4. runde- BOOOM! Eller?

På mandag var det tid for den fjerde og siste runden med EC90. Litt mismodig, men klar for en ny liten helvetesuke- denne gangen med ekstra mange gjøremål i tillegg- troppet jeg opp på Radiumhospitalet for å ta blodprøver i forkant.

Det var først på venterommet at jeg oppdaget det. Jeg hadde glemt Marcus Rashford-fotballtrøya! Skandale! Men sånn går det, når alle i huset er på flyttefot og jeg ikke lenger går naturlig forbi rommet til eldstemann på vei ut døra (for ja, det er jo selvsagt hans skjorte. Når jeg tenker meg om har jo min egen drakt, en snasen, hvit bortedrakt med MATA på ryggen, men når cocktailen heter Red Devil er det klart jeg tyvlånte en rød drakt i stedet. Men kanskje jeg kan ta med meg Mata neste gang? Han er en fin fyr, altså!).

Se her! Ikke rart det gikk som det gikk, med den genseren. Bli’kke noe Campari Lookalike på de som kommer valsende inn i en velbrukt, lefsete genser fra Ellos.

Null spennende farge. Men, så er det strengt tatt ikke det som betyr noe, da. Forresten skal blodårene få kjørt seg litt framover, når det skal stikkes både til blodprøver og veneflon hver eneste uke. Jeg kommer til å gå rundt med alle slags herlige sjatteringer på hender og armer.

Det er vel heller tvilsomt om at det var skjortemangelen som gjorde utslaget, men det ble ingen Red Devil på meg på mandag. Ny legetime, ny onkolog (hvor mange er det jeg har vært borti hittil? Fem? Seks? Men, jeg klarer ikke bli så voldsomt opprørt over det, egentlig. Så lenge de kan sakene sine og sitter på de rette papirene, er jeg trygg på at de gjør det som skal gjøres), og mandagens onkolog var litt overraskende helt enig med meg i at fremgangen på EC90 var for dårlig. Eller tilbakegangen, da. Den manglende tilbakegangen, for å være helt korrekt. Han klemte og målte puppen, grafset godt inn i armhulen og myste inn i PC-skjermen med bilder og tidligere mål. Deretter klemte han nøye fram og tilbake langs kragebeinene (skrekk! Hva er det han tror han skal finne her?!) før han konkluderte med at det ikke var vits i å sette den siste EC-kuren siden den hittil ikke hadde hatt ønsket effekt. Svulsten burde ha krympet mer. Den burde i alle fall ikke ha vokst! Nå målte han «grovmålet» til 6,5 centimeter (det nøyaktige er både større og mindre (!), men må gjøres med ultralyd siden formen er så rar. Klemmemålet blir sånn sett ganske slumsete, men gir likevel en indikasjon på hva som skjer der inne), en økning på en centimeter siden sist. Svulster som vokser, kan lekke celler. Jeg er jo så ferdig med høyrepuppen min som det går an å bli, og vil ikke savne den et sekund. Men spredning vil jeg helst ikke ha noe av, for å si det særdeles pent.

Rett i vasken med den forhåndsbestilte cocktailen, altså, og litt ekstra ventetid for å få mikset første dose Taxol. Jeg klagde ikke. Tvert imot! Den siste tiden har jeg jo hatt en snikende følelse av at cellegiften egentlig ikke virker spesielt godt, og da er det bare en lettelse å kunne prøve noe annet. Det var jo også planen hele veien at jeg skulle få begge, vi bare dropper den siste runden og går rett videre på noe som *banker hardt i bordet* forhåpentligvis tar kreftcellene mer effektivt enn den første varianten. Hvis jeg skal tillate meg selv å være litt negativ og skvetten, så er det guffent å tenke på at jeg har gått på den ineffektive EC90 siden jul. Hva galt kan ha rukket å skje på den tiden? Men katastrofetenkning fører jo ikke noe godt med seg. Jeg får bare være glad for at vi byttet før skjema, så jeg slapp tre uker til med dårlig form til ingen nytte!

Så sånn gikk det. 1 Taxol unnagjort, bare 11 igjen 😀 Jeg feiret den unnagjorte kuren med å følge Turbo til sin første orkesterøvelse på det minst tilgjengelige stedet i hele byen, gå oss bort på vei hjem, og ende opp med 17 000 skritt på Fitbit’en. Sliten? Gjett på ja, men det gikk! Spent på hvordan formen kommer til å være fremover. De fleste sier at Taxol er grei skuring sammenlignet med EC90, men dette varierer jo fra person til person, og man kan uansett ikke regne med å være helt på normalen med tanke på energi og form. En annen ting man må regne med, er å miste vipper og bryn, og det kan også gå hardt utover neglene. Underveis i kuren pleier man å oppleve varierende grader av nevropati, stikking, prikking, dårligere finmotorikk og balanse. De som får det verst må avbryte kuren før de har gjennomført 12 kurer- jeg håper jeg ikke er blant dem (under forutsetning av at denne kuren gir effekt, da. Men siden jeg hadde uflaks med den første runden regner jeg ubeskjedent og høyst uvitenskapelig med at jeg har mer flaks nå, og at Taxolen på magisk vis smelter bort alt av kreftceller som finnes!) Hodehåret, derimot, kommer ofte gradvis tilbake. Spent på om jeg har samme hårtype som før, og veldig glad jeg ikke brukte masse tid og penger på å bale med parykk. Disse helt hårløse månedene har gått som en røyk og jeg har ikke savnet det overhodet. Trenger jeg noe på hodet, har lue/skjerf holdt i lange baner.

Så hver mandag framover blir det å ta banen til Radium, kose seg der et par timer, og trekke hjem igjen. Og i stedet for en kjempedårlig uke etterfulgt av to slappe, blir jeg jevnt over halvgod/halvdårlig hele veien. Det er rytmen de neste 12 ukene, og det kommer til å gå fint.

Ellers?

Vår Innmari Travle Uke har selvsagt fått seg et realt snødryss på toppen av det hele. Det var virkelig ikke det jeg savnet, men man kaller ikke begynnelsen av mars for «fool’s spring» for ingenting! Nå går det uansett mot varmere og lysere tider, selv med små tilbakeslag av værmessig karakter, så det er bare å holde ut og vente på at sola langsomt får overtaket. I mellomtiden kan jeg kose meg med ekorn som hopper rundt på balkongen (Turbo kjøpte inn fuglemat forleden dag, og den har falt ned fra treet og ned i snøen på balkongen. Vips, ekornfest!).

Ekornfest…

Kakefest.

Livet tusler videre. Jeg er trøtt og slapp, men tilværelsen er full av lyspunkter likevel. United flesket til og slo PSG i et helt uventet Champions League-skrell i går. Gubben kom hjem med kake fra Pascal. I morgen skal jeg få se tre unger i tre orkestere i Konserthuset, og selv om det sikkert blir slitsomt blir det også innmari moro. Mormor og eldstejenta skal være med, og førstnevnte er fremdeles vår reddende engel flere morgener i uka. Bison må definitivt til frisøren i helga, det ser ut som det vokser en mopp på hodet hans. Oboisten har fått en ny vår etter nyheten om skoleplass, og øver som en helt. Gubben er ferdig med en hektisk jobbperiode- det kommer nok snart en ny, men enn så lenge kan han puste ut litt. Huset er rotete, men sakte men sikkert og ikke minst med mormors hjelp forsvinner flyttekaoset gradvis, og de fleste begynner å bli godt plasserte på sine nye rom. Unntatt eldstejenta da, som snart har bodd en uke alene. Jeg tar meg fremdeles i å vente på at hun skal komme hjem om kvelden 😉 Det er akkurat som om noen mangler. Men hun har hatt lillesøster på overnatting denne uka, og bestilt hjemmelaget tomatsuppe til kommende søndagsmiddag. Så hun er slett ikke ute av livene våre, og takk og lov for det. Og Minstemann fyker jo rundt her som et evig, uuttømmelig muntrasjonsråd, full av smil og latter. Jeg er heldig.

Utsnitt av stuebord: noen slappe tulipaner som er godt på overtid, en kopp lunken kaffe, en liten kosekanin, en pysjoverdel og Bisons barnehagekunstverk «Fossen» (den er i alle fall tydelig blå!). Jeg får det liksom aldri mer ryddig enn det, i alle fall ikke i mer enn ti minutter av gangen. Men det får være som det er.

… og der kom jammen fasteboka mi også, bare en dag etter skjema. Det må jo være ny rekord for mitt vedkommende. Så nå skal jeg dra med meg verkende bein og muskler, sette meg til rette i godstolen, og ta et ordentlig jafs av årets fastelektyre. Før det bærer ut til siste orkesterøvelse for Turbo før morgendagens konsert. Og denne gangen skal jeg ta med meg kart! 😀

 

Søndagstanker: ikke dødsdømt, men livsdømt

*Søndagskveld. Huset lukter av kaffe og vaskemiddel. Fra et rom i underetasjen siver det ut toner av Mozarts obokonsert, fra kjøkkenet kommer den søvndyssende lyden av oppvaskmaskin (den går for fjerde- FJERDE!- gang i dag) og en halvvoksen sønn mumler noen rap-linjer mens han bærer opp enda en kasse i gangen. Som er full av poser, esker, en heksekost etter karnevalet, tre barnehagesekker, enda flere poser, haugevis av sko. Og en kontorstol som mangler et bein. Antagelig har noen satt den der i håp om at den ruller til Grønmo av seg selv. 

Det var ryddig her på fredag, da skulle femteklassingen ha med seg en venninne hjem, men nå er det like ille som vanlig. Verre enn vanlig, siden eldstejenta har flyttet ut og alle nå er i gang med å komme raskest inn på sine nye rom uten å være nevneverdig opptatt av å rydde ut av sine gamle. Kaos. Kaos. Men nå sover en gutt og to jenter i nye senger. Og vi har vært og sett hvordan eldstejenta har fått det i kollektivet- forbausende fint innredet rom på bare to dager, et sted hun kan trives- og hatt henne på søndagsmiddag. En bra dag, kaoset til tross. En dag å være takknemlig for.*

I vrimmelen av alt som handler om kreft, blant instagramkanaler og internettfora, blant alle kloke forskere og hverdagshelter, blant alle treningsråd og motivasjonstråder, fant jeg et lite sitat som den sløve hjernen min av en eller annen grunn valgte å huske.

Cancer is not a death sentence. It’s a life sentence.

Bedre kan det ikke sies. I alle fall ikke for de av oss med diagnoser som havner i skuffen «ganske kjipt, men langt fra så ille som det kunne ha vært». Det handler ikke om å dø, for det skal vi alle før eller siden, men om å leve mens du kan. Siden livet begynte å jevne seg ut i slutten av tjueåra en gang tror jeg at jeg har vært ganske flink- medium flink, en svak firer- til å være til stede i øyeblikket og sette pris på det som er fint i livet, midt i all småbarnstrøtthet og tidsklemme. Det betyr ikke at jeg ikke har forbedringspotensiale. Og det, det må hentes ut nå, mens jeg ennå har tid. Hvorfor vente? Livet på speed, bare… øh, uten speed, siden illegale stoffer tar seg fryktelig dårlig ut i familiesammenheng (og jeg uansett er altfor feig til slikt).

Selv to så sedate mennesker som Gubben og jeg har fått fart i rumpa. I løpet av de siste ukene har vi a) bestemt oss for å kjøpe robotstøvsuger, etter å ha vurdert det i minst tre år, b) bestemt oss for å ta en familieferie i påsken 2020, siden sommerens Spaniatur ikke blir noe av, c) kjørt til Gardermoen ene og alene for å spise lunsj på Wagamama og d) jeg tør nesten ikke skrive dette, men…

… vi har bestilt oss billetter til Elton John-konserten i juni. I Amsterdam. VIP-billetter, faktisk, siden det var de eneste billettene som var igjen. Strengt tatt var det jeg som sto for denne bestemmelsen, og jeg turte ikke si til mannen min hva billettene kostet før etterpå. Eller, han vet det fremdeles ikke helt nøyaktig 😉 Det er sprøtt, det er vilt, det er så fundamentalt annerledes enn hva jeg pleier å gjøre og på grensen til galskap, men guri så gøy det kommer til å bli. Og så bare oss da, i 24 hele timer! 😀 Mer om dette siden! En spesiell takk til Lene som ga et ekstra lite dytt i riktig retning.

Hvis jeg ender opp med kronisk kreft, er det en viss fare for at vi havner i Luksusfellen, hehe. Jeg ser den. Men samtidig, det er ingenting av det ovennevnte jeg ikke kan stå inne for. Det er ting som virkelig står høyt på ønskelista og i noen tilfeller ting vi kom til å gjøre før eller siden uansett. Og vi har økonomi til noen sånne sprell, selv om det ikke akkurat kan gjøres i hytt og pine.

Store, spektakulære ting er gøy, men mye nesten alt handler om de små øyeblikkene. Så da kryssklipper vi over til noe helt, helt annet. Det nærmer seg askeonsdag og fastetid. Boka mi er fremdeles ikke kommet, men jeg håper å få den i løpet av uka. Helst før onsdag såklart, men noen dagers forsinkelse er ingen krise. Et blikk på planen for kommende uke, og det er åpenbart at noen askeonsdagsmesse i kirken blir det ikke på meg uansett. Ikke kan jeg gå klokka åtte om morgenen, for jeg har legetime klokka ni. Ikke kan jeg gå klokka elleve, for da begynner siste del av kurset på Radiumhospitalet. Og messen klokka seks… den er alltid stappfull, folk står langt ute på gaten, og i og med at onsdagen er travel, jeg må følge ekstra mye på ettermiddagene denne uka og har fersk cellegift i årene blir det rett og slett for slitsomt. Jeg må melde pass. Jeg kunne kanskje sneket meg opp på hylla, jeg er sikker på at kantor og medsangere ville latt meg sitte der oppe, men det føles ikke riktig når jeg ikke kan bidra med å synge. Og å stå i halvannen time? No can do.

For nei, formen er ikke som den pleier. Selv i de «gode ukene» er jeg usigelig slapp, treig og svimmel. Dette er fra i går, da Gubben og eldstesønnen møtte min mors mann på fotballpub nede i byen for å se Unitedkampen. Endelig er mors lille gutt stor nok til å gå på pub og brøle så høyt han vil, uten at mor hysjer på ham fordi han bråker. De hadde hatt det kjempegøy, men Gubben var heldigvis grei nok til å dra rett hjem. Der hadde jeg min fulle hyre med å aktivisere tre brakkesjuke småunger ved hjelp av filmleie på TV. Hæsjtægg harprestertbedrefør Hæsjtægg vilektemedpuslespillogsåæresord

Desto gledeligere da, at jeg allerede kan hake av for hva jeg skal avstå fra i fasten i år. Cola? Sjokolade? Kaffe (nei, aldri. Ikke kaffe. Verken ti ville hester eller løfter om evig englesang kan få meg til å frivillig gi opp kaffe!)? I år skal jeg være en av de uoriginale og velge bort telefonen min. Uoriginalt, for jeg kjenner drøssevis av folk som logger av Facebook eller setter begrensninger på nettbruken sin, det er ikke akkurat noen ny tanke.

Men akkurat i år føles den ekstra viktig. Det handler jo om tid, det også. Tid og oppmerksomhet. Jeg liker jo å tro at jeg har en ganske god selvdisiplin på mobilbruken, men det er strengt tatt ikke helt sant. Den sniker seg inn overalt, mobilen, det er så fort gjort å bare sjekke litt, eller scrolle litt, og plutselig sitter man der og lar seg bombardere med all slags unyttig informasjon, tusen kjappe overskrifter for hver hele artikkel du leser, sterke meninger og skjellsord og silikonrumper og barn i Jemen kappes om å gi belønningssystemet i hjernen instant gratification, og oppmerksomheten trekkes umerkelig vekk fra trippingen fra små barneføtter eller det tause ropet fra en tenåring som smeller døra akkurat litt for hardt igjen.

Fjorårets fastetid ble knapt noe av- alt handlet om den forestående reisen til Sør-Afrika og den lille gutten vi skulle hente der. Det er forståelig. Til gjengjeld får jeg kanskje livets mest fokuserte faste dette året, for i år er jeg på en life sentence. Jeg er forpliktet til å bruke tida godt. Og jobben min er her, i dette huset, for disse menneskene som er mine, og når jeg nå er så heldig at jeg kan utføre den rimelig bra til tross for sykdom, så skylder jeg både dem og meg selv å eliminere unødvendige distraksjoner så godt jeg kan. I et religiøst perspektiv skal vi ikke se bort fra at mindre tid på mobilen gir større sjanser for at jeg faktisk fullfører fasteboken og ikke bare blar i den 😉

Min variant av «mobilfaste» er å behandle den som en god, gammaldags fasttelefon- eller i alle fall en Motorola Twist, min første mobiltelefon, den som bare hadde kapasitet til å lagre sju tekstmeldinger og det var det. Den gang satt vi aldri og stirret på mobilen støtt og stadig, det fantes jo ikke noe spennende der. Ingen grunn til å ta med seg mobilen på do eller la den ødelegge en date. Nå er det umulig for de fleste av oss å legge mobilen fysisk fra seg i seks uker, det er rett og slett for mye man trenger den til, men tull og fjas-bruken er lett å identifisere, i alle fall for meg. Jeg vet godt når jeg ikke burde, samvittigheten roper mer enn høyt nok- nå gjenstår det bare å høre på den.

Men dette skjer altså fra onsdag. Først kommer mandag- med vanlig morgenkaos og post-helg-ettersleng for både små og store. Så skal jeg rett til cellegift igjen, den fjerde og siste av denne kuren. Før den settes er det legetime, og for første gang har jeg mye å drøfte med legen angående den ekle kulen som nekter å krympe. Jeg håper så veldig at det er noen betryggende svar å hente, hvis ikke ønsker jeg egentlig bare å droppe den fjerde kuren og gå rett på den nye typen cellegift som etter planen skal settes i slutten av mars. Eller kanskje vi setter den fjerde dosen og fremskynder neste type. Jeg vil ha noe som virker, nååå!

… sånn at jeg kan få mange, mange små øyeblikk som dette!

Mandag ettermiddag skal Turbo ha sin aller, aller første orkesterøvelse. Tirsdag har Gubben seminar med påfølgende middag. Onsdag- askeonsdag- er den eneste kvelden jeg har fri denne uka, men til gjengjeld må jeg sette immunbooster på morgenen og deretter er det som sagt siste kursdag i kreftkurset mitt (det høres vel trivelig ut, hehe. Men det er ikke så ille, altså. Hyggelige folk og nyttig informasjon!). Torsdag er det ny øvelse, eldstesønnen tar Bison til musikkgruppa si og Gubben holder fortet hjemme mens jeg følger femåringen. Og fredag er det konsert. Femte dagen etter cellegift, jeg kommer til å føle meg som et tonn vandrende radioaktivt avfall med influensa, men det er verdt innsatsen: Jeg får nemlig se tre unger i tre forskjellige orkestre, på samme kveld, på samme scene. Hvis ikke DET er å slå flere fluer i ett smekk, så vet ikke jeg!

Ønsker alle som måtte sveipe innom en god uke! Min kan i beste fall bli semi-god, men det får duge i denne omgang 😉

Ordknapp onsdag

— Mammaaaah, hvorfor tar du bilder hele tiden? *ler og himler med øynene*

— Hæ? Det er jo åpenbart. Dette er et historisk øyeblikk. Ja, faktisk. Jeg overdriver ikke, historisk! Du ler du, men jeg lover deg om noen år er det du som står der og tar bilder, snufser og hulker. Det går fortere enn du tror, det, ja! Bare vent og se!

— Du, assa.

*vi går en stund i stillhet*

— Hæ, tar du VIDEO??! Av meg som går bortover veien? Jeez…!

Dette er min datter med den aller, aller første flyttekassa i retning St. Hanshaugen. Jeg går bak, med en North Face-bag stappet full av klær, toalettartikler og franske vinglass, og en lampe. Vi er på vei til 37-bussen med det første av mange flyttelass.

Min datter gjorde AKKURAT det jeg selv gjorde for omtrent tjue år siden. Pakket optimistisk en hel kasse full av dill og tall, kjente på den og tenkte at den var «litt tung», men ikke så tung, det går sikkert bra. Og holdt naturligvis på å ta knekken på både fingre, armer og skuldre underveis. Klassisk nybegynnertabbe, som alle skal igjennom på et eller annet tidspunkt.

Hun flytter ikke før på fredag. Men rommet hennes sto tomt, hun hadde fått nøkkel og vi kunne så smått begynne innflyttingen allerede nå. Så tar vi det i løpet av noen dager og i verste fall helgen, og så er det klart for En Eller Annen Veldig Stor Og Følelsesladet post. Men i første omgang var det tøft nok med den aller første flyttekassa…

Uten skam og blygsel forsøker jeg å guilt-trippe ungen, sånn at hun kanskje synes det er litt trist å flytte hjemmefra og kanskje ombestemmer seg. Bittelitt trist er det vel? En smule??

Nope, det funket ikke. Hun er strålende fornøyd, og ser fram til å stå på egne bein og begynne voksenlivet på ordentlig akkurat her, i dette rommet, i denne bygården.

Mor er trist. Datter er glad. Akkurat slik det skal være 😉