Palenga: 300 på hvert lag

Palenga primary School var den aller største vi besøkte på turen. Stor- overveldende stor. Den virket kanskje ekstra stor når alle elevene hadde på seg uniform og hadde kort hår, for vi har vært på store skoler i Norge uten å føle helt det samme trøkket. Eller kanskje det faktisk var et trøkk, fordi alle skolens elever kom strømmende for å hilse på (eller spille fotball).

Dagen før hadde vi tilbragt time etter time langs landeveien, på vei fra Kampala i sør til Gulu i nord. Og tro det eller ei, riksveiene i Uganda holder god standard!

WP_20151027_077

Rett fram…

WP_20151027_076

… og rett fram.

WP_20151027_078

Det hjalp likevel ikke så mye da regnskyllet kom. Katter, hunder og kniver. Og regnskyllet fulgte oss hele veien til de støvete landeveiene, som raskt ble forvandlet til gjørmeveier. I tillegg dugget det som fy inne i bilen, så sønnen min fikk etter hvert oppgaven med å tørke av ruta hvert tiende sekund.

Da vi nærmet oss Gulu by, var vi tilbake på de røde, støvete grusveiene. Og det regnet. Regnet i bøtter og spann, og langs veikanten gikk og syklet folk etter beste evne med gjørma rant og sola begynte å gå ned. Jeg har skrytt av sjåførene våre mange ganger og kommer til å gjøre det igjen, men hvordan de klarte å holde pulsen nede mens de manøvrerte på smale, sleipe veier uten lys og med både voksne og barn gående/løpende/syklende på hver side av veien, er meg en gåte.

Jeg skal fortelle mer om Gulu, og hvilken betydning dette området har, i neste Uganda-innlegg. Akkurat nå må vi bare spole frem til neste dag, da vi nok en gang beveget oss langs landeveien, ikke så langt ut av byen- en halvtime kanskje- og rullet opp foran mange, store bygninger. Welcome to Palenga primary!

WP_20151028_015

Detalj fra rektors kontor. Selv om skolen var stor, var den av samme standard som de to forrige: et nakent rom med murgulv og murvegger, med en enkel pult og masse papir. Det eneste stedet jeg så en pc under hele turen, var på internettkafeen på Bomah hotel. Ellers var det meste pc-løst. Her kjører vi papir! Legg forresten merke til det flotte skjoldet, med Uganda crane og Uganda kob. Dyrelivet var en kilde til stolthet for de fleste menneskene vi snakket med!

På denne skolen hadde de planlagt en grundig presentasjon av klubbene sine. Det hadde vi fått både på St.Kaloori-Keera og Natigi også, men her hadde rektor og de ansvarlige lærerne satt opp et enda tettere program med mange barn som skulle presentere litt av det de holdt på med.

Vi fikk blant annet møte barna i Writers’ Club, et prosjekt som Christine på Gulu-kontoret hadde snakket varmt og engasjert om. Her drives det nemlig effektivt, og skriveklubbene på skolene i Gulu-distriktet slår opptil flere fluer i ett smekk: noen barn får skrivetrening. Andre barn får lesetrening (de utgir barnas historier i små hefter som de distribuerer rundt. Veldig nyttig for alle de som ikke har en eneste bok hjemme, og det er mange!). Ikke minst leser barna i klubbene historiene sine høyt for hverandre og kommenterer og gir hverandre feedback. Og støtte. For det er ikke bare fine historier, dette, noe Christine hadde vært klar på under briefingen. Jevnt over er det en del sosial nød og elendighet i Uganda, slik det som regel blir når fattigdommen er dominerende, men Gulu og resten av det nordlige distriktet har blitt rammet hardere enn de fleste andre. Joseph Kony og hans gærninger Herrens Frigjøringshær har sørget for mange raserte liv, store flyktningeleire, ødelagte familier og traumatiserte mennesker. Resultatet av dette gir seg selv. Gutta mine gjorde store øyne til historiene, som handlet om en jente som ble gitt bort til barnehjem fordi faren hennes hadde funnet seg en annen dame. Om en heksedoktor som lurte folk til å betale penger de ikke hadde. Om vold og fyll og tyverier. Nå skal man ikke nødvendigvis anta at alt dette har rot i begredelige historier fra virkeligheten, skriveklubbene inneholdt også mye ungdomsgrubling, moro og fri fantasi. Men de fungerte også som en slags ventil, og derfor var det viktig de voksne i rundt klubben var trenet til å la gode historier være gode historier, men plukke opp de tilfellene der det lå tyngre bagasje bak.

WP_20151028_018

Skriveklubben har høytlesning med påfølgende diskusjon. Esther i 6. klasse leser sin historie, mens eldstegutten følger nøye med (en dyd av nødvendighet. Riktignok er engelsk helt gangbar mynt i Uganda, alle snakker engelsk i hvert fall til en viss grad. Men aksenten kan være tung, og det var ikke alltid like lett å forstå alt som ble sagt)

WP_20151028_030

Og her får eldstemann historiene overlevert. Nå ligger de på kjøkkenet mitt i påvente av å komme fram til klasse 9A.

Helseklubben hadde også en oppvisning for oss, med sine tiltak og sanger for å bedre miljøet og helsen. Hjemme som på skolen. Protestsanger mot «early marriage», hvorfor man må bruke sko selv når det ikke regner, hvorfor det er viktig å vaske hender. Ting som kanskje er en selvfølge for oss, men ikke like mye for de som har begrenset tilgang til både sko og vann… og kunnskap om barns rettigheter, ikke minst.

Og til sist: rosinen i pølsa. Sportsklubben- og seigmenn og såpebobler, Ahlgrens Bilar og ballonger. Og fotballen, selvfølgelig. Egentlig bare en artig avslutning på vårt møte med sportsklubben (sport… fotball… internasjonal forståelse, ikke sant?), men det ble raskt mye større da hele skolen meldte sin interesse. Først kom det 15-20 gutter i tiårsalderen fra den ene bygningen. Så kom et dusin jenter slentrende fra den andre siden av skolegården. Og før vi visste ordet av det, hadde vi sparket i gang den største fotballkampen jeg noen sinne har sett. Det var 300 på hvert lag, minst, og hvem som spilte hvor var mildest talt uklart. Ballen føyk over gresset og den røde jorden, opp i tretoppene i mangotrærne som omkranset hovedbygningen. En enorm flokk med elever sprang først hit, så dit, mens latteren og ropene ga gjenlyd mellom murveggene og fikk søvnige marabouer til å flakse dovent vekk fra levenet. Det hendte jeg fikk øye på en av gutta mine, men stort sett var de bare en del av malstrømmen av mennesker. Flagrende skjørtekanter, bein og armer i alle retninger, hvite tenner i brede smil. Barn som spiller fotball.

WP_20151028_024

Hey, hvor ble det av ballen?

WP_20151028_025

Der! DER! Sett fart, folkens!

WP_20151028_027

… det litt skumle øyeblikket når ballen fyker over hodet på deg og du innser at alle snart kommer galopperende i din retning. Herlig!

Unger er unger. Unger er virkelig unger. Det har jeg riktignok alltid visst, vi har vel alle vokst opp med «mye er forskjellig, men det er utenpå». Men aldri har jeg sett det så tydelig som når mine gutter- norske, litt bortskjemte, godt vant, velfødde og velkledde- møtte en helt annen virkelighet, og allikevel brukte sånn ca to minutter på å skli rett inn i gjengen og bare ha det gøy.

Så slik var dagen vår på Palenga Primary. Men vi må ikke forglemme en viktig detalj. For når vi først er inne på at unger er unger, så var min elleveårings opplevelse av dagen av en noe annen karakter. Joda, det var morsomt å møte barna i skriveklubben. Og de som underholdt oss fra helseklubben var kjempeflinke til å synge. Fotballkampen var bare superkul, jeg vil ha en Uganda Cranes-fotballskjorte, mamma!

Men det aller, aller største inntrykket? Det kom fra rektors kontor. For hva hadde rektor på kontoret sitt, helt oppe under (de litt utette) taklistene? Jo, han hadde flaggermus! Flaggermus på kontoret! Så mens vi voksne og storebror satt og hørte på rektor fortelle om skolens utfordringer og muligheter, satt elleveåringen med store øyne og fulgte med på livet i Familien Flaggermus oppe under taket. Jepp, unger er unger!

WP_20151028_016

Et veldig uskarpt og lite informativt bilde fra taket på rektors kontor på Palenga primary school, Gulu, Uganda. Men det ER altså flaggermus! De kravlet rundt og pep så vi kunne høre dem skikkelig godt! Hilsen Even, 11 år 😉

 

Arnold besøker Natigi Chance School

Videre, videre, videre.

Inn i det grønne, ut av gjørmeveiene, forbi kuene, det er frodig og tett så langt øyet kan se. Vi klamrer oss fast til håndtakene inne i firhjulsstrekkeren for å unngå å slå hodet i taket, når sjåføren forserer digre hull og grøftekanter på vei gjennom den tette vegetasjonen.

— Not too far left now, sier Safi, når vi nærmer oss en time ut fra hovedveien nordover i landet. — Maybe twenty minutes or something. Så det er bare å fortsette og holde seg fast, men ett spørsmål brenner på tunga. — But Safi… where are the people? I haven’t seen a house for half an hour, or even more. Where do the pupils live?

Safi kaster hodet bakover og brøler av latter så magen rister. –– Over there, ma’am, over there. Han gestikulerer ut av vinduet og inn i den grønne skogen. — They live inside the forest. You can’t see the huts from the road, but they are there. The people here keep cattle for a living, they are not farmers like yesterday, so they live a little bit here, a little bit there, you know what I mean?

grønt

Grønt, grønt, og grønt. Noen steder viltvoksende, andre steder mer åpent. Virkelig  jungel var det egentlig aldri, men det var mer enn tett nok.

Grønt3

Oh shit, we’re cattle-blocked. Again. Imponerende horn på de dyrene, forresten!

På dag to av vår lille skoleturné er det den minste skolen som står på programmet. I motsetning til Keera, som vi besøkte dagen før, er Natigi fremdeles klassifisert som en non formal school. Den er avhengig av økonomisk og praktisk støtte fra bistandsorganisasjoner, engasjerte medarbeidere, foreldre som stiller opp, og velvilje fra en og annen landeier (mot slutten av besøket dukket det opp en velholden mann som uten større viderverdigheter introduserte seg som «han som eier dette her». Jeg er ikke sikker på om det var tomta han siktet til, eller bygningene også. Uansett en person som har mye å si for Natigi, så vi hilste overstrømmende og var fulle av beundrende ord både om skolen, elevene og alt vi kunne komme på å kommentere. Kanskje med unntak av bygningen de håpet å bruke som lærerbolig.

 

Lærerhus

For å si det sånn, kravene til komfort blir vesentlig justert etter en tur til Uganda. Likevel ser jeg ikke helt for meg at denne boligen bidrar til å trekke velkvalifiserte lærere til Natigi med det aller første, dessverre.

 

Natigi var altså den minste skolen vi besøkte. Minst, lengst ute på landet, og mest i tråd med våre tanker om «afrikansk skole i bushen der barna sitter under et tre». Ja, for de gjorde faktisk det. I tillegg til tre-fire skikkelige skolebygninger med ordentlige klasserom (sånne ting som tavle og pulter til alle barna), var det tatt i bruk alt fra små skur og utendørs klasserom for å få plass til alle.

Elevene var også en blandet masse. Noen hadde skoleuniformer- relativt nye, eller på grensen til fillete. Enten i passe størrelse, eller for store eller for små. Størrelsen på elevene varierte også. I utgangspunktet er det en 1-7-skole, men det var innom mange klasserom der det satt for eksempel femten niåringer og så plutselig en tolvåring midt i flokken. På grunn av tilfeldigheter, kanskje, eller fordi vedkommende begynte sent, hadde hatt et opphold i undervisningen, eller rett og slett hadde dumpet.

Det samme var det i barnehagen. Ja, for Natigi Chance School har en liten barnehage også, for de som ennå ikke har begynt på skolen. EDDC-senter, heter det, og er i både form og innhold ganske annerledes enn de norske barnehagene. Kortere dager, men mer fokus på læring og tradisjonell førskole.

Vi går til barnehagen først. Guttene har gledet seg litt ekstra til dette. Riktignok gikk det greit å komme over sjenansen i møte med skolebarna dagen før, men de ser fram til å møte noen yngre barn, som er enda mindre sjenerte og kanskje lettere å komme i kontakt med én til én. Dessuten er de jo drevne storebrødre, må vite, og synes oppriktig at småbarn er søte. Vi går inn i murbygningen, som bare består av ett enkelt rom- litt mindre enn stua mi- med tavle på den ene veggen og noen velbrukte benker med tegnebord der barna sitter gruppevis og ser i bøker. Det aller mest påfallende ved rommet er hvordan det ligner på et norsk klasserom på en hvilken som helst barneskole. Ja, bortsett fra murveggene og de åpne vinduene og mangelen på linoleum og smartboard. Men alt annet er der. Radene med farger hengt over benkene. Bokstavene på veggen, plansjer med transportmidler, årets måneder, kroppsdeler og forskjellige typer mat. I en hylle langs den ene veggen står en eske med tom-emballasje som barna kan leke butikk med, akkurat som datteren min og klassekameratene hennes har i det nyoppussede klasserommet sitt i Oslo.

På toppen av skapet står det noe som fanger min oppmerksomhet. Hva er dette, er det skolemat? spør jeg, og læreren- en ung, høy jente med Redd Barna-t-skjorte og briller, smiler bekreftende. Det er maten deres, melk i forskjellige beholdere. Noen blander ut melken med for eksempel maismel, andre har bare melk.

WP_20151027_013

Skolemat på landsbygda. Er det en ting jeg gjerne skulle ha satt igjen her, ville det vært kjøleskapet mitt. Ikke at det hadde dugd stort uten strøm…

WP_20151027_017

Fargene som henger over benkene brukes ganske riktig til å øve farger med. Sjekk også plansjene som henger på veggen. Varianter av disse finnes antagelig fra Buenos Aires til Yakutsk, og det er en ganske fin tanke.

WP_20151027_011

Vi har med oss farger og tegnebøker, og etter et par instruksjoner fra læreren sitter alle elevene lydig (bare én farge til hver) og fargelegger «VALP» og «KATT» på norsk.

WP_20151027_018

Mor sjøl må også til pers når Sylvia drar fram kameraet. For anledningen flankert av en skikkelig prinsesse.

WP_20151027_020

Også i barnehagen fikk vi en liten oppvisning, med den globale slageren Hode, skulder, kne og tå! Jeg tipper den lille frøkna foran er en lillesøster som a) har begynt tidlig fordi hun kan gå sammen med storesøster og b) har arvet storesøsters uniform 😉

WP_20151027_024

Sjuendeklassingen falt pladask. Tror han savnet småsøstrene sine, tross alt!

WP_20151027_040

Bare to ledige plasser igjen på dumphuska nå…

WP_20151027_035

… og å hoppe strikk er alltid moro, tau duger helt fint. Hun i den svarte t-skjorta og skjørtet var læreren i barnehagen, og ellers selvskreven leke-sjef og kommandant ute i friminuttet. Tøff dame!

Etter besøket i barnehagen er det friminutt, og nok en gang blir vi utfordret til å være med på diverse kompliserte leker, og noen vi heldigvis drar kjensel på, som sisten, strikkhopp (med «strikk» av tau) pluss den alltid like populære fotballen. Litt artig er det at jentene stikker av med den ene ballen og lar fotballhuene seile sin egen sjø. Vi har også med oss slengtau, og såpebobler, og tida går mens ungen leker. Noen lærere kommer bort og veksler noen ord. De liker seg her, sier de, og synes Natigi er et fint sted å jobbe. Men de skulle gjerne hatt bedre betalt, lønna er ikke stort å skryte av. Litt bedre fasiliteter ville vært fint. Klasserom til alle hadde også vært en fordel.

Ja, for her sitter elevene virkelig rundt omkring der det er plass. Vi legger ut på en runde til alle klassene etter at friminuttet er over, med seigmenn og kulepenner, og er innom noen ganske trasige «klasserom». Men her tas alt i bruk, målet er at flest mulig skal med. Om det så blir litt trangt, som når et utett skjul som var lite i utgangspunktet må deles i to med et skjermbrett- ja, så gjør man det. Likevel er det imponerende å se hva de får til med det vanskelige utgangspunktet de har. Plakater med dikt, veggmalerier og plansjer henger overalt. Og stemningen er veldig god, både blant barn og lærere. Det er flott, men jeg går der likevel ikke med den følelsen så mange snakker om. Den «Åh, se så glade og blide de er, og så fint de lager det rundt seg bare med pinner og bark. Vi har litt å lære»-følelsen. Jeg føler først og fremst på at dette er himmelropende urettferdig. Og jeg tror ikke de hadde vært mindre glade og blide om de hadde hatt skikkelige doer og ordentlige klasserom, for å si det sånn. Nok en gang blir jeg en tanke beklemt ved tanken på hvem vi er, og hvordan de ser oss… og hvordan vi bare er på en snarvisitt inn i det som er deres hverdag, på godt og vondt.

 

WP_20151027_044

Skolekunst utenpå bygningene. Jeg hadde god lyst til å lukke skoddene, men det foregikk undervisning inne 😉

WP_20151027_045

Mens jeg ventet på å komme inn i sjette klasse, kunne jeg pugge distriktene i Uganda. Jeg trooor vi var i det distriktet som heter Nakaseke, eller så var det Nakasongola. Jeg så begge to på skilt underveis, i alle fall. Uh. Ser ut som litt pugging kunne være på sin plass. Jeg ville nok strøket på prøven!

 

WP_20151027_060

Her satt sjuende klasse og hadde naturfag. «Selve bistandsklisjéen, dette her», lo vår Redd Barna-guide. «Skole under et tre i Uganda, var det ikke det alle hadde lyst til å jobbe med?» Og jo, det er på mange måter flott. Men jeg kommer ikke unna følelsen av at disse ungene fortjener bedre.

WP_20151027_068

Dette er barnehagen sett utenfra. Etter friminuttet ble området plutselig invadert av både geiter og høner, og jeg tipper mine barnehagebarn ville blitt over seg av synet. Ekte dyr på vei inn i barnehagen deres?! Det ville vært noe, det! Men her er det selvsagt ingen som leer på øyenbrynet, hvis det da ikke er selveste lunsjen som har stukket av fra bålet bak skolen.

 

WP_20151027_058

Et av skurene som ble brukt som klasserom.

WP_20151027_047

… og et mer vanlig klasserom, der mine to sønner blir drillet i SubstiTU-sshon, som vår smått teatralske lærer tok en grundig gjennomgang på. Fun fact: på alle tre skolene vi var på fikk hver elev som hadde prestert noe- regnet et stykke på tavla, lest noe høyt, ellerø lignende- en liten applaus etterpå. Klapp-klapp-klapp! Klapp-klapp-klapp! Klapp klapp klapp-klapp klapp! Artig 🙂

WP_20151027_063

Første klasse hadde bare et lite avlukke. Men så var det ikke så mange elever heller. Her holder de på med bokstav-innlæring. Jeg legger merke til at teamet vi drar sammen med stadig tar stikkprøver og stiller spørsmål. Ikke noe stort, bare tilfeldige småting som «Kan du lese dette ordet, da?» og peke på et ord som står midt i rekken og ikke øverst. Ikke til forkleinelse for den enkelte lærer, men det har tradisjonelt vært mye pugg og papegøye-undervisning i skolesystemet her, og ikke alle lærerne er spesielt godt skolerte.

Når seigmann-posene begynner å bli slunkne og vi har sett enkelte av barneansiktene i minst tre forskjellige klasser (unger, asså!), er det på tide å ta hilserunden med rektor og lærere og etter hvert takke for oss. I mellomtiden brygger det opp til storm- av den svært lokale sorten- under nabotreet til klasse 6A. Skolen blir nemlig også brukt som valglokale, og diskusjonen blant mannfolkene som har sittet under treet og diskutert politikk begynner etter hvert å bli ganske så høylytt. Dessuten har de allerede strukket skoledagen enda litt lenger enn vanlig, for å gjøre ære på besøket (vi var jo senere ute enn beregnet, takket være de typiske forsinkelsene som alltid meldte seg, uansett hvem, hva eller hvor). Faktisk er det færre elever i dag også, nettopp på grunn av valget. Hvor magne elever det er her til vanlig, er usikkert. Noen lærere snakker om 3-400, noe som møtes med hevede øyenbryn av Redd Barna-ansatte fra Kampala. — 300 på listene ja, hvisker Samuel,– men hvor mange av dem har faktisk møtt til en skoledag, for ikke å snakke om et skoleÅR? Tipper det er mer snakk om 130-150.

Natigi Chance School var kanskje den av skolene som berørte meg sterkest. Det var så mye bra ved den skolen… og samtidig virket det en tanke håpløst, det hele. Langt fra folk. Uten nok materiell. Uten nok plass. Uten nok lærere. Jeg er sikker på at de gjorde en heltemodig innsats, alle sammen, og at de gjør en enorm forskjell i barnas liv. Men likevel. Alt pratet om elevlistene, om alle som ikke møter opp eller faller fra, om undervisningen som kanskje ikke holder helt mål på alle fronter, lærere som ikke orker den lange reiseveien, og ikke minst: det faktum at selv om de klarer å holde elevene her helt til sjuende klasse, så ligger ungdomsskolen så langt unna at nesten ingen begynner der… det var ikke så oppløftende, egentlig. Samtidig: hva er alternativet? Altfor mange barn i Uganda går ikke på skole i det hele tatt. Som i, null, niks, ingenting. Ingen matteundervisning, ingen engelsk, som er så viktig for å klare seg. Ikke noen klubber der de tar opp dagliglivets store og små problemer og prøver å finne løsninger. Ingen sjanse til å få jobb som krever lesing og skriving senere. Natigi CHANCE er nettopp det, og barna var helt tydelig stolte av skolen sin.

Så det er med veldig blandede følelser at jeg forlater Natigi, de høye, flotte jentene som sang så vakkert, og den unge fyren lilla skjorte (som sikkert kunne vært et ordentlig musikalsk talent i Norge, med foreldreoppbacking og privatundervisning i bøtter og spann) og setter oss inn i firehjulstrekkeren for å humpe tilbake til sivilisasjonen Nimrod hotel.

WP_20151027_074

Welcome welcome, visitors! Welcome to Natigi!

Jada, mor måtte svelge hardt og stirre i taket underveis i konserten. Flotte ungdommene, fulle av livslyst og pågangsmot. Jeg skulle så gjerne sett at de hadde flere midler til rådighet, og at fremtiden hadde bydd på flere valg enn den antagelig gjør.

 – Will you be back? spør han, mannen som sier at han eier hele området og ønsker å bygge det videre ut med flere bygninger. Jeg må jo besøke dem igjen, senere, når alt har kommet på plass? Kanskje ha med noen flere seigmenn (eller kjøleskap)? Ah, det umulige spørsmålet. Uganda står neppe på lista over aktuelle feriemål med det første. Joda, jeg drar gjerne tilbake, det er et fantastisk land. Men realistisk sett? Tid? Penger? Barn og jobb og andre forpliktelser? Alle de andre stedene vi burde vært for lenge siden? Men… akkurat der og da er det eneste riktige å dra en Arnold. Bare med et smil i stedet for en barsk mine.

For en dag, en vakker dag… — Yes, of course. I will be back!

Og jeg mener det.

WP_20151027_022

Første skole: St.Kaloori-Keera

Planen for mandag, tirsdag og onsdag var som så: Tre dager, tre skoler, tre byer. Eller, byer og byer, fru Blom. Den siste (og største) skolen vi besøkte lå bare en kort, støvete kjøretur fra Gulu by. Men de to andre lå henholdsvis langt ute på landet, og enda lenger ute på landet.

Vi starter mandagen på Redd Barnas hovedkontor i Kampala, der vi får være med på morgenmøte og høre hvordan de planlegger dagens og ukas arbeid. I tillegg fikk vi presentere oss på mer eller mindre haltende engelsk, og vi ble tatt fryktelig godt imot- slik vi ble på hele turen. Deretter får vi en grundig innføring i arbeidet med I’m Learning-kampanjen av Jacob, en lokalt ansatt som ved hjelp av plansjer, figurer og store armbevegelser forteller engasjert om prosjektskoler, evalueringsverktøy og spissing av tiltak. Jeg er ikke helt sikker på hvor mye elleveåringen får med seg, men storebror henger med på notene, og for oss voksne var det uhyre interessant. Særlig dette med tilpassing og målretting av tiltak- å sørge for at pengene blir brukt slik at de bidrar til best mulig effekt- er spennende å høre om. Akkurat nå holder en gruppe assistenter på med å samle inn en mengde data fra prosjektskolene, og alt materialet skal gjennomgås av forskere ved universitetet i Oslo og Gulu University. Kort forklart inneholder analysen fire spesifikke komponenter som anses for å være av helt sentral betydning for barns læringsmiljø, og så skal de se på hvordan disse kan utvikles mest mulig effektivt og hvilken forskjell de utgjør i forhold til skoler som ikke bruker dette verktøyet.

WP_20151026_018

WP_20151026_016

WP_20151026_013

 

Dette, en forskningsmessig forankret tilnærming til bistand, høres svært viktig ut for en som ikke har spesielt god greie på det (meg). Misforstå meg rett, jeg er glad i private initiativer og ildsjeler. De er ofte minst like effektive på mikroplan som de store, tunge organisasjonene. Nå som krisen i Syria bokstavelig talt ruller over strendene i Europas mange sydenparadis og etterdønningene når helt opp til PU på Økern, har vi jo virkelig sett verdien av enkeltmenneskers engasjement. Og det er ingenting som rører mer enn bestemødre som strikker nyfødtluer i selbumønster og sender til Moldova! Samtidig, for å drive effektivt hjelpearbeid som er pålitelig, etisk forsvarlig og bidrar til å finne varige løsninger, holder det ikke nødvendigvis med engasjement og gode intensjoner. Det er nok mange som i beste mening har dratt i gang prosjekter de ikke fullfører, eller gjør ting på en lite effektiv måte. I verste fall er man med på å opprettholde en avhengighet av hjelp utenfra, når det i bunn og grunn var det motsatte som var målet. I det hele tatt: Jacobs plansjer og figurer underbygger det vi egentlig visste fra før: at Redd Barna kan det de driver med. I trærne utenfor kontorvinduet sitter de kjempedigre, styggpene Marabou-storkene og titter inn på oss, i det vi reiser oss og pakker ned sakene våre, klare til å stige inn i firhjulsstrekkerne utenfor bygningen og tråkle oss ut av byen.

WP_20151026_034

Det er valg i Uganda, og plakatene henger overalt.

WP_20151026_039

Typisk syn langs landeveien.

WP_20151026_031

Slikt landskap kjørte vi gjennom på vei til skolen. Etter hvert ble det slutt på bebyggelsen også.

 

Dere skjønner hvorfor vi bruker en del penger på skikkelige biler? utbryter vår norske guide tørt når vi to timer senere har forlatt motorveien, den vanlige veien med kuer på alle kanter, den humpete skogsveien og nå er over på noe som mest av alt minner om en sti. Det er utrolig at vi overhodet kommer fram, og til tider må Medi og Safi vrenge bilene vekk fra stien og inn mellom trærne, siden regntiden har omgjort det røde støvet til en sleip, seig masse som er umulig å manøvrere på. Ikke at det bekymrer Medi, som spiller Uganda-pop på full guffe og ubekymret trommer takten mot rattet. Disse karene kan bilkjøring, ingen tvil om det. Vi er godt inne på landsbygda i Luwero, og stien slynger seg tilsynelatende endeløst til høyre og venstre, før vi plutselig ruller opp foran en klynge firkantede murbygninger. Midt inne i ingenmannsland, vi har knapt sett en stråhytte den siste timen. Men her er den altså, den første skolen på lista vår. St. Kaloori-Keera var tidligere en non formal-school, men har nå blitt godkjent av myndighetene, noe som også betyr at de påtar seg ansvaret for driften og personalet i større grad.

Rektor, en smilende mann i førtiårsalderen, trykker hendene våre hjertelig og ønsker oss velkommen inn på et bittelite, varmt kontor med nakent murgulv og et lite vindu helt øverst på veggen. Han setter seg bak pulten mens vi tar plass på noen trebenker som er presset inn langs veggen. «Vi» er den norske delegasjonen, pluss regionsjefen Samuel og kommunikasjonsansvarlig Sylvia fra Kampala-kontoret (alltid med kamera rundt halsen), og i tillegg noen lærere og representanter fra den ugandiske ekvivalenten til FAU. Jeg skal selv være ubeskjeden nok til å påberope meg lang erfaring (altfor lang erfaring!) med denne type verv, men jeg kjenner skamrødmen stige når mine nye FAU-venner forteller hvilke oppgaver de er opptatt av. For eksempel har de nylig installert skolens første lynavleder, de har plantet en stor skolehage og tatt initiativ til en skolemat-ordning på dugnad. De har egne «councillors» som tar seg av barn med spesielle utfordringer på skolen eller hjemme, og holder på å utarbeide en plan for å sikre tilbudet også for barn med funksjonshemminger. Jeg innser at min årelange innsats i innkjøpsgruppen for juletrefesten (med særsklit pølseansvar) ikke helt når opp, for å si det forsiktig.

WP_20151026_097

En beslektet sjel: denne mannen sitter også i FAU. I tillegg driver han en slags boda boda-taxi til og fra skolen. Snusfornuftige, norske Helle burde sikkert sagt ett og annet om trafikksikring og så videre og så videre, men her jeg står i jungelen med gjørme på alle kanter og flere kilometer mellom hvert hus, han har min fulle forståelse. Jeg ville gjort akkurat det samme.

I det vi blir tatt med ut for å kikke på skolehagen, har skolens fotballag begynt å varme opp utenfor. Ryktet om at det har kommet en norsk fotballspiller på besøk har åpenbart spredd seg som ild i tørt savannegress. Sønnen min smiler litt usikkert i retning guttene som jogger fram og tilbake, det aner ham at dette kan bli tøft. Skolehagen er en drøm: lange rader med mais, appelsiner, mango og bananer. Uganda har et fantastisk klima for jordbruk, og skolen regnet med å både kunne dekke eget behov og i tillegg selge litt for å spe på økonomien.

Vi kikker innom noen klasserom, og til sist blir gutta mine plassert der de hører hjemme på en ukedag i oktober: på skolebenken. Som virkelig er en benk- en god, gammeldags benk i tre, furet og værbitt og fremdeles dugandes til sitt bruk. Sidemennene fniser litt når de setter seg ned, men unger er unger: etter to minutter er alt i orden og guttene deltar i undervisningen etter beste evne.

WP_20151026_053

Skolelaget rett før de begynner å varme opp.

WP_20151026_059

Mattetime. Flaks for gutta at det ikke var grammatikk på et av de mange lokale språkene, som for eksempel ntwetwe eller madudu.

WP_20151026_068

Kaste-ball-og-telle-leken. Med heiagjeng.

 

Etterpå er det leker utenfor, noe som viser seg å være vanskeligere enn mattestykkene de nettopp hadde brynt seg på. Noen jenter hadde tegnet opp et mønster med streker og sirkler på bakken som kunne minne om en baseball-bane i miniatyr, og mellom ringene skulle man løpe mens noen andre kastet ball etter deg. Blir du truffet truffet, er du ute, og i tillegg kunne ballkasterne når som helst spørre de løpende om hvor mange sirkler de hadde vært innom. Gutta klarte seg ikke så verst, og de fikk rungende applaus når de klarte det- og like rungende latter når de bommet på antallet tilbakelagte sirkler eller skled og havnet på nesa inn i ringen av nysgjerrige tilskuere.

Fotballaget har nå fått på seg skjorter! Det hadde vi ikke sett for oss, tatt i betraktning av at det står så som så til med skoleuniformene og de færreste elevene har sko eller sekk. Men fotball er seriøse saker i de fleste verdenshjørner, og som eldstemann sa, det er utrolig moro for laget at de har skikkelige drakter! Selvtilliten hans sank dog enda et par hakk da det ble klart at hans med- og motspillere var i ferd med å entre den humpete banen uten sko på beina. Hva skulle han gjøre? Ta av seg skoene, han også? Han ville ikke vart i fem minutter, ikke sjans i havet. Samtidig føles det feil å spille med sko når alle andre er barbeint. Kapteinen på motstanderlaget løste det hele ved å sjenerøst tilby ham og lillebror å ha på sko under kampen, og jeg føler meg heldigvis trygg på at guttungen er fornuftig nok til å være litt varsom med hvor han setter Nike-pailabbene sine.

WP_20151026_073

WP_20151026_078

Min eldste sønn, aka «Pysa med sko».

Og det blir en uhorvelig artig kamp. Guttene er plassert på hvert sitt lag, og alle heier tilsynelatende på alle. Langs sidelinja står elever i alle aldersgrupper, noen har en lillebror på ryggen, andre kikker spent bort mot bilen der teamet vårt graver i bagasjen etter seigmennene. Ei lita, sjenert jente i en fire nummer for stor uniform kommer sjenert bort til meg og signaliserer at hun vil ta på håret mitt. Selv er hun nærmest barbert på hodet- ugandiske skolebarn er det, jenter som gutter, fordi det er mest praktisk og fordi «ellers tenker jentene for mye på utseendet» som Sylvia forklarte (en teori som med fordel kunne overføres til både jenter og gutter i det norske skolesystemet, men det ville garantert utløst ramaskrik). En tett og spennende kamp ender 1-1, og jeg puster lettet ut over at samtlige spillere ser ut til å ha tærne i riktige vinkler.

Besøket vårt avsluttes med en liten forestilling. En gruppe elever har øvd inn noen sanger med selvskrevne tekster, som blir fremført med tromme-akkompagnement og vaiende hofter. Gutta klapper i takt med trommene, og mor sjøl må opp i øyekroken et par ganger underveis- barnekor får alltid frem sentimentaliteten, ikke minst i en setting som dette. For å spe på applausen vår hadde vi såpebobler og seigmenn, noe som var fryktelig populært. Jeg hadde på forhånd grudd meg litt til akkurat denne delen, fordi jeg i min norske naivitet følte at det lå et element av nedlatenhet i akkurat dette: å komme kjørende i en skinnende firhjulsstrekker inn i disse menneskenes liv, dele ut noen seigmenn, vinke litt, og dra igjen. Her er det unger uten sko og uten vann og uten lys til å gjøre lekser i. Seigmenn??

WP_20151026_092

WP_20151026_082

 

Jeg hadde ikke trengt å bekymre meg. Der og da føles det helt naturlig, ungene er i ekstase, de flokker seg rundt såpebobleblåserne og synes seigmennene er det rareste i verden. De smiler og ler og vil ta bilde med guttene, med meg, ved bilen, med seigmannen i munnen. En seigmann forandrer ikke noe som helst i det lange løp, det vet vi alle sammen, men akkurat her og nå er det bare moro med besøk og gøy å smake utenlandsk godteri. For de voksnes del antar jeg at tankene mine ikke er helt på jordet, men at de også gleder seg over glade barn, og ikke minst ser en mulighet for at deres skole og deres historie får enda en sjanse til å komme i fokus, noe som kan generere mer støtte og flere positive tiltak.

Idet vi setter oss inn bak Medi igjen og gjør oss klare på tilbaketuren over humpetitten humpetatten, kaster jeg et siste blikk på skogen av mørke, slanke barnearmer som veiver mot oss og ønsker oss farvel. Og jeg ønsker intenst at vi får til dette ene, å skape bare bittelitt mer blest enn det ellers kunne ha vært. Da gjør det ikke så mye at vi ikke hadde mer enn en seigmann der og da.

Og ballen ligger selvsagt igjen. — See you in the World Cup, er avskjedsordene fra fjortenåringen, og han får det samme tilbake. — See you in World Cup, friend!

 

WP_20151026_077

Education is wealth. I Luwero, Uganda. Lille jente, hvordan ser din fremtid ut?