#detteskjedde: Mais og marihøner

Selvplukk!

Det er gode minner, det, fra da vi satt krumbøyd i jordbæråkeren i min barndoms jordbærdal og plukket store, søte bær i mintgrønne plastkurver. Jeg har alltid tenkt at det var en grov bommert fra bøndenes side å ikke veie ungene før og etter plukkingen og ikke bare kassene med jordbæresker, for det gikk minst like mye i oss som i kurvene 😉

Nå for tiden er det vanskelig å plukke jordbær. Jeg vet om ett sted i nærheten som av og til annonserer at de har selvplukk- og dette stedet vet alle andre om også, så plukkefeltene stenges nesten før de åpner. Men mais og grønnsaker er en annen dans! Takket være ADHD-foreningen fant vi fram til en gård med selvplukk i fin kjøreavstand, og siden jeg har en idé (en typisk middelklasse-idé, i følge en av de store ungene som himler litt med øya, men smiler samtidig) om at det er bra for barna å se at grønnsakene ikke gror i frysedisken på Rema, tar vi turen så sant det lar seg gjøre. I år også.

Ikke-identifiserende bilde, siden guttungen ikke går rundt med en hel mais i fjeset til vanlig. Ikke går han rundt i slike aparte antrekk heller, men varmen tok oss på senga og avslørte at vi hadde hatt dårlig tid under fleecedressen. Jaja, hvem bryr seg!

Mais. Sønn. Smelt.

Alle mann i arbeid! Det funket det, helt til…

Maisen derfra er helt himmelsk. Virkelig, det er noe av det beste jeg har smakt. I tillegg er det masse annet som er gøy å plukke, bønner og gulrøtter og poteter og rare lilla neper. Det beste av alt? Grønnsakene er store, så plukkingen tar kort tid! Jo yngre plukkere, jo kortere tålmodighet, så at sekken med mais er fylt opp på tjue korte minutter er definitivt et pluss.

Men så står vi der i åkeren, Gubben har fyunnet noen gule bønner han bare mååå ha til julemiddagen, vi plukker og styrer og koser oss, helt til noen oppdager…

En marihøne! Og en til! Og en til!

De gule bønnene er poppis også hos marihønene, for det er mange her. Ungene, som trodde marihøne-sesongen var over, blir helt i ekstase. Det var slutten på bønneplukkingen, gitt.

#detteskjedde: vi dro på en pedagogisk-kulinarisk-oppbyggelig grønnsaksplukketur, og  endte opp med å jakte på marihøner.

 

Fredagstanker

  • Utenfor vinduet:

— Se, mamma, gresset er GRØNT! jublet jentungen da vi skulle hente lillebror i barnehagen. Etter en gulsvidd sommer har vi fått noen korte med knallgrønne plener og trær. Nå er det straks gult igjen- av helt andre årsaker….

  • Tanker om uka som gikk:

— Den litt lange uka… og det har skjedd mye! Bison har fått sin første kinotur, helt alene, og han har endelig blitt «turnfisk» (forklaring følger). Turbo har vokst 20 imaginære centimeter på å være eldst i barnehagen, det følger nemlig en del privilegier med det i barnehagen hun går (egen gruppe som går på tur, eget korps osv). Det er like artig hvert år å se forskjellen på femåringene før og etter sommeren! Minstemann har lært seg å kaste ting i søpla, og briljerer med sin nyvunne kunnskap hele tiden- spesielt ett ord går på repeat igjen og igjen. Jeg har rundet 40, og feiret med matpakkesmøring og foreldremøte. Gubben har hatt sine mest intense arbeidsuker på lenge og gått med hodet i skyene (eller skal vi si Skyen) mesteparten av døgnet, mens eldstejenta begynner å venne seg til studentlivet og timeplanen til den supertravle oboisten begynner å falle sånn nogenlunde på plass.

Dagene går omtrent som dette: Klokka tre om natta er selvsagt uaktuelt, men jeg prøver å stå opp senest halv seks for å ha håp om litt tid for meg selv. Er jeg heldig, får jeg kanskje 10-15 minutter før det første lille bustehodet tasser opp i stua, kjapt etterfulgt av to til. Deretter ordne ditt og datt og få alle ut av døra, følge i barnehagen, bruke tiden sammen med minstemann. Deretter hente/følge, løpe til aktiviteter og bruke ettermiddagen på små barn. Så bruke resten av kvelden på de store. De beste samtalene kommer ofte på kjøkkenet, sent på kvelden, etter at vi egentlig skulle gått og lagt oss alle sammen. Repeter, repeter, repeter.

Fine dager 🙂

 

  • Vi spiser:

— Uffda, hva har skjedd? Hvor kom alle pannekakene, grøtfatene, karbonadene og tomatsuppene fra? Det var til og med en dag vi hadde ostesmørbrød til middag! Slik går det når vi a) kutter ut matkasse en periode (jeg elsker den, men tre middager til en tusenlapp er dårlig økonomi…) og dette sammenfaller med b) at mannen min er over gjennomsnittet travel. Når mor styrer skuta blir det mer hverdagslig meny. Men jeg er grådig flink til å jazze opp Torosupper, det skal jeg ha!

— Noe godt fører høsten med seg. Fryseren er full av mais, bønner, og massemasse plommer til vinterens smuldrepaier!

Nesten, neeesten! Bison plukker plommer i kolonihagehytta til bestemor. Med fryser’n full kan vi få en smak av sommer hele den lange vinteren.

 

  • Leser:

— Akkurat nå leser jeg ingenting, men har en fersk Unni Lindell som venter. Og så har jeg bestilt to bøker jeg lenge har vært nysgjerrig på: The trauma cleaner, en sann historie, handler om en helt, helt spesiell dame med et helt spesielt arbeidsfelt. Gleder meg veldig til å lese den! Og denne av Ingvard Wilhelmsen har jeg inntrykk av at de fleste har lest allerede, og bare tittelen- en tittel som kan krenke både den ene og den andre- er nok til å vekke nysgjerrigheten.

Med ungene leser jeg Heksene av Roald Dahl. Etter enda en lang periode med Brillebjørn og Pulverheksa tenkte jeg det ville være fint med en lengre historie, men kom ikke mer enn halvveis i «Et forord om hekser» før jeg lurte på om jeg hadde gått fra forstanden. Boka er jo både makaber og skremmende! Men, nå er vi ferdig med femte kapittel. Ingen av dem har fått mareritt ennå (og tiåringen slenger seg med, ekstrabonus!) 😉

 

  • Hører på:

— Drakensberg Boys Choir, særlig denne. Kombinasjonen fjortiser med pubusbart og stemmeskifte, kormusikk og Carly Simon er uimotståelig! Flinke er de også, selv om guttesopranen med fordel kunne droppet å gå opp på tersen helt på slutten der (pirk, jeg veit, men de som er født i jomfruens tegn er visstnok uforbederlige pirkefanter. Gubben kan skrive under på at dette stemmer). Verdt en lytt, både versjonene deres av moderne sanger og ikke minst de afrikanske. Hamba Nathi låt IKKE slik da jeg sang den i Lier Ten Sing på starten av nittitallet!

— Duruflés Requiem, for å brushe det opp før Allehelgensmessene. Det var med en viss lettelse at jeg hørte at dirigenten ikke har satt opp noe nytt stort stykke denne høsten. Jeg har lovet meg selv å klore meg fast til korøvelsene mine, men det skal holde hardt- så enkel og grei plankekjøring passer utmerket, takk!

— Og som bakgrunnsmusikk, soundtracket til Lion. Det er nesten like nydelig som filmen.

 

  • Ser på:

— Ingenting, faktisk. De siste ukene har jeg sett totalt en time voksen-TV, toppen (ti minutter av en fotballkamp her og der), det er ikke tid.

Barne-TV ser vi, da. Og i vrimmelen av mer eller mindre irriterende tegnefilmer og dukkefilmer, dukket denne lille perlen opp. Minstemann har lagt sin elsk på den- han er jo i den alderen der repetisjon er tingen- og det er ikke meg imot!

 

  • Er takknemlig for:

— Med Bison inne i musikkundervisningens verden tar vi ukeplanen til et nytt, spinnvilt nivå. Det hender jeg lurer på om omgivelsene mine synes vi er litt gærne. Kanskje vi er det- men jeg synes vi har truffet ganske godt med tanke på interesser og læring, og det er ikke egentlig sånn at de er fullbooket, hver og en. Det er bare så mange av dem 😉

Og vi har kuttet også, altså, tidvis med tungt hjerte. Vi fyller ikke bare på med mer. Lørdagene våre er nå langt enklere enn de har vært på lenge: Tiåringen og femåringen danser klokka 12 (Gubben kjører dem sammen med minstemann, og venter mens femåringen danser. Tiåringen blir igjen for flere timer, men går hjem selv), Bison har turn klokka 12, jeg følger ham med bussen. Ikke noe mer av dette «tilbringe halve lørdagen på skift i dansehall»-greiene og kjøre sikksakk mellom ballettskoler og øvingslokaler fra 08:30-15, slik det tidvis var i fjor. Den eneste som av og til skal opp og ut tidlig, er oboisten, og han fikser seg stort sett selv skal snart huske på å stå opp tidlig nok til å fikse seg selv. Hvis de to eldste har jobb på en lørdag, så fikser de seg selv, de også. Ergo har vi nesten hele lørdagen til fri benyttelse. Kanskje vi ser resultater i huset snart? (sa hun optimistisk). Hverdagene er en annen historie, men det får bli til en annen gang.

— Omtenksomme barn, som hadde kjøpt blomster og laget kjempefint kort til mammaen sin på bursdagen med sitater fra alle sammen. Blant annet fikk jeg «12 poeng av 10, ville vært dattera di igjen» fra Datter (19) og «(….) jeg hadde sagt astaag mye oftere uten deg» fra Sønn (17). De synes også jeg er snill, flink til å lage mat (?!), en god taxisjåfør, og som Datter (5) påpekte er det «fint å ligge i senga og kose med mamma om dagen».

— Omtenksomme omgivelser ellers også. Jeg har fått mange fine ord, litt pengegaver, litt reisegaver, billetter til Book of Mormons, ullsokker, og de største ungene har invitert meg på middag med påfølgende tvangs-shopping i oktober. Tålmodigheten deres er visst like tynnslitt som buksene fra 2008.

Alt i alt helt ok å bli 40, og heldigvis ikke noe styr.

Fin bursdagskake fikk jeg, da!

... og rett skal være rett, verdens kjappeste fireretters med min mann. Kjøre, inn, spise fire knallgode retter i rask rekkefølge (lite folk den kvelden), kjøre hjem.

  • Er lettet over:

— At foreldremøtene er i boks! Mangler bare barnehagen nå, og den har pleid å legge møtet litt senere på høsten. Foreldremøter lager liksom litt ekstra krøll i systemet, men vi må jo møte selv om vi har hørt 90% av innholdet minst ti ganger før (plutselig dukker det opp noe viktig i de siste 10%, og så er det signaleffekten da…). Nå er det unnagjort, og verken jeg eller Gubben har pådratt oss noe verv i prosessen. Ikke for det, det er viktig å være engasjert. Men jeg har gitt meg selv et par års verv-forbud før jeg plukker opp hansken igjen. Vi sees i en 17. maikomité en vakker dag!

 

  • … og nervøs for:

— Angående barnehage, ja. Vi fikk IKKE noe pling i Altinn fra Oslo kommune i går. Altså har vi ikke fått plass i denne runden. Det er ikke så rart, minstemann er jo «for gammel» til å ha lovfestet rett på plass i dette opptaket (samtidig er han ca 3 uker for ung til å få storebarnsplass, noe som begrenser antallet ledige plasser til ca ingen, uansett hvor vi leter).

Så ja, vi lever dessverre i spenning. Det kan vi gjøre et par måneder til uten å få panikk. Men så må vi nesten få på plass en Plan B, hvis ingen i barnehagen flytter eller sier opp plassen. Barnehageplass må vi jo ha. Jeg skal møte på jobb 3. januar, og Gubben har tidskontopermisjon. Det er den fornuftigste løsningen av mange årsaker, men uten barnehageplass blir det jo vrangt.

Jeg har så innmari lite lyst til å søke ham inn i en barnehage for så å bytte så fort som mulig. Det er en helt unødvendig manøver som blir vanskelig både for ham og hans sentimentale mor. Særlig for ham, selvfølgelig, han er jo praktisk talt innkjørt i barnehagen «vår» allerede, kjenner personalet og barna og blir sur hver gang vi må dra derfra. Det hadde vært så fint for ham å bare begynne der med en gang. Han er etter forholdene en trygg og veltilpasset liten tass, men nye situasjoner er ikke gøy (vi har begynt på musikkgruppe på onsdager, han er fremdeles skeptisk!). Det hadde vært en kjempelettelse å vite at han slipper en ekstrarunde med tilvenning for så å bytte- eller at vi må forholde oss til to forskjellige barnehager de neste par årene.

Å si at vi krysser fingrene for et mirakel er et understatement!

 

  • Snakker med ungene om:

— Whoa, det er mye det! Det er jo halve grunnen til at det går så treigt med bloggingen om dagen, alle sammen- fra den minste til den største- har masse som skjer i livene sine akkurat nå, fra smått til stort, og jeg prøver etter beste evne å være «på» og tilstede i alt som skjer.

Men en litt krevende situasjon har vi hatt. Jeg kan selvfølgelig ikke være spesifikk, men det dreier seg om hva som skjer når barn/unge blir oppmerksom på at noen kan ha det vanskelig. Hva er det som skjer, er det alvorlig eller ikke, og er det overhodet vår sak å mene, synse eller tro noe her? Hva vi skal foreta oss, om noe? Hvor sikker må du være? Jeg vet ikke svarene selv, og kjenner veldig på følelsen av å kunne gjøre vondt verre også.

Det er ikke første gang jeg er i denne situasjonen og det blir ikke den siste. Tenk bredt her, så har du vært her, du også. Det har vi alle. En kollega, en venninne, en slektning, en nabo, det er ikke alltid så greit for alle. For noen av barna mine er det derimot første gang, og i den forbindelse har jeg blitt utfordret skikkelig. Ikke bare på selve saken, men også på omkringliggende spørsmål: hvor mye er det greit å snakke om andre? Hva er det greit å snakke om, på hvilken måte? Hvordan skal man forholde seg til vanskelige ting og samtidig vise hensyn og diskresjon? Hva er forskjellen på å bry seg om og bry seg med? Dette er tøff materie, altså!

…. og som enda en følge av denne situasjonen, har jeg nok en gang måtte tenke over hvor mye barn og ungdom trenger veiledning. De vet ikke slike ting av seg selv. Vi må vise dem og utfordre dem til å tenke de lange tankene. Nok en påminner til meg selv om å være «på», og ikke la ungene flakse for langt ut med den moderne verdens ørten hundre distraksjoner og glansede overflater, og la slitne ettermiddager fylles opp av TV og internett for å få litt fred. Da står de ganske hjelpeløse igjen når voksenverdenen banker på døra.

— Øving. Tro det eller ei, det er ikke de minste jeg snakker om dette med. De er allerede godt innarbeidet i vanen med å øve litt hver morgen og litt hver ettermiddag, null krangel og stress der. De som er hakket større derimot… 😉

— Skole, jobb og fag- det er alltid artig å høre hva som har skjedd i løpet av dagen, hvis de er i snakkehumør. Eldstejenta har startet med utviklingspsykologi, og akkurat her kan jeg faktisk bidra med noe. Når hun går videre inn i pensum blir jeg nok først og fremst tilhører og ikke diskusjonspartner, men akkurat barns utvikling har jeg en viss peiling på.

— Foppal! Noen ting forandrer seg aldri! Hittil har det vært mye familiebonding over gjensidig frustrasjon med både det ene og det andre laget, men nå ser det litt lysere ut både på Valle og i Manchester. Måtte det vare!

 

  • Grugleder meg til:

— En kommende fireårsdag. En liten gutt som ikke lenger kan kategoriseres som «småbarn». Men jeg gleder meg mest, altså. Ikke minst fordi han ikke har den fjerneste idé om hva som står i garasjen og venter på bursdagen hans…!

 

  • Gledgleder meg til:

— Det er trist at sommeren er over. Jeg er og blir en sommerperson. Men med over 100 sommerdager føles det helt greit at høsten banker på døra. Jeg er klar for mørke kvelder, stearinlys, Champions League, sofakos og Halloween. Ikke minst er jeg klar for å slippe de avsindige mengdene sand som ungene drar med inn i gangen, inn i stua, ned på badet og opp i senga vår. Høst, velkommen skal du være!

Må bare huske på å tapetsere ungene med refleks først. Det er en utfordring som bare vokser med årene.

Men vi har nytt sommeren til absolutt siste slutt!

Søndag på Sørenga.

  • Ukas naturfagtime:

— Det har ligget en død mus i overgangen ved elva en stund. Hver morgen, og hver ettermiddag, har vi sjekket ut hvordan det står til med musa. De første par dagene så det ut som den sov. Deretter skrumpet den sakte inn, og larver kom til syne (å stå der og studere musekadaveret med larver krypende rundt krevde STOR selvkontroll fra min side!). Til sist så vi hele ryggraden og en del av hodeskallen, til og med tennene var synlige.

Og så, en dag, var den borte. Men du verden så interessant The Terrible Two syntes det var å følge musas vei fra død til… støv (så langt kom vi jo ikke, men nesten!)

 

  • Ukas ord:

— … er «Nei». Minstemann har oppdaget hvilken kraft som bor i ordet «Nei», så nå bruker han det hele tiden- helt uavhengig av om det passer eller ikke. Han bare mååå si nei 😉 Er du sulten? Nei! Skal vi gå ut (han elsker å gå ut)? Nei! Har du bæsja (det stinker død og fordervelse)? Nei!

Hahaha! Nei! Nei! Nei!

Vi skal nok være i denne fasen en stund. Heldigvis kommer det flere ord også, om enn langsomt. For tiden øver vi på den viktige forskjellen mellom Bæ og Mø. Vi har også en fastlåst diskusjon om ordet «Ost», som han insisterer på å kalle «Ips». Ikke spør meg hvorfor! Men Gubben kom inn av døra og ble møtt av følgende dialog på kjøkkenet:

«Ips! Ips!»

«Vil du ha ost, lille venn? Kan du si oooooossssst?»

«Ips!»

«Ost!»

«Ips!»

«Oooost!»

«Iiiiips!»

«Ok, da. Ips skal bli!»

Jeg elsker småunger. Selv om jeg fysisk kan føle IQ’en min synke hakk for hakk, i og med at det er slike samtaler jeg fører absolutt hele dagen 😀

 

  • Ukas indirekte kompliment:

— Når eldstejenta kommer hjem fra skolen og har takket nei til en studentfest under påskudd av at «Mamma fyller 40»- og det unisone svaret er Nei, har du en SÅ UNG MAMMA?

Det er et kompliment, er det ikke?

 

  • Ukas arbeidskar:

Så du bildet av fireåringen som plukket plommer med stor iver? La oss si det sånn at arbeidslysten minsker med årene hva slike ting angår. Men så lenge tiltakslysten er stor på skolen, med jobb og hobbyer, så skal mor og småbarna klare å fylle fruktposene selv. Tenåringer må få late seg. Litt!

  • Ukas Pedagogiske:

— Vi er ute i sola, ungene turner rundt i gresset, og plutselig kommer Bison fykende mot meg med panikk i øynene. – Mammaaaa, det sitter et DYR på meg og jeg får det ikke BORT!  Ganske riktig, på hånda hans sitter et bitte lite, grønt insekt med vinger. Så lite at det nesten ikke er til å få øye på.

Et kvart millisekund før jeg skal til å blåse bort insektet og trøste med at det ikke er så farlig, ramler Eureka-tanken ned i hodet og jeg snur meg mot den paniske guttungen og smiler: – Næmmen Bison, så heldig du er, du har jo fått deg en liten grønn VENN! Se, så søt den er. Han ville sikkert bort og hilse på deg fordi dere leker så morsomt!

Det funket som det reneste sesam. Det bekymrede guttefjeset sprakk opp i et digert smil, og resten av leketiden gikk stort sett med til å lete etter nye grønne venner.

Mannen min satt ved siden av og klødde seg i hodet, imponert. – Den der klarte du bra, mor. Du veit hva du driver med.

 

  • … og Upedagogiske:

— Rett skal være rett 😉 Senest i dag hørte jeg meg selv si- med tullestemme riktignok og halvveis på spøk- at The Terrible Two var «håpløse». Som sagt, ikke alvorlig ment, men jeg kvapp til over ordvalget selv, og det ble ikke bedre da jeg fulgte opp med «dere husker aldri…» («aldri» er mitt hat-ord numero uno, jeg arresterer min mann på dette punktet ofte og belærer ham om den negative effekten og så videre, og så videre). Ingen krise, jeg var ikke sint, og helt ærlig var situasjonen ganske håpløs- men det var et skikkelig teit ordvalg. To ganger.

Så snur tøtta seg da, fem år med knallrosa sykkelhjelm, og ser dønn alvorlig og litt spørrende på meg. – Sier du at vi er håpløse, mamma?

Touché. Men det ordnet seg.

Nei, det handlet faktisk ikke om Store Maskiner og forsinkelser. Men det kunne ha gjort det, haha.

  • Ukas irettesettelse:

— Ungene leser som kjent bloggen min (det gjør også min mor- Hei, mamma!- og et lite antall bekjente, noe som er fryktelig stas), og her om dagen kremtet eldstejenta forsiktig og sa at forrige innlegg inneholdt en latin-feil. Jeg hadde skrevet Obrut exit, Turbo intrare. Det korrekte er Obrut exit, Turbo intrat, siden verbene naturligvis må ha samme form. Slik går det når man prøver å skryte på seg kunnskap man ikke innehar.

Det er ikke første gang jeg blir korrigert av mitt avkom, og garantert ikke siste. Men så lenge det er slike ting de har å utsette på skribleriene mine, holder jeg meg i hvert fall på riktig side av utleveringsgrensa. Da blir jeg heller avslørt i latinjuks any day!

 

  • Tanker om uka som kommer:

— Jeg har et håp om… å komme enda bedre inn i rytmen, sånn at ukene tikker og går av seg selv. Et håp om at Gubben ikke glemmer fullt så mye denne uka, og at vi får opp ukeplanen til tiendeklassingen på kjøleskapsdøra med en gang den kommer og følger opp når det blir for mye beskjeder og for mange ting å huske på for et vimsete hode. Jeg håper vi kommer i mål med mandag, tirsdag og onsdag som igjen er de dagene som krever mest av oss foreldre. Jeg håper vi får ryddet her (når skal realiteten synke inn, at det neppe kommer til å skje før 2023?). Jeg håper å lære meg å skrive korte og hyppige blogginnlegg i stedet for sjeldne og altfor lange.

Mye står på planen, vi har en bursdag å feire- først med familie og så med barnehagevenner. Et foreldrekurs å begynne på (jeg har gått Suzukikurs før, jeg kan spille piano, men jeg må likevel ta et eget kurs i Suzukipiano. Godt jeg ikke er spesielt belemret med egne interesser, haha!), som kræsjer med podens seriekamper- heldigvis trår mormor til så Gubben får gått på et par av dem (sist utgjorde han og jeg 2/5-deler av hjemmesupporterne, 2/6 hvis du regner med en hund). Det er noen ekstraøvelser for fløytistene i forbindelse med Vikingbarokk som vi ikke må glemme, det er vinterklær som må kjøpes, invitasjoner som må sendes ut, vi må sjekke pass til de små og maile over reiseforsikring og europeisk helsekort for tiendeklassingen som skal på skoletur- etter at vi har søkt permisjon fra talentprogrammet hans på eget skjema. For å nevne noen få ting av veldig mange.

Og det kommer gleder. Jeg skal kjøpe noen flotte lyngplanter til å ha på trappa. Vi skal se fotballkamper i solnedgang og fryse på tærne. Vi skal nyte den friske høstlufta. Ikke minst om morgenen, turene til barnehagen er et høydepunkt når høsten kommer. Rusle langs elva med ekorn sprettende på alle kanter, mens landskapet skifter fra grønt til gult til rødt- og så kan vi vente på det første rimet.

Tidlighøst med blokk og gjerde. Osloseptember!

OBRUT EXIT- mo gnivirks go tnås

Ah, bokstavenes univers!

Ingenting er så enkelt, så enkelt, når du først kan det. Men jeg behøver ikke tenke lenger tilbake enn til april for å huske hvor komplett ubegripelig det er når du ikke kan det. Da satt jeg i et Ethiopian Airlines-fly og kikket forundret på brosjyrer og undertekster på amharisk. Er det en og en bokstav, eller stavelser? Det er venstre til høyre, eller? Hmm, hvordan skriver man dette for hånd, da? Man blir ganske hjelpeløs, selv som voksen. Det hele fremstår som et hemmelig kodeunivers man ikke har tilgang til.

Der er The Terrible Two nå, omgitt av uforståelige koder de ikke skjønner. Jeg prøver å huske på følelsen av utenforskap, at i deres små holder er alle skilt og all skriftlig informasjon de har rundt seg maur-vrimmel som ikke gir noen mening.

Det vil si, Bison er der mer enn Turbo. Turbo er på vei ut, hun kan ganske mange (store) bokstaver og kan skrive noe, og lese enda litt mer. Vi er over på skilt- og reklameleken nå. Hva står det der, Turbo? – P…. Oooo…. S…. T. Poost. Post! Etterfulgt av et triumferende glis.

Og hva står det her? Navnet til lillebror, såklart! Dette skrev hun i fjor vår, tydeligvis en periode med intensiv før-skriving, for det ligner slett ikke på navnet hans. Det er ikke i nærheten, en gang. Men jeg tror min diplomatiske kommentar den gang var at det var «nesten» riktig. 😀

Jeg stresser ikke med det. Det haster tross alt ikke, det er ingen konkurranse som enkelte foreldre later til å mene. Om ti år har det absolutt ingen betydning om jentungen lærer å lese som fireåring eller sjuåring (så lenge de lærer det skikkelig, men det er en annen historie). Vi leker videre med bokstavene der det faller seg naturlig, og er det noe igjen å lære til neste høst så blir siste rest tatt da.

Men- det er ett område jeg har følt for å ta litt grep, derav tittelen. Som femåringer flest er jentungen glad i å tegne, og produserer de flotteste kunstverk (i bøtter og spann… sukk. Jeg prøver å være streng, bare ta vare på de fineste og kaste resten, men i dette tempoet kommer vi likevel til å ha absurde mengder kunst liggende i kurven før hun gir seg med samlebåndproduksjonen sin).

Og alle kunstverkene er signert, av og til i høyre hjørne, av og til i venstre, og ofte midt på:

OBRUT

Hun begynner med T’en. Deretter U. R, B, og O følger lett som en plett, men altså fra høyre mot venstre. ORBUT.

Noen ganger skriver hun hele bursdagskort til vennene sine.

KIRE ERÆJK

GAD NIF NE AH

OBRUT NESLIH

eventuelt i den litt artige varianten (hva har hun tenkt her, liksom?)

ERÆJK KIRE 

 AH NE NIF GAD

NESLIH OBRUT

Det er ikke direkte alarmerende, dette heller. Det retter seg. Storesøster speilvendte 3-tallet langt inn i 3. klasse, men det er nå en saga blott og har null sammenheng med generell matteforståelse.

Men når vi går inn i det andre året med OBRUT, og ikke minst, når hun egentlig kan bokstavene godt men bare har lagt seg til vanen å skrive mot venstre, så følte jeg at det var på sin plass med litt forsiktig veiledning. Tross alt kan det hende at noen finner det for godt å påpeke feilen, som ikke er så søt som den var i fjor.

«Skal vi ta et ark, Turbo?» spør jeg fra tid til annen. Lavkost-prosjekt dette også, med andre ord- det er ikke noe system her, ingen progresjonsplan eller forsøk på regelmessighet med at vi tar det hver dag etter middag eller noe sånt. Vi tar et ark når det passer, og da skribler jeg ned noen ord, ELSA og ANNA er populære, så klart, eller APE, LESE, SEL, SOL, BAMSE, MAMMA… og så må hun skrive det tre ganger under. På den måten får hun trent opp høyre-bevegelsen i hånd og hjerne og i løpet av noen uker eller måneder fester det seg forhåpentligvis godt nok til at det sitter også på ukjente ord.

Jepp, blå neglelakk. Sånn blir det når hun og storesøster rotter seg sammen.

Jeg er ikke så rent lite stolt av arkene mine. Av to årsaker: a) jeg motsto fristelsen til å lage et Stort Opplegg som var dømt til å mislykkes så fort ferien var over (hallo… jentungen øver allerede fiolin to ganger om dagen, det er grenser for hvor mye «Nå skal vi gjøre ditt og datt» hun har godt av. Dessuten er både morgenene og ettermiddagene her i huset stappfulle nok som det er, det er mange som skal ha oppmerksomhet) og b) jeg klarte å se at det var på tide å la OBRUT gå over i historien. På mitt mest sentimentale- og det har det jo vært litt av her i sommer 😀 – synes jeg at OBRUT er fantastisk sjarmerende, noe som må bli værende for bestandig. OBRUT må aldri bli borte, det må stå i passet hennes når hun blir 40!

Facebook minnet meg på at det i går var to år siden jeg sto med klump i halsen utenfor Sam’s frisør og skulle la lokkene falle på The Terrible Two. Lille guttebabyen min med de skjønne krøllene i nakken. Turbo med sin bedårende småjenteflette. Hulk hulk, snufs, snufs. Nå, to år senere, ser jeg jo at guttungen så ut som et skjærereir på hodet og Turbos «flette» besto av tre pistrete hårstrå i alle fall de siste fem centimeterne. Dessuten kler hun bobfrisyren sin, hun er sassy og morsom og vi slipper lusekam-grine-helvete når luselappene dukker opp i skole- og barnehagesekker. Visst var det hjerteskjærende der og da, men ungene hadde vokst seg ut av krøllefjoner og pistrefletter og kunne med fordel klippes til noe enklere og penere.

Nå har Turbo vokst seg ut av OBRUT, det var en sjarmerende periode, men en periode som nå er forbi. Den også. That’s life. Mors oppgave er å ikke stresse, men likevel la det gå sin gang, ungene kan ikke holdes tilbake i en småbarnsperiode som er forbi. Når hun daglig bruker ord som «elegant» og «fascinerende» er det på tide å la jentungen lære seg å skrive riktig vei. Det er det som passer nå. OBRUT EXIT. TURBO INTRARE.

Og lillebror, da? Han følger som sagt i løypa, men ganske langt bak. han kan én bokstav, sin egen, og for øvrig har vi mer enn nok med å holde blyanten riktig og øve opp en viss presisjon. Det holder for ham, foreløpig!