De ettermiddagene der det er jeg som henter, følger alltid det samme mønsteret. Ut av t-banen, opp trappene i stasjonen, en somlevei over gangfeltene i veien for å slippe undergangen der jeg alltid får dårlig samvittighet over å gå forbi fyren som sitter med trekkspill og spiller samme sangen om igjen og om igjen.
Og så står jeg på Sletta, og må ta en beslutning.
Ytterste del av barnehagen til venstre i bildet 🙂
Barnehagen vår er lang og smal. Skal jeg ta til venstre, og hente Bison først? Eller til høyre og opp gressbakken, som er nærmest Turbos avdeling?
Selvfølgelig representerer dette et slags moralsk dilemma (kanskje ikke helt på høyde med slike dilemmaer som Angela Merkel og Barack Obama sliter med på daglig basis, men like fullt et dilemma). For sannheten er at det er enklere å hente en treåring før en toåring. På den annen side bør du, i følge tidsånden som puster deg i nakken via internett, ha dårligst samvittighet for å være borte fra toåringen. Så, hvem henter du først?
Jeg løser det ved å bytte på. Av og til den ene, av og til den andre. Så får de besøke på hverandres avdelinger også. Bison synes det er stas med de store barna, Turbo synes det er artig å hilse på de små, og begge får klem av personalet når de er innom. Treåringen er jo på gamle tomter, de ansatte husker henne godt. Og Bison har de allerede reservert, spøker de på storesøsters avdeling, det er klart han skal komme til dem når han er stor nok.
Egentlig har jeg ikke inntrykk av at det spiller noen stor rolle for noen av dem med de fem ekstra minuttene, de er alltid travelt opptatt i lek når jeg kommer uansett. Blide og fornøyde springer de rundt, og om jeg henter kvart på fire eller fem over tror jeg spiller liten rolle annet enn i mammas samvittighetstyngede hode.
Denne tirsdagen tar jeg Turbo først. Ikke før har jeg åpnet døra, før de ansatte kommer løpende mot meg, opprømte og glade: Har du HØRT det? Er det ikke fantastisk! Vi gleder oss SÅNN, altså, dette blir så bra!
For å si det som en ekte fjortis: jeg bare hæ, liksom. Hva er det de snakker om? Jeg har ikke hørt noe som helst, og det blir jeg også nødt til å innrømme.
— Vi fikk beskjed i dag, vi, nå kommer Bison ned på torsdag! Vi har jo gledet oss til å få ham ned lenge, dette blir så artig! Han ligner jo bare så på storebrødrene sine, det blir akkurat som å ha gutta boys her!
OK, så Bison skal flytte over? Stor avdeling? På TORSDAG?
Jeg kvekker fram noen semi-glade lyder og sier meg enig i at det blir bra. Og det gjør det jo. Siden 2004 har vi hatt barn i denne barnehagen, på Bison og Turbos avdelinger (det er mange flere i barnehagen), og etter tur og orden har vi sendt barn nummer to, tre, fire, fem og nå altså seks hit til den store avdelingen helt i enden av bygget. Jeg har håpet og trodd at Bison ville ende opp her, han også, og følt en viss trygghet ved at han også skal bli Rock’n’roll fiskeboll-sanger og lære om Onkel Jakop og Regnbuefisken akkurat som de store søsknene har gjort før ham. Misforstå meg rett; denne store avdelingen er et topp sted å være!
Morsom kunst lager de også!
Menneh… så snart? Skulle ikke vi vente til over jul?
Småbarnsavdelingen i andre etasje har en annen rytme. Der er det stille og rolig (vel, alt er relativt, men dere skjønner hva jeg mener), det er færre barn og flere voksne, de har bittesmå stoler ved bordet og smekker lagt i bunker, de har stellebord og soveplasser og ettermiddagsleken består av å ikle seg skjørt og løpe/stabbe fram og tilbake i gangen med lommelykt. Nå har de pyntet til jul, det er så fint der oppe, og i gangen henger papirark som forteller historien om Lisen som ikke får sove. Før sommeren var det Skinnvotten. Gode, gamle klassikere, med det snille, uskyldige småbarnspreget.
Ferdig på liten avdeling? Allerede?
Ja, han er visst det. På liten avdeling sukker de, og klager litt over at slike ting alltid kommer så brått på. De trodde også han skulle være der til over jul, men nå kommer det en ny liten tass inn og da må eldstemann ut. Med sine to år og tre måneder er det Bison. Bison er offisielt ferdig på liten avdeling.
Assortert kunst fra liten avdeling.
Og en ting er Bison. En annen ting er jo oss. Med enkelte korte opphold har vi sullet rundt her oppe i andre etasje, lett etter tøfler og lagt på plass yoghurt og bleier, i tolv år. Det er ikke barebare å si farvel.
Jeg får en klem av en av veteranene av de ansatte, som har skiftet bleie på samtlige av ungene siden Speider’n var baby, og vi er blanke i øya begge to. — Ja, det spørs vel om dere kommer hit igjen? Eller?
Jeg kikker bort på Gubben og flirer litt, og må medgi at vi nok begynner å nærme oss en naturlig grense for hvor lenge vi kan fortsette å være foreldre på en småbarnsavdeling. Hvem vet, neste gang vi kommer opp på hit, så er det kanskje for å hente barnebarn?
Julepyntet spiserom, med kalender som Bison ikke får være med å trekke.
En epoke er over. Sånn skal det være. Det kommer til å gå bra med Bison, og for all del, det går bra med oss også. Om noen uker fyker han rundt på stor avdeling og mors sentimentalitet er et tilbakelagt kapittel. Det bare svir litt akkurat her og nå. Å ta farvel er trist i seg selv. Og i tillegg kommer den underliggende betydningen: Nå er minstemann også på vei til å bli stor… Bebisen min! Med krøllene i nakken og de små, lubne føttene som fremdeles er søte nok til å susse på. Vent, stopp, ikke bli stor riktig ennå da! Plis!
«The graduate» sjekker farvel-gavene til de ansatte på liten avdeling. Han var særlig innstilt på å kvalitetssjekke sjokoladen, men vi fikk avverget det i siste sekund.
Turbo kan kunsten å trøste, da. Åpenbart klar over sine foreldres motsetningsfylte forhold til at «lillebror blir stor gutt», konstaterer hun at det skal bli gøy å få Bison på avdelingen sin, og at han ikke er så liten lenger…
«… men hjemme er han baby, ikke sant, mamma!»
Takk, Turbo. Det er fare for at du har rett.
#eviglillebror
