Hallo, Dina!

I ukene etter Veras død, har det vært ett spørsmål som har poppet opp igjen og igjen og igjen. To dog, or not to dog. Skal, skal ikke.

Jeg skal ikke si at det har vært det eneste vi tenkte på. Vi har tenkt på bunadsskjorter og fermingsdokumentasjon og tjue tusen millioner streikeforberedelseslister på jobben, vi har tenkt på Bufetat og dressbukser til konfirmanten og tidsskjemaer før danseforestillinger. Men innimellom alt dette: popp. Popp! Skal vi, skal vi ikke?

I de aller første ukene var lød det som regel Vi skal jo ikke ha hund, men… etterfulgt av dårlig skjulte argumenter for nettopp det. Fra alle sammen- fra meg, mannen min, barna mine. Vi skal ikke ha hund, men… bulldogen er jo nydelig, da. Eller Vi skal ikke ha hund, men… det er nesten litt synd, nå som det er vår og vi ikke skal til Spania i sommerferien. Det passer egentlig uvanlig godt akkurat nå, det er synd vi ikke skal ha noen hund. Eller Vi skal ikke ha hund, men har du sett den annonsen på Finn?

Med andre ord var det ingen som var enige med noen, aller minst seg selv. Et ordentlig virrvarr av tanker og argumenter og følelser. MOT hund taler det åpenbare: det er innmari enkelt å ikke ha hund, og du blir veldig lite bundet av å ikke ha hund. Det er også veldig billig å ikke ha noen hund. Det blir en markant nedgang i antallet tvangsturer i regn og to plussgrader i november. Hvis du ikke har noen hund, ligger det ikke hundehår over hele huset. Det er uendelig mange fordeler ved å ikke ha noen hund.

FOR å ha hund? Nja. For meg er den absolutt største fordelen at det er kos. Hygge. Det er et eller annet veldig… familiært over det å ha en hund (eller en katt for den del, men katter passer katastrofalt dårlig akkurat her hvor vi bor). La oss være ærlige: vi bor i en familie der det til tider skjer mye, det er alltid noen som er på farten, og de store barna er ute og prøver vingene sine for snart å forlate redet. Alt som binder oss sammen, alt som gjør det rotete huset vårt enda litt koseligere å komme hjem til, er av det gode. For småbarn er det flott å venne seg til å omgås dyr, de større har godt av å ha ansvar for et levende vesen. Og går verden deg imot er det ingen som trøster så godt som et kjæledyr, om du nå er femten eller femti. Skal vi være helt ærlige, har vi nok godt av den tvangsturen ut i novemberregnet også.. Den gjør i alle fall ingen skade.

Så der sto vi da, med massevis av gode argumenter både for og imot. Det som gjorde utslaget til syvende og sist, var timingen. Sannsynligvis ville vi måttet bite i gresset og kjøpe en hund før eller siden, så hvorfor ikke nå mens det faktisk passet? Etter miseren med Vera har både Gubben og jeg sverget på at vi aldri noen sinne skal kjøpe valp i november igjen, det ødela faktisk en hel del for oss. Ikke skal vi på ferie i sommer (ikke vi voksne, i alle fall), og det er varmt nok til at verken valpekurs eller tusen tissetreningsturer blir noen lidelse for både hund og folk.

OK, så vi åpner døra på gløtt for nok en dogg. Da kommer det nye vanskeligheter, for hva slags hund? Bortsett fra puli, liksom (en litt morsom krabat, men du går ikke fra en upraktisk hund til en annen!)

Gubben og jeg er skjønt enige: det finnes ikke noen vakrere og kulere hund enn Irsk Ulvehund. Ferdig snakka!

Vera2

 

Herlig gemytt har den også, lat og snill. Rett og slett et flott og majestetisk dyr med et hjerte av gull. Vokter huset bedre enn noen andre. Og dessuten var hun en racer på å spise opp matpakker, godeste Vera. Men når sant skal sies er den ikke spesielt praktisk. Og vår kjære Vera hadde mange særheter, noen av dem en følge av at hun ikke var godt nok sosialisert (hun ble møtt med aggresjon av mange voksenhunder som valp på grunn av størrelsen, noe som førte til en ond sirkel), andre bare på grunn av størrelsen (ingen vil passe henne = en formue på kennel. Store tissedammer og enormt mye oppkast hvis uhellet skulle være ute. Får knapt plass i bilen. Og selv om hun var en elskelig gammel dame var hun et regelrett lite helvete i ungdomstiden…).

Så vi inngikk en avtale. Den dagen vi blir pensjonister med god tid og god plass, skal vi tenke ulvehund igjen. Nå? Nå skal vi gjøre det enklere for oss selv. En hund som de største barna kan ta ansvar for og gå tur med, en hund som er enklere å ta med seg rundt omkring og som kanskje kan dra på besøk til slektninger heller enn å koste mer i kennelutgifter enn flybillettene til Spania- uten at det skulle være noen «katt» som mannen min så foraktfullt omtaler de aller minste hundene. Han har et eller annet ukarakteristisk macho-oppheng akkurat på hundestørrelse, hehe. Men altså, en barnevennlig og omgjengelig hund, ikke for intelligent, lite territorial og for all del ikke egnet for jakt eller gjetervirksomhet. En selskapshund, rett og slett, med passe størrelse.

Etter en god del googling sto vi igjen med bulldog (fars favoritt) og mops (eldstejentas favoritt). Begge deler er kortsnuter, noe som ikke er noe pluss i min bok, men i følge Dr. Google er det knapt noen hunderaser som ikke lider av en eller annen form for nedavlet tull som følge av menneskers forfengelighet eller voldsom popularitet med tilhørende hodeløs avl. Jakthunder ser ut til å være noen av de friskeste, men det kan jo ikke vi ha, så da er vi like langt (du vet at valpen ikke hører hjemme hos oss når det står ting som «Far er spesialist på elg og mor er godt trent på ryper» i annonsen). Vi fant flere kull av begge sorter, og var fryktelig i tvil. Vi voksne hellet nok mest mot bulldog, mens døtrene våre kjørte en regelrett mops-kampanje. Heldigvis var det flere uker igjen å bestemme seg på. Men så…

… sto hun bare der. En liten damemops på tre år, svært glad i barn og andre hunder (!), som dessverre ikke kunne bli med på flyttelasset til en borettslagsleilighet og derfor søkte nytt hjem.

Eureka!  Jovisst er valper skjønne, men det egentlig være valp? En ferdigtrent, stueren, sosialisert hund passer oss egentlig minst like bra. Billig var hun også, noe du ikke kan si om verken mopsevalper eller bulldogvalper. De første ligger på rundt 20 000, de siste på 25 000, og helt ærlig har vi ikke så mye penger å bruke på hund akkurat nå (det er PUK å innrømme selvsagt, siden alle fornuftige mennesker har minst tre månedslønner på konto, særlig på internett. Men slik er det altså her: når tre Bayernturer, en Prahatur, en Berlintur, to Hudøyturer og en tredjedels utveksling forfaller samtidig med Norges høyeste kulturskoleregning- og det FØR skattepengene kommer- så har jeg ikke det, nei. Jeg er skrapa! Og selv om vi skulle fått utsettelse på valpeprisen har jeg ikke lyst til å bruke så mye likevel. Vi har nemlig flere store delbetalinger i vente, hvis vi mot formodning blir godkjent av Bufetat). 20-25000 for en valp du må jobbe masse med er rimelig stiv pris, og så kommer tilleggsutgiftene til kurs og forsikring og tjo og hei. Nei, en voksen, rolig og ferdigsosialisert hund til fem laken var egentlig langt mer i vår gate, om vi bare kunne legge fra oss den romantiske valpetanken.

Noen telefonsamtaler senere ble det virkelig klart at dette var en hund som kunne trives hjemme hos oss, og fredag ettermiddag (dårlig timing midt i den gode timingen, bare spør en svett Gubbe i lusekjøringskø nedover Mosseveien) var mann og to smørblide døtre på vei for å hente Dina.

WP_20160520_19_56_44_Pro

Vel hjemme foran huset. Se, vovvov! Jeg vil! Nei, jeg vil holde! Nei, jeg! Ååå, så søøøt hun er!

 

WP_20160520_19_55_28_Pro

… men vi har nok en jobb å gjøre med formen, frøken! En ekte liten tjukkas, dette!

Søte, rare Dina med ett øye som er større enn det andre. Som er så liten at selv åtteåringen kan gå tur med henne (under oppsyn) og de to største har ansvar på linje med oss. Som har bodd sammen med andre hunder og ikke går berserk slik Vera gjorde, og som er så enkel og grei at selv min gamle bestemor kommer til å ville passe henne.

Ikke majestetisk og flott som ulvehunden, ikke kul og småskummel som en bulldog, ikke atletisk som en labrador (et forslag fra meg som ble nedstemt av de andre, kanskje fornuftig nok), ikke sjarmerende valpete.

Men mest mulig kos for minst mulig stress. Og det, mine venner, er et særdeles fornuftig valg i det livet vi lever, akkurat nå. Hurra for Dina!

WP_20160521_16_41_55_Pro

… akkurat sånn her, ja. Vi savner fremdeles Vera, men gleder oss til noen enkle, glade hundeår framover, med ei lita frøken som passer for alle (kanskje utenom macho-far, men han er allerede i ferd med å bli sjarmert!)

 

Farvel, Dyret

Det er rart hvor tomt det kan bli.

WP_20160425_008

Mange ville sagt at det var mer enn nok ting her, men jeg lover: noe mangler.

Og det selv om hun som mangler sjelden var typen til å gjøre så mye av seg. Av døgnets tjuefire tilbragte hun vel omtrent 22 liggende slengt i et hjørne, ute i gangen, eller favoritten: oppå stueteppet (som ligger der for å skjule flekkene hun lagde i parketten den gangen hun var inkontinent valp på størrelse med en fullvoksen schäfer). Det var ikke mye som fikk den bikkja til å gidde og reise seg. Men, den halvmeterlange halen dunket tungt i gulvet når vi kom opp trappa om morgenen. Dunk, dunk, dunk. Er det du som kommer? Så fint å se deg. Nå kan jeg få kommet ut og tisset, og så kanskje det vanker litt frokost?

Dunk, dunk, dunk. Det er forferdelig trist at vi har hørt det siste morradunket.

Skjønt, noen ganger fikk hun fart i rumpa, den gamle grå. For eksempel når den lille svarte hunden fra nummer åtte kom forbi. Den lille fillebikkja yppet seg med hissige bjeff, Dyret tente på alle plugger, det var et fast morgen- og ettermiddagsrituale de elsket begge to. Da Dyret var dårlig og måtte ligge ute med feber og ikke orket å reise seg, kom eieren faktisk og ringte på, forbløffet over at den voldsomme buldringen uteble.

Og så Foliemannen, da! Stakkars Foliemannen, jeg lurer fremdeles på hva galt han gjorde. Antagelig bykset hun fram en gang han kjørte forbi (altså, dette er en blå varebil med «Foliemannen» bortover siden) og skadet seg, og forbandt siden bilen med smerte. Hver gang han kom, langt nede i veien, buldret og bjeffet hun som om verden skulle gå under. Og tro meg: Dyret både så og hørtes fryktinngytende ut i slike stunder. Som en gigantisk, gal Hunden fra Baskerville, med bassrøst. For å si det sånn: jeg var aldri redd for å være alene i huset, ikke så lenge Dyret var her og passet på. Huset vårt ville vært sistevalget til enhver innbruddstyv med vettet i behold.

WP_20151120_014

Du blir liksom ikke fristet til å messe med denne kjeften. Selv om hun bare brukte den til å smile med (og vel, stjele mat så fort hun fikk sjansen. Særlig bananer og epler kunne hun lukte på lang avstand, og jeg glemmer aldri den gangen hun stjal et kakestykke fra en stakkars, fortumlet guttunge på cup)

Nå må vi sette på alarmen. Og komme kjørende hjem i bilen uten å bli møtt av en logrende hund (eller i det minste et dunk, dunk, dunk) som smiler mot oss. Jeg tuller ikke. Dyret kunne faktisk smile. Men en misforstått urinveisinfeksjon som blusset opp til en livmorbetennelse satte en stopper for det. Dårligere og dårligere ble hun, til veterinæren ga antibiotikakurene på båten og ba oss legge henne inn på dyresykehus.

Operasjon?? gispet jeg. — Er det nødvendig, da?

De sier det, svarte gubben. – Men de kan ikke operere i kveld, for hun er altfor dårlig. De bare pumper henne opp med medisiner og væske og håper hun er klar til i morgen. Så tar de det da.

Oi. Men, det går bra, ikke sant? Vi ender ikke opp med 40 000 i veterinærutgifter og en død hund, eller?

— Neei, det gjør vi nok ikke. Hun er en tøff dame. Det går sikkert bra.

WP_20160418_001

Syk dogg, må ligge ute med teppe 🙁

I ettertid har jeg, overtroisk nok, angret litt på den siste replikken min der. For det var nettopp det vi gjorde, da veterinæren forklarte at selv om operasjonen gikk greit, hadde hjertet løpt løpsk i etterkant og de klarte ikke å roe det ned, ikke på flere timer. Han var ikke særlig optimistisk, men overlot valget til oss. Vi fikk en liten tenkepause og kom fram til at vi måtte forhøre oss om prosentsjansene- vi ville ikke plage dyret, men heller ikke gi opp for tidlig, ‘sant, selv om det koster skjorta å ha en hund innlagt over helgen-, men etter tenkepausen var pulsen oppe i 250 og det var ikke egentlig så mye å tenke på. Mulighetene for bedring var svært små, og hun hadde det vondt. Det var så klar tale som det er mulig å få fra en veterinær. Det er deres valg, men…

Adjø, gamle beist. Vi fikk spørsmål om vi ønsket urne, og jeg var i et millisekund fristet til å anlegge amerikansk gravsted med diger stein og bilde og potetrykk og hele pakka… og landet på et nei takk. En urne med aske, hva skal vi nå med det? Den ville bli stående i boden og samle støv, og Dyret får vi uansett ikke tilbake. Hun er borte. Dunk, dunk, dunk, håper du løper på grønne enger og tenker tilbake på din i overkant kjedelige tilværelse her nede på jorden med en viss ømhet, om ikke annet. Og en ting var sikkert: du var høyt elsket. Til tross for at du feis som ti voksne menn til sammen, at vi hadde hundehår overalt fra kjeller til loft og inn i bilen, og at du tisset i stykker parketten. God var du, likevel.

WP_20160323_015

Glad…

WP_20151003_004

… og innmari tålmodig. Folk ville vel satt kaffen i halsen om de så dette for første gang, men dyret vårt trivdes godt med å være klatrestativ.

Vera1

Hei, skal vi leke?

WP_20160410_019

Også et klassisk bilde av hunden vår. En av bakdelene (!) med å ha en veldig stor hund er at rumpa (eller labben, eller halen, eller nesa) ofte sniker seg med på bilder.

 

Gamle minner: Dyret på fjellet, der hun tigget pølser og innbilte seg at hun var villhund- hun fikk til og med løpe fritt der av og til (en gang endte det med at far måtte hale henne ut av myra, så ble det bånd resten av den dagen). Dyret i vannkanten. Følelsen av å hente henne hjem den første kvelden- så liten hun var, hun kunne sitte mellom beina mine på vei hjem i bilen. Som voksen satt hun med rumpa i sofaen og beina på gulvet, men som liten var hun et bedårende syn, med lilla hundehalsbånd og altfor store labber. Og Dyret med alle ungene, da. Gang på gang har hun vært lekestativ, kosekamerat, epleskrott-søppeldunk og gråteklut, alt med den samme tålmodigheten. Eller kanskje det bare var latskap 😉

Hvil i fred, Gråbein. Du er sårt savnet (fillebikkje).

Vera2

Vakreste fillebikkja, når sant skal sies.