Stoooore forventninger

Det er snart Lucia. Faktisk er det veldigveldig snart Lucia!

I hvert fall når du er fire år og skal få gå i Toget (med stor forbokstav, ja) for aller første gang. Barnehagen vår er nemlig ganske stor, og av praktiske hensyn er det bare de to eldste årsklassene som går i tog (tro meg, det er kaotisk nok). Resten ser på. Barn og voksne sitter som sild i tønne langs veggene i gangen, lyset er avslått, og så går toget gjennom alle avdelingene, opp i andre etasje og en rundtur der, og så ned og tilbake igjen. Etter dette får vi servert Luciafrokost og lussekatter avdelingsvis, før det blir hadet-klemmer og mødre, fedre, tanter og bestefedre rusler til jobben, litt forsinket.

Det høres ut som en stemningsfull, men ganske enkel markering. For mange barn er det nettopp det. Men for noen er det virkelig stort. Turbo, som nå for alvor har tatt innover seg at hun faktisk skal få ha LYS og HVIT KJOLE og SYNGE i TOGET, alt det hun ikke fikk lov til i fjor, tilhører den siste gruppa.

Kulda har kommet. For noen betyr det siste sjans til å få skiftet dekk (ikke oss, ikke i år!), for andre betyr det at det «snart» er Lucia.

— Mamma, når er det Lucia? Er det Lucia i morgen?

— Mamma, er det Lucia snart nå? Du kommer på Lucia, ikke sant? Vi skal synge på Lucia! Det blir så GØY!

— Faktisk mamma, så er det snart Lucia. Det sier de voksne i barnehagen. Atle sier at det er Lucia veldig snart! Du skal komme på Lucia, ikke sant?

For all del, dette er søtt. Det hadde kanskje vært enda litt søtere hvis jeg hadde hørt det fem ganger om dagen og ikke femti, men hei- entusiasme er en bra ting. Den må jeg ikke ødelegge!

Samtidig innser jeg at det i år blir en Viktig Del Av Jobben Min å sjekke og dobbeltsjekke at den Luciadrakten som ikke har kaffeflekk eller er guttemodell faktisk passer og at glitter og lys ligger parat. Vanligvis ligger diverse drakter stappet opp i et av skapene på soverommet, og et eller annet batteridrevet lys lar seg lokalisere i en av kjøkkenskuffene, men i år må det grundigere forberedelser til. Mange unger er fornøyd med en hvit skjorte, noen få kunne ikke brydd seg mindre (jepp, jeg har hatt barn av den sorten også), men det er åpenbart at for husets fireåring er dette en stor og viktig dag. Her skal intet overlates til tilfeldighetene. Dessuten vet vi av bitter erfaring at verken KappAhl eller Clas Ohlsson åpner før klokka ti, og vår lokale Clas’ern er uansett tomme for batterilys et par dager før Luciadagen.

 

Så altså, entusiasme er flott, og forberedelsene skal gjøres grundig dette året. Så langt, så vel. Men halvveis rundt Totoroskogen på søndagstur i den aller tidligste vinteren, innser jeg at dette ikke holder. Vi må nok ty til en aldri så liten dose drømmeknusing forventningsstyring også. For dette tar helt av.

— Snart er det Lucia, mamma! Alle mammaene og pappaene skal høre på at vi synger! Og så etterpå skal vi kose oss og spise lussekatter! Vi skal få bake lussekatter og vi må putte rosiner i hullene, det har Atle sagt. Jeg skal lage mange lussekatter så du kan få, og pappa, og lillebror, og storesøster, og…

— Det kan hende storesøster ikke kan komme, det er skole, vet du.

— Men hun kan kanskje komme da!

— Eh, ja (tenke hardt på timeplanen til eldstejenta og alle de andre etter tur, kanskje det finnes et lite håp?). – Kanskje en av de store kan komme. Vi får se.

— Yeeeah! Og så skal vi spise mat også, mamma.

— Ja. Frokost og lussekatter. Det blir så hyggelig, Turbo!

— Ja, men ikke bare lussekatter da. Vi skal ha muffins, med sånn hvit krem på. Og gelé!

— Gelé?

— Ja, mammaen til Frida skal lage gelé for Frida sier hun lager den besteste geléen.

— Jeg vet ikke om så vanlig å ha med gelé på Lucia, vennen.

— Jo! Og så skal vi ha Frostkake og disco og gaver og masse sjokolademuffins og noen kan ha på seg spøkelsesmaske!

Det er i dette øyeblikket jeg innser at Luciafeiringen inne i Turbos lille hode har gått fra den søte Karsten- og Petravarianten vi har lest om på sengekanten, til å bli en mix av Svart senker natten seg, jul og karneval og Halloween og bursdag, i en eneste gedigen fire år gammel festfantasi. Men men. Jeg klarer å holde munn, i hvert fall en stund. Kanskje hun skal få ha sine drømmer i fred, hun blir vel fornøyd når dagen opprinner uansett, selv om det ikke var helt som hun hadde tenkt seg?

Kjeftamentet bare går og går, fortere enn beina. Hun prater stadig mer oppglødd om alt som skal skje på Lucia (mulig hun nevner noe om elefanter og kameler også, men akkurat da er jeg mest opptatt av at ikke lillebror skal balansere seg ut i den iskalde elven), men til sist tvinger den beske realisme-mammaen seg opp gjennom luftrøret og ut av munnen. Det skjer etter at fireåringen har hoppet opp og ned og begeistret fortalt at

— Daniel kan ta med seg vannmelon! Vi skal ha lussekatter og vannmelon, mamma! Vannmelon er det beste jeg vet!

Uh-oh. Der og da er grensen nådd. Denne fantasien tar av, selv for en overbegeistret fireåring. Dessuten er det umulig å få tak i spiselig vannmelon i Oslo i desember.

— Nei, Turbo. Vannmelon får du nok ikke på Lucia. Vannmelon spiser vi om sommeren, vennen min.

Jentungen stopper i spranget, og ser usikkert opp på meg. Blir hun motsagt, altså? Tar hun feil? Ingen vannmelon?? Eller tuller mamma, som hun så ofte gjør?

— På Lucia er det ikke vanlig å spise vannmelon. Ikke frost-kake heller. Men det vi skal, er at du skal gå i tog og synge sanger, og så skal vi spise lussekatter og frokost sammen etterpå. Og det blir kjempekoselig! Jeg gleder meg SÅ mye til å se på toget deres!

Skuffelsen er allerede glemt. Jentungen stråler, hopper videre, og konstaterer at:

— Det er ikke lenge til heller. Det er seri-øst kort til Lucia. Det sier Atle. Da skal vi ha lussekatter! Pappa skal også komme og spise lussekatter?

Yess, tenker jeg, øyeblikket er reddet, forventningsstyringen er i boks, og frøkna er glad og fornøyd likevel. Godt jobba, mor!

— … og sjokolademuffins!

 

Ordknapp onsdag (med rikt dyreliv)

… eller den dagen jeg fant en pingvin innafor Ring 3. Den veldig sjeldne og ganske uovertruffent sjarmerende Oslopingvinen, I presume!

Finn én feil: November. Gråvær. Parkdress. Ettermiddag. Oslo. Pingvin.

Jeg tror jeg er over gjennomsnittet glad i unger.

Visse livsvalg kan nok tyde på det 😉 Og mannen min er sikker i sin sak: kjerringa er rett og slett særdeles, på grensen til unormalt, glad i barn. Men før vi durer i gang med dagens lille beskrivelse må jeg bare understreke at jeg er fryktelig glad i barn generelt. Små barn, store barn, bittesmå babyer med varme, dunete hoder (smelt smelt, rasle rasle!), tiåringer i den smått obsternasige besserwisserfasen og lange slamper med stinkende fotballsokker (de to siste kategoriene fremstår kanskje ikke umiddelbart som utpreget rasle-materiale, men de har sine helt spesielle fordeler, de også!). Jeg har blitt spurt mange ganger om hvilken alder jeg liker best, men favorittalder er vanskelig å ha. Alle aldere har sitt- på godt, og på vondt. Langt viktigere enn enhver alder er dessuten hva slags person som besitter den.

Men med dette forbeholdet i boks, må jeg innrømme at jeg er veldig, veldig svak for fireåringer. Fireåringer, ass <3 Akkurat i grenseland mellom småbarn og bare «barn». De har lagt av seg de verste toddlerfaktene, de kan ta beskjeder, forstå konsekvenser, føre vettuge og ofte svært morsomme samtaler. De elsker å hjelpe til, de vil så gjerne være store, de suger til seg kunnskap, fakta og ferdigheter som små svamper og brenner etter å vise dem frem og ta dem i bruk.

De river ikke ned alt de finner og tømmer oppvaskmiddel over hele gulvet, de ramler ikke ned trapper- i hvert fall ikke like ofte som før- og passer seg snusfornuftig for bilene. Men de er fremdeles små nok til å synes at å forundres av alt, til å tenke magisk, til å komme med de rareste betraktninger og uttalelser som gjør enhver mørkegrå novemberdag ti reiser lysere. En fireårings entusiasme kjenner ingen grenser (det gjør heller ikke raseriet eller staheten når de er trøtte og/eller sultne, men det er en annen historie), og de er små og uskyldige nok til ikke å legge plagsomt stor vekt på hva andre måtte synes og mene.

Den tirsdagen jeg hadde gleden av å ta følge med en pingvin på bussen- en veldig pratsom og glad liten pingvin, fullstendig ubekymret for hva andre måtte tenke og overstrømmende glad* når eldre damer på bussen kommenterte den fine maska hennes- kjente jeg det velkjente lille stikket bak i brystkassa et sted. Snart er hun fem, før jeg vet ordet av det er hun seks, og snipp snapp snute er den lille hoppetussa byttet ut med en sikkert like flott, men mer forbeholden og moden skolestart-utgave. Da er pingvinenes tid forbi, og på grå novemberdager kommer jeg til å savne den sårt.

Men men, jeg får si takk for bussturen som var, pakke den inn og gjemme den oppi den store skattkista med minner, og trøste meg ved tanken på at jeg har i det minste én, og kanskje til og med to, fireåringer igjen å nyte! 😉

___________________

*Dette er egentlig feil, men setningen ville blitt så snirklete og uforståelig at jeg bare lot det stå. Saken er jo den at fireåringer ikke blir overstrømmende glade over en slik kommentar, slik en toåring ville blitt («Jeg er FIN!») eller en sjuåring ville faket («Det er høflig å være glad når noen sier noe pent til deg»). De vet jo dette allerede. Typisk fireåring-reaksjon på at en dame på bussen sier «Du var jammen en søt liten pingvin!» er laidback glede, men null prosent overraskelse. Hun vet jo utmerket godt at hun er en pingvin, og dessuten er både hun og pingviner søte. Så selv om det er kjempehyggelig, er det liksom ikke noen big deal. Enda en grunn til hvorfor det er umulig å ikke digge fireåringer.

Tålmodighet, tålmodighet…

Tålmodighet.

Det er udiskutabelt den største leksa jeg har lært siden eldstejenta meldte sin skrikende, fektende ankomst til verden for ganske mange år siden. Deretter har læringskurven vært bratt og konstant, og ennå er jeg langt fra utlært.

Tålmodighet.

Det er lettere sagt enn gjort, er det, når det rasjonelle, tenkende hodet ditt vet at du har unormalt mye å gjøre på jobben. Mye som skulle vært gjort på jobben. Januarbølgen slutter jo aldri, innboksen bare vokser og vokser, telefonen ringer i et kjør, du har ikke gått fra jobben med en god følelse siden juleferien var over. Ikke før jul heller, når sant skal sies.

Så viser onsdagens tannfrembrudd seg å være noe annet, noe verre. Den lille kroppen som ruller mot deg under dyna midt på natta er varm nok til å steke egg på. Du røsker av pysjen i halvsøvne, roer med en trøtt hånd på ryggen, såda såda, vi må sove litt nå, lillemann. Sov, kanskje du føler deg bedre i morgen.

Tre kvarter før du likevel må stå opp, sovner han. Når han våkner, er det selvsagt ingen bedring å spore. Han hoster som en gammel mann med bronkitt, og selv om tempen har gått ned er den på ingen måte i Frisk nok til barnehage-enden av skalaen. Utfallet er gitt, du må bli hjemme.

Nettopp slik startet torsdagen for min del.

Effektiv jobbdag? Effektiv husdag? Overhodet ikke, men jeg fikk i alle fall testet ut utrolig mange variasjoner med togskinnene våre!

 

OK, så ryker jobben. Dårlig timing, men det får bare være. Med tiden har jeg blitt strengere på dette og flinkere til å skyve dårlig samvittighet til side. Sykdom skjer, både store og små. Det er ingen krise, ingen er uunnværlige og aller minst jeg, jobben får ordne opp selv. Så langt, så vel. Tålmodigheten har på ingen måte blitt satt på prøve.

Men deretter? Åtte timer i et rotete hus med en 2,5-åring som er syk nok til å være grinete og frisk nok til å være aktiv. Ungen i seg selv kunne vært en tålmodighetsprøve en gang i tiden, men etter hundreogtjuetusen runder med nattevåk, dårlig søvn, avlyste planer, paniske trilleturer og maratonløping opp og ned trappa med hylende unger på skulderen, er det grei skuring. Til mine store barns fortvilelse: mor.gir.seg.aldri.

Utfordringen viser seg å være huset. Rettere sagt kombinasjonen av ett stykk smårotete hus med akutt behov for rydding av kjøkken, innsats på vaskerommet, støvsuging og klesbretting og sortering. Den effektive delen av hjernen slår inn: nå har jeg en dag hjemme, og den må brukes! Gudene skal vite at det trengs! Jeg får ikke gjort noe på jobb, det er jo synd, men i mangel av tom innboks dagen etter kan jeg i det minste få tømt oppvaskmaskinen og jaget noen av de verste hybelkaninene på dør. Eller?

Som mange sikkert har gjettet- eller har erfaring med-, er ikke syke 2,5-åringer spesielt interessert i å sitte rolig mens mamma vasker gulvet. Bison er overhodet ikke interessert. Oppmerksomhetsspennet er på ca fem minutter, maks. Han er, som toåringer flest, bare sånn måtelig interessert i å leke alene og jaffal ikke i dag, når han føler seg tufs. Dessuten er det umulig å la mamma gjøre noe som helst i fred, han skal jeppe til. Toåring og vaskebøtte? Ok, når absolutt alle omstendigheter ligger til rette for det, kan det være artig og lærerikt. Men omstendighetene ligger ikke spesielt godt til rette når toåringen er pjusk og utålmodig, og mor har sovet omtrent tre timer til sammen.

Bison inspiserer vasken av Happa- og Dingliskolleksjonen sin (14 stykker), som fikk  seg en tur i vaskemaskinen. Hvordan jeg fikk overtalt ham? Ved å si at de skulle vaske seg og kjøre karusell 😉

Jeg går rundt og ser på rotet. Det roper til meg. Kom og vaaaask meeeeg, brøler flatskjermen med fingermerker og fettflekker. Kom og ryyyyyddd meeeeg, piper vaskerommet, utmattet av mange måneders resultatløse forsøk. I åtte timer er jeg dømt til å gå rundt og se på dette rotet (det slipper jeg jo på jobb, sant?), uten å få gjort mer enn et bittelite piss i havet.

Det er jo til å grine av, og jeg kjenner humøret synke. Jeg ha’kke TID til å gå rundt og gjøre… ingenting!

Men vent litt. Det er som det er. Jeg kan ikke få gjort noe med jobben, jeg kan få gjort begredelig lite med huset (og vi som skal ha gjester i helgen…), men jeg kan få gjort noe med ungen min. Vi har åtte timer alene, han føler seg ikke bra, det er åpenbart hva som er jobben min akkurat her, akkurat nå. Jeg er på ingen måte noe naturtalent når det gjelder å snu tankebaner og lete etter det positive, men nå kommer årelang tålmodighetstrening til nytte. Det er som det er, og det er opp til meg hva jeg gjør ut av dagen.

Så vi koser oss, Bison og jeg, og jeg holder med selvpålagte regel om å ikke bare kjøre enkelvarianten med mest mulig TV og nrksuper.no på Surfacen. Bison og jeg bygger tog. Vi leser Julia gjemmer seg. Vi leser Julia finner sokken!. Vi leser Pinnemann og Hei Kembo, og så setter vi på en klesvask. Så ser vi tre episoder av Småkryp, bygger mer tog, og Bison får herje med kjøkkenskuffene mens jeg tar ut av oppvaskmaskinen. Når vi er ferdig, er kjøkkenskuffen full av biler, plastdyr og en og annen smokk, men hva så. Guttungen smiler, og det må jeg også. Joda, dette er dagen for de små ting, men det funker. Og øvrige feil og mangler til tross: jeg gir meg selv et mentalt klapp på skuldra for å ha gjort noe bra ut av dagen som i en ideell verden ville vært gnistrende effektiv på minst en front. Det ble den ikke, og det er greit.

Jeg har kanskje ikke gjort så mye, men jeg har i alle fall fått gjort det viktigste.

… og jammen fikk vi tatt oss en lur, også!

***********************

… og tålmodighetstreningen fortsetter. Toåringen ble bedre og deretter dårligere igjen, og det som skulle blitt a) en effektiv ettermiddag i huset, og b) en rolig og svært etterlengtet fredagskveld i sofaen for mor og far, kokte bort i to timers maraton-grining, paracet i stikkpilleform og en gryende mistanke om at lillemann har fått ørebetennelse i tillegg til forkjølelsen og jekslene som er på vei. Da røk både vaskeplaner og slappe-av-planer, og i tillegg ryker høyst sannsynlig både Bisons elskede «bollett»-dansekurs og teaterturen Gubben og jeg skulle ta oss i morgen.

Osten og kjeksen står fremdeles i Remaposen, kjøkkenet må ryddes i morgen tidlig. Nå er det tid for å legge seg, for å overleve en sannsynligvis trøblete natt. Tålmodighet, tålmodighet. Jeg har nok fremdeles mange, mange lekser igjen å lære. God natt 😉