Ordknapp onsdag

Ja, jeg vet at det er torsdag. Så onsdag var i går. I går, onsdag. Onsdag, i går.

Men som jeg leste på en artig Instagramkonto, mens jeg satt og ventet på at pusten fra babysenga skulle bli tung og regelmessig nok til at jeg kunne våge å liste meg stille ut (kryss fingrene for at det ikke knirker i den tredje gulvplanken denne gangen)- Time becomes a flexible matter once there are kids involved. Det var ikke ment bokstavelig. Jeg har aldri godtatt at det skal være umulig å komme tidsnok til avtaler ene og alene på grunn av barn. Jeg vil være tidlig ute, til min manns store fortvilelse (han er en tidsoptimist, og kommer følgelig langt oftere for sent enn meg, også når han bare har seg selv å holde styr på). Men tid til alt som man ikke MÅ, men bare BØR eller VIL? Se, det er noe ganske annet, som Instagram-dama oppgitt påpekte etter å ha fortet seg for å sy en knallfin kjole og så bruke tre uker på å få knipset et bilde og lagt ut. Dét kan jeg kjenne igjen!

Faktum er at The Terrible Three holder meg opptatt fra 06:00 til nærmere 21:00, sånn mer eller mindre. Jeg kan selvfølgelig sjonglere flere baller samtidig, og gjør det til dels også- som i dag da Lykkeliten og jeg signerte bankavtaler, sjekket Altinn og betalte regninger samtidig som vi sangen tostemt versjon av Bake bake kake til pappa kommer og prikket med pekefinger innimellom tastetrykkene. Men det bør ikke bli for mye av det. Unger kan kombineres med det meste- husarbeid og matlaging og hagearbeid og hundelufting- men tenkearbeid og PC-jobbing gir dem lite (opplevelser) og meg mye (frustrasjon). Minst mulig av det, takk. Surfacen mest mulig i hvilemodus så lenge ungene er våkne. Ferieregel numero uno.

Elizabeth Foss har en løsning på dette også: hun står opp en time tidligere enn vanlig, og før huset våkner har hun på den måten halvannen time til en gåtur etterfulgt av halvannen times skriving og «kontorarbeid» i fred og ro. Jeg kan bare konstatere at for å få til noe tilsvarende må jeg stå opp klokka tre om natta, og det er av åpenbare årsaker ikke aktuelt. Det aner meg at jeg skal få kjent mye på denne typen tidsklemme i ukene som kommer.

Men uansett, i mine tilmålte 20 minutter før jeg må bestille konfirmasjonstakkekort med det bilderedigeringsprogrammet som ikke funker (takkekort! Jeg skylder flere andre takkekort også, ved nærmere ettertanke! Iiik!), skrive en oppfølgingsrapport til adopsjonsforeningen, og sende tre obo-relaterte mailer- den ene med en liste jeg må sette sammen fra en annen mail jeg har fått og den andre til et hastekurs som plutselig dukket opp fra intet og ødela en danskebåtplan- må jeg si noe om Onsdag.

Onsdag var avskjedens dag her i huset. Det var ikke bare Englands VM-exit som gjorde det en smule tårevått, selv om sistnevnte var ille. Ille. Men i forkant av det:

Det ER så klassisk Oslosommer at jeg har ikke ord! Bussene står pent parkert bortover, merket med «Roa» og «Støa» og «Bukta» og «Vika». Det må være ti år siden jeg sendte min første til Hudøy,og siden har vi gjort det med alle sammen så sant det har passet og de har fått plass. I år var avreisen av praktiske årsaker flyttet til Sognsvann, en litt lengre kjøretur enn Tøyen eller Valle, men romslig og enkelt å parkere! Og ellers: spente barn, stolte og litt nervøse voksne, glade ledere og innihampen masse bagasje.

Pent er det også, der oppe. Ser dere teltet inni skogen her? 50 meter fra parkeringsplassen, men hei, skog er skog.

Minsten tar seg en tur rundt på parkeringsplassen.

Tiåringens bagasje: Sekk, støvler, og klær og sengetøy i en bag hun fikk låne av storebror under forutsetning av at den «ikke blir satt på bakken». Dream on. Men det er en bag, den tåler nok såpass!

Og der kjører de. Haaadet! Så står vi der på parkeringsplassen da. Glade, stolte og noen kanskje innerst inne en smule lettet over utsikten til fem eller tolv dager med ro i huset (for de som ikke har en haug av småsøsken, vel og merke).

Dette året er første gang Ballerinaen er borte i 12 dager. Det er unektelig en terskel, men jeg er ikke spesielt nervøs. Hun har vært der før, hun kjenner noen der fra før, og de har det utrolig moro. Jeg tror hun kanskje gjør som en av sine eldre brødre som, sitat «gråt en skvett hver kveld, men glemte det neste morgen». Dessuten har jeg allerede postet et brev til henne, og det blir nok minst et til i løpet av turen.

Neste, derimot, var en ordentlig biggie. Lillejenta mi på Interrail i tre uker?! Det er jo til å få frysninger av, men det var en spent og glad trio som møttes på Oslo S, klare til å sette kursen mot Gøteborg, Malmø, Køben og deretter det store Europa. Og dette klarer de. De er fornuftige. Og de er- gulp- voksne. Unge voksne, ja, men definitivt voksne. Jeg tror de kommer til å ha det topp! Og ikke bare det, men de deler turen sin også, for alle som har lyst til å se hva tre norske nittenåringer på tur måtte finne på sin vei. Søk opp sailandrail på Instagram, der kommer både stories og innlegg 🙂

Og min datter har allerede vunnet den uoffisielle prisen for verdens minste Interrail-sekk:

Dette er bagasje for tre uker. Hæsjtægg optimist. Vel, om ikke annet er hun nok den som kommer til å klage minst under lengre strekk til fots!

Og her kjører de… ja, for det måtte jo bli innstilt avgang og buss for tog. Jeg var på nippet til å løpe bort til plattformen for en ekstra klem, men min mann tok ansvar og minnet meg forsiktig på at jeg allerede hadde fylt kleinhetskvota ved å være eneste mamma som dukket opp på togstasjonen. Det er nok nå, kvinne. Vi reiser hjem og skifter bleie i stedet. Som sagt, så gjort, og de kom seg nok på bussen uten mammaklem nummer 20. Men altså, sailandrail. Jeg lover mye moro!

PS. Rett etter at innlegget ble lagt ut, satt Gubben og lette etter nye oppdateringer på sailandrail da vi så at også Hudøy har en egen Instakonto. Sjekk ut hudoy_offisiell for masse herlig, barnlig sommerlykke (og inspirasjon til å søke, for Osloboere) 🙂

Mandagstanker

  • Utenfor vinduet:

Så tørt, så tørt, så tørt. Så tørt at selv det digre kirsebærtreet begynner å henge mismodig med bladene. Men bærene er bedre enn de har vært på mange år. Svarte, og neeesten søte.

  • Tanker om uka som gikk:

— Hvorfor har jeg følelsen av at vi har hatt det travelt? Har vi det? Egentlig ikke, det er vel bare jeg som har fungert for halv maskin, samtidig som dagene har vært litt «hverdagsaktige»- med jobb på Gubben, barnehage for de små, jobb for eldstesønnen, masse masse øving for mellomste, og fredagsoppvisning i Lillestrøm for Ballerinaen.

Men vi har hatt det fint. Dagene har vært korte for de små, og ettermiddagene tilsvarende lange. Været er knall. Antibiotikaen ser ut til å funke, selv om jeg er et godt stykke unna vanlig form. Sommer’n 2018 leverer hittil!

 

  • Vi spiser:

— Kirsebær fra balkongen, et av de sikre sommertegnene. Ripsene er ikke helt modne ennå, men de kommer!

— VM-is. En krisemanøver fra en mor som ikke orker å lage noe komplisert, så derfor lager noe enkelt:

Ute er det 28 grader. De to eldste jentene er på Sørenga og bader, Gubben er med kompiser på Beach Club i sola, The terrible Two er hos mormor og nyter naturen, jeg sitter inne med gardinene trukket for og ser på TV med de tre resterende sønnene. To av dem er ville etter fotball, yngstemann er sånn passe interessert i selve spillet, men desto mer interessert i isen!

 

  • Hører på:

— Denne uka har jeg hørt mye på Gershwin og Beethoven, gitt. Oboisten har øvd to timer daglig, så jeg begynner å kjenne den stemmen ganske så godt!

— Og av og til får man sånne flashbacks til tidligere tider. Dette Tsjaikovskijsymfonien hørte jeg døgnet rundt i en periode for kanskje… ti år siden? I tillegg til å inneha en rekke andre kvaliteter har tredje sats kanskje verdens sjukeste og mest langtrukne avslutning. Hør på 36″30 og utover. Han blir jo aldri ferdig, den godeste Pjotr!

— Ellers ligger det en rekke vinylplater rundt i huset. En sønn har vært på Fretex og raidet med seg Kool and the gang og Redding Brothers. Jøss, tenkte jeg, dette så jeg ikke komme, og platespilleren står jo på hytta. Men neida, platene skal ikke høres på. De skal brukes til å dekorere rommet 🙂

 

  • Ser på:

— Det var NÅ VM skulle ha begynt, vettu. Men akk, når kveldene endelig blir såpass rolige at vi kan innvilge oss TV-tid, da er sluttspillet i gang. Ikke at jeg klager! De EU-lagene vi står igjen med borger jo for spenning helt til siste slutt. Det er vel ingen hemmelighet at hjertet banker hardt for det engelske laget he ri huset, men vi må også notere en kvart stemme på Frankrike. Eller som 17-åringen sa, hvis det blir England mot Frankrike i finalen så vinner jeg uansett 🙂

 

  • Leser:

— Hæsjtægg Glemtåavbestille: Den siste boka i Wilma Lind-serien dumpet ned på nattbordet for en uke eller fire siden. Så da leste jeg den (og irriterte meg som vanlig over alle henvisningene til tidligere bøker, og at jeg aldri kan ta ting i riktig rekkefølge) og syntes det var grei sommerlektyre. Jammen dukket ikke nummer 3 opp ulest i bokhylla, så da leste jeg den også. Og bet i gresset og bestilte nummer 1 og 2 fra Bokklubben nå. Til redusert pris, heldigvis. Det er da noe.

— C. S. Lewis-bibelen skuffer ikke! At jeg ikke kjøpte denne for mange år siden! For enfoldige sjeler som meg selv er det fantastisk å parre selve teksten med små, intelligente notater fra en klok mann spredt tematisk rundt i boken. Innertier!

Med ungene leser jeg Knutsen og Ludvigsen og historien om Rasputin. Den er egentlig litt for komplisert for en treåring, så det må forenkles litt. Men av og til blir jeg så lei av de korte bøkene. Det er hyggelig å lese lengre historier også, minner om barndommens hørespill.

Apropos hørespill: er det noen av dere kloke damer her inne som vet om det er mulig å få kloa i Georgs Magiske Medisin i originalversjonen med Harald Heide Steen? Betaler uforholdsmessig godt, den- og en fillete kassett med en historie om Indiana Jones og pakten og arken ellerno’ sånt hadde vært fantastisk å høre igjen.

 

  • Er takknemlig for:

— Jeg får vel si antibiotika, selv om den ikke virker så fort som jeg hadde håpet.

Er også takknemlig for å ha en mor og stefar som inviterer barnebarn på små og større turer og tilbringer tid med hver enkelt. Det er flott!

… og etter en helg uten The Terrible Two, så var det jammen godt å få den nattlige sparkingen i magen og småfjertingen tilbake i senga. Hehe.

 

  • Diskuterer med Gubben:

— To Køben or not to Køben. Det er spørsmålet.

Vi gikk inn i ferien fast bestemt på å være hjemme. Mest mulig hjemme. Spare penger. Spare energi. Være bakkemannskap for alle som skal ut og flakse rundt, til Wales og Bratislava og Hudøy og Nordstrand skole (heh). Vi har evig nok av småprosjekter i huset som skulle vært gjort, så noen uker hjemme er helt, helt riktig medisin i år.

Men, som skilsmissebarn oppvokst med en far som «gjorde Køben» med danskebåt og tivoli hver sommer, og veldig gode minner derfra, er turen ned til brygga kort, altså. Særlig når noen har mindre spennende ting på planen enn andre. Nå er det slett ikke synd på verken 17-åringen eller tiåringen, de tilbragte påsken i henholdsvis Sør-Afrika og Japan liksom, men faktum er at førstnevnte jobber absolutt hele sommeren og tiåringen har mest skole og kurs, med Hudøy som eneste ferie-høydepunkt. Fra før av er hun en smule sår over at de store gjør sine ting, mens vi ved flere anledninger har tatt med kun de små.

Samtidig er det dyrt å ta med alle. Vanskelig å plassere det er det også, for noen skal bestandig noe. Vi får se!

 

  • Stolt av:

Jada, Lykkeliten også, selvfølgelig, her han sitter og ser på Grieg minutt for minutt (man skal tidlig krøkes). Men er det noen som har lurt på, helt ærlig, hvorfor jeg driver og maser med blokkfløyte i tillegg til alt det andre ungene driver med? Har de ikke nok som det er? Også blokkfløyte, av alle ting, det kjipeste instrumentet som finnes? Et legitimt spørsmål. Men når dirigenten er et pedagogisk unikum som kan få gutter i slyngelalderen til å elske barokkmusikk og franske drikkeviser, og fjortiser til å stolt posere med flokkfløyta si, og i tillegg ender med resultater som dette, så… klart vi må få til det også! Er de ikke flinke?

 

  • Funderer over:

— Som alle andre følger jeg også intenst med på dramaet i Thailand. Nå ser det jo ut til at det- bank i bordet- skal ende godt, men fy for en tragedie det nesten ble. Guttene, treneren og familiene deres er aldri langt fra mine tanker, bare så det er sagt.

Men… men, det er ikke fritt for at tanken har streifet meg- hvor mange ungdommer har druknet i Middelhavet på den tiden verdens øyne er rettet mot fotballaget i grotten, FIFA er på banen og Elon Musk bygger miniubåt i rekordfart? Hvor mange unger har sultet i hjel i Jemen eller dødd av tropiske sykdommer i Mali? Hvorfor blir vi alltid sugd med i de spektakulære omstendighetene, mens de uløselige hverdagstragediene går sin stille gang?

 

  • Ønsker meg:

— En bassiluskfri kropp, og energinivået tilbake. Jeg er… så… trøtt og sliten, og det merkes på hjemmefronten. For ikke å snakke om at det passer helt uhorvelig dårlig når to små Duracellkaniner snart går ut i to ukers hjemmeferie. Så ønske nummer én er å komme tilbake i vanlig gjenge, uten å trenge pauser etter å ha gått opp trappa eller legge i en vask. Subsidiært, om det første ønsket ikke skulle gå i oppfyllelse, er at været i det minste spiller på lag. Det er tjue ganger enklere med hjemmeferie i godvær enn i ti grader og regn.

 

  • Ukas sommerklassiker:

Navning av tøy med markeringspenn. Typisk tegn på kommende Hudøy-tur!

 

  • … og et nytt fenomen:

Vasker jobb-uniform for første gang 😀

  • Ukas opptur:

— Lykkeliten fikk endelig bekreftelse på at registreringen hans var sendt til Folkeregisteret. Det har tatt SÅ lang tid, og vært SÅ mye unødvendig papirjobbing, men det var glemt da plinget kom i Altinn med beskjed om at nå var det snart i orden.

  • Ukas nedtur:

— Bekreftelsen hadde feil navn. Feil navn! Et jentenavn, faktisk. Vi teller til ti: 1, 2, 3, 4… *damper ut av ørene*

  • Ukas opptur II:

— Han ble, etter litt om og men, registrert med riktig navn OG FIKK PERSONNUMMER! This is HUGE! Vi kan nemlig søke barnehageplass!

  • Ukas nedtur II:

— Søknadsskjemaet på kommunens hjemmesider har en bug og det går ikke an å sende søknad om du logger deg inn og ut av Altinn en zillion ganger og bruker alle banneordene i boka.

  • Så vi konkluderer med at:

— Det går skjevt, skakt, og to skritt tilbake for hvert skritt fram, men vi kommer i mål med dette til slutt. Trur eg. Barnehagesøknaden er nå inne, i hvert fall, så får vi se om vi har flaks den siste gangen også. Neste dose papirarbeid: oppfølgingsrapport. I all verden, har vår lille skatt vært hjemme i tre måneder allerede?!

 

  • Ukas omsorgsfulle:

— Treåringen som elsker gravemaskiner, traktorer, heisekraner og gressklippere… eller hei, vent litt. Gressklippere? Vi ble stående og se på en gressklipper her om dagen (vi er heldigvis over den fasen for noen uker siden da det ikke holdt å se på, men han forlangte å bli tatt bilde av ved siden av hver eneste Store Maskin vi passerte),og han syntes den var feiende flott. Helt til… helt til.. – Mamma, den klipper jo blomstene! sa han forferdet, og løftet opp en avkuttet liten løvetann mellom tommel og pekefinger, og mumlet med stemmen tjukk av indignasjon. Stakkars blomstene!

Vi fikk oss en prat om røtter, i alle fall. Og jeg måtte jo smile litt av guttungen som har sympati med blomster. Det er vel en god egenskap?

 

  • Uka botaniker:

— … også treåringen, som etter et bursdagsselskap med de klassiske pølsetusenbeinene gikk om småspiste kakerester og pølsebiter. Gode og slitne etter en hyggelig kveld puslet de rundt, bygget litt Lego Friends og så på de andre bursdagsgavene, mens mor og far lå kollapset på sofaen foran Mexico – Tyskland. Så kommer treåringen i full fart fra kjøkkenet med tunga halvt nedpå brystet. – Uævvahhhh! hyler han. — Uæææviavaaah! (det blir så som så med diksjonen når tunga henger som et slips. Men jeg kunne se at han hadde noen små svarte prikker i munnen. Gubben opp i superfart, hva er det du har spist? Hva er det du har hatt i munnen? Har han tatt sånne ekle, svartbrente muffinsrester og stappet i munnen? Kom, så skal du få vann!

Etter tre glass vann var han i stand til å gjøre rede for seg. – Jeg tok bare noen pølsefrø! snøftet han indignert. – og så var de så sterke!

For de som ikke har hørt om pølsefrø før, så lages altså pølsetusenbein med pølser, focacciadeig, egg til pensling.. og hel pepper til øyne 😉 Pølsefrø er med andre ord sterke saker!

Pølsetusenbein, komplett med pølsefrø.

  • … og ukas zoolog!

— Det er Bisons uke, dette, når det kommer til gode uttalelser. Han og Turbo hadde jo en fantastisk helg hos mormor, med tur til utsikten, oldemorbesøk og hele pakka. Men det som kanskje var aller mest spennende, var kanotur med innlagt fisking. Hele fem fisk kunne de notere seg for, og som de by-ungene de er var dette fryktelig artig.

Vel hjemme igjen stekte mormor ørreten i stekepanna, med skinnet på. Og hvem andre enn Bison er det som gjør store øyne når skinnet dras av og det rosa fiskekjøttet åpenbarer seg. – Se der! Fisken har en laks inni seg!

Storesøster studerer også fisken, uten nødvendigvis å komme til samme konklusjon. Fotokred: mormor. Nå er heldigvis Gubben flink nok til å kokkelere til at det regelmessig ligger hele fisker i kjøkkenkummen, de tror ikke fisken kommer i firkantede, frosne pakker fra Rema. Men det er likevel noe helt annet å fiske sin egen fisk og se prosessen på nært hold.

 

  • Ukas utfordrer:

— Lillebror snakker fremdeles mest småbarnstull. Men vi kan notere oss for følgende nyvinninger: vann, ape, is, vov-vov og ikke minst favorittordet «den». Det siste der er et veldig praktisk ord, synes han, og bruker det absolutt hele tiden. Den, den og ikke minst den!

Og nå har han helt sluttet å krabbe. Han bare går og går- helt til han skal gjøre noe han ikke har lov til (for eksempel gå ut til veien), da løper han!

 

  • Tanker om uka som kommer:

— Onsdag er den store lommetørkledagen for oss. Da skal først tiåringen settes av på parkeringsplassen på Sognsvann, sammen med et par-tre hundre andre barn som skal kose seg, leke, bade, konkurrere og ha bittelitt hjemlengsel på Hudøy. Bare noen timer senere blir det hulk og snufs kleine mamma-selfies på Oslo S, når nittenåringen og venner setter kurs mot det O’ Store Europa. Jeg gruer meg på egne vegne, men er skikkelig spent på deres.

Da blir det tomt her, altså. Men de mest bråkete blir jo igjen, så vi skal vel stå han av!

Riktig god uke til de som måtte dumpe innom nå i disse ferietider.

 

Lappeteppeferie og dovask

Jeg liker ordet «staycation». Konkret, positivt og dekkende. Man har ferie, og er hjemme, og bruker dagene til å stresse ned, ta livet med ro, la humla suse, gjøre det som faller en inn, tilpasset etter vær og humør.

Når vi ikke drar til Spania i sommerferien- det vil si annethvert år- har vi i prinsippet staycation. I prinsippet? Ja, for sender ikke dette uttrykket tankene i retning av fred og ro? Det er det langt mindre av, og det skyldes ikke bare de tre søte små i alderen fem og under 😉  Men vi har lang tradisjon for å stappe mest mulig inn i hjemmeferiene våre, godt hjulpet av Excel og påminnelser i Outlook. Det gir mye moro, aktivitet og læring for barna. Og det fører til at Gubben og jeg stort sett kjører, henter, står på Oslo S eller Gardermoen og vinker ha det til de søte små, for så å få enorme mengder skittentøy i retur en uke eller to eller tre senere. Ja, og så er det vår jobb å betale. Må ikke forglemme det, selv om i år markerer det første året der en av ungene skal på selvbetalt ferie. Det er eldstejenta som droppet russebuss og utagerende feiring og heller la de oppsparte pengene i en interrailbillett (neida, jeg vet at jeg er langt fra objektiv, men det ER et ganske fornuftig valg, er det ikke?).

Stuebordet en onsdag i sommerferien: Beethoven, Gershwin, Bernstein. Den eneste som mangler er Reichenauer. Han har nok å øve på, fjortisen.

Sommeridyll, altså. Men ingen staycation- snarere et lappeteppe av mange mindre turer og opplegg. I tillegg til Geiloturen vår har Ballerinaen først vært på ArtCamp og dansecamp. Nå er hun hjemme noen dager før hun setter kursen mot Hudøy. Oboisten har vært i Wales- en helt fantastisk tur, etter bildene å dømme, og dessuten ga han knapt lyd fra seg overhodet. Noe som jaffal tyder på en veldig god uke!). Nå skal han snart en uke på hytta med mormor, og før og etter det er det intens øving til et konsertprosjekt senere i sommer. De to eldste har jobbet mye- den ene på Sommerskolen og den andre på Tusenfryd. Men de rakk en tur i Aurlandsdalen med mormor. Hun har for øvrig tatt med seg The Terrible Two på kanotur i dag, vi har fått bilder med stolte barn i redningsvest som poserer ved siden av fire feite abborer. Resten av sommeren består altså av Interrail for en, Galdhøpiggen for noen andre, vi har litt Sommerskoleplaner og helt andre sommerskoleplaner (les: snikstarte på pensum, øve på orkesterprosjekt, lese spansk og engelsk nå som dagene tross alt er mindre hektiske enn vanlig). Eldstesønnen håper på at vi skal få klemt inn en tur til Køben her et sted, men jeg lurer veldig på hvor det skal kunne plasseres. Eventuelt kan det ende med at bare noen tar en tur. Vi får se.

Og innimellom alt dette håper jeg vi kan få til en staycation, i alle fall for de små og oss voksne. En sånn ordentlig en, der vi våkner uten (mekanisk) vekkerklokke, kikker på været og bestemmer oss for enten å dra på stranda eller ta en tur til dyrene på Lindeberg, eller kanskje bare gå i Totoroskogen og bake boller etterpå. Og gjør det samme dagen etter, og dagen etter, og dagen etter (muligens avløst av en værkrise som må løses ved hjelp av Leos Lekeland, kino eller Reptilparken), helt til de små er lei og lurer på om de ikke kan gå i barnehagen snart.

Langgrunt, langgrunnere, Onsakervika. Null stress at ungene er 30 meter ute i vannet når det bare når dem til midt på leggen. #favorittstedforlatemødre

Mangelen på kontinuitet og langsom, uforstyrret tid er faktisk litt plagsom. Det blir mye fram og tilbake, tjo og hei, noen kommer og noen går og noen skal jobbe. Jeg skulle så gjerne hatt mer fellestid, sammen alle sammen. Selv de nesten voksne. Men den uforstyrrede tiden får vi ta til neste år, i huset i Spania der absolutt ingen kan komme seg lenger enn en dagstur til Alicante eller kanskje Valencia (skjønt hvem vet. Neste år rotter kanskje de eldste seg sammen og stikker til Madrid et par-tre dager, det skulle ikke forundre meg!). Men i år er det tid for opplevelser, og det er fint det også. Jeg tror samtlige unger i år er fornøyde med sitt eget program, og det får være det viktigste. Så får vi voksne heller leve med å være bakkemannskap og savne familietiden akkurat dette året.

Hva yngstemann tenker her? Kanskje noe slikt som: – Men mamma daaaa, du lovet at det var slutt på danseoppvisninger og konserter når det ble sommerferie. Du lovet! Men sånn er ikke livet, og fredag ettermiddag måtte vi sette VM-kampen i opptak og dure ut til Lillestrøm for å se på storesøster. Igjen.

… og, som jeg oppdaget, vi må leve med å vaske do. Det var en ny variant, men i kjølvannet av en sommerskole vi ble bedt om å delta på må de altså be om foreldreassistanse til dovask på slutten av dagen (i tillegg til en ikke ubetydelig deltakeravgift, såklart). Opp med hånda, hvem kan vaske skole-do i ferien sin?

Dovask? I ferien?! Jeg har, når sant skal sies, mer enn nok med å holde min egen do i presentabel stand. På den annen side: skitt au, pun intended. En svale gjør ingen sommer, og litt dovask ødelegger heller ikke ferien. En titt inn i krystallkula for Sommerferie 2018 avslører klesvask, boller, turer i Totoroskogen, kjøring, henting, avslutninger, skrubbsår på små knær, krabbefiske, brev fra Hudøy, neglebiting over Instagram-livstegn fra tenåringer på tur, konserter, fagbøker, grytidlige morgener, store mengder bagasje, morgenkaffe i sola. Og dovask. Jeje! 😀