Helt greie nyheter ;)

Aller først: jeg jobber med kommentarene. Men siden jeg startet bakfra tar det litt tid. Tid har jeg forsåvidt, sammenlignet med vanlig, men det er også mye som tar tid. Jeg har jo alltid vært opptatt av å bruke tid med barna når de har tid til meg- og i en situasjon som dette blir det satt ekstra på spissen. Andre familiemedlemmer har også behov for å snakke, og så er det nødvendige ærender- som alltid må etterfølges av en halvtime på sofaen eller i senga, siden energireservene er bunnskrapt.

Det siste er litt trist: i dag har oboisten en flott konsert jeg ikke kan gå glipp av. Det er hyggelig og jeg gleder meg, men med starten av uka friskt i minne (hvor elendig man kan føle seg når strikken strekkes for langt…) betyr det at jeg ikke får gått på Munchs store julemarked i dag. Det gjør vondt. Edvard Munch videregående skole har kanskje det flotteste julemarkedet i hele Oslo, og jeg vil så gjerne kjøpe noen av de superfine pepperkakene til de små, og raske med meg noen produkter- kanskje noe som sønnen min har laget- fra en av de mange bodene. Denne skolen har jo mange linjer, blomsterdekoratør og gullsmed, tekstildesign og trekunst, de lager dørkranser og pynt og såpe og pepperkakeformer som ikke bare er sjarmerende men faktisk innmari proffe. Og med musikklinja til underholdning blir det helt topp. Men, bare tanken på å drasse med meg småtassene på full buss og stå som sild i tønne i kafékø… nope, no can do, ikke hvis jeg skal karre meg ned til Grønland kirke senere i kveld for å høre på fjortenåringen. For en gangs skyld er jeg satt sjakk matt.

Jeg har lovet sønnen min- som på karakteristisk stor-tenåring-vis trekker på skuldrene og sier at det ikke er så farlig, men man kan aldri være helt sikker på hvor dypt det stikker- at hvis ting er bra til neste år skal vi dra sammen da. Siste året på videregående.

Manglende julemarked til tross, vi kan ikke klage på julestemningen:

Endelig snø! Endelig, sett fra barnas perspektiv i alle fall, voksne i tidsklemma har ofte et annet syn på saken. Men pent er det. Og utrolig gøy med minstemann som løper rundt seg selv av glede og roper Nø, Nø, Nø!

 

Telefonen ringte ganske tidlig i går, sånn i halv elleve-tiden. En veldig hyggelig dame (det må du kanskje være, for å ha en slik jobb?) presenterte seg som min nye koordinator og forklarte hva som skal skje til uka. Legene har hatt et møte og vurdert informasjonen de har tilgjengelig, og bestemt seg for at jeg skal ha kurativ behandling (Jippi, der kom det fantastiske ordet! Flagget til topps! De har trua på meg, inntil videre i alle fall. Alternativet, altså palliativ behandling, håper jeg at jeg kan slippe å bli tilbudt de neste 30 årene *krysse fingre*). Rent konkret vil det si at jeg skal ha et kjempelangt legemøte på tirsdag der jeg får mye mer informasjon, etterfulgt av PET-scanning og CT i dagene etterpå. Helst skulle de hatt meg på cellegift før helgen også, men det spørs det om de rekker. For planen er altså cellegift først, for å krympe svulsten litt, og deretter operasjon + mer gift og stråling. På den måten håper de å kunne beholde puppen, eller i alle fall deler av den 😉 Nå er jo ikke det en veldig høy prioritet for min del, det holder lenge hvis jeg får beholde livet, men på den annen side sier jeg jo ikke nei takk hvis de kan!

I tillegg til masse medisinsk informasjon, skal jeg også få høre mer om tilbudet de har til pårørende, jeg skal få utdelt materiell til å vise og lese for barn, og en del annen praktisk info. Koordinatoren sa jo det, at hennes pasienter dessverre ofte hadde små eller unge barn, så dette hadde de mye erfaring med. Godt å høre.

Så alt i alt var det en oppløftende telefonsamtale. Men etter at den første jubelen over ordvalget til legene- kurativ versus palliativ- slo det meg at jeg egentlig må leve i limboland til resultatene av PET og CT er klare. Det er jo veldig enkelt, og veldig brutalt- får jeg en negativ PET er det gode sjanser for å bli helt frisk. Men får jeg utslag (i verste fall at jeg «lyser som et juletre», som det heter i The fault in our stars) blir jeg jo aldri frisk, det er bare snakk om å forlenge.

Med andre ord, den aller verste usikkerheten gjenstår. Likevel (sett bort fra det totalt usannsynlige scenarioet at jeg fikk en telefon om at alt var en misforståelse, det var bare en helt ufarlig vanncyste… og det visste jo alle at ikke ville skje, kanskje med unntak av mannen min) var det de beste dårlige nyhetene jeg kunne fått, og etter Turbos fiolintime og skoleinnskriving tok jeg med meg henne og minstemann innom nærsenteret, der vi kjøpte ny julestjerne, adventsstake, amaryllis og julestjerner bare for å feire. Skoleinnskriving. Normalt hadde det vært et innlegg bare i seg selv, for det er jo en stor dag (og ikke en udelt enkel dag, for oss som søker barna inn på en annen skole enn den hyggelige nærskolen, snufs), en merkedag i femåringens liv. Nå ble det bare en parentes, fort unnagjort med mamma mens pappa var sammen med Bison et annet sted og alles tanker var på helt andre ting 🙁 Jeg trøster meg med at første skoledag skal feires desto mer.

Det ser fremdeles ikke ut i månelys her. Det store stearinlyset på pianoet er rødt, ikke lilla, julestjerna er framme alt for lang tid i forveien, vi mangler juleputene i sofaen og det er rot overalt. Men snøen har falt, Den store telefonen var ikke så verst, og selv om jeg går glipp av Oslos beste julemarked får jeg med meg konserten. Og det var endelig minstemanns tur til å trekke kalenderen i dag!

 

Nå er det helg. Vi er slitne, alle mann. De store er slitne av bekymringer og jobbstress og eksamener og konserter, de små er utslitte av julemoro og skogsturer med barnehagen og juletrefester. Vi har litt program i helgen, men ikke mye, og sånn skal vi holde det. Etter dansingen i morgen skal jeg be storebrødre ta med de små ut og base i snøen. Deretter skal vi fyre i peisen, kanskje bake litt pepperkaker- med kjøpedeig-, og se en julefilm eller to. Lese i bokstabelen med julebøker.

Neste uke er neste uke. Neste uke kommer med mer informasjon og nye bekymringer og nye gleder, men nå er nå.

Ønsker alle en nydelig førjulshelg! <3

Intet nytt fra helsefronten ;)

Sånn bare for å ikke lage clickbait og skape unødvendig spenning: her skjer det ingenting. Jeg vet ikke noe mer etter gårsdagens undersøkelse i det hele tatt og har ikke noe spennende å fortelle.

(apropos clickbait, i kombinasjon med galgenhumoren man gjerne ikler seg i en sånn situasjon: det slo meg for noen dager siden at jeg sannsynligvis kunne tjent masse penger på denne blekka hvis jeg virkelig hadde gått inn for det. Provokative, tabloide overskrifter som tiltrakk seg oppmerksomhet, hemningsløs selvpromotering i alle kanaler, detaljerte beskrivelser av alt fra spontanabort til adopsjonsprosess og nå-tadaaa!- en heftig diagnose på toppen. Tenk det, da, dere- det er vel lite som selger så godt som ungers snørr og tårer. Jeg sitter jo på en gullgruve her, kanskje den studentleiligheten jeg drømmer om å kjøpe til ungene kunne blitt en realitet… men nei. Tror vi holder det på samme nivå. Jeg hadde fått verbal bank av mine eldste barn hvis jeg så mye som tenkte på å legge ut en vlog der jeg filmer småbarn som får beskjed om at Hei dere, mamma skal kanskje DØ, hva synes du om det? 😉 Klapper meg selv på skuldra for at jeg har oppdratt relativt fornuftige ungdommer!)

Men nei, jeg vet altså ingenting mer i dag. Annet enn at MR var en helt overkommelig prosedyre. Friske-Helle kunne nok funnet det litt ubehagelig- det var ingen fest å bli pumpet full av kontrastvæske og deretter spent fast (! Neida, ikke tvangsreimer. Men benken var så fryktelig smal, så hvis de ikke spenner fast armene må du holde dem oppe gjennom hele undersøkelsen. Siden de vil at du skal ligge musestille er det like greit å holde dem på plass med et belte), stikke en pupp ned i hvert hull og deretter ligge med ansiktet ned i en halvtime mens det dunker og piper og durer. Fikk NRK P2 på øret, da, og når det ikke bråkte altfor mye fikk jeg med meg både et interessant innslag om trippelminoriteters (muslim, homofil, farget) hverdag og utfordringer, og Ada Hegerberg. Likevel, de innslagene hadde vært mye hyggeligere å høre en vanlig tirsdagsmorgen på vei til jobb 😉 Men Feeling-sick-as-a-dog-Helle tok det mye bedre, trygg i vissheten om at dette sannsynligvis er den minst ubehagelige prosedyren jeg skal gjennom på en stund. Det gjelder å ikke synes synd på seg selv for tidlig!

Inn her skal jeg. Preget av stundens alvor? Neida, the serious face handler faktisk ikke om at jeg forventer dødsdommen hvert øyeblikk, men bare at det er fryktelig vanskelig å ta selfie. Ungdommen kan jo dette, men jeg træler og bommer og får aldri med det jeg prøver på. Så da ender jeg med dette enormt konsentrerte uttrykket. Hver eneste gang! 🙂

Men helsevesenet fungerer jo som det alltid har gjør- ingen svar der og da, de hyggelige pleierne og radiografene får bare utdelt en liste med navn og skal scanne alle sammen etter tur. De har ikke tid, og ikke informasjon nok, til å sette seg ned og forklare hva de har funnet til både Hansen, Olsen og Jensen. Etter undersøkelsen kunne jeg bare sitte fem minutter og vente på at blodet stoppet å renne fra armen, og så var jeg fri til å dra. Litt nedtur å ikke vite noe mer, men jeg følte meg fantastisk likevel. Hah, se der, dette var jo ingen sak! Jeg er kongen på haugen, og kunne marsjere rett forbi skranken («Nei, jeg har ikke frikort, du skjønner egentlig er jeg aldri syk, jeg er frisk-friskere-friskus som max er borte et par dager i året med vond hals») og ut i desember-Oslo med gråvær og duskregn, og kjenne at Jøss, jeg lever jo som bare det!

Ser hun ikke liten ut? <3 Ingen gruppebilder herfra, av åpenbare grunner, men jeg kan love at alle fiolinistene var knallsøte, alle sammen.

… men her vant jeg jaggu jackpot i intelligent posisjonering nok en gang! Jeg kunne ha sittet litt lenger fram og til høyre, så jeg fikk sett min sønn forfra og kanskje til og med pianisten, men nei- langt inn i venstre hjørne. Kvalitetsbilder til fotoalbumet her, ja!

Oppturen varte helt til jeg skulle pakke julegaver, og måtte konstatere at jeg blir svett og svimmel av å bære tre små poser med gaver opp trappa. Deretter var det å stresse til barnehagen med pentøy i veska, småguttene skulle på juletrefest på Gubbens jobb og Turbo skulle ha fiolinkonsert. Da kom den stygge nedturen- formen er skremmende dårlig. Som å gå rundt med sterk influensa. Konserten var topp, det var en glede å se jentungen stråle på scenen, stappfull av selvtillit og spilleglede, og hun gjorde inntrykk på flere enn meg. Minstemann i gruppa spilte fletta av publikum, fremgangen hennes det siste halve året har virkelig vært formidabel og hun fikk mye skryt etter opptredenen. Men jeg må ha gått rundt som et levende lik. Gjorde hilserunden kortest mulig og unnskyldte meg med neste konsert før vi hastet av gårde i taxi til oboisten. Der ventet en fin, men altfor lang, konsert, og jeg satt ved siden av min mor og holdt fast i dørkarmen for ikke å gå i bakken. Læreren hadde kjøpt inn kake, men måtte bare konstatere at etter to timer med musikk hadde de minste elevene falt av lasset og gått hjem, og ungdommene hadde annet å finne på. Litt synd egentlig, og hadde jeg vært i sedvanlig form hadde jeg blitt igjen og spist litt kake bare for å være høflig. Nå måtte sønnen min og jeg stavre oss bort til bussen (eller, jeg stavret, sønnen min ruslet, men også han var sliten etter en dag som hadde vart i bortimot 14 timer. Julemoro er slitsomt også for de yngre!)

Så konklusjonen er at etter en beroligende MR der jeg kunne glede meg over følelsen av at vi gjorde noe og det gikk bra, kom de mørke tankene snikende utover dagen. Jeg leser og leser om brystkreft, og det aller aller meste som er skrevet om fatigue, feber, manglende matlyst og hjertebank handler om selve behandlingen. At man blir dårlig av cellegift og stråling, kroppen blir sliten av å kjempe det godes kamp og slikt. For øvrig er ikke slike symptomer assosiert med brystkreft i det hele tatt, annet enn på (gulp) et langt fremskredet stadium. Krefttyper der slike diffuse symptomer ER et første varsel, er typisk former som rammer blod, ryggmarg, lever, tarmer og lunger. Oh joy. På Riget Radiumhospitalet kan du jo ikke unngå å møte kreft i alle former og stadier, og jeg ble først stående ved siden av et lite cellegift-lykketroll med det karakteristiske, grå, pølsete ansiktet og turban på hodet, der hun forvirret gikk rundt og ikke kunne finne vanndispenseren. «Er det meg, om to måneder?» grøsset jeg, helt til nestemann i MR-køen viste seg å måtte trilles inn med oksygenslange i nesa. Plutselig fremsto ikke cellegift-trynet jeg sikkert kommer til å få så ille likevel. Det er vel greia med denne sykdommen, det er aldri så ille at det ikke kan bli verre 😉

Men nettopp der får jeg hente inspirasjon til å gjøre dette til The best day of my life. Litt på de sammenbitte tenners prinsipp, jeg må innrømme det, men enn så lenge har jeg i alle fall ikke fått noen dødsdom. Og det er ikke lenger å vente enn til i morgen før legeteamet bestemmer seg for veien videre og vi forhåpentligvis kan begynne å gjøre noe konkret.

#blackstar

Jeg er ikke så fryktelig overtroisk, men… det er litt ekkelt å tenke på David Bowies siste album hver gang jeg kikker ut stuevinduet. Den stjerna må ned!

Nå skal jeg legge meg igjen, være litt slapp og lat mellom morgenstress og levering av unger i barnehagen (MED bil denne gang) og sangkurs og pianotime for smågutta. Egentlig er det en drøss juleting jeg burde gjøre- vi har fremdeles både svart stjerne og svart adventsstake i vinduet, noe som ikke akkurat lyser av håp og optimisme, men det kan vente. Vente på at Gubben kommer hjem fra Bergen eller Stavanger eller hvor han nå er i dag. Jeg har fikset det meste hittil, kalender og de fleste gavene og den lille pynten vi har fått opp. Nå får far ta grep, halsbrekkende jobbkalender til tross, og ordne med svibler, gløgg, julegaver, pepperkakebaking og vårt bidrag til Luciafrokosten i barnehagen.

Far fikser jul? Jada, og det går fint. Om det blir litt på halv tolv i år, så gir vel alle her hjemme en god beng i det. Jula 2018 står definitivt i de lave skuldres tegn!

PS. Tusen takk for fine kommentarer- og jeg har ikke gitt opp å svare, bare så det er sagt. Håper å ta en runde i kveld, men hvis jeg ikke finner senga NÅ er klokka plutselig «ti over halv for sent» 😉

Helt vanlig, helt absurd turbohelg

Tusen takk for alle hilsener i etterkant av forrige innlegg. Gode ord og fine tanker, sympati og et og annet sensurert banneord (hehe, her måtte jeg flire, Ida. Tenker på alle spam-meldingene jeg får som er fulle av viagra og gay porn og buy fake louis vuitton, og DE slipper igjennom). Det varmer!

Lørdag ettermiddag. Jeg har vært med Turbo på siste gjennomkjøring i Oslo domkirke med Minstemann på slep, nå traver vi oppover Karl Johan for å møte Gubben og gutta på konserthuset så Minstemann kan komme seg hjem og jeg blir igjen for å vente på Turbo. Ingen snø, dessverre, men Oslo viste seg likevel fra en stemningsfull side før jul.

 

Og det er godt at det er flere enn meg som er litt sjokka. Jeg synes jo fremdeles at dette er veldig, veldig… rart. Brystkreft, av alle ting. Jeg er jo utmerket godt klar over at jeg ikke har vært snill mot kroppen, på mange forskjellige vis, og da jeg rundet de store 40 har jeg hatt med meg tanken på det, at nå må jeg begynne å følge med på ordentlig. Nå kan slitasjen virkelig begynne å sette inn. Men hvis det er noe jeg har vært bekymret for er det først og fremst hjertet. Det er det som har vært greia i min familie, særlig på farssiden. Pappa ble jo bare 53 år, farfar karret seg såvidt over 60, min onkel som nå er 61 ble hjerteoperert i fjor. Så at hjertet kunne bli et problem var jeg absolutt klar over. Jeg spurte til og med spesielt om dette på siste kontroll hos bedriftslegen ( #voksenpoeng) og fikk beskjed om hva det kan være greit å være obs på.

Det er omtrent 160 kvinner under 40 som får brystkreft hvert år, og en av disse ble altså meg, som akkurat i denne sammenhengen har gjort det meste riktig. Fått barn tidlig, fått mange barn, ammet i flere år sammenlagt, ingen arvelig historikk i familien. Så mye for statistikk. Faktorer er bare faktorer.

Hvis det er brystkreft, da. Hvis ikke kulen faktisk er en kjempe-metastase, fordi hovedkreften sitter et annet sted, lungene eller tarmene for eksempel- som jeg tildels har fortjent-, og puppen bare er ett av hundre steder som er oppspist og morkent og så fort legene åpner opp ser de fort at her er det bare å sy igjen og sende meg hjem med megadoser morfin og en brosjyre fra Jølstad.   <—— dette er sånne tanker jeg prøver å IKKE tenke 😉  Men det er vanskelig når formen er så dårlig.

Uansett. This is the best day of my life. Hah!

Vi har, tro det eller ei, hatt en fin helg. Det har roet seg litt, både hos oss voksne og hos de barna som er store nok til å ha reagert litt sjokkartet. Vi er fremdeles engstelige og triste, men panikken har stilnet og vi har manøvrert oss gjennom dagene på vanlig vis.

Dette var den siste av to «monsterhelger» nå før jul. Neste helg er det også masse som skjer, men da er det stort sett bare en ting av gangen. Denne helgen gikk slag i slag, med fredags-generalprøver før den store julekonserten i Domkirken (og en tur til legevakta etterpå, siden den bestukne puppen hovnet opp, men det var ikke betennelse), og selve konserten dagen etter, etter dansingen og samtidig som Gubben tok med seg sønn nummer 1 og 3 på juleverksted og Snømannen-konsert i Oslo konserthus. Jeg kan altså ikke få anbefalt Oslofilharmoniens julekonserter for barn ofte nok, de konsertene er virkelig gull. Vi har vært på flere og det er alltid en høydare- akkurat passe lange, morsomme innslag, min sønn på 4 satt som et tent lys gjennom hele konserten. Ta med deg en unge til neste år, løp og hør!

… og før selve konserten er det gratis juleverksted. Her får Bison hjelp til å lage julekurver av storebror. Må flire litt av antrekket hans, forresten, det er så typisk desember: fine bukser, skjorte og vest- og så noen gigantiske, grelle vintersko nederst:

 

Konserten i Domkirken var av et helt annet kaliber, veldig proff og særdeles høy kvalitet, men litt selvhøytidelig og definitivt ikke for barn. Turbo slet med å sitte stille etter opptrednen sin, men mormor- som hadde fått billetten siden jeg ikke var så innmari hippen på mer Deilig er jorden med barnekor- klarte å bestikke henne med lovnader om Hubba Bubba. Og hun var selvsagt kjempestolt over å ha vært med. Ingen bilder herfra, dessverre, siden det alltid er masse andre barn rundt og ved siden av (og over og under og tjo og hei! Ære være de som organiserer sånt noe…)

 

Lille Loff er med! Her sitter vi i forkant av konserten og venter. Dette rommet har jeg vært i så mange ganger, alle de fire ungene gikk på babysang her, og jeg har mange gode minner herfra. I går fikk jeg ett til.

Søndag opprant med nok en stor dag: Bisons aller første solo-konsert. Han og jeg tok bussen bort, og jammen skulle de ikke opptre i lokalene til «det gamle» sangkurset, det hyggelige trehuset i Homansbyen der jeg som ung mamma gikk på sangkurs helt fra Eldstejentas babydager. Mye historie i veggene der for min del, altså, og nå kom et nytt kapittel. Han fikk ønske velkommen sammen med læreren og spilte aller først, hakket seg igjennom Twinkle A og fikk stor applaus. Alt gikk etter planen helt til han skulle bukke- da fikk han øye på Gubben og Turbo som hadde sneket seg inn bakerst i lokalet, så da glemte han hele bukkinga og vinket som en villmann 😀 Men hallo, han er fire år, det var bare søtt. Og nå er det overstått, nå vet han hva det dreier seg om og at det ikke er farlig- så da er grunnlaget lagt for årene som kommer.

Deretter var det å dure bort til Leos Lekeland der begge ungene skulle i bursdag, og så ble Turbo hentet halvveis i opplegget for å dra på julelunsj med de store ungene og mormor, i bytte fikk jeg Minstemann som er under 2 og derfor kunne være på Leos gratis. Moro for ham, slitsomt for meg, ikke minst med det lydnivået det er på det stedet!

Søndagskveld, klesvask, kalendertrekking, og jammen ble det ikke tid til en omgang julefilm også- valget falt på Dickens’ Scrooge denne gangen. Neste helg ser vi kanskje Grinchen. Love Actually vet jeg ikke helt om er riktig for oss i år, haha. Samme med julehistorier… jeg hadde jo kjøpt inn Snøsøsteren, bestilte den for under to uker siden, faktisk, men jeg ser jo at tematikken kanskje ikke gjør den så godt egnet akkurat i år.

Bison, og en Turbo kledd for lørdagsdansing, konstaterer at pæra i julestjerne har gått. Jeg fikk gravd fram en ny en, som varte i kanskje tre timer før den også gikk. Og i mellomtida hadde minstemann tatt knekken på adventsstaken som altså ikke lyser lenger. Jeg jobber i motbakke når det gjelder rydding og pynting, det er lov å si det!?

Men kalenderen er i boks. Litt mer godteritung enn vanlig, men det gjør jo ingenting. Og det er ikke BARE godteri. Oboisten vant 25 koner på flaxloddet han fikk i dagens luke!

Så vi advent’er så godt vi kan, selv om pyntingen er så som så og huset definitvt burde vært mer strøkent. Men det har ikke så mye med min diagnose å gjøre som med det at vi ikke har tid til å gjøre noe med det når hele dagen, alle dager, brukes på juleshow og julekonserter og sånt. Vanligvis stresser jeg litt med det, men i år får jeg bare følge Christine Kohts råd: bare pynt så mye og heavy at du ikke ser støvet og rotet. Maksimalisme ftw!

Så var det ny uke. Uka der vi ikke vet noe om noe, for eksempel vet jeg ikke om jeg har en eller to pupper når helgen kommer. Men noe vet vi: tirsdag er det julekonsert for Turbos fiolingruppe på OMK. Jeg skal følge henne- og har lovet å ha med kake- og det akter jeg å gjennomføre. Dette er STORT for henne, for hun skal ikke bare spille med sin egen gruppe og et solostykke, men hun har kommet så langt at hun også skal få spille flere stykker med gruppen over henne i alder. Jeg roer det mest mulig ned og prøver å ha fokus på øving mer enn resultat, men hun er jo veldig fornøyd med seg selv. Gubben tar med seg de to småguttene til juletrefesten på jobben, kjører deretter inn til meg og dumper gutta hos meg mens han racer bort til oboistens julekonsert sammen med eldstemann. Jeg får hør oboisten på fredag- håper jeg- i den flotte julekonserten i Grønland kirke, der bare utvalgte elever fra OMK skal spille, og jeg tror det blir både utstilling og dans også.

Gubben er i Bergen i dag og i Stavanger på onsdag. Egentlig skulle han ha vært i Bergen over natten, men han fikk grønt lys fra sjefen til å reise hjem samme dag, så han er hjemme på tirsdag. Jeg skal troppe opp på Radiumhospitalet kvart på åtte tirsdag morgen, så det er praktisk umulig å få kabalen til å gå opp på egenhånd.

Ja, og eldstejenta har eksamen, også på tirsdag.

Milde moses, det var virkelig rette tidspunktet å bli syk på 😀  Men sånn går no dagan, en merkelig miks av unntakstilstand og helt vanlig desember, og en del av meg er glad for hver dag vi kan gjøre det sånn, hver dag vi ikke har fått knusende nyheter om at dette ser mørkt ut, vi kan kanskje forlenge det noen måneder til eller sånt. Jeg er så overbevist om at det er den beskjeden jeg kommer til å få- pessimist, realist, hvem vet?- så på den måten gruer jeg meg til videre undersøkelser. På den annen side, hvis dette går an å behandle må man bare sette i gang, jo før jo heller. Skjær puppen av og kast den til måkene, pump meg full av gift og stek meg meg stråler (og dette kommer fra en pyse altså, med veldig lite erfaring fra pasientlivet, jeg har aldri hatt narkose en gang og er egentlig pissredd), just bring it on, NOW, for jeg har så innmari lyst til å henge med en stund til. Helst helt til jeg kan henge opp gardiner på studenthybelen til minstemann, men subsidiært lenge nok til at det ikke blir altfor slitsomt for mannen min å være alenefar til sju. 2023 har jo vært nevnt før, hehe.

Ønsker alle en fin desemberuke. Håper virkelig den blir mindre spennende enn min!

I dag morges var elva skikkelig stor, etter alt regnet i helgen. Disse to, altså. Og han i vogna. Og alle sammen. Oh, my heart. <3