Trygdebeistet lukter tåfis :D

Hei, Internett!

Long time no see. Det kom vel ikke akkurat som noen bombe at kombinasjonen korona, hjemmebarnehage, hjemmeskole, travel far og syk mor tok knekken på bloggingen. Våren og forsommeren 2020 ble tilbragt i overlevelsesmodus og ikke så mye mer. Antallet gjøremål måtte kuttes til beinet. Alt som ikke måtte bli gjort, ble ikke gjort. Jeg prøvde meg på et unntak her, et optimistisk miniprosjekt om å freshe opp den ene, lille verandaen i huset (i fornuftig kontrast til det som egentlig burde gjøres, nemlig å gå til angrep på den store verandaen… eller egentlig pusse opp fra kjeller til loft- noe som ikke kommer til å skje med det første og garantert ikke i 2020). Hvordan det gikk, skal jeg prøve å komme tilbake til, for det ble en morsom historie. Uten å spoile- for det sier seg jo selv at dette prosjektet gikk ad undas, som så mye annet- kan jeg allerede røpe at verandaen er nesten like stygg som før. Men bare nesten.

I likhet med resten av huset, må det sies.
Sommer’n 2020 var… seig, på mange måter. Men vi hadde slike dager også, det er viktig å huske. Dager med sol og bading, dager ungene tilbragte i bringebærbuskene og på trampolina. It wasn’t all bad, slett ikke.

Uansett. Det har gått et halvt år. I et hus med mange mennesker er det veldig mye som skjer på et halvt år. Jeg kunne skrevet side opp og side ned, om det bittersøte i å sitte i en sofa full av hundehår og brødsmuler og se vitnemålsutdeling i Oslo Konserthus med dans og show på YouTube (utrolig trist å ikke få være til stede, men fantastisk at de klarte å tromme sammen en seremoni for elevene, i det minste. Det ble jo en temmelig amputert russe- og eksamenstid, så at de faktisk fikk til en ordentlig avslutning av tre minnerike år på videregående er jeg veldig takknemlig for!). Om sommerfuglene i magen når en liten, vimsete femåring går Den Lange Veien tvers over skolegården for å hilse på lærer og rektor for første gang, og om lettelsen og gleden når det blir tydelig at han elsker skolen og trives som skolegutt. Jeg kunne skrevet om stoltheten over en jentunge som nailer førstesatasen av Vivaldis A-mollkonsert rett før hun fyller sju, kombinert med skrekken for å fremstå som (for ikke snakke om redselen for å være) overambisiøs tiger mom. Jeg kunne skrevet om hvor tom bilen føles, selv med kaukende småunger i baksetet, når du nettopp har kjørt eldstesønnen og koffertene hans til folkehøgskole. Om følelsen av å stå på en fotballbane og vite at det er aller, aller siste gang, etter å ha stått trofast på sidelinja siden 2006 er du ugjenkallelig over i fotballmammapensjonistenes rekker. Om overraskelsen og gleden når oboistsønnen blir spesielt invitert til en sommersymfoni (og til alt overmål får reise og opphold dekket, hurra! Gå for de sjeldne instrumentene, folkens!). Om Polly, vårt nyeste familiemedlem som kom dalende ned på verandaen en dag i mai (nå er riktignok Polly ingen blåfugl, men en dvergpapegøye-grønnfugl, men det endte uansett at en oppgitt Vi-Skal-Jaffal-Ikke-Ha-Flere-Dyr-Gubbe sto klar ved dyrebutikken morgenen etter for å kjøpe fuglebur. Hva skal man gjøre, da, når dyret inviterer seg selv?!). Om bilmerker, som Minsten har fått dilla på, akkurat som hans eldste storebror hadde for 15-16 år siden. Jeg kunne også skrevet mye om oppgitthet og utilstrekkelighet, med tanke på hva vi (ikke) får til her hjemme av orden og vedlikehold. Vi har aldri hatt et prikkfritt hus, men 2020 har bydd på noen triste rekorder også i så henseende. Og, skal det sies, et par forbedringer, ettersom vi voksne har vært uvanlig mye hjemme og ikke alltid må velge den mest tidsbesparende slurveløsningen på alt. Jeg burde definitivt skrevet om takknemlighet, for sporty bestemødre som stiller opp og hjelper til, finner på morsomme og hyggelige ting med barnebarna og gir mor og far et lite pusterom.

Dette var det beste bildet jeg fikk av min sønn ved avslutningen av 12 års skolegang. Ikke akkurat noe å ha på veggen.
Generalprøve på A-moll, førstesats. Den aller første gangen, men ikke den siste. Når du bruker masse tid på å øve inn et stykke gjelder det å resirkulere!
Aller, aller siste kamp, en augustkveld på Mortensrud.
… og så var det slutt. Game over, bokstavelig talt. Forhåpentligvis blir jeg fotballbestemor en dag, som stiller opp med notatblokk, kanelboller og brus.
… og mens storebror hadde sin siste skoledag i juni, hadde lillebror sin aller første i august. En stor dag!

Bekymring, jeg kunne skrevet mye om bekymring, for mannen min som måtte gjennomgå en omfattende bypass og ble sprettet opp og koblet om både her og der rett før sommeren, og stavret rundt med arr og bandasjer og blåmerker overalt. Bekymring for eldre slektninger- 2020 har i ekte «en ulykke kommer sjelden alene»-stil sjenerøst budt på både slag- og kreft- og demensproblematikk for diverse medlemmer av den eldre garde- og dårlig samvittighet for å ikke få fulgt opp bedre på grunn av korona, ansvar for barn og egen elendig form. Bekymring for studentdatter som er så voldsomt travel og for tenåringer som ikke helt vet hva de vil og/eller hvordan de skal få det til. Triumf, vi kom oss faktisk på en bitteliten sommerferie til vestlandet. En uke i leiebil og campinghytter, snaue fire uker etter at mannen min lå på operasjonsbordet- og vi hadde det hyggelig! Det siste der er jo smått utrolig. To slække foreldre, to unge voksne, to tenåringer og tre småunger på tur, og samtlige sa det hadde vært en fantastisk ferie! Null krangling, bare kos og fine opplevelser, og mye allsang i bilen. På forhånd hadde jeg bange anelser om dette hodeløse prosjektet, men jeg kunne spart meg bekymringen. Ungene mine er rett og slett en sabla fin gjeng, som oppriktig trives i hverandres selskap. Takk og lov. De store forbarmet seg til og med over sin mor og ble med som bakkemannskap til Suzukikurs på Geilo, da jeg skulle dra alene med tre små og Gubben lå på sykehus. Fine, fine ungene mine.

Brødre på oppdagelsesferd i fjellet.
Fjell og fjorder og fosser og ferge!
Møte med brunbjørn, Flå.
På ferga mellom Bulandet/Værlandet og Askvoll. Hvis dere ikke har vært i Askvoll, vil jeg varmt anbefale stedet og ikke minst Askvoll Sjømat og Delikatesse! Sjekk dem ut på Facebook også. For et overflødighetshorn av en butikk!
Slik spiser vi lunsj i det fri, i elleve våte grader og sur sidevind. Ekte norsk sommerferiefølelse her, altså. Men vi fikk mange morsomme bilder!
Vi så en ekte isbre!

Ellers kunne jeg jo skrevet mye om det å være brysom pasient, en av de håpløse tilfellene legene aldri blir helt ferdig med. Den intense gleden over å få bekreftet at nei, du skal ikke dø med det første (tre ganger i år har de scannet huet mitt på jakt etter metastaser, og hver gang har jeg sluppet med skrekken) som likevel raskt avløses av spørsmålet: men hva er det da som er galt? Det blir jo bare verre og verre, er det virkelig ingen som kan hjelpe? Eller i det minste fortelle meg hva som foregår, gi meg noen hint om hva jeg kan forvente fremover? Hittil har jeg bare vage hypoteser- tre forskjellige, avhengig av hvem du spør- og ingen svar. Og formen fortsetter å synke, jeg er dårligere nå enn jeg var i sommer, og dårligere i sommer enn jeg var på våren. Jeg føler meg ikke sliten, jeg føler meg sjuk. Symptomlista er lang og kjedelig som et vondt år, men kortversjonen er at det føles omtrent som å ha en kombinasjon av fyllesyke og influensa. Hver dag. Hele tiden. Åh, den som kunne føle seg normal, bare en dag eller to! Jeg kunne skrevet om sorgen ved å innse at jeg ikke vil komme tilbake til jobben min- en jobb jeg har hatt i elleve år, en jobb jeg trivdes i og som jeg innbiller meg trivdes med meg. Sayonara, adgangskort og gode kolleger og medlemmer og prosjekter og fellesskap og fredagsfølelse og lønn og pensjonspoeng. Dette er uten tvil det største nederlaget i hele 2020, og jeg er ikke helt ferdig med å deppe over det.

Ah, MR1 på Radium. My home away from home. Enn så lenge har strategien vært å scanne og scanne etter noe vi ikke er i stand til å finne. Mulig bildene hadde blitt klarere hvis jeg hadde roet ned på hårgeléen :-S

Nei, det er ikke lett å summere opp et halvt år i noen korte avsnitt. Men dette var et forsøk, for å få det ut av systemet. Ved inngangen til høsten kan vi uansett konstatere at vi lever og har det bra, om enn ikke problemfritt.

Men altså, bloggen. Før sommeren hadde jeg ikke tid, koronahjemmetilværelsen sugde alt av oppmerksomhet, energi og krefter. Så kom sommeren, som egentlig bare var en forlengelse av den traurige og slitsomme våren mer enn noen ferie, og til tross for mange fine høydepunkter var juli rekordvåt og kald, mye var stengt, og det var rikelige mengder av «kaotisk hus med unger som kjeder seg og småkrangler»-øyeblikk. Høsten og skolestart meldte seg, med lovnader om en noe mer normalisert tilværelse for både små og store selv i koronatiden, men da var det tid for prøveprosjektet «Helle returnerer til jobb», og siden det å få til å jobbe- om så bare litt- tronet aller, aller øverst på ønskelista måtte jeg fremdeles holde andre gjøremål på et minimum. 2020: energi er til for å spares, ikke brukes.

Det som til sist sparket meg bort til PC’en var en pinlig seanse på Fresh Fitness. For joda, etter min exit i arbeidslivet har jeg begynt å trene (mer om hvorfor det virker som en god idé å trene når du knapt orker å slepe deg opp trappa senere. Men regel nummer 1 er i alle fall klinkende klar: aldri tren hvis du må prestere noe annet etterpå!).

Eller i ærlighetens navn, «trene». Et puslete minisupplement til mitt noe mislykkede yoga- og smoothieregime som etter tre måneder har gitt minimalt med resultater. Motivasjonen her er todelt: jeg ønsker selvsagt å komme i bedre form, selv om det er tvilsomt om det faktisk kommer til å skje. Den andre delene av motivasjonen er å gjøre noe aktivt. Som mangeårig Imposter Syndrome Poster Person tror jeg innerst inne at jeg heller ikke rollen som Trygdebeist er noe jeg egentlig mestrer og fortjener, og jeg lever i evig frykt for at unge, kjekke verdensmesterdoktorer rett fra Medisinsk Institutt, eller skarpe, mistenksomme NAV-ansatte for den del, skal kikke i mappa mi, himle med øynene og slippe et sarkastisk sukk: «Ja ja ja, se her ja, dame 40+ med småbarn, føler seg litt pjusk etter kreftbehandling hun lissom, vedder på at det eneste problemet hennes er at hun har landet permanent i sofaen med Netflix og bruker tiden på å synes fryktelig synd på seg selv.»

Så da Fresh kjørte supertilbud til kr 100 i måneden ut året, var jeg ikke sen om å drasse den slappe rumpa mi bort til treningssenteret. Her skal ingenting være uprøvd! Om jeg ikke føler meg bedre av å trene- noe jeg foreløpig ikke gjør, unntatt i samvittigheten-, kan jeg i allefall påberope meg initiativ og innsatsvilje! Og går det skeis, så har jeg prøvd! For en gangs skyld ligger det mye stolthet i tåfis. Fram med de støvete treningsskoene, og med svimmelhet, øresus og skjelvende ben som følgesvenner satte jeg sammen et passe lite ambisiøst program: 15 minutter på ellipsemaskinen (du veit du er i elendig form når «cool down»-minuttene er en ren forlengelse av kardio-programmet, fordi makspulsen din er nådd allerede på laveste motstandsnivå) etterfulgt av de få styrkeapparatene jeg skjønner hvordan fungerer. That’s it. Samtlige sett begynner med å jekke motstandsvekten ned til det aller lavest mulige, og med litt flaks kan jeg øke det et hakk eller kanskje to. Men som regel sitter jeg der som en nisse og løfter en eneste, ynkelig vektplate opp og ned, til tenåringsguttas og muskelbuntenes store fornøyelse.

Det var på ellipsemaskinen jeg sto på fredag, med tunga ut av kjeften og kroppen i sjokktilstand over å bli presset opp i makspuls for første gang på evigheter (jeg overdriver ikke. Fitbit forteller meg at pulsen ikke var over 89 en eneste gang i året somgikk), da jeg så en sprek pensjonist prøve en maskin jeg ikke hadde turt meg på. Fra øyekroken spionerte jeg på hvordan han gjorde det, hvordan han tilpasset sete og stenger, og jeg tenkte at hmm, takk for tipset, gamlefar, denne kan jeg forsøke meg på etterpå. Som sagt, så gjort, jeg vaklet bort til apparatet, som het Shoulder Press, og tenkte at dette blir bra saker. Jekke jekke, skru, skru, motstanden på det aller lavest mulige. Sette seg godt til rette, gripe håndtakene, og presse oppover…

… presse oppover…

Presse Oppover!

Null. Niks. Nada. Vekten rikket seg ikke. Jeg fikk ikke en gang et lite «klink» som viser at du har løftet den i alle fall noen millimeter. Vektplatene sto bom stille, som om de var skrudd fast. Jøss, er det noe galt med maskinen? Har jeg gjort det omvendt og satt motstanden til max? Nei, alt ser riktig ut. 6 usle kilo. Vi prøver igjen.

Presse oppover, oppover, opp-ooo-veeer… med trynet vridd i alle retninger og dirrende armer… men nei. Stuck. Den står bom stille. På aller laveste nivå. Mer enn skuffelse er det flauheten som setter tenna i meg: Så noen dette? Er det noen som ler av meg? Akkurat som når man ramler på isen, og selv om man slår seg halvt ihjel er det tydeligvis en naturlig menneskelig reaksjon å hastestable seg på beina, børste av seg snøen og late som ingenting. Pytt, dette gjorde ikke vondt i det hele tatt, det var faktisk nesten med vilje! Må’kke tro at JEG slo meg, nei! Mennesker er rare dyr.

Shoulder Press – Helle: 1-0. Idet jeg prøver å riste av meg nederlaget og subber bort for å vaske av apparatet uten egentlig å ha brukt det, høres en lav fnising fra et par tenåringsjenter som plutselig får det veldig travelt med å diskutere et eller annet med innstillingene på ergometersyklene. Og skammen til tross, jeg måtte jo fnise litt selv. Noe så teit. Nå er det ikke akkurat noen livskrise å ikke fikse et treningsapparat, det finnes verre ting. Men der og da ble det et bilde på hele forbaska 2020: Vil, vil, men får ikke til.

Men hei. Det ble i alle fall et blogginnlegg av det!

Og nå: høst. Skal bli spennende å se hva den bringer, i tillegg til store mengder nedfallsløv.

Korona, korona, korontene

… og jeg som håpet å slippe mer helsepreik. Hah! Helse- eller rettere sagt trusselen mot den- skal ikke prege bare blogg, men hele livet i ukene framover.

Det hjelper dog at det ikke er snakk om min private navlelo, for en gangs skyld (der er det intet nytt å melde, testresultatene er antagelig koronaforsinket). Neida, dette gjelder oss alle, her er vi alle i samme båt. Rettere sagt, vi er i hver vår båt. Av samme grunn.

I dag stengte Oslo kommune (og rett etter, hele landet) alle skoler og barnehager, en beskjed som nok har vært forventet av de fleste. Samtidig skal vi ikke lenger tilbake enn til forrige uke før det store flertallet tok dette koronagreiene ganske pent, vi har hørt det før, ‘sant, og verken SARS eller fugleinfluensa eller svineinfluensa ble noe i nærheten av det skremselsscenariet vi så for oss. Så hvorfor stresse nå?

Den eneste i min krets som stresset, var Bisons musikklærer. Hun er fra Singapore, der de virkelig kan sånt. Fra første koronatilfelle ble rapportert inn i Norge, den 26. februar, har hun drevet et effektivt, opplysende enkvinneskorstog på Facebook for å avsløre norske myndigheters mangel på handling. Responsen var stor- bare ikke fra oss innfødte nordmenn. Vi trakk litt på skuldrene og tenkte jada, jada, men det er da ingen vits i å krisemaksimere ennå?

… men det er jo ingen -maksimering, det er bare krise, og kveldens jubelkamp mot LASK gikk for tomme tribuner. Og det er utrolig fiffig å se hvor mye publikums tilstedeværelse betyr. Selv om det er verdensstjerner på banen, og pasninger i toppklasse, føles det likevel litt som å se Skeid spille på Nordre Åsen. Hehe.

Helt fram til denne uka så ting ganske normalt ut. På mandag kom den første beskjeden: Oslo kulturskole avlyser den store konserten i konserthuset fredag 13. Det var nedtur! Og jeg skal innrømme at jeg i et kort øyeblikk tenkte stygge tanker om overreaksjon og «Jammen, de har jo øvd så mye». Kulturskolen forble alene om reaksjon på mandag. Men allerede tirsdag kom neste beskjed- NOSUS-orkesteret, der de to midterste spiller, avlyste Maestrokonserten i slutten av mars. Og på onsdag fikk jeg egentlig bare en type epost gjennom hele dagen: avlysning av trening, avlysning av kamper, avlysning av seminarer og flere konserter. Samtidig endret tonen på Facebookfeeden seg til noe i nærheten av opprørsk stemning, med foreldre som ikke kunne fatte og begripe hvorfor skoler holdt åpent når alle bedrifter som kan sender sine ansatte hjem. Underskriftskampanjer og leserinnlegg og tjo og hei- jeg hadde til og med et par meget lovlydige bekjente som oppfordret til sivil ulydighet.

Så da det gikk ut melding om at byrådet vurderte skolestengning var det ingen som ble overrasket. Og det er vel kanskje der vi er nå, et punkt som hittil har vært ukjent for sånne grønnskollinger som meg som aldri har opplevd en ekte pandemi før, det punktet der alle tiltak må settes i gang brått og brutalt, ellers har det ikke effekt- og folk faktisk begynner å skjønne det.

Hei, hvor ble alle sammen av? Forrige uke var bussen stappfull av folk. Men etterhvert som alvoret går opp for Oslos befolkning blir det bedre og bedre plass. I går hadde vi 23-bussen praktisk talt for oss selv.

Jeg synes det er veldig greit at de bare stenger ned alt nå, klart og tydelig, ingen rom for vurdering og tvil. Og jeg er enig i kritikken om at disse beslutningene nok skulle vært tatt noen dager tidligere- på den annen side er det så fryktelig lett å sitte på sidelinjen og kritisere i etterkant. Nå får vi bare gjøre det beste ut av det…

… og hvordan skal vi få til det, da? På en måte er min familie i en heldig situasjon. Gubben jobber masse hjemmefra- og nå blir det nok en del avlysninger av møter og slikt i ukene som kommer i tillegg. Jeg er jo hjemme. Det kunne så definitivt vært verre, og jeg føler inderlig med de som MÅ på jobb, kanskje i en smitteutsatt stilling i helsesektoren, samtidig som barnehagen stenger (trommer myndighetene sammen noen barnepassordning til disse, mon tro? Det burde da kunne gå an?) Eller til de som mister inntekt, og ikke minst frilansere og små bedrifter innen kultursektoren, som nå avlyser på alle bauger og kanter. Sammenlignet med mange andre har vi lite å være bekymret for.

Samtidig må jeg innrømme at det skal bli et par spennende uker framover. Det er ingen liten oppgave vi har fått i fanget, for dette er jo ikke ferie. Langt derifra! Vi skal drive hjemmeopplæring av to barneskolebarn, samtidig som vi holder to viltre barnehagegutter i ørene og gjeter et par tenåringsgutter som i varierende grad klarer å holde selvdisiplinen oppe. Dette skal vi gjøre mens far jobber fullt og mor går på halv fart- bokstavelig talt. Og helt uten lokkemidler som kino, museum, lekeland eller svømmehall.

Testing, testing. Dette er en forsmak på ukene som kommer. Liten frøken driver med stavskrift på den ene siden av bordet, voksen sønn får opplæring i nødvendige life skills på den andre siden: ompotting av blomster. Nå kan han!
Hvis vi får til mange sånne stunder, uten for mye forstyrrelser eller masing, så skal jeg si meg fornøyd.

La oss si det sånn: å stå opp i morgen og «ta dagen som den kommer» høres herlig befriende ut. I teorien. Men jeg kan love at i vårt hus, i denne situasjonen, er det oppskriften på katastrofe.

Så, what to do? Det første og kanskje det viktigste jeg gjorde var å kjøpe en Toro langpannekake. Etter middag fikk alle kake (gulrot) og tordentale (pisk), der jeg klart og tydelig ramset opp hva som var forventet de kommende dagene og hva som må til for at det skal funke. Jeg har satt opp en rullerende plan for hundelufting, samt dagsplaner for hver enkelt med innlagt ryddetvang (for det blir så mye rot når alle er hjemme. Og da må alle bidra med å rydde det opp igjen. Ingen unnasluntring!). Hvis det funker sånn som jeg ønsker, får vi to uker der skolearbeidet blir gjort, øvingen blir utført, Minsten får lekt fra seg utendørs, det blir ikke altfor mye TV, og vi får til og med lagt inn noen (koselige?) stunder med fellesaktiviteter som lesing, filmkveld og spill. Hvis det funker sånn som jeg ønsker, blir dette to rare og intense, men fine uker. Og hvis det funker sånn som jeg ønsker, så hater ikke alle trynet på hverandre før vi er halvveis :-p

Og hvis det funker sånn som helsemyndighetene ønsker, så bidrar vi dermed på vår lille måte til å flate ut kurven over smittede, så ikke hele landet går ad undas. Vi er friske og raske hele bunten (bortsett fra meg, da, men det er noe annet. Immunforsvaret mitt er muligens det eneste som fungerer slik det skal i denne kroppen, og uansett er en dødelighet på usle 1-2% vilt gode odds i min begrepsverden!), og ingen av oss er spesielt engstelige for viruset i seg selv. Men dette er nødvendig av hensynet til fellesskapet. For å ta vare på de syke og gamle, og sørge for at ikke hele samfunnsstrukturen kneler under en tsunami av virusinfiserte innbyggere. Da må vi alle gjøre vårt. Litt god gammeldags samfunnsånd, der altså, og det har verken ungdommen eller deres foreldre vondt av å oppleve.

Lykke til, alle som sitter koronafaste over det ganske land! Håper eventuelle floker i hverdagskabalen lar seg løse, og en stor applaus til alle helter som går på jobb og holder maskineriet gående!

(PS. Og en stor applaus til de få som faktisk var forberedt på hvordan dette ville ende. Bison får ikke fri, for å si det sånn- hans lærer har naturligvis vært i forkant og satt opp Skypeundervisning i hjemmestudioet sitt, så her er det bare å fortsette øvingen på Twinkles! *tommelopp*)

Og innen dette er omme, så er forhåpentligvis også de siste, kjipe, forhatte restene av vintermånedene også historie!

JubelBruce og et uventet halleluja

— Helle, du har gledet deg til denne konserten i et halvt år. Helt siden moren din fikk tak i billetter. Eller hva vet jeg, kanskje du har gledet deg siden første gang du var på The Boss-konsert, på Valle Hovin i 2002 med platåsko og mellomste i magen. Kom igjen dama, ut med deg! Du kommer til å angre deg i morgen hvis du ikke går. Og vi kommer til å måtte høre på gnålet ditt helt til neste konsert. Opp og stå nå, kjerring!

— Men jeg… orker ikke. Jeg kommer meg ikke til t-banen en gang. Bu-huuu. *hulk, snufs*

— Så ta en taxi, da. Altså, hvis du virkelig ikke orker å gå på konsert, så går jeg jo gjerne i stedet. Men jeg har ikke samme forholdet til Springsteen. Det er du som vasker huset med Born to Run, siterer Thunder Road i hytt og pine, og gauler Glory Days i bilen. Dessuten har du et ikke-så-hemmelig crush på åttitallsversjonen av Little Steven. Vil du virkelig gå glipp av dette?

Bruce1

 

****************************

Jeg er ikke overtroisk (med mindre du spør en beinhard ateist, antagelig 😉 ), men dette med å jinxe ting på bloggen skjer i hyppigste laget, altså. Ikke før har jeg penslet ut om vår harmoniske og glade sommerferie, så går jeg i bakken med et pang og er redusert til et patetisk, hulkende pandatryne i sofaen.

I dagene som ledet opp til det O Store Hulk-a-thon, hadde vi for så vidt gjort mye moro. Vi hadde vært på Blaafarveverket og kost oss, alle sammen (!! !!!!). De store gikk gruvetur, var på Theodor Kittelsen-museet og leste 200 år gamle sykejournaler med stor interesse. De små gikk bananas på bondegården og var møkkete og lykkelige etterpå. Vi vasset i elva og spiste pannekaker med blåbær og is. Vi lo oss fillete over pensjonistbussen vi måtte ty til for å bøte på setemangelen i bilen (det ble eldstejenta til, og Fotballhuet hjem igjen. De var de eneste under 70 på hele bussen). Det var moro, og full fart, og de minste sovnet naturligvis på vei hjem og var oppe til langt på kveld. På selve konsertdagen gjorde vi unna en litt kjip oppgave- et av innleggene som flakser i hodet mitt under tittelen «Let that shit go», som jeg håper å få ut før det blir håpløst foreldet-, jeg prøvde uten hell å pusle på plass noe logistikk til første jobbuke, og deretter tok jeg med meg de tre yngste på lekeland slik at mannen min skulle få noen timer i fred før han skulle holde fortet hjemme mens jeg var på konsert.

Turbo og Bison hadde vært i syvende himmel da de for første gang fikk teste lekeland tidligere i ferien. Nå skulle vi i tillegg ha med lille storesøster. Det er sklier, ballrom, trampoliner og en stor vulkan til å klatre på. Hva kunne gå galt?

Godt spørsmål. For det var ikke egentlig så mye som gikk galt. Men det ble heller ikke så bra som forventet.  Magien uteble. Jentene maste om å få kjøpe teite plastikkleker i automatene og var skrubbsultne etter en halvtime, trass i god frokost. Bison gjorde stadige utfall mot det åpne (!) skapet med Kuli i kiosken, han gadd ikke leke i småbarnshjørnet og jeg hadde hjertet i halsen mesteparten av tiden, åtteåringen viste uvanlig dårlig dømmekraft på en mengde småting («Men mamma, jeg tar jo bare på meg sokkene igjen når jeg er ferdig her». Ja, det gjør DU ja, men hva tror du lillesøster midt i trassalderen gjør, hæ? Hei du hipsterpappa med økologisk bæretøy, trekk til deg øya, har du aldri sett tvangspåkledning av en trassunge før eller? Bisom, du SKAL ikke ta Kuli, du har allerede fått, og ikke sleng deg ned på bakken og skru på tårekrana, din illojale filleunge!). Vi koste oss innimellom, og de hadde det gøy, men det ble ikke like fint som forventet. Snakker om å sette forventninger, hæ?

Innimellom dette driver jeg fremdeles og baler med logistikk og en avreise til Hudøy og en annen til Lyngør som må omrokkeres og flyttes på- mea culpa-, og det tikker inn en haug med meldinger fra x, y og z, vi har et kræsj i danseplanen til høsten og alt er bare… mas. Mellomste ringer og kan slett ikke øve i dag, røret er ødelagt og kanskje oboen også. Jeg ber en stille bønn om at de sløve store der hjemme rydder et minimum til mormor kommer innom med bursdagskake og familie, men for å være ærlig har jeg ikke det helt store håpet.

Etter tre svette timer spør jeg Gubben om han jobbet og jogget ferdig og kan hente oss (Hey Bison, DU FÅR IKKE KULI NÅ HELLER, hva søren er galt med folka på Leos Lekeland som setter Kuliskapet praktisk talt ute i lokalet?) og jeg får et par tekstmeldinger angående dusjing. Om han rekker å dusje først, for han har allerede vært innom butikken. Altså, du er femti år. Dusj hvis du vil. Gjør hva du vil. Men gjør det fort, for det begynner å bli innmari klamt og varmt her. På alle måter. Men kjære åtteåringen min, hva tror du skjer når du tar salto rett foran Turbo, da? Du kunne ikke for eksempel vente til hun holdt på med noe annet, så jeg slapp å foreta ørten manøvre for å forhindre at lillesøster knekker nakken? Takkskarrujaggumegha.

Det sitter i huet.

Det sitter i huet. Det er det som er problemet med å være mamma, det sitter nesten alltid i huet, og selv om du er aldri så dreven og har vært småbarnsmor i 120 år er det dager der tanken er tom, oljenivået er lavt, og du bare ikke makter å snu tankegangen slik du egentlig burde. Og det er det som svir aller mest, vissheten om at hvis du bare hadde vært mer på hugget, tatt deg sammen og vært Voksen og Ansvarlig og Flink, så hadde det blitt så mye bedre.

«Motherhood can be the loneliest occupation in the world», sier Elizabeth Foss. Hun har ni unger som hun har undervist hjemme ved kjøkkenbordet, vi kan anta at hun vet hva hun snakker om. Og det er ingenting som er så ensomt som å hjelpeløst være vitne til at du gjør en dårlig dag enda verre, fordi du ikke evner å snu situasjonen, og du ser dine flotte planer om en hyggelig dag gå i dass for alle sammen. Parallellt med at humøret går ned skyter katastrofetankene i været, det er ikke bare en dårlig dag, men en potensielt skadelig dag for små, skjøre barnesinn, og jeg er ikke bare en mamma på minussiden etter litt for mange netter med pollenallergi på toppen av den oppstykkede søvnen, jeg er en Katastrofe.

Vi blir til slutt hentet, og Bison og jeg kræsjer uhøflig nok i senga mens de andre sitter i stua og spiser bursdagskake og har det hyggelig. Så drar min mor, hennes mann, hans datter og mine to eldste barn til Frognerparken, mens jeg sitter hjemme i sofaen og oooorker ikke gå på Bru-hu-huuuce. Tårene sitter løst og kroppen enda løsere. Jeg er svimmel og varm og hjertet dunker med forsterker. Seks timer på beina virker som en umulighet, the Boss eller ikke the Boss.

Når jeg nå faktisk får somlet meg av gårde, med mørke solbriller og enda mørkere tanker, handler det ikke bare om min manns overtalelsesevner, selv om de absolutt hadde sin misjon. Men saken er at alternativet ikke var så mye bedre. Når du først er i det hjørnet er det ikke nødvendigvis anbefalt å sitte hjemme med resten av ungene og hulke deg igjennom Karsten og Petra. Gubben hadde også planlagt guttekveld med sushi sammen med mellomstemann, noe som virker som et mye hyggeligere alternativ for guttungen enn en sur, selvmedlidende mamma som egentlig bare vil sove og jaffal ikke har lyst til å se på Ted 2 eller en av de andre håpløse guttefilmene han vil se. Selv jeg skjønner at den eneste måten å redde denne dagen fra å bli enda verre på, er å ikke skuffe de andre som venter på konserten, ikke skuffe sønnen min som har gledet seg til guttekveld, og ikke bruke de sedvanlige to timene på å få gjenstridige småbarn i seng.

— OK, ok, jeg går. Mulig jeg ikke kommer lenger enn til Majorstua, men jeg prøver i alle fall, sukker jeg.

Bruce2

… og været er strålende, en skikkelig fin sommerkveld i Oslo, og på hver stasjon ramler det inn folk med Bruce-t-skjorter fra tidlig attenhundretall. Det er latter og prat og en hel menneskemasse som siger nedover mot Frognerparken (nei har du sett, jeg er ikke den eneste som er sent ute! Ikke at noen bryr seg heller. When I’m out on the street I walk the way I wanna walk…). Jeg klarer til og med å manøvrere meg inn til gjengen min, som står ca 20 meter fra scenen og bare har én to meter høy fyr foran seg (vanligvis pleier det å være minst tre. Ufattelig mange høye folk på konsert, altså). Bruce kommer på scenen til stormende jubel, og selv om han etter Meet me in the city proklamerer at denne gangen skal de faktisk gjøre det- spille hele The River-albumet før de drar i gang et house party (her kikker jeg smått bekymret bort mot mine to barn og min unge stesøster… blir dette for langt og for sært, mon tro?), er konserten en eneste stor opptur. Det er vill, hes rock’n’roll og lavmælte ballader. The Boss flørter med publikum og snakker om Livet, Kjærligheten og forholdet til sin lite snakkesalige far. Vi nynner med, vi roper, vi gauler, hopper opp og ned, min kjære mor tar helt av (til barnebarnas store fornøyelse) men hun er ikke alene. Det er få konserter som har et så variert publikum som Springsteen-konserter. De yngste er rundt fire, de eldste må pushe åtti, og alle synger og danser og koser seg mens sola sakte går ned over Frognerparken. Og jeg vet ikke med dere, men jeg synes det er noe underlig rørende ved synet av en litt ufiks, lettere overvektig og tilknappet byråkratmann med briller som gradvis mister alle hemningene og rocker shit- for han kan alle tekstene, må vite- og de var det mange av. Veldig mange. Baby, we were born to run!

Bruce3

Eldstejenta, the Boss og Fotballhuet.

Little Steven tuller og fjaser, Nils Lofgren drar en nærmest dødelig solo, vi hyller Clarence Clemons og konstaterer at hans nevø Jake absolutt fører saksofonarven videre. På coverlåta Shout Shout, med introduksjon av bandet og store mengder Bruce-skriking går også tenåringene mine amok, selv om Fotballhuet har vondt i føttene (ammatør, man må aldri ta på seg nye sko på konsert) og nå ligger han også an til å få vondt i stemmen. Men det gjør ingen verdens ting. Det er julikveld i Frognerparken og kollektiv ekstase. Før Bruce bryter av med en ny monolog:

… and as you walk through life, you slowly realize that you are not only walking alongside your family and friends. You are also walking the walk in the shadow of your own mortality. It’s always there, right beside you. But you still got time. You’ve still got time to raise your family, to live your life, and you’ve still got time to do good.

 

You still got time to do good.

 

Ett av målene jeg hadde for ferien, var å få somlet meg i kirken. Alene, helt uten noter eller unger som måtte passes på. Hvile i stillheten, samle de frynsete tankene og kanskje formulere noe… fornuftig. Det klarte jeg ikke (jeg har såvidt vært der med noter, når sant skal sies), men når Bruce etter å ha dratt en lavmælt versjon av This Hard Land som siste ekstranummer sender 40 000 mennesker nedover Frognerparken til tonene av Down to the River to pray, kjenner jeg at dette er en helt brukbar variant. Stillhet er byttet ut med helsefarlig mange desibel, Messe 7 er byttet ut med Woooo-oh-oh-ohhh (mitt tvilsomme forsøk på å transkribere 4’25» her), men følelsen av at den dårlige dagen mammaen er tilgitt og i morgen er det blanke ark- den har jeg ofte kjent på andre steder enn i Frognerparken. Forråsidetsånn.

Vi går i stim over den mørke sletta, over knitrende ølkrus i plast og sleipe papptallerkner med sennep, og synger. Fotballhuet stemmer i med bassen mens eldstejenta faller inn med alt-stemmen, for dette har de sunget i koret. Og selv om vi kommer til å måtte slåss for å få oss litt nattmat på vei hjem i dette menneskehavet, er ikke livet så verst.

Faktisk er livet ganske fint. Og i morgen er en ny dag.

You still got time to do good.

Takk, Bruce.