Hårknapp Torsdag (vikar for Ordknapp Onsdag)

Et av spørsmålene jeg har fått flest ganger, har dreid seg om hvordan det er å miste håret. Kanskje ikke så rart, det er jo noe av det mest synlige som skjer. Mange opplever det nok også ganske dramatisk. Du mister det vanlige utseendet ditt, og plasseres i kategorien «syk».

For min del har det overraskende nok vært langt mindre dramatisk enn jeg hadde trodd. Tross alt har jeg hatt samma praktiske sveisen (les: kjedelig, men ingen ser om du ikke har vært til frisøren det siste året)… bestandig, med et lysende unntak da jeg var 8 år og klippet meg selv. Ellers har det vært langt, og tanken på å miste det var unektelig skummel. Hvem vet forresten hva som skjuler seg under håret? Det kunne vært et kjempestort fødselsmerke. En ruglete, uregelmessig eller skjev skalle. Ting man overhodet ikke kan noe for eller kan gjøre noe med, og lever lykkelig uvitende om helt til manken gradvis eller plutselig forsvinner.

Det er ikke alle cellegifter man mister håret av. Det visste jeg ikke, jeg trodde cellegift var cellegift liksom. Nå vet jeg jo bedre, og den cellegiften jeg skal over på i mars er ingen typisk hår-spiser (derimot tar den gjerne øyenvipper og øyenbryn, så det kommer en oppfølger til dette temaet om en stund!). Men den jeg går på nå, EC90, er slik at de aller aller fleste mister håret. Når dette skjer varierer, men på et forum viste det seg at det var dag 17 som var en gjenganger for mange.

Så da jeg to uker etter cellegiften merket at det begynte å drysse, gjorde jeg kort prosess. Tanken på å stå med store hårdotter i hårbørsten fristet langt mindre enn barbermaskinen (æsj, tenk så ekkelt, at håret bare løsner fra skallen i store partier, ugh! Om jeg ikke hadde følt meg syk fra før ville jeg i alle fall gjort det da. Dødssyk, faktisk!). Eller, kort prosess og kort prosess. Mannen min, som for en gangs skyld kunne tjenestegjøre som frisør, feiget ut da han sto med saksen i hånda. Jeg skjønner ham. I løpet av over 20 års bekjentskap har han aldri sett meg uten det lange lyse håret. Det ble for tøft. Men neste morgen hadde tanken modnet, så det var bare å klippe bort hestehalen, og barbere resten.

Jeg hater å bli tatt bilde av, men dette er en av de siste dagene med hår og jeg veit det… så da er det bare å dokumentere det for ettertiden. Som sagt er det vanlig at du ikke får helt det samme håret tilbake. Takk for følget gjennom 40 år, og farvel!

Hestehalen var verst for stakkars Gubben. Da den var tatt, gikk resten av barberingen som en lek.

Og hvilke mengder! Hestehalen gikk i en konvolutt, uvisst hvorfor (det er jo ikke akkurat som om jeg kommer til å sitte og kose med den i fremtiden. Men den ligger nå der, ved siden av den første historiske hårklippen til Minstemann), men dette rasket gikk rett i søpla.

Jeg skal ikke lyve, det var forferdelig rart å se seg selv i speilet etterpå. Snålt! Men siden det til min store lettelse ikke skjulte seg noe veldig påfallende under håret (annet enn en svak tendens til alveører, særlig det venstre… blir vi invitert på karneval i år er kostymet for min del gitt, det blir Dobby!) føltes det verken trist eller tungt. Det er bare hår. Det vokser ut igjen. Selv om det kanskje kommer i en helt annen farge og struktur enn det vanlige håret (ser for meg at jeg får små grå krøller, av en eller annen grunn).

Og etter noen uker med blank skalle kan jeg konstatere at det også har sine fordeler å være hårløs. Noen eksempler:

— Jeg bruker NULL tid i dusjen! Virkelig. Selv med grundig vask av kropp og skalle er jeg ferdig på en fjerdedel av tiden jeg brukte før. Og mer innsparing er i sikte- håret på leggene blir også tynnere og tynnere 😀

— Og når jeg er ferdig i dusjen, er det bare å tørke seg og kle på seg og gå rett ut i ti minusgrader uten å bekymre seg om håret som fryser til is i kulda. Hah!

— For første gang i mitt liv kan jeg levere kaker til bursdager og skolearrangementer uten å kjenne redselen for om det er et hår i den. Det er en skrekk-tanke som har plaget meg helt siden jeg begynte å bake kaker for andres konsumpsjon. Jeg ser det liksom for meg, pappaen til Frida og moren til Oskar, «Dette var da en nydelig kake, er det moren til Ballerinaen som har bakt den sa du? Næmmen, ÆSJ!» *host, hark, spytte, drar ut langt lyst hår fra munnen*  Paranoia, vik fra meg.

— Trenger ikke lete etter hårstrikk på badet når jeg vasker meg for kvelden. Det er litt artig, for hendene går automatisk i en slags samlebevegelse bak nakken, men så er det ingenting å ta tak i og det gjør ikke noe av mine døtre har stukket av med alle strikkene.

— En VIRKELIG stor bonus er dette: uten hår, ingen lus. De siste årene har jeg levd i evig frykt for lus, noen ganger har det vært velbegrunnet også (blæh), men nå slipper jeg i det minste å få krekene i mitt eget hår hvis uhellet skulle være ute. Skjebnens ironi vil likevel at dette er den første vinteren på det jeg kan huske at vi ikke har fått luselapper fra verken skole eller barnehage. Uansett, lus slipper man med blankskurt hode.

— Heltestatus i barnehagen. Kan vi få se på håret ditt? har vært fast takst ved henting de siste ukene, gutta flokker seg rundt meg og venter spent på at jeg tar av meg lua så de selv kan se at moren til Bison faktisk ER en skalla dame i dag også!

Den spøkefulle tonen til tross, dette er helt reelle fordeler ved å være uten hår. Småtterier, kanskje, men like fullt fordeler. I tillegg kommer en større konsekvens, som jeg ikke hadde sett komme: aksept av eget utseende. Jeg har jo aldri vært noe fruktfat, og i tillegg har jeg hatt den tvilsomme gleden av å ha dårlig hud i voksen alder. Konsekvensen av dette er jo at jeg bevisst eller ubevisst har gjemt meg bak håret som best jeg kan. Hvordan skulle det bli, mon tro, når gardinene mine ikke er der lenger?

Resultatet. Helt til å leve med, selv om jeg feiget ut og gikk svart-hvitt for anledningen. Jo, en ting jeg har kostet på meg (med det mener jeg ikke i tusenkronersklassen, jeg mener «ikke kjøpt på HM») er to par store øreringer. Du mister jo litt av femininiteten uten hår, så det er kjekt å markere det på de måtene man kan. 

Overraskende greit! Dette er trynet mitt, og sånn er det. Litt for tungt hakeparti, spiss, skjev nese, tunge øyenbryn, ganske mye arr og et litt for markert drag rundt munnen. Sod it. Det er som det er. Jeg hadde aldri trodd det var mulig og det er på grensen til absurd, men det føles oppriktig talt helt greit å ikke kunne gjemme seg. Ikke farlig i det hele tatt! Håper denne følelsen vedvarer også når håret vokser.

Men etter denne lange tiraden av fordeler, skal jeg avslutte med en ulempe. For som nevnt i begynnelsen av posten er jo hårtap forbundet med sykdom (sa Sherlock). Og for de som ikke vet at jeg er syk, kan det bli veldig overraskende å stå ansikt til ansikt med en skallet og derfor åpenbart syk person. For å spare dem for pinligheten går jeg rundt med innelue i veska, som jeg diskret skifter over til ved behov. Siden jeg droppet parykk og kjøpte hodeplagg i stedet har jeg et godt utvalg til alle anledninger, og en av dem ligger alltid i veska.

Men jeg bør nok vurdere å ha en lue liggende i gangen også. Her om dagen skulle parafinmannen vår komme, han som har vært på årlig besøk nesten siden vi flyttet inn og kjenner oss godt. Og vi kjenner ham, han ringer alltid en halvtime før han kommer, så nå når parafinovnen gikk i stykker samtidig som gradestokken viste tosifret for første gang i vinter, ba Gubben ham bare om å svinge innom når det passet, kona er hjemme uansett (dette er ikke noe parafinmannen reagerer på, siden det ofte har vært jeg og en eller annen baby eller småbarn som er hjemme 😉 )

Denne gangen banket han bare på døra. Og der lå jeg i senga (det var jo altfor kaldt i stua), bare i pysjen. Jeg slang på meg morgenkåpa og virret rundt meg selv for å finne en lue mens bikkja gikk amok og han banket og banket og banket. Så til sist måtte jeg bare åpne, med oppblåst sovetryne, morgenkåpe og blank skalle. Stakkars mann, han ble ganske forskrekket. Heldigvis er vi som sagt såpass bekjente at det gikk seg til, og når aviser og støvsuger var funnet frem fikk vi oss en god latter.

Men jeg tror nok det er greit å ha en lue liggende i gangen, ja 🙂

Midtsommer i badekaret, carpe diem.

Noen elsker å bade, andre kan ikke fatte og begripe hvorfor man bruker tid (og vann) på å bade når man like gjerne kan ta en dusj. Jeg tilhører den første kategorien, selv om det av praktiske hensyn som regel blir mer dusjing enn bading. Men å bade er digg. En rampete hverdagsluksus, særlig med en god såpe eller badebombe, nettopp fordi det er litt unødvendig. Det varmer, det renser kroppen, og for min del renser det også huet. Sliten? badekar. Stressa eller nedfor? Badekar. Bare lyst til å kose seg? Badekar! Japan var veldig riktig land for meg å dra på utveksling til, med sin herlige badetradisjon der selv moderne, små leiligheter har et skikkelig bad som brukes av hele familien etter tur om kvelden. Ja, man vasker seg først 😉

Men badekaret har sin sesong, og den er ikke nå. Selv jeg stønnet høyt da min okâsan ropte «O-furo dayo» («Nå er det badetid!») klokka elleve på kvelden når temperaturen utenfor Tokyo fremdeles lå godt over tredve grader. Jeg bader ofte om vinteren, men svært sjelden på sommeren. Som mange andre, vil jeg tro.

Så da jeg fant ut at jeg har sløst med både tid og vann minst to ganger i uka i det siste, er ikke det noen tilfeldighet. Det er et symptom.

Forrige innlegg handlet mye om hvor travelt det har vært. Men travelt er jo bare… travelt (ikke misforstå, stress i seg selv er ille nok når det blir for mye. Skal ikke et øyeblikk late som noe annet. Men likevel). Det hendte flere ganger i de foregående ukene at jeg stoppet midt i et stressa sekund og tenkte jøss, hva er egentlig problemet? OK, så skal du lage en langpannekake i kveld og pynte i morgen tidlig, du må huske ditt og datt og fikse en penskjorte, men hei- dette rekker du jo. Det går fint, du har en plan. Ingen grunn til panikk, liksom. Så hvorfor så oppjaget?

Jo, fordi mens det ytre stresset har vært helt gjennomsnittlig før-skoleslutt-vanlig, har det indre stressnivået vært langt over normalt, og jeg har mistet fokus. Hvis jeg skulle hatt en klisjéfrase for denne bloggen, hvis det er ett eneste tema jeg klarer å formulere noenlunde fornuftig og forståelig, så må det være at hverdagsøyeblikket teller, og man kan påvirke det mer enn man tror. Misforstå meg rett, jeg er langt fra noen Paulo Coelho-fan, og hvis jeg noen gang skulle lagd meg en hat-liste ville «personer som selger kvakksalverkurer til desperate mennesker» og lignende stått rimelig høyt oppe. Tankekraft har definitivt sine begrensninger og kan neppe helbrede verken dødelig sykdom eller dødsdømte ekteskap. Man kan definitivt ikke tenke seg verken rik eller pen, det vet alle vi som har prøvd og feilet. Livet kan være både vanskelig og urettferdig, og noen får utdelt dårligere eller bedre kort enn andre.

Men vi kan påvirke noe, og min langvarige kamp mot egne pessimistiske og perfeksjonistiske tendenser har lært meg å ta meg sammen. Det kan umulig finnes noen større nederlag her i livet enn å finne ut som åttiåring at du kastet bort verdifull tid ved å klage over bagateller eller plage deg selv med alt som bare skulle vært bittelitt bedre. Eller for min del, kaste bort tid mens du venter på at noe skal skje, eller at du skal bli «ferdig» eller «komme i mål». Det skjer som kjent aldri.

Her og nå. HER og NÅ. Det er som det er, og noen ganger er det vanskelig/tungt/slitsomt (den herlige vinteren i fjor der ungene regelmessig var oppe i flere timer om natta kommer igjen til overflaten), men med unntak av livets virkelige kriseperioder der man har mer enn nok med å overleve dagene er det faktisk her og nå det skjer.

Idyllisk øyeblikk…

Humoristisk øyeblikk. Dette er hverdag ass, med leker og emballasje utover stuegulvet og en mann som desperat prøver å pakke sammen det «superenkle» strandteltet som ikke var av det samarbeidsvillige slaget. Han klarte det nesten, og så… spoiiing! 😀

2017 har vært intenst hittil, nesten for intenst. Silkeveien har vært en stor del av det, først nederlaget ved å få avslag, så alt tankearbeidet og jobben med å bli godkjent, lettelsen, papirmølla i etterkant- og så var vi vel i boks, bare å vente? Nope. Det har vært krumspring på krumspring, vi har støtt på uventede vanskeligheter og måttet ta stilling til tunge spørsmål. Prosessen har surret og gått i bakhuet til vanlig, og slått til med full styrke i perioder og feid med seg all rasjonalitet og resiliens.

Og uvisshet i seg selv er jo aldri behagelig. Skjer det noe nå? Kanskje til høsten? Til neste år? Hva skjer egentlig? Kan vi gjøre det på en annen måte? Vil vi gå for dette programmet, alle usikkerhetene til tross? Hva er viktigst for oss, når alt kommer til alt?

De barna vi allerede har, har også satt noen grå hår i hodet vårt dette halvåret. Det høres mer dramatisk ut enn det er, men det er ikke bare enkelt å takle de store quo vadis-spørsmålene med mutte tenåringer i hus. Å gi opp drømmer, lage seg nye, orientere seg i en stor verden- det er utfordrende, både for hovedpersonene og de som skal hjelpe til og blande seg akkurat passe mye.

Jeg har tenkt mye på jobb og fremtidsplaner, ref tidligere innlegg. Det har mannen min også. Men før han rakk å tenke ferdig varslet hans arbeidsgiver at det ville komme omorganiseringer. Ingen vet helt hvem som blir med videre, hvem som må flytte på seg, hvem som får mer eller mindre frivillige tilbud om sluttpakke. For Gubben er ikke dette noen krise. Ikke slik det hadde vært for meg, som ville løpt sporenstreks til nærmeste bensinstasjon med panikk i blikket og spurt om de hadde behov for ekstrahjelper 😉 Gubben trekker på skuldrene, og vet at han enten blir med videre, eller kan se fram til en fet utbetaling og ti måneders lesepermisjon før han seiler videre til neste jobb. Slik er det å besitte sjelden kompetanse, i motsetning til hans kone som bare kan litt av alt. Men uansett, det gjør jo ikke akkurat situasjonen mer oversiktlig.

Og jeg tror det er derfor jeg har plasket rundt i badekaret til langt uti juli. Det har vært så mye som skjer, både praktisk og mentalt, at fokus er borte. Dagene har bestått i å løpe fra det ene til det andre, uten å ha hodet med. Bare langpannekaka og gevinsten. For hodet har vært et annet sted, i den mailen jeg snart må skrive eller for all del IKKE må skrive (rolig nå, rolig nå!), eller den vanskelige samtalen jeg snart må ta, eller i vurderinger som til syvende og sist koker ned til spørsmål som: Er Jeg Et Godt Menneske Eller Er Det Bare Selvbedrag? Tough shit, vil jeg påstå (og etter denne våren kikker jeg alltid på folk som går med mobilen til øret og ser stressa ut. Det er lett å tenke at andre snakker om henting i barnehage eller hvem som skal kjøpe poteter, men etter denne våren vet jeg med 100% sikkerhet at samtalene kan handle om sjukt alvorlige ting, sånn hastende av sted til 37-bussen. Eller kanskje bare en krangel om gavefordelingen til en skoleavslutning. Hvem vet).

Hva taper i sånne situasjoner?

Oversikten. Øyeblikket. Det som jeg i alle fall i teorien synes er viktigere enn alt annet. Det glipper, og forsvinner deretter for alltid, og selv om ingen kan eie øyeblikkene sine hadde det vært forbasket fint å klare å legge merke til dem.

Derfor går jeg inn i ferien, battered and bruised, men trassig som alltid, og har bare ett eneste mål. Å være HER. NÅ. Samme hva det egentlig måtte innebære. Jeg skal ta mine uperfekte, smårotete øyeblikk med hengepupper og kaffekoppringer og bæsjebleier og se dem for det de er- små skatter som aldri kommer tilbake.

Ikke bare det, jeg har tenkt å bevise det også, i skriftlig form. Min utfordring til meg selv denne ferien er å bruke denne bloggen til en dagbok i miniformat og dokumentere ett eller annet fra dagen som har gått. Det blir helt sikkert en og annen dag med sen flyreise og crappy internett, eller bare en hjemlig situasjon som gjør Surfacen utilgjengelig, men i utgangspunktet hver dag. Et par ting som har skjedd. Noen linjer, et bilde eller to.

For å sitere Agent Cooper i Twin Peaks (ikke mitt første, men definitivt mitt største filmcrush noen sinne): Once a day, every day, give yourself a present. Denne sommeren er øyeblikkene mine min gave til meg selv- og til andre som måtte dumpe innom.

Sommerferien 2017 skal stå i de små nytelsers tegn. Basta! 😉

Fredagsgrublerier, navlelo og Gutt X

Fredagskveld, og roen senker seg over et rotete hus. Scenen er klassisk for familier med små og store barn samtidig- klokka er nesten ti og vi har brukt to timer på å legge de minste, en time på å lage og spise middag og en time på lek og moro med de små (vi har bygget et kjempehøyt Kapla-tårn, for eksempel, og en fredagstrøtt mor lot ungene leke piknik med fredagsgodteriet i stua) For øvrig har Gubben kjørt en unge til toget, en unge til flyplassen, og vi har hatt jevnlig sms- og telefonkontakt med begge to pluss hun som allerede er på Hvaler med en venninne, og selvsagt hun som er i England og har bursdag.

Jepp, det er langhelgas totale kid count her i huset. Bare de to minste er hjemme, to andre er på to forskjellige hytter og den tredje besøker den fjerde i England (flyet var flere timer forsinket, med de tankene som kommer da om en sekstenåring- med diamantsmykke i lomma, intet mindre!- som lander mutt putt alene i London og skal ta toget videre… grøss).

Så nå som vi er nesten alene blir det sushi og dype samtaler og romantikk, da, eller? Vel, ikke akkurat. Gubben sitter komatøst oppå alle Kaplaklossene og de møkkete klærne i sofaen og ser på en B-film med sjenerøse mengder blod, gørr og pang-pang. Jeg henger over Surfacetastaturet ved det smulete kjøkkenbordet, fordi jeg verken orker potetgullknaskinga hans eller den elendige filmen, og slurper i meg oppvarmet, vannblandet espressokaffe fra i morges i den tacky Hello Kitty-koppen jeg kjøpte på Shonan i 1995. Snakker om idyll 😉

Utsikt på kjøkkenbordet, onsdag kveld. Noen av bøkene er byttet ut med andre bøker, en avis er fjernet og noen skitne tallerkener har kommet til. Ellers er det til forveksling likt!

Men så er det nå en gang slik, at det ikke er så ille som det høres ut. For nyforelskede, unge par høres det ovennevnte garantert ut som en skrekkvisjon. Mislykket, overarbeidet par som for lengst har sluttet å snakke sammen, liksom. Og det hadde jo vært ille hvis det var sånn hele tiden. Det er det heldigvis ikke. Men på en fredagskveld etter en travel uke, kan det være helt greit. Nesten litt godt. Bare kope en time eller to før sengetid, og i morgen er det opp og hoppe, vi får ryddet litt, dratt med ungene på tur eller Lekeland avhengig av været, og når det endelig er tid for et av årets fotballmessige høydepunkter- Champions League-finalen med et av våre favorittlag- sitter vi nok tett sammen i sofaen i en relativt ryddig stue med to skjønne, sovende småtroll i underetasjen, fornøyde med hverandre og dagen som var. Kanskje litt San Pellegrino og ost og kjeks også. Jeg kan til og med sørge for å kle meg i et av mine mest forføreriske klesplagg: Real Madrid-supporterklubb-t-skjorta mi.

Men det er i morgen, og i dag er det bare fint å få en times tid i fred og grave i navleloen med egne tanker. Det er sjelden jeg hører dem ellers, nemlig. De drukner i alt det praktiske styret.

Jeg hadde tenkt å fortelle om Gutt X, eller mer konkret den delen av søkeprosessen som er annerledes når du søker om barn med spesielle behov. Mer enn ved en «vanlig» prosess tvinges du nemlig til å ta stilling til en hel del medisinske tilstander og diagnoser, du må tenke igjennom egne og familiens grenser, hva du kan makte, hva du ikke kan makte, hva du tør, hva du ikke tør. Ofte kan det også bli et ublidt møte med egne fordommer og forestillinger du ikke helt visste at du hadde. Samtidig er dette så store bestemmelser at du må ha hjertet med på laget, ikke bare hodet. Og omvendt.

Det er med andre ord nok å ta av, så derfor tenkte jeg å begynne med konteksten før vi gyver løs på selve MCC’en (Medical Conditions Checklist, akkurat så brutalt som det høres ut) og vurderingene rundt. Hvilken kontekst? Nja, livet vårt, kanskje (ja, jeg sverger på at jeg bare drikker kaffe!)?

Reaksjonene vi får, følger som oftest et visst mønster:

  1. Neimen, dere er jo helt fantastiske mennesker, da!
  2. Men, dere er jo flinke og alt det der, men hvordan får dere tid?
  3. Men det er jo så lange køer av desperate barnløse som venter??

Nummer 1 er alltid like vanskelig å svare på, og dessuten er påstanden direkte feil. Det finnes INGENTING fantastisk ved verken meg eller min mann (sorry, kjære), vi er så dørgende ordinære at det er vanskelig å beskrive. Men utover det er det ikke noe som trengs å utbroderes ytterligere. Vi gjør dette fordi vi har lyst og fordi vi kan, trenger vi noen bedre grunner enn det? Nummer 3 er enkel å oppklare, siden de færreste har tenkt på at det er snakk om to forskjellige køer, og at det- en seiglivet myte til tross- faktisk er mangel på søkere på ordinær adopsjon også.

Nummer 2, derimot, er interessant. Hvordan får vi tid til Gutt X? Hvor er det plass til ham i en stappfull timeplan? Bare ved å hoppe tilbake til første del av innlegget blir det jo åpenbart at det å få et barn til, være seg biologisk eller adoptert, med eller uten spesielle behov, fremstår som den rene galskap.

Svaret er at Gutt X ikke vil lande på hodet inn i livet vi har nå. Løsningen er mangefasettert, og handler litt om organisering av dagliglivet, litt om barn som blir eldre (nå kan vi snart regne niåringen som «selvgående» på de fleste aktiviteter, noe som ikke betyr at vi ikke har tenkt å kjøre og hente henne av og til, men at vi ikke MÅ mange ganger i uka. Vi har to unger som praktisk talt er voksne, og to som blir stadig mindre småbarnsmasete), litt om voksenaktiviteter som kan kutte og utsettes- ha det bra, FAU!-, og ganske mye om permisjon og redusert arbeidstid.

Rot, variasjon nummer 392058 av totalt 9885992 over samme tema.

Redusert arbeidstid? Moi? Deltidsdame, liksom, som noen så foraktfullt kaller det? Ja, jeg vil nok garantert jobbe redusert i minst et eller to år etter permisjonen. Når de minste nærmer seg skolealder håper jeg å jobbe mer eller mindre fullt i en akkurat passe lite spennende og utfordrende jobb. Misforstå meg rett, det er ikke meningen å jobbe minst mulig, eller ha mest mulig late dager. Som de fleste andre liker jeg å jobbe skikkelig når jeg først gjør det, det handler overhodet ikke om det. Men annonser om «hektisk arbeidsmiljø med mange spennende utfordringer» kan finne en annen søker (hvis jeg skal skifte jobb, da, noe jeg ikke har planer om). Jeg løper ti mil i motsatt retning!

Dette er et aldri så lite paradigmeskifte i huet, altså. Født på slutten av 70-tallet, med eks-raddisforeldre som så det som en selvfølge at både mor og far jobber fullt og begge bidrar i huset (jepp, min mor kan skifte dekk), og til og med belastet med såpass gode karakterer at alle, inkludert mattelæreren min- og jeg var ikke særlig flink i matte-, tok det som en selvfølge at jeg skulle «bli noe». Jeg tok det som en selvfølge selv også. I min ungdom var det ingen mangel på ambisjoner og planer, men så tok livet sine typiske U-svinger, jeg hadde litt uflaks og tok noen overoptimistiske (eller bare dumme) valg. Mot slutten av tjueårene ble det klart at det eneste fornuftige var å droppe de stadig mer haltende studiene og søke seg en real jobb.

Jeg hadde virkelig flaks som endte opp akkurat der jeg gjorde. Det kan nesten ikke understrekes tydelig nok. Jeg har trivdes og trives fremdeles godt i jobben min. Men tvilen har fulgt meg lenge, for hva er langtidsplanen? Bli i jobben min, eller tilsvarende stilling, resten av livet? Eller burde jeg studere videre? I så fall, hvordan? Det er nok flere i omgivelsene mine som hadde sett at jeg satte meg til med bøkene på Blindern igjen. Som gjerne skulle ønske at jeg ikke skrev en fjåsete blogg, men fagbøker. I det minste en og annen artikkel, kanskje fra brønnene jeg nettopp hadde gravd i Sør-Sudan. Som var møteleder i stedet for å koke kaffe. Og kanskje har jeg hatt et ønske om det, dypest inne, selv også? Det kunne jo vært annerledes?

Sånn har jeg vaklet, da, frem og tilbake. Jeg betalte til og med latterlig mye penger for et grunnfag i en annen retning på privat høyskole, noe som (selvfølgelig) aldri materialiserte seg i noe eksamenspapir, og det eneste jeg fikk ut av det var Norges dyreste pensumbøker nede på soverommet. For en glimrende idé, dere: studere ved siden av jobb og fire unger og hundre fritidsaktiviteter, en liten baby som aldri sover og uten vaskehjelp, hva kan gå galt?

Skal, skal ikke? Og har jeg lyst, eller føler jeg mest at jeg bør? På disse årene som har gått har jeg fått et skikkelig rustlag på hjernen. At jeg var smart for tjue år siden trenger slett ikke bety at jeg er det nå. Å ta seg fri for å studere på heltid er økonomisk sett totalt uaktuelt, det må bli i en eller annen grusefull kombinasjon med både jobb og barn. Men kanskje det finnes en vei, likevel? Hvis jeg bare tar meg sammen og står på litt?

Rot, variasjon nummer… æsj, glem det.

Vaklingen tok ikke slutt før jeg en dag så meg selv i speilet, og Tilretteleggeren stirret tilbake.

Rett og slett. Tilrettelegger. «Jeg heter Helle, og jeg jobber som Tilrettelegger, kaospilot og innenriksminister i verdens minste stat.»

Det er det jeg har blitt, og det er- faktisk- det jeg er best på. Hvem skulle trodd dét, for 20 år siden?

OK, så ble jeg verken høyesterettsadvokat eller politiker eller PhD-stipendiat, men jeg er jækla god på å tilrettelegge. Drifte en stor husholdning. Øve Suzukifiolin og vaske treningstøy og smøre matpakker. Huske de fleste tannlegetimer, konferansetimer, legetimer, barnehagedugnader og danseforestillinger. Jeg er god på å ha det hyggelig. Gjøre små ting- og store ting- med små barn, og med store barn, og forhåpentligvis sende dem ut i verden med en akkurat passelig blanding av selvtillit og realisme. Og etter å ha levd hele mitt voksne liv med barn i varierende aldere, så er skuldrene så lave at de praktisk talt sleper i gulvet. Jeg stresser ikke, og er like seig som Keith Richards. Tålmodighetsstrikken rekker minst to ganger rundt ekvator. Jeg overfører ikke egne, undertrykte ambisjoner og nevroser over på barna (i hvert fall ikke etter at jeg sluttet å hyle av edderkopper på badet). Kort sagt: det er mye jeg ikke kan, men akkurat barn er jeg ikke så verst på. Kanskje den viktigste jobben jeg gjør akkurat nå, ikke handler om mine ambisjoner, men å legge til rette så ganske mange andre kan muliggjøre sine? Kanskje det er min nisje, heller enn å prøve desperat å ende opp på det som var målet mitt den gangen livet så helt, helt annerledes ut?

Det er ikke noe nederlag. Min Tilrettelegger er ikke bitter eller lei seg , hun velger ikke rumpetørking og julekalenderpakking framfor superkarriere med martyransikt og skjelvende underleppe. Hun er faktisk temmelig fornøyd med å inneha akkurat denne rollen. Noen må være bakkemannskap, og bakkemannskapet i Casa Endamerkaos er meg. Det er ganske enkelt, egentlig, men jeg måtte gå noen runder med meg selv før jeg kunne leve med den brustne barndomsdrømmen om å klare alt på alle fronter. For ikke å snakke om det New Age-vrøvlet om at «du klarer alt du vil, bare du vil det nok». Tro meg, jeg har prøvd. Det funker ikke sånn. Vilje er sentralt i måloppnåelse, men det er virkelig ikke nok i seg selv.

Å slutte å jobbe er ikke noen sinne aktuelt, av en mengde forskjellige årsaker. Om vi så vant i Lotto. Men jeg kan jobbe litt mindre uten at det går ut over min egen stolthet, og jeg kan velge vekk coulda-woulda-shoulda-drømmen om en fet tittel, faglig anerkjennelse og en lønn langt over det nivået jeg har i dag. Sånn ble det ikke, og det er greit.

Og med DEN bakgrunnen, mine venner (hvis det er noen som har orket å lese pjattet mitt helt hit, haha), ble det plutselig plass til mer fokus på resten av livene våre. På barna, og hjemmet vårt, og det ble rom til Gutt X eller noen andre som trenger nettopp familieliv mer enn noe annet (hadde vi ikke vært så inne i barnehjemsbarn ville vi ganske sikkert vurdert å bli fosterhjem). For jeg akter så visst ikke bruke tida mi på å bake cupcakes (hva galt har de stakkars cupcakes’ene gjort, forresten, siden de liksom har blitt symbolet på femtitallslefling med Husmordrømmen??), eller strigle et allerede ryddig hus. Ikke at det er noen akutt fare for akkurat det, men jeg gir ikke frivillig vekk pensjonspoeng bare for å ha middagen klar klokka fem med roser på bordet. Jeg gjør det fordi det, stikk finger’n i jorda, er nesten nødvendig nå, og helt nødvendig ved en ny familieforøkelse. Men det er kanskje nettopp her kapasiteten min brukes best.

 

Med den tankegangen har vi rom til mer, og ikke minst plass til flere. Så da blir det sånn.

Vi går for Foreldrejobb 2.0, og det tror jeg skal bli riktig så bra. Neste gang noe er merket Silkeveken lover jeg at det er slutt på navleloen, og over på MCC 😉

Hæsjtægg kvasiselvanalysering hæsjtægg navlelo hæsjtægg livetogsånt