#detteskjedde

Et aldri så lite feriemirakel…

#detteskjedde: klokka er drøyt ni, det våte badetøyet er hengt opp, småungene sover tungt etter enda en innholdsrik sommerdag, gutta spiller TV-spill, Gubben pusler på kjøkkenet. Balkongen er min og bare min. Jeg har gresk yoghurt med vannmelon, eple, peanøtter og honning, og rykende fersk kaffe. Åsne Seierstad, sent men godt. 24 deilige varmegrader (klokka ni!). Og fred og ro.

Det som ikke synes på bildet, men likevel er er en del av det: fuglesang. Svak latter og prat i det fjerne- livet leves på balkongene i disse dager. Instagrampostene som forteller at eldstejenta har kommet seg fra Bratislava til Budapest og alt er tipp topp. Følelsen av solkysset, nydusjet kropp innsmurt i Elizabeth Ardens guddommelige grønn te-lotion og deretter innhyllet i en ekte japansk bomullskimono.

Noen ganger er det all right.

Klokka 21:55 synker sola ned bak åsen og vi kan notere nok en fantastisk sommerdag i minneboka for sommeren 2018.

Mitt luksusøyeblikk endte selvfølgelig lenge før, siden en mamma med bok på balkongen tydeligvis framstår som litt ensom og med behov for selskap 😉 Så da fikk jeg selskap, først av min mann og så av en tenåringssønn, der satt vi og pratet om at jammen er denne sommer’n fin, selv om fotball-VM er over og vi ikke har reiseplaner. It’s good. It’s all good!

 

 

Oppdaterings-onsdag #detteskjedde

Beklager stillheten.

Jeg har vært opptatt med vill, uhemmet, egoistisk, hedonistisk og uansvarlig livsførsel. Kort sagt, jeg har…

#detteskjedde: Gamla har karret seg opp på hylla igjen. Jeg har sunget i kor, for første gang siden februar. O lykke!

Jeg lurer på hva Helle, 18 år, hadde sagt hvis hun visste at noe av det mest outrerte hun skulle foreta seg drøyt 20 år senere var å synge i kirkekor. Antagelig ville hun snudd på hælen og løpt skrikende vekk. Skal DET liksom være moroa jeg får? Hvilke dystre fremtidsutsikter! Hjelp, jeg vil ikkeeee!

Heldigvis kan jeg trøste mitt unge selv med at det ikke er så ille som det høres ut. Tvert imot er det trivelig nok, her i «Ja, jeg sjekker bare inn på kulturhus og fotballbaner og skoleavslutninger fordi jeg rent faktisk ikke har noe annet liv, for pokker!»-bobla. No complaints. Men jeg er ikke helt sikker på at jeg hadde klart å overbevise henne. Noen gleder er tillært underveis, så mye er sikkert.

Selv om det muligens er noe overdrevet å beskrive kor-comebacket mitt som «vill og uhemmet hedonisme», så er det dog ikke uten en kjerne av sannhet. Jeg burde, selvfølgelig, latt være. Når det har vært stille her den siste tiden, handler det ikke bare om at jeg sitter og lar Surface være Surface mens jeg niglaner på fotball-VM. Men jeg har vært så sjaber at alt har gått i halv fart. Apocillini i A-dur hjalp ikke stort, tilbake til legen og flere prøver, noe er galt men de finner ingen bakteriematch… og så var det på’n da, på sjette eller sjuende uka med hoste og feber og kondis som en gjennomsnittlig åttiåring. Det har gått rundt her hjemme, men det har også tatt all den lille energien som er. Tross alt er det ikke direkte begivenhetsløst her, selv om vi skriver juli. Torsdag dro vil til mormor og badet på det som må være Norges mest langgrunne ferskvannsstrand. På fredag var det avslutningsvisning på Ballerinaens ArtCamp, med småsøsken og bestukket storebror på slep og riskaker i veska. Det var også dagen Gubben endelig ble ferdigeksaminert, nå kan han sette nok en remse bokstaver bak navnet sitt, og det ble selvsagt behørig feiret ut i de små timer (jeg var av naturlige årsaker hjemme, men fikk ikke sove likevel. Nok et aldringstegn: jeg sovner ikke før alle er hjemme, og når alle er hjemme betyr det stort sett at noen andre snart skal våkne). Lørdagen etter var det Pride i byen og fest på både den ene og den andre tenåringen, samtidig som noen eldre slektninger måtte ha assistanse, og da søndagen opprant- med korsangen som jeg hadde lovet å møte på, kunne jeg notere meg for ni timer søvn totalt i løpet av helgen, uheldig kroppslukt, likblek ansiktsfarge, svømmende øyne og null sangstemme. Men skitt assa, noen ganger bare VIL man.

Og godt var det, for med et klassisk juli-oppmøte bestående av fem damer må jo noen ta på seg bass-stemmen 😉

Dessuten var det usigelig deilig å gå til banen i strålende sol, i en helt rolig by, og nyte den stille søndagsmorgenen der sedvanlig rushtidslyder er byttet ut med fuglesang og små plask fra elva.

… ikke akkurat plagsomt mye folk på søndagsmorgenen!

Firestemt gradualesalme var nok kanskje litt optimistisk, men ellers var lista lagt lavt- omtrent på chante-nivå. Sånn må det selvfølgelig være om sommeren- folk reiser på ferie og det må ikke være for avansert. Det gjør det egentlig litt for spennende å melde seg til tjeneste, du risikerer fort å bli dyttet lengre ut i flomlyset enn du egentlig er komfortabel med. #julaftenerennåikketilgitt

Og akkurat i det legen min begynner å true med røntgen og det som verre er, så kryper det fram en bassilusk som lar seg identifisere! Jajamennsann! Jeg fikk telefon i morges og Gubben (som jo er lei av en kone som ikke akkurat har på turboen om dagen…) løp til bilen for at ikke et minutt skulle gå til spille. Gi meg et par dager nå, så er mor god som ny.

Det trengs. Vi henger etter på det meste. Bortsett fra sommerkosen, den har vi mye av:

Eksempel på kreativ sommerkos: Teselskap for kosedyr. Jeg tar ikke ansvar for at ungene mine tror det er i orden å bruke kjøkkenklut som duk. Det er virkelig ikke lærdom de har fått fra sin mor!

Men alt annet er det så som så med, og det merkes. Forhåpentligvis får vi rensket ut j*velskapen i brystkassa og etterfylt med en dose energi, så jeg kan ta tak i det evighetsprosjektet det er å ha oversikt og kontroll i vår noe overfylte tilværelse.

It’s good to be back! Og for all del- selv om det er helt sant at jeg ikke har smugkikket mye på VM, så fikk jeg med meg Japans heroiske innsats mot Belgia, og ikke minst Englands etterlengtede avansement i går. Noen gleder skal man ha her i livet, selv når skittentøyskurven er overfylt.

Ønsker de som måtte ramle innom noen gode, heite sommerdager framover! Det er ikke lov å klage, de er borte før vi vet ordet av det. Snakker av erfaring her!

#detteskjedde

Jeg trodde jeg var i besittelse av en viss erfaring når det gjaldt påmeldinger, men…

 

Dette skjedde: for første gang har jeg vært med på puljevis påmelding der forskjellige grupper kan melde seg på på visse datoer OG KLOKKESLETT, noe som var oppsiktsvekkende nok. Under over alle undere, så husket jeg på dette og satt klar 12. juni klokka 12:00. Hvorpå linken hang, og hang, og la seg død. Overbelastet, antagelig. Et indre bilde: foreldre over hele Oslo sitter klar, har satt på påminnerfunksjon, går tidlig fra kollegalunsjen eller sniker seg ut bakerst i møterommet, alle klare til å hive seg over tastaturet så fort påmeldingslinken legges ut. Det er sprøtt. Slik overbelastning burde være reservert for det årlige skatteoppgjøret, ikke for ungers hobbyaktiviteter. Men ja. Det skjedde. Og det endte med at Gubben og jeg satt på hver vår PC, han på jobben og jeg hjemme, og trykket refresh i et kjør for å sørge for at fireåringen vår får en sjanse til å få plass i den klubben som er lettest tilgjengelig for oss.

Det er jo galskap. Virkelig galskap. Men det funket. Til høsten begynner et nytt kapittel i mors erfaringsbok: livet som turnmamma. Om det blir et langt eller kort liv, om det er mye eller lite dugnad, om det er mer eller mindre behagelig enn livet på sidelinja, om det blir en suksess for tassen eller heller mislykket- alt det gjenstår å se. Upløyet mark venter på den andre siden av overbelastede linker!