Trygdebeistet lukter tåfis :D

Hei, Internett!

Long time no see. Det kom vel ikke akkurat som noen bombe at kombinasjonen korona, hjemmebarnehage, hjemmeskole, travel far og syk mor tok knekken på bloggingen. Våren og forsommeren 2020 ble tilbragt i overlevelsesmodus og ikke så mye mer. Antallet gjøremål måtte kuttes til beinet. Alt som ikke måtte bli gjort, ble ikke gjort. Jeg prøvde meg på et unntak her, et optimistisk miniprosjekt om å freshe opp den ene, lille verandaen i huset (i fornuftig kontrast til det som egentlig burde gjøres, nemlig å gå til angrep på den store verandaen… eller egentlig pusse opp fra kjeller til loft- noe som ikke kommer til å skje med det første og garantert ikke i 2020). Hvordan det gikk, skal jeg prøve å komme tilbake til, for det ble en morsom historie. Uten å spoile- for det sier seg jo selv at dette prosjektet gikk ad undas, som så mye annet- kan jeg allerede røpe at verandaen er nesten like stygg som før. Men bare nesten.

I likhet med resten av huset, må det sies.
Sommer’n 2020 var… seig, på mange måter. Men vi hadde slike dager også, det er viktig å huske. Dager med sol og bading, dager ungene tilbragte i bringebærbuskene og på trampolina. It wasn’t all bad, slett ikke.

Uansett. Det har gått et halvt år. I et hus med mange mennesker er det veldig mye som skjer på et halvt år. Jeg kunne skrevet side opp og side ned, om det bittersøte i å sitte i en sofa full av hundehår og brødsmuler og se vitnemålsutdeling i Oslo Konserthus med dans og show på YouTube (utrolig trist å ikke få være til stede, men fantastisk at de klarte å tromme sammen en seremoni for elevene, i det minste. Det ble jo en temmelig amputert russe- og eksamenstid, så at de faktisk fikk til en ordentlig avslutning av tre minnerike år på videregående er jeg veldig takknemlig for!). Om sommerfuglene i magen når en liten, vimsete femåring går Den Lange Veien tvers over skolegården for å hilse på lærer og rektor for første gang, og om lettelsen og gleden når det blir tydelig at han elsker skolen og trives som skolegutt. Jeg kunne skrevet om stoltheten over en jentunge som nailer førstesatasen av Vivaldis A-mollkonsert rett før hun fyller sju, kombinert med skrekken for å fremstå som (for ikke snakke om redselen for å være) overambisiøs tiger mom. Jeg kunne skrevet om hvor tom bilen føles, selv med kaukende småunger i baksetet, når du nettopp har kjørt eldstesønnen og koffertene hans til folkehøgskole. Om følelsen av å stå på en fotballbane og vite at det er aller, aller siste gang, etter å ha stått trofast på sidelinja siden 2006 er du ugjenkallelig over i fotballmammapensjonistenes rekker. Om overraskelsen og gleden når oboistsønnen blir spesielt invitert til en sommersymfoni (og til alt overmål får reise og opphold dekket, hurra! Gå for de sjeldne instrumentene, folkens!). Om Polly, vårt nyeste familiemedlem som kom dalende ned på verandaen en dag i mai (nå er riktignok Polly ingen blåfugl, men en dvergpapegøye-grønnfugl, men det endte uansett at en oppgitt Vi-Skal-Jaffal-Ikke-Ha-Flere-Dyr-Gubbe sto klar ved dyrebutikken morgenen etter for å kjøpe fuglebur. Hva skal man gjøre, da, når dyret inviterer seg selv?!). Om bilmerker, som Minsten har fått dilla på, akkurat som hans eldste storebror hadde for 15-16 år siden. Jeg kunne også skrevet mye om oppgitthet og utilstrekkelighet, med tanke på hva vi (ikke) får til her hjemme av orden og vedlikehold. Vi har aldri hatt et prikkfritt hus, men 2020 har bydd på noen triste rekorder også i så henseende. Og, skal det sies, et par forbedringer, ettersom vi voksne har vært uvanlig mye hjemme og ikke alltid må velge den mest tidsbesparende slurveløsningen på alt. Jeg burde definitivt skrevet om takknemlighet, for sporty bestemødre som stiller opp og hjelper til, finner på morsomme og hyggelige ting med barnebarna og gir mor og far et lite pusterom.

Dette var det beste bildet jeg fikk av min sønn ved avslutningen av 12 års skolegang. Ikke akkurat noe å ha på veggen.
Generalprøve på A-moll, førstesats. Den aller første gangen, men ikke den siste. Når du bruker masse tid på å øve inn et stykke gjelder det å resirkulere!
Aller, aller siste kamp, en augustkveld på Mortensrud.
… og så var det slutt. Game over, bokstavelig talt. Forhåpentligvis blir jeg fotballbestemor en dag, som stiller opp med notatblokk, kanelboller og brus.
… og mens storebror hadde sin siste skoledag i juni, hadde lillebror sin aller første i august. En stor dag!

Bekymring, jeg kunne skrevet mye om bekymring, for mannen min som måtte gjennomgå en omfattende bypass og ble sprettet opp og koblet om både her og der rett før sommeren, og stavret rundt med arr og bandasjer og blåmerker overalt. Bekymring for eldre slektninger- 2020 har i ekte «en ulykke kommer sjelden alene»-stil sjenerøst budt på både slag- og kreft- og demensproblematikk for diverse medlemmer av den eldre garde- og dårlig samvittighet for å ikke få fulgt opp bedre på grunn av korona, ansvar for barn og egen elendig form. Bekymring for studentdatter som er så voldsomt travel og for tenåringer som ikke helt vet hva de vil og/eller hvordan de skal få det til. Triumf, vi kom oss faktisk på en bitteliten sommerferie til vestlandet. En uke i leiebil og campinghytter, snaue fire uker etter at mannen min lå på operasjonsbordet- og vi hadde det hyggelig! Det siste der er jo smått utrolig. To slække foreldre, to unge voksne, to tenåringer og tre småunger på tur, og samtlige sa det hadde vært en fantastisk ferie! Null krangling, bare kos og fine opplevelser, og mye allsang i bilen. På forhånd hadde jeg bange anelser om dette hodeløse prosjektet, men jeg kunne spart meg bekymringen. Ungene mine er rett og slett en sabla fin gjeng, som oppriktig trives i hverandres selskap. Takk og lov. De store forbarmet seg til og med over sin mor og ble med som bakkemannskap til Suzukikurs på Geilo, da jeg skulle dra alene med tre små og Gubben lå på sykehus. Fine, fine ungene mine.

Brødre på oppdagelsesferd i fjellet.
Fjell og fjorder og fosser og ferge!
Møte med brunbjørn, Flå.
På ferga mellom Bulandet/Værlandet og Askvoll. Hvis dere ikke har vært i Askvoll, vil jeg varmt anbefale stedet og ikke minst Askvoll Sjømat og Delikatesse! Sjekk dem ut på Facebook også. For et overflødighetshorn av en butikk!
Slik spiser vi lunsj i det fri, i elleve våte grader og sur sidevind. Ekte norsk sommerferiefølelse her, altså. Men vi fikk mange morsomme bilder!
Vi så en ekte isbre!

Ellers kunne jeg jo skrevet mye om det å være brysom pasient, en av de håpløse tilfellene legene aldri blir helt ferdig med. Den intense gleden over å få bekreftet at nei, du skal ikke dø med det første (tre ganger i år har de scannet huet mitt på jakt etter metastaser, og hver gang har jeg sluppet med skrekken) som likevel raskt avløses av spørsmålet: men hva er det da som er galt? Det blir jo bare verre og verre, er det virkelig ingen som kan hjelpe? Eller i det minste fortelle meg hva som foregår, gi meg noen hint om hva jeg kan forvente fremover? Hittil har jeg bare vage hypoteser- tre forskjellige, avhengig av hvem du spør- og ingen svar. Og formen fortsetter å synke, jeg er dårligere nå enn jeg var i sommer, og dårligere i sommer enn jeg var på våren. Jeg føler meg ikke sliten, jeg føler meg sjuk. Symptomlista er lang og kjedelig som et vondt år, men kortversjonen er at det føles omtrent som å ha en kombinasjon av fyllesyke og influensa. Hver dag. Hele tiden. Åh, den som kunne føle seg normal, bare en dag eller to! Jeg kunne skrevet om sorgen ved å innse at jeg ikke vil komme tilbake til jobben min- en jobb jeg har hatt i elleve år, en jobb jeg trivdes i og som jeg innbiller meg trivdes med meg. Sayonara, adgangskort og gode kolleger og medlemmer og prosjekter og fellesskap og fredagsfølelse og lønn og pensjonspoeng. Dette er uten tvil det største nederlaget i hele 2020, og jeg er ikke helt ferdig med å deppe over det.

Ah, MR1 på Radium. My home away from home. Enn så lenge har strategien vært å scanne og scanne etter noe vi ikke er i stand til å finne. Mulig bildene hadde blitt klarere hvis jeg hadde roet ned på hårgeléen :-S

Nei, det er ikke lett å summere opp et halvt år i noen korte avsnitt. Men dette var et forsøk, for å få det ut av systemet. Ved inngangen til høsten kan vi uansett konstatere at vi lever og har det bra, om enn ikke problemfritt.

Men altså, bloggen. Før sommeren hadde jeg ikke tid, koronahjemmetilværelsen sugde alt av oppmerksomhet, energi og krefter. Så kom sommeren, som egentlig bare var en forlengelse av den traurige og slitsomme våren mer enn noen ferie, og til tross for mange fine høydepunkter var juli rekordvåt og kald, mye var stengt, og det var rikelige mengder av «kaotisk hus med unger som kjeder seg og småkrangler»-øyeblikk. Høsten og skolestart meldte seg, med lovnader om en noe mer normalisert tilværelse for både små og store selv i koronatiden, men da var det tid for prøveprosjektet «Helle returnerer til jobb», og siden det å få til å jobbe- om så bare litt- tronet aller, aller øverst på ønskelista måtte jeg fremdeles holde andre gjøremål på et minimum. 2020: energi er til for å spares, ikke brukes.

Det som til sist sparket meg bort til PC’en var en pinlig seanse på Fresh Fitness. For joda, etter min exit i arbeidslivet har jeg begynt å trene (mer om hvorfor det virker som en god idé å trene når du knapt orker å slepe deg opp trappa senere. Men regel nummer 1 er i alle fall klinkende klar: aldri tren hvis du må prestere noe annet etterpå!).

Eller i ærlighetens navn, «trene». Et puslete minisupplement til mitt noe mislykkede yoga- og smoothieregime som etter tre måneder har gitt minimalt med resultater. Motivasjonen her er todelt: jeg ønsker selvsagt å komme i bedre form, selv om det er tvilsomt om det faktisk kommer til å skje. Den andre delene av motivasjonen er å gjøre noe aktivt. Som mangeårig Imposter Syndrome Poster Person tror jeg innerst inne at jeg heller ikke rollen som Trygdebeist er noe jeg egentlig mestrer og fortjener, og jeg lever i evig frykt for at unge, kjekke verdensmesterdoktorer rett fra Medisinsk Institutt, eller skarpe, mistenksomme NAV-ansatte for den del, skal kikke i mappa mi, himle med øynene og slippe et sarkastisk sukk: «Ja ja ja, se her ja, dame 40+ med småbarn, føler seg litt pjusk etter kreftbehandling hun lissom, vedder på at det eneste problemet hennes er at hun har landet permanent i sofaen med Netflix og bruker tiden på å synes fryktelig synd på seg selv.»

Så da Fresh kjørte supertilbud til kr 100 i måneden ut året, var jeg ikke sen om å drasse den slappe rumpa mi bort til treningssenteret. Her skal ingenting være uprøvd! Om jeg ikke føler meg bedre av å trene- noe jeg foreløpig ikke gjør, unntatt i samvittigheten-, kan jeg i allefall påberope meg initiativ og innsatsvilje! Og går det skeis, så har jeg prøvd! For en gangs skyld ligger det mye stolthet i tåfis. Fram med de støvete treningsskoene, og med svimmelhet, øresus og skjelvende ben som følgesvenner satte jeg sammen et passe lite ambisiøst program: 15 minutter på ellipsemaskinen (du veit du er i elendig form når «cool down»-minuttene er en ren forlengelse av kardio-programmet, fordi makspulsen din er nådd allerede på laveste motstandsnivå) etterfulgt av de få styrkeapparatene jeg skjønner hvordan fungerer. That’s it. Samtlige sett begynner med å jekke motstandsvekten ned til det aller lavest mulige, og med litt flaks kan jeg øke det et hakk eller kanskje to. Men som regel sitter jeg der som en nisse og løfter en eneste, ynkelig vektplate opp og ned, til tenåringsguttas og muskelbuntenes store fornøyelse.

Det var på ellipsemaskinen jeg sto på fredag, med tunga ut av kjeften og kroppen i sjokktilstand over å bli presset opp i makspuls for første gang på evigheter (jeg overdriver ikke. Fitbit forteller meg at pulsen ikke var over 89 en eneste gang i året somgikk), da jeg så en sprek pensjonist prøve en maskin jeg ikke hadde turt meg på. Fra øyekroken spionerte jeg på hvordan han gjorde det, hvordan han tilpasset sete og stenger, og jeg tenkte at hmm, takk for tipset, gamlefar, denne kan jeg forsøke meg på etterpå. Som sagt, så gjort, jeg vaklet bort til apparatet, som het Shoulder Press, og tenkte at dette blir bra saker. Jekke jekke, skru, skru, motstanden på det aller lavest mulige. Sette seg godt til rette, gripe håndtakene, og presse oppover…

… presse oppover…

Presse Oppover!

Null. Niks. Nada. Vekten rikket seg ikke. Jeg fikk ikke en gang et lite «klink» som viser at du har løftet den i alle fall noen millimeter. Vektplatene sto bom stille, som om de var skrudd fast. Jøss, er det noe galt med maskinen? Har jeg gjort det omvendt og satt motstanden til max? Nei, alt ser riktig ut. 6 usle kilo. Vi prøver igjen.

Presse oppover, oppover, opp-ooo-veeer… med trynet vridd i alle retninger og dirrende armer… men nei. Stuck. Den står bom stille. På aller laveste nivå. Mer enn skuffelse er det flauheten som setter tenna i meg: Så noen dette? Er det noen som ler av meg? Akkurat som når man ramler på isen, og selv om man slår seg halvt ihjel er det tydeligvis en naturlig menneskelig reaksjon å hastestable seg på beina, børste av seg snøen og late som ingenting. Pytt, dette gjorde ikke vondt i det hele tatt, det var faktisk nesten med vilje! Må’kke tro at JEG slo meg, nei! Mennesker er rare dyr.

Shoulder Press – Helle: 1-0. Idet jeg prøver å riste av meg nederlaget og subber bort for å vaske av apparatet uten egentlig å ha brukt det, høres en lav fnising fra et par tenåringsjenter som plutselig får det veldig travelt med å diskutere et eller annet med innstillingene på ergometersyklene. Og skammen til tross, jeg måtte jo fnise litt selv. Noe så teit. Nå er det ikke akkurat noen livskrise å ikke fikse et treningsapparat, det finnes verre ting. Men der og da ble det et bilde på hele forbaska 2020: Vil, vil, men får ikke til.

Men hei. Det ble i alle fall et blogginnlegg av det!

Og nå: høst. Skal bli spennende å se hva den bringer, i tillegg til store mengder nedfallsløv.

Rapport fra Riksen

Først, beklager sent innlegg. Jeg har virkelig ikke flaksen på min side når det gjelder bloggen. Ikke før har jeg bestemt meg for å sparke den i gang igjen, så har vi fått permanent hjemmeskole med innlagt barnehage i fanget. PC’en min er som oftest i bruk av noen andre, og det hadde ikke hjulpet stort om den var ledig- jeg har jo aldri tid til å sitte ned likevel (dette innlegget er resultatet av en altfor tidlig morgen). Jeg er velsignet med en herlig gjeng unger, men du verden så intenst det er når alle er hjemme dag etter dag etter dag (og de, til forskjell fra i ferier, har mye de skal ha gjort samtidig som alle muligheter til å gjøre noe gøy utenfor husets fire vegger er sterkt begrenset).

Men siden sist har jeg altså vært ut og inn på Riksen i de hvitkleddes søken etter hva som er galt. Akkurat som sist ble det lenger enn forespeilet, så det var flaks at jeg hadde pakket ned noen ekstra truser og sokker.

Gubben tar bilde ut av bildøra på snuplassen foran sykehuset. I bakgrunnen skimtes taket på et blått korona-telt. Jeg er blek, men fattet. Etter et halvt år med stadig synkende form er jeg klar for nesten hva det skal være av svar- tror jeg. For kan man egentlig vite? Jeg har bare _nesten_ fått en sånn beskjed, så jeg skal ikke være for tøff i trynet. Og engstelig er jeg jo. Tross alt er det aller meste avlyst på avdelingen, men at innleggelsen min står ved lag. Det betyr bare en ting: bekymrede leger. De synes heller ikke det er normalt å være frisk og rask etter kreftbehandling, for så å ta en U-sving flere måneder etterpå.
Sååå tomt er det i vestibylen på Riksen tirsdag morgen. Legg merke til hårsveisen, som er fresh og fin ved hjelp av store mengder av Gubbens hårgelé. Under oppholdet, som bare varte og varte, dusjet jeg hver morgen- det skulle bare mangle, siden profesjonelle stadig kom i tett nærkontakt med kroppen min, stakkars. Men håret turte jeg ikke røre, siden jeg ikke hadde stjålet med meg geléen. Hvis jeg vasker håret og lar det tørke som det vil, ender jeg opp som Helle (75). Og det holder lenge at jeg føler meg sånn, jeg trenger ikke SE sånn ut i tillegg!

Det startet med at Gubben kjørte meg opp til Gaustad tirsdag morgen. Påregnelig nok var gode gamle Rikshospitalet gjort om til et slags Festung Korona-frei Krankenhaus, og store sperringer og flere telt var satt opp foran inngangen. Før jeg overhodet fikk komme inn måtte jeg vise fram både innkallingsbrev og sverge på at jeg ikke hadde hostet, vært syk, hatt feber, vært i utlandet, kjenner noen som hadde hostet, hatt feber, vært syk eller vært i utlandet og så videre og så videre. Heldigvis kunne jeg svare nei på alt, så da slapp jeg (antagelig?) turen inn i et av teltene for å testes. Eller kanskje de bare ber folk dra hjem. Hvem vet.

Inne i vestibylen stinket det Antibac 😉 Ingen Antibac-krise der, så mye er sikkert. Jeg tok en dæsj selv og trasket bort til D4 og tok heisen opp i 4. etasje. Der ble jeg møtt av en smilende sykepleier som viste meg inn på et firemannsrom og ga meg sengen nærmest vinduet.

Ingen andre var å se. Sist gang hadde det vært yrende liv. Fulle rom, folk som gikk i gangen, og satt i oppholdsrommet og snakket med slektninger, eller tuslet inn på kjøkkenet for å hente mat og kaffe. Leger og sykepleiere på sparkesykkel i skytteltrafikk mellom rommene. Nå var det tyst. Jeg skjønte det var en pasient eller tre på rommene bortover i gangen, men de kunne telles på en hånd. Det rimte jo med det jeg hadde blitt fortalt på telefon, de avlyser alt som kan avlyses og har bare noen få pasienter inne, pluss et akuttilbud for alvorlig syke. Alle skulle primært holde seg på rommene sine, og kjøkkenet var stengt.

Min lille hule,med danseplass og mer til. Det var et par damer innom for å få påfyll av blodplater eller noe sånt, men de forsvant fort. Ellers var jeg helt alene her inne.
Men jeg hadde selskap i Sky News, BBC World, Fredrik Solvang og Andrew Cuomo underveis helgen. Gravalvor inne, gravalvor ute i verden. Rare tider!

Jeg var satt opp med innkomstsamtaler og klinisk testing på tirsdag og en MR på ringetid på onsdag, samt en spinalpunksjon etterpå (den må gjøres etter MR, for å unngå at spinalvæsketappingen gir utslag på MR-bildene). For å gjøre en lang historie kort ble dette til verdens lengste MR av hodet på onsdagen, jeg lå i trommelen i 75 minutter og sverger på at hjernen min ble kokt underveis, og MR av ryggen (hvorfor? Hva er det jeg ikke har fått med meg?) og ultralyd av leveren siden det dukket opp noen rare flekker på PET’en som sannsynligvis ikke betydde noe men som de ønsket å sjekke ut. På torsdag ble det tappet ti glass blod og en skvett spinalvæske- uten bedøvelse denne gangen, men det var ikke så ille- før jeg ble sendt til nevrografi. Det var rare greier, elektriske støt på armer og bein og lege i fullt verneutstyr som målte. For å runde av ble det foretatt en test av mitt kognitive funksjonsnivå (tjohei! Fire timers intervju og testing, og jeg kunne tekste min eldste datter som rett før jul administrerte sin første WISC-test og fortelle at hennes mor nettopp hadde strøket på voksenversjonen av samme test, som heter WAIS. Alt man lærer underveis!). Egentlig skulle jeg vært innom en fysioterapeut også, men det ble det ikke tid til før utskrivningssamtale og «Ha det bra og lykke til!» Da var det blitt fredag ettermiddag, og jeg kunne- ganske sliten og lettere fortumlet- pakke ned sakene mine og tusle ut av Festung Krankenhaus og ut i Oslovåren. Min personlige teori er at Riksen i sin frykt for tsunamien av koronapasitenter avlyste altfor mye, med det resultat at det sitter en drøss med arbeidsløse spesialister i hvite frakker og kjeder seg. Godt jeg kunne sendes rundt i gangene så de fikk noe å fordrive tiden med.

Sitter og venter på ultralyd av lever, med kokt hjerne etter MR. Herremin, det var vonde greier. Da jeg kom opppå avdelingen pep jeg meg til en ekstra dose Paracet av sykepleieren, men hodepinen kom ikke ned på «vanlig nivå» før dagen etter. Jeg har knasket mye Paracet, men Medrolen er inndratt inntil videre. Der røyk planene om å få skrubbet huset fra øverst til nederst i påsken 😉
Jeg tør jo aldri dra fram mobilkameraet inne i undersøkelsesrommene, så jeg ender opp med venteromsbilder. Her fremdeles fra ultralyden. Det var for øvrig en interessant opplevelse: en veldig trivelig og pratsom sykepleier som viste meg alle scannebildene mine i arkivet (heftig! Det er så KULT hva de kan se på PET og MR/CT-bilder. Jeg har faktisk aldri sett dem før. Blant annet vet jeg nå at jeg har en innmari skjev ryggrad, men hvis det ikke har skapt problemer for meg på de siste 41 årene satser vi på at det går greit fremover også) og skravlet i vei om belgiske byer i Nederland.
Legen var…. tja, blant alle helter og engler i hvite frakker må det være en og annen surpomp. Han marsjerte inn og var tydelig misfornøyd med å måtte ta denne jobben for en kollega, og sukket over at «Dette her er som å lete etter en nål i en høystakk og vi kommer ikke til å finne noe». Det er godt mulig han har rett, og jeg skjønner følelsen så innmari godt, men jeg mener bestemt at en del av jobber som innebærer menneskekontakt (selv min!) er å holde kjeft om sånt. I dette tilfellet hadde det blitt enda litt lettere å stole på resultatet som han etter litt tvil bestemte seg for at var «Nja, nei, jo, nei, dette er sikkert ingenting» hvis han ikke i utgangspunktet hadde vært så overtydelig på at han mente det var en unødvendig tulleundersøkelse.

Resultatet?

De finner ingen verdens ting! Dette var like gledelig som det var uventet. Tross alt har jeg tilbragt de siste ukene med å forsiktig forberede min strutse-mann og andre i umiddelbar nærhet på at det kan hende jeg ikke henger med så veldig mye lengre. Alle piler har jo pekt en vei- nedover- og symptomtrykket har bare økt uke for uke. Da jeg lå i MR- maskinen og kunne kjenne bildene bli tatt, mens rare sjatteringer av grønt danset foran øynene mine, tenkte jeg at Nettopp, se her, det er noe med trykket på innsiden av skallen som virkelig ikke er som det skal være.

Men trykket er helt normalt. Bildene var helt normale. Den bittelille, saktevoksende hjernesvulsten er like liten og søt. De tegnene på hjernehinnespredning de fryktet de kunne se før jul, har ikke endret seg. Og nå har det gått fem måneder- hvis noe driver og vokser i hodet mitt burde det vært synlig nå. Nervene i hender og føtter er bittelitt sløve, men ingen store utslag der heller. Og den kognitive testen? Jeg må vente på at nevropsykologen utarbeider rapport, men som hun sa: «Det er godt mulig du har opplevd en reduksjon i ditt kognitive nivå. Men jeg ser at utgangspunktet ditt er såpass høyt at jeg tror du fremdeles ligger i øvre del av normalen» Årets kompliment der altså- intelligensen har kanskje sunket noen hakk, men jeg kan trøste meg at jeg på et etter annet tidspunkt har vært smart. Jo, takk! 😀

Dette er et stort HURRA! Jubel og glede! Og den eneste følelsen som kan måle seg med lettelsen over å ikke være døden nær, er overraskelsen over at de ikke fant noe som helst. Det var virkelig ikke det jeg hadde forventet. Men nå er jeg så gjennomtestet og gjennomscannet at det de ikke har funnet nå, det finnes ikke (banker forsiktig i bordet her, vel vitende om at leger har tatt feil før. Men igjen, så mange som har vært innom nå og kikket og målt og vurdert… det skal mye til!).

Jeg er skjemaelsker av natur, men i akkurat denne settingen melder OCD’en seg med en gang. For skal jeg krysse eller sette ring? Det står kryss. Men det føles veldig feil å krysse over et riktig svar. Haha!

Et stort, øredøvende HURRA- og et bitte lite «æsj». Det var konklusjonen som overlegen og jeg enige om på utskrivningssamtalen. Det aller, aller viktigste er selvsagt at de ikke fant noe alvorlig galt. Ingen spredning, ingen andre skumle nevrologiske tilstander. Dette er det absolutte pri én, det eneste som virkelig teller big time: å ikke dø på en stund. Alt annet er mindre viktig i forhold. Men- det betyr jo også at jeg ruslet ut av Riksen med en langt større trygghet, men også med akkurat de samme symptomene som da jeg kom, uten at noen har funnet noen forklaring på hva det skyldes. Og det er jo et problem i seg selv. Når euforien og jubelen over å henge med i livet en stund til har lagt seg, så står jeg jo tilbake som en zombie-dame, en skygge av den personen jeg var, en ball av uforklarlige symptomer av en slik art og styrke som parkerer meg effektivt på sidelinja av det som en gang var det vanlige livet.

Så det er jo noe å ta tak i. Senere.

Akkurat nå har jeg mer presserende ting fore. Som å holde skuta flytende i den rareste påsken i manns minne. Jeg ble ustkrevet på fredag og landet med hodet først i et salig kaos hjemme, der min helt av en mann hadde forsøkt å gjennomføre flere jobbmøter på Teams samtidig som jentene skulle gjøre lekser og småguttene skrålende lekte sisten rundt i huset og de store satt opptatt med tentamener. Stakkars Gubben.

Og nå er det påske. Hjemme. Vi har fått flere mailer fra våre venner i Sør-Afrika med bilder av hva vi skulle ha gjort disse dagene. Men vi er ikke på Tsitsikamma Game Lodge eller ved Storm’s River. Vi er ikke en gang på hytta, med påskestemning og appelsiner og snø. Vi er hjemme og går turer med to meters avstand til folk, og alt er stengt, og påskemessene strømmes live på Facebook med tomme benkerader- og i går kom nyheten om at skolene ikke åpner etter påske heller. Ikke uventet, og sikkert helt riktig vurdert. Men likevel.

Nei, det er en rar påske. Men det er ikke synd på oss, snarere tvert imot! vi har påskekrim. Og påskemat, og de deilige påskeeggene fra Kaffebrenneriet. Og takket være en pakke fra Panduro, nok hobbyprosjekter til å veie opp for den manglende påskepynten vi alltid får fra barnehage og skole. Selv om koronaen gjør at verden vakler, ser det ikke så altfor mørkt ut i vår lille, trygge del av verden. Ikke minst har vi tryggheten i å ha avklart mors skrantende helse. Den skranter kanskje, men det er ikke farlig, og akkurat den vissheten er enormt god å ha innabords i disse merkelige dagene.

Så lenge det er liv er det håp, sier’em.

Ut i sola, ut i våren, med vissheten om at denne våren neppe blir min siste. Jeg er enormt (!) takknemlig for all god hjelp jeg har fått av de to overlegene som jobbet på Riksen nå (og som skal ta kontakt om de siste prøvesvarene og veien videre når ting roer seg) og hun som trakk i trådene på Radium for å få ting utredet videre. Klare svar er selvfølgelig det letteste å forholde seg til. Men man skal ikke kimse av betydningen det har å vite at det meste av farlige tilstander kan utelukkes, heller. Det er en veldig god begynnelse, i alle fall! Og så var det hjem og vaske håret! 😉

Perfekt timing!

Hovmod står for fall. Etter at både Gubben og jeg hadde klappet oss selv på skulderen etter å ha gjennomført en uke med tålelig bra resultat, etter at vi hadde lullet oss inn i en slags oppfatning om at vi har kontroll, og etter 10 dager der vi tilnærmet har levd som eremitter, måtte det jo skje noe snacks.

Dette er et bilde av en formiddag som funker. For noen ganger er det idyll, og tre små samarbeider helt kranglefritt omå lage en dyrehage ved hjelp av togbane, klosser og tredyrene fra Noas ark. Når sånne øyeblikk oppstår, dropper jeg glatt listene mine og utsetter både lekser og øving og hva det skulle være. Det gjelder å ta vare på go’stundene når de er der!

For småbarnslivet består som kjent av både opp- og nedturer, men fremfor alt overraskelser. Hvem skulle trodd at det var lille nydelige Minstemann som sto for den medisinske risikoen denne uka? Ikke jeg. Men det skjedde, og tirsdag kveld er konsekvensen et faktum.

Vi må ut.

Ut i Den Skumle Verden.

Ut til bassiluskene og de piggete ballene av virus som flyr rundt som små skyer rundt de smittede.

Ut til legekontoret, av alle steder. Selveste smittefarmen, med hostende og harkende pasienter på stolrader langs veggene (ja, jeg vet at vi har fått beskjed om at ingen med koronasymptomer skal dra til fastlegen. Jeg vet også at deprimerende mange enten ikke får med seg rådene, eller regelrett blåser i dem). Med mindre du faktisk er innmari dårlig tør jeg vedde på at de fleste av oss har mindre lyst til å dra til legekontorer enn til noe annet sted i verden akkurat nå, når ting er som de er.

Men sånn er det. Og sånn går det- når treåringen ser sitt snitt til å dra selveste Superpartytrikset: perle i nesa. En rosa, skinnende perle godt oppe i neseboret, kilt fast og umulig å få ut. Aha, så det var derfor han var så utilpass og vrang, stakkars liten. Gubben skred umiddelbart til verket og trålet og kvalitetssjekket et lite utvalg metoder for å få fjernet fremmedlegemer i nesa. Ingen funket. Det eneste resultatet var en rasende, hylende liten tass. Til slutt dro jeg i ren desperasjon «trikset-bare-en-mor-kan-orke» (ja, jeg vet hva du tenker, og det er sikkert riktig), men også det uten hell. Perlen satt dønn fast.

Lillemann sovnet til slutt, liggende i fanget mitt, men problemet var jo det samme. Perlen sitter fast. Det kunne ha hjulpet meg at jeg hadde erfaring fra før, den gangen med en frossen ert som satt dønn fast i fire døgn (på slutten kan lukten best beskrives som… ubeskrivelig. Urk!) før den kom fykende ut på forsøk nummer 1038 i en seig dam av giftiggrønn, bakteriebefengt snørr. Men det var jo en ert. På et eller annet tidspunkt kom den til å gå i oppløsning.

Det kan du ikke si om en rosa perle. Så dagen etterpå var jeg på telefonen til fastlegen tretti sekunder etter åpningstid. – Hei du, nå skal du få et spørsmål om noe HELT ANNET enn korona!

Hun fikk seg en god latter, resepsjonisten, og ga oss time senere samme dag. Fastlegen var ikke på kontoret, og hun måtte ta forbehold om at han trodde han faktisk kunne hjelpe. Det var jo slett ikke sikkert. Men hvis ikke, skulle hun ringe meg opp igjen så fort hun fikk beskjed. Jeg la på, og håpet intenst at vår litt eldre, erfarne barnelege-fastlege hadde et eller annet Supertriks i bakhånd. For jeg tok feil i stad, det finnes helt klart et sted som er mindre fristende enn venteværelset til fastlegen i disse dager, og det er venteværelset til Legevakta. Gud hjelpe oss.

Etter dette var det å sette i gang med dagen etter beste evne. Perledrama til tross, det er jo først og fremst lærere vi er i disse dager. Og barnehagepersonale. Og mamma og pappa, hvis oppgaver omfatter å sende kjærlige spark i retning tenåringsgutt som glemmer at skolen starter til vanlig tid selv om vi er koronafaste i vårt eget hus.

Minsten er også flink til å underholde seg selv- helt risikofritt- i korte perioder. Han er på ingen måte spesielt vill eller rampete. Han er rett og slett tre år, og da skjer sånne ting som perler i nesa. Og det hadde jo ikke vært noen stor sak under normale forhold heller, når en tur til fastlegen er noe man knapt tenker over en gang.

Jeg sto inne på tolvåringens rom sammen med Turbo, og øvde på buestrøkene til Riedingkonserten, da jeg hører Gubben utstøte et triumferende indianerhyl fra kjøkkenet. – HAN NØYS! brøler min vanligvis over-sindige og rolige ektemann. – HAHAHA HOHOHOHO! HIHIHIIII! Han nøys!

Jeg stormer ut fra fiolintimen og finner Gubben dansende og jodlende på gulvet, en treåring sittende ved bordet med snørr nedover halve ansiktet,og på gulvet- med en interessert, halvblind bikkje i faretruende nærhet- en skinnende rosa perle.

Fastlegen ble kanskje like lettet som oss. Vi fikk plukket opp og kastet perlen før bikkja satte den i halsen. Og sånn endte den historien. Om det ikke var perfekt timing å velge koronakaos som tidspunktet for å stappe en perle opp i nesa, så var det i det minste en perfekt timing på å nyse den ut. Godt jobba, Minsten!