Ideal vs virkelighet

Med lang fartstid som Julerigger og Adventsfikser for en stadig større gjeng med stadig tettere timeplan, har jeg lagt av meg de høyeste ambisjonene for lengst. Jeg har avfunnet meg med at jula nok vil bli omtrent som i fjor, og at desember ikke er måneden for store planer og hårete mål. Vi er bundet på hender og føtter av alskens julekos, og det viktigste vi gjør i desember er å få til mesteparten av det uten å glemme altfor mange langpannekaker. It’s all good.

Men jeg hadde én kongstanke i år. I tillegg til Standard Jul A/S (kalender, lapp-i-hatt,  julegaver, Love Actually, sende et par julekort altfor sent, juletre, ribbe- helst med rørte tyttebær og ikke jordbærsyltetøy som i fjor-) ville jeg jobbe videre med julebiblioteket i sofaen.

Adventsfølelse på stuebordet når det er eldstemann sin tur til å lese: velbrukt, billig adventsløper fra KID (med enkelte innslag av hundehår og pepperkakesmuler), to lys, og Selma Lagerlöf. Men er det den hele og fulle sannhet, mon tro?

Del 1 var fort gjort. I tillegg til julebøkene jeg kjøpte i fjor, raidet jeg ungenes rom på jakt etter bøker med juletema. På et kvarter hadde samlingen i sofaen vokst med 300%. Alt fra Karsten & Petra til Jostein Gaarder og Astrid Lindgren, det viste seg (ikke overraskende, sånn egentlig) at vi hadde ganske mye stående rundt. Nå har vi en god del lesestoff for flere aldersgrupper, men aller mest for de yngste, noe som bringer meg til…

Del 2. Også fort gjort. Innkjøp av Selma Lagerlöfs fire julefortellinger, pent pakket i en snerten liten eske på Bok & Media i Akersgata. Noe for de litt større, og tok som sagt omtrent 20 minutter.

Del 3. Her strandet prosjektet. For tanken var ikke bare å legge bøkene i sofaen. Det er vel strengt tatt bare de tre yngste som fulle av entusiasme graver rundt etter nye bøker når det passer (og ikke passer). De andre trenger et tupp bak, så planen var opprinnelig å utvide filmsøndagene våre til å inneholde en felles lesetime. I sofaen. Med levende lys og julerøkelse og tjo og hei.

Det er mulig den planen er enklere å implementere hos amerikanske homeschoolere på prærien, rett og slett, når barna er vant til å lese på kommando og mor kan smykke seg med en viss lærer-autoritet som er fullstendig fraværende for min del.

Her strandet prosjektet allerede første søndag i advent. Forslaget om å sette seg til i sofaen for å bedrive felles tvangslesing møtte ikke videre entusiasme. Snarere tomme, uforstående blikk og hodekløing, før tenåringene trakk på de hengslete skuldrene sine og labbet inn på sine respektive rom for å se på Stranger Things på Netflix. De yngste, derimot, omfavnet mors planer med stor glede, og vi leste oss igjennom halve Se Marikken, det snør, mens vi gumlet i oss fruktrestene etter Turbos julekonsert. Etterpå så vi Grinchen, akkompagnert av sandkaker vi fikk av nabo’n som takk for et lånt egg til pensling 🙂

Ni år gammel jente i pysj, samt en storebrorfot foran TV. Og KID-løperen, da.

De særdeles få gangene vi ikke har konsert, kamp, messe eller besøk på en søndag, er det andre ting som står i hodet på dem. En film er maks av hva jeg klarer å tromme sammen et slags fellesskap til.

Men hei. Når kartet ikke passer med terrenget, er det fram med tegnesakene på nytt. Det var kanskje ikke verdens beste idé å gjøre lesingen til en tidsbestemt, obligatorisk greie. Men hva med å la bøkene ligge fremme og…

… vente på en kveld som i kveld, der fjortisen har brukt tiden etter tentamen til å 1) spille på mobilen, 2) glane på barne-TV (omsorgen for småsøsken er den perfekte unnskyldning for så mangt), samtidig som han 3) har planer om å se på fotballkamp og 4) har en time internett på PC’en til gode?

Se, julemirakelet åpenbarer seg: mellomstemann sitter og leser julebok!

Vips hiver jeg alle småsøsken ut av stua, tenner adventslysene og røkelsen, rydder bort legoklossene på bordet og gjør det så julete jeg kan. «Av med skjermen!» sier jeg, og guttungen tør ikke annet enn å adlyde. Jeg roter fram Legenden om julerosene, og kommanderer ham ned i sofaen. «Les!» sier jeg.

Og han leser villig vekk. Jeg mistenker til og med at han koser seg. I en halvtime sitter han helt i ro, helt i fred, uten lyd, uten skjerm, og leser. Etterpå noterer han navn og dato inne i bokomslaget, og legger boka sammen med de tre andre i boksen som skal ligge øverst i bok-bunken hele desember. One julefortelling down, three to go, og han er fornøyd. Han liker jo egentlig å lese, det er bare så mye annet som lokker bestandig.

Slik gikk det til at en ny juletradisjon ble født. Ikke helt som planlagt, men det går som sagt aldri helt som planlagt, og hvis alle tar seg tid til å sitte alene og lese en julefortelling i uka har vi oppnådd noe i år som vi ikke gjorde i fjor.

Og det er plass til mange navn og datoer inne i bokomslaget 🙂

Men akk, når storebror skulle til pers, var det tid for Champions League. Siden denne komboen av ettertenksom julelitteratur og fartsfylt Unitedkamp er særdeles lite fair play for stakkars Selma, la jeg bøkene tilbake i esken. Realistisk forventningsstyring, mor! Vi er bare på 5. desember. Vi har tid.

Ja, og hvordan ligger vi an, da, dere?

Kalenderen viser- skrekk og gru- bare dager igjen til desember. Det gamle ordtaket er helt på bærtur. Julekvelden kommer ikke overraskende på noen som helst, tross alt har vi fått tutet ører og mager fulle av julereklamer og julemarsipan siden Halloween. Dessuten tilbringer vi hele desember med å telle ned, dag for dag. Julaften kommer slett ikke som noen overraskelse, særlig ikke på oss kjerringer som må vaske vinduer først.

Desember, derimot, er en annen dans. Den kommer alltid snikende på, du har goood tid- helt til du plutselig ikke har tid i det hele tatt.

For oversiktens skyld har jeg delt oppgavene i fire enkle kategorier (jada, jeg har Excel-ark også, til julegavene, et feministisk sorgens kapittel som bare så til de grader viser kjønnsubalansen i mitt og ganske mange flere tusen hjem. Mer om det ved en annen anledning).

Kategoriene gir seg selv: «Ferdig med», «Nesten ferdig med/må fikse snart», «Gjøres i løpet av desember» og «Haster som faen» 😀

… oooog, vi er i gang! Ungenes nissesamling- et hederlig unntak fra «det er ikke jul før det er jul, og før det er det advent!»-regelen min- er på plass, sammen med et variert utvalg barneproduserte lysholdere. Nytt tilskudd i år er Turbos juletre og Bisons lille kunstverk til høyre, som barnehagen hadde som julegaver til foreldre i fjor.

Det er litt i tidligste laget å pynte. Jeg vet. Strengt tatt er det juks å starte før 1. søndag i advent, eventuelt 1. desember. Men med «kort» advent og 1. desember midt i uka turte jeg rett og slett ikke vente da vi fikk oss noen uventede fritimer i går mellom julemarked, dansing, julekonsert, fotballkamp, Les Misérables og henting av tenåring på bursdagsfest (puh!). 

Mor har vært på shopping. Jeg misliker jo intenst å kjøpe mer enn det absolutt nødvendige til jul, men jeg ser jo at pynten vår har vært av det magre slaget. Juleputer og julegardiner er herved innkjøpt. Jeg prøver å dempe dårlig samvittighet over å bidra ytterlige til desembers kjøpefest ved å fortelle meg selv at de neppe blir byttet ut på minst 20 år (faktum).

En kjapp statusoppdatering fra Casa Endamerkaos viser følgende:

Ferdig med:

Adventsrydding og pynt av stue og kjøkken (ryddedelen er dog et alltid pågående evighetsprosjekt, vi blir aldri «ferdig» i den forstand)

2/3 av julegavene

De tre bildekalenderne til småttisene

Finne fram julebøker

Finne fram julefilmer og bestilt et par nye til ventetiden

Gjøre min mann gal ved å synge altstemmen til absolutt alle julesangene høyt i bilen, til alle døgnets tider  Lage entusiastisk julestemning i bilen (Småttisene elsker det, og Gubben tåler litt til før han fyller ut separasjonspapirene. Håper jeg).

 

Nesten ferdig med/må fikse snart:

Opptelling og kategorisering av julegaver

Innpakking av julegaver

De veldig få julekortene jeg skal skrive (jeg har egentlig gitt opp julekort, men gjør et unntak for veldig gamle slektninger)

 

Må gjøres utover i desember:

Lokalisere juletrefot (og kjøpe tre, men det er så selvsagt at jeg ikke trenger å huske på det. Skulle julaften nærme seg og vi er tre-løse, er det seks stykker som kommer til å gnåle hull i hodet på oss).

Vasking, men det er jo ikke noe rent desemberfenomen…

Sjekke/vaske/stryke juleduker

Kjøpe svibler og amaryllis, etterhvert julestjerner

Laste ned Jan Werner (*host*) til jule-spillelista mi

Enkel julepynt til husets andre rom- julesåpe til badet, kjøkkenhåndkle til komfyren osv.

Bake et lite utvalg barnevennlige julekaker. Med fokus på «lite utvalg» og «barnevennlig»

Lage «julelykt» av frosset vann, så fort det ser ut til å holde seg stabilt kaldt noen dager

Rydding og støvtørking av alle husets bokhyller

 

Haster som f*en:

Kalendergaver!! Har hengt opp kalenderen, men det er strengt tatt bare 1/25 av jobben.

Julegaver som må bestilles på Amazon etc.

Lokalisere og sjekke adventsstake til vinduet. Ekstraoppgave: kjøpe ny som varer mer enn én sesong.

Julehilsener som skal til Japan (nå feirer de heldigvis nyttår mer enn jul, så korte forsentkomminger går greit. Men det er jo en fordel om kort og smågaver kommer fram før mars).

Få tak i Selma Lagerlõfs «Fire julefortellinger», som jeg har planer om å plage store barn med hver adventssøndag 😀

 

********************************

Det er det jeg kommer på i farten. Lista blir nok utvidet etterhvert, men forhåpentligvis rekker jeg å stryke ut ting i omtrent samme fart, i hvert fall!

Jeg har langt igjen til jeg kan skryte av noe julebibliotek a la Elizabeth Foss, men disse bøkene ligger «tilfeldig» plassert i sofaen til bruk gjennom desember. Jeg har også en god del julerelaterte bøker som står på forskjellige barnerom, og et nytt punkt på lista er å sortere ut disse og få dem inn i julesamlingen. Det er jo ikke akkurat som om noen brenner av lyst til å lese dem i februar eller august.

Og sånn ellers vil jo desember bestå av det måneden alltid gjør- nemlig å manøvrere seg gjennom 120 juleavslutninger, julekonserter, juleforestillinger, julefrokoster og juletrefester, uten å la stresset og maset ta overhånd og kverke alt det jeg synes er viktig med advent og jul: Ro. Fokus. Julefred. Langsom tid sammen. Min ideelle oppkjøring til jul består av pepperkakebaking, høytlesing og julefilmer i sofakroken- ikke Gubben som frenetisk stryker skjorter fem minutter etter at vi skulle vært i bilen og jeg som tramper rundt og brøler «Men jeg SA jo at du skulle finne fram notene og penskoa før du la deg i går!» til en eller annen stakkars musikant.

Et like umulig prosjekt hvert år, men jeg gir ikke opp!

Stoooore forventninger

Det er snart Lucia. Faktisk er det veldigveldig snart Lucia!

I hvert fall når du er fire år og skal få gå i Toget (med stor forbokstav, ja) for aller første gang. Barnehagen vår er nemlig ganske stor, og av praktiske hensyn er det bare de to eldste årsklassene som går i tog (tro meg, det er kaotisk nok). Resten ser på. Barn og voksne sitter som sild i tønne langs veggene i gangen, lyset er avslått, og så går toget gjennom alle avdelingene, opp i andre etasje og en rundtur der, og så ned og tilbake igjen. Etter dette får vi servert Luciafrokost og lussekatter avdelingsvis, før det blir hadet-klemmer og mødre, fedre, tanter og bestefedre rusler til jobben, litt forsinket.

Det høres ut som en stemningsfull, men ganske enkel markering. For mange barn er det nettopp det. Men for noen er det virkelig stort. Turbo, som nå for alvor har tatt innover seg at hun faktisk skal få ha LYS og HVIT KJOLE og SYNGE i TOGET, alt det hun ikke fikk lov til i fjor, tilhører den siste gruppa.

Kulda har kommet. For noen betyr det siste sjans til å få skiftet dekk (ikke oss, ikke i år!), for andre betyr det at det «snart» er Lucia.

— Mamma, når er det Lucia? Er det Lucia i morgen?

— Mamma, er det Lucia snart nå? Du kommer på Lucia, ikke sant? Vi skal synge på Lucia! Det blir så GØY!

— Faktisk mamma, så er det snart Lucia. Det sier de voksne i barnehagen. Atle sier at det er Lucia veldig snart! Du skal komme på Lucia, ikke sant?

For all del, dette er søtt. Det hadde kanskje vært enda litt søtere hvis jeg hadde hørt det fem ganger om dagen og ikke femti, men hei- entusiasme er en bra ting. Den må jeg ikke ødelegge!

Samtidig innser jeg at det i år blir en Viktig Del Av Jobben Min å sjekke og dobbeltsjekke at den Luciadrakten som ikke har kaffeflekk eller er guttemodell faktisk passer og at glitter og lys ligger parat. Vanligvis ligger diverse drakter stappet opp i et av skapene på soverommet, og et eller annet batteridrevet lys lar seg lokalisere i en av kjøkkenskuffene, men i år må det grundigere forberedelser til. Mange unger er fornøyd med en hvit skjorte, noen få kunne ikke brydd seg mindre (jepp, jeg har hatt barn av den sorten også), men det er åpenbart at for husets fireåring er dette en stor og viktig dag. Her skal intet overlates til tilfeldighetene. Dessuten vet vi av bitter erfaring at verken KappAhl eller Clas Ohlsson åpner før klokka ti, og vår lokale Clas’ern er uansett tomme for batterilys et par dager før Luciadagen.

 

Så altså, entusiasme er flott, og forberedelsene skal gjøres grundig dette året. Så langt, så vel. Men halvveis rundt Totoroskogen på søndagstur i den aller tidligste vinteren, innser jeg at dette ikke holder. Vi må nok ty til en aldri så liten dose drømmeknusing forventningsstyring også. For dette tar helt av.

— Snart er det Lucia, mamma! Alle mammaene og pappaene skal høre på at vi synger! Og så etterpå skal vi kose oss og spise lussekatter! Vi skal få bake lussekatter og vi må putte rosiner i hullene, det har Atle sagt. Jeg skal lage mange lussekatter så du kan få, og pappa, og lillebror, og storesøster, og…

— Det kan hende storesøster ikke kan komme, det er skole, vet du.

— Men hun kan kanskje komme da!

— Eh, ja (tenke hardt på timeplanen til eldstejenta og alle de andre etter tur, kanskje det finnes et lite håp?). – Kanskje en av de store kan komme. Vi får se.

— Yeeeah! Og så skal vi spise mat også, mamma.

— Ja. Frokost og lussekatter. Det blir så hyggelig, Turbo!

— Ja, men ikke bare lussekatter da. Vi skal ha muffins, med sånn hvit krem på. Og gelé!

— Gelé?

— Ja, mammaen til Frida skal lage gelé for Frida sier hun lager den besteste geléen.

— Jeg vet ikke om så vanlig å ha med gelé på Lucia, vennen.

— Jo! Og så skal vi ha Frostkake og disco og gaver og masse sjokolademuffins og noen kan ha på seg spøkelsesmaske!

Det er i dette øyeblikket jeg innser at Luciafeiringen inne i Turbos lille hode har gått fra den søte Karsten- og Petravarianten vi har lest om på sengekanten, til å bli en mix av Svart senker natten seg, jul og karneval og Halloween og bursdag, i en eneste gedigen fire år gammel festfantasi. Men men. Jeg klarer å holde munn, i hvert fall en stund. Kanskje hun skal få ha sine drømmer i fred, hun blir vel fornøyd når dagen opprinner uansett, selv om det ikke var helt som hun hadde tenkt seg?

Kjeftamentet bare går og går, fortere enn beina. Hun prater stadig mer oppglødd om alt som skal skje på Lucia (mulig hun nevner noe om elefanter og kameler også, men akkurat da er jeg mest opptatt av at ikke lillebror skal balansere seg ut i den iskalde elven), men til sist tvinger den beske realisme-mammaen seg opp gjennom luftrøret og ut av munnen. Det skjer etter at fireåringen har hoppet opp og ned og begeistret fortalt at

— Daniel kan ta med seg vannmelon! Vi skal ha lussekatter og vannmelon, mamma! Vannmelon er det beste jeg vet!

Uh-oh. Der og da er grensen nådd. Denne fantasien tar av, selv for en overbegeistret fireåring. Dessuten er det umulig å få tak i spiselig vannmelon i Oslo i desember.

— Nei, Turbo. Vannmelon får du nok ikke på Lucia. Vannmelon spiser vi om sommeren, vennen min.

Jentungen stopper i spranget, og ser usikkert opp på meg. Blir hun motsagt, altså? Tar hun feil? Ingen vannmelon?? Eller tuller mamma, som hun så ofte gjør?

— På Lucia er det ikke vanlig å spise vannmelon. Ikke frost-kake heller. Men det vi skal, er at du skal gå i tog og synge sanger, og så skal vi spise lussekatter og frokost sammen etterpå. Og det blir kjempekoselig! Jeg gleder meg SÅ mye til å se på toget deres!

Skuffelsen er allerede glemt. Jentungen stråler, hopper videre, og konstaterer at:

— Det er ikke lenge til heller. Det er seri-øst kort til Lucia. Det sier Atle. Da skal vi ha lussekatter! Pappa skal også komme og spise lussekatter?

Yess, tenker jeg, øyeblikket er reddet, forventningsstyringen er i boks, og frøkna er glad og fornøyd likevel. Godt jobba, mor!

— … og sjokolademuffins!