RRRITSJ!

Rrrritsj!

?

Lyden av en Supermamma-kappe som spjærer, vel 😉

Eller, spjærer er vel å ta hardt i. Det er ikke som om Supermammakappen henger i skittengrå laser nedover ryggen, akkurat. Men den har definitivt fått en ny rift, og det er ikke den første. Fra før er den lappet og sydd sammen på ørten forskjellige steder, slik det sømmer seg en kappe som har sittet på dag etter dag (og natt etter natt), i sol og regn, mildvær og storm, siden 1999.

Dette er det jeg kan. Og antagelig burde holde meg til i fremtiden også.

Eventuelt dette. Men det er jo ikke noe å selge på kafé, det er jo «sitte ned med tallerken og kakegaffel»-varianten. Legg merke til den lille musa nederst til venstre…

Det hele startet mens jeg var på jobb, og satt dypt konsentrert om en egenskapskode i datasystemet som ikke gav mening. Da ringer telefonen, det er Gubben som forteller at hans søster som kommer med fly til Oslo på lørdag blir forsinket og ikke kan rekke oboistens konsert klokka fire.

Helle: – Men konserten klokka halv åtte, da?

Gubben: – Tenkte først på det, men hun lander neppe før på søndag. Store forsinkelser i Chicago eller noe. Da dropper jeg også konserten, rett og slett.

H: – Enig i det. Og det blir litt stress hvis du skal på konserten klokka fire, ferdig seks, og så må du skynde deg hjem mens vi som skal på Les Miserables gjør oss klare og bytter i døra.

G: –  Sukk. Dere skulle ut ja, sånn var det. Men ellers skjer det ikke noe mer i helgen, bortsett fra dansingen til jentene på lørdag og konserten på søndag?

H: – Eh… jo. Det er julemarked til helgen, husker du? Vi skal levere 16 porsjoner stekt ris og en kake av noe slag i morgen tidlig før dansingen. Husker ikke hva jeg svarte på svarslippen, jeg, men jeg skal sjekke det.

*sjekker mail, finner til slutt riktig, utfylt skjema i mappen for sendte elementer*

H: – Shit, skoleboller! Hva i all verden var det jeg tenkte med?`Vi skal levere ferske, gode skoleboller mellom klokka åtte og ni lørdag morgen, sammen med den stekte risen.

G: – Ti poeng til deg, mor. Hva skjedde med den vanlige sjokoladekaka med morsomt strø?

H: – Nei, jeg følte vel at jeg har levert den til julemarkedet før, liksom. 12 ganger, for å være eksakt. Denne gangen ville jeg være litt… kreativ. Dessuten klarte jeg å motstå fristelsen til å skrive oss opp som klassebordvakter, så de måtte jeg uppe den kreative innsatsen litt.

G (syrlig): – Kreativ, du. Kjennetegnet på slitne småbarnsmødre som står opp klokka fem lørdag morgen for å tvangsbake.

H: – Point taken, jeg var dum og overoptimistisk i september og jeg skal aldri melde meg frivillig til å lage skoleboller igjen. Lover. Men uansett, det er dette skal vi i helgen.

G (lettere innsmigrende): – Du…?

H: – Ja?

G: – Tre for trettifem på Meny. Jeg bare nevner det.

H: – Hæ? Er du seriøs? Skal vi levere kjøpeboller til skolens tradisjonsrike julemarked? Er du helt på bærtur, eller? Jeg tror faktisk ikke det går an. At det er lov, altså.

G: – Jeg er 100% seriøs, og tenk, da. For litt over hundrelappen leverer vi 12 boller.

H: – 12 kjøpeboller, ja. Det er ikke det samme. Tørre, harde kjøpebol…

G: – Ferske, gode, store kjøpeboller. Du vet like godt som jeg at Meny har ferske boller, som er gode, hver eneste dag. Masse kokos og masse eggekrem. Vi kjører rett til Meny fra Lørdagsskolen og rasker med oss 12 rykende ferske skoleboller før vi drar på balletten, og svinger innom skolen med bollene og risen. Det er faktisk ingen dårlig deal for julemarkedkomitéen.

H (*piper stakkarslig og snapper etter luft*): – Kjøpeboller. OK, ok, ok.

G: – Da er det bestemt, da.

H: – Det er vel det. Ha det, kjæresten.

G: – Ha det. Chin up!

***************************************************

Jeg har aldri vært den superkreative, som disker opp med Wilton-style kreasjoner til juleavslutninger, lager fruktpinnsvin til barnehagefesten, eller kommer med pepperkakehus i cellofan til utlodning. Og jeg er stum av beundring for de som klarer å gjøre noe ekstra ut av slike oppgaver, til glede for små og store, og til trøst for oss med de kjedelige sjokoladekakene. Ære være dem!

Men gjennom 17 år med kakelevering av ymse sort (og i stadig større volum!) har jeg alltid stilt med noe hjemmelaget, i hvert fall. Jeg har aldri skulket unna, alltid levert det jeg lovet, aldri kjørt noen kjappe løsninger. Før i år.

Men spektakulært og fancy blir det aldri… til tross for at jeg har to små hjelpere som alltid tvinger på meg sine tilbyr sine tjenester.

Umulig å bake i fred her i huset 😀 Her har mini-bakeren til og med kastet skjorta halvveis i sitronkladdekaka!

På den annen side, skal jeg først leve med å være litt sleip, er det riktig tidspunkt. Nå er det riktignok grunnleggende galt å unnskylde seg med at «det har vært så mye», men i år har det faktisk vært vanvittig mye. Det har vel vært nevnt tidligere at vi begynner å nå et slags metningspunkt hva gjelder dugnader, felles innsats og «alle skal», og når vi i løpet av de to siste månedene har stått orkestervakt, rigget Halloweenfest, stått på Oslo Maraton, rigget til Oslo Maraton, kjøpt Ullmax for 3000 kroner og nettopp betalt 3000 til for en pall med dopapir (som jeg må hente mellom 18 og 19 neste torsdag), har hatt i snitt et foreldremøte i uka (og det er ikke foreldremøtesesong en gang), og kommet med varer til julemarkedet og på toppen av det hele blitt bedt om å stille 14. desember med kaker og varmmat da også- så kjenner jeg at skammen over å levere gode kjøpeboller er til å leve med.

Rett og slett.

Så hvis noen, av en eller annen merkverdig årsak (for jeg legger jo ikke akkurat skjul på at vi ikke er Superparet med Drømmebarn som lever et stilfullt og velorganisert liv i en lekker interiørkatalog) skulle tro at jeg alltid har alt på stell: herved motbevist.

Supermamma leverer kjøpeboller. Alarm! 😉

Toppen av kreativitet- fremdeles best egnet til privat bruk!

Ode til OD <3

Beklager tittelen. Den var så fristende at jeg ikke klarte å motstå det dustete ordspillet. Det blir selvfølgelig ingen ode, og det skal nok alle være glade for.

Men. Vet du hva pengene til årets OD går til? Ikke det?

De færreste gjør vel egentlig det, hvis man a) ikke er skoleelev på ungdomstrinnet eller på videregående skole  b) ikke er tidligere OD-engasjert selv og derfor følger litt ekstra med, eller c) får kortversjonen servert sammen med kanelbollen man kjøper utenfor togstasjonen om morgenen.

(her stiger Gamlemor opp på margarinkassen: Alle burde kjøpe en bolle på OD-dagen! Selv om man ikke har lyst på bolle en gang! 90% av ungdommene som selger bolle gjør det som siste utvei, det er ikke lett å tjene 300 kroner per pers på bollesalg, og det går til en god sak! Ta nå og spis den bolla, eller mat duene på vei til jobb! Sånn, det var dagens proklamasjon, ned fra margarinkassen og på med smilet igjen 😉 )

Se, unger! Foran verdens mest rotete kjøkkenbenk, tydelig preget av den siste ukas dødelige kombinasjon av travelhet og slitenhet, har mamma en o-ver-raskelse til dere!  Heldiggrisene! 🙂 🙂 🙂

 

Men selv om du ikke vet hva pengene til OD-dagen går til, tror jeg likevel dagen er såpass sterkt forankret i alle eks-elevers sjel at du veit at det går til noe bra. Til et prosjekt et eller annet sted i verden som antagelig behøver det. OD står for solidaritet og fordeling av goder, når jeg tenker etter står det til og med som et konkret eksempel på å «hjelpe dem der de er», så bolla burde være spiselig for de fleste politiske retninger og verdisett (de eneste som meg bekjent har protestert på et OD-opplegg, var pinlig nok mine barns skole for noen år siden- representert ved en veldig liten men tilsvarende høylytt fraksjon i styret. Min eldste datter erklærte saken for «beyond pinlig», og jeg er hjertens enig).

Overraskelsen var lister som dette. Detaljnivået reguleres etter alder på barna. Noen trenger bare noen stikkord, andre må ha litt hjelp til planlegging og tidsbruk og ganske konkrete beskjeder. Jeg var «snill» og lot dem slippe badene, og delte ut følgende ansvarsområder: stue (rydding, støvuging, vask, støvtørking), kjøkken (rydde, vaske gulv, vaske fronter og stoler) og gang/trapp/gang (rydding, støvsuging, delvis vasking, samt noen ekstraoppgaver og- hurra!- lekser). I Joke Fantasy Land skulle selvsagt hele huset vært et harmonisk, sømløst samarbeidsprosjekt, men jeg vet bedre!

Uansett, OD-dagen er bra på så mange måter.

Og de oppmerksomme vil allerede ha lagt merke til at det mangler et punkt d) over hvem som burde vite hva prosjektet er, og det er naturligvis OD-barnas foreldre. Vi burde absolutt vite hva det er barna våre holder på med, ikke minst for å oppmuntre til diskusjoner og refleksjoner i den forbindelse. Når vi har gjort det, skaffer vi barna våre et skikkelig dagsverk, så de både får følelsen av å gjøre noe ordentlig, og vi slipper å betale OD-pengene (i mitt tilfelle: ganger tre) av egen lomme.

På begge punkter feilet jeg sørgelig i år. Nå ble jeg riktignok hasteinnkalt av min sønn til faglærerkonferanse på skolen hans i forrige uke, og kunne ikke unngå å legge merke til alle plakatene med «Vi er alle oljebarn», så på den måten fikk jeg med meg at årets OD-prosjekt går til oljerydding i Nigeria. Men å skaffe ungene jobb gikk dårlig, gitt. I fjor hadde vi flaks, siden jobben min fikk levert en stappfull gymbag full av returpost på døra måneden før, så gutta mine satt og punchet adresser inn i registeret vårt hele dagen. I år dalte ingen tilsvarende gyllen mulighet ned fra oven, og jeg har ærlig talt ikke hatt tid til å tenke så mye på det. Barna burde skaffe selv, sa du? Jepp, i en ideell verden. Men det er ikke lett å skaffe en jobb for bare én dag (særlig ikke når noen tusen elever ønsker det samme). Jeg sparer den moraliserende pekefingeren til arbeidsuka, da forventer jeg litt innsats fra hovedpersonene selv, og konstaterer at jeg har tre arbeidsløse ungdommer i huset.

MEN! Det er da OD-dagen virkelig kommer til sin rett. For hva er det mor og far alltid, alltid, ALLTID trenger? Husvask, selvfølgelig! Og selv for de som måtte være i den posisjon at huset som regel er rent og ryddig, er det som regel et eller annet rydde-/ordne-/fikseprosjekt, innendørs eller utendørs, som ligger på vent og kan tas i bruk så de blir sysselsatt denne dagen.

Det er jo så jeg får tårer i øya!

Og det er virkelig ingenting som er så fint som å komme hjem fra jobb til et nyshinet, nystriglet hus som den største selvfølge. Glem all masing og sure miner som kan melde seg når man ber tenåringer om å yte noe ekstra. Det er OD-dag, alle vet at man skal jobbe, alle er fornøyde med å gjøre en innsats.

Eller som i mitt tilfelle: ingenting er som å lene seg tilbake og spille dyrelotto med en syk treåring, mens de store barna skramler i vei med støvsugere og støvkluter, med den evig tilstedeværende rap-musikken til sekstenåringen i bakgrunnen, og vite at snart lukter det nyvasket her og jeg kan gå i gangen uten å kjenne sanden knase under føttene. Og tenk, i aller aller verste fall blir det ikke mer enn oktober 2018 før huset får en grundig vask igjen.

Nei, jeg har sagt det før og sier det igjen: jeg digger OD. Hurra for OD! Mer OD til folket!!

… og inn i stua til folk

Ja, for dit kom vi også. Helt inn. Og nå i ettertid står det for meg som en like sterk opplevelse som skolebesøkene.

Skolebesøkene var jo hovedmålet med turen, og helt essensielle for oss for å kunne begynne å få grep om Redd Barnas arbeid i Uganda. Fra den lille Natigi med geiter i klasserommene, til den svære Palenga med horder av uniformerte elever, gikk det en rød tråd gjennom vår opplevelse, nemlig den at begrepet skole ikke var dekkende nok. Mer om det i oppsummeringsposten som begynner å nærme seg.

Men først- hjemmebesøkene. Som altså satt som et realt spark i solar plexus. Ikke først og fremst fordi det var så trist og fælt og fryktelig, men fordi det var rystende annerledes, og- hvis vi skal være ærlig- enkelt på grensen til kummerlig. Skolene hadde tross alt visse likheter med de norske. Men et ugandisk hjem ute på bygda har virkelig ingenting til felles med en vanlig norsk bolig, annet enn tak og fire vegger. Der stopper også likheten (hvordan boligstandarden er hos de som bor nærmere byene vet jeg lite om, for der var vi ikke. Men vi så litt av hvert langs veien når vi kjørte forbi. Noen hus av ganske ok standard- murbygninger med en liten hage og ordentlige vinduer, selv om det var langt fra råflott. Men det som dominerte var rad på rad med bølgeblikk og jordgulv, så langt øyet rakk. Jeg ville ikke satt pengene mine på kloakksystem og internett-tilgang, for å si det sånn).

Det var etter besøket på St.Kaloori at rektor og FAU-representanten hadde funnet frem til to familier som gjerne ville ha snålingene med mobilkamera og seigmenn på besøk. Og allerede på kjøreturen fikk vi vår første lille aha-opplevelse, rett og slett fordi den var så lang. Tanken på at barna vandret til fots her, langs de sleipe, hullete veiene med Gud vet hvor mange skumle insekter rundt de bare føttene sine, var sjokkerende nok. Mine barn bor akkurat litt over fire kilometer fra skolen, og får dermed utdelt gratis årskort hver høst. Hadde de ikke fått det, ville vi selvsagt betalt for det, eller kjørt dem selv. Jeg tror ikke unger har vondt av å gå, noe mine egne er smertelig klar over (selv om vi kjører mye, totalt sett), men for en norsk mor virker det nærmest fornuftsstridig å la barna starte og avslutte dagen med et par timers gåing. Det er jo slitsomt!

Vi ruller omsider inn foran et lite murhus med en jordhytte ved siden av. «Murhus» høres flottere ut enn det er, men det var altså en firkantet bygning av leire og murstein, ikke en rundt hytte med stråtak som det var så mange av her. Men standard-messig var det ingen forskjell. Det var lite og trangt, og helt uten belysning eller noen form for gulv. Ingen møbler heller, bare to små tomme rom og en kjøkkenkrok med et ildsted rett på gulvet. Bestemor (ja, for denne familien har lidd samme skjebne som så mange i Uganda. Far hadde dødd og mor hadde dratt sin vei, og bestemor- en liten, rynkete, vever dame som så ut til å være minst 70, men antagelig var langt yngre) forklarte at hun brukte ildstedet når det regnet, men ellers foretrakk å lage maten utendørs, på grunn av røyken som ellers forpestet den allerede klamme lufta.

Bestemor, ja. Hun kom løpende ut på plassen og hilste overstrømmende, nesten desperat, på oss. Hun trykket hendene våre etter tur og ville bare motvillig gi slipp, og det fosset ut takksigelser og hilsener og jeg vet ikke hva, i en uforståelig strøm av ugandisk dialekt. I ettertid har jeg lurt på hva hun egentlig mente. Var det bare høflighet, var det ren glede over å få besøk langveisfra? Eller håpet hun egentlig at vi skulle gjøre noe konkret for henne og de tre barna?

De tre barna, som var elever ved skolen vi nettopp hadde vært på, påtok seg å vise oss rundt. Det var fort gjort. De fleste familiene i området drev med jordbruk på en eller annen skala, men ikke denne familien. Kanskje det ikke lot seg gjøre, med bare bestemor og tre barn under 11 år? Så det var ikke mye å vise frem. Foruten murhuset og den lille stråhytta, var det et utendørs ildsted, noen høner i et nettingbur, og et område bak huset som ble brukt som bad og vaskerom- for å bruke norske begreper. «Badet» så sånn ut:

Ug1

Min eldste sønn, som ikke akkurat kjapper seg i dusjen etter trening, filosoferer over dagens vannrasjon. Brønnen er godt og vel 20 minutter borte. Og vann er tungt, både for skoleunger og bestemødre.

Ug4

Drikkevann. På spørsmål om hun pleide å koke drikkevannet, svarte bestemor «Noen ganger».

Ug2

Unger er unger. De fortsatte lekene der de slapp på skolen. Man får et ganske godt inntrykk av hvordan huset var. Egentlig ikke så verst, det var i hvert fall semi-solid bygget. Men som sagt helt tomt inni, og uten gulv og tette dører/vinduer.

Den neste familien vi besøkte, bodde enda lenger inn i skogen. De hadde heller ikke noe murhus, men allikevel fremsto det lille gårdstunet deres mer som et ordentlig «hjem» enn det tomme murskallet hos bestemor og de tre barnebarna. Vi kjørte  inn på et slags tun, omkranset av 7-8 stråhytter. På gårdsplassen satt mor sjøl med minstebarnet hengende i puppen, omkranset av barn og voksne i alle aldere. Fire av de unge, voksne mennene viste seg å være de eldste sønnene hennes- alle hadde gått på St. Kaloori, men ingen av dem hadde klart å komme seg til ungdomskolen, den lå for langt unna. I tillegg til disse fire og yngstemann, var det ytterligere fem barn av mor sjøl som sprang rundt i uniformer i diverse størrelser. Pluss noen svigerdøtre med småbarn på hofta, og noen fettere og kusiner.

Vi blir vist rundt på området. Noen hvite «steiner» på gårdsplassen fanger guttenes interesse, det viser seg å være nøtter som blir ristet og deretter malt til mel. Mercy på 10 viser oss hvordan det skal gjøres.

Ug5

 

Som sagt, dette var også fattigslig og enkelt, men det var tydelig at mor sjøl satte sin ære i å holde det ordentlig her. En hytte ble brukt til matlaging. Her var soverommet til mor og de yngste. Der borte bodde sønn nummer to og hans kone og barn, og der sønn nummer tre og hans kone og barn. Å gå på do litt her og der (ikke uvanlig på landsbygda) kom ikke på frågan, her måtte vi gå et godt stykke inn i skogen, der de hadde rigget til en enkel plaskedo og- dette imponerte både meg og gutta- en fiffig håndvask med såpe laget av en halvannenliters colaflaske skåret i to. Dessuten hadde de eget hjemmebrenneri med bananer, noe som frembragte en viss munterhet hos alle de voksne til stede. Munterheten min varte dog bare til jeg oppdaget at jeg hadde tråkket på en maurtue og nå hadde hundrevis av bitende småkrypp krabbende opp legger og lår.

Soverommet med den ene madrassen var naturlig nok familiens stolthet sammen med dette: et lite solcellepanel med en hjemmesnekra ledningsløsning som rakk akkurat til en (1) lyspære og- tadaaa!- en mobillader. Sikkert brannfarlig som fy, men du verden for en forskjell det gjør å ha en kilde til lys også etter solnedgang. Og mobilen kan man ikke leve uten, ei heller på landsbygda i Uganda (dette ble forresten kilde til en opprømt diskusjon oss nordmenn i mellom. Dette var rett etter de famøse «… og så har de iPhone og selfie-stang, ja!»-diskusjonene angående de syriske flyktningene, som om du ikke kan være ordentlig flyktning når du har en selfie-stang. Vi var skjønt enige: det er ikke mange stedene i verden som er helt mobilløse. I veldig mange miljøer er det umulig å klare seg uten- hvis man skal få seg en jobb, for eksempel. Nå var det riktignok svært langt mellom smarttelefonene i Uganda, men at folk hadde mobiler, var ganske selvsagt. Like selvsagt er at det ikke blir bedre å sove rett på jordgulvet av den grunn).

Ug6

Mobillader av «Nakaseke-jordhytte»-modell. Funket som bare det, men som sagt tør jeg ikke helt tenke på brannsikkerheten.

Ug7

På vei til do. Jeg sier det igjen: insekter. Så store som hånda di. Lyst til å gå her alene om natten, eller?

Ug8

Rektor viser fram hjemmebrenneriet (!), der de laget banan-sprit. Takk og pris slapp vi å smake.

Ug9

To bananer i ett skall! Plutselig ble fjortisen min veldig barnslig 😉

Ug11

Noe av grunnen til at denne familien var bedre stilt enn den forrige, kom av at de tjente penger. Ikke store greiene, men nok til å kjøpe tepper, såpe og den slags, pluss spare til større investeringer som solcellepanel og rusten boda boda. De fire voksne sønnene jobbet der de fikk jobb, rett og slett, og konene deres hadde en betydelig hjemmeproduksjon- se over.

Flere av elevene kjente oss fra før, men vi fikk oss også noen nye bekjentskaper. Blant annet ble vi en fotball fattigere, da en liten gutt som hadde trasket naken rundt da vi kom (han ble umiddelbart døpt «Sinnataggen» på norsk, på grunn av sitt morske utseende) plutselig viste seg å ha et skuddbein som sendte haka til fotballsønnen min ned på brystet. – SÅ DU DET, mamma? Det er jo helt SJUKT! Den lille tassen på kanskje tre år var en ordentlig råtass med den punkterte plastballen sin, og slik gikk det til at en av fotballene (som egentlig var reservert skoler) ble liggende igjen på gårdsplassen, der moren hans sto og smilte med tårer i øynene.

De fleste barna i skolealder hadde også uniform. Men ikke alle. Blant annet var det ei jente i 7-8-årsalderen som gikk rundt og drasset på en lillesøster. Om hun gikk på skolen og bare ikke hadde uniform, eller om hun rett og slett ikke gikk der (ennå?) vet jeg ikke, men jentene fulgte sjenert etter oss og ba oss til sist om å ta et bilde så de kunne se seg selv. – Mamma, de ligner på mellomstesøster og Turbo, kom det fra elleveåringen, og der og da ble jeg vitne til ett av de magiske øyeblikkene der du formelig kan høre at det sier klikk-klikk-klikk inne i et barnehode og brikkene faller på plass. De ligner på søstrene mine. De ER søstrene mine, bare på et annet sted, i en annen hverdag. Fire jenter på samme alder, hvorav to bor i Norge og ser på Frost og danser ballett og spiller fløyte, og to som antagelig aldri får sjansen til noe av det. Kanskje de har sett Elsa og Anna på et reklameskilt en gang, men det blir i så fall det nærmeste de kommer. Elleveåringen står der med hengeleppe og betrakter de nakne føttene og den skitne t-skjorta til eldstejenta. Jeg knipser bildet og viser til jentene, og de ler. Unger er unger, det er alltid stas å se seg selv. Unger er unger, men noen er jaggu også ungere enn andre 🙁

Ug10

Let it go, let it go, can’t hold it back anymore…

Så hjemmebesøkene var i bunn og grunn som hele turen: både-og. Fint, og forferdelig. Mest av alt tankevekkende.

Jeg tror grunnen til at det virket så sterkt på oss, var at det er her de lever livene sine. Skolen er der på dagtid, men resten av tilværelsen tilbringes under disse forholdene. Mødrene og bestemødrene lager maten over åpen ild mens røyken samler seg under taket og svir i øynene. Leksene må gjøres før solnedgang, og for en insekt-fobiker som meg selv: her sover de, bare på en tynn matte rett på jordgulvet, uten tette vinduer og dører. Jeg så ikke en flik av myggnetting, ikke en hodepute. Den ene familien hadde en madrass der mor og minstebarnet kunne sove, og jeg så også et par tepper. Men det skulle da også holde til en familie på rundt 20 personer. Den totale mangelen på komfort og sikkerhet og helt grunnleggende hygienisk standard traff både meg og guttene hardt. Nesten like hardt som ballen til Sinnataggen, der han tok rennafart og smalt ballen i en nydelig, stor bue over hodet på eldstemann så banan-bladene regnet.

Ug15

 

Ug13

Det skulle virkelig ikke forundre meg om vi ser denne lille karen på Uganda Cranes om en femten års tid! Jeg håper i alle fall han får sjansen til å utvikle talentet sitt, hvordan det nå enn skulle gå til…

Så selv om turen hadde vært verdt det og vel så det, kun ved å få besøke skolene, var besøket til disse to familiene det som gjorde bildet komplett. Ikke bare hadde vi fått se kunnskapsdeling i praksis, vi hadde også sett hvordan barna hadde sovet om natten, hva de hadde spist til frokost, og hva som ventet dem på slutten av dagen. Vi fikk se resten av historien, rett og slett, og det gjorde oss bedre rustet til å forstå problemene rundt det å få barna på skolen, og holde dem der.

Og på vei tilbake til hotellet var det stille i bilen. Fryktelig stille.

Ug14