at du er sylskarp når det gjelder hva som er viktig og hva som ikke er like viktig her i verden. Jeg gleder meg til å følge med videre. 🙂

    • Hei, så utrolig hyggelig og oppmuntrende å høre! Jeg er jo litt redd for at jeg ikke «skjønner» denne blogg-greia helt, det er litt annerledes enn å ha en dagbok. Men forhåpentligvis lærer jeg etter hvert, og fortsetter familiepjattet mitt- bare på en ny plattform. Det er i alle fall nok å pjatte om, det er ingen mangel på inspirasjonskilder i alle fall (en av dem ligger akkurat nå og fjerter på fanget mitt 😉 Og en annen har visst nettopp sagt at hun skal «Leke Bejit» (leke med Berit) i barnehagen, jeg fikk telefon fra en veldig stolt pappa som fermla det som om ungen var noe helt enestående intelligent… ).
      Kos deg med drømmene om barn og familieliv. Det ER jo helt fantastisk, og et eventyr- selv om det også er ganske krevende. Å være mamma er i alle fall det mest morsomme jeg noen sinne har gjort, det er mange gleder hver eneste dag. Og utfordringene som følger med handler forbausende ofte om meg selv, at det er jeg som må forbedre meg, analysere mine egne mønstre og reaksjoner, og strekke meg etter nye idealer. Noe jeg helt sikkert ikke har vondt av, det er mye læring i det. Men barn er aller mest moro. Og kaos. «Moro-kaos», er det et ord for Nytt på nytt, mon tro?
      Kjempekoselig at du henger på videre! 🙂

Det er stengt for kommentarer.