Fredagstanker

  • Utenfor vinduet:

Det er vått, glatt og veldig, veldig mørkt. Så lenge var Eva i paradis (hvem i all verden skulle trodd at jeg kom til å savne snø noen gang? Nok et bevis på at personligheten er i stadig utvikling), mildværet kom i går og det hvite, vakre har forsvunnet i sørpe og vanndammer.

De små er lei seg, jeg er lei meg, alle som arrangerer julemarked er lei seg. Men eldstesønnen er fornøyd. Det forstår jeg, for han trener tross alt halvannen time utendørs nesten daglig. Da er det godt med varmegrader.

 

  • Tanker om uka som gikk:

— Jauda. Det har gått bra, og det eneste krisetilfellet ble heldigvis avhjulpet av mormor. Se under under punktet «takknemlig» 😉

 

  • Vi spiser:

Bison ble trukket i barnehagekalenderen… og ville vente med å spise hjertet sitt til mamma hadde sett det <3

… og jammen vanket det ikke enda mer pepperkake, denne gangen på julemarkedet til storebrors skole. FOR et marked, og for noen fantastiske pepperkaker!

Pepperkaker, klementiner og pizza. Og ikke så mye mer.

Neida, vi har jo matpakker og en og annen (matkasse-) middag, for all del. Men at det selges dobbelt så mye Grandiosa i desember som i andre måneder, det tror jeg så gjerne! Som regel er vi ikke hjemme på ettermiddagen. Og er vi hjemme, er det bare midlertidig før vi skal noe annet. Skal vi ikke ut igjen med en gang, er kreativ matlaging det siste vi orker å tenke på. Innen julaften har vi antagelig spist oss igjennom hele utvalget av Grandiosa og Big One, med enkelte innslag av Domino’s og Pizza- og Kinaekspressen, samt en og annen burger fra Max. Det er ikke noe å være stolt av, men det er som det er.

Dessert? Lussekatter, åff kårs!

 

  • Ser på:

— Litt ymse barne-TV. Det sier seg vel selv at vi sliter med å holde følge med episodene som sendes hver ettermiddag, men heldigvis har vi Jul i Blåfjell på DVD.

De største ungene fikk en (litt påtvungen) adventsoverraskelse fra mor: The Julekalender. Haha! Jeg husker da denne gikk første gang, hvordan alle- særlig de av oss som trodde vi var kule- hatet den og syntes den var sååå dum, og så snek den seg innpå deg likevel, plutselig gikk du rundt og sa «Bob-bob-bob, ikke sant» og «Det e berre lækkert!»  De første episodene i 2017 var heller ingen stor suksess. Ungene så på fordi deres mor hadde befalt dem å se på, men entusiasmen var tydelig fraværende. Men… utover i episode fire begynte interessen å stige. Dette er lovende. Snart kommer nok det første bob-bob-bob’et her også!

… men jammen har det skjedd endringer i TV-produksjon på disse 20 årene! 😀

 

  • Hører på:

En stjerne skinner i natt. Som Gubben sier, «straffen for å ha en norsk kone er desember generelt, og Oslo Gospel Choir spesielt». Skjønner ikke hva han mener med det?

Men jeg er egentlig litt lei av En stjerne skinner i natt. Turbo er derimot ikke lei, og vil høre den om igjen og om igjen og om igjen, kun avløst av Feliz Navidad. All den andre fine julemusikken på spillelista mi- Wham!, John Lennon, the Priests, Pentatonix, Alf Prøysen, Jussi Björling, Hosanna i Chelsea, Fagotter og Sølvgutter, for å nevne noe- er fullstendig uinteressant, det skal være en av disse to.

Men når jeg har hentet eldstesønnen på Fresh Fitness sent på kvelden, gjør vi opprør og gauler Last Christmas av full hals begge to, og konkurrerer om hvem som får den sleskeste vrien på «special (ssspeschhhial)» 😀

 

  • Koser oss med:

— Julekalenderen. Jeg er faktisk superfornøyd med årets kalender. Fordelen med å ha seks barn som deler på en kalender er at det er lett å finne på fire ting til hver (tanken på å finne på 24 ting til gutter på 15 får meg til å grøsse). Bortsett fra at alle får en litt fantasiløs skumnisse (JA JEG VET DU LESER HER ,DIN SNIK, MEN DET KAN DA IKKE VÆRE EN OVERRASKELSE NÅR DU ALLEREDE HAR SETT AT DET ER SEKS LIKE GAVER OG TO AV DEM HAR VIST SEG Å INNEHOLDE SKUMNISSER?) har de fått ting som de liker og trenger.

Innertier til jente på 18, for eksempel. Juleøredobber og badebombe var tipp topp, og hakket bedre enn den uinspirerte Kindersjokoladen jeg har måttet ty til i enkelte tidligere år.

Det jeg ønsker meg i kalenderen til neste år, er croppefunksjon i WordPress. Detta va’kke mye fint, arrgh!

— Lesing. Ja, for biblioteket mitt funker! Vi ER flinke til å lese julefortellinger, og det er hyggelig å ha juletema i hele desember (slik at småbarna kan fantasere om den hjemmekoselige, rolige, idylliske julestemningen i Astrid Lindgrens historier. Det er jo det eneste stedet de kan få lære om akkurat det, irl er vedkubbene og de grønnsåpeskurte gulvene sørgelig fraværende). Hurra for det.

— Juleblomster. Sviblene mine må nok byttes ut en gang før julaften, for de er allerede nesten i blomst. Men det er det verdt, når de små setter sånn pris med dem og sjekker hver morgen hvor store de har blitt siden de la seg kvelden før. Hvis vi bare ser bort fra det lille faktum at stua ser ut som en tyfon har vært på besøk, så er det jo skikkelig jule-idyll!

 

  • Stresser med:

— Julekabalen. Men det er som forventet. Denne helgen har vi det siste gigantiske kræsjet, og så har arrangementene lagt seg relativt pent og pyntelig på hver sin dag. Helt fram til 22. desember. Hehe.

— Enkelte jobbgreier. Det er mye som skjer, og desember er ingen god måned for at det skal være mye som skjer.

 

  • Burde stresse med:

— Julegavene. Hittil lever jeg i fornektelse og vet at jeg har kjøpt inn «en del» allerede. Og det stemmer. Det er julegaver både i bod, på loft og på soverom. Utfordringen består i at jeg (Excelark til tross) har ganske dårlig oversikt over hva jeg har kjøpt, hvor det er lagt, og hvem som har fått tre gaver for mye og hvem som ikke har fått noe. Planen var jo å gå gjennom dette sakte men sikkert fram til jul, men jeg ser jo nå at dette er et panikkprosjekt for uke 50. Akkurat nå har jeg mer enn nok med å holde oversikt over morgendagen, og alt som kan vente… venter. Same procedure as every year, James 😉

 

  • Takknemlig for:

— at eldstejenta kom seg til Paris på turen med franskklassen. Det så et øyeblikk mørkt ut der, for hun var innmari dårlig dagen før avreise. Men nå er hun der, og formen er helt grei. Jeg er takknemlig for at hun ikke gikk glipp av turen hun hadde gledet seg sånn til. I samme slengen er jeg takknemlig for…

— mormor, som egentlig «bare» skulle komme med en kommode og følge Turbo på fiolin, men som også endte opp som ambulansesjåfør, apotekansatt, moralsk støtte og generelt sto på litt ekstra mens mor sjøl satt i møter og far sjøl satt på flyet til Kristiansand. Takk for innsatsen, mormor!

 

  • Ukas shopping:

Noen julegaver har jeg kontroll på. Dere som tror dere er i risikosonen for å få en julegave fra ungene og/eller meg, kan med fordel hoppe over dette kulepunktet. Men i ettermiddag- etter foreldresamtalen i barnehagen og før konserten til oboisten- løp vi innom julemarkedet til Fotballhuets skole. Og FOR et arrangement! Sentrumsskoler med mange håndverkslinjer er godt rigget for å lage julemarked. Musikklinje har de også, så julestemningen lå i tjukke lag til tross for akutt snømangel og litt for mange varmegrader.

Dette er noe av det jeg rasket med meg- kreative pepperkakeformer (designet av min sønns klasse) og håndlaget såpe. I tillegg kjøpte jeg et handlenett med trykk, og en ny krans til døra laget av blomsterdekoratør-elevene, siden den gamle kransen falt ned og gikk i stykker her om dagen. I ettertid har jeg sett på Facebook at de hadde masse mer- treprodukter, smykker, tekstil- men det var så mye folk, og det er ikke ideelt når du har en tre- og fireåring på slep. Litt for små til juleverkstedet var de også, men det kan de prøve til neste år!

Bison, nå må du holde mamma i hånda og ikke forsvin… Bison! Biiison! Hvor er du?

Vi ble ikke så fryktelig lenge, for å si det sånn!

  • Ukas oppdagelse:

— Mens ungene var på juletrefesten på pappas jobb i går, snek jeg meg en tur innom julemarkedet til den lokale videregående skolen på vei hjem. Ikke at jeg hadde så ubendig lyst, egentlig, for vi har i grunnen nok jul som det er 😉 Men de har ikke hatt julemarked før, såvidt jeg vet, og når de drar i gang noe vil jeg gjerne støtte opp om det. Denne skolen er hos mange mest kjent for lavt snitt, kebabnorsk og en og annen slåsskamp, noe som antagelig er ganske så urettferdig mot alle de elevene som går der for å lære fag de er interessert i. Men det er nå en gang slik at negative hendelser får stor ståhei og det positive lett tas for gitt. Så når skolen har et prosjekt som dette i nabolaget, ville jeg møte opp.

… og (i tillegg til noen litt sjelløse cellofanposer med telys, solgt av en serviceinnstilt julenisse med pubusbart som smilende kunne fortelle at de kostet sjuefem kroner, du kan betale i sjøttdisken) jeg fant, jeg fant! Skolens bakeri- og konditorlinje er storprodusenter av bakverk og kaker. Nydelige varer, hyggelig ungdom bak disken, og det koster nesten ingenting!

Dette skoleutsalget skal jeg holde et øye med framover, stikke innom når de har åpent, og ikke minst bestille kaker hos ved en senere anledning. Heia dem!

 

  • Ukas murmeldyr:

— Gubben, som måtte stå på kveldens orkesterkonsert for å ikke sovne. Det er ikke bare jeg som står på!

 

  • Ukas fjerne drøm:

— For noen år siden var jeg på roratemesser gjennom hele adventstiden. Det skulle jeg så gjerne gjort igjen, men det lar seg bare ikke gjøre i år (heller). Men det er flott. Mørkt, stille, lavmælt, alle de tingene som forsvinner mens vi ellers løper rundt som hodeløse høns og forsøker å finne ut om juletrelysene fra i fjor ikke virker lenger eller om det bare er noe vi innbilte oss.

 

  • Ukas jubelbrus:

— United som vinner over CSKA Moskva. Ja, for selv om juleforberedelsene fortrenger nesten alt, så fortrenger det ikke fotballen!

 

  • Ukas mislykkede:

— Tirsdag skulle jeg følge Bison til den siste musikkgruppa før jul, en oppgave mormor vanligvis tar siden tidspunktet er kjekt plassert midt i arbeidstiden. For å brenne av noen fridager (og for å få puste!) tok jeg like godt fri hele tirsdagen, i håp om å få noen hellige timer alene. I huset. Uten lyd. Uten noe som helst. Bare helt alene.

Ikke misforstå. Jeg elsker ungene, og jeg elsker til dels også kaoset de bringer med seg. Men det kan være godt å få litt fred og ro 😀

… men da går det som det alltid går. Når de små er vel ute av huset og man synker ned i sofaen, dukker det opp et søvndrukkent fjest fra en soveromsdør der noen har kunnet sove lenge på grunn av et par uventede fritimer. Så kommer Gubben hjem, siden han skal forberede seg til et møte. Og der kommer det jammen en som har en ekstra lesedag. Hehe. Alenetid? Glem det. Kommer aldri til å skje i dette huset!

 

  • Ukas fjerde skift- Silkeveien:

— Ja, for det første skiftet er jobben, det andre skiftet er barn og hus, det tredje skiftet er det som får mange småbarnsmødre til å ønske seg redusert stilling og nesten tar knekken på dem i førjulstiden, og det fjerde skiftet er å sitte å lese scannede, uklare, anonymiserte helserapporter på engels og google spesialister innen medisinske fag du ikke ante eksisterte.

Vi fikk ikke tak i noen Gutt X, vi fikk avslag på Gutt Y, og nå har vi fått et tilbud om Gutt Z. Dette er helt, helt i startgropa, for det er mye vi må finne ut av før vi bestemmer oss om vi skal søke på ham eller ikke. Foreløpig er det ganske uklart hvor store behovene hans er, og det er det som utgjør tungen på vektskålen i forhold til to ting- hva vi kan ta sjansen på som familie, og hva vi tror vi kan få godkjenning til. Nå vet vi jo av bitter erfaring at den siste instansen ikke nødvendigvis legger godviljen til når de leser søknader, så vi prøver ikke med mindre det er sannsynlig at vi kan få det igjennom.

Det er litt av en vei vi går. Slit, skuffelser, vanskelige samtaler, fakturaer og utgifter i øst og vest, en følelsesmessig berg- og dalbane av den voldsomme sorten. Og vi har valgt det helt frivillig. Vi må åpenbart være sprø, men jepp- here we go again.

 

  • Ukas aller søteste:

— Jeg har vel nevnt tidligere hvor utrolig artig det er når ungene begynner å bli store og de kan ting. Sånn på ordentlig. Konsertene til oboisten på høyt nivå. Ungdomskoret med firstemt sang. Danseforestillinger der det også er morsomt å se på de barna som ikke er dine egne, fordi de er imponerende flinke. Fotballkamper der laget spiller et taktisk spill, og ikke bare løper rundt som en eneste stor klynge rundt ballen. Det er kult, rett og slett.

Men prisen for Årets julekonsert 2017, i kategorien «mest sjarmerende», får til de bittesmå Suzukifiolinistene som spiller Bjelleklang på åpen A-streng og selv da klarer å få det til å låte litt surt. Det er jo så du får klump i halsen.

Fiolinpasser. Legg merke til teipene på fiolinhalsen og buen- et sikkert tegn på at eieren er nybegynner av rang!

 

  • Tanker om uka som kommer:

— Å nei, må jeg tenke? 🙁 Dette er uka vi bare må karre oss igjennom. Vi er ferdige med fredag- foreldresamtale, julemarked, konsert. I morgen er det siste time på balletten, øving for oboisten på Operaen, julekonsert for niåringen, og Jingle Horse. Søndag er en konsert, på mandag har vi billetter til Fagottene, og sånn fortsetter det hele veien. Pluss jobb der min selvinnvilgede mini-fleksitid utgår, fordi i resepsjonen må du være der klokka åtte, ikke kvart over.

Og endelig er det Lucia! Vi er klare. Luciakjolen er lokalisert, Turbo som skal trekke kalenderen dagen før får et nytt (fint) lys i kalenderluka, jeg har husket å kjøpe papptallerkener til de kokte eggene vi skal ha med oss til frokosten (kryss i taket). Nå mangler jeg bare Valium.

På torsdag skal vi dog innvilge oss litt julekos. På torsdag er det skolens julesangaften, og tradisjonen tro etterfølges denne alltid av vietnamesisk mat på Hai Café. Det aner meg at vi nesten ikke kommer til å ha lyst en gang, men dette er en tradisjon som bare ikke kan utgå. Det er Julestartskuddet over alle Julestartskudd, for det blir ikke jul uten byens beste risnudler servert i et lokale med grell belysning og klissete plastduker. Bare spør tenåringene mine!

Ønsker alle en nydelig helg og en hektisk fin kommende uke 🙂

Hilser også fra storetærne til Bison, som ble pinlig tydelige på nevnte Suzukikonsert. Men pytt. De er jo litt sjarmerende, de også?

Ordknapp onsdag

Desember.

Til jobb i mørket…

 

… og hjem i mørket. Nesten, i hvert fall. Et svakt rosaskjær, ganske sikkert kunstig, fikk meg til å stanse på vei over t-banesporene og knipse et kjapt bilde.

Vi svimer rundt i halvmørket mesteparten av tida. Eller helmørket. Mørkt på vei til speideren, mørkt på vei fra trening. Mørkt til og fra jobben, dagslyset ser du knapt når du har kontorvindu inn mot bakgården.

Men det gjør ikke noe. Desembermørket er fint. Der januar er kald og hard og krevende, bærer desembermørket bud om varme kvelder i sofakroken, om fyr på peisen, duft av pepperkaker og ribbe og julerøkelse… og grantre, vi må ikke glemme grantreet. Desembermørket er ganske sikkert ikke kvalitativt annerledes enn januarmørket (eller er det noen meteorologer innom som kan arrestere meg?), men du verden hvilken forskjell forventningen utgjør på måten det oppfattes. Selv en sommerelskende frysepinn som har gode grunner til å synes sommeren er tjue ganger lettere enn vinteren kan kose seg i desembermørket.

Dagene flyr, i dag var det endelig Bisons tur til å trekke kalenderen, han har holdt på å sprekke av spenning siden første desember. Dagene flyr, vi suser av gårde mellom jobb og skole, siste ballettime, siste fiolintime, siste generalprøve før julekonsert, vi bærer på fruktfat og sjokoladekaker og små, innpakkede, skjøre hemmeligheter fra barnehagen, mens attenåringen som heldigvis ikke hadde kyssesyken likevel knasker penicilin i håp om å kunne sitte på flyet når det letter mot Paris i morgen.

Men innimellom dette kan vi hvile i treminuttersbolker, trekke pusten på vei i halvmørket, la blikket vandre langs snødekte grener, så langt fra sommerens muntre fargespill.

Det er ikke så verst, faktisk.

Ideal vs virkelighet

Med lang fartstid som Julerigger og Adventsfikser for en stadig større gjeng med stadig tettere timeplan, har jeg lagt av meg de høyeste ambisjonene for lengst. Jeg har avfunnet meg med at jula nok vil bli omtrent som i fjor, og at desember ikke er måneden for store planer og hårete mål. Vi er bundet på hender og føtter av alskens julekos, og det viktigste vi gjør i desember er å få til mesteparten av det uten å glemme altfor mange langpannekaker. It’s all good.

Men jeg hadde én kongstanke i år. I tillegg til Standard Jul A/S (kalender, lapp-i-hatt,  julegaver, Love Actually, sende et par julekort altfor sent, juletre, ribbe- helst med rørte tyttebær og ikke jordbærsyltetøy som i fjor-) ville jeg jobbe videre med julebiblioteket i sofaen.

Adventsfølelse på stuebordet når det er eldstemann sin tur til å lese: velbrukt, billig adventsløper fra KID (med enkelte innslag av hundehår og pepperkakesmuler), to lys, og Selma Lagerlöf. Men er det den hele og fulle sannhet, mon tro?

Del 1 var fort gjort. I tillegg til julebøkene jeg kjøpte i fjor, raidet jeg ungenes rom på jakt etter bøker med juletema. På et kvarter hadde samlingen i sofaen vokst med 300%. Alt fra Karsten & Petra til Jostein Gaarder og Astrid Lindgren, det viste seg (ikke overraskende, sånn egentlig) at vi hadde ganske mye stående rundt. Nå har vi en god del lesestoff for flere aldersgrupper, men aller mest for de yngste, noe som bringer meg til…

Del 2. Også fort gjort. Innkjøp av Selma Lagerlöfs fire julefortellinger, pent pakket i en snerten liten eske på Bok & Media i Akersgata. Noe for de litt større, og tok som sagt omtrent 20 minutter.

Del 3. Her strandet prosjektet. For tanken var ikke bare å legge bøkene i sofaen. Det er vel strengt tatt bare de tre yngste som fulle av entusiasme graver rundt etter nye bøker når det passer (og ikke passer). De andre trenger et tupp bak, så planen var opprinnelig å utvide filmsøndagene våre til å inneholde en felles lesetime. I sofaen. Med levende lys og julerøkelse og tjo og hei.

Det er mulig den planen er enklere å implementere hos amerikanske homeschoolere på prærien, rett og slett, når barna er vant til å lese på kommando og mor kan smykke seg med en viss lærer-autoritet som er fullstendig fraværende for min del.

Her strandet prosjektet allerede første søndag i advent. Forslaget om å sette seg til i sofaen for å bedrive felles tvangslesing møtte ikke videre entusiasme. Snarere tomme, uforstående blikk og hodekløing, før tenåringene trakk på de hengslete skuldrene sine og labbet inn på sine respektive rom for å se på Stranger Things på Netflix. De yngste, derimot, omfavnet mors planer med stor glede, og vi leste oss igjennom halve Se Marikken, det snør, mens vi gumlet i oss fruktrestene etter Turbos julekonsert. Etterpå så vi Grinchen, akkompagnert av sandkaker vi fikk av nabo’n som takk for et lånt egg til pensling 🙂

Ni år gammel jente i pysj, samt en storebrorfot foran TV. Og KID-løperen, da.

De særdeles få gangene vi ikke har konsert, kamp, messe eller besøk på en søndag, er det andre ting som står i hodet på dem. En film er maks av hva jeg klarer å tromme sammen et slags fellesskap til.

Men hei. Når kartet ikke passer med terrenget, er det fram med tegnesakene på nytt. Det var kanskje ikke verdens beste idé å gjøre lesingen til en tidsbestemt, obligatorisk greie. Men hva med å la bøkene ligge fremme og…

… vente på en kveld som i kveld, der fjortisen har brukt tiden etter tentamen til å 1) spille på mobilen, 2) glane på barne-TV (omsorgen for småsøsken er den perfekte unnskyldning for så mangt), samtidig som han 3) har planer om å se på fotballkamp og 4) har en time internett på PC’en til gode?

Se, julemirakelet åpenbarer seg: mellomstemann sitter og leser julebok!

Vips hiver jeg alle småsøsken ut av stua, tenner adventslysene og røkelsen, rydder bort legoklossene på bordet og gjør det så julete jeg kan. «Av med skjermen!» sier jeg, og guttungen tør ikke annet enn å adlyde. Jeg roter fram Legenden om julerosene, og kommanderer ham ned i sofaen. «Les!» sier jeg.

Og han leser villig vekk. Jeg mistenker til og med at han koser seg. I en halvtime sitter han helt i ro, helt i fred, uten lyd, uten skjerm, og leser. Etterpå noterer han navn og dato inne i bokomslaget, og legger boka sammen med de tre andre i boksen som skal ligge øverst i bok-bunken hele desember. One julefortelling down, three to go, og han er fornøyd. Han liker jo egentlig å lese, det er bare så mye annet som lokker bestandig.

Slik gikk det til at en ny juletradisjon ble født. Ikke helt som planlagt, men det går som sagt aldri helt som planlagt, og hvis alle tar seg tid til å sitte alene og lese en julefortelling i uka har vi oppnådd noe i år som vi ikke gjorde i fjor.

Og det er plass til mange navn og datoer inne i bokomslaget 🙂

Men akk, når storebror skulle til pers, var det tid for Champions League. Siden denne komboen av ettertenksom julelitteratur og fartsfylt Unitedkamp er særdeles lite fair play for stakkars Selma, la jeg bøkene tilbake i esken. Realistisk forventningsstyring, mor! Vi er bare på 5. desember. Vi har tid.