Korona, korona, korontene

… og jeg som håpet å slippe mer helsepreik. Hah! Helse- eller rettere sagt trusselen mot den- skal ikke prege bare blogg, men hele livet i ukene framover.

Det hjelper dog at det ikke er snakk om min private navlelo, for en gangs skyld (der er det intet nytt å melde, testresultatene er antagelig koronaforsinket). Neida, dette gjelder oss alle, her er vi alle i samme båt. Rettere sagt, vi er i hver vår båt. Av samme grunn.

I dag stengte Oslo kommune (og rett etter, hele landet) alle skoler og barnehager, en beskjed som nok har vært forventet av de fleste. Samtidig skal vi ikke lenger tilbake enn til forrige uke før det store flertallet tok dette koronagreiene ganske pent, vi har hørt det før, ‘sant, og verken SARS eller fugleinfluensa eller svineinfluensa ble noe i nærheten av det skremselsscenariet vi så for oss. Så hvorfor stresse nå?

Den eneste i min krets som stresset, var Bisons musikklærer. Hun er fra Singapore, der de virkelig kan sånt. Fra første koronatilfelle ble rapportert inn i Norge, den 26. februar, har hun drevet et effektivt, opplysende enkvinneskorstog på Facebook for å avsløre norske myndigheters mangel på handling. Responsen var stor- bare ikke fra oss innfødte nordmenn. Vi trakk litt på skuldrene og tenkte jada, jada, men det er da ingen vits i å krisemaksimere ennå?

… men det er jo ingen -maksimering, det er bare krise, og kveldens jubelkamp mot LASK gikk for tomme tribuner. Og det er utrolig fiffig å se hvor mye publikums tilstedeværelse betyr. Selv om det er verdensstjerner på banen, og pasninger i toppklasse, føles det likevel litt som å se Skeid spille på Nordre Åsen. Hehe.

Helt fram til denne uka så ting ganske normalt ut. På mandag kom den første beskjeden: Oslo kulturskole avlyser den store konserten i konserthuset fredag 13. Det var nedtur! Og jeg skal innrømme at jeg i et kort øyeblikk tenkte stygge tanker om overreaksjon og «Jammen, de har jo øvd så mye». Kulturskolen forble alene om reaksjon på mandag. Men allerede tirsdag kom neste beskjed- NOSUS-orkesteret, der de to midterste spiller, avlyste Maestrokonserten i slutten av mars. Og på onsdag fikk jeg egentlig bare en type epost gjennom hele dagen: avlysning av trening, avlysning av kamper, avlysning av seminarer og flere konserter. Samtidig endret tonen på Facebookfeeden seg til noe i nærheten av opprørsk stemning, med foreldre som ikke kunne fatte og begripe hvorfor skoler holdt åpent når alle bedrifter som kan sender sine ansatte hjem. Underskriftskampanjer og leserinnlegg og tjo og hei- jeg hadde til og med et par meget lovlydige bekjente som oppfordret til sivil ulydighet.

Så da det gikk ut melding om at byrådet vurderte skolestengning var det ingen som ble overrasket. Og det er vel kanskje der vi er nå, et punkt som hittil har vært ukjent for sånne grønnskollinger som meg som aldri har opplevd en ekte pandemi før, det punktet der alle tiltak må settes i gang brått og brutalt, ellers har det ikke effekt- og folk faktisk begynner å skjønne det.

Hei, hvor ble alle sammen av? Forrige uke var bussen stappfull av folk. Men etterhvert som alvoret går opp for Oslos befolkning blir det bedre og bedre plass. I går hadde vi 23-bussen praktisk talt for oss selv.

Jeg synes det er veldig greit at de bare stenger ned alt nå, klart og tydelig, ingen rom for vurdering og tvil. Og jeg er enig i kritikken om at disse beslutningene nok skulle vært tatt noen dager tidligere- på den annen side er det så fryktelig lett å sitte på sidelinjen og kritisere i etterkant. Nå får vi bare gjøre det beste ut av det…

… og hvordan skal vi få til det, da? På en måte er min familie i en heldig situasjon. Gubben jobber masse hjemmefra- og nå blir det nok en del avlysninger av møter og slikt i ukene som kommer i tillegg. Jeg er jo hjemme. Det kunne så definitivt vært verre, og jeg føler inderlig med de som MÅ på jobb, kanskje i en smitteutsatt stilling i helsesektoren, samtidig som barnehagen stenger (trommer myndighetene sammen noen barnepassordning til disse, mon tro? Det burde da kunne gå an?) Eller til de som mister inntekt, og ikke minst frilansere og små bedrifter innen kultursektoren, som nå avlyser på alle bauger og kanter. Sammenlignet med mange andre har vi lite å være bekymret for.

Samtidig må jeg innrømme at det skal bli et par spennende uker framover. Det er ingen liten oppgave vi har fått i fanget, for dette er jo ikke ferie. Langt derifra! Vi skal drive hjemmeopplæring av to barneskolebarn, samtidig som vi holder to viltre barnehagegutter i ørene og gjeter et par tenåringsgutter som i varierende grad klarer å holde selvdisiplinen oppe. Dette skal vi gjøre mens far jobber fullt og mor går på halv fart- bokstavelig talt. Og helt uten lokkemidler som kino, museum, lekeland eller svømmehall.

Testing, testing. Dette er en forsmak på ukene som kommer. Liten frøken driver med stavskrift på den ene siden av bordet, voksen sønn får opplæring i nødvendige life skills på den andre siden: ompotting av blomster. Nå kan han!
Hvis vi får til mange sånne stunder, uten for mye forstyrrelser eller masing, så skal jeg si meg fornøyd.

La oss si det sånn: å stå opp i morgen og «ta dagen som den kommer» høres herlig befriende ut. I teorien. Men jeg kan love at i vårt hus, i denne situasjonen, er det oppskriften på katastrofe.

Så, what to do? Det første og kanskje det viktigste jeg gjorde var å kjøpe en Toro langpannekake. Etter middag fikk alle kake (gulrot) og tordentale (pisk), der jeg klart og tydelig ramset opp hva som var forventet de kommende dagene og hva som må til for at det skal funke. Jeg har satt opp en rullerende plan for hundelufting, samt dagsplaner for hver enkelt med innlagt ryddetvang (for det blir så mye rot når alle er hjemme. Og da må alle bidra med å rydde det opp igjen. Ingen unnasluntring!). Hvis det funker sånn som jeg ønsker, får vi to uker der skolearbeidet blir gjort, øvingen blir utført, Minsten får lekt fra seg utendørs, det blir ikke altfor mye TV, og vi får til og med lagt inn noen (koselige?) stunder med fellesaktiviteter som lesing, filmkveld og spill. Hvis det funker sånn som jeg ønsker, blir dette to rare og intense, men fine uker. Og hvis det funker sånn som jeg ønsker, så hater ikke alle trynet på hverandre før vi er halvveis :-p

Og hvis det funker sånn som helsemyndighetene ønsker, så bidrar vi dermed på vår lille måte til å flate ut kurven over smittede, så ikke hele landet går ad undas. Vi er friske og raske hele bunten (bortsett fra meg, da, men det er noe annet. Immunforsvaret mitt er muligens det eneste som fungerer slik det skal i denne kroppen, og uansett er en dødelighet på usle 1-2% vilt gode odds i min begrepsverden!), og ingen av oss er spesielt engstelige for viruset i seg selv. Men dette er nødvendig av hensynet til fellesskapet. For å ta vare på de syke og gamle, og sørge for at ikke hele samfunnsstrukturen kneler under en tsunami av virusinfiserte innbyggere. Da må vi alle gjøre vårt. Litt god gammeldags samfunnsånd, der altså, og det har verken ungdommen eller deres foreldre vondt av å oppleve.

Lykke til, alle som sitter koronafaste over det ganske land! Håper eventuelle floker i hverdagskabalen lar seg løse, og en stor applaus til alle helter som går på jobb og holder maskineriet gående!

(PS. Og en stor applaus til de få som faktisk var forberedt på hvordan dette ville ende. Bison får ikke fri, for å si det sånn- hans lærer har naturligvis vært i forkant og satt opp Skypeundervisning i hjemmestudioet sitt, så her er det bare å fortsette øvingen på Twinkles! *tommelopp*)

Og innen dette er omme, så er forhåpentligvis også de siste, kjipe, forhatte restene av vintermånedene også historie!

PET overstått (#helsespam)

Usj, jeg liker ikke at det blir så mye helse 🙁 Jeg har fremdeles en idé om at jeg har så mye interessant å si om andre ting (hvor kom egentlig den idéen fra? Snakker om oppblåst selvbilde, hos en som strengt tatt ikke besitter kunnskap om noe som helst, haha!) og at familielivet med sine ups and downs og morsomme øyeblikk er bedre bloggmat. Morsommere. Mindre navlebeskuende, for er det noe alt dette helsepjattet er, så er det jo selvsentrert. Naturlig nok.

På vei hjem fra Riksen i går. Jovisst var det irriterende med vinteren som plutselig kom. Men har du sett noe så BLÅTT?! 🙂

Men enn så lenge tar kroppen min, eller rettere sagt alt det som er galt med kroppen min, mye plass. Både praktisk og mentalt. Til det siste: jeg er SUR. Sur fordi det virkelig ikke var her jeg ville være etter avsluttet behandling av den «snille» brystkreften. Det går jo nesten alltid bra, ikke sant? Alle kjenner noen som har hatt brystkreft og er i kjempeform. Jeg kjenner mange. Søren heller, fram til i høst var jeg ganske sikker på at jeg skulle bli sånn selv- behandlingen hadde gått greit, jeg var i ganske god form, nå var det bare å bruke tid og forsiktig opptrening så ville hverdagen bli den gode gamle. Og ikke bare sur, jeg er også REDD. Redd fordi alle piler peker nedover, redd fordi symptomlista mi stinker hjerneødem lang vei, redd fordi jeg ikke med min beste vilje kan si at dette er symptomer som kommer og går og avhenger av dagsform… nei, dette er konstant, og det øker på, og det går bare fortere nedover. Ikke minst er jeg redd fordi legen min er redd (dette, mine venner, er det største røde flagget som finnes. Veldig mange eks-kreftpasienter opplever større eller mindre grad av helseparanoia. Vondt ryggen? Spredning! Rød på lilletåa? Blodforgiftning! Hoster litt? Lungene fulle av lesjoner! Så at man selv er redd for noe blir nesten en slags normaltilstand. Samtidig er mange, også jeg, fullt klar over at denne frykten er overdrevet og at det neppe er grunn til å frykte det verste i alle tilfeller. Men når legene er bekymret… når du skjønner at de oppriktig tror det er en risiko for at noe er galt, når de oppgraderer prioriteringen din i køene, eller som i mitt tilfelle: når de faktisk venter utenfor MR-bilderommet for å se på bildene mens de tas- noe som er helt uhørt, man får «aldri» svar med en gang- da har du grunn til å skjelve i buksene).

Jeg skulle ønske jeg kunne dytte med av redselen over i helseangst- og paranoia-boksen. Men den triste sannheten er at jeg er redd fordi jeg har god grunn til å være det. Eller som jeg sa til Gubben- slik ting er nå, blir jeg veldig overrasket dersom de ikke finner noe på prøvene. Absolutt alt tyder på at det er et eller annet veldig feil i denne kroppen, i dette hodet.

Back again, i snasen sykehusskjorte og med en dose radioaktivitet innabords. Men altså kaffeløs! Oooh, the pain!

Det rare er at selv om jeg er redd, er jeg samtidig rolig. Hvorfor? Fordi jeg vet at det ikke er en damned shit jeg kan gjøre fra eller til. Det aller beste jeg kan gjøre i denne situasjonen er å tenke positivt, klemme mest mulig ut av den tiden jeg har, og ikke ta dårlige nyheter på forskudd. La oss si du har to år (eller fem, eller ti år. Eller åtte måneder, eller fire uker) igjen å leve- hvordan skal den tiden være? Skal du ligge skjelvende i en krok og grine og forbanne verden, eller skal du ha det så bra som mulig? Ditt valg, og i denne situasjonen: mitt valg. Hva som er en dårlig nyhet har også endret seg. I fjor var jeg vettskremt ved tanken på spredning. Det er forståelig, for enhver form for spredning er brutal. Du blir aldri frisk, og kommer høyst sannsynlig til å dø av det. Misforstå meg rett: det er en knusende beskjed å få, uansett hormonreseptorstatus, alder, spredningsmønster og alle mulige andre faktorer. INGEN burde oppleve å få en sånn beskjed, på noen som helst slags måte. Men rent personlig fikk jeg satt et definitivt bunnpunkt rundt juletider: den diagnosen legene mistenkte, er en sånn vriompeis-type spredning det ikke finnes noen god behandling mot, og som typisk tar livet av pasientene i løpet av uker eller måneder. Her måles ingen fem års overlevelse, for ingen lever så lenge. Middellevetid: 2-4 måneder.

Min reaksjon på den beskjeden var like kontant som den var irrasjonell: dette GÅR IKKE. Jeg kan ikke pakke livet mitt sammen, ordne opp med familie og hus og hjem og økonomi, forberede store og små og rydde opp etter meg bare på et par måneder. Gi meg et år eller to, så skal jeg klare det, men dau før sommeren? Herregud, mannen min vet ikke hvor den store esken med julepynt står en gang. Det er… det er direkte uansvarlig å gi meg så kort tid! Jeg har for mange lister og brev å skrive! :-p

Litt uti januar ble hypotesen lagt på is. Det var da legen sto utenfor MR-rommet og ventet, uten at jeg visste det. Jeg satt og ante fred og ingen fare, skulle bare vente de foreskrevne 20 minuttene før jeg kunne gå, og så sto hun plutselig foran meg og sa at vi måtte finne oss et rom… da hørte jeg kirkeklokkene ringe, altså. Game over. Nå kommer beskjeden. Jeg hadde forventet en eller annen grad av hysteri hos meg selv, for selv om det til og med står i journalen min at jeg er «forbløffende samlet og sindig» er det noe med å få sin egen dødsdom servert som er litt… drøyt. Men jeg var helt kald og rolig. Muligens paralysert. Men jeg satt der og tenkte at nå, nå sier hun at det er slutt. Og så sa hun ikke det. Hun sa at de måtte se nærmere på bildene, men at det med hundre forbehold og ved første øyekast ikke så ut som det hadde vært noen utvikling fra de forrige bildene som ble tatt før jul. Hun understreket at de ikke kunne si noe sikkert om hva det er, for det er jo sånn med hjernen at den er vanskelig tilgjengelig og de tar ikke biopsier (det eneste bombesikre prøven) før de absolutt må, men enn så lenge: if it ain’t growing, it ain’t cancer.

Da jeg vaset nedover mot bussholdeplassen var jeg både lettbeint og fnisete. Joda, jeg hadde fått med meg de hundre forbeholdene. Men likevel, når du har vært overbevist om at dett var dett, nå er moroa over, jeg må hjem og forklare mine barn at de blir morløse, og så slipper det- så er lettelsen enorm! Dette var min nær døden-opplevelse, og fremdeles er det det som står som mitt skrekkscenario: «Beklager, Helle, du har dessverre bare noen få måneder igjen å leve». Og for første gang klarte jeg å formulere det for meg selv: så lenge jeg ikke får den beskjeden, så er det ikke krise. Det meste annet er til å bære. Selvsagt har jeg god lyst til å leve glad og fornøyd og frisk til jeg blir en gammel dame, men jeg innser at det ikke er noen selvfølge. Og det er greit, i og for seg- det er vel litt naivt å bare gå ut fra at man havner i den kategorien. Jo, de fleste blir gamle, men det er virkelig ingen selvfølge. Det er mer et privilegium enn en rettighet. Drøssevis av folk dør i ung alder, verden er full av sykdom og ulykker og selvmord og drit. Det er ingenting som tilsier at ikke jeg skulle ha litt uflaks også, i et liv fullt av flaks ellers. Men jeg trenger litt mer tid, altså. Ikke 2-4 måneder. Den type tidshorisont ER Krise.

Siden den gang har mye vann rent i havet, og mye kontrastvæske i blodårene. Den ene teorien etter den andre har blitt lansert og deretter forkastet. Flere ganger har jeg tenkt (og sagt til andre) at «Puh, se her, det er ikke noe farlig siden de ikke finner noe skummelt på testene», for så å oppleve at symptomene ikke gir seg, men bare forverrer seg videre, og så begynner bekymringskarusellen igjen- både hos meg og diverse leger. Faktum er at selv om det eneste vi har funnet til nå, er en bitteliten godartet babyhjernesvulst, så er det ikke normalt at en person er tilnærmet frisk og rask etter kreftbehandling, for så å bli gradvis dårligere og dårligere med spredningssymptomer over en periode på et halvt år. Senskader er vanlige, javisst, og jeg håper jo jeg bare har pådratt meg et kjempesært utvalg senskader med en ualminnelig sen start. Men onkologen liker ikke det hun ser, og jeg tenker… hun har jo sett noen tusen pasienter opp igjennom årene.

Planen fremover var nevrografi i slutten av mars, ny spinalprøve, og ny MR av hodet 1. april. Av disse er jeg jo aller mest spent på MR’en. Men så fikk jeg altså en innkalling i posten til ny PET. Det i seg selv er skummelt, for det er en av de aller dyreste og mest avanserte undersøkelsene og de rekvirerer den ikke med mindre de finner det nødvendig (skrekk!). Uansett, testen fant sted i går, og var- tross alt- en litt artig opplevelse.

For det er jo fascinerende hva de kan se på innsiden av kroppen, bare ved hjelp av radioaktivitet og lysbølger (eller hva det nå er). Denne PET’en var annerledes enn den jeg har tatt før, og krevde mer forberedelser. Blant annet er det viktig å ikke fryse, og ikke drive hardtrening, og best av alt: totalfaste i seks timer før prøven skal tas. Det høres jo overkommelig ut, helt til du innser at du er satt opp langt utpå dagen og du ikke får morrakaffen din 🙁 At jeg ikke får helt i meg et par kopper americano umiddelbart etter å ha stått opp har ikke skjedd de siste 20 årene, og godt er det- jeg har tendenser til å bli direkte mannevond ellers. Hjelpe meg. Men sånn er det, bildene skal måle hvordan cellene i alle organer jobber, og da må forstyrrende elementer vekk. Ikke tyggis eller munnspray en gang (#morraåndeheledagen).

Gårsdagens sutring på Facebook og Insta. Desperat dame krever kaffe intravenøst. Jeg prøver hardt å ikke la det bli en helsedagboksfeed- jeg legger ut litt nå og da, men det er mer i livet enn kreft- jeg har ikke tenkt å la det bli min hovedinteresse. Så jeg prøver å balansere det noe, men noen ganger MÅ man bare sutre. I går var en sånn dag!

Så etter en time i senga, litt radioaktivitet i årene, og en times venting, kunne jeg tusle inn til romskipet. To runder bilder- 20 minutter med armene over hodet for å ta bilde av overkroppen og ned til øvre del av lårene, og 10 minutter direkte mot hodet, der hodet blir festet med en stropp i en isoporpute-grop så man ligger helt stille. Godt jeg ikke plages av klaustrofobi, jeg ser for meg at det kan være en utfordring for de som synes det er ubehagelig. Jeg er heldig som synes det er grei skuring, faktisk på grensen til behagelig. Det finnes mange andre instruksjoner jeg frykter mer enn «Legg deg ned og vær helt stille»- det er jo tross alt favorittaktivitetemin, og jeg holdt på å slumre av opptil flere ganger.

Etterpå kunne jeg ta på meg gifteringen igjen, og ble bedt om å sette meg på venterommet og vente litt i tilfelle bildene ikke ble bra nok. Så langt kom jeg ikke, en sykepleier sto utenfor døra da jeg var ferdig påkledd og kunne fortelle at de hadde det det de trengte, bare å dra hjem. Og jeg tenker at når de ser med en gang at bildene er kvalitetsmessig bra nok, så kan det være et dårlig tegn. De ser sikkert kreftcellene som store lysende oseander overalt, så her er det ingen rom for tvil!

Lysten til å stoppe på Narvesen og få dagens første koffeindose (klokka 15:30! Ny, tvilsom personlig rekord!) var stor, men der var det selvfølgelig kø. Hjemme ventet Gubben med to barn som skulle på aktiviteter og en som ikke var hentet i barnehagen. Så det var bare å spurte mot t-banen. Vel hjemme styrte jeg rett mot melittakannen, og aldri har noen kaffedråper smakt så godt som i går.

Nå er det bare å vente. Det skal i prinsippet ta «et par dager» å se på bildene. Bildene ble også tatt torsdag ettermiddag, så det er ganske sannsynlig at jeg ikke hører noe før til uka. På den annen side: hvis mobilen ringer i dag og det lyser enten 2307… eller 2293… i displayet (de fire første sifrene til hhv Riksen og Radium), så er jeg med rimelig sikkerhet up shit creek. Det er Sykehuslivets gylne regel: hastverk er dårlige nyheter. Nesten alltid. Så hvis noen leser dette og er av den typen som a) sender positive vibber eller b) ber til høyere makter, så tar jeg gjerne imot ønsker på mine vegne om at ingen leger ringer meg i dag.

Så skal vi gå inn i helgen, og tenke minst mulig på det. Så lenge jeg ikke får dårlige nyheter i dag, er alle muligheter fremdeles åpne. Det kan være noe som overhodet ikke er relatert til kreft. Det kan være babyhjernesvulsten som har kommet i trassalderen og presser på nerver og hjernemasse, som deretter gir symptomer. Dette er min favoritt-teori, for den er ikke farlig. Svulsten kan dessuten fjernes (men de gjør det ikke før de må pga risiko for å ødelegge området rundt) og den er uansett ikke ute etter å ta livet av meg. De kan til og med finne en annen type svulst, eller noen andre skumle greier som må behandles, men så lenge jeg slipper «2-4 måneder» skal jeg prise meg lykkelig. De kan også finne…. ingenting. I så fall er det fremdeles et mysterium hvorfor jeg er i så elendig forfatning, men da kan vi utelukke en hel rekke skumle ting- og det er jo fantastisk, i så fall!

Sånn, da er det nok medisinsk pjatt for en stund. Det er artig å blogge igjen, men jeg ligger litt bakpå på grunn av min (advarsel: snikskryt) dedikasjon til fastedagboka mi. Syk-og-svak-Helle besitter en særdeles begrenset mengde energi per dag, og har aldri klart å gjennomføre noen av forsettene mine om daglig «journalling» (finnes det et norsk ord? Dagbokskriving er ikke helt det samme. Eller er det det?) noen sinne, så utsiktene var ikke de beste. Men under over alle undere: jeg henger fremdeles med. De 20 minuttene det tar å gjøre unna dagens tekst er en halv dags intellektuelt arbeid for denne surrebøtta her, så da blir det mindre tid til andre ting. Likevel er jeg både fornøyd med innsatsen, og merker at jeg har utrolig godt av en slik lettere tvangspreget øvelse. Hver dag løfter forfatterne frem en tekst, og så må jeg svare på spørsmål og knytte det sammen med mitt eget liv på en konkret måte- en fantastisk mulighet til å bedrive litt indre rengjøring og rydding, uten at det tar altfor mye tid.

Resten av energien bruker jeg på dette. Øving, og klesvask, og matpakker, og lesing på sengekanten- Harry Potter for Turbo og Bison, og diverse bildebøker for minsten (akkurat nå har han dilla på «En fisk til Luna», «Julia henter sokker» og ikke minst «Hvem har prompet i buksene til Lasse-Leif») er fremdeles mammaoppgaver. Men det er stort sett det jeg gjør. Resten gjør Gubben, eller mormor… eller så blir det ikke gjort. Det går også an, i noen faser av livet!

Men jeg er allerede i gang med to innlegg- ett om hverdagsengler, og ett om 2019s høydepunkter. Det er så hyggelig å sitte og bla seg bakover i bildearkivet- det var den dagen, og den, og se her, husker dere da vi dro til… 2019 var på ingen måte noe dårlig år, tross alt, og det er morsomt å se tilbake på det. Forhåpentligvis blir det et hyggelig blad i den digitale familiekrøniken til slutt, selv om ting tar tid.

Aller først: en tur i senga. Deretter skal jeg stå opp, hive i meg litt Afipran for å unngå at lunsjen kommer i retur, og kjøre 500 meter (orker ikke gå når jeg ikke er nødt 🙁 ) for å møte Gubben klokka 12 til en sjelden lunsjdate. Hvor vi skal? Til den lokale videregående skolen, der kokke- og servitørlinja har åpen restaurant noen dager i uka. Jeg har tenkt på det i ÅREVIS, men aldri fått ut finger’n. Så snublet jeg over en reklame på Facebook, det er Sør-Amerika som er tema denne uka og de lover treretters lunsj til en latterlig billig penge. Dessuten er det jo kjempehyggelig å støtte opp om bedriften til ungdommene på skolen. Carpe diem og alt det der 😉 Ønsker alle en fortreffelig helg!

Lys og aske

Det magiske øyeblikket skjer i vinterferien, og forblir dermed skjult frem til mandagen etter. Når tre unger er kledd på og tre ungdommer er jaget ut av dusjen, når alle manglende venstresko er lokalisert og strenge formaninger om lue avlevert, når siste matpakke er dyttet ned i en sekk på vei ut døra- da blir du plutselig stående og klø deg i hodet. Alt er så annerledes. Det var ikke sånn forrige fredag, gatestubben utenfor og hele verden fremstår liksom i et annet…

LYS! Der har du det! Det er LYST når små og store skal ut til skole og jobb. Mormor, som trofast henter guttene mellom halv åtte og åtte en gang, kan se ansiktene på skolebarna som kommer mot henne på vei til t-banen. Jeg, på min side, slipper å bekymre meg om ungdommer som kanskje er hakket sløvere med refleksene enn de later som, der de surrer rundt i veikanten med musikk på ørene, blinde og døve for biltrafikken rundt dem.

Det er lys. Og heretter blir det bare bedre! Når sant skal sies lengter jeg like mye etter den første lyse morgenen hvert år. I mitt forrige liv, da jeg jobbet og var mye ute og gikk og sånt, hadde jeg timeanddate.no som startside på pc-skjermen, slik at jeg hver dag kunne se dagen bli noen få minutter lengre enn dagen før. Sola sto opp to minutter tidligere og går ned halvannet minutt senere i dag enn i går. I morgen er det to og et halvt og to! Nesten fem minutters forskjell, det!

Men de lyse dagene har sjeldent vært så velkomne som i år likevel. Riktignok har det vært en vinter så mild at den føles som en evigvarende høst, og det er fremdeles en stund igjen til den ekte våren melder seg, men bare følelsen av at det går riktig vei…

Foreløpig er det veldig, veldig grått. Lys eller ikke lys. Men se på disse to gravemaskinene, da, de hjelper hverandre med å tømme elvebredden for stein. Super-mega-gigafascinerende!

Første skoleuke er unnagjort, og som alltid kjenner jeg at det var godt med et pust i bakken for store og små. Hverdagen setter alltid i gang med et lite smell, så også denne gangen.

Hva er det ballerinaen driver med, hun danser jo ikke?

Tolvåringen fikk spille på en konsert avholdt av fløytelæreren hennes. Det var stas- og litt skummelt- men Siciliano låt som den skulle og hun fikk nydelige blomster etterpå. Det er morsomt hvordan spilleinteressen bare har tiltatt etter i fjor sommer, da jeg dyttet henne med på et av storebrors sommerkurs. Hun var bare sånn passe interessert, men hadde det fryktelig gøy og kom hjem og maste om å få bli med i orkesteret til storebror. Som sagt så gjort, og nå spiller hun i orkester i tillegg til timene hos læreren sin. En ekstrabonus er jo at hun og storebror- de to som ofte har hatt litt Knoll og Tott-tendenser- er mye mer sammen og deler en felles interesse. Men for all del. Hun danser fremdeles aller mest. Og i dag er planen å stikke innom Byporten etter skolen for å se om hun får kjøpt seg en ekte tutu- hun har spart selv!

Og joda, det ble boller! The terrible three gjorde en utmerket jobb med å bake 24 boller og spise minst halvparten. Det var en eneste lusen bolle igjen dagen etter. Enda en av fordelene med å ha stor familie: vi spiser opp kaker og boller, og slipper å ha kaloribomberester i mange dager etterpå (noen takler kanskje sånt, men ikke jeg! #selvkontrollønskeskjøpt).
Her er forresten to blidfiser i full aksjon i trampolineparken. Det var et skikkelig smart trekk en tidlig lørdagsmorgen. At storesøster tok helt av var for så vidt forventet, hun er av hopp-og-sprett-typen uansett, men at minstemann var så tøff og spretten? Men han hadde det helt konge, og hoppet og balanserte med full kontroll. Nok en gang klør jeg meg i hodet over at vi dro av gårde for straks to år siden for å bli foreldre til en liten tass med spesielle behov, og kom hjem med en sønn som ikke bare er klink normal, men gjennomgående gruser alle forventninger. Minstemann, ass, han er noe for seg sjøl! Se opp, verden!

I løpet av vinterferien surret jeg meg også inni spamfilteret mitt, der det lå beskjed om at Turbo har spilt seg inn i barneorkestret fra høsten av. Det er ingen liten prestasjon for en førsteklassing, i alle fall ikke med tanke på at mor har vært sørgelig dårlig til å lære henne noter- så bladlesinga på opptaksprøven gikk rett og slett litt skeis. Men Humoresque’en hennes overbeviste samtlige i juryen, og nå befinner jeg meg i den litt pussige situasjonen at vi egentlig ikke er så ambisiøse på hennes vegne- vi er for gamle og har vært runden rundt blokka for mange ganger før, ikke minst med Fotballhuet, til å ta helt av over små flinke barn og kjøre på med press, forventninger og konkurranse. Det er mange av dem, og de fleste skal ikke bli musikere. Eneste forventningen jeg har til Turbo er at hun skal jobbe for å bli flinkere enn det hun er- men likevel har ei frøken som kan ligge an til å gjøre det veldig bra framover. Gratulerer, Turbo! Måtte fela di synge om kattunger og tordenskyer og alt det du vil at den skal synge om! :-*

I andre enden av skalaen- aldersskalaen, vel å merke- har vår eldste sønn ikke bare bestemt seg for hva han skal gjøre til neste år, men også søkt, fått tilbud om plass og akseptert plassen. Nå er det i boks. For meg er det rart å skulle innse at enda en av de store skal fly redet, men det er veldig deilig at han har landet på hva han vil gjøre og kan se frem til et spennende år på folkehøgskole. Jeg tror det var et smart valg- og det blir helt sikkert et interessant år! Dessuten har han allerede varslet at han gjerne flytter hjem igjen etterpå, når det er tid for å begynne å studere. Mor, som synes at det begynner å bli vel glissent rundt bordet når det bare er fem unger igjen på daglig basis, ble en smule lettet over dette. Joda, selvsagt skal han ut og fly han også, og han kommer til å flytte ut. Men en gradvis overgang er fint!

Et siste lite mirakel må med fra uka som gikk. For riktignok er det påsken som er tiden for mirakler, ikke fastetiden. Men her om dagen begynte jeg nesten å tvile. For etter noen (særdeles velfortjente, denne fyren jobber hardt og mye både hverdag og helg) fridager på hytta, kom 16-åringen hjem og gikk bananas med støvsuger, JIF og søppelposer. Altså, her har jeg gått og mast i tre år. Kan du ikke rydde rommet? Kan du ikke rydde skikkelig? Kan du ikke i alle fall ta ut alt papir som ligger på gulvet, tømme søpla, kan du se bak senga for jeg er sikker på at det ligger mye skittentøy der… og svaret har alltid vært «Jammen jeg HAR jo ryddet!», eventuelt «Jammen, det ER jo ryddig!» Og sånn har det fortsatt, for i og med at guttungen holder orden på lekser og noter og øveplaner, han hjelper til med å lufte hunden og er ofte forbausende blid og grei til å være 16-åring, så er det grenser for hvor mye dårlig stemning jeg vil skape på grunn av litt rot. Men altså, han kom hjem fra fjellet, jobbet som en helt i fem timer uten en eneste pause, dro ting ut av skapene og støvsugde både innerst og bakerst, tørket støv av hyller og kommoder og fikk det… faktisk… skikkelig… fint!? Helt på eget initiativ?!

De tidligere uttalelsene om at «Jammen jeg har jo ryddet!» fikk seg riktignok et skudd for baugen. Dette var litt av det han spadde ut av gammelt grums, og jeg tror ikke jeg tar munnen for full når jeg sier at det antagelig har ligget der lenge!
Men se så fint det ble! Hovedpersonen selv var også veldig fornøyd. Her går det an å ha besøk, og her går det an å kose seg i eget selskap- med god samvittighet.

Nå har hverdagen for lengst festet grepet, og vi ser fram til en helg ikke bare med turning og øvelser, men to konserter og tre bursdager. Huhei hvor det går.

Ja, alt går i forrykende fart. Bortsett fra meg. Jeg suller rundt her hjemme i sakte tempo, og har innsett at min «jobb» på dagtid er å gjøre så lite at jeg orker å være i sving på kveldstid og om morgenen. Jeg vasker litt tøy, rydder inn og ut av oppvaskmaskin og sånt, men ellers ligger jeg mye på lading i senga. Sover ikke, leser ikke, gjør ingenting egentlig, men likevel er det ikke kjedelig. Bare dét er jo et tegn på at ting virkelig ikke er normalt.

Det vil si, jeg prøvde meg på en travel dag. Onsdag, selveste askeonsdag, da måtte jeg jo trå til i koret. Det er veldig sjelden koret mitt synger på dagtid utenom søndager, toppen 4-5 ganger i året. Så de få gangene det er snakk om synes jeg jo jeg må stille, som det trygdebeistet jeg er uten arbeidstider å forholde meg til. Onsdag var også dagen for en tur til Radiumhospitalet for en legetime, og Ballerinaen skulle spille konsert. Til sammen ble dette ganske mange timer. Bitter erfaring har lært meg at etter 2-3 timer begynner det å gå tomt, men én dag får jeg vel til, eller?

Fra morgenmessen, med askekors av Rorschachvarianten (eller Harry Potter. Jo, vi sier Harry Potter!).

Joda, det gikk på et vis. Selv med et aldri så lite ekstrasjokk: gruppa mi var satt opp på kveldsmesse også, så jeg måtte løpe fra konserten til kirka for å synge klokka seks i tillegg. Jeg hater å gå tidlig fra konserter, det er uhøflig de luxe og enda mer pinlig når det var fløytelærerens konsert, men jeg kan jo ikke la være å synge når jeg er satt opp? Heldigvis er det bokstavelig talt bare tvers over veien, så jeg kom subbeløpende kl 17:58 og fikk akkurat tredd kappa over skolten før vi satte i gang med introitus. Men det holdt hardt, det var flere ganger jeg var nær på å deise i bakken. Dagen etterpå var jeg ekstra ødelagt, og nok en gang må jeg minne meg selv på det åpenbare: du er ikke frisk, dama. Du MÅ ikke pushe det. Du kunne det før, kanskje, men nå koster det for mye. Ingen flere sånne dager. Helst bare én ting om dagen, men absolutt max 2. Skal vi prøve å holde det løftet fram til påske?

Jeg skal prøve. Det er travelt, men det er så mye hyggeligere for oss alle når mor ikke er utslitt og sur. Glem å fly i messen daglig og traske korsveien, min lille innsats i fastetiden får være å holde meg oppdatert i en av de mange journalene jeg har kjøpt i årenes løp og aldri klart å ferdigstille 😉

Cæsarsalat på Askeonsdag? Ja, i 2020 ble det sånn. Der og da føltes det viktigere å holde ut til neste punkt på programmet, og jeg er så skamløs at jeg tror jeg er tilgitt for den salaten, gitt.

Tiden fram til påske vil ellers gå med til å prøve å finne ut hva det er som feiler meg. Historien er lang (og kjedelig), og det har vært lansert ørten hypoteser underveis. Så langt har ingen av dem gitt definitive svar, så da leter vi videre. Først på programmet står en ny PET-scan av hele overkroppen og hodet på torsdag. Det skal bli en fest. Selve gjennomføringen skremmer meg ikke, selv om jeg må avstå fra kaffe i seks timer (hyl!), det er resultatene jeg er redd for. Hva er verst- at de ikke finner noe, eller at de finner noe jeg ikke ønsker å vite? PET er jo også en versting når det gjelder falske positive funn, så her er det gode muligheter for å få hjertet i halsen både på korrekt og galt grunnlag.

Men- er det noe jeg har lært meg det siste året, er det å ikke bekymre meg for mye om ting jeg ikke kan gjøre noe med. Det er, til min forbauselse, en evne som kan trenes opp. Torsdag er torsdag. Nå er det nå. Og selv om hodet mitt veier 15 kilo og pulsen dundrer i ørene, selv om huset er smårotete og det i disse klimatider er ekstra kjipt å måtte ta bilen til barnehagen framfor beina- så er det fredag. Det er rimelig lyst ute. Det er snart vår. Kaffen er varm. Og livet er slett ikke så verst! Ønsker alle en nydelig helg!