Atte, hæ!? Allerede?

De ettermiddagene der det er jeg som henter, følger alltid det samme mønsteret. Ut av t-banen, opp trappene i stasjonen, en somlevei over gangfeltene i veien for å slippe undergangen der jeg alltid får dårlig samvittighet over å gå forbi fyren som sitter med trekkspill og spiller samme sangen om igjen og om igjen.

Og så står jeg på Sletta, og må ta en beslutning.

wp_20160119_003

Ytterste del av barnehagen til venstre i bildet 🙂

Barnehagen vår er lang og smal. Skal jeg ta til venstre, og hente Bison først? Eller til høyre og opp gressbakken, som er nærmest Turbos avdeling?

Selvfølgelig representerer dette et slags moralsk dilemma (kanskje ikke helt på høyde med slike dilemmaer som Angela Merkel og Barack Obama sliter med på daglig basis, men like fullt et dilemma). For sannheten er at det er enklere å hente en treåring før en toåring. På den annen side bør du, i følge tidsånden som puster deg i nakken via internett, ha dårligst samvittighet for å være borte fra toåringen. Så, hvem henter du først?

Jeg løser det ved å bytte på. Av og til den ene, av og til den andre. Så får de besøke på hverandres avdelinger også. Bison synes det er stas med de store barna, Turbo synes det er artig å hilse på de små, og begge får klem av personalet når de er innom. Treåringen er jo på gamle tomter, de ansatte husker henne godt. Og Bison har de allerede reservert, spøker de på storesøsters avdeling, det er klart han skal komme til dem når han er stor nok.

Egentlig har jeg ikke inntrykk av at det spiller noen stor rolle for noen av dem med de fem ekstra minuttene, de er alltid travelt opptatt i lek når jeg kommer uansett. Blide og fornøyde springer de rundt, og om jeg henter kvart på fire eller fem over tror jeg spiller liten rolle annet enn i mammas samvittighetstyngede hode.

Denne tirsdagen tar jeg Turbo først. Ikke før har jeg åpnet døra, før de ansatte kommer løpende mot meg, opprømte og glade: Har du HØRT det? Er det ikke fantastisk! Vi gleder oss SÅNN, altså, dette blir så bra!

For å si det som en ekte fjortis: jeg bare hæ, liksom. Hva er det de snakker om? Jeg har ikke hørt noe som helst, og det blir jeg også nødt til å innrømme.

Vi fikk beskjed i dag, vi, nå kommer Bison ned på torsdag! Vi har jo gledet oss til å få ham ned lenge, dette blir så artig! Han ligner jo bare så på storebrødrene sine, det blir akkurat som å ha gutta boys her!

OK, så Bison skal flytte over? Stor avdeling? På TORSDAG?

Jeg kvekker fram noen semi-glade lyder og sier meg enig i at det blir bra. Og det gjør det jo. Siden 2004 har vi hatt barn i denne barnehagen, på Bison og Turbos avdelinger (det er mange flere i barnehagen), og etter tur og orden har vi sendt barn nummer to, tre, fire, fem og nå altså seks hit til den store avdelingen helt i enden av bygget. Jeg har håpet og trodd at Bison ville ende opp her, han også, og følt en viss trygghet ved at han også skal bli Rock’n’roll fiskeboll-sanger og lære om Onkel Jakop og Regnbuefisken akkurat som de store søsknene har gjort før ham. Misforstå meg rett; denne store avdelingen er et topp sted å være!

wp_20160125_003

Morsom kunst lager de også!

Menneh… så snart? Skulle ikke vi vente til over jul?

Småbarnsavdelingen i andre etasje har en annen rytme. Der er det stille og rolig (vel, alt er relativt, men dere skjønner hva jeg mener), det er færre barn og flere voksne, de har bittesmå stoler ved bordet og smekker lagt i bunker, de har stellebord og soveplasser og ettermiddagsleken består av å ikle seg skjørt og løpe/stabbe fram og tilbake i gangen med lommelykt. Nå har de pyntet til jul, det er så fint der oppe, og i gangen henger papirark som forteller historien om Lisen som ikke får sove. Før sommeren var det Skinnvotten. Gode, gamle klassikere, med det snille, uskyldige småbarnspreget.

Ferdig på liten avdeling? Allerede?

Ja, han er visst det. På liten avdeling sukker de, og klager litt over at slike ting alltid kommer så brått på. De trodde også han skulle være der til over jul, men nå kommer det en ny liten tass inn og da må eldstemann ut. Med sine to år og tre måneder er det Bison. Bison er offisielt ferdig på liten avdeling.

wp_20150212_004

wp_20150202_012

wp_20150202_010

wp_20150202_009

wp_20150212_003

Assortert kunst fra liten avdeling.

Og en ting er Bison. En annen ting er jo oss. Med enkelte korte opphold har vi sullet rundt her oppe i andre etasje, lett etter tøfler og lagt på plass yoghurt og bleier, i tolv år. Det er ikke barebare å si farvel.

Jeg får en klem av en av veteranene av de ansatte, som har skiftet bleie på samtlige av ungene siden Speider’n var baby, og vi er blanke i øya begge to. — Ja, det spørs vel om dere kommer hit igjen? Eller?

Jeg kikker bort på Gubben og flirer litt, og må medgi at vi nok begynner å nærme oss en naturlig grense for hvor lenge vi kan fortsette å være foreldre på en småbarnsavdeling. Hvem vet, neste gang vi kommer opp på hit, så er det kanskje for å hente barnebarn?

wp_20161128_16_17_18_rich

Julepyntet spiserom, med kalender som Bison ikke får være med å trekke.

En epoke er over. Sånn skal det være. Det kommer til å gå bra med Bison, og for all del, det går bra med oss også. Om noen uker fyker han rundt på stor avdeling og mors sentimentalitet er et tilbakelagt kapittel. Det bare svir litt akkurat her og nå. Å ta farvel er trist i seg selv. Og i tillegg kommer den underliggende betydningen: Nå er minstemann også på vei til å bli stor… Bebisen min! Med krøllene i nakken og de små, lubne føttene som fremdeles er søte nok til å susse på. Vent, stopp, ikke bli stor riktig ennå da! Plis!

wp_20161202_07_33_21_rich

«The graduate» sjekker farvel-gavene til de ansatte på liten avdeling. Han var særlig innstilt på å kvalitetssjekke sjokoladen, men vi fikk avverget det i siste sekund.

Turbo kan kunsten å trøste, da. Åpenbart klar over sine foreldres motsetningsfylte forhold til at «lillebror blir stor gutt», konstaterer hun at det skal bli gøy å få Bison på avdelingen sin, og at han ikke er så liten lenger…

«… men hjemme er han baby, ikke sant, mamma!»

Takk, Turbo. Det er fare for at du har rett.

#eviglillebror

Klippe klippe, sa kjerringa

Neida, vi har ikke fått oss åker.

Ikke mer åker enn det er til vanlig, i hvert fall, i betydningen «gress som ikke er så ille som naboen lenger nede i veien sitt, men alltid burde vært klippet forrige helg». Men klippe, klippe skal vi likevel.

WP_20160514_009

 

Det er rare dager. Jobben er i en slags våkne-sakte-etter-ferien-fase, krydret med en dæsj dataproblemer og en hel masse kaffemaskin-oppdateringer etter alles ferier, gjøren og laden. Ungene er i sving; den ene går på et fantastisk tegnekurs (prisen er også fantastisk, må det sies, men heldigvis er kurset også fantastisk moro og fantastisk lærerikt), den andre er i fyr og flamme over Sommerskolens kurs med bygging av Lego-roboter («Mamma, jeg kan nesten ikke VENTE til i morgen, det er så kult!» Sitat gutt på snart 13!! Sommerskolen Oslo, hatten av for dere).

Storejenta er på cellotur nå, hun var så vidt innom i helgen for å jobbe etter hytteturen med venninna- som hadde gått veldig, veldig bra. Jentene hadde laget mat, vasket etter seg (!), gått turer og spilt kort med venninnas besteforeldre som bodde nede i bygda. Fotballhuet trener, Gubben jobber. De små er i barnehagen, både Turbos bestevenninne og Bisons favoritt-voksen har kommet tilbake etter ferien. Med andre ord, hverdagen begynner så smått å melde seg, aktivitetskalenderen fylles opp og mor begynner å pønske på smarte manøvre for å få de to mellomste til å holde orden i saker og gjøremål inn i det nye skoleåret. Alt er normalt, alt er greit.

Likevel, midt i det lille, trygge livet er det mange store tanker og mye… drama. Tanker om en datter som snart drar og skal være borte i et helt år. Dagene tikker ubønnhørlig av gårde, en etter en, og snart står vi på Gardermoen. Jeg gruer meg intenst, men dagene flakser forbi, og jeg klarer ikke gjøre Hvert Øyeblikk Spesielt likevel. Vi har nådd innspurten på veien mot godkjenning i Silkeveien, det er slitsomme intervjurunder og forberedelser, og realiteten begynner å synke inn: hva hvis vi får avslag? Hva hvis vi faktisk åpner konvolutten og det står svart på hvitt at vi ikke er anbefalt? Jeg har hele tiden sagt at det er vi forberedt på, men for å være helt ærlig… det er bare en rasjonell øvelse. Sannheten er at vi kommer til å bli vanvittig skuffet. Dessuten ser det ut til at det dukker opp endringer i internasjonale regler i tillegg, som troll av eske, og det var jo virkelig prikken over i’en. På et helt annet område har jeg en sønn som har tilbragt det siste året med å svelge kamel etter kamel på og utenfor fotballbanen, og sommeren har for hans del bestått i store endringer. Kort sagt: rett under alt det dagligdagse er det mye følelser, og mye drama.

Så selv om jeg skriver og skriver er det sjelden jeg trykker «publiser»-knappen. Jeg driver og flikker på diverse innlegg, men siden det omhandler andres historier og jeg gjerne vil fortelle hva som har skjedd, uten å utlevere andre i detalj, så tar det litt tid å få det akkurat riktig. Særlig når det ikke blir stille i huset før det er langt over leggetid for trøtte småbarnsmødre.

Men midt i alt alvoret finnes det også hverdagsdrama av den lysere, lettere sorten 😀 Som dette: jeg har bestilt frisørtime til de minste.

Hyyyyyyyl! Hulk, snufs, og dobbelt-vræl! Skal jeg klippe håret av nussesussedussebassene til mamma? Har jeg gått fullstendig fra vettet?

Vel. Det finnes nok de som med styrke vil hevde det motsatte, at jeg endelig har tatt til vettet. Og de har et poeng:

Hår1

Morrasveis. EKTE morrasveis. Bison, halvannet år.

WP_20160407_003

Og sååå mye tugger kan det blir når noen leker med fintannet kam på egenhånd. Sukk. Det tok mannen min nesten en time å få reddet (mesteparten av) det inntovede håret.

Men familien er splittet. Noen vil klippe, andre vil ikke. For min egen del har jeg lenge strittet imot. Han er jo så skjønn, Bison, med håret til alle kanter og små krøller nederst i nakken. Og Turbo! Turbo har aldri noen sinne klippet seg. Hun har håret hun ble født med, og jeg kan forundret konstatere at det er sant det de sier, hvis du aldri klipper håret får du ikke flisete tupper. Turbo har ikke en eneste flisetupp! Hun har også verdens skjønneste Elsaflette nedover ryggen, med påfølgende englehår dagen etter. Eller to knallsøte musefletter som tar seg bedårende ut på en treåring. Jeg elsker Turbos lange hår, som hun har samlet på så lenge.

WP_20150614_039

Turbobaby, våren 2015.

Det er bare en liten hake ved det hele: hun er ikke så innmari glad i å greie håret. Eller vaske det, for den del. Begge deler går, altså, med litt overtalelse, men på dårlige dager eller trøtte morgener ligger det an til krangel. Bison? Jeg kan forundret konstatere at verden ikke gikk under da jeg motvillig stusset panneluggen hans (ja, for det er på høy tid å klippe panneluggen når den støtt og stadig henger fast i snørret—) før sommeren. Han ble faktisk ganske fin. Men, derfra til å klippe vekk hele den sjarmerende hockeysveisen?

Hår3

Liten gutt, stor verden, langt hår. Sånn det skal være, eller?

Hår2

Pannebånd-varianten. En liten avlegger av Little Steven-bandanaversjonen.

Hår4

«Flette-i-capshullet»-look’en.

WP_20160319_011

Fritt fall-stilen…

WP_20151224_003

Musefletteguri.

På den annen side: hvis det er tungt å klippe håret på Turbo og Bison , så blir det neppe mindre sentimentalt og hjerteskjærende hvis jeg venter et år. Eller to. Eller tre! «Jamen, jeg kan jo ikke *hulk, snufs* klippe håret på lillejenta mi, hun har hatt det samme håret i SEKS ÅR NÅ!» Eller enda verre: «Turbo, vær så snill. Det er det eneste jeg ber om. Du skal få feste, røyke, drikke, slutte på skolen, mamma skal ikke kommentere at du sitter bakpå motorsykkelen til den tvilsomme kjæresten din, jeg lover! Hva som helst, så lenge du ikke klipper håret! Jeg spanderer tur til Magaluf hvis du lar håret ditt være. Jada, jeg ser at det er litt upraktisk med hår til knærne, men tenk litt på mammas følelser, nå.»

Jeg har en tålmodig mann, men det aner meg at han på ett eller annet tidspunkt i løpet av det forutgående scenariet vil ønske å printe ut separasjonspapirer. Det er greit å være litt bløthjertet når du er en godt voksen mamma som aldri skal ha baby mer. Det er ikke greit å forvandles til en tåre- og snørrdryppende sentimentalitetstyrann. Hvis jeg ikke tar meg sammen og får bestilt den timen, kommer faktisk hele familien til å hate meg, på et eller annet tidspunkt.

Og under over alle undere, den dagen jeg faktisk har googlet meg fram til en frisør i Oslo som reklamerer med barneklipp og frisørstol med ratt, blir jeg ønsket velkommen av følgende lapp i barnehagen:

«ADVARSEL! Det går lus på avdelingen.

Vennligst sjekk barna deres i ettermiddag.»

 

August har knapt begynt. Skolen har ennå ikke startet, og den første lusealarmen har allerede gått. Hvor mange blir det i løpet av skoleåret? Ti? Tjue? Kveld etter kveld med unger som hyler og gråter og sparker og vrir seg, mens Gubben holder fast og jeg føler meg som Josef Mengele med den fintannede lusekammen som lugger ekstra godt bak ørene og i nakken, der lusa liker å gjemme seg.

Det avgjør saken. Nå må lokkene falle.

Hulk.

WP_20150616_15_44_04_Pro

 

Som fot i hånd

Det er en sorgtung glede- eller en mollstemt lykke. Det er blandede følelser, i ypperste potens:

Jeg har ingen baby lenger.

Babyen min er borte.

WP_20150810_004

 

Babyen min, minstemann, er borte, og jeg har fått en sønn. En sønn som sier «Hei» og  «Vann!» og «Hjem!» og «Takk!» og «Bade!» og «Brrrrr!»- det siste der skal være «brød». Om kommanderer «Okka mæj!» («gi meg smokken») og forteller at «Dingiss dæj!» («Dinglis ligger der». Toledds-setninger, med andre ord), og hvis jeg er treig til å ta ham opp om natta står han der og skriker «Mæj oppa! Mæj oppa!», rød i toppen mens han hopper opp og ned.

En sønn som ikke stabber, men løper. Og klarer å låse opp ytterdøra, til vår store fortvilelse. En sønn som liker Drømmehagen bedre enn Fantorangen, og gir høylydt uttrykk for akkurat det. En sønn, med så langt hår at bestemor påstår at vi må klippe ham. De fjonete tustene som krøller seg småsvett i nakken etter en lang dag i barnehagen, de fjærlette fjonene som henger over øret, det får ham til å se ut som en jente. Vi må klippe ham.

Klippe ham?! Klippe av guttungen hans første hårstrå? Klippe ham, som i et hvilket som helst barn med for langt hår? Var han ikke nettopp nyfødt? Jeg kan jo ikke bare klippe ham?

«Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka»

 

Livet med barn er alltid i forandring. Godt og vondt samtidig.

 

WP_20150429_050

 

Jeg gleder meg over min sønn- min tredje- og er stolt for hvert fremskritt han gjør. Han blir større, han som de andre, og det er sånn det skal være. Men likevel, da. Det er- på en underlig måte- akkurat samme følelsen som jeg har i forhold til at eldstejenta drar på utveksling til høsten. Det er naturlig, det er en utvikling jeg ønsker, jeg er på mange måter også stolt… men det er litt vondt, også.

På ett punkt er den lille mannen min fremdeles nokså liten: han våkner om natta. Ofte.

Han legger seg blid og fornøyd i senga si, med smokk og Dinglis, og sovner momentant. Men når Gubben og jeg legger oss er det som regel nok med et lite knirk eller lyden av dørhåndtaket, så står han der i senga si- illsint, med tårer som spruter. Hey dere to, ikke bare ligg der! Jeg er ensom, ta meg opp! Eller som han sier: «Mæj oppa! Oppa!».

Her burde vi kanskje gått for en annen taktikk, men er du trøtt så er du trøtt, og guttungen ender i senga. Tro meg, det er mange, mange ganger vi skulle ønske at han bare sov søtt videre i babysenga si og lot oss voksne ha senga vår i fred. Vi legger oss for sent, blir vekket altfor tidlig, det siste vi trenger er i grunnen flere omganger med nattevåk og føtter i fjeset.

Men i det siste- det tok antagelig til omtrent samtidig med at jeg innså at han var i ferd med å vokse seg stor- har jeg nesten satt litt pris på det. Når han er ferdig med å være sinna- Oppa! Oppaaa!- lener han seg mykt inn i armene mine og lar seg legge ned mellom hodeputene våre. Han krøller seg sammen og sukker fornøyd. Snur seg på siden og stikker den lille bleiestumpen opp i fjeset mitt (og jeg synes det er kos! Kos!! Snakker om å være gal), gnir Dinglis mot kinnet og sover videre med små snøft. Jeg legger armen rundt ham og ender opp med en liten fot inne i håndflaten. Den har allerede vokst mye siden september 2014, den har blitt stor og lubben, men jeg kan fremdeles lukke fingrene rundt den og holde hele foten inne i hånden min. Som fot i hose eller hånd i hanske?

Neisj, som fot i hånd– en liten guttefot i en mammahånd.

WP_20150811_002

Eller her: som jentefot i en pappahånd.

Og jeg suger inn følelsen. Følelsen av å ligge her med en liten bleieskurk ved siden av meg, som nyter å være nær mammaen sin. Så liten, så god, så troskyldig. Det er jo nesten så hjertet sprenges, søvnmangel eller ei. Snart er denne følelsen borte, du er for stor, snart kommer du ikke opp i senga vår eller er i alle fall altfor lang til at jeg får noen stump i fjeset. Da skal vi gjøre mye annet morsomt, du og jeg, og jeg gleder meg til det også. Alle eventyrene og hverdagene og latteren og tårene og smilene som venter oss.

Men den lille foten får jeg aldri tilbake. En litt sår tanke, nå som det er ganske sannsynlig at neste gang jeg holder en liten nyfødt baby, er det ikke min egen.

Da jeg tørket støv tidligere i uka fant jeg et fotavtrykk jeg lagde i for femten år siden. «Englefot», hadde jeg skrevet på det blå papiret, som omkranset fotavtrykket tilhørende min tre uker gamle sønn. Den sønnen ligger nå vegg i vegg med oss, og om jeg hadde hatt lyst (hvilket jeg ikke har. Sorry, sønn!) kunne jeg aldri fått foten hans inn i hånda mi. Jeg har kanskje pianofingre, men ikke lange nok til å omslutte en fotballfot i størrelse 43.

… og veien bare går og går, bort fra min dør mot ukjent land, den har gått først i mange år, nå må jeg etter om jeg kan. Var det ikke noe slikt de sang, hobbitene? Føttene dine skal stabbe, gå og løpe videre. Det ligger mye spennende land foran deg, Bison, du er bare helt i startgropa og har mange flotte ting i vente.

WP_20160420_001

 

Men bak deg ligger en liten gutt som, en gang i 2016, syntes at livets største lykke var å sove med foten i mamma sin hånd.

Snart har du glemt ham- men jeg gjør det ikke.