Bedre føre var…

Det hender, en ytterst sjelden gang, når barna har kommet seg i seng innen rimelig tid, ingen okkuperer dobbeltsenga, det ikke går en spennende kamp på TV og verken hun eller han er for trøtte til å ta en dusj før sengetid, at det foregår unevneligheter på soverommet (hysj, ikke si det til noen!).

Ta det med ro, dere skal få slippe detaljene. Den gangen det er snakk om kom vi ikke så langt heller. Hele den sorry seansen forløp omtrent slik: Herr Bæsjebleieskiftezombie rullet seg over fra sin side av senga, over mot fru Klesvaskhelveteblåringerunderøya-heks, tok et godt grep rundt en slafsete strekkmerkepupp, og utstøtte et fornøyd sukk mens han begynte å kna.

Og så… frøs hånda til, og det småsleske gliset var som tørket vekk. Heeelt stille, lå han. Før:

Du Helle? Kjenn her. Er ikke det der… en kul?

Game over.

Det ble’kke noe på oss, for å si det sånn. Det er lite som er mindre sexy enn å oppdage en kul midt i forspillet (ikke at det var så sexy i utgangspunktet, jfr beskrivelsen over, men dere skjønner hva jeg mener. Og etter litt selvtafsing, fremdeles av den veldig usexy sorten, så kunne jeg grimt konstatere at joda, det var en kul. Klart og tydelig. Null tvil. Omtrent en centimeter stor).

Jeg er jo av natur det motsatte av en hypokonder. Riktignok har jeg prøvd å kjenne etter kuler kanskje fire ganger totalt sett i løpet av livet, som regel etter en eller annen trist kampanje på TV, men det har aldri blitt noen vane. Først og fremst fordi det er umulig å få noe fornuftig ut av en selvundersøkelse. Hele puppen kjennes jo ut som en eneste, knudrete, humpete klump, og om det har kommet en ny liten kul hist eller her ville det være nærmest umulig å kjenne. Trodde jeg.

Men tilbake til Kulen-I-Senga, som så definitivt var en kul som ikke hadde vært der før. Min aller, aller første tanke var- sprøtt nok- «Dossieren vår! Papirsamlingen! Jeg håper for Guds skyld den allerede er sendt ut av landet?» (dette var midt i den verste papirinnspurten for adopsjonspapirene våre, og vi hadde spist attester og stempler til frokost, middag og kvelds i flere uker. En kreft-anmerkning var IKKE det jeg var ute etter etter så mye styr, selv om det bare skulle være en liten sjekk og vekk me’n, slik det er i de fleste tilfeller).

Deretter dukket en dystrere tanke opp: hva om jeg faktisk er syk? Ordentlig syk? Greit å ikke være spesielt opptatt av helse, men det går en grense mot sløvhet der et sted. Min kjære far, for eksempel, hadde antagelig vært syk i årevis før han falt om med et hjerteinfarkt så massivt at det ikke var stort igjen å redde. Når jeg tenker etter, døde også hans eldre bror av kreft, etter å ha vært helt, fullstendig, åpenbart syk i lang tid før han fikk surret seg til lege, han også. Det er godt mulig helse-slendrian og dårlig livsstil ligger til familien.

Ungene er heldigvis opptatt av sin egen helse, i alle fall foreløpig. Dette, for eksempel, er en Veldig Veldig Skadet Finger (eventuelt en finger med et lite gnagsår som har hatt et fullstendig unødvendig plaster på seg under bading).

Dårlig livsstil? Ja, så ærlig må jeg jo være. Det står ekstremt dårlig til på søvnfronten, stressfronten, matfronten, treningsfronten, og min eneste helsetriumf noen sinne var vel å endelig stumpe min siste Marlboro Light, etter et ustabilt men dessverre langvarig forhold. Altfor mye sjokolade på jobb, tre liter kaffe om dagen, palmeolje og dritt i alle blodårer, dårligere kondis enn min bestemor på 85 og et kortisolnivå på høyde med Himalaya. Kort sagt har jeg brent lyset i begge ender og midt på med skjærebrenner i årevis, og det er bare flaks at jeg har holdt meg såpass bra at legen kunne stemple meg som «Healthy» i papirene våre. Men når man så begynner å dra seg mot 40 er det ikke helt utenkelig at det kan melde seg en og annen tretthetsskade. Eller tretthetsmutasjon, da, i dette tilfellet.

Den mislykkede sex-seansen fant sted midt i påskeferien. Og for en gangs skyld tenkte jeg at Gubben hadde rett, da han bryskt kommanderte meg til å ringe legen så fort det var åpent.

De neste dagene tafset jeg på min høyre pupp i tide og utide (naboer og bekjente som så meg fikle ned i genseren midt på blanke formiddagen har nå fått en forklaring). Men da legekontoret endelig åpnet igjen, så var- tadaaa!- kulen borte. Forduftet. Zip, zilch, nothing.

Nemlig! Tenkte jeg. Der ser du! Det var ikke noe likevel, det var bare en tett melkegang (selv om jeg ikke har «melket» på over halvannet år kan det jo ligge igjen noe… surmelk?), eller en innvendig kvise, eller noe annet rart og udelikat. Kreftkuler blir større, de blir ikke mindre. Såpass vet selv jeg.

Men en liten redsel lå der likevel. Ikke egentlig en redsel for kreft- det anså og anser jeg egentlig som temmelig usannsynlig. De langt fleste som bekymrer ringer legen med en kul eller en rar føflekk er heldigvis friske som fisker. Men mer en redsel for at hvis jeg faktisk var blant de få uheldige, at det usannsynlig nok var noe galt, så hadde jeg hatt sjansen til å oppdage det tidlig- og gadd ikke sjekke! DA kan du snakke etterpåklokskap, da. Brystkreft er vel en av få kreftformer som er mest dødelig for de yngre, siden de ikke screenes regelmessig og derfor kommer til behandling når jævelskapen allerede har fått godgjort seg en stund.

Jeg sto bøyd over familiekalenderen og prøvde desperat å få uke 23 til å henge sammen, på en eller annen måte, da tanken slo meg: Gubben som alenefar til seks, kanskje til og med sju? Gubben som alene-ansvarlig for kanskje Norges mest umulige familiekalender?! En horror cave av et vaskerom, to-tre viltre småttiser, en dæsj ADHD og uante mengder tenåringshormoner? Det henger ikke på greip. Jeg har en usedvanlig flink og handlekraftig mann, men dette lar seg rett og slett ikke gjøre. Vi har tullet med det tidligere, at hvis han plutselig skulle dø trenger jeg en saftig livsforsikring, og hvis jeg plutselig skulle dø lover han å skaffe seg en særdeles systematisk og hyggelig au pair med en pen, singel storesøster. Haha, lo vi, hahahaha. Men etter Kulen-I-Senga var det kanskje ikke så fryktelig morsomt, sånn egentlig. En venninne av meg har en søster som er døende av nettopp brystkreft. Det er ekstremt lite festlig når det kommer til stykket. Og hvis det er en bitte liten risiko for at noe kan være galt, så er det på grensen til ansvarsløst å ikke sjekke det ut.

For det er så mye som skal gjøres. Være tilskuer på G16-kamper, for eksempel. 1/3 av befolkningen kommer til å få kreft før eller siden, det er ganske sannsynlig at jeg er en av dem, og det er ikke slik at jeg liksom fortjener å slippe. Men det passer ikke riktig ennå.

Ikke de nærmeste årene heller, når jeg tenker etter.

Jeg liker ikke å skryte på meg noen slags uunnværlighet, verden hadde fint fortsatt sin skjeve gang uten meg. Men faktum er at jeg trengs til en mengde viktige ting en stund til, i alle fall i mikroperspektiv. Som for eksempel til å være dommer i løvetannlengdekonkurranser.

… og finne på ting å gjøre en post-førstekommunionssøndag der vi har så mye husarbeid å gjøre at vi ikke rekker noen lang ekspedisjon, men ikke kan sitte hjemme hele dagen heller.

Et gram av innsikt: i en alder av nesten 40 er du for gammel til å tenke at du er for ung. Gratisturen med kroppen nærmer seg slutten, og det minste jeg kan gjøre er å ta ansvar. Om jeg får kreft i en alder av 93 kommer jeg neppe til å juble, da heller, men akkurat nå passer det rett og slett forferdelig dårlig.

Så i morgen skal jeg for første gang, helt frivillig, bruke nesten tre tusen kroner på mine egne pupper. Det skulle man ikke trodd, aller minst jeg. Tre tusen kroner er mye penger, jeg føler meg frisk som en (slapp-)fisk, og det er 99,9% sjanse for at de ikke finner noe annet i puppen min enn… puppestoff.

Men bedre føre var enn etter snar!

Så hva i all verden skjedde!?

Uff, si det. Én ting er sikkert, og det er at jeg er lei meg for å bare ha «gone off the radar». Ikke bra. Dypt skamfull. Svart samvittighet. Und so weiter und so weiter. Og dette er svært oppriktig ment.

 Insert vakkert bilde av grønntoner fra en tidlig morgen ved Akerselva, i full gallopp mellom barnedans og koroppdrag. Det er som det er, men livet lever!

Men for å forsøksvis oppsummere den siste tiden:

Det ble en hard landing etter påske, og jeg skjønner ikke helt hvorfor. Men trøttheten tok fullstendig overhånd, og etter at jobben var gjort, ungene hentet og fulgt hit og dit, etter at klesvasken var tatt og oppvasken var ryddet inn og leksene gjort og mailene sendt og tennene pusset og vi hadde brukt en time på å få småungene i seng… så var det bare tomt.

Litt handler om jobb. Tiden etter påske går for å være «vårens vakreste eventyr» på jobben min- sagt med ironisk snert. Halve staben jobber livet av seg i seige forhandlingssituasjoner. Vi andre går på eggeskall, forbereder oss opp til månen og tilbake og prøver å tolke enhver liten smule av informasjon vi klarer å plukke opp: blir de enige? Blir det brudd? Har vi kontroll? Går dette bra?

Litt handler om søvnkvalitet. Nå har jeg ikke sovet skikkelig godt siden 1999, så jeg burde jo være ganske garvet, med viljestyrke på toppidrettsnivå og koffeinmarinerte innvoller. Men i det siste har jeg fått det for meg å ligge på magen, med overkroppen løftet opp på underarmene og hodet hengende ned. Mye mulig dette faktisk er en eller annen obskur yogastilling, men resultatet er så langt fra avspennende det går an å komme. Gubben dytter meg ned flere ganger i løpet av natta, men det hjelper bare midlertidig. Legg til x antall oppvåkninger med The Terrible Two og en ringeklokke som ringer fordømt tidlig, så står man jo opp med følelsen av å være trøttere enn da man la seg.

Good morning! Dette bildet er tatt klokka seks lørdag morgen. Jeg ble stående og fundere på om riktig reaksjon var å le eller gråte, men klarte ikke bestemme meg og tok en kopp kaffe i stedet.

Litt handler om mai, juni, avslutninger, konsertplaner, cupdugnader, forestillinger og tre hundre tusen eposter. Say no more. Jeg er MEGASTOLT av de flinke ungene jeg har, og rimelig utkjørt etter å planlegge rundt alt som skjer på 3,5 time (dårlig) søvn.

Advarsel: kvalmende mammaskryt. Men den siste tidens oppturer i kortversjon: Ballerinaen, et par år yngre enn de andre i klassen, danset en strålende hovedrolle i klassisk-innslaget på ballettskolens sommerforestilling, og gjorde en wicked Harry Potter-jazzdans. Fotballhuet, som var klar for å slutte i vinter og deretter bare ville spille hobbyfotball på andrelaget, var sentral i å få laget sitt videre i NM og har blitt hanket inn som fast reserve på juniorlaget. Og min lille, surrete, bedagelige anlagte oboist har gjort kometkarriere ene og alene fordi han spiller et så sjeldent instrument, og nå er jeg henvist til å lage forskjellige permer med opplegg for øvelser og noter for alle prosjektene han er med i (ellers roter han det garantert bort, hehe).

Jeg ber på mine knær om å bli trodd på at jeg ikke er noen sånn derre overambisiøs Tigermamma som bruker ungene for å fremheve sitt miserable jeg. Men når de først har interesse for noe, er det artig at de lykkes sånn noenlunde. Luksusproblemet er at det blir enormt mye å organisere!

Så derfor gikk det et par dager etter siste innlegg. Det er greit, det skjer jo hele tiden. Daglige oppdateringer er det ingen som forventer likevel.

Tre, fire dager. Ugh, nå må jeg snart skrive noe.

Fem, seks dager. Hva, har det gått nesten en uke? Nå MÅ jeg ta meg sammen! Men det var den bursdagen vi må arrangere da, og vi har ikke fått vasket huset på tre uker siden hver helg har vært opptatt med x, y og z. Et vanskelig valg: Samvær med unger, husvask, søvn eller blogging? Du kan bare velge én. Maks to.

Og i kjølvannet av dette- et kritisk blikk på hva jeg egentlig driver med. Da jeg begynte denne bloggen, ante jeg ikke helt hva det ville bli. Underveis har jeg skjønt mer, og både fått høyere ambisjoner og klarere grenser. Nå vet jeg veldig godt hvordan jeg vil at den skal være (og hvordan den ikke skal være. Hvis jeg noen sinne skriver en tabloid tittel på et halvprivat innlegg om et dagsaktuelt og kontroversielt tema, spark meg bak)… MEN DET BLIR ALDRI SÅNN! Jeg vil ha en blogg med et par faste, ukentlige innslag, krydret med velskrevne, morsomme og tankevekkende små anekdoter fra en mors vandring/snubling i hverdagen. Festlige drypp fra den evige læringskurven, så og si, og jeg har et fantastisk materiale å ta av. Akkurat nå ligger det 20-30 gode (om jeg må få si det selv) kladder og notater i arkivet mitt, små episoder som kunne blitt virkelig morsomme å lese. Tanker om trass, om aldersforskjell, historien om at det faktisk ikke er nødvendig å få panikk når en ukjent tenåring i Bodø overfører flere tusen til din PayPal(!). Hvorfor du bør vurdere å la barnet ditt spille kontrafagott i stedet for fiolin. Men jeg får aldri gjort dem ferdig. Og den siste tiden har med all mulig tydelighet vist meg det som har vært problemet hele tiden: ikke giddalaushet, ikke mangel på rutine. Ikke perfeksjonisme, eller at jeg går meg bort i egne irrganger og saboterer egne gjøremål. Det er langt, langt mer prosaisk enn som så: jeg mangler timer. Rett og slett. Det er ikke nok timer i døgnet. Og hvordan fikser man vel det?!

Æsj, dette blir jo ikke som jeg håpet allikevel. Slurvete innlegg om hverdagskaos og gullkorn som råtner bort i kladde-arkivet. Fail, fail, fail. Like greit å legge ned hele greia, så er det i det minste en ting mindre på «burde-lista».

Tanke nummer to: Men nå er vi jo faktisk midt i en utrolig spennende prosess. Det er nesten dårlig gjort å rulle inn nå som det snart… skjer ting. Silkeveien var ikke i våre tanker overhodet da bloggen ble startet, men nå er den plutselig blitt et hovedtema. Og det vil jeg tro er en spennende prosess å følge. Det blir jo nesten som disse gravidbloggene, bare med mer papirarbeid og en langt mer eksotisk reise (fram og tilbake til Aker og Ullevål har jeg vært noen ganger, men det kvarteret er ikke rare turen å skrive om. Nå derimot, kanskje jeg får tatt bilde av hele flokken min på den kinesiske mur!). Og klart jeg må introdusere Gutt X når den tid kommer- i henhold til gjeldende mammafornuftighetsregler om personvern og sånn.

Denne lille karen henger fremdeles på veggen (og fremdeles uten ramme, men det overrasker vel egentlig ingen). Jeg var fristet til å hive den langt vekk da avslaget kom i høst, men jeg fikk ikke somlet meg til det, hehe. Og nå må han bare henge der, som en liten daglig påminnelse i ventetiden.

Nei, å kutte ut nå er rett og slett dårlig gjort, for de som faktisk måtte henge med fremdeles. Jeg må bare piske denne daue hesten videre, i alle fall fram til vi ankommer Gardermoen. Og da lander jeg jo rett i en permisjon, så kanskje skuldrene er noe lavere og det går an å puste (og skrive) igjen?

Sånn grublet jeg da, fram og tilbake, mens jeg lå løftet opp på armene i den stappfulle dobbeltsenga med overmadrassen som dufter svakt av piss (du vet du har tilbrakt for mange år i småbarnsbobla når både lukta og de tjue kosedyrene praktisk talt føles hjemmekoselig).

Men den som skal ha æren for å ha sparket mor i gang igjen, er min eldste datter. Selvsagt.

Hun ringte hjem fra England for å gratulere Turbo med fireårsdagen, og jeg benyttet anledningen til å høre hvordan det gikk, om det var mange eksamener igjen, om det gikk greit med venner og familie osv osv (også kalt «klassisk mammaforhør», selv om jeg skal få poeng for å droppe det verste «Men spiser du ordentlig, da?! Får du lagt deg om kvelden?»-maset). Hun svarte at alt gikk fint, litt slitsomt med alle prøvene og eksamnene nå før skoleslutt, men hun har det greit selv om hun savner oss litt.

— Men, du må oppdatere bloggen, mamma! Jeg henger jo ikke med på hva dere driver med lenger!

Jeg og sjefen min. Bare noen uker igjen nå!!

OK, boss. You win (en vakker dag skal jeg skrive om hvordan du bruker 18 år på å være forsøksvis Voksen og Fornuftig, etablere din mammaautoritet og gjøre det klart at du bestemmer, for bare å oppdage at du er hjelpeløst mjuk inn til beinet når det kommer til stykket, villig vekk trykker F5 i en halvtime for å få Harry Styles-billetter i Stockholm og helst vil ha ungene boende hjemme til de blir 40. Vil du ha en ekstra skive i matpakka, vennen, du har jo eksternt møte med Portugals fiskeriminister i dag? Oi, og det er hundehår på blazeren din, la meg fikse det! Jeg kan levende høre meg selv, skrekk og gru!).

Dessuten tar jeg det som et kvalitetsstempel at den generasjonen som er oppvokst med sosiale medier og blogging synes at bloggen min er innafor. Da tør jeg fortsette, selv om både kvalitet og nivå er like stabilt som et charterfly i kraftig turbulens (selvopplevd fra turen til Zakynthos i fjor. Håper intenst på bedre flyvær til sommerferien, hilsen pyse).

Du er herved advart. Jeg beklager nok en gang og tør ikke love noe som helst, men den humpete ferden fortsetter!

 

Målstreken

Jeg har aldri løpt maraton (men er full av beundring for de som gjør slikt!), men jeg innbiller meg likevel at jeg kjenner igjen følelsen av å krysse målstreken.

Pumpa.

Utslitt.

Tom.

Lykkelig.

… og litt stolt, kanskje? Det var beintøft, men det gikk? Noe sånt.

Den følelsen har jeg i kveld, og selv om jeg ikke løper maraton på hobbybasis har jeg gleden av å kjenne på den ganske ofte (faktisk kan jeg med sikkerhet si når neste Målstrek-innlegg kommer: den 21. eller 22. juni. 21. juni er det tid for aller, aller siste avslutning. En svært høytidelig sådan, når Fotballhuet og hans klassekamerater får utdelt vitnemål etter ti års grunnskole. Månedene i forkant kan best oppsummeres med følgende ord: dugnad, kostymeprøve, tre tusen langpannekaker).

Jeg kom i mål- nesten (det er et par-tre småting som manglet jobbmessig, men «no babies die» og det ligger pent og venter på meg til over påske)- og nå ligger elleve blanke fridager foran oss.

Og en blytung vinter bak oss, kronet med en kaos-bananas-uke som førte til at selv den Ordknappe Onsdagen utgikk denne uka. Det var nemlig min manns bursdag… men jeg var jo ikke der… for det var Knivfest på jobben, med tapas og champagne og jubalong… men jeg var jo ikke der heller, for det var både fiolintime og sangkurs og styremøte i ADHD-foreningen med pulverkaffe i pappkrus. Den Ordknappe Onsdagen startet med at jeg gikk ut av døra kvart over sju og kom tilbake litt over halv ti på kvelden.

Onsdag kveld, nesten hjemme. Striper over Oslo, og en slitsom dag til tross- et blaff av lykke.

Sånn har vi det på min jobb, ja! Krisetider, du liksom! Neida, dette er restene etter Knivfesten, en fest vi har annethvert år. Og som jeg altså ikke var på. Men pytt, det er sikkert skikkelig kjedelig å spise tapas og drikke champagne med kollegene sine 😉

 

Noen ganger slår det meg at for mange mennesker er et slikt liv noe de drømmer om- i marerittene sine, vel å merke. Men nei, vi finnes, vi som er så underlig skrudd sammen at dette er slik vi liker å ha det.

Hjem fra barnehagen. Gubben og Turbo i fullt trav.

I garderoben før sangkurset. No makeup, no style, no nothin’, hæsjtægg slitenmamma… likevel et utrolig fint øyeblikk. Jeg stresser alltid vilt for å rekke dette, og Turbo er trøtt og sur, men så fort vi kommer innenfor sangkursets fire vegger er jeg utrolig glad for at jeg gidder. Vi har det så fint, hun setter så pris på det… og det er vår hellige tid sammen, bare hun og jeg.

Når det er sagt, skal det bli sabla godt med ferie. Planen er dog ikke å ligge på latsiden. Halvparten av tiden skal vi på fjellet (er det snø på Blefjell? Noen som vet??). Resten av tiden skal vi være hjemme, der huset sårt trenger litt vask & fiks både innvendig og utvendig etter en travel vinter. Dessuten har jeg kor-tjeneste på alle de minst viktige dagene i den stille uke. Vi skal også møte slekt til lunsj og troppe opp med papirbunken vår hos Notarius Publicus. Ikke minst er en av mine viktigste oppgaver å gå igjennom mailer og infolapper og plotte inn alt som skal skje mellom påske og sommerferie (nevner i fleng: speiderturer, fotballcuper, dugnader, korturer, førstekommunion, danseoppvisninger nummer 1,2, og 3, alle barneforestillingene jeg har kjøpt billetter til, konserter ungene skal spille på, og så videre, og så videre. Avslutningene vet jeg ennå ingenting om, de kommer senere, men desto viktigere at alt vi allerede har fått beskjed om plottes inn og skrives ned). Ungene skal også pakkes ned en etter en og sendes til hytta i forveien, jeg skal bedrive Stor Sønn-bonding på Ullevål med eldstemann, og ikke minst starter ferien med trippel ballett, et besøk hos min bestemor i anledning 85-årsdagen hennes og en lunsj med svigers.

Jeg har også en del blogging å ta igjen. Boblere som ikke har kommet ut fra hodet og ned på tastaturet den siste tiden: Hvordan det føles når du innser barnet ditt er på dealer’n og du er en dinosaur. Bonus-barna (et blogginnlegg om å bli foreldre i voksen alder). Et innlegg om Silkeveien er på sin plass, for å oppdatere hva vi gjør nå og hva som skjer videre. Det er nok å ta av. Og heldigvis liker Gubben å trene, så han sitter ikke oppå meg hele tiden 😉

Men aller, aller først: Vera på NRK 1 (åh, som jeg gleder meg til påskekrim i alle kanaler! Endelig skal jeg også få sett på TV, og til og med britisk krim!). Deretter: zzzzove, så langt det er mulig i en seng som allerede er opptatt.

Slik ligger de nemlig, The Terrible Two, og til tross for at synet kan få enhver istapp til å smelte skulle jeg av og til ønske at det gikk an å få senga si i fred 😉 Mye av slitenheten min handler om noe så prosaisk som sovestilling, og skylden hviler til dels på disse søte små.

Ønsker de av dere trofaste som fremdeles kikker innom Norges antagelig dølleste blogg, både i hyppighet og innhold, en fantastisk start på påskeferien!

Inngangen til påskeferien: a poor woman’s spa. Denne gang med «badesmelt», som det heter, av typen You have been mangoed. Når sant skal sies luktet den mer sitron enn mango, men den gjorde likveel utrolig godt for tørre legger og slitent hode. Ringnes? Ja, faktisk! De svært få gangene jeg tar meg en øl i badekaret, er det alltid Ringnes. Sånn går det når man vokser opp mellom Ringnes bryggerier og Freia sjokoladefabrikk. Jeg har jo blitt tilnærmet avholds på mine gamle dager (og kjenner intet savn av den grunn), men til sjeldne anledninger er det innafor. Og dette er en sjelden anledning. God påske (selv om det ikke er påske riktig ennå)!