Korona, korona, korontene

… og jeg som håpet å slippe mer helsepreik. Hah! Helse- eller rettere sagt trusselen mot den- skal ikke prege bare blogg, men hele livet i ukene framover.

Det hjelper dog at det ikke er snakk om min private navlelo, for en gangs skyld (der er det intet nytt å melde, testresultatene er antagelig koronaforsinket). Neida, dette gjelder oss alle, her er vi alle i samme båt. Rettere sagt, vi er i hver vår båt. Av samme grunn.

I dag stengte Oslo kommune (og rett etter, hele landet) alle skoler og barnehager, en beskjed som nok har vært forventet av de fleste. Samtidig skal vi ikke lenger tilbake enn til forrige uke før det store flertallet tok dette koronagreiene ganske pent, vi har hørt det før, ‘sant, og verken SARS eller fugleinfluensa eller svineinfluensa ble noe i nærheten av det skremselsscenariet vi så for oss. Så hvorfor stresse nå?

Den eneste i min krets som stresset, var Bisons musikklærer. Hun er fra Singapore, der de virkelig kan sånt. Fra første koronatilfelle ble rapportert inn i Norge, den 26. februar, har hun drevet et effektivt, opplysende enkvinneskorstog på Facebook for å avsløre norske myndigheters mangel på handling. Responsen var stor- bare ikke fra oss innfødte nordmenn. Vi trakk litt på skuldrene og tenkte jada, jada, men det er da ingen vits i å krisemaksimere ennå?

… men det er jo ingen -maksimering, det er bare krise, og kveldens jubelkamp mot LASK gikk for tomme tribuner. Og det er utrolig fiffig å se hvor mye publikums tilstedeværelse betyr. Selv om det er verdensstjerner på banen, og pasninger i toppklasse, føles det likevel litt som å se Skeid spille på Nordre Åsen. Hehe.

Helt fram til denne uka så ting ganske normalt ut. På mandag kom den første beskjeden: Oslo kulturskole avlyser den store konserten i konserthuset fredag 13. Det var nedtur! Og jeg skal innrømme at jeg i et kort øyeblikk tenkte stygge tanker om overreaksjon og «Jammen, de har jo øvd så mye». Kulturskolen forble alene om reaksjon på mandag. Men allerede tirsdag kom neste beskjed- NOSUS-orkesteret, der de to midterste spiller, avlyste Maestrokonserten i slutten av mars. Og på onsdag fikk jeg egentlig bare en type epost gjennom hele dagen: avlysning av trening, avlysning av kamper, avlysning av seminarer og flere konserter. Samtidig endret tonen på Facebookfeeden seg til noe i nærheten av opprørsk stemning, med foreldre som ikke kunne fatte og begripe hvorfor skoler holdt åpent når alle bedrifter som kan sender sine ansatte hjem. Underskriftskampanjer og leserinnlegg og tjo og hei- jeg hadde til og med et par meget lovlydige bekjente som oppfordret til sivil ulydighet.

Så da det gikk ut melding om at byrådet vurderte skolestengning var det ingen som ble overrasket. Og det er vel kanskje der vi er nå, et punkt som hittil har vært ukjent for sånne grønnskollinger som meg som aldri har opplevd en ekte pandemi før, det punktet der alle tiltak må settes i gang brått og brutalt, ellers har det ikke effekt- og folk faktisk begynner å skjønne det.

Hei, hvor ble alle sammen av? Forrige uke var bussen stappfull av folk. Men etterhvert som alvoret går opp for Oslos befolkning blir det bedre og bedre plass. I går hadde vi 23-bussen praktisk talt for oss selv.

Jeg synes det er veldig greit at de bare stenger ned alt nå, klart og tydelig, ingen rom for vurdering og tvil. Og jeg er enig i kritikken om at disse beslutningene nok skulle vært tatt noen dager tidligere- på den annen side er det så fryktelig lett å sitte på sidelinjen og kritisere i etterkant. Nå får vi bare gjøre det beste ut av det…

… og hvordan skal vi få til det, da? På en måte er min familie i en heldig situasjon. Gubben jobber masse hjemmefra- og nå blir det nok en del avlysninger av møter og slikt i ukene som kommer i tillegg. Jeg er jo hjemme. Det kunne så definitivt vært verre, og jeg føler inderlig med de som MÅ på jobb, kanskje i en smitteutsatt stilling i helsesektoren, samtidig som barnehagen stenger (trommer myndighetene sammen noen barnepassordning til disse, mon tro? Det burde da kunne gå an?) Eller til de som mister inntekt, og ikke minst frilansere og små bedrifter innen kultursektoren, som nå avlyser på alle bauger og kanter. Sammenlignet med mange andre har vi lite å være bekymret for.

Samtidig må jeg innrømme at det skal bli et par spennende uker framover. Det er ingen liten oppgave vi har fått i fanget, for dette er jo ikke ferie. Langt derifra! Vi skal drive hjemmeopplæring av to barneskolebarn, samtidig som vi holder to viltre barnehagegutter i ørene og gjeter et par tenåringsgutter som i varierende grad klarer å holde selvdisiplinen oppe. Dette skal vi gjøre mens far jobber fullt og mor går på halv fart- bokstavelig talt. Og helt uten lokkemidler som kino, museum, lekeland eller svømmehall.

Testing, testing. Dette er en forsmak på ukene som kommer. Liten frøken driver med stavskrift på den ene siden av bordet, voksen sønn får opplæring i nødvendige life skills på den andre siden: ompotting av blomster. Nå kan han!
Hvis vi får til mange sånne stunder, uten for mye forstyrrelser eller masing, så skal jeg si meg fornøyd.

La oss si det sånn: å stå opp i morgen og «ta dagen som den kommer» høres herlig befriende ut. I teorien. Men jeg kan love at i vårt hus, i denne situasjonen, er det oppskriften på katastrofe.

Så, what to do? Det første og kanskje det viktigste jeg gjorde var å kjøpe en Toro langpannekake. Etter middag fikk alle kake (gulrot) og tordentale (pisk), der jeg klart og tydelig ramset opp hva som var forventet de kommende dagene og hva som må til for at det skal funke. Jeg har satt opp en rullerende plan for hundelufting, samt dagsplaner for hver enkelt med innlagt ryddetvang (for det blir så mye rot når alle er hjemme. Og da må alle bidra med å rydde det opp igjen. Ingen unnasluntring!). Hvis det funker sånn som jeg ønsker, får vi to uker der skolearbeidet blir gjort, øvingen blir utført, Minsten får lekt fra seg utendørs, det blir ikke altfor mye TV, og vi får til og med lagt inn noen (koselige?) stunder med fellesaktiviteter som lesing, filmkveld og spill. Hvis det funker sånn som jeg ønsker, blir dette to rare og intense, men fine uker. Og hvis det funker sånn som jeg ønsker, så hater ikke alle trynet på hverandre før vi er halvveis :-p

Og hvis det funker sånn som helsemyndighetene ønsker, så bidrar vi dermed på vår lille måte til å flate ut kurven over smittede, så ikke hele landet går ad undas. Vi er friske og raske hele bunten (bortsett fra meg, da, men det er noe annet. Immunforsvaret mitt er muligens det eneste som fungerer slik det skal i denne kroppen, og uansett er en dødelighet på usle 1-2% vilt gode odds i min begrepsverden!), og ingen av oss er spesielt engstelige for viruset i seg selv. Men dette er nødvendig av hensynet til fellesskapet. For å ta vare på de syke og gamle, og sørge for at ikke hele samfunnsstrukturen kneler under en tsunami av virusinfiserte innbyggere. Da må vi alle gjøre vårt. Litt god gammeldags samfunnsånd, der altså, og det har verken ungdommen eller deres foreldre vondt av å oppleve.

Lykke til, alle som sitter koronafaste over det ganske land! Håper eventuelle floker i hverdagskabalen lar seg løse, og en stor applaus til alle helter som går på jobb og holder maskineriet gående!

(PS. Og en stor applaus til de få som faktisk var forberedt på hvordan dette ville ende. Bison får ikke fri, for å si det sånn- hans lærer har naturligvis vært i forkant og satt opp Skypeundervisning i hjemmestudioet sitt, så her er det bare å fortsette øvingen på Twinkles! *tommelopp*)

Og innen dette er omme, så er forhåpentligvis også de siste, kjipe, forhatte restene av vintermånedene også historie!

Stoooore forventninger

Det er snart Lucia. Faktisk er det veldigveldig snart Lucia!

I hvert fall når du er fire år og skal få gå i Toget (med stor forbokstav, ja) for aller første gang. Barnehagen vår er nemlig ganske stor, og av praktiske hensyn er det bare de to eldste årsklassene som går i tog (tro meg, det er kaotisk nok). Resten ser på. Barn og voksne sitter som sild i tønne langs veggene i gangen, lyset er avslått, og så går toget gjennom alle avdelingene, opp i andre etasje og en rundtur der, og så ned og tilbake igjen. Etter dette får vi servert Luciafrokost og lussekatter avdelingsvis, før det blir hadet-klemmer og mødre, fedre, tanter og bestefedre rusler til jobben, litt forsinket.

Det høres ut som en stemningsfull, men ganske enkel markering. For mange barn er det nettopp det. Men for noen er det virkelig stort. Turbo, som nå for alvor har tatt innover seg at hun faktisk skal få ha LYS og HVIT KJOLE og SYNGE i TOGET, alt det hun ikke fikk lov til i fjor, tilhører den siste gruppa.

Kulda har kommet. For noen betyr det siste sjans til å få skiftet dekk (ikke oss, ikke i år!), for andre betyr det at det «snart» er Lucia.

— Mamma, når er det Lucia? Er det Lucia i morgen?

— Mamma, er det Lucia snart nå? Du kommer på Lucia, ikke sant? Vi skal synge på Lucia! Det blir så GØY!

— Faktisk mamma, så er det snart Lucia. Det sier de voksne i barnehagen. Atle sier at det er Lucia veldig snart! Du skal komme på Lucia, ikke sant?

For all del, dette er søtt. Det hadde kanskje vært enda litt søtere hvis jeg hadde hørt det fem ganger om dagen og ikke femti, men hei- entusiasme er en bra ting. Den må jeg ikke ødelegge!

Samtidig innser jeg at det i år blir en Viktig Del Av Jobben Min å sjekke og dobbeltsjekke at den Luciadrakten som ikke har kaffeflekk eller er guttemodell faktisk passer og at glitter og lys ligger parat. Vanligvis ligger diverse drakter stappet opp i et av skapene på soverommet, og et eller annet batteridrevet lys lar seg lokalisere i en av kjøkkenskuffene, men i år må det grundigere forberedelser til. Mange unger er fornøyd med en hvit skjorte, noen få kunne ikke brydd seg mindre (jepp, jeg har hatt barn av den sorten også), men det er åpenbart at for husets fireåring er dette en stor og viktig dag. Her skal intet overlates til tilfeldighetene. Dessuten vet vi av bitter erfaring at verken KappAhl eller Clas Ohlsson åpner før klokka ti, og vår lokale Clas’ern er uansett tomme for batterilys et par dager før Luciadagen.

 

Så altså, entusiasme er flott, og forberedelsene skal gjøres grundig dette året. Så langt, så vel. Men halvveis rundt Totoroskogen på søndagstur i den aller tidligste vinteren, innser jeg at dette ikke holder. Vi må nok ty til en aldri så liten dose drømmeknusing forventningsstyring også. For dette tar helt av.

— Snart er det Lucia, mamma! Alle mammaene og pappaene skal høre på at vi synger! Og så etterpå skal vi kose oss og spise lussekatter! Vi skal få bake lussekatter og vi må putte rosiner i hullene, det har Atle sagt. Jeg skal lage mange lussekatter så du kan få, og pappa, og lillebror, og storesøster, og…

— Det kan hende storesøster ikke kan komme, det er skole, vet du.

— Men hun kan kanskje komme da!

— Eh, ja (tenke hardt på timeplanen til eldstejenta og alle de andre etter tur, kanskje det finnes et lite håp?). – Kanskje en av de store kan komme. Vi får se.

— Yeeeah! Og så skal vi spise mat også, mamma.

— Ja. Frokost og lussekatter. Det blir så hyggelig, Turbo!

— Ja, men ikke bare lussekatter da. Vi skal ha muffins, med sånn hvit krem på. Og gelé!

— Gelé?

— Ja, mammaen til Frida skal lage gelé for Frida sier hun lager den besteste geléen.

— Jeg vet ikke om så vanlig å ha med gelé på Lucia, vennen.

— Jo! Og så skal vi ha Frostkake og disco og gaver og masse sjokolademuffins og noen kan ha på seg spøkelsesmaske!

Det er i dette øyeblikket jeg innser at Luciafeiringen inne i Turbos lille hode har gått fra den søte Karsten- og Petravarianten vi har lest om på sengekanten, til å bli en mix av Svart senker natten seg, jul og karneval og Halloween og bursdag, i en eneste gedigen fire år gammel festfantasi. Men men. Jeg klarer å holde munn, i hvert fall en stund. Kanskje hun skal få ha sine drømmer i fred, hun blir vel fornøyd når dagen opprinner uansett, selv om det ikke var helt som hun hadde tenkt seg?

Kjeftamentet bare går og går, fortere enn beina. Hun prater stadig mer oppglødd om alt som skal skje på Lucia (mulig hun nevner noe om elefanter og kameler også, men akkurat da er jeg mest opptatt av at ikke lillebror skal balansere seg ut i den iskalde elven), men til sist tvinger den beske realisme-mammaen seg opp gjennom luftrøret og ut av munnen. Det skjer etter at fireåringen har hoppet opp og ned og begeistret fortalt at

— Daniel kan ta med seg vannmelon! Vi skal ha lussekatter og vannmelon, mamma! Vannmelon er det beste jeg vet!

Uh-oh. Der og da er grensen nådd. Denne fantasien tar av, selv for en overbegeistret fireåring. Dessuten er det umulig å få tak i spiselig vannmelon i Oslo i desember.

— Nei, Turbo. Vannmelon får du nok ikke på Lucia. Vannmelon spiser vi om sommeren, vennen min.

Jentungen stopper i spranget, og ser usikkert opp på meg. Blir hun motsagt, altså? Tar hun feil? Ingen vannmelon?? Eller tuller mamma, som hun så ofte gjør?

— På Lucia er det ikke vanlig å spise vannmelon. Ikke frost-kake heller. Men det vi skal, er at du skal gå i tog og synge sanger, og så skal vi spise lussekatter og frokost sammen etterpå. Og det blir kjempekoselig! Jeg gleder meg SÅ mye til å se på toget deres!

Skuffelsen er allerede glemt. Jentungen stråler, hopper videre, og konstaterer at:

— Det er ikke lenge til heller. Det er seri-øst kort til Lucia. Det sier Atle. Da skal vi ha lussekatter! Pappa skal også komme og spise lussekatter?

Yess, tenker jeg, øyeblikket er reddet, forventningsstyringen er i boks, og frøkna er glad og fornøyd likevel. Godt jobba, mor!

— … og sjokolademuffins!

 

Ordknapp onsdag (med rikt dyreliv)

… eller den dagen jeg fant en pingvin innafor Ring 3. Den veldig sjeldne og ganske uovertruffent sjarmerende Oslopingvinen, I presume!

Finn én feil: November. Gråvær. Parkdress. Ettermiddag. Oslo. Pingvin.

Jeg tror jeg er over gjennomsnittet glad i unger.

Visse livsvalg kan nok tyde på det 😉 Og mannen min er sikker i sin sak: kjerringa er rett og slett særdeles, på grensen til unormalt, glad i barn. Men før vi durer i gang med dagens lille beskrivelse må jeg bare understreke at jeg er fryktelig glad i barn generelt. Små barn, store barn, bittesmå babyer med varme, dunete hoder (smelt smelt, rasle rasle!), tiåringer i den smått obsternasige besserwisserfasen og lange slamper med stinkende fotballsokker (de to siste kategoriene fremstår kanskje ikke umiddelbart som utpreget rasle-materiale, men de har sine helt spesielle fordeler, de også!). Jeg har blitt spurt mange ganger om hvilken alder jeg liker best, men favorittalder er vanskelig å ha. Alle aldere har sitt- på godt, og på vondt. Langt viktigere enn enhver alder er dessuten hva slags person som besitter den.

Men med dette forbeholdet i boks, må jeg innrømme at jeg er veldig, veldig svak for fireåringer. Fireåringer, ass <3 Akkurat i grenseland mellom småbarn og bare «barn». De har lagt av seg de verste toddlerfaktene, de kan ta beskjeder, forstå konsekvenser, føre vettuge og ofte svært morsomme samtaler. De elsker å hjelpe til, de vil så gjerne være store, de suger til seg kunnskap, fakta og ferdigheter som små svamper og brenner etter å vise dem frem og ta dem i bruk.

De river ikke ned alt de finner og tømmer oppvaskmiddel over hele gulvet, de ramler ikke ned trapper- i hvert fall ikke like ofte som før- og passer seg snusfornuftig for bilene. Men de er fremdeles små nok til å synes at å forundres av alt, til å tenke magisk, til å komme med de rareste betraktninger og uttalelser som gjør enhver mørkegrå novemberdag ti reiser lysere. En fireårings entusiasme kjenner ingen grenser (det gjør heller ikke raseriet eller staheten når de er trøtte og/eller sultne, men det er en annen historie), og de er små og uskyldige nok til ikke å legge plagsomt stor vekt på hva andre måtte synes og mene.

Den tirsdagen jeg hadde gleden av å ta følge med en pingvin på bussen- en veldig pratsom og glad liten pingvin, fullstendig ubekymret for hva andre måtte tenke og overstrømmende glad* når eldre damer på bussen kommenterte den fine maska hennes- kjente jeg det velkjente lille stikket bak i brystkassa et sted. Snart er hun fem, før jeg vet ordet av det er hun seks, og snipp snapp snute er den lille hoppetussa byttet ut med en sikkert like flott, men mer forbeholden og moden skolestart-utgave. Da er pingvinenes tid forbi, og på grå novemberdager kommer jeg til å savne den sårt.

Men men, jeg får si takk for bussturen som var, pakke den inn og gjemme den oppi den store skattkista med minner, og trøste meg ved tanken på at jeg har i det minste én, og kanskje til og med to, fireåringer igjen å nyte! 😉

___________________

*Dette er egentlig feil, men setningen ville blitt så snirklete og uforståelig at jeg bare lot det stå. Saken er jo den at fireåringer ikke blir overstrømmende glade over en slik kommentar, slik en toåring ville blitt («Jeg er FIN!») eller en sjuåring ville faket («Det er høflig å være glad når noen sier noe pent til deg»). De vet jo dette allerede. Typisk fireåring-reaksjon på at en dame på bussen sier «Du var jammen en søt liten pingvin!» er laidback glede, men null prosent overraskelse. Hun vet jo utmerket godt at hun er en pingvin, og dessuten er både hun og pingviner søte. Så selv om det er kjempehyggelig, er det liksom ikke noen big deal. Enda en grunn til hvorfor det er umulig å ikke digge fireåringer.