Trygdebeistet lukter tåfis :D

Hei, Internett!

Long time no see. Det kom vel ikke akkurat som noen bombe at kombinasjonen korona, hjemmebarnehage, hjemmeskole, travel far og syk mor tok knekken på bloggingen. Våren og forsommeren 2020 ble tilbragt i overlevelsesmodus og ikke så mye mer. Antallet gjøremål måtte kuttes til beinet. Alt som ikke måtte bli gjort, ble ikke gjort. Jeg prøvde meg på et unntak her, et optimistisk miniprosjekt om å freshe opp den ene, lille verandaen i huset (i fornuftig kontrast til det som egentlig burde gjøres, nemlig å gå til angrep på den store verandaen… eller egentlig pusse opp fra kjeller til loft- noe som ikke kommer til å skje med det første og garantert ikke i 2020). Hvordan det gikk, skal jeg prøve å komme tilbake til, for det ble en morsom historie. Uten å spoile- for det sier seg jo selv at dette prosjektet gikk ad undas, som så mye annet- kan jeg allerede røpe at verandaen er nesten like stygg som før. Men bare nesten.

I likhet med resten av huset, må det sies.
Sommer’n 2020 var… seig, på mange måter. Men vi hadde slike dager også, det er viktig å huske. Dager med sol og bading, dager ungene tilbragte i bringebærbuskene og på trampolina. It wasn’t all bad, slett ikke.

Uansett. Det har gått et halvt år. I et hus med mange mennesker er det veldig mye som skjer på et halvt år. Jeg kunne skrevet side opp og side ned, om det bittersøte i å sitte i en sofa full av hundehår og brødsmuler og se vitnemålsutdeling i Oslo Konserthus med dans og show på YouTube (utrolig trist å ikke få være til stede, men fantastisk at de klarte å tromme sammen en seremoni for elevene, i det minste. Det ble jo en temmelig amputert russe- og eksamenstid, så at de faktisk fikk til en ordentlig avslutning av tre minnerike år på videregående er jeg veldig takknemlig for!). Om sommerfuglene i magen når en liten, vimsete femåring går Den Lange Veien tvers over skolegården for å hilse på lærer og rektor for første gang, og om lettelsen og gleden når det blir tydelig at han elsker skolen og trives som skolegutt. Jeg kunne skrevet om stoltheten over en jentunge som nailer førstesatasen av Vivaldis A-mollkonsert rett før hun fyller sju, kombinert med skrekken for å fremstå som (for ikke snakke om redselen for å være) overambisiøs tiger mom. Jeg kunne skrevet om hvor tom bilen føles, selv med kaukende småunger i baksetet, når du nettopp har kjørt eldstesønnen og koffertene hans til folkehøgskole. Om følelsen av å stå på en fotballbane og vite at det er aller, aller siste gang, etter å ha stått trofast på sidelinja siden 2006 er du ugjenkallelig over i fotballmammapensjonistenes rekker. Om overraskelsen og gleden når oboistsønnen blir spesielt invitert til en sommersymfoni (og til alt overmål får reise og opphold dekket, hurra! Gå for de sjeldne instrumentene, folkens!). Om Polly, vårt nyeste familiemedlem som kom dalende ned på verandaen en dag i mai (nå er riktignok Polly ingen blåfugl, men en dvergpapegøye-grønnfugl, men det endte uansett at en oppgitt Vi-Skal-Jaffal-Ikke-Ha-Flere-Dyr-Gubbe sto klar ved dyrebutikken morgenen etter for å kjøpe fuglebur. Hva skal man gjøre, da, når dyret inviterer seg selv?!). Om bilmerker, som Minsten har fått dilla på, akkurat som hans eldste storebror hadde for 15-16 år siden. Jeg kunne også skrevet mye om oppgitthet og utilstrekkelighet, med tanke på hva vi (ikke) får til her hjemme av orden og vedlikehold. Vi har aldri hatt et prikkfritt hus, men 2020 har bydd på noen triste rekorder også i så henseende. Og, skal det sies, et par forbedringer, ettersom vi voksne har vært uvanlig mye hjemme og ikke alltid må velge den mest tidsbesparende slurveløsningen på alt. Jeg burde definitivt skrevet om takknemlighet, for sporty bestemødre som stiller opp og hjelper til, finner på morsomme og hyggelige ting med barnebarna og gir mor og far et lite pusterom.

Dette var det beste bildet jeg fikk av min sønn ved avslutningen av 12 års skolegang. Ikke akkurat noe å ha på veggen.
Generalprøve på A-moll, førstesats. Den aller første gangen, men ikke den siste. Når du bruker masse tid på å øve inn et stykke gjelder det å resirkulere!
Aller, aller siste kamp, en augustkveld på Mortensrud.
… og så var det slutt. Game over, bokstavelig talt. Forhåpentligvis blir jeg fotballbestemor en dag, som stiller opp med notatblokk, kanelboller og brus.
… og mens storebror hadde sin siste skoledag i juni, hadde lillebror sin aller første i august. En stor dag!

Bekymring, jeg kunne skrevet mye om bekymring, for mannen min som måtte gjennomgå en omfattende bypass og ble sprettet opp og koblet om både her og der rett før sommeren, og stavret rundt med arr og bandasjer og blåmerker overalt. Bekymring for eldre slektninger- 2020 har i ekte «en ulykke kommer sjelden alene»-stil sjenerøst budt på både slag- og kreft- og demensproblematikk for diverse medlemmer av den eldre garde- og dårlig samvittighet for å ikke få fulgt opp bedre på grunn av korona, ansvar for barn og egen elendig form. Bekymring for studentdatter som er så voldsomt travel og for tenåringer som ikke helt vet hva de vil og/eller hvordan de skal få det til. Triumf, vi kom oss faktisk på en bitteliten sommerferie til vestlandet. En uke i leiebil og campinghytter, snaue fire uker etter at mannen min lå på operasjonsbordet- og vi hadde det hyggelig! Det siste der er jo smått utrolig. To slække foreldre, to unge voksne, to tenåringer og tre småunger på tur, og samtlige sa det hadde vært en fantastisk ferie! Null krangling, bare kos og fine opplevelser, og mye allsang i bilen. På forhånd hadde jeg bange anelser om dette hodeløse prosjektet, men jeg kunne spart meg bekymringen. Ungene mine er rett og slett en sabla fin gjeng, som oppriktig trives i hverandres selskap. Takk og lov. De store forbarmet seg til og med over sin mor og ble med som bakkemannskap til Suzukikurs på Geilo, da jeg skulle dra alene med tre små og Gubben lå på sykehus. Fine, fine ungene mine.

Brødre på oppdagelsesferd i fjellet.
Fjell og fjorder og fosser og ferge!
Møte med brunbjørn, Flå.
På ferga mellom Bulandet/Værlandet og Askvoll. Hvis dere ikke har vært i Askvoll, vil jeg varmt anbefale stedet og ikke minst Askvoll Sjømat og Delikatesse! Sjekk dem ut på Facebook også. For et overflødighetshorn av en butikk!
Slik spiser vi lunsj i det fri, i elleve våte grader og sur sidevind. Ekte norsk sommerferiefølelse her, altså. Men vi fikk mange morsomme bilder!
Vi så en ekte isbre!

Ellers kunne jeg jo skrevet mye om det å være brysom pasient, en av de håpløse tilfellene legene aldri blir helt ferdig med. Den intense gleden over å få bekreftet at nei, du skal ikke dø med det første (tre ganger i år har de scannet huet mitt på jakt etter metastaser, og hver gang har jeg sluppet med skrekken) som likevel raskt avløses av spørsmålet: men hva er det da som er galt? Det blir jo bare verre og verre, er det virkelig ingen som kan hjelpe? Eller i det minste fortelle meg hva som foregår, gi meg noen hint om hva jeg kan forvente fremover? Hittil har jeg bare vage hypoteser- tre forskjellige, avhengig av hvem du spør- og ingen svar. Og formen fortsetter å synke, jeg er dårligere nå enn jeg var i sommer, og dårligere i sommer enn jeg var på våren. Jeg føler meg ikke sliten, jeg føler meg sjuk. Symptomlista er lang og kjedelig som et vondt år, men kortversjonen er at det føles omtrent som å ha en kombinasjon av fyllesyke og influensa. Hver dag. Hele tiden. Åh, den som kunne føle seg normal, bare en dag eller to! Jeg kunne skrevet om sorgen ved å innse at jeg ikke vil komme tilbake til jobben min- en jobb jeg har hatt i elleve år, en jobb jeg trivdes i og som jeg innbiller meg trivdes med meg. Sayonara, adgangskort og gode kolleger og medlemmer og prosjekter og fellesskap og fredagsfølelse og lønn og pensjonspoeng. Dette er uten tvil det største nederlaget i hele 2020, og jeg er ikke helt ferdig med å deppe over det.

Ah, MR1 på Radium. My home away from home. Enn så lenge har strategien vært å scanne og scanne etter noe vi ikke er i stand til å finne. Mulig bildene hadde blitt klarere hvis jeg hadde roet ned på hårgeléen :-S

Nei, det er ikke lett å summere opp et halvt år i noen korte avsnitt. Men dette var et forsøk, for å få det ut av systemet. Ved inngangen til høsten kan vi uansett konstatere at vi lever og har det bra, om enn ikke problemfritt.

Men altså, bloggen. Før sommeren hadde jeg ikke tid, koronahjemmetilværelsen sugde alt av oppmerksomhet, energi og krefter. Så kom sommeren, som egentlig bare var en forlengelse av den traurige og slitsomme våren mer enn noen ferie, og til tross for mange fine høydepunkter var juli rekordvåt og kald, mye var stengt, og det var rikelige mengder av «kaotisk hus med unger som kjeder seg og småkrangler»-øyeblikk. Høsten og skolestart meldte seg, med lovnader om en noe mer normalisert tilværelse for både små og store selv i koronatiden, men da var det tid for prøveprosjektet «Helle returnerer til jobb», og siden det å få til å jobbe- om så bare litt- tronet aller, aller øverst på ønskelista måtte jeg fremdeles holde andre gjøremål på et minimum. 2020: energi er til for å spares, ikke brukes.

Det som til sist sparket meg bort til PC’en var en pinlig seanse på Fresh Fitness. For joda, etter min exit i arbeidslivet har jeg begynt å trene (mer om hvorfor det virker som en god idé å trene når du knapt orker å slepe deg opp trappa senere. Men regel nummer 1 er i alle fall klinkende klar: aldri tren hvis du må prestere noe annet etterpå!).

Eller i ærlighetens navn, «trene». Et puslete minisupplement til mitt noe mislykkede yoga- og smoothieregime som etter tre måneder har gitt minimalt med resultater. Motivasjonen her er todelt: jeg ønsker selvsagt å komme i bedre form, selv om det er tvilsomt om det faktisk kommer til å skje. Den andre delene av motivasjonen er å gjøre noe aktivt. Som mangeårig Imposter Syndrome Poster Person tror jeg innerst inne at jeg heller ikke rollen som Trygdebeist er noe jeg egentlig mestrer og fortjener, og jeg lever i evig frykt for at unge, kjekke verdensmesterdoktorer rett fra Medisinsk Institutt, eller skarpe, mistenksomme NAV-ansatte for den del, skal kikke i mappa mi, himle med øynene og slippe et sarkastisk sukk: «Ja ja ja, se her ja, dame 40+ med småbarn, føler seg litt pjusk etter kreftbehandling hun lissom, vedder på at det eneste problemet hennes er at hun har landet permanent i sofaen med Netflix og bruker tiden på å synes fryktelig synd på seg selv.»

Så da Fresh kjørte supertilbud til kr 100 i måneden ut året, var jeg ikke sen om å drasse den slappe rumpa mi bort til treningssenteret. Her skal ingenting være uprøvd! Om jeg ikke føler meg bedre av å trene- noe jeg foreløpig ikke gjør, unntatt i samvittigheten-, kan jeg i allefall påberope meg initiativ og innsatsvilje! Og går det skeis, så har jeg prøvd! For en gangs skyld ligger det mye stolthet i tåfis. Fram med de støvete treningsskoene, og med svimmelhet, øresus og skjelvende ben som følgesvenner satte jeg sammen et passe lite ambisiøst program: 15 minutter på ellipsemaskinen (du veit du er i elendig form når «cool down»-minuttene er en ren forlengelse av kardio-programmet, fordi makspulsen din er nådd allerede på laveste motstandsnivå) etterfulgt av de få styrkeapparatene jeg skjønner hvordan fungerer. That’s it. Samtlige sett begynner med å jekke motstandsvekten ned til det aller lavest mulige, og med litt flaks kan jeg øke det et hakk eller kanskje to. Men som regel sitter jeg der som en nisse og løfter en eneste, ynkelig vektplate opp og ned, til tenåringsguttas og muskelbuntenes store fornøyelse.

Det var på ellipsemaskinen jeg sto på fredag, med tunga ut av kjeften og kroppen i sjokktilstand over å bli presset opp i makspuls for første gang på evigheter (jeg overdriver ikke. Fitbit forteller meg at pulsen ikke var over 89 en eneste gang i året somgikk), da jeg så en sprek pensjonist prøve en maskin jeg ikke hadde turt meg på. Fra øyekroken spionerte jeg på hvordan han gjorde det, hvordan han tilpasset sete og stenger, og jeg tenkte at hmm, takk for tipset, gamlefar, denne kan jeg forsøke meg på etterpå. Som sagt, så gjort, jeg vaklet bort til apparatet, som het Shoulder Press, og tenkte at dette blir bra saker. Jekke jekke, skru, skru, motstanden på det aller lavest mulige. Sette seg godt til rette, gripe håndtakene, og presse oppover…

… presse oppover…

Presse Oppover!

Null. Niks. Nada. Vekten rikket seg ikke. Jeg fikk ikke en gang et lite «klink» som viser at du har løftet den i alle fall noen millimeter. Vektplatene sto bom stille, som om de var skrudd fast. Jøss, er det noe galt med maskinen? Har jeg gjort det omvendt og satt motstanden til max? Nei, alt ser riktig ut. 6 usle kilo. Vi prøver igjen.

Presse oppover, oppover, opp-ooo-veeer… med trynet vridd i alle retninger og dirrende armer… men nei. Stuck. Den står bom stille. På aller laveste nivå. Mer enn skuffelse er det flauheten som setter tenna i meg: Så noen dette? Er det noen som ler av meg? Akkurat som når man ramler på isen, og selv om man slår seg halvt ihjel er det tydeligvis en naturlig menneskelig reaksjon å hastestable seg på beina, børste av seg snøen og late som ingenting. Pytt, dette gjorde ikke vondt i det hele tatt, det var faktisk nesten med vilje! Må’kke tro at JEG slo meg, nei! Mennesker er rare dyr.

Shoulder Press – Helle: 1-0. Idet jeg prøver å riste av meg nederlaget og subber bort for å vaske av apparatet uten egentlig å ha brukt det, høres en lav fnising fra et par tenåringsjenter som plutselig får det veldig travelt med å diskutere et eller annet med innstillingene på ergometersyklene. Og skammen til tross, jeg måtte jo fnise litt selv. Noe så teit. Nå er det ikke akkurat noen livskrise å ikke fikse et treningsapparat, det finnes verre ting. Men der og da ble det et bilde på hele forbaska 2020: Vil, vil, men får ikke til.

Men hei. Det ble i alle fall et blogginnlegg av det!

Og nå: høst. Skal bli spennende å se hva den bringer, i tillegg til store mengder nedfallsløv.

Høstferietanker

(Tilføyelse fra starten av oktober, et par uker etter innlegget ble påbegynt: Jeg har vurdert å omdøpe bloggen til «Strøtanker mens vi venter på 2023» 😉 Det går virkelig ikke veien for bloggen nå for tiden, og jeg aner ikke om det er rigor mortis som setter inn eller om jeg klarer å havne på rett bloggekjøl igjen. Det er et forferdelig frustrerende sted å være for en som har lett for å tenke at enten GJØR man en ting, eller så gjør man den IKKE, men vi er på et punkt der jeg bare får vente og se. Og beklage på forskudd, etterskudd og ikke minst i tilfelle. Jeg er treig og upålitelig, men jeg er i det minste klar over det!)

Barnehagetur i septembersol.

Høstferien- dette deilige lille pusterommet mellom oppstartskaos og lang, tung høst- er til ende. Det er mange som har hatt godt av det. Vår stressa tiendeklassing er kanskje i særklasse her, han har tilbragt mesteparten av tiden på hytta sammen med mormor i fred og ro, og det er ham så vel unt!

Jeg hadde sett for meg masse tid, nå som minstemann har begynt i barnehagen. Det ligger ørten halvferdige kladder i arkivet mitt, bloggposter jeg har brukt mye tid på og gjerne ville få ferdig (det finnes ikke noe så bortkastet som en kladd som blir liggende helt til den blir for utdatert. Jeg har nok av slike fra før). I tillegg er det nok av husprosjekter å ta tak i (hittil har jeg gjort ett eneste: gått til angrep på lageret av vinterklær i boden bak vaskerommet, kastet med hard hånd og vasket og sortert resten. Utrolig hva man sparer på i påvente av at man «kanskje» får bruk for det en vakker dag, jeg fant KappAhls billigste 2003-modell vinterdresser i stivt, tykt stoff og hull på albuen, med eldstebarnas navn i nakken. Selv om gjenbruk er både miljøvennlig og økonomisk, så finnes det grenser for hva som kan brukes på nytt).

Men surprise surprise, fritiden så jeg ikke mye til 😉

For det første er det ikke mange timene det er snakk om. Når Minstemann får barnehageplass før jeg begynner i jobb, har vi luksusen å ta en lang og rolig innkjøring. Så da har vi gjort det. De første dagene var vi bare på lekebesøk. Deretter gikk jeg meg en tur mens barna var ute og hentet ham rett etter lunsj- en time eller to. Etter noen dager med dette var det tid for å prøve å la ham sove der *skrekk og gru*. Og de siste dagene har jeg hentet rett før maten. Han er der kanskje i fire timer og sover to av dem 😀 Men banna bein, det har ikke vært en tåre i forbindelse med barnehagestarten heller. Han har tendenser til hengeleppe når jeg går, men avledes raskt og smertefritt av de erfarne ansatte og har stort sett endt opp med å vinke og sende slengkyss.

Og hentingen. Hentingen! Det er opptur det, det har det alltid vært, helt siden det var eldstejentas korte, lubne bein som løp mot meg i Grønland torg barnehage for det som føles som hundre år siden. Jeg var jo litt usikker på om vi var for kjappe her, om han egentlig hadde knyttet seg skikkelig til oss, tenk om han gikk i surr med omsorgspersonene og tok de barnehageansatte til seg på lik linje som Gubben og meg (ok ok, dette er bare mors dårlige samvittighets-paranoia. Hadde vi hatt noen som helst indikasjoner på usikker tilknytning hadde vi selvfølgelig aldri latt ham begynne så tidlig. Disse tankene er grunnløse, men det betyr ikke at de ikke melder seg likevel…) Som sagt har hentingen alltid vært en opptur, min favorittid på døgnet. Når jeg henter Turbo og Bison står jeg gjerne og spionerer litt, ser hvordan de leker med de andre, sitter bøyd over bøker eller tegnesaker, eller lager store baner i sandkassa sammen med vennene sine. Så plutselig får de øye på meg, og de små, ivrige ansiktene sprekker i store smil. Mamma! MAMMAAA! Bamseklemmer og små, snørrete susser på kinnet. I love it.

Men når det nå er Minsten som tar fart og løper mot meg mens han roper Mammaaaa!, så er det ikke bare glede. Det er også lettelse, og en smule stolthet. Se her, jeg er mammaen hans! Hah! Vi har fått det til!

Barnehagestart har altså vært bare glede. Men de store oseanene av tid har jeg ikke sett noe til. Ettermiddagene har gått i rolig tempo akkurat i høstferien, men med nok å gjøre- kjøring og henting til fest og jobb og hva det måtte være, øving med The Terrible Two, korøvelse og messer, besøk av barnehagevenner nå som vi endelig har tid. Besøk til gamle slektninger. Og jammen flesket ikke turnforeningen til med åpen hall en ettermiddag, så Turbo og Bison fikk rast fra seg der. I tillegg har vi hatt en dose drama på flere fronter, jeg har vært konsulentservice A/S for bekymrede tenåringsforeldre og selv bitt negler og sovet dårlig over et voksent barn med død mobiltelefon. Og de få timene på dagtid? Oppstartsmøte i barnehagen, samtaler med jobben, få halvstore unger pakket og klare for togtur til hytta, printe ut bilder til familietreet, svare på mailer, tjo og hei.

Familien vår har nådd et punkt der det rett og slett alltid er mye å gjøre.

Dessuten har jeg brukt mye høstferietid på mellomstejenta.

Nå har hun vokst ut av SFO, og siden planen var at tiendeklassingen skulle få være litt alene på hytta måtte lillesøster bli her hjemme, uten planer, uten høstkurs, uten noe som helst.

O lykke.

Dette HADDE vært et innmari fint dansebilde av jenta mi, om det ikke var for det bakhuet i forkant. Hmpf.

Jeg er veldig, veldig klar over uttrykket dritten i midten. Som alle foreldre med en iboende trang til å forsvare egne valg (= de fleste av oss), er jeg ikke spesielt glad i det. Her i huset finnes ingen dritter, verken i midten eller andre plasser. Men det er klart at barna i midten er i en utsatt posisjon når det gjelder tid- jeg er ikke så sveiseblind at jeg ikke ser det. De små krever sitt og går først. De store er så store at de kommer rekende på en tid på døgnet når de små forlengst er i seng og vi har summet oss litt. Dessuten vet du instinktivt at når ungene er godt i gang på videregående er tiden du har igjen med dem begrenset, og ikke er du så innmari nødvendig lenger heller. Vil de snakke, eller se en film, eller i det hele tatt tilbringe tid med deg, så sitter du og logrer og blåser langt i at du burde vært i seng for en time siden.

De mellomste, derimot. Det er ikke det at vi ikke bruker tid på dem. Herreminhatt, det er ingen som vi styrer og orger så mye med som oboisten, bortsett fra kanskje nettopp Ballerinaen 😉 Men det føles likevel som om de forsvinner litt i det store bildet, særlig tiåringen, som for det første er innmari mye på farten og gjerne bare svinger innom for å spise og dusje før hun skal legge seg- rett etter at jeg har brukt en god time på å legge de yngste og ikke har det store emosjonelle overskuddet.

(digresjon: jeg tror det var vår ad hoc-analyse på dette punktet som overbeviste fosterhjemstjenesten da vi var i utregningsfasen av adopsjonsprosessen. Det var her vi fikk vist at vi var to fornuftige foreldre og ikke bare noen velmenende gærninger med seks barn og et overdrevet selvbilde. Det dreide seg om tilbakemeldinger fra omgivelsene på adopsjonsplanene, og vi sa som sant var at mange hadde svart at Oi, så spennende, men hva med ADHD-gutten deres, han som trenger så mye ekstra, hvordan skal det gå med ham?

Damene nikket og noterte, og den ene av dem fulgte opp med: Ja, hva tror dere om det å adopterte et krevende barn når dere allerede har en som trenger mer enn det normale?

Hmm, hva jeg tror om det?, svarte jeg, og lurte et kvart sekund på om jeg skulle være taktisk eller ærlig. Jeg landet på ærlig: – Jeg tror at det er feil spørsmål. Gutten vår har vi alltid fokus på, det må vi ha, og det blir naturlig slik at han tar den oppmerksomheten han trenger. Det er ikke mulig å overse ham og hans behov! Jeg ville vært langt mer bekymret for hans yngre søster, den stille, flinke jenta som klarer mye selv men fremdeles er liten nok til å trenge oss mye og ikke alltid vise det.

Mer nikking, mer smiling, og jeg sverger på at jeg kunne høre BINGO-plinget hos begge to.)

Jeg må ikke slippe henne, har jeg tenkt. Hun må ikke flakse for langt ut. En god og trygg forbindelse er noe du bygger over tid, du kan ikke snekre den sammen over natta når du innser at tenårene er rett rundt hjørnet og farer truer overalt. Joda, jeg har en hang til å overtenke ting, og det er jo ikke slik at vi ikke sees til hverdags. Men jeg er ikke helt på bærtur. Kombinasjonen av selvstendig, eventyrlysten, selvbevisst frøken og travel, sliten mamma skal man ta på alvor. Tross alt snakker vi om ei jente som har blitt spøkefullt omtalt som «Oslos yngste tenåring» av fløytelæreren sin i lang tid 😉 I tillegg kommer den vanlige mammajobben, den som handler om å være litt klagemur, trøstefunksjon, heiarop-distributør, men også setter krav, justerer forventninger, tar et alvorsord, er en sparringspartner- har energi til å ta opp de små tingene du tenker på i hverdagen og sette fokus der det bør settes. Alt dette krever tid. Tid, tid, tid. Hun er travel, jeg er travel, og selv tiåringer av den selvstendige sorten er til syvende og sist… tiåringer. Som trenger mamma. Som helst vil at mamma skal komme ned og be aftenbønn og gi nattakos hver kveld (det hender det glipper her og hun allerede har sovnet når jeg kommer ned til henne. Jeg skammer meg, samtidig som det er åpenbart hvorfor det av og til skjer)

Ballerinaen og mamma lager eplekake. Den ble kjempegod!!

Den første delen av høstferien hadde jeg luksusen av å tilbringe masse tid med mellomstjenta mi, bare vi to. Vi var hjemme, lå i sofaen og leste sammen. Bakte kake. Dro til byen etter å ha levert minsten, der vi shoppet bursdagsgave for storebror som skulle på fest til ei jente (da er det greit for en fjortisgutt å ha en søster!) og satt leeenge på cafe etterpå. Starbucks Grønland, vi satt og slurpet kakao og Pumpkin Spice frappe og bare snakket og snakket mens regnet trommet mot ruta. Guri, så deilig. Og jeg har bestemt at fram mot jul skal jeg sette av tid til bare denne jenta her. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal finne den, i virvelen av dansetimer og fløytetimer og rumpetørking og jobb og Suzukiøving og kjøring av fotballbror, men den må være der et sted.

 

Så ja. Slik har høstferien vært. Fin og travel 🙂 Det siste har lært meg mye. Nå er det jo ikke noe nytt at dagene er travle, men jeg har fått et nytt syn på hvor tidkrevende selv de rolige dagene faktisk er. I 2023 snur det, men selv etter det blir det neppe noe hvilehjem her. Dessuten er det fint å ikke bare overleve, men leve, fram til det også. Som evig småbarnsmor er det lett å få et forvrengt syn på tid («Isj, det er ikke så farlig at jeg ikke sover godt om natta, det er bare snakk om noen år», «Jada, alt bra med Gubben og meg, vi var jo på date i forfjor!»), men dagene er her og nå og de må a) inneholde alt de skal og b) likevel være overkommelige. Mission impossible? Vi har i alle fall gjort noe riktig ved å leve farlig og velge 80% stilling på meg gjennom hele 2019. Gubben har tidskontoperm samtidig, så 2019 byr ikke bare på en overlesset kalender, men også på pusterom vi ikke har hatt tidligere.

Den siste tiden har vi fått flere spørsmål om vi er «ferdige» med barn eller om vi har tenkt oss flere. Fra folk i koret, fra foreldre til barnas venner, fra undervisningspersonale. Jeg gliser like bredt inni meg hver gang. Det tyder jo på at vi fremdeles tilsynelatende har kapasitet, at vi ikke valser rundt som noen overarbeidede zombier som glemmer både matboks og lekser og sender ungene i barnehagen med tre dager gammel grøt på klærne.

Svaret er alltid det samme- det er fristende, men jeg tror vi får pensjonere oss nå 😉

For å være ærlig, har jeg tenkt tanken selv. Tiden med minstemann har jo vært så usannsynlig enkel, det har vært bare glede hele veien og ikke spesielt slitsomt i det hele tatt. Hvor utrolig er ikke det- vi var åpne for nesten alt av spesielle behov, og fikk ingenting, og ikke bare det, men han er en svært ukomplisert, harmonisk og fornøyd unge i tillegg. Vi er ikke halvdøde av overbelastning, snarere tvert imot. Kanskje han hadde hatt godt av et søsken som lignet ham selv? Særlig når adopsjonsforeningen søker etter foreldre til barn med den type utfordringer vi for lengst har kategorisert som no big deal, men som kan være vanskelig å finne søkere til, river det litt i hjertestrengene. Vi kunne jo…?

Men pensjonistkommentaren er ikke tatt ut av intet. Jeg rundet nettopp 40, og jeg er ungjenta i forholdet (!). Vi ville neppe blitt godkjent som småbarnsforeldre en gang til. Faktisk er det smått utrolig at Gubben passerte nåløyet første gang. Selv om vi hadde gått for den opprinnelige seksåring fra Kina-planen ville han ha vært en moden far. Som småbarnspappa er han nesten overmoden. Min teori er at saksbehandleren i den siste instansen ble så opphengt i den store familien og de spesielle behovene at de rett og slett glemte alderen hans, haha. Lysten til å forsøke seg på en slik prosess igjen med stor risiko for avslag er ikke høy, for å si det pent. Og om det skulle gå… nei, det er en tid for alt, og Gubben begynner definitivt å bevege seg vekk fra den alderen der det er naturlig å være småbarnsfar. Vi vil ikke bli helt Elton John eller Mick Jagger, vil vi vel? 😉

Og, som hele denne bloggharangen viser, så er det jo så mye mer. Småbarnsfasen får stor oppmerksomhet, og det er kanskje ikke rart, siden det er en herlig, morsom, slitsom, søvnløs, altoppslukende tid der mange foreldre jobber dobbelt og nesten bukker under av stress. Men jeg elsker det, og kunne lett dillet rundt med barnehagebarn i mange år til, jeg. Det er ingenting som er så gøy som leseopplæring og bøker på senga og dyreprogrammer og sure fiolintoner og skjeve, rare pepperkaker med glasur på gulvet. Speideræresord.

Men å være foreldre er et maraton, ikke en sprint, og småbarnsårene er jo bare starten på moroa. Større barn er også kjempegøy, og de krever sitt. Når min eldste sønn har brukt 9999 timer på fotballbanen, så kan du banne på at jeg har brukt minst 3333 på sidelinja. Hvor mange mil har jeg kjørt og hentet på dansing, friidrettsstevner, treninger og orkestersamlinger? Minst én gang rundt ekvator, banna bein. Dugnader og foreldremøter, lekser (lekser!), gloseprøver, utslåtte tenner, bursdagsselskaper over hele byen, matpakker, barn som ikke spiser matpakker, barn som bare spiser sånne matpakker, passordet til Min Side hos Tine Meierier for skolemelk (jeg kødder ikke), nedlasting av de kjempedyre skolebildene som bare ble sånn passe i år også men det er minner, ikke sant? Listen er endeløs. Og det hender, sånn veldig veldig sjelden en grytidlig morgen i februar når det snør sidelengs, at jeg tenker på hvordan det ville vært å stå opp, drikke kaffen min, kle på meg og gå på jobb, uten å måtte navigere meg ut via badet og tannpuss av gjenstridig treåring og kle på 1-2-3 vinterdresser og minne sure fjortiser på refleksbrikken de tok av i går, for så å brøyte vogna gjennom snøskavler mens klokka går, klokka går, og fireåringen sutrer fordi snøen har kommet inn i det lille mellomrommet mellom overtrekksbuksa og dockbootsene fordi strikken røk og jeg ikke har husket å dra innom Bogerud Tekstil i lunsjen og kjøpe ny.

Og selv om det blir fysisk enklere etter noen år, så gjenstår det mer enn nok av andre typer arbeidsoppgaver: Andre ting jeg har gjort i ferien min er å lage en A3-kalender for oktober og november til en overarbeidet tiendeklassing med selektiv hukommelse slik at ingenting skal glemmes, og snekre nye rutiner for et barn som stresser unødvendig mye på morgenen og ettermiddagen på grunn av en hang til å både utsette OG bekymre seg. Alle slike ting må gjøres (eller, man kan jo la være, krysse fingrene og håpe på det beste. Det vil helst gå bra. Men den bittersøte dagen da døra smeller igjen etter sistemann og det bare er min (geriatriske) mann og jeg igjen i huset, da vil tilnærmet avholds-Helle sprette champagnen og gratulere seg selv med en jobb ganske godt utført. Ikke sitte og spille Slippin’ through my fingers på repeat og grine. Låta vil nok bli spilt, fordi det er nok av planer som koker bort i kålen og ting som ikke blir som man hadde håpet, men jeg vil helst unngå å måtte martre meg selv i timevis utover natten resten av livet fordi jeg vet at det er for mange ting som burde vært annerledes. Når sistemann flytter ut skal jeg kunne klappe meg selv på skuldra og vite at det i alle fall var bra nok. For alle sammen. Basta!)

Så ja, svaret er nei. Hvis vi skal ha tid og ork til å følge opp alle sju fra småbarnsfase og til de blir voksne, uten altfor mange glipper og feilskjær, så holder det nå. Med mindre jeg vinner i Lotto og kan bli mamma på heltid med vaskehjelp i tillegg.

Det skjer neppe. Det som rent faktisk skjer nå, er at høstferien med den obligatoriske og alltid like hyggelige felleshelgen på hytta er overstått. Min energiske mor klarte å hale The Terrible Two helt opp til Solobua, vi grillet Marshmallows og koste oss i solveggen. Herlig, men nå er det slutt. Nå skal vi ha en uke på full speed her hjemme, men med MInsten i barnehage på dagtid (kort normaldag). Speed’en setter inn allerede i kveld, der det opprinnelige programmet bestående av sangkurs (Turbo), fotballkamp (17-åringen), obo- og fløytetimer blir toppet av dobbelt barnehageforeldremøte OG pianokurs for a’mor. Nei, kabalen går ikke opp, særlig ikke når husets nyslåtte student skal studentere utover kvelden på et av de hundre sosiale arrangementene de har 😉

Deretter skal jeg en uke til Spania. Min stemor spanderte husmorferie i anledning 40-årsdagen min. Altså, husmorferie med tre barn på slep 😀  Så det er vel strengt tatt mannen min som får ferie. Men jeg gleder meg! Og så deilig med en dose varme før kulda virkelig setter inn!

Deretter noen dager til hjemme med Minsten i barnehage.

Og smack-bæng- 1. november bærer det av gårde til jobb igjen.

Se det. Hurra, de vil fremdeles ha meg! Jeg må innrømme at jeg er spent og har litt blandede følelser- jeg liker jobben min veldig godt, men vet jo hva som venter på den andre siden av «åh, så deilig å drikke en kopp kaffe i fred»-post-permisjonsbobla. Men jeg tror det blir mest bra. Økonomisk er det definitivt mest bra. Dessuten, det går virkelig ikke an å gå her hjemme og dille helt til jul når minstemann er i barnehagen. Såpass arbeidsmoral har mine foreldre klart å få innpodet i meg, så da setter vi i gang… med et lite hvileskjær på onsdagene.

To be continued… 🙂

Hello goodbye :)

… uke 31, den første august-uka, sommeren er ennå ikke på hell- men vi er over halvveis. De av oss som tok tidlig ferie begynner så smått å vende nesa hjem igjen. Andre har såvidt begynt.

Det første, og kanskje største, «hello»-et denne uka kom i morges, da treåringen endelig fikk møte barnehagebestisen sin igjen. Vi snakker et svært hjertelig gjensyn! Femåringen var også hoppende glad for å være tilbake i vant gjenge, selv om bestevenninnen fremdeles er bortreist. Som mor er det lett å ta dette personlig, for har ikke vi hatt en koselig ferie da? Men… nei, jeg skjønner dem godt. Og om jeg kanskje har vært i tvil om ferien vår var av det avslappende slaget, så var den tvilen blåst bort klokka fire i ettermiddag- da våre to glade barnehagebarn lå som to zombier på sofaen og strevde med å holde seg våkne etter en strabasiøs dag. Så noe avslapning har vi fått til i hjemmeferien vår, hah!

Men det er mer- dette er virkelig Hello Goodbye-uka vår, der noen kommer og noen går, og noen er så kjappe at de gjør begge deler. I morgen er det tidlig opp, husets oboist skal ta tidligtoget til Tønsberg (som naturligvis ikke er et tog, nå i disse dager, men en buss), deretter taxi til ferjekaia, og så båten over til Bolærne. Fem dager med kammermusikk i fjæra, det tror jeg blir bra. Programmet var lovende, med mye han har bruk for å gå gjennom. Dessuten…  musikk, skjærgård, pent vær, badebukse (badebukse! Han har vel husket badebuksa?! Spennende Overganger I Mammalivet, vol. 302: overgangen mellom «Mamma pakker bagasjen» og «Mamma ofrer ikke bagasjen en tanke». Det mellomrommet der er ganske interessant…), det ligger på alle måter an til å bli en skikkelig hyggelig opplevelse.

Han skulle egentlig vært med på danskebåten, som Gubben skal ta senere på dagen med 17-åringen og 10-åringen. Slik ble det ikke, siden Bolærne kom feiiende inn fra kulissene i siste liten med en restplass. Heldigvis har tiåringens BFF nettopp kommet hjem fra hytta og var mer enn villig til å ta den siste billetten. Vi sa «hello» til henne i dag, og nå ligger jentene på rommet og fniser i stedet for å sove, og sier «goodbye» til alle fire i morgen. Far og (nesten) voksen sønn på tur der, altså, med to fnisende fjerdeklassinger femteklassinger på slep. Det må jo bli en suksess!

… men noen kommer hjem også. Jeg vet ikke nøyaktig når, men Interrailbilletten til eldstejenta går ut om to dager, og de siste Instastoryene viser at hun befinner seg i København. Det blir vel til at hun og resten av familien misser hverandre med akkurat én dag, og det er litt synd- men det aller viktigste nå er å få henne hjem igjen og inn i underetasjen der hun hører hjemme. Voksen eller ikke voksen, det er liksom noe som mangler når det ikke ligger gamle teposer på benken og ingen kan fortelle hvor sjuuukt mye espresso det gikk på kaféen til lunsj i dag, og andre spennende oppdateringer fra barista-livet. Jeg gleder meg til å se henne igjen, og høre mer om turen.

Mor vasker, og vasker, og vasker… men i uka som kommer blir det nok færre Dingliser og flere møkkete klesplagg.

Og min rolle i dette ankomst-avreisestyret er naturligvis å være konstanten. Bakkemannskapet. Jeg skal være hjemme med The Terrible Three, vinke hadet og klemme velkommen og ellers vaske enorme mengder skittentøy. Det blir en rolig uke, uten de store sprellene- høydepunktet hva spenning angår er et møte med en mulig pianolærer, rai rai- men noen må jo gjøre det også.

Dessuten er det ikke helt feil med en glidende overgang mellom slapp feriemodus og bånn gass. Særlig ikke for småtrøtte damer med heftig burot-allergi og lang akselerasjonstid 😀

Ønsker alle som måtte slenge innom en fortreffelig uke!