Ideal vs virkelighet

Med lang fartstid som Julerigger og Adventsfikser for en stadig større gjeng med stadig tettere timeplan, har jeg lagt av meg de høyeste ambisjonene for lengst. Jeg har avfunnet meg med at jula nok vil bli omtrent som i fjor, og at desember ikke er måneden for store planer og hårete mål. Vi er bundet på hender og føtter av alskens julekos, og det viktigste vi gjør i desember er å få til mesteparten av det uten å glemme altfor mange langpannekaker. It’s all good.

Men jeg hadde én kongstanke i år. I tillegg til Standard Jul A/S (kalender, lapp-i-hatt,  julegaver, Love Actually, sende et par julekort altfor sent, juletre, ribbe- helst med rørte tyttebær og ikke jordbærsyltetøy som i fjor-) ville jeg jobbe videre med julebiblioteket i sofaen.

Adventsfølelse på stuebordet når det er eldstemann sin tur til å lese: velbrukt, billig adventsløper fra KID (med enkelte innslag av hundehår og pepperkakesmuler), to lys, og Selma Lagerlöf. Men er det den hele og fulle sannhet, mon tro?

Del 1 var fort gjort. I tillegg til julebøkene jeg kjøpte i fjor, raidet jeg ungenes rom på jakt etter bøker med juletema. På et kvarter hadde samlingen i sofaen vokst med 300%. Alt fra Karsten & Petra til Jostein Gaarder og Astrid Lindgren, det viste seg (ikke overraskende, sånn egentlig) at vi hadde ganske mye stående rundt. Nå har vi en god del lesestoff for flere aldersgrupper, men aller mest for de yngste, noe som bringer meg til…

Del 2. Også fort gjort. Innkjøp av Selma Lagerlöfs fire julefortellinger, pent pakket i en snerten liten eske på Bok & Media i Akersgata. Noe for de litt større, og tok som sagt omtrent 20 minutter.

Del 3. Her strandet prosjektet. For tanken var ikke bare å legge bøkene i sofaen. Det er vel strengt tatt bare de tre yngste som fulle av entusiasme graver rundt etter nye bøker når det passer (og ikke passer). De andre trenger et tupp bak, så planen var opprinnelig å utvide filmsøndagene våre til å inneholde en felles lesetime. I sofaen. Med levende lys og julerøkelse og tjo og hei.

Det er mulig den planen er enklere å implementere hos amerikanske homeschoolere på prærien, rett og slett, når barna er vant til å lese på kommando og mor kan smykke seg med en viss lærer-autoritet som er fullstendig fraværende for min del.

Her strandet prosjektet allerede første søndag i advent. Forslaget om å sette seg til i sofaen for å bedrive felles tvangslesing møtte ikke videre entusiasme. Snarere tomme, uforstående blikk og hodekløing, før tenåringene trakk på de hengslete skuldrene sine og labbet inn på sine respektive rom for å se på Stranger Things på Netflix. De yngste, derimot, omfavnet mors planer med stor glede, og vi leste oss igjennom halve Se Marikken, det snør, mens vi gumlet i oss fruktrestene etter Turbos julekonsert. Etterpå så vi Grinchen, akkompagnert av sandkaker vi fikk av nabo’n som takk for et lånt egg til pensling 🙂

Ni år gammel jente i pysj, samt en storebrorfot foran TV. Og KID-løperen, da.

De særdeles få gangene vi ikke har konsert, kamp, messe eller besøk på en søndag, er det andre ting som står i hodet på dem. En film er maks av hva jeg klarer å tromme sammen et slags fellesskap til.

Men hei. Når kartet ikke passer med terrenget, er det fram med tegnesakene på nytt. Det var kanskje ikke verdens beste idé å gjøre lesingen til en tidsbestemt, obligatorisk greie. Men hva med å la bøkene ligge fremme og…

… vente på en kveld som i kveld, der fjortisen har brukt tiden etter tentamen til å 1) spille på mobilen, 2) glane på barne-TV (omsorgen for småsøsken er den perfekte unnskyldning for så mangt), samtidig som han 3) har planer om å se på fotballkamp og 4) har en time internett på PC’en til gode?

Se, julemirakelet åpenbarer seg: mellomstemann sitter og leser julebok!

Vips hiver jeg alle småsøsken ut av stua, tenner adventslysene og røkelsen, rydder bort legoklossene på bordet og gjør det så julete jeg kan. «Av med skjermen!» sier jeg, og guttungen tør ikke annet enn å adlyde. Jeg roter fram Legenden om julerosene, og kommanderer ham ned i sofaen. «Les!» sier jeg.

Og han leser villig vekk. Jeg mistenker til og med at han koser seg. I en halvtime sitter han helt i ro, helt i fred, uten lyd, uten skjerm, og leser. Etterpå noterer han navn og dato inne i bokomslaget, og legger boka sammen med de tre andre i boksen som skal ligge øverst i bok-bunken hele desember. One julefortelling down, three to go, og han er fornøyd. Han liker jo egentlig å lese, det er bare så mye annet som lokker bestandig.

Slik gikk det til at en ny juletradisjon ble født. Ikke helt som planlagt, men det går som sagt aldri helt som planlagt, og hvis alle tar seg tid til å sitte alene og lese en julefortelling i uka har vi oppnådd noe i år som vi ikke gjorde i fjor.

Og det er plass til mange navn og datoer inne i bokomslaget 🙂

Men akk, når storebror skulle til pers, var det tid for Champions League. Siden denne komboen av ettertenksom julelitteratur og fartsfylt Unitedkamp er særdeles lite fair play for stakkars Selma, la jeg bøkene tilbake i esken. Realistisk forventningsstyring, mor! Vi er bare på 5. desember. Vi har tid.

Om pakking og Livet og sånn

Mammmaaaa, har du vasket den shortsen jeg ba deg om? Hvor henger den? Kan jeg få se? Når blir den tørr? Jeg rekker å få den pakket ned til turen, eller?

Husets førstreisfarer til Hudøy tar oppgaven med stort alvor. Her skal det ikke slumses!

WP_20160713_07_21_54_Pro

Pakkerunde 2. Synd bildet ikke kommer med lydfil!

Årets sommerferie har faktisk ikke bare bestått av geiter, bringebær og strandkrabber, selv om det kan se slik ut. I tillegg til alle Turbo- og Bisonvennlige aktiviteter, har de store holdt på med sitt- i Danmark og Bayern, i London og Lyngør, på Hudøy og i Praha. For ikke å forglemme Oppdal (Oppdal må med, om ikke annet fordi det var første gangen jeg sendte en tenåring alene med en venninne på hyttetur *stappe fingrene i ørene og nynne nananananaaanaaa, det er faktisk på tide å slippe ungen*)

Når man skal på tur må bagasjen være i orden. Så derfor har vi pakket. Og pakket, og pakket igjen. Midt i kaoset av fotballsko og badetøy og tannkremtuber, har jeg nok en gang fått demonstrert at det å «forstå» barn er like enkelt som å fange såpeglatte klinkekuler med spisepinner. Å oppdra unger er på ingen måte å følge noen one size fits all-oppskrift. Det kommer aldri til et punkt der du kan klappe deg på skuldra og tenke Sånn, nå har jeg forstått hvordan dette skal gjøres, nå takler jeg det på den riktige måten, dette er jo grei skuring. Eller du kan jo, men faren for at du sekundet etter må spise i deg alle skråsikre uttalelser er rimelig høy. Mamma-zen: gjøre den samme kjedelige oppgaven tusen ganger, og se det fra en ny vinkel hver gang. Som en kameleon har jeg gått gjennom nesten alle moderskapets avskygninger: minne på-mamma, sinna-mamma, oppmuntre-mamma, hjelpe-mamma, holde seg unna-mamma, smile-mamma, skrive ut liste-mamma, kjefte-mamma, VISAkort-mamma, flire-mamma. Og sikkert et par til jeg har glemt. For hør bare her- og dette er bare et utvalg!-:

 

  • Pakkerunde 1: Easy peasy lemon squeezy (men dyrt og rotete).

Halvvoksne unger med velutviklet ansvarsfølelse og enda mer velutviklet sans for mote, ordner seg sjøl. Min oppgave begrenser seg til å punge ut for nye fotballsko (her i Norge er det jo kunstgress-sko som er greia, det er praktisk talt det eneste de trenger, men i England skulle de trene på gress. Stor forskjell!) og etterpå banne og sverte når jeg oppdager at rommet er forlatt i en tilstand av kaos. Det hersker vill uorden, klærne ligger overalt i store hauger, rent og møkkete om hverandre, og oppe på pulten ligger mengder med søppel og skitne boller og tallerkener stablet i faretruende høye tårn. Men kofferten er jeg ikke bekymret om på en plass. Han har med seg det han skal, og antagelig enda litt til.

WP_20160703_007

Konklusjonen her må være at det viktigste er å få med seg det man trenger, og alt annet kan vente til man kommer hjem.

 

  • Pakkerunde 2: Skal vi draaaa snaaaart mamma?

Dette var den pakkerunden jeg ble sliten av flere dager før avreise. Mamma, hva skal jeg ha med meg? Mamma, har du sett den grønne shortsen? Har du vasket den grønne shortsen? Har du tørket den grønne shortsen? Kan du finne pakkelista? Kan du printe den ut en gang til? Mamma, hjelp meg å pakke ferdig, da! Hva mener du med at jeg ikke kan pakke tannbørsten, jeg skal jo dra allerede på onsdag?

Intenst er bare fornavnet. Pakkingen til første Hudøytur var helt tydelig Årets Store Happening, og smella gikk i et eneste kjør. To dager før avreise sto bagasjen (minus tannbørste) klar i stua, se det øverste bildet . Der ble den brukt som klatrestativ av nysgjerrige småsøsken, men vi slapp i hvert fall stress. Konklusjonen må være at det er verdt å holde ut ørten spørsmål om den røde eller rosa t-skjorta, så lenge den reisende utviser såpass entusiasme.

WP_20160713_005

Jada, nå skal vi dra! Storesøster og småttiser følger til bussen.

  • Pakkerunde 3: Hæ? I morgen? Jammen jeg trodde at…

Denne runden foregikk nesten bak min rygg, fordi «barn» som er så store at de rekker å stemme ved neste valg, fikser alt selv. Til tross for at de har gått surr i dagene og begynner pakkingen lovlig sent. Med unntak av et og annet spørsmål om reiseforsikringsbevis og førstehjelpsmappe kunne jeg forholde meg avventende til det hele, og jammen trasker ikke tenåringen ut døra med trillekofferten i grålysningen neste morgen, bare smil og lutter (avslappet) glede.

Konklusjonen er at jeg gratulerer meg selv med en godt utført oppdragergjerning og tenker at dette hadde da ungen god kontroll på. Følelsen av stille oppdragertriumf varer i flere dager. Faktisk helt til jeg oppdager at nevnte tenåring i vill pakkepanikk har tatt mengder halvvått tøy fra tørkestativene og gjemt det bak døra på vaskerommet, der det har ligget i dagevis og nå stinker høgg. Alt for å få tørket sine egne klær først. Joda, oppdragertriumf meg her og der.

Konklusjonen (særlig sett i forhold til pakkerunde 2) er at det IKKE nødvendigvis er sant at tale er sølv, men taushet gull.

 

  • Pakkerunde 4: Utfordringen.

Her startet jeg en uke i forkant, med å minne speideren på at ting som skal med på turen, må vaskes. Og da må de ut fra under senga og inn på vaskerommet. Jada, mamma, det går så greit så. Det skal jeg gjøre. Samtidig er jeg inne på nettet og bestiller ny speiderskjorte, og de merkene (jeg tror) de har tatt hittil. Jeg setter også liggeunderlaget (som speideren har latt ligge ute på verandaen siden forrige tur) på høykant til lufting og håper at bikkja ikke har tisset på det. To dager før reise printer jeg ut pakkeliste, og vi leser igjennom lista sammen. Om det er noe vi må tenke på, noe vi må kjøpe, noe pappa må fikse? Speideren kaster et kort blikk på lista før han vender seg mot mobilen sin igjen. Neida, han har alt han. Ikke noe å mase om.

WP_20160709_023

Om morgenen dagen før avreise, sier jeg at det er på tide å pakke for alvor. Nå må han finne fram alt det som trengs for turen, og legge det midt på teppet i stua (hvorfor jeg ikke ber ham pakke tingene ned med en gang, fremgår av den videre historien). Ti minutter senere er han ferdig, for toalettmappa må han vente med ikke sant, og han løper bort på pc’en for å få sine tilmålte to timer. Det ville være krise å gå glipp av verdifull spilletid!

Siden vi allerede har gått igjennom pakkelista, har jeg et visst håp om at speideren kanskje har fått med seg en del av det som er viktig å ha med på en ukeslang tur i et potensielt gjørmehull i Danmark. Men nei. Det min sønn kaller for «ferdig pakket» viser seg å være en overtrekksbukse, men ingen jakke. Ingen støvler, men de splitter nye, lyseblå joggeskoene han har fått av mormor mener han derimot skal være med på speidertur. Fire boxere, to par sokker, og fire umake i fargekombinasjonen lilla, rødt, svart og mørkegrønt (de skal altså være borte i sju dager). Han har med seg tre t-skjorter, hvorav den ene er for liten, og to bukser, en av dem tydeligvis rett fra skittentøykurven. Tilkjempet rolig spør jeg hva han har tenkt å spise på, han har jo ikke tatt med det fine tursettet han fikk av mormor og besten til jul? Han gløtter såvidt opp fra skjermen: Finner ikke, og dessuten har de små rotet vekk alle delene. Den tilkjempede roligheten er nå veldig hardt tilkjempet, og jeg spør gjennom tennene om hvorfor han ikke har passet bedre på det, han vet jo at ting ikke kan ligge og slenge her i huset? Noe svar får jeg ikke. Og jeg trøster meg selv ved tanken på at selv om pakkinga er i beste fall halvferdig, og jeg må tilbringe kvelden med å sy alle merkene fast på den forbaska skjorta, så har vi i det minste skjerfet. Jeg har tilbragt de siste to årene med å mase om at speiderskjerfet skal henges opp rett etter speidermøtene, så det har han kontroll på.

(en mer uerfaren utgave av meg selv ville tolket dette som manglende interesse. Som at guttungen ikke bryr seg så mye turen, eller at han enten er lat eller bare trassig.  Nå vet jeg at det er feil, så jeg prøver å ta det med godt humør og holde katastrofetankene  borte… for denne gangen)

Enden på visa er at Gubben og jeg bytter ut klær, maser, småkjefter, tvinger guttungen til å gå inn på roterommet for å finne flere (skitne) sokker. På ettermiddagen tar vi en familietur til stranda, en etterlengtet og vel fortjent pause for oss alle. Alt er fryd og gammen, guttungen og de andre svømmer og stuper og koser seg. Vi kommer hjem, får småttiser i seng, jeg syr merker til fingertuppene er røde og såre og kikker bort på den omsider ferdigpakkede bag’en med liggeunderlag og sovepose spent fast på utsiden. Joda, speideren er klar for avreise. Skjorta er snart ferdig, og skjerfet har han tross alt kontroll på. Det går bra.

WP_20160709_025

Neste morgen pakker vi oss ut i bilen, speideren holder på selvantenne av spenning og spør 120 ganger om vi har husket passet. Ansiktet lyser av glede, han ser fram til både flyturen og leiren og ikke minst turen til Legoland. I lommeboka ligger 400 knitrende danske kroner, og pass og forsikringsbevis er trygt og vanntett forvart i en plastmappe i sekken. Vi tar på den nye skjorta, som sitter som et skudd, og skal bare hente skjerfet.

Skjerfet.

Skjerfet er borte. Det henger IKKE i skapet til broren hans, det henger IKKE på spikeren inne på rommet, det er IKKE i garderobeskapet, og etter ørten panikkrunder under senga og inne i skapene og på rommet til storebror finner vi det fremdeles ikke. Det er søkk borte, og guttungen fortviler, han hang det jo i skapet, det er helt klart noen andre sin feil, noen må ha tatt det, det er jaffal ikke han som har rotet det bort!

Med bister mine rygger jeg ut av gårdsplassen, sint på speideren og ikke minst på meg selv. For det er klart jeg burde sjekket!! Men, gjort er gjort og spist er spist, nå er det bare å blåse i skjerfet- selv om det er en aldri så sentral del av speideruniformen-, for vi får ikke tak i noe nytt på en søndag formiddag og det hjelper fint lite å være sur og sint. Selv om det er det eneste jeg virkelig har mast, tryglet og bedt om at han passer på de siste årene. Selv om jeg har prøvd å gjøre det enkelt ved å peke ut et fast sted der det skal henges, selv om jeg har argumentert med «Det tar deg bare 30 sekunder, og så vet du hvor det er til neste gang! Tenk så lett det blir for deg å ikke måtte bekymre deg om å finne skjerfet!» i påtatt Vibeke Sæther-tone. Eller «Nå må du jaggu skjerpe deg, ett eneste skjerf må du klare å holde orden på!» når Vibeke Sæther-taktikken har vist seg fruktløs.

Det går inn det ene øret, og ut det andre. Som så mye annet. Og jeg vet at når vi ankommer Gardermoen, så kommer andre foreldre til å smile og hilse, mens de innerst inne tenker Jøss, disse folka må være bra sløve! Tenk å sende sønnen på speiderleir uten speiderskjerf. Lurer på hva annet han mangler. Ærlig talt, burde man ikke ta seg tid til å sjekke bagasjen og sørge for at alt er på plass? Og er ikke det ikke en flekk jeg ser på buksa der, nei, sånn ville aldri jeg sendt sønnen min på tur!

Jeg kan ikke si jeg bebreider dem. Men, jeg føler meg ikke spesielt truffet heller. De aner ikke hvor mye arbeid som ligger bak å få vår speider mer eller mindre ferdigpakket og klar for tur, det koster tjue ganger så mye tid og energi og innsats som for de fleste andre. Og du må gjøre det akkurat passe strengt, og akkurat passe forståelsesfullt- for han bør jo helst lære noe av feiltrinnene, og samtidig er det umulig å påpeke alle feil og mangler uten å knuse et barns selvtillit fullstendig. Det er OL i balansekunst, hver eneste dag, og du får aldri noen drikkepause.

Konklusjonen må være at det er utrolig mye man kan lære om både sine barn, og seg selv, av noe så enkelt som å pakke. En annen konklusjon er at jeg må innrømme at jeg til tider er alvorlig bekymret for framtiden. Å pakke en koffert og passe på et skjerf, liksom. Virkelig? Hvor skal dette ende?!

WP_20160710_002

 

 

… men historien ender ikke der. For noen uker senere, når guttungen har vært hjemme en stund og snart skal til Hudøy, kommer jeg hjem fra jobben til en tass som maser om pakkeliste og har lagt skitne sokker og bukser til vask, helt på egenhånd. Jeg printer ut lista, og på 1,2,3 har han funnet frem alt som ikke ligger til vask og brettet relativt pent sammen. Det eneste han mangler nå er konvolutter med frimerke og hårgele, hvis jeg får penger kan jeg stikke på butikken og ordne det, mamma.

Konklusjonen? Tja, jeg kan ikke si jeg har trua på at det er grei skuring herfra og ut. Men en ting er sikkert: man kan alltid, alltid, bli overrasket 🙂

 

WP_20160717_17_21_12_Pro

Ekstrabonus: … og slik ser ting ut når de kommer tilbake fra tur. Dette er et sokkepar fra Pakkerunde 2, som viser med all mulig tydelighet at selv om man er opptatt av klærne når man pakker, er det ikke det som står i fokus under selve oppholdet. Takk og pris.

Historien om en du kjenner?

 (denne historien er tvilling-posten til dette innlegget. Det har tatt tid å bli ferdig med den, både på grunn av sedvanlig tidsnød men også fordi det var spesielt viktig at det ble akkurat riktig. Jeg håper jeg har klart å skrive ærlig, men med behørig respekt og fintfølelse)

En av de aller siste dagene i desember, da snøfillene falt tungt over byen og julestjernene fremdeles prydet vinduene på gamle Aker sykehus, kom en liten gutt til verden.

Det vil si, liten var han ikke. Han var stor og kraftig, med diger munn som skrek høyt og sugde kraftig. Hender som var baby-små, men likevel lignet klubber i miniatyr. Det var aldri noen som spurte om denne babyen var gutt eller jente- å kle ham i rosa sparkedress hadde ikke gjort noen forskjell, det lyste gutt lang vei.

Han var matglad, nesten glupsk, og i løpet av et drøyt år hadde han vokst seg lang og tjukk der han krabbet rundt i verden med et skjevt glis og smokken på snei. Skalla som en bowlingkule, diger bollekinn, og alltid- alltid!- blid. Han kunne bli lei seg, og kunne bli sint (fryktelig sint. Altfor sint!), men han var aldri sur eller grinete.

Han var stor og kraftig- men forbausende kjapp. Moren hans måtte lære seg en og annen lekse da gutten ble stor nok til å komme seg rundt. Ingen av guttens eldre søsken hadde blitt tatt på fersken i å tygge på dobørsten eller helle ut all risen på gulvet, tømme søppelbøtta eller putte penger inn i dvd-spilleren. Men slike ting kunne gutten gjøre på to sekunder. Han gikk i en barnehage i et langt, smalt bygg, der avdelingene lå på rekke og rad som i et tog-sett. Da gutten var ett år og åtte måneder klarte han å snike seg fra den ene enden av avdelingen til den andre, til tross for at alle avdelingen var skilt fra hverandre med låste dører. Assistenten som hadde jobbet der i 20 år var himmelfallen, hun hadde aldri sett noe lignende.

WP_20150418_041

Han var kjapp, men klossete. Han var stort sett dekket av blåmerker og sår. Barnehagen var lettet fordi mor visste hvordan han var, og mor var lettet fordi barnehagepersonalet visste det samme. Det var ingen anklager eller ubehagelige spørsmål, bare en gjensidig sympati over en herlig, snill, overaktiv liten fyr som ikke hadde snøring på verken bein eller armer og snublet mer enn han gikk.

Det var også denne gutten som puttet erter i nesa. Som tømte søpla utover gulvet og tygget på kaffefilteret. Som i en alder av to og et halvt år fant nøkkelen til soveromsdøra og låste seg inne, mens mor sto desperat på utsiden og hamret på døra. Det var mye han gjorde.

Det var mye han ikke gjorde også. Treårsalderens sjarmerende hodefotinger uteble, gutten hatet å tegne. I motsetning til søsknene, som produserte kilometervis med hodefotinger, og etter hvert  prinsesser og hus og gravemaskin-kunst, var han helt uinteressert. Det samme med perling, eller puslespill, eller andre aktiviteter som stilte krav til motorikk og tålmodighet. Skjedelig, sa han, en treårings forsvar mot nederlagsfølelsen. Han har ikke tålmodighet, sa barnehagepersonalet, og skyndte seg å legge til at han var en empatisk og omsorgsfull liten fyr som det var umulig ikke å elske. Dessuten satt han stille i et kvarter i stad og så i en bok, bare så du vet det (Hurra, tenkte mor. Han har kanskje evnen til å konsentrere seg likevel? Det var en ny tanke, som aldri hadde meldt seg med storesøsknene)

Årene gikk, og så var det plutselig kommet til den dagen det var tid for innskrivning på skolen. En stor dag for alle kommende førsteklassinger, også for vår store-lille venn. Men mor var bekymret. Hun hadde hatt skolemodne unger før, og gutten var ikke der- ikke på noen måte. På den annen side, han var født helt på slutten av året. Det var kanskje ikke så rart at han var umoden? Og vi kommer jo til å følge opp. Han tar dem sikkert igjen etterhvert!

WP_20150418_040

De eneste hodefotingene, fra maleriet «Min familie». Barnehageoppgave fra våren før skolestart.

De troppet opp på innskriving, og gutten viste læreren at han kunne skrive sitt eget navn, med kjempestore, usammenhengende, skjeve bokstaver. Så ble han spurt om hva mamma og pappa het, og han svarte at pappa het «Kristian!», før han lo høyt. Mor ble sittende og stotre, rød i ansiktet, og mumle at det var jo en merkelig spøk å ta akkurat nå, du vet jo godt at pappa ikke heter Kristian? Et spørrende blikk fra læreren ble forsøkt ledd bort, men latteren var ikke spesielt ektefølt. Som så ofte før sa den lille gutten helt feil ting på feil tid. Som om han var litt ute av «sync» med normale, sosiale koder.

Skolestarten ble som mor hadde fryktet. Gutten synte det var moro å gå på skolen, og han ble kjent med mange nye barn. En sosial sommerfugl, alltid smilende og med på leken. Men timene var kjedelig. Han orket ikke følge med. Han satt på stolen (en seier i seg selv, prøvde mor å overbevise seg om. Med flere års erfaring som vikarlærer visste hun utmerket godt at det i mange førsteklasser finnes elever som helst vil sitte under eller oppå pulten. Det kunne vært verre, sa hun- som så mange ganger tidligere. Og senere), men å rekke opp hånden eller konsentrere seg var altfor vanskelig.

Toleransen for slikt er ganske høy i førsteklasse. Men så kom andre klasse, med øvingsbøker i stavskrift og innleveringer i matte. Foreldremøtet gikk som de fleste foreldremøter i småskolen: med høylytt klaging fra fedrene til flinke januarjenter som syntes fremgangen gikk aaaaaltfor tregt, og burde det ikke være litt mer fokus på lekser og læring? En beskjemmet mor som vanligvis har snakketøyet i orden, satt bakerst i klasserommet og tenkte stygge tanker om at det ikke burde være så jævlig vanskelig å stikke ned på Norli og kjøpe noen engelskbøker eller litt ekstrapensum i matematikk, som hun selv hadde gjort med egne skoleflinke barn tidligere.

Det ble flere turer på Norli i denne guttens ærend også. Men ikke for å gi ham flere utfordringer. Mamma kjøpte bøker i stavskrift, bøker om engelsk grammatikk, mattebøker og aktivitetsbøker. Alt sammen i et forsøk på å få inn det han ikke hadde lært i timen. Stavskriftboka de brukte på skolen fikk de utlevert på slutten av skoleåret. Sjokket var stort da boka ble åpnet. Den var nemlig tom, i alle fall på linjene der han skulle ha skrevet bokstaver. Men ellers var boka full nok-av side på side med store, runde, svarte kruseduller.  Han hadde bare gitt opp, det ble for komplisert. Time etter time hadde han sittet og tegnet store kruseduller, uten en eneste kommentar fra læreren. Det var vel godt nok at han satt stille og holdt munn. Mor og far var gjennomgående veldig fornøyd med skolen, og har mye godt å si- men der og da var skuffelsen stor. Hadde han fått lov til å sitte slik i norsktimene? Var det ingen som brydde seg?

WP_20150405_17_32_32_Pro

Femteklassebok.

Elevsamtalene var de samme hvert år. Snill. God. Empatisk, med et stort hjerte for andre. Mye faktakunnskap og godt ordforråd. Men ukonsentrert. Klarer ikke følge med. Snakker for mye. Blander seg i alt. Må gjøre en større innsats. Må prøve å konsentrere seg. Læreren skal prøve å skjerme ham under ukeprøver. Mor skal hjelpe til med lekser (lettere sagt enn gjort, når gutten overhodet ikke ville ha hjelp og reagerte på all slags assistanse med furteleppe og protest).

Mor og far snakket også om det samme. Hver uke, og i perioder hver dag. Hva skal vi gjøre med gutten vår? Hva gjør du med verdens godeste unge, som ikke får til å være som han vil være? Som kan bli rasende over den minste ting og fullstendig miste hodet- og så blir fryktelig lei seg etterpå? Hva gjør du når ting som tannpuss og skifte av undertøy ikke er automatisert etter firehundretusen påminnelser? Det var ikke bare skolearbeidet som var rotete. Det var rotete overalt Ustrukturert, uferdig, halvveis, slurvete. – Jada, jeg skal, sa gutten. Og glemte det i samme sekund.

 

WP_20150415_011

Ikke bare latskap. Faktisk.

– Men han mener jo godt, sa far. – Han prøver jo. Det er bare det at han ikke klarer å gjennomføre. Kanskje det kommer med alderen!

– Og tenk på Thorvald og Karin Stoltenberg, sa mor. – Sånn satt de sikkert og grublet, de også. Hva skal det bli av lille, puslete Jens, han kan jo ikke lese en gang, sa de sikkert. Kanskje vi også sitter og ler av dette om mange år. Det går seg nok til med tiden. Han er jo en god gutt.

Det var mange som mente mye. I kretsen rundt familien var det flere som hevet øyenbrynene og mumlet ting som «Jaja, det er jo en fordel å være litt konsekvent, da!», når guttungen dinglet fra taklampa eller slo seg høylytt vrang for tjuende gang. Så kom den dagen da en venninne skulle passe de tre barna en kveld, og mor kom tilbake til en spillvåken gutt og en utslitt barnevakt som umiddelbart utbrøt:

– Jeg har prøvd ALT! Men han hører jo ikke etter!

Nei, det er nettopp det.

Mor og far diskuterte, snakket, snakket og diskuterte. Med hverandre, med andre, med gutten, med læreren. De rev seg i håret, dunket hodet i veggen, fylt av kjærlighet for den lille tassen men drevet til vannvidd av hans stadige, ubevisste forsøk på å sabotere for seg selv, og hans manglende forståelse for konsekvenser. En gutt med mange talenter, men helt uten evne til å gjøre noe ut av dem. En sosial og populær gutt, men som fort kunne havne i konflikter og kunne være altfor lett å lede. En gutt som snakket først og tenkte etterpå, i altfor mange situasjoner.

I de mørkeste øyeblikkene hadde de en skummel fremtidsvisjon: Et bilde av en ung mann i en møkkete hybel fylt av pizzaesker, der han satt og spilte data både natt og dag med et stadig større studielån og ikke kunne forstå hvorfor han til stadighet strøk på eksamen. Han må lære seg konsekvenser! Han må skjønne at han ikke alltid kan velge det som er gøy! Hvordan, hvordan, hvordan skal vi få ham til å forstå?? Samtidig var de livredde for å kjefte gutten i hjel. De så så altfor tydelig at han på ethvert tenkelig tidspunkt fikk tre ganger så mye korreksjoner og negativ feedback som det søsknene fikk. Med tiden ble de svært gode på å velge sine kamper. Likevel var det alltid en nagende følelse av tvil, følelsen av å måtte velge mellom pest eller kolera: å overse dårlig oppførsel er ikke et alternativ. Men det var heller ikke noe alternativ å plukke, mase og kritisere alt han gjorde. Uansett hva de gjorde, ble det feil.

I mellomtiden nærmet ungdomsskolen seg med stormskritt. Med karakterer, prøver og krav. I over ti år hadde mor og far prøvd å fikse ting på egenhånd, sammen med lærer. For han var jo bare umoden? Han var jo ikke slem. Det var aldri han som satte på brannalarmen, eller rev beina av fluer, eller skylte lua til Petter ned i do. Men når sant skal sies gjorde han ikke så mye bra heller, i alle fall ikke når det gjaldt skolearbeid. Eller husarbeid. Eller alle andre former for arbeid som ikke var kun lystbetont. Og så hodeløst sint han kunne bli når verden gikk ham i mot og engelskleksene ikke var gjort på to minutter!

Er dette normalt? Eller er det utenfor normalområdet?

En dag, etter enda en spektakulært utagerende scene, var det nok.  – Jeg ber om en utredning, sa mor, og ringte læreren for å be om et møte. PPT var ikke nødvendig, til det var han «for flink» i følge skolen, men BUP kunne være et mulig startsted.

Fem måneder, et hav av skjemaer, mange samtaler og uendelig med testing senere, kom konklusjonen: klassisk ADHD. En gutt med IQ over 85-percentilen, men som likevel presterte under gjennomsnittet på grunn av dårlig arbeidsminne. En gutt som ikke klarte å kontrollere impulsene, fordi hjernesignalene rett og slett ikke går veien via frontallappene, slik de skal. Alle bekymringer, alle vanskeligheter, alle merkelige episoder hadde plutselig en logisk forklaring. For mor og far var dette uendelig vondt å høre, og allikevel en lettelse. Diagnosen er en dom som kaster skygger over resten av livet, men der det er kunnskap finnes det hjelp. Og det var ikke hans skyld.

For gutten selv var nok dette det aller viktigste. Det var ikke hans skyld. For han var ikke dum, gutten. Tvert imot. Han så altfor tydelig at han falt igjennom, han så at han aldri klarte å gjennomføre, og han angret umiddelbart på alle raseriutbrudd- men han klarte ikke å ta seg sammen. Nå visste han hvorfor. Det var en kjempelettelse, bare det.

*************************

Det er mange som snakker lett nedlatende om «motediagnosen» ADHD. Skal vi medisinere alle som er litt utenom normalen også, liksom, er ikke dette egentlig bare et tegn på at foreldre ikke gidder å oppdra ungene sine skikkelig? Jeg kunne ikke være mer uenig. For oss- og for sønnen vår, ikke minst- har det å få en forklaring på hvorfor han er annerledes vært uendelig verdifullt. Ting løser seg ikke magisk ved hjelp av medisinering, men nå har han en sjanse til å jobbe med problemene. Det hadde han ikke før. Som så mange med AHDH var han konstant overveldet av både indre og ytre hendelser, han klarte ikke sondre og han hadde ikke sjans i havet til å konsentrere seg når noe var kjedelig eller vanskelig. Vår moderate medisinering har gjort ham til mer av seg selv, ikke mindre. Og hadde han ikke hatt ADHD, ville medisinene vært virkningsløse. Det er snakk om en kjemisk ubalanse i hjernen, ikke en litt vilter guttunge som ikke gjør akkurat som læreren sier. Antallet diagnostiserte har for øvrig også holdt seg stabilt de siste 20 årene, på rundt 3%. Den «voldsomme økningen» finnes ikke. Antagagelig er det ikke mange flere med ADHD nå, det var bare færre som fikk diagnosen før- med de triste konsekvenser det kan ha hatt for mange.

Jeg er i alle fall utrolig takknemlig for at han fikk diagnosen, og fikk hjelp. Og selv om vi ventet lenge (denne historien er i så måte en håndsrekning til alle de som lurer, tenker, grubler og vurderer: søk hjelp! Det er ikke farlig), ventet vi forhåpentligvis ikke for lenge. Det er fremdeles tid til å hente seg inn, og nå jobber han bra på skolen og ellers. Den lille, tjukke babyen som krabbet rundt med smokken dinglende ut av munnviken, har blitt til en stor flott gutt som har alle muligheter videre i livet.

For vår del var det ADHD. For andre er det noe annet. Men en ting er sikkert: ting er ikke alltid slik de ser ut ved første øyekast. Bak jenta som sitter som en mark på stolen og har øyne i tusen retninger, og bak gutten som ikke takler rutinebrudd og blir uforholdsmessig oppbragt over små endringer, kan det finnes noe annet enn «håpløs, uoppdragen og umulig».

WP_20150417_001

Og mor og far vil alltid være litt ekstra stolte. For vi vet at hver eneste seier har kostet litt mer. Kanskje for oss, men aller mest for vår gode, snille, surrete sønn.