Helt vanlig, helt absurd turbohelg

Tusen takk for alle hilsener i etterkant av forrige innlegg. Gode ord og fine tanker, sympati og et og annet sensurert banneord (hehe, her måtte jeg flire, Ida. Tenker på alle spam-meldingene jeg får som er fulle av viagra og gay porn og buy fake louis vuitton, og DE slipper igjennom). Det varmer!

Lørdag ettermiddag. Jeg har vært med Turbo på siste gjennomkjøring i Oslo domkirke med Minstemann på slep, nå traver vi oppover Karl Johan for å møte Gubben og gutta på konserthuset så Minstemann kan komme seg hjem og jeg blir igjen for å vente på Turbo. Ingen snø, dessverre, men Oslo viste seg likevel fra en stemningsfull side før jul.

 

Og det er godt at det er flere enn meg som er litt sjokka. Jeg synes jo fremdeles at dette er veldig, veldig… rart. Brystkreft, av alle ting. Jeg er jo utmerket godt klar over at jeg ikke har vært snill mot kroppen, på mange forskjellige vis, og da jeg rundet de store 40 har jeg hatt med meg tanken på det, at nå må jeg begynne å følge med på ordentlig. Nå kan slitasjen virkelig begynne å sette inn. Men hvis det er noe jeg har vært bekymret for er det først og fremst hjertet. Det er det som har vært greia i min familie, særlig på farssiden. Pappa ble jo bare 53 år, farfar karret seg såvidt over 60, min onkel som nå er 61 ble hjerteoperert i fjor. Så at hjertet kunne bli et problem var jeg absolutt klar over. Jeg spurte til og med spesielt om dette på siste kontroll hos bedriftslegen ( #voksenpoeng) og fikk beskjed om hva det kan være greit å være obs på.

Det er omtrent 160 kvinner under 40 som får brystkreft hvert år, og en av disse ble altså meg, som akkurat i denne sammenhengen har gjort det meste riktig. Fått barn tidlig, fått mange barn, ammet i flere år sammenlagt, ingen arvelig historikk i familien. Så mye for statistikk. Faktorer er bare faktorer.

Hvis det er brystkreft, da. Hvis ikke kulen faktisk er en kjempe-metastase, fordi hovedkreften sitter et annet sted, lungene eller tarmene for eksempel- som jeg tildels har fortjent-, og puppen bare er ett av hundre steder som er oppspist og morkent og så fort legene åpner opp ser de fort at her er det bare å sy igjen og sende meg hjem med megadoser morfin og en brosjyre fra Jølstad.   <—— dette er sånne tanker jeg prøver å IKKE tenke 😉  Men det er vanskelig når formen er så dårlig.

Uansett. This is the best day of my life. Hah!

Vi har, tro det eller ei, hatt en fin helg. Det har roet seg litt, både hos oss voksne og hos de barna som er store nok til å ha reagert litt sjokkartet. Vi er fremdeles engstelige og triste, men panikken har stilnet og vi har manøvrert oss gjennom dagene på vanlig vis.

Dette var den siste av to «monsterhelger» nå før jul. Neste helg er det også masse som skjer, men da er det stort sett bare en ting av gangen. Denne helgen gikk slag i slag, med fredags-generalprøver før den store julekonserten i Domkirken (og en tur til legevakta etterpå, siden den bestukne puppen hovnet opp, men det var ikke betennelse), og selve konserten dagen etter, etter dansingen og samtidig som Gubben tok med seg sønn nummer 1 og 3 på juleverksted og Snømannen-konsert i Oslo konserthus. Jeg kan altså ikke få anbefalt Oslofilharmoniens julekonserter for barn ofte nok, de konsertene er virkelig gull. Vi har vært på flere og det er alltid en høydare- akkurat passe lange, morsomme innslag, min sønn på 4 satt som et tent lys gjennom hele konserten. Ta med deg en unge til neste år, løp og hør!

… og før selve konserten er det gratis juleverksted. Her får Bison hjelp til å lage julekurver av storebror. Må flire litt av antrekket hans, forresten, det er så typisk desember: fine bukser, skjorte og vest- og så noen gigantiske, grelle vintersko nederst:

 

Konserten i Domkirken var av et helt annet kaliber, veldig proff og særdeles høy kvalitet, men litt selvhøytidelig og definitivt ikke for barn. Turbo slet med å sitte stille etter opptrednen sin, men mormor- som hadde fått billetten siden jeg ikke var så innmari hippen på mer Deilig er jorden med barnekor- klarte å bestikke henne med lovnader om Hubba Bubba. Og hun var selvsagt kjempestolt over å ha vært med. Ingen bilder herfra, dessverre, siden det alltid er masse andre barn rundt og ved siden av (og over og under og tjo og hei! Ære være de som organiserer sånt noe…)

 

Lille Loff er med! Her sitter vi i forkant av konserten og venter. Dette rommet har jeg vært i så mange ganger, alle de fire ungene gikk på babysang her, og jeg har mange gode minner herfra. I går fikk jeg ett til.

Søndag opprant med nok en stor dag: Bisons aller første solo-konsert. Han og jeg tok bussen bort, og jammen skulle de ikke opptre i lokalene til «det gamle» sangkurset, det hyggelige trehuset i Homansbyen der jeg som ung mamma gikk på sangkurs helt fra Eldstejentas babydager. Mye historie i veggene der for min del, altså, og nå kom et nytt kapittel. Han fikk ønske velkommen sammen med læreren og spilte aller først, hakket seg igjennom Twinkle A og fikk stor applaus. Alt gikk etter planen helt til han skulle bukke- da fikk han øye på Gubben og Turbo som hadde sneket seg inn bakerst i lokalet, så da glemte han hele bukkinga og vinket som en villmann 😀 Men hallo, han er fire år, det var bare søtt. Og nå er det overstått, nå vet han hva det dreier seg om og at det ikke er farlig- så da er grunnlaget lagt for årene som kommer.

Deretter var det å dure bort til Leos Lekeland der begge ungene skulle i bursdag, og så ble Turbo hentet halvveis i opplegget for å dra på julelunsj med de store ungene og mormor, i bytte fikk jeg Minstemann som er under 2 og derfor kunne være på Leos gratis. Moro for ham, slitsomt for meg, ikke minst med det lydnivået det er på det stedet!

Søndagskveld, klesvask, kalendertrekking, og jammen ble det ikke tid til en omgang julefilm også- valget falt på Dickens’ Scrooge denne gangen. Neste helg ser vi kanskje Grinchen. Love Actually vet jeg ikke helt om er riktig for oss i år, haha. Samme med julehistorier… jeg hadde jo kjøpt inn Snøsøsteren, bestilte den for under to uker siden, faktisk, men jeg ser jo at tematikken kanskje ikke gjør den så godt egnet akkurat i år.

Bison, og en Turbo kledd for lørdagsdansing, konstaterer at pæra i julestjerne har gått. Jeg fikk gravd fram en ny en, som varte i kanskje tre timer før den også gikk. Og i mellomtida hadde minstemann tatt knekken på adventsstaken som altså ikke lyser lenger. Jeg jobber i motbakke når det gjelder rydding og pynting, det er lov å si det!?

Men kalenderen er i boks. Litt mer godteritung enn vanlig, men det gjør jo ingenting. Og det er ikke BARE godteri. Oboisten vant 25 koner på flaxloddet han fikk i dagens luke!

Så vi advent’er så godt vi kan, selv om pyntingen er så som så og huset definitvt burde vært mer strøkent. Men det har ikke så mye med min diagnose å gjøre som med det at vi ikke har tid til å gjøre noe med det når hele dagen, alle dager, brukes på juleshow og julekonserter og sånt. Vanligvis stresser jeg litt med det, men i år får jeg bare følge Christine Kohts råd: bare pynt så mye og heavy at du ikke ser støvet og rotet. Maksimalisme ftw!

Så var det ny uke. Uka der vi ikke vet noe om noe, for eksempel vet jeg ikke om jeg har en eller to pupper når helgen kommer. Men noe vet vi: tirsdag er det julekonsert for Turbos fiolingruppe på OMK. Jeg skal følge henne- og har lovet å ha med kake- og det akter jeg å gjennomføre. Dette er STORT for henne, for hun skal ikke bare spille med sin egen gruppe og et solostykke, men hun har kommet så langt at hun også skal få spille flere stykker med gruppen over henne i alder. Jeg roer det mest mulig ned og prøver å ha fokus på øving mer enn resultat, men hun er jo veldig fornøyd med seg selv. Gubben tar med seg de to småguttene til juletrefesten på jobben, kjører deretter inn til meg og dumper gutta hos meg mens han racer bort til oboistens julekonsert sammen med eldstemann. Jeg får hør oboisten på fredag- håper jeg- i den flotte julekonserten i Grønland kirke, der bare utvalgte elever fra OMK skal spille, og jeg tror det blir både utstilling og dans også.

Gubben er i Bergen i dag og i Stavanger på onsdag. Egentlig skulle han ha vært i Bergen over natten, men han fikk grønt lys fra sjefen til å reise hjem samme dag, så han er hjemme på tirsdag. Jeg skal troppe opp på Radiumhospitalet kvart på åtte tirsdag morgen, så det er praktisk umulig å få kabalen til å gå opp på egenhånd.

Ja, og eldstejenta har eksamen, også på tirsdag.

Milde moses, det var virkelig rette tidspunktet å bli syk på 😀  Men sånn går no dagan, en merkelig miks av unntakstilstand og helt vanlig desember, og en del av meg er glad for hver dag vi kan gjøre det sånn, hver dag vi ikke har fått knusende nyheter om at dette ser mørkt ut, vi kan kanskje forlenge det noen måneder til eller sånt. Jeg er så overbevist om at det er den beskjeden jeg kommer til å få- pessimist, realist, hvem vet?- så på den måten gruer jeg meg til videre undersøkelser. På den annen side, hvis dette går an å behandle må man bare sette i gang, jo før jo heller. Skjær puppen av og kast den til måkene, pump meg full av gift og stek meg meg stråler (og dette kommer fra en pyse altså, med veldig lite erfaring fra pasientlivet, jeg har aldri hatt narkose en gang og er egentlig pissredd), just bring it on, NOW, for jeg har så innmari lyst til å henge med en stund til. Helst helt til jeg kan henge opp gardiner på studenthybelen til minstemann, men subsidiært lenge nok til at det ikke blir altfor slitsomt for mannen min å være alenefar til sju. 2023 har jo vært nevnt før, hehe.

Ønsker alle en fin desemberuke. Håper virkelig den blir mindre spennende enn min!

I dag morges var elva skikkelig stor, etter alt regnet i helgen. Disse to, altså. Og han i vogna. Og alle sammen. Oh, my heart. <3

Lex Berit (Berits lov)

I koret mitt har vi et fyrverkeri av en dame, la oss kalle henne Berit. Berit er en enslig dame godt oppe i sekstiårene med klingende vestlandsdialekt, som fyker rundt som tilkallingsvikar på diverse sykehus til alle døgnets tider og likevel er korets aller mest trofaste deltaker, både på øvelser og messer- dit hun alltid kommer løpende fordi de måtte ha hjelp til vaffelstekingen i kirkekaffegruppa eller noe sånt. Dere kjenner typen, de englene iblant oss som alltid er på tilbudssiden, som passer på at andre har det bra, som trekker i en tråd her og gir en hjelpende hånd der og sørger for at alt går rundt. Ofte ganske usynlig, og uten baktanker om takknemlighet eller gjengjeldelse.

Siden hensynet til GDPR vanlig høflighet tilsier at man ikke legger ut bilder av Berit, legger jeg ut bilde av meg selv, på Berits og mitt vakre «kontor». Dette ble tatt tidlig i november. Jeg ser da relativt normal ut? Eller? Henger det en svart sky her et sted?

This is the best day of my life, er Berits svar når du spør hvordan hun har det, og hun kan bevise det også- det var noe med et psykologisk eksperiment som viste at å ha en slik innstilling rent faktisk gir seg utslag i hvordan du oppfatter livet ditt i retrospekt. Etter å ha hørt det svaret nesten ukentlig i fire år har jeg begynt å kalle det for Lex Berit. Og jeg har adoptert uttrykket og hamrer det inn i mine barn. Når tenåringene ramler ut av døra og jeg bare ser ryggen på dem, i digre dunjakker og med mobiler, sekker, headset og ledninger alle veier, er det det jeg roper etter dem der de forsvinner ut i høstmørket: Ha en fin dag, husk refleks, du har vel husket matpakke og ikke glem at this is the best day of your liiiiiife!… og borte er de, småløpende mot toget. Det hender de himler med øya, mumler noe om spanskinnleveringer og fagsamtale i kunsthistorie og har sovet dårlig i natt og sånt, men jeg er steil. This is the best day of your life! I alle fall inntil det motsatte er bevist. Noen dager er jo dritt, og Lex Berit handler ikke om å fornekte realitetene, men om å ha en grunnleggende positiv innstilling. Stor forskjell der.

Et halvferdig innlegg om Lex Berit har ligget i kladd-arkivet lenge (oi, så overraskende! 😉 ). Nå er kladden strøket, og jeg kan heller fortelle om den dagen som rett og slett ikke var the best day of my life. Faktisk har jeg droppet Lex Berit to dager på rad. Men nå er jeg i gang igjen. Det er viktig å ha den innstillingen. Ikke bare hyggelig eller koz, men viktig. Det er så mye flott som skjer, og når livet plutselig tar en salto og alt føles usikkert, er jeg uendelig takknemlig for at jeg har vært flink til å se det fine og ikke grave meg ned i alt som kunne vært bedre. Stort sett flink, i alle fall!

Legger merke til et novembermorgener ikke bare er våte og mørke, men også ganske fine…

… legger merke til Sjømonsteret med slimete rumpe i Gaustadbekken. OK, så var det min sønn som la merke til akkurat dét.

Den første dagen som ikke var The best day of my life… tja, det er jo aldri noen höjdare å troppe opp på Brystdiagnostisk senter med en dårlig magefølelse. Det blir ikke bedre av å se det usikre draget over radiografens ansikt når hun sjekker bildene på skjermen, det blir ikke bedre av å bli kalt inn fra venteværelset på nytt for flere bilder, og det blir i alle fall ikke bedre når du ikke trenger å vente en gang før overlegen står klar for å utføre ultralyd og biopsi med bekymret rynke i pannen. Grovnålsbiopsi, herlig navn ikke sant, tre hefige støt inn i puppen og du kjenner blodet renne nedover siden, men de gir jo lokalbedøvelse så jeg kan ikke påstå det var direkte vondt. Bare ekkelt. På den annen side var det jo ikke det verste jeg hadde i hodet akkurat da.

20 minutter senere går de, radiografen og overlegen, og forsikrer meg om at jeg kan sitte og samle meg litt, det er ingen som skal inn her med det første. Jeg har fått utdelt noen infolapper og en gul post-it med dato for MR og behandlingsmøte, jeg har fått en egen kreftkoordinator (jolly good, jeg vet jo at det er en bra ting men det er jo ikke akkurat egnet til å øke optimismen, hehe), og jeg vet at på torsdag skal en gruppe sette seg ned og avgjøre hva som skal gjøres videre med tanke på behandling.

Jeg blir sittende og tørke tårer noen minutter, før jeg innser at det spiller ingen rolle om jeg sitter her i fem minutter eller ti minutter eller en halvtime eller hele dagen. Det er som det er, uansett, og inne i min nå maltrakterte, blålilla, istykkerstukne høyrepupp lever en diger kreftsvulst sitt eget liv, den formerer seg i hurtig tempo og eter seg innover i vevet, over 5 centimeter er den allerede og Gud vet hvor mange kreftceller den har spredd rundt i resten av systemet mitt. Det var jo litt dumt da, at jeg trodde at kuler var nettopp kuler og ikke slike store områder som kjennes som melkespreng. Men ja. Nå vet vi ikke hva den inneholder, det svaret får vi ikke før i helgen, og det er jo en bitteliten mirakelsjanse for at det er noe veldig sjeldent og ufarlig. Men overlegen var imponerende rolig og direkte da hun sa: Jeg må være ærlig, jeg har jobbet her i over 20 år og har aldri sett en svulst på denne størrelsen og med et slikt utseende som ikke er kreft.

Men som sagt, det har ingenting for seg å sitte på undersøkelsesrommet og vente, så da slenger jeg på meg jakka, går nedover trappene og forbi de store vinduene på Ullern videregående skole der elevene sitter med blikket vendt mot verdenskart og matteformler, unge, åpne ansikter som minner om mine egne ungdommer, og jeg stavrer meg opp de isglatte bakkene mot Montebello t-banestasjon og ser at det bare er tre minutter å vente før banen kommer kjørende i retning Mortensrud. Dett var dett. Når inngangsdøra smeller igjen bak meg tar jeg ti minutter til å hulke høyt i stua, høre Bogoroditse– mitt absolutte favorittstykke å synge, og nå skjønner jeg jo hvorfor stemmen krangler sånn, hvorfor jeg gisper etter luft og ikke får skikkelig trøkk på volumet, jeg sender en mail til kantor og forklarer at jeg må trekke meg fra Lessons and Carols- før jeg skvetter litt kaldt vann i ansiktet, samler sammen notene og tegnesakene til Bison og drar for å hente minstemann i barnehagen så vi rekker sangkurset klokka to. I veska finner jeg en mail jeg hadde printet ut, et kontraktsforslag fra et trykkeri som jeg skulle svare på i løpet av uka- men det får noen andre gjøre. Tre uker på jobb, det må være rekord for mini-tilbakekomst etter permisjon. Ikke mye å skryte av.

Det var den første dagen som ikke var The best day of my life. Det er mye mer å si om den dagen, men det får holde for nå.

Den andre dagen som ikke var The best day of my life, var dagen etter. Det er liksom ingen måte å fortelle folk- kolleger, familie, nære venner- at du har kreft på, uten å sitte med en følelse av å ødelegge dagen deres 😉  Om igjen og om igjen, den ene telefonen og mailen etter den andre, gjenta informasjonen og detaljene, høre på sjokket i den andre enden.

Tidlig morgenstemning med Ra Ra, den bråkete løven på NRK Super.

Ungene? Ikke spør- nå er jeg nemlig på The best day in my life igjen, og jeg har tenkt på holde på den følelsen så lenge jeg kan. Å snakke om ungene i relasjon til dette har en tendens til å, eh, ødelegge humøret littegrann. Men det kommer. Det er ingen mangel på tanker som går i den retningen, for å si det sånn, og nå som min engel av en fastlege fikset både sykemelding og e-resept på beroligende (for første gang i mitt førtiårige liv har jeg tatt Sobril. Hah! Det er aldri for sent å prøve noe nytt. Men jeg var ærlig, og sa at jeg har ikke sjans til å komme meg igjennom julekonserter og Lucia i barnehagen uten å være dopa på ettellerannet, en Triple Valium Vodka decaf latte kanskje, jeg er sentimental nok til vanlig!), skal det nok bli tid til å fortelle mer om det siden.

Akkurat nå er planen å holde meg flytende fram til tirsdag, og ikke tenke for mye. Det er jo to spor her: hvis svulsten «bare» er en aggressiv jævel som har kommet fort og brutalt uten å spre seg, så er det jo veldig gode sjanser for å bli frisk som en fisk igjen. Kanskje uten pupp, men akkurat det driter jeg hinsides langt i akkurat nå. De må gjerne ta både pupp og hår og det som skal til, så lenge jeg kommer fra det med livet i behold. Jeg har skjønt at behandlingen er tøff, mange får også senvirkninger i etterkant og det er virkelig ingenting å kimse av, men hvis det «bare» er en brystsvulst så ser det relativt lyst ut. Av alle krefttyper er dette en av de bedre, sånn sett (langt bedre enn for eksempel lungekreft, som jeg strengt tatt hadde fortjent mer, etter mangeårig slumsete omgang med Marlboro Light). Så hvis jeg får den beskjeden skal jeg slutte å være hysterisk og konsentrere meg om å følge behandlingsløpet. Ja, og følge opp resten av livet så godt det lar seg gjøre. Det er jo ingenting som stopper opp her hos oss…

Det andre sporet er verre. Og her ligger noe av problemet, for jeg føler meg fysisk helt elendig. Jeg puster tungt, har hjertebank, er svimmel og varm og kald om hverandre. DET skremmer vannet av meg, for det er nok av folk som får konstatert kreft en uke og er dau den neste. Og det er jeg simpelthen ikke klar for, jeg har ikke engang fått tatt frem julepynten (sort of a joke, sort of not). Jeg synes brystkrefthistorier stort sett er veldig like- «Jeg var i full vigør og kjente meg frisk og fin da jeg plutselig fant en kul i puppen»… og der er ikke jeg 🙁 Jeg kjenner meg ikke frisk og fin, jeg kjenner meg råtten og oppspist og full av spredning og er innmari redd for hva de finner på tirsdag. Samtidig vet jeg at psykologien er i full sving her og at det kan gi seg mange rare kroppslige utslag, så det gjelder å ikke krisemaksimere før vi vet noe mer.

Det er ingenting jeg kan gjøre nå allikevel, så å plage seg selv med hvor ille det kanskje er ødelegger definitivt både humør og alt det fine som skjer hver dag. Som for eksempel at femåringen hadde generalprøve på julekonserten og spilte både Andantino og Fiery fiddler imponerende bra, hun var så stolt av seg selv 🙂 Jeg har en stor jente som snart skal ha eksamen, og en jente som savner bestekompisen sin som flytter til Praha i dag for å delta i filminnspilling og blir borte i nesten to år, og dette er bare jentene- det skjer jo minst like mye med de fine gutta mine og det er i det hele tatt ekstremt mange gode grunner til å puste (gispe) med magen og tenke at vel, samma hva resultatet er på tirsdag så er dagen i dag dagen i dag.

The best day of my life.

Ordknapp onsdag

 

Min datter og «sussebassen»

… og der var vi i mål.

Ikke bokstavelig talt, selv om det faktisk ser sånn ut med den lekre nettingen bak som med all mulig tydelighet viser at vi er i en- ta-daaa!- gymsal. Men dette fantastiske blinkskuddet av min vakre datter får bli det siste i rekken av førjulstidens konsertbildeserie.

I tur og orden har vi tatt dem, én etter én. Suzukikonserten. NOSUS-konserten. Ensemblebonanza. Kulturskolens obo- og pianokonsert i Lilleborg. Huskonsertene med blokkfløytistene, og den store juleavslutningen- avbildet over. Ørten danseavslutninger og ballerinaens forestilling. Den mislykkede konserten i Bøler kirke. Julegrantenning med speider’n og julemarked meg her og der. Lucia og Høststormen og julesangaften og ungdomskorets store julekonsert.

Det har gått bra, og selv uten beroligende midler har jeg stort sett hatt følelsene under kontroll (skjønt det var faretruende nære på et par ganger! Særlig på Lucia og da ungdomskoret smalt til med «Himlen i min famn», firstemt og med såre, nyklekkede gutte-tenorer og -basser. Det er noe med råheten i de helt ferske herrestemmene som kombinert med sentimentale sanger tar rent knekken på oss gamle kjerringer). Pianokonserten til Fotballhuet, som skulle ha vært i dag, utgikk dessverre på grunn av sykdom. Synd, for vi hadde gledet oss til et lenge etterlengtet gjenhør, men han har lovet å ha privatkonsert på julaften. Og det kommer nye konsertmuligheter til våren 😉

Jeg har bakt og klappet, klappet og bakt, dirigert mann og barn inn og ut av biler og øvingslokaler, tørket en liten diskret tåre dann og vann, prøvd å filme uten å forstyrre de på raden bak, nesten sprukket av stolthet, og smilt skjeve smil når ting går litt på tverke. Kanskje bannet en smule når seksten porsjoner varmmat skal leveres grytidlig på lørdag i forkant av ørten andre avtaler, men ikke så ofte.

Og dett var dett. Nå er vi ferdige. Dette bildet får bli det siste, det er en av utrolig mange bass-blokkfløyter hvis noen lurte på det, og tror dere ikke jenta hadde den foran fjeset gjennom absolutt hele opptredenen. Det var bildet sitt, det, men i all sin mislykkethet må jeg jo bare smile. Sånn er det også av og til. Og det var en artig konsert, gymsal til tross, og selv om den var klemt mellom jobben og den ekstra lange korøvelsen før Lessons and Carols. Dessuten er jeg priviligert som har ungdom som fremdeles holder konserter, for det er jo slett ingen selvfølge!

Nå gjenstår bare siste skoledag. Fire sekker er pakket med julebrus og godteri. De har halv dag alle sammen, og så er det slutt. Jeg jobber i morgen og halve fredag- og takk og lov for det, hilsen innboksen min- men nå kan vi uansett slippe pusten tungt ut og konstatere at vi overlevde i år også. Og hadde masse moro på veien.

Ferie, snart ferie <3