Lappeteppeferie :)

Denne høstferien demret det for meg at her i huset «gjør vi ferie» på to klart definerte og helt ulike måter.

Du har Spania-ferien. Det er hellig familietid. Vi setter oss på flyet til Spania, kjører nordover fra Alicante, og er sammen, uforstyrret, i to-tre uker i strekk. Den eneste andre ferien som innehar noe av det samme elementet av rolig familietid, er juleferien. Kanskje halve påskeferien, hvis vi har flaks.

Sånn at du kan nyte stillheten på fjellet flere dager i strekk, kanskje (sånn ble det ikke denne høstferien)?

Og så har du… de andre feriene, som best kan beskrives som «lappeteppeferier». Litt av alt, noen hit og noen dit, og så bytter vi på halvveien. Det høres hektisk ut, og kanskje er det også det. Jeg skal heller ikke underslå at det hender jeg kaster lange blikk på alle facebookbildene fra nettopp for eksempel høstferien, der mor og far og barn poserer stolt på en eller annen topp med hver sin termos. «Herlig dag på fjellet», står det som billedtekst, det er en ny topp hver dag men alltid med de samme folka og jeg tenker- hvordan får de det til? Hvorfor klarer ikke vi?

Men det er jo ikke noe hokus pokus, egentlig. Barna er ikke så mange. Ofte er de heller ikke så store. I hvert fall ikke mange OG store. Har de sine egne aktiviteter, venner og planer i tillegg, går hytteuka på fjellet fort ad undas og du priser deg lykkelig over å i det hele tatt klare å sy sammen et opplegg som passer sånn ca for alle familiens medlemmer.

Litt fjell…

… litt musikk…

… litt lekser. Tegneoppgave i arkitektur her, fransk to etasjer under.

Denne høstferien har vi gjort følgende: Fjortisen reiste opp på hytta sammen med mormor forrige fredag (skolen hadde fri torsdag og fredag, noe som kom… litt overraskende på, hehe. Det ville selvsagt ikke vært overraskende hvis jeg hadde finlest årsplanen, men…). Eldstejenta hadde innflytningsfest på fredagskvelden, og så reiste hun opp med toget på lørdag sammen med Fotballhuet. Ballerinaen kunne ikke være med, siden hun hadde dansing på lørdag, og dessuten skulle hun på SFO de tre første dagene i høstferien.

På onsdag tok mannen min Ballerinaen og Turbo i bilen, og kjørte halvveis til hytta. Der ventet min mor med de store barna, og så byttet de. Småjentene fikk bli med mormor på hytta, de store kom hjem og Fotballhuet rakk akkurat å sove ut før juniorkampen på torsdag, og Eldstejenta fikk shinet hybelen og dratt til Gardermoen for å møte sin finske romkamerat fra England som har vært hos oss siste del av ferien. På fredag begynte Oborama, et opplegg på Voksenkollen for oboister og fagottister, noe som tok nesten samtlige timer i helgen for fjortisen. Men, jeg syntes det var for drøyt å betale overnatting på hotell, så løsningen ble å kjøpe dagpakker med alle måltider og ellers benytte oss av… tadaaa- bestemor! Min stemor tilbyr god mat og godt selskap, sengeplass og Netflix, og mer trenger ikke en gutt på hans alder for å ha det toppers. Grunnen til at han kræsjet hos henne og ikke var hjemme, var at Bison også skulle få seg en bitteliten fjelltur, så vi dro opp tidlig på lørdagen og ble over til søndag, sammen med vårt finske besøk men uten Fotballhuet som hadde planer med en kompis. Han fikk også sove over hos bestemor på lørdagen.

En utsikt Gubben har hatt noen ganger i løpet av høstferieuka…

Juniorkamp på Ekebergsletta. Kaldt var det, men det ble seier under en knallgul fullmåne. Høstfotball på sitt beste!

To jenter koker suppe. De kan holde på i timevis, når været er fint og de er utenfor hytta. Det ene prosjektet tar det andre og fantasien løper i alle retninger.

Hehe. Når jeg ramser det opp sånn høres det ut som et sant lite mareritt. Men tro det eller ei, det har vært en ferie som har inneholdt noe bra for alle. De tre store fikk kost seg med mormor i fred for masete småsøsken. Eldstejenta fikk avholdt fest og tatt vare på besøket sitt. Fotballhuet fikk både hytte og fotball og kompiser. Dessuten litt sjelden far & sønn-tid på fredagskvelden, da de så Blade Runner på kino klokka ti om kvelden! Oboisten fikk først alenetid med mormor, så tid med søsken og til sist alenetid med bestemor også- i tillegg til masse obospilling. Ballerinaen og Turbo fikk en tur sammen, bare de to, og koste seg på hytta med mormor. Og hva med Bison, stakkar? Det kan virke kjipt å la ham være igjen når storesøster drar, men tvert imot- jeg tror det bare er sunt. I tre dager fikk han være konge på haugen hjemme og i barnehagen, uten å bli overkjørt av en litt større og dermed litt smartere storesøster som stort sett har styringen. Dessuten var gjensynsgleden desto større på lørdagen, da også Bison fikk sin lille dose hytteferie. – Turboooo! -Bisoooooon! De løp mot hverandre og gav hverandre en laaang kos.

Og vips var det nok en suppekoker i sving!

The terrible two i samme stol foran Lappeteppevenner, en av Bisons favoritter for tiden. Passende program i Lappeteppeferien vår.

Å skape gode minner for mange barn er en todelt jobb- for det første må vi skape tid og rom for familiefølelsen. Den må ligge i bunn, hvis det i det hele tatt skal være noe poeng å være en familie.

Men like viktig er det å ikke bare la «ungene» være en enhet bestandig, men skape tid og rom for hver enkelt. La noen få ha tid sammen og styrke båndene på kryss og tvers- på bekostning av andre bånd. Men det kommer flere ferier!

Kanskje Prikki får være med da også? Det ser ut som kose-skaten til Turbo trives utmerket i naturen, i alle fall!

Siste kveld- med tzatziki på, såklart.

En ting er sikkert: jeg har fått dekket tzatzikibehovet for en stund framover. Vi har ikke spist middag ute hver kveld, men de fleste av dem, og da har jeg alltid bestilt ekstra tzatziki. Og i kveld kjente jeg faktisk at nå holder det.

Men ja, da har vi hatt vår siste hele dag. Den har vært veldig fin. Begge to i superhumør på stranda om morgenen, de sovnet momentant etter mini-lunsj-isen vår og tok en god siesta. Etterpå handlet vi lunsj som vi spiste i skyggen på verandaen, hadde et Stort Og Spennende Prosjekt (les: vi postet noen postkort), og lekte en stund i barnebassenget på hotellet før vi spiste middag på Lambro’s og gikk nesten ut til odden. Ikke helt, dessverre, men det var folk på gården i dag og da føles det som vi tramper rundt i hagen deres. Sikkert bare jeg som er overhøflig, for det vanlige hestefølget fra Nana’s Horses (hesteridning for turister) trampet forbi rett etterpå, og de snudde ikke.

Men men. Vi så digre kaktustrær med frukter på, høner, bølgende landskap i tusen forskjellige nyanser av grønt (Arrrgh. Her skulle det vært bilde! Det er virkelig ikke det samme å skrive blogg fra ferie, uten bilder. Neste gang skal jeg sikre meg fysisk overføringsmulighet som ikke er avhengig av nett, i stedet for å skrive dørgende kjedelige reisebeskrivelser og ha mobilen stappfull av vakre illustrasjoner). Vi så olivenlunder og lange, grønne planter som minnet om bambus. Eller bambusker, som Turbo kaller dem. – Mamma, pandaen spiser bambusker! Hun synes visst disse plantene ligner, hun også.

Og mens vi sto der, de to små i vogna med hver sin pinne, og jeg i tynn sommerskjorte som slapp litt av det ettermiddagssvake sollyset igjennom- ingen kulde, ingen kulde! Dette øyeblikket må tas med inn i vinteren, for følelsen av å stå i sommerbris og IKKE FRYSE kommer ikke på mange, mange måneder nå- hadde jeg en eneste tanke i hodet:

Tre og en halv måned. Tre og en halv måned.

Nei, jeg er ikke gravid. 😀 😀 😀

Det er følelsen av å stå i Hellas i begynnelsen av september og vite at ferien er slutt, og at nå, begynner moroa for alvor. Fram til jul er det tre og en halv måned, og det kommer til å bli noen av de travleste vi har hatt. Når vi endelig vakler inn i bilen om et drøyt døgn, hopper vi rett på karusellen, den karusellen som bare snurrer fortere og fortere. Jeg trodde jo at et bittelite plaster på såret når eldstejenta dro, ville være at det ble litt roligere hjemme (ikke at hun er særlig utfordrende, hun klarer seg stort sett selv. Men det blir jo noen kjøringer og hentinger fra fest og øvelser, det skjer en del som vi må ta hensyn til i familieplanene osv, så ett barn mindre i hus betyr uansett litt mindre logistikk). Den gang ei. Vi har fått to hyggelige telefoner fra Oslo musikk- og kulturskole, som hadde gleden av å tilby Turbo plass på Suzukifiolin. Det er jeg selvfølgelig veldig glad for, men da blir det en aktivitet til PLUSS foreldrekurs i forkant. Ekstra herlig er det at ikke før var vi ferdige med musikkurset som gikk i arbeidstiden (det går nå onsdag ettermiddag) har vi nå fått fiolintime til tøtta på omtrent akkurat like umulig tidspunkt.

Lenger ned i mailboksen popper det ene etter det andre opp: seminar med koret, Gubbens reise til Atlanta i oktober, da har også husets oboist et orkesterseminar over en hel helg. Det er cup-planer for Fotballhuet og oversiktskalender for speider’n og katekeseundervisningen (som kræsjer med dansingen til Ballerinaen hver fjerde lørdag, og der jeg skal være foreldrehjelp i oktober og mars).

Vinden rusker i Turbos hår, og solstrålene kysser solbrent hud.

Vi lander midt i jobbuka, og til helgen forsvinner Gubben til Kristiansand med de to mellomste. På mandag har vi vårt siste møte med Bufetat, et møte der vi MÅ få med alt vi ønsker å si, momenter som bør være med i rapporten, saks- og prosessopplysninger som kan ha betydning for om det bærer eller brister. For å si det sånn: det er et viktig møte, og jeg føler liksom ikke helt at vi har fått forberedt oss? 😉

Tre og en halv måned med brødbaking og iskaldt pissregn og vintertid på jobben (farvel, tidlig henting i barnehagen), og så blir det kaldt og mørkt på toppen av det hele. Oppvaskmaskinen har gått i stykker, bilen må bytte noen deler, og vi må kjøpe nye møbler til de minste som skal flytte inn der åttendeklassingen og tiendeklassingen hadde rom før. Det er mas, og det er dyrt. Ikke minst er det så HVERDAG at det knapt kan beskrives med ord.

Jo, jeg hadde gjerne byttet ut det ovenstående med noen dager til med banansplitt og espresso. Det er fristende å ønske seg at vi hadde utsatt det litt til. Kost oss, vært late og bare gjort det vi har lyst til, enda en liten stund. På den annen side er en uke uten faste rutiner og kjente omgivelser nok når to småttiser er på tur med kun en forelder. Bare det at vi ikke har noe barne-tv når det er altfor varmt til å være ute midt på dagen, gjør det litt vanskeligere, og slike små utfordringer popper opp i et eneste kjør på en tur som dette. Dessuten savner de pappa og søsknene, og bestevenninna i barnehagen. Og Dina. Og senga si.

Så jo, alt i alt holder det nå. Jeg er utrolig glad for at jeg tok sjansen og reiste, for vi har hatt det så fint og det har vært så deilig å kunne være totalt, uforstyrret sammen med de to minste i heimen. Ha all fokus på dem, og prate og tulle og ha det fint. Neste gang jeg skal på tur uten halve familien er det nok noen andre sin tur til å bli med, og jeg gleder meg akkurat like mye til det.

Tre og en halv måned i kaos-bananas-logistikkhelveteland, og så er det jul. Den kommer nok overraskende på kjerringa i år også. Men nå må vi bare takke for en flott uke i lille Kalamaki- det er ikke utenkelig at vi sees igjen en vakker dag.

Og så må vi krysse fingrene for at vi overlever morgendagen: Vi blir hentet i buss halv sju om kvelden, utsjekk er i utgangspunktet klokka tolv. Midt på det varmeste, og midt i dagsovingen. For første gang i mitt liv forhørte jeg meg om mulighet for sen utsjekk, men naturligvis er hotellet fullbooket med gjester som kommer med morgenfly. Jeg håper også at vi ikke glemmer noe her på hotellet, og at kofferten med den defekte lukkemekanismen faktisk går igjen og holder seg slik (kjære mannen min, som snikleser her. Kan du minne meg på at vi skal kaste den forbaska kofferten når jeg kommer hjem, for det er virkelig ikke et stressmoment man trenger i en sådan stund!). Og så får jeg telle på fingrene om vogna skal pakkes ned her på hotellet, eller om jeg skal drasse med meg prampacken til flyplassen og ta det der. Med trøtte, varme og potensielt grinete unger kan morgendagen bli en spennende øvelse.

Men det blir neppe så ille at det overskygger den fine ferien vi har hatt. Takk for tzatzikien, Kalamaki, takk for strender og glade barn, små iser og vakker natur. Det lagres på den interne harddisken og blir med meg inn i høsten. Den kan bare prøve å ta knekken på meg- jeg har Kalamaki og ferielykke på boks. Selv om det kommer til å bli både tøft og travelt stiller jeg i hvert fall godt preppet, oljet og trimmet, takket være denne turen. Kalispera! 🙂

Strøtanker med tzatziki, del III (venner, fordeler, ulemper)

Godt inne i ferien nå, og jeg elsker det.

Elsker hvert minutt på stranda, med bølgene som holder lunken temperatur. Elsker følelsen av solvarme heller under føttene, du brenner deg nesten, men det er jo bare kortvarig og dermed en ekstra luksus. Elsker at vi bare tar dagene som de kommer- morgenturen på stranda er fast rituale, det blir for varmt og folksomt senere på dagen. Men ellers er det fritt frem. Vi sover når det passer. Spiser det som passer, når det passer. Tar en tur opp til Flagget eller går en tur i byen, når det passer, og spiser is når det passer. Jeg er stort sett totalt synket opp mot ungenes behov, og det skjer ikke så ofte, som regel er det for mye annet man bare skal og må. Jeg nyter det, selv om det ikke akkurat er den mest avslappende ferien jeg har hatt.

Uansett, jeg har gjort meg noen kulepunkt-tanker (i tillegg til de lange tankene fremover mot høst og jul, som jeg håper å få ned på papiret- i alle fall før neste tur!) om akkurat dette lille eventyret.

  • Våre venner:

— De ansatte på hotellet, og da særlig vaktmesteren i grønne overalls. Han startet med å kjefte bestyrtet på Bison som fisket opp stener fra fontenen foran hotellet, og endte opp som en av hans gode kompiser. Siden vi bor i hjørneleiligheten nederst klatrer han opp på balkongen vår støtt og stadig, og hilser alltid like blidt. En søt, gammel mann, jeg lurer på hvem han er på privaten. Han har sikkert barn, kanskje barnebarn?

— De to jentene i Supermarked 2, hvis vi teller fra hotellet. Vi er gode venner med de i Supermarked 1 også, for all del, men jentene i Supermarked 2 tar helt av når Bison kommer. Jeg trodde først det var snakk om en jente, men for noen dager siden oppdaget jeg at det var to av dem, og de ser helt like ut. Hvem av dem det er som har Bison-crushet aner jeg ikke, så jeg er like hyggelig mot begge.

— Servitrisen på den øverste tavernaen. Ok, folkens, jeg innser at verden er stor og det ikke er så sannsynlig at noen ender opp i Kalamaki, men likevel: hvis noen av dere noen sinne gjør det så anbefaler jeg virkelig den siste restauranten på høyre hånd før rundkjøringen, Landros. Det er små forhold her, så det er ikke vanskelig å skjønne hva jeg mener. VI dro dit på onsdag, og torsdag, og lørdag- med og uten Bison- og fikk samme forståelsesfulle, skjønne service uansett. En djevelsk god aubergine-salat hadde de også, og tro meg: jeg har smakt auberginesalater som var så sure og slimete at jeg bare ventet på mageviruset.

— Kolis, kelneren på restauranten borte i hovedgata. Han begynte med å spørre meg ut om Stokke-trilla mi, og deretter gikk praten livlig. Og tenke seg til, selv i Hellas fikk jeg spørsmålet «Seks barn??! Hvordan orker du?».

— Dama i resepsjonen. Hun som var så fornøyd med å ha byttet rom. Jeg har lagt merke til at hun går forbi terrassen min klokka åtte og klokka fire. Men, hun kom både lørdag og søndag. Håper det er en slags uketurnus her?

(beklager, dette er sikkert kjedelig. Men jeg jobber altså i fagforeningsbransjen, og jeg klarer ikke å IKKE legge merke til sånne ting. Heller ikke at hun som serverer frokosten klokka åtte om morgenen er den samme som tilbereder min iskaffe i baren klokka seks om ettermiddagen. Folka i restaurantene og isbarene? Ikke spør.)

— Fislene.

Dette var en nedtur. På Rhodos var det Fisler overalt, fra små gekkoer til store, feite øgler. Så dette var trist, ungene hadde elsket flere sånne. Ett poeng til Rhodos. På den annen side er det mange andre dyr her, og vi våkner til hanegal og breking!

— Pensjonister fra Nederland

… og alle andre steder. Det er ikke så mange andre barn her på hotellet, overraskende nok. Jeg trodde jeg bestilte et barnehotell (barnebasseng, rett ved stranden), men den gang ei, det er nesten kjemisk renset for unger. Oh my, hvordan gamlingene elsker Bison. Alle synes at Turbo er søt, og med fare for å være breial- det hadde jeg nesten forventet, hun er ganske bedårende når hun tripper av gårde i Peppa Gris-badedrakten sin. Men merkelig nok er det Bison som har den største fanklubben. Særlig blant eldre folk- de kommer stadig bort til meg og forteller hvor morsom han er, eller hvor flink han er til å utforske verden, eller applaudere meg for å være rolig.

Tja, jeg antar jeg kommer dit en dag, jeg også, at jeg ser på andres småbarn og smiler for meg selv? Den dagen jeg er på et klassisk charterhotell og står opp når jeg vil, spiser når jeg vil, gjør hva jeg vil og slapper av når jeg vil, komplett med appelsinhud og åreknuter. Og bare har bittersøte minner om en tid der jeg måtte stå på pinne for små, ferske mennesker. Det er nok noen år igjen.

 

  • Ulemper

— Det er ikke så mange feil, ulemper eller bommerter å påpeke på denne turen her, fordi jeg var så ekstremt forberedt på hvilken tur det ville bli. Småbarn, småbarn og atter småbarn. Det mentale var på plass. Og det mentale er viktigst, for da gjør du automatisk det som passer best.

Men! På en eller annen pussig måte klarte både Gubben og jeg å glemme og laste ned barnefilmer på den laptopen jeg har med meg. Og når du har unger som ikke nødvendigvis sover samtidig, må ta hensyn til temperatur og sol og kjedelig leilighet og alt mulig sånt, så hadde det vært svært kjekt at ikke Youtube var blokkert og Disney.no og NRK Super ikke vil laste.

Jeg har en eneste barne-app på mobilen (Sago mini fish tale), og den har blitt brukt noen ganger… 😉

— Og så er det jo en smule irriterende at de kommer for å vaske akkurat mellom klokka 12 og 13, når ungene forhåpentligvis tar seg en dupp. For å si det sånn, det er en del sand på gulvet her nå.

—  Jeg har ikke gjort så mange tabber selv heller, heldigvis. Men jeg har gått i felle og feilbedømt hvor slitne barna blir etter mye sol og sjø, og dermed uforvarende fremprovosert den eneste virkelig kjipe scenen vi har hatt her nede (kommer i egen post. Håper jeg).

— Noen temmelig banale feil har det blitt, da. Som å gi ungene vanlig frokost med brød når jeg selv bare tar frukt og yoghurt. Kan tro hva som skjedde da?! 😀

 

  • Forbedringspotensiale:

— Til neste gang har jeg definitivt ladet en padde eller tre. Til flyturen, og ikke minst til oppholdet. Hadde det bare vært ett barn skulle jeg alltids klart å avlede, men to?! Kjekt å unne tilby noe som funker! Peppa Gris på gresk en eneste gang i døgnet gjør virkelig ikke samme nytten. Resten av tiden er det bare actiontegnefilmer som sender tankene i retning av He-Man. Turbo er ikke imponert.

 

  • Fordeler ved Zakynthos kontra andre steder:

— For vår del: kort flytur. Tre timer og et kvarter er ikke mye, for å komme fra høstvær til sol og sommer. Det er absolutt til å leve med!

— I forhold til Rhodos, da? Eller Spania, som er der vi pleier å tilbringe ferien?

Til det første: strendene er bedre på Zakynthos enn der vi var på Rhodos. Flytiden er kortere (vel, bare 20 minutter eller så, men med småbarn kan de 20 minuttene være himla lange!). Øya i seg selv er ganske spennende, selv hvis du ser bort fra de største turistattraksjonene. Utrolig vakkert er det også. Bakdelen er at det er ganske turistifisert. VI er i Kalamaki, som er LANGT å foretrekke framfor Laganas, tvillingbyen (med mindre du er engelsk attenåring på fyllatur. I følge guiden på båtturen var Laganas «Englands svar på Magaluf, grøss og gru!), og jeg anbefaler det gjerne videre. Men… det er irske barer og billigsupermarkedet med olivensåpe her. Har du lyst til å utelukkende snakke gresk og vandre omkring i fjellheimen, vel- da er ikke Zakynthos stedet. Har du derimot bare lyst på en enkel sydentur er det topp her.

— Personlig føler jeg meg mer hjemme i Spania, om ikke annet fordi de snakker noenlunde forståelig (gresk er bare… gresk!). Dessuten har jeg vært der mye oftere. Men på maten scorer Hellas et enkelt poeng, siden Spania ikke har mye å skilte med, i hvert fall ikke på turiststeder. Og så er det jo ikke alltid et poeng å føle seg mest mulig hjemme?

Nå har jeg bare vært på 3-4 greske turistøyer, jeg har aldri vært i Athen, og jeg kan ikke påberope meg noen inngående kunnskap til det greske samfunn overhodet (bortsett fra at de har/hadde verdens mest lukrative pensjonssystem og nå har vaklet på den økonomiske avgrunnen i årevis). Men på turene til Hellas har jeg følt meg mer «turist» enn på turene til Spania. Det kan absolutt ha noe med topografi og demografi og språk å gjøre, men i Spania bor jeg liksom i Calle Pelica no 9, mens her er jeg en del av massen: de svenske juristene fra Linköping og de danske sosialarbeiderne fra Århus, de tyske pensjonistparet Weber fra Lübeck og familien Woolton fra Birmingham- alle sammen kommer i digre flylaster og tilbringer en uke i solskinnet, før vi drar tilbake til det vanlige livet.

 

  • Kommer vi tilbake:

— Tja, det er ikke usannsynlig. Hvis jeg skal på tur med barn, drar jeg heller hit enn til Rhodos, der strendene var grovkornede og ikke langgrunne. Skal jeg på kort og billig tur med Gubben er det mye å se her, men samtidig lokker flere andre greske øyer med mye fint (og for å være ærlig: det er så ekstremt sjelden at vi to drar på tur alene, at da synker pris og flytid et stykke ned på lista).

Men skal vi til Hellas, er Zakynthos ikke å forakte. Kanskje vi til og med kunne fornye bryllupsløftene på «bryllupsøya» rett utenfor Laganas? 😉

************************************

Så, det var den korte og punktlige oppsummeringen.

I morgen håper jeg å få tid til De Store Tankene før avreise. Hvis vi rekker alt det andre, da, som å pakke (orker ikke å gjøre alt den siste dagen) og skrive kort. Når jeg kommer hjem, gleder jeg meg til å legge ut bilder. Men det tar nok en dag eller to, det også… vi lander klokka 00:05 natt til onsdag, og klokka 08:00 skal jeg være på jobb og ha telefonvakt, og Turbo har sangkurset sitt klokka 16, rett etter jobb.

Men det kommer, det kommer. Akkurat nå er det bare fløyelsmykt mørke, sangen til sirissene, og en halvdårlig Elvis-imitasjon i bakgrunnen.

God natt 🙂