JubelBruce og et uventet halleluja

— Helle, du har gledet deg til denne konserten i et halvt år. Helt siden moren din fikk tak i billetter. Eller hva vet jeg, kanskje du har gledet deg siden første gang du var på The Boss-konsert, på Valle Hovin i 2002 med platåsko og mellomste i magen. Kom igjen dama, ut med deg! Du kommer til å angre deg i morgen hvis du ikke går. Og vi kommer til å måtte høre på gnålet ditt helt til neste konsert. Opp og stå nå, kjerring!

— Men jeg… orker ikke. Jeg kommer meg ikke til t-banen en gang. Bu-huuu. *hulk, snufs*

— Så ta en taxi, da. Altså, hvis du virkelig ikke orker å gå på konsert, så går jeg jo gjerne i stedet. Men jeg har ikke samme forholdet til Springsteen. Det er du som vasker huset med Born to Run, siterer Thunder Road i hytt og pine, og gauler Glory Days i bilen. Dessuten har du et ikke-så-hemmelig crush på åttitallsversjonen av Little Steven. Vil du virkelig gå glipp av dette?

Bruce1

 

****************************

Jeg er ikke overtroisk (med mindre du spør en beinhard ateist, antagelig 😉 ), men dette med å jinxe ting på bloggen skjer i hyppigste laget, altså. Ikke før har jeg penslet ut om vår harmoniske og glade sommerferie, så går jeg i bakken med et pang og er redusert til et patetisk, hulkende pandatryne i sofaen.

I dagene som ledet opp til det O Store Hulk-a-thon, hadde vi for så vidt gjort mye moro. Vi hadde vært på Blaafarveverket og kost oss, alle sammen (!! !!!!). De store gikk gruvetur, var på Theodor Kittelsen-museet og leste 200 år gamle sykejournaler med stor interesse. De små gikk bananas på bondegården og var møkkete og lykkelige etterpå. Vi vasset i elva og spiste pannekaker med blåbær og is. Vi lo oss fillete over pensjonistbussen vi måtte ty til for å bøte på setemangelen i bilen (det ble eldstejenta til, og Fotballhuet hjem igjen. De var de eneste under 70 på hele bussen). Det var moro, og full fart, og de minste sovnet naturligvis på vei hjem og var oppe til langt på kveld. På selve konsertdagen gjorde vi unna en litt kjip oppgave- et av innleggene som flakser i hodet mitt under tittelen «Let that shit go», som jeg håper å få ut før det blir håpløst foreldet-, jeg prøvde uten hell å pusle på plass noe logistikk til første jobbuke, og deretter tok jeg med meg de tre yngste på lekeland slik at mannen min skulle få noen timer i fred før han skulle holde fortet hjemme mens jeg var på konsert.

Turbo og Bison hadde vært i syvende himmel da de for første gang fikk teste lekeland tidligere i ferien. Nå skulle vi i tillegg ha med lille storesøster. Det er sklier, ballrom, trampoliner og en stor vulkan til å klatre på. Hva kunne gå galt?

Godt spørsmål. For det var ikke egentlig så mye som gikk galt. Men det ble heller ikke så bra som forventet.  Magien uteble. Jentene maste om å få kjøpe teite plastikkleker i automatene og var skrubbsultne etter en halvtime, trass i god frokost. Bison gjorde stadige utfall mot det åpne (!) skapet med Kuli i kiosken, han gadd ikke leke i småbarnshjørnet og jeg hadde hjertet i halsen mesteparten av tiden, åtteåringen viste uvanlig dårlig dømmekraft på en mengde småting («Men mamma, jeg tar jo bare på meg sokkene igjen når jeg er ferdig her». Ja, det gjør DU ja, men hva tror du lillesøster midt i trassalderen gjør, hæ? Hei du hipsterpappa med økologisk bæretøy, trekk til deg øya, har du aldri sett tvangspåkledning av en trassunge før eller? Bisom, du SKAL ikke ta Kuli, du har allerede fått, og ikke sleng deg ned på bakken og skru på tårekrana, din illojale filleunge!). Vi koste oss innimellom, og de hadde det gøy, men det ble ikke like fint som forventet. Snakker om å sette forventninger, hæ?

Innimellom dette driver jeg fremdeles og baler med logistikk og en avreise til Hudøy og en annen til Lyngør som må omrokkeres og flyttes på- mea culpa-, og det tikker inn en haug med meldinger fra x, y og z, vi har et kræsj i danseplanen til høsten og alt er bare… mas. Mellomste ringer og kan slett ikke øve i dag, røret er ødelagt og kanskje oboen også. Jeg ber en stille bønn om at de sløve store der hjemme rydder et minimum til mormor kommer innom med bursdagskake og familie, men for å være ærlig har jeg ikke det helt store håpet.

Etter tre svette timer spør jeg Gubben om han jobbet og jogget ferdig og kan hente oss (Hey Bison, DU FÅR IKKE KULI NÅ HELLER, hva søren er galt med folka på Leos Lekeland som setter Kuliskapet praktisk talt ute i lokalet?) og jeg får et par tekstmeldinger angående dusjing. Om han rekker å dusje først, for han har allerede vært innom butikken. Altså, du er femti år. Dusj hvis du vil. Gjør hva du vil. Men gjør det fort, for det begynner å bli innmari klamt og varmt her. På alle måter. Men kjære åtteåringen min, hva tror du skjer når du tar salto rett foran Turbo, da? Du kunne ikke for eksempel vente til hun holdt på med noe annet, så jeg slapp å foreta ørten manøvre for å forhindre at lillesøster knekker nakken? Takkskarrujaggumegha.

Det sitter i huet.

Det sitter i huet. Det er det som er problemet med å være mamma, det sitter nesten alltid i huet, og selv om du er aldri så dreven og har vært småbarnsmor i 120 år er det dager der tanken er tom, oljenivået er lavt, og du bare ikke makter å snu tankegangen slik du egentlig burde. Og det er det som svir aller mest, vissheten om at hvis du bare hadde vært mer på hugget, tatt deg sammen og vært Voksen og Ansvarlig og Flink, så hadde det blitt så mye bedre.

«Motherhood can be the loneliest occupation in the world», sier Elizabeth Foss. Hun har ni unger som hun har undervist hjemme ved kjøkkenbordet, vi kan anta at hun vet hva hun snakker om. Og det er ingenting som er så ensomt som å hjelpeløst være vitne til at du gjør en dårlig dag enda verre, fordi du ikke evner å snu situasjonen, og du ser dine flotte planer om en hyggelig dag gå i dass for alle sammen. Parallellt med at humøret går ned skyter katastrofetankene i været, det er ikke bare en dårlig dag, men en potensielt skadelig dag for små, skjøre barnesinn, og jeg er ikke bare en mamma på minussiden etter litt for mange netter med pollenallergi på toppen av den oppstykkede søvnen, jeg er en Katastrofe.

Vi blir til slutt hentet, og Bison og jeg kræsjer uhøflig nok i senga mens de andre sitter i stua og spiser bursdagskake og har det hyggelig. Så drar min mor, hennes mann, hans datter og mine to eldste barn til Frognerparken, mens jeg sitter hjemme i sofaen og oooorker ikke gå på Bru-hu-huuuce. Tårene sitter løst og kroppen enda løsere. Jeg er svimmel og varm og hjertet dunker med forsterker. Seks timer på beina virker som en umulighet, the Boss eller ikke the Boss.

Når jeg nå faktisk får somlet meg av gårde, med mørke solbriller og enda mørkere tanker, handler det ikke bare om min manns overtalelsesevner, selv om de absolutt hadde sin misjon. Men saken er at alternativet ikke var så mye bedre. Når du først er i det hjørnet er det ikke nødvendigvis anbefalt å sitte hjemme med resten av ungene og hulke deg igjennom Karsten og Petra. Gubben hadde også planlagt guttekveld med sushi sammen med mellomstemann, noe som virker som et mye hyggeligere alternativ for guttungen enn en sur, selvmedlidende mamma som egentlig bare vil sove og jaffal ikke har lyst til å se på Ted 2 eller en av de andre håpløse guttefilmene han vil se. Selv jeg skjønner at den eneste måten å redde denne dagen fra å bli enda verre på, er å ikke skuffe de andre som venter på konserten, ikke skuffe sønnen min som har gledet seg til guttekveld, og ikke bruke de sedvanlige to timene på å få gjenstridige småbarn i seng.

— OK, ok, jeg går. Mulig jeg ikke kommer lenger enn til Majorstua, men jeg prøver i alle fall, sukker jeg.

Bruce2

… og været er strålende, en skikkelig fin sommerkveld i Oslo, og på hver stasjon ramler det inn folk med Bruce-t-skjorter fra tidlig attenhundretall. Det er latter og prat og en hel menneskemasse som siger nedover mot Frognerparken (nei har du sett, jeg er ikke den eneste som er sent ute! Ikke at noen bryr seg heller. When I’m out on the street I walk the way I wanna walk…). Jeg klarer til og med å manøvrere meg inn til gjengen min, som står ca 20 meter fra scenen og bare har én to meter høy fyr foran seg (vanligvis pleier det å være minst tre. Ufattelig mange høye folk på konsert, altså). Bruce kommer på scenen til stormende jubel, og selv om han etter Meet me in the city proklamerer at denne gangen skal de faktisk gjøre det- spille hele The River-albumet før de drar i gang et house party (her kikker jeg smått bekymret bort mot mine to barn og min unge stesøster… blir dette for langt og for sært, mon tro?), er konserten en eneste stor opptur. Det er vill, hes rock’n’roll og lavmælte ballader. The Boss flørter med publikum og snakker om Livet, Kjærligheten og forholdet til sin lite snakkesalige far. Vi nynner med, vi roper, vi gauler, hopper opp og ned, min kjære mor tar helt av (til barnebarnas store fornøyelse) men hun er ikke alene. Det er få konserter som har et så variert publikum som Springsteen-konserter. De yngste er rundt fire, de eldste må pushe åtti, og alle synger og danser og koser seg mens sola sakte går ned over Frognerparken. Og jeg vet ikke med dere, men jeg synes det er noe underlig rørende ved synet av en litt ufiks, lettere overvektig og tilknappet byråkratmann med briller som gradvis mister alle hemningene og rocker shit- for han kan alle tekstene, må vite- og de var det mange av. Veldig mange. Baby, we were born to run!

Bruce3

Eldstejenta, the Boss og Fotballhuet.

Little Steven tuller og fjaser, Nils Lofgren drar en nærmest dødelig solo, vi hyller Clarence Clemons og konstaterer at hans nevø Jake absolutt fører saksofonarven videre. På coverlåta Shout Shout, med introduksjon av bandet og store mengder Bruce-skriking går også tenåringene mine amok, selv om Fotballhuet har vondt i føttene (ammatør, man må aldri ta på seg nye sko på konsert) og nå ligger han også an til å få vondt i stemmen. Men det gjør ingen verdens ting. Det er julikveld i Frognerparken og kollektiv ekstase. Før Bruce bryter av med en ny monolog:

… and as you walk through life, you slowly realize that you are not only walking alongside your family and friends. You are also walking the walk in the shadow of your own mortality. It’s always there, right beside you. But you still got time. You’ve still got time to raise your family, to live your life, and you’ve still got time to do good.

 

You still got time to do good.

 

Ett av målene jeg hadde for ferien, var å få somlet meg i kirken. Alene, helt uten noter eller unger som måtte passes på. Hvile i stillheten, samle de frynsete tankene og kanskje formulere noe… fornuftig. Det klarte jeg ikke (jeg har såvidt vært der med noter, når sant skal sies), men når Bruce etter å ha dratt en lavmælt versjon av This Hard Land som siste ekstranummer sender 40 000 mennesker nedover Frognerparken til tonene av Down to the River to pray, kjenner jeg at dette er en helt brukbar variant. Stillhet er byttet ut med helsefarlig mange desibel, Messe 7 er byttet ut med Woooo-oh-oh-ohhh (mitt tvilsomme forsøk på å transkribere 4’25» her), men følelsen av at den dårlige dagen mammaen er tilgitt og i morgen er det blanke ark- den har jeg ofte kjent på andre steder enn i Frognerparken. Forråsidetsånn.

Vi går i stim over den mørke sletta, over knitrende ølkrus i plast og sleipe papptallerkner med sennep, og synger. Fotballhuet stemmer i med bassen mens eldstejenta faller inn med alt-stemmen, for dette har de sunget i koret. Og selv om vi kommer til å måtte slåss for å få oss litt nattmat på vei hjem i dette menneskehavet, er ikke livet så verst.

Faktisk er livet ganske fint. Og i morgen er en ny dag.

You still got time to do good.

Takk, Bruce.

Memento mori

Det er pussig, men av en eller annen grunn er det eplene og snøen jeg husker best.

Snøen, fordi det var sånn en nydelig, iskald februardag, en dag der vinteren viste seg fra sin aller beste side. Store, hvite skavler med puddersnø utenfor Rema1000, og sola så sterk at jeg måtte knipe igjen øynene da jeg gikk ut av den gamle Passaten for å handle før jeg hentet ungene i barnehagen. Dette var den tiden der jeg liksom studerte, men strengt tatt tilbragte dagene på en barneskole på andre siden av byen for å tjene litt ekstra penger, og dermed endte opp som en av de få (håper jeg!) jusstudentene i Norge som fikk sin beste karakter i det gørrkjedelige faget kommunalrett- rett og slett fordi pensum var overkommelig i motsetning til alle andre emner. Studier ad undas, altså, men så fikk jeg da også mer penger i posen og ikke minst muligheten til å være mye ute på dager som denne. Og muligheten til å svinge innom butikken på vei hjem, siden bilen var raskeste alternativ.

Eplene, fordi Granny Smith er så variabel i kvaliteten. Noen ganger er de pyton. Eplene er nesten gule, skallet er tjukt og gummiaktig, de smaker emment. Denne vinterdagen var de dog perfekte: knallharde, knallgrønne, bare ved å holde et eple i hånden kunne du kjenne hvordan den syrlige saften kom til å sprute ut så fort du satte tennene i det.

Jeg la eple etter eple i en pose da telefonen ringte. Ukjent nummer. Jeg tok den likevel.

— Hei, snakker jeg med Helle? Det er fra akuttmottaket på Ullevål sykehus. Vi har fått inn en person vi tror er din far.

?

??!?

I løpet av livet får vi en håndfull sånne telefoner- slike som deler inn livet i et «før» og «etter», fordi ting aldri kommer til å bli det samme. Tilbud om jobb, tilslag på leilighet, telefoner om nye barnebarn eller gode nyheter etter en kreftsjekk. Eller dødsfall, ulykker, «Jeg har noe å fortelle deg», besatte stillinger og forkjøpsrett på drømmeboligen. Eller en telefon fra akuttmottaket på Ullevål. Jeg husker ikke nøyaktig hva som skjedde etter dette, jeg erindrer vagt at jeg snudde posen på hodet og lot eplene trille ut igjen, og at jeg ringte min stemor med den lille informasjonen jeg hadde fått, og deretter løp ut i bilen, rygget ut og satte kurs mot Ullevål.

Det viste seg at faren min hadde kollapset på trikkeholdeplassen ved Tullinløkka, på vei til jobb etter et legebesøk (!), og hadde fått et massivt hjerteinfarkt. I ettertid har jeg lært at den kraftigste typen kalles «the widowmaker». Hadde det ikke vært for at det sto et par sykepleierstudiner ved siden av ham som visste hva de skulle gjøre, hadde det vært slutt der og da. I stedet holdt han seg i live, men bare så vidt, og de nærmeste dagene lå han bevisstløs på hjerteavdelingen uten at de kunne si noe som helst om skadeomfang eller prognoser. Han var 53 år.

Han kom langsomt opp til overflaten igjen, og her begynner en lang rekke av sammensatte følelser. Håp. Kanskje han blir bra igjen, kanskje alt blir som før, medisinen har kommet så langt i dag, de kan sikkert fikse på dette? Mismot. Han var ikke seg selv. Det var leit å se pappa så forvirret og annerledes. I glimt så jeg gode gamle pappa, men kroppen hans hadde gjennomgått et så stort traume at hodet ikke fulgte helt med. Jeg husker at stemoren min og jeg sto og snufset på gangen, det var så uklart om han faktisk husket oss eller bare spilte med etter beste evne. For prøve gjorde han, noen ganger med komiske resultater. Da han så malerne vandre bortover stillasene på nabobygningen som skulle pusses opp, utbrøt han: – Det blir nok fint med maling, ja. Men det viktige her, vet du, det er at noen tar det overordna politiske ansvaret! Komisk, men uendelig trist. Ingen skal si at han ikke prøvde å fremstå fornuftig, da, den gamle ringreven. Frykt. Hva hvis han ikke blir som før, mentalt eller fysisk? Hvordan skal de bo i fjerde etasje uten heis hvis han ikke klarer å gå? Hvordan blir det hvis han ikke klarer å jobbe, kan han leve med det eller ender han opp som en gretten gammel gubbe som er sint på verden? Hva med alle planene de hadde, reiser rundt i verden, ting de ønsket å gjøre? Tenk om… tenk om han aldri kommer til seg selv igjen, ikke klarer å huske meg, oss, ungene? Skam. Fordi sånn skal man jo ikke tenke når en person er alvorlig syk.

Han ble liggende et par uker på Ullevål, så bar det til Lovisenberg, så tilbake til Ullevål igjen for operasjoner. Stemoren min besøkte ham hver dag. Jeg gjorde ikke det- noe jeg angrer på nå, men jeg var der likevel ganske ofte- og en dag hadde jeg med mellomstegutten, som da var knapt to år. «Pittepatt» sa han, og mente «bestefar». Han skulle aldri få behov for å finpusse uttalen.

WP_20160321_015

På vei opp til påskefjellet: innom graven med en bukett påskeliljer til far, på tiårsdagen for dødsfallet. I bakgrunnen, Ullevål sykehus der han døde, og der fire av barnebarna hans ble født- med utsikt til kirkegården. Slekt skal følge slekters gang og alt det der.

 

Pleierne og legene var engler, virkelig. De trøstet og beroliget, forklarte at hukommelsestap var normalt og at ting ofte gikk seg til, og hadde planer for både operasjoner og rehabilitering. Det jeg har tenkt i ettertid, var at de gjerne kunne vært enda litt klarere på hvor svak han faktisk var. At han svevde mellom liv og død var ikke like enkelt å huske på når dagene gikk og situasjonen var uforandret, og mange av samtalene dreide seg om dette med hukommelsestapet. Eller kanskje det bare var jeg som ikke helt tok inn hva de prøve å si, det er ikke utenkelig.

En onsdagskveld tre uker senere var jeg, som så ofte, på foreldremøte. Eldstejenta hadde begynt på skolen høsten før- jeg husker at vi møtte faren min tilfeldig på vei hjem fra skolestart, og at vi spontant tok en kake på et bakeri for å feire begivenheten. Midt i møtet ser jeg at jeg har omtrent 20 ubesvarte anrop fra min stemor på mobilen, jeg aner det verste og sniker meg ut i gangen for å ringe opp. Når jeg kommer inn igjen går læreren mot meg, hun vet at faren min er veldig syk, for det har jentungen sagt. – Går det bra?

Og jeg faller sammen og hulker, midt i klasserommet, i alle foreldrenes påsyn. Underlig nok er ikke dette flaut å tenke på. Det var ikke flaut da, og ikke flaut nå, det er slik livet er.

Taxien rullet opp foran Ullevål, og jeg løp inn på rommet der min stemor allerede var. Min far lå i senga, fredfull og lik seg selv, men akk så… død. Utenfor vinduet var marshimmelen mørk og overskyet, men inne hadde pleierne tent lys på nattbordet. Og en uke senere sto jeg foran et fullsatt store kapell, gamle kolleger hadde kommet i busslaster og jeg husker at jeg tenke Jøss, var pappa så viktig for så mange? Jeg sto der og holdt tale for pappa, og tenkte at nå- NÅ- blir jeg voksen, om ikke før. Jeg husker fremdeles eldstejentas såre hulk som ikke ble overdøvet av REM og The Kinks. Hun var nesten sju år, og bestefars lille øyensten. Og jeg husker min stemor, som imponerende nok holdt seg oppe gjennom hele seansen. Noen uker tidligere hadde de planlagt tur til Hellas og kjøpt ny sofa og snakket om mulige prosjekter, nå måtte hun legge hele kabalen på nytt, alene.

I påsken var det ti år siden dette hendte.

Ti år. Det verste er at pappa ikke fikk se barnebarna bli flere og større. Han hadde vært så stolt! De hadde hatt det så gøy sammen! For min egen del husker jeg det skar i hjertet da jeg kjøpte ny mobil og ikke trengte å legge inn pappas nummer. Og hvor mange ganger har jeg ikke ønsket jeg kunne spørre ham om råd, eller bare ønsket å høre hans mening om dette og hint. Hva hadde pappa tenkt om Donald Trump, for eksempel, eller situasjonen i Syria, eller årets lønnsoppgjør? Hva hadde han ment om bilen vår, eller de valgene jeg tar? Jeg humrer når jeg skriver dette, for det aner meg at pappa ville syntes at blogging var skikkelig, skikkelig teit og ikke hadde giddet å legge skjul på det. På den annen side ville jeg kanskje argumentert mot, nå som jeg har blitt et gammalt råskinn sjøl- det aner meg at vi kunne hatt noen morsomme meningsutvekslinger, og det er leit at pappa døde før jeg var like voksen som han- hvis det gir noen mening. Pappa hadde bare ett barn, og livet mitt har nok blitt ganske forskjellig fra det han så for seg da jeg var yngre- men jeg liker å tro at han hadde hatt litt sansen for det, også. Han likte folk som gikk sine egne veier. Og jeg ville spurt mer! Spurt om veien fra en trang kommunal bolig på Gjøvik der farmor pakket fiskekroker ved kjøkkenbordet på akkord med siggen i munnviken, via lærerutdanning og slengbukser og militærnekting til redaktørjobb. Det var ingen liten klassereise han foretok, fader’n. Jeg ville spurt mer om den underlige familiehistorien, mer om hvordan det var da jeg var liten.

Ikke minst sender jeg en tanke i pappas retning når sola skinner over Birkelunden og trikkene suser forbi stappfulle uteserveringer. Her skulle du vært, pappa, med en øl og en avis og kona di på andre siden av bordet.

WP_20160320_012

Pappa henger på kjøleskapet den dag i dag, sammen med en veldig liten eldstejente. Han gikk fullstendig fra konseptene da jeg ble gravid som ung og uutdannet- noe jeg har stor forståelse for i dag- men snudde selvsagt i løpet av fem minutter og ble verdens stolteste bestefar.

 

Jeg har lært mye av pappas liv. Og jeg skulle gitt mye for å ha ham med videre, for vi savner ham og det hadde betydd mye for oss alle å ha ham her. For eksempel kunne han fortsatt å plage meg med Joni Mitchell, og jeg kunne tatt igjen med Eminem. Og han kunne lagd finnbiff på den måten bare han kunne. Og tatt bilder av alle flyene og togene han kom over, på hver eneste j*vla ferietur. Men uansett, vi fikk 26 år sammen, og jeg lærte mye av hans liv.

Men jeg har også lært noe av hans død. Nemlig at vi ikke vet hvor mye tid vi har, at dagene er for verdifulle til å leves med hodet et annet sted, at den lille tiden vi har her på jorda skal brukes og nytes til siste trevl. For du vet ikke når det er slutt. Memento mori, en forslitt klisjé, men like fullt en klisjé som er verdt å ha med i ryggsekken. Livet er ikke alltid spennende og utfordrende og et sted der man får utnyttet sitt fulle potensial. Men du skal være forsiktig med å være for likegyldig eller negativ. Plutselig, en dag du minst aner det, viser døden det stygge trynet sitt bak eplene på Rema 1000, og da er det for seint.

For sent for rusleturer i Birkelunden.

For sent for morgenmøter på mandag med endeløse gjørelister. Dagliglivets trivialiteter som plutselig kan fremstå i et gyllent lys når muligheten ikke lenger er der.

For sent for å nyte henting i barnehagen og venner i lyse sommerkvelder, for sent å ta den telefonen du hadde tenkt å ta, for sent å si takk eller unnskyld.

For sent til å la bagateller være bagateller, eller ta de grepene du trenger for å endre det. For sent å gjøre de tingene du gjerne ville ha gjort (lite nudge nudge til min kjære far her, for han kunne være lovlig treig selv- men det er også noe jeg putter i baklomma). For sent til å sparke sin egen surhet/latskap/negativitet/problematisering i ræva og skjerpe seg.

For sent til å høre fuglekvitteret en regntung aprilkveld med grå skyer over byen og kjenne at livet ikke er så verst, selv om du er trøtt og helgen allerede er over

.

WP_20160403_009

 

Takk for alt, pappa. Det er ikke lite. Vi sees!