Ordknapp onsdag

 

Min datter og «sussebassen»

… og der var vi i mål.

Ikke bokstavelig talt, selv om det faktisk ser sånn ut med den lekre nettingen bak som med all mulig tydelighet viser at vi er i en- ta-daaa!- gymsal. Men dette fantastiske blinkskuddet av min vakre datter får bli det siste i rekken av førjulstidens konsertbildeserie.

I tur og orden har vi tatt dem, én etter én. Suzukikonserten. NOSUS-konserten. Ensemblebonanza. Kulturskolens obo- og pianokonsert i Lilleborg. Huskonsertene med blokkfløytistene, og den store juleavslutningen- avbildet over. Ørten danseavslutninger og ballerinaens forestilling. Den mislykkede konserten i Bøler kirke. Julegrantenning med speider’n og julemarked meg her og der. Lucia og Høststormen og julesangaften og ungdomskorets store julekonsert.

Det har gått bra, og selv uten beroligende midler har jeg stort sett hatt følelsene under kontroll (skjønt det var faretruende nære på et par ganger! Særlig på Lucia og da ungdomskoret smalt til med «Himlen i min famn», firstemt og med såre, nyklekkede gutte-tenorer og -basser. Det er noe med råheten i de helt ferske herrestemmene som kombinert med sentimentale sanger tar rent knekken på oss gamle kjerringer). Pianokonserten til Fotballhuet, som skulle ha vært i dag, utgikk dessverre på grunn av sykdom. Synd, for vi hadde gledet oss til et lenge etterlengtet gjenhør, men han har lovet å ha privatkonsert på julaften. Og det kommer nye konsertmuligheter til våren 😉

Jeg har bakt og klappet, klappet og bakt, dirigert mann og barn inn og ut av biler og øvingslokaler, tørket en liten diskret tåre dann og vann, prøvd å filme uten å forstyrre de på raden bak, nesten sprukket av stolthet, og smilt skjeve smil når ting går litt på tverke. Kanskje bannet en smule når seksten porsjoner varmmat skal leveres grytidlig på lørdag i forkant av ørten andre avtaler, men ikke så ofte.

Og dett var dett. Nå er vi ferdige. Dette bildet får bli det siste, det er en av utrolig mange bass-blokkfløyter hvis noen lurte på det, og tror dere ikke jenta hadde den foran fjeset gjennom absolutt hele opptredenen. Det var bildet sitt, det, men i all sin mislykkethet må jeg jo bare smile. Sånn er det også av og til. Og det var en artig konsert, gymsal til tross, og selv om den var klemt mellom jobben og den ekstra lange korøvelsen før Lessons and Carols. Dessuten er jeg priviligert som har ungdom som fremdeles holder konserter, for det er jo slett ingen selvfølge!

Nå gjenstår bare siste skoledag. Fire sekker er pakket med julebrus og godteri. De har halv dag alle sammen, og så er det slutt. Jeg jobber i morgen og halve fredag- og takk og lov for det, hilsen innboksen min- men nå kan vi uansett slippe pusten tungt ut og konstatere at vi overlevde i år også. Og hadde masse moro på veien.

Ferie, snart ferie <3

Stille natt…

Klokka er 03:17.

*tass, tass, tass* (lyden av små føtter mot parkett)

*kniiiiiirk* (lyden av soveromsdør som går opp, ledsaget av en stripe lys tvers over hodeputa)

*sukk* (lyden av mamma som sovnet for fire timer siden og sover sov tungt og drømmeløst fram til dørknirkingen, og selv i halvsøvne innser at sjansen for å fortsette med dette er minimal)

Hei, Bison. *gjesp* Kom og legg deg ‘sina mamma, da.

Neei!

Gutten står stille i døråpningen med molefonkent uttrykk i fjeset. Bison er rett over tre år, småtrassig, og inne i en periode hvor søvn er vanskelig og problemer er ekstra frustrerende. Stakkars lille tassen.

Det er så kaldt i senga mi.

— Neimen er det kaldt i… HVA, har du tissa i senga?

— Ne-he-heeeeei! Ikke tissa! Det er kaldt! Det er SEMPEKALDT! *hulker*

–Kom og legg deg, da, Bison. Det er varmt i senga til mamma. Kom hit under dyna.

— Jeg vil ha vann! Jeg er tørst!

— Du er trøtt. Kom og legg deg her, ved siden av mamma og Turbo.

Nei jeg er så tøøøørst! Jeg vil ha vaaaaaann! *hulk går over til hyl, og mor gnir søvnen ut av øynene og myser bekymret bort på fireåringen som heldigvis sover tungt (fremdeles).

Han fikk vann til slutt. Og en tur på do for å tisse, bare for sikkerhets skyld. Da han etter mye turning og fram og tilbake endte opp sovende under dyna (riktignok feil vei, men her er vi ikke så nøye på det, gitt) er det jo ikke til å unngå at mor er lys våken. Jeg har gjennom årenes løp blitt ganske god på å gjøre mye i halvsøvne, men når det er ut av senga, opp på kjøkkenet og ut på do med både skarpt lys og masse lyd- da er kampen tapt. Selv ikke vissheten om at fire timers søvn og mindre er oppskriften på en dårlig dag, skremmer søvnen tilbake.

Hvis noen (neppe, siden alle har mer enn nok med sitt eget desemberkaos 😀 ) har stusset over at jeg har fått blogget forholdsvis jevnt og trutt (og tidvis langt) i årets travleste måned, ligger svaret her. Dessverre. Det er altfor mange netter som bare blir halve for tiden. Nå er jeg jo ganske godt vant til dårlig søvn- mine unger har aldri vært av typen som sover fra sju til sju i egen seng så fort nattammingen er unnagjort- men jeg hadde nok håpet at når de minste var 4,5 og 3 ville det vært færre korte netter. Denne bloggen startet riktignok nesten som et nattprosjekt, i sofaen midt på natta med The terrible two foran Totoro og Det Magiske Landet. Men burde ikke den tiden snart være forbi?

Tydeligvis ikke 😉 Eller, det er én forskjell. Nå sovner de som regel igjen etter nattevåken. Problemet er at det gjør ikke jeg.

Men det er som det er. Når jeg først er våken, må jeg innrømme at det ikke er så verst å sitte i sofaen i en mørk stue. Bare juletreet og adventsstjernen lyser (ja, og Surface’n, men det er liksom ikke like stemningsfullt). Ute er det gnistrende kaldt og snø, men inne blafrer det liflig i parafinovnen, og Dina snorker i senga si (count your blessings, vi har i det minste ett «barn» som sover i senga si gjennom natta!)

Tredje søndag i advent- gaudetesøndag, med prest i rosa habitt- er unnagjort. Vi skulle hatt besøk i dag av slektas eldre garde, men det ble for kaldt for henne. Det var leit for oss, og for henne også, men hun fikk ørten forsikringer om at vi har det til gode.  Skulle kulda fortsette tar vi gjerne turen til henne i stedet. Det er ikke avlyst, bare utsatt.

Men vi fikk oss en gledens søndag likevel. Siden vi hadde vært smarte og tilbudt eldstejenta henting 01:30 etter lørdagens bursdagsfest på Tåsen (tips til tenåringsforeldre: det er ti ganger enklere å avtale henting på forhånd enn underveis. Noen tenåringer vil kanskje oppfatte dette som kontrollerende, men i vår søvndepriverte familie gjør det ting ganske mye enklere. Og jenta vår tolererer det, så da er det jo ikke noe problem) var vi ikke så trøtte som vi kunne ha vært. Vi rakk til og med å vaske og rydde litt før jeg satte kurs mot helgens kor-tjeneste. Underveis ringte altså min bestemor og avlyste besøket. Bummer. Men hva skal vi da finne på?

Løsningen ga seg heldigvis selv, nå som videre husvask og matlaging ikke hastet lenger. For det var julemarked i menigheten. Levende julekrybbe (med sauer!), pinnebrød og pølser og utlodning. Og sang, blant annet levert av oss etter messen. Jeg stjal et bilde fra prestens Facebookprofil og håper på tilgivelse:

Jeg står ytterst til venstre, nesten skjult bak en engel. Bison i den gule Minionslua si syntes det var veldig moro og litt rart at mamma sto sånn og sang. De tre minste fikk både pølse og saueklapping, og da er jo de happy så det holder!

På vei hjem svingte vi innom senteret og kjøpte oss et juletre. Den årlige edelgran/vanlig gran-diskusjonen mellom Gubben og meg ble kort i år, siden juletreselgeren sa seg enig i mitt argument om at vanlig gran lukter mye bedre. Vi fikk også med oss en sekk ved og kunne erklære- i seneste laget- peis-sesongen for åpnet.

 

 

Så selv om vi ikke fikk oldemorbesøk, fikk vi en veldig fin og litt slapp søndag. En sånn førjulsdag uten særlige planer, der vi tuslet rundt i vårt eget tempo og ungene både fikk lekt i snøen i hagen og tint seg opp i badekaret med masse jule-badeskum. Vi spiste søndagsmiddag med pepperkake-ostekake (det var jo en teit måte i si det på. Pepperkake-ostekake? Men Pepperostekake blir jo helt feil!?) til dessert, og avsluttet med den geniale A Christmas Carol i sofaen. Med unntak av Gubbens raske tur ut for å panikk-kjøpe juletrefot, siden vi kastet den gamle i fjor og tenkte «Det kommer sikkert salg etter jul, da husker vi å kjøpe ny!» 😀 , forløp dagen akkurat så stille og rolig som det er mulig å få det med småunger i hus. Høydepunktet var selvsagt å pynte juletreet, vi trakk et lettelsens sukk da lysene virket i år også, og ungene løp begeistret rundt med julekuler i hendene og glitterbånd rundt hodet. De største ungene gikk litt til og fra, mellom vennebesøk, trening og lekser, men slo seg sammen med oss når de hadde tid. Med Garth Brooks (!) og Pentatonix i bakgrunnen ble det også tilløp til allsang. Det er jo så idyllisk at det nesten virker påtatt, men det var faktisk akkurat sånn det var.

Visst hadde det vært deilig å sove skikkelig. Særlig i dag, når jeg har fri og vi ikke skulle opp før halv sju! Men når alt kommer til alt er det ikke så hakkandes gæli å sitte sånn for seg selv, helt i fred, bare med bikkja og det overlessede juletreet som selskap, og kose seg med denne søndagen på nytt. Desember er kaos og høye skuldre og mye moro, men heldigvis er det også dager som denne. Snart begynner ferien, da kommer det forhåpentligvis flere. Nå er vi i alle fall nesten klare for at julekvelden kan komme både til kjerringer og andre!

Ikke overraskende går vi for maksimalisme i år også. Her er vår tradisjonelle juleskilpadde fra Hawaii sammen med den rosa papirfisken (barnehagekunst fra jeghuskerikkenår) og Manchester United-kule. For øvrig er treet pyntet med noen få gamle kuler som har overlevd i flere tiår, noen få stilige kuler vi har hatt i kalenderen opp igjennom, en god del IKEA, litt mer barnehagekunst, noen små trefigurer og et par strikkede kuler fra mormor. Kaoset lenge levet, og det er helt perfekt 🙂

Ideal vs virkelighet

Med lang fartstid som Julerigger og Adventsfikser for en stadig større gjeng med stadig tettere timeplan, har jeg lagt av meg de høyeste ambisjonene for lengst. Jeg har avfunnet meg med at jula nok vil bli omtrent som i fjor, og at desember ikke er måneden for store planer og hårete mål. Vi er bundet på hender og føtter av alskens julekos, og det viktigste vi gjør i desember er å få til mesteparten av det uten å glemme altfor mange langpannekaker. It’s all good.

Men jeg hadde én kongstanke i år. I tillegg til Standard Jul A/S (kalender, lapp-i-hatt,  julegaver, Love Actually, sende et par julekort altfor sent, juletre, ribbe- helst med rørte tyttebær og ikke jordbærsyltetøy som i fjor-) ville jeg jobbe videre med julebiblioteket i sofaen.

Adventsfølelse på stuebordet når det er eldstemann sin tur til å lese: velbrukt, billig adventsløper fra KID (med enkelte innslag av hundehår og pepperkakesmuler), to lys, og Selma Lagerlöf. Men er det den hele og fulle sannhet, mon tro?

Del 1 var fort gjort. I tillegg til julebøkene jeg kjøpte i fjor, raidet jeg ungenes rom på jakt etter bøker med juletema. På et kvarter hadde samlingen i sofaen vokst med 300%. Alt fra Karsten & Petra til Jostein Gaarder og Astrid Lindgren, det viste seg (ikke overraskende, sånn egentlig) at vi hadde ganske mye stående rundt. Nå har vi en god del lesestoff for flere aldersgrupper, men aller mest for de yngste, noe som bringer meg til…

Del 2. Også fort gjort. Innkjøp av Selma Lagerlöfs fire julefortellinger, pent pakket i en snerten liten eske på Bok & Media i Akersgata. Noe for de litt større, og tok som sagt omtrent 20 minutter.

Del 3. Her strandet prosjektet. For tanken var ikke bare å legge bøkene i sofaen. Det er vel strengt tatt bare de tre yngste som fulle av entusiasme graver rundt etter nye bøker når det passer (og ikke passer). De andre trenger et tupp bak, så planen var opprinnelig å utvide filmsøndagene våre til å inneholde en felles lesetime. I sofaen. Med levende lys og julerøkelse og tjo og hei.

Det er mulig den planen er enklere å implementere hos amerikanske homeschoolere på prærien, rett og slett, når barna er vant til å lese på kommando og mor kan smykke seg med en viss lærer-autoritet som er fullstendig fraværende for min del.

Her strandet prosjektet allerede første søndag i advent. Forslaget om å sette seg til i sofaen for å bedrive felles tvangslesing møtte ikke videre entusiasme. Snarere tomme, uforstående blikk og hodekløing, før tenåringene trakk på de hengslete skuldrene sine og labbet inn på sine respektive rom for å se på Stranger Things på Netflix. De yngste, derimot, omfavnet mors planer med stor glede, og vi leste oss igjennom halve Se Marikken, det snør, mens vi gumlet i oss fruktrestene etter Turbos julekonsert. Etterpå så vi Grinchen, akkompagnert av sandkaker vi fikk av nabo’n som takk for et lånt egg til pensling 🙂

Ni år gammel jente i pysj, samt en storebrorfot foran TV. Og KID-løperen, da.

De særdeles få gangene vi ikke har konsert, kamp, messe eller besøk på en søndag, er det andre ting som står i hodet på dem. En film er maks av hva jeg klarer å tromme sammen et slags fellesskap til.

Men hei. Når kartet ikke passer med terrenget, er det fram med tegnesakene på nytt. Det var kanskje ikke verdens beste idé å gjøre lesingen til en tidsbestemt, obligatorisk greie. Men hva med å la bøkene ligge fremme og…

… vente på en kveld som i kveld, der fjortisen har brukt tiden etter tentamen til å 1) spille på mobilen, 2) glane på barne-TV (omsorgen for småsøsken er den perfekte unnskyldning for så mangt), samtidig som han 3) har planer om å se på fotballkamp og 4) har en time internett på PC’en til gode?

Se, julemirakelet åpenbarer seg: mellomstemann sitter og leser julebok!

Vips hiver jeg alle småsøsken ut av stua, tenner adventslysene og røkelsen, rydder bort legoklossene på bordet og gjør det så julete jeg kan. «Av med skjermen!» sier jeg, og guttungen tør ikke annet enn å adlyde. Jeg roter fram Legenden om julerosene, og kommanderer ham ned i sofaen. «Les!» sier jeg.

Og han leser villig vekk. Jeg mistenker til og med at han koser seg. I en halvtime sitter han helt i ro, helt i fred, uten lyd, uten skjerm, og leser. Etterpå noterer han navn og dato inne i bokomslaget, og legger boka sammen med de tre andre i boksen som skal ligge øverst i bok-bunken hele desember. One julefortelling down, three to go, og han er fornøyd. Han liker jo egentlig å lese, det er bare så mye annet som lokker bestandig.

Slik gikk det til at en ny juletradisjon ble født. Ikke helt som planlagt, men det går som sagt aldri helt som planlagt, og hvis alle tar seg tid til å sitte alene og lese en julefortelling i uka har vi oppnådd noe i år som vi ikke gjorde i fjor.

Og det er plass til mange navn og datoer inne i bokomslaget 🙂

Men akk, når storebror skulle til pers, var det tid for Champions League. Siden denne komboen av ettertenksom julelitteratur og fartsfylt Unitedkamp er særdeles lite fair play for stakkars Selma, la jeg bøkene tilbake i esken. Realistisk forventningsstyring, mor! Vi er bare på 5. desember. Vi har tid.