Stikkordarkiv: Ferie

Hello goodbye :)

Publisert av

… uke 31, den første august-uka, sommeren er ennå ikke på hell- men vi er over halvveis. De av oss som tok tidlig ferie begynner så smått å vende nesa hjem igjen. Andre har såvidt begynt.

Det første, og kanskje største, «hello»-et denne uka kom i morges, da treåringen endelig fikk møte barnehagebestisen sin igjen. Vi snakker et svært hjertelig gjensyn! Femåringen var også hoppende glad for å være tilbake i vant gjenge, selv om bestevenninnen fremdeles er bortreist. Som mor er det lett å ta dette personlig, for har ikke vi hatt en koselig ferie da? Men… nei, jeg skjønner dem godt. Og om jeg kanskje har vært i tvil om ferien vår var av det avslappende slaget, så var den tvilen blåst bort klokka fire i ettermiddag- da våre to glade barnehagebarn lå som to zombier på sofaen og strevde med å holde seg våkne etter en strabasiøs dag. Så noe avslapning har vi fått til i hjemmeferien vår, hah!

Men det er mer- dette er virkelig Hello Goodbye-uka vår, der noen kommer og noen går, og noen er så kjappe at de gjør begge deler. I morgen er det tidlig opp, husets oboist skal ta tidligtoget til Tønsberg (som naturligvis ikke er et tog, nå i disse dager, men en buss), deretter taxi til ferjekaia, og så båten over til Bolærne. Fem dager med kammermusikk i fjæra, det tror jeg blir bra. Programmet var lovende, med mye han har bruk for å gå gjennom. Dessuten…  musikk, skjærgård, pent vær, badebukse (badebukse! Han har vel husket badebuksa?! Spennende Overganger I Mammalivet, vol. 302: overgangen mellom «Mamma pakker bagasjen» og «Mamma ofrer ikke bagasjen en tanke». Det mellomrommet der er ganske interessant…), det ligger på alle måter an til å bli en skikkelig hyggelig opplevelse.

Han skulle egentlig vært med på danskebåten, som Gubben skal ta senere på dagen med 17-åringen og 10-åringen. Slik ble det ikke, siden Bolærne kom feiiende inn fra kulissene i siste liten med en restplass. Heldigvis har tiåringens BFF nettopp kommet hjem fra hytta og var mer enn villig til å ta den siste billetten. Vi sa «hello» til henne i dag, og nå ligger jentene på rommet og fniser i stedet for å sove, og sier «goodbye» til alle fire i morgen. Far og (nesten) voksen sønn på tur der, altså, med to fnisende fjerdeklassinger femteklassinger på slep. Det må jo bli en suksess!

… men noen kommer hjem også. Jeg vet ikke nøyaktig når, men Interrailbilletten til eldstejenta går ut om to dager, og de siste Instastoryene viser at hun befinner seg i København. Det blir vel til at hun og resten av familien misser hverandre med akkurat én dag, og det er litt synd- men det aller viktigste nå er å få henne hjem igjen og inn i underetasjen der hun hører hjemme. Voksen eller ikke voksen, det er liksom noe som mangler når det ikke ligger gamle teposer på benken og ingen kan fortelle hvor sjuuukt mye espresso det gikk på kaféen til lunsj i dag, og andre spennende oppdateringer fra barista-livet. Jeg gleder meg til å se henne igjen, og høre mer om turen.

Mor vasker, og vasker, og vasker… men i uka som kommer blir det nok færre Dingliser og flere møkkete klesplagg.

Og min rolle i dette ankomst-avreisestyret er naturligvis å være konstanten. Bakkemannskapet. Jeg skal være hjemme med The Terrible Three, vinke hadet og klemme velkommen og ellers vaske enorme mengder skittentøy. Det blir en rolig uke, uten de store sprellene- høydepunktet hva spenning angår er et møte med en mulig pianolærer, rai rai- men noen må jo gjøre det også.

Dessuten er det ikke helt feil med en glidende overgang mellom slapp feriemodus og bånn gass. Særlig ikke for småtrøtte damer med heftig burot-allergi og lang akselerasjonstid 😀

Ønsker alle som måtte slenge innom en fortreffelig uke!

… og fykende fort!

Publisert av

De siste ukene har vi som tidligere nevnt perfeksjonert kunsten å Gjøre Et Kjempeprosjekt ut av en helt ordinær aktivitet.

Eksempel på Gjøre Langsomt-ettermiddagssyssel: fjortis og ex-speider på vei til «elva» (som nå riktignok er på størrelse med en bekk) for å ha barkebåt-konkurranse for de små. Isflasker i sekken! En ordentlig ekspedisjon, dette!

Eksempel på fart og spenning (for alle under fire år): geit.

Dagen i dag var et strålende eksempel på nettopp dette. Etter fire sammenhengende uker Spaniavær viste værmeldingen ustabile forhold med muligheter for lyn og torden. Ergo tok Gubben og ungene en siste, sen tur ut til stranda i går kveld, og i dag måtte vi holde oss hjemme. Ballerinaen hadde laget en kake i går, de små fikk ikke være med, og Bingo! her hadde vi prosjektet vårt. Klart dere kan få bake kake! I ekte Gjøre Langsomt-modus klarte vi å bruke bortimot fem timer på kakeprosjektet:

a) planlegge innkjøp

b) gå til fruktbutikken, en halvtimes tur i småbarnsfart

c) handle sammen, de små fikk finne varene

d) stoppe på lekeplass på vei hjem

f) nødstopp på Rema siden det plutselig var sol og 32 grader likevel

g) hale oss opp bakkene

h) bake kake, med entusiastisk og innmari klissete hjelp fra de små

i) steke kake, med innslag av Pelle Politibil, og til sist

j) spise kake. Voila. Glade og fornøyde etter masse voksenkontakt springer ungene ut i sandkassa for å leke helt til det begynner å regne ti minutter senere.

— men dette var egentlig en digresjon. Langsomhet er bra- i tillegg til at det hjelper oss med å fylle og dermed overleve dagene, som jo er en fordel 😉 har det også den bonusen at vi er masse, masse sammen. Gjør ting sammen. Det høres så selvsagt ut, men jeg er i alle fall av den typen som lett kan la hodet løpe i alle retninger og la her-og-nå fly forbi. Det skal heller ikke underslås at når du er omgitt av barn absolutt hele tiden, unntatt også når du sover, kan underbevissthen søke seg mot fred og ro heller enn samvær. Og så ville jeg sittet der i etterkant og angret (rent hypotetisk, altså. Dette har selvsagt aaaaldri skjedd *host*)

Men jeg unngikk de mest åpenbare fellene i år og gikk all in i somleferiemodus, og det ble veldig bra. Jeg er rett og slett søkke fornøyd med hvordan vi har tilbragt ferien i år, innenfor de rammene vi har hatt. Vi har hatt det kjempefint, både store og små, med byggeprosjekter og sandkasserestaurant og whatnot.

Men! Det kan ikke være langsomt hele tiden. Noen ganger må ungene få se noe nytt, og vi voksne kunne satse på at underholdningen kommer annet steds fra enn bare Mor og Fars Underholdnings- og Harmoniservice A/S. Og av og til må det gå fort!

Av og til må det gå så fort som loop’en, der disse tilskuerne venter for å få et blikk av de to storebrødrene som sitter oppi.

Jeg fikk sitte i passasjer-setet i Bestefars Bil, i år også.

Vi har vært på Folkemuseet (sååå innmari varmt, men likevel moro for både store og små, selv Minstemann lyste opp ved synet av både sau og traktor!), i ekte Kjør Repeat-ånd. Det var vel omtrent som jeg husket det, men også vi voksne hadde godt av litt oppfriskning. Ungene fikk høre eventur i en av stuene, og vi kostet på oss en Hardangerlefse som var så god at vi måtte rett hjem for å lage mer (så enkelt at selv mor kan!)

Det var nok ikke det mest taktiske vi gjorde denne dagen, å vise en femåring et ekte dukkehus fra 1850-tallet i tre etasjer og med detaljer som ekte stearinlys og ordentlig spisebestikk i miniformat…

Kids will be kids. De første de legger merke til her er Gråtass.

Jeg fant et dovendyr hengende i treet ved kaféen. Rett skal være rett, det var fryktelig varmt den dagen (også).

… og selv om jeg sutrer og klager over husets permanente kaos-tilstand, kan jeg konstatere at vi lever bedre enn mine forfedre på farssiden.

Vi har tatt badebåten, noe som er langt mer uvanlig (og dermed mer spennende) enn en kjøretur til Ingierstrand.

Og vi har vært hos frisøren så Turbo fikk frisket opp klippen sin. Fest og fyrverkeri!

Flere av «sprellene» våre har vært rettet inn mot det som fascinerer de minste aller mest: dyr. Det virkelige lavkost-tiltaket var en tur til Østensjøvannet med en pose brød. Ikke akkurat action, men for en liten tass som nettopp har lært å si «And! And!» til pekeboka si, var det superspennende å få se ender på nært hold. Veldig nært hold, Østensjø-fuglene er ikke akkurat skvetne. Bison var uheldig og fikk et bitt i fingeren fra en ekstra nærgående type, men han tok heldigvis ikke skrekken. Deretter tilbragte vi tjue stekende minutter på en lekeplass før vi svettedryppende måtte innse at vi bare måtte komme oss hjem. Men vi hadde vært ute, det er saken. I tillegg til, vel, «and, and!»

Dessuten tok vi en tur til Lindeberg gård. Det er ikke akkurat flust med dyr nå om sommeren, bortsett fra ørten bur med kaniner som er på sommerferie, men vi fikk da sett geiter, sauer, kalkun, høner, og hurra!- ender som vagget rundt på tunet. Strengt tatt var det vel gjess, men nå for tiden er alt som ikke er høne eller pip-pip, «and», så da så.

Men det virkelig store var selvsagt sommerens årvisse besøk på Tusenfryd. Tanken var å besøke storebror på jobb, men han ofret heller en fridag og dro frivillig med familien i stedet- noe som selvsagt gjorde 10- og 14-åringens besøk enda bedre, der de løp av gårde til stadig skumlere atttraksjoner sammen med storebror.

Tusenfryd er alltid en höjdare, og ved hvert besøk priser jeg meg lykkelig over å bo i Norge hvor vi tross alt har mulighet til å få med oss ganske mange karuseller på en dag (besøket i Tokyo Disneyland rangerer høyt oppe på lista over opplevelser som IKKE skal kjøres på repeat, under noen omstendigheter) Dette var på torsdag, med rundt 32-33 grader da også, så det var deilig å kunne hive de små i det lille badeanlegget nederst i parken for å avkjøle dem underveis. Tusenfryd er akkurat passe stort, på en god dag akkurat passe fullt, de har mye for alle aldersgrupper og det var rett og slett en kjempefin dag for alle. Neste besøk blir nok til Halloween, mitt eneste forsett er at jeg da skal bruke mer penger i bodene, av alle ting. Men ellers ligger det an til akkurat det samme som nå- mor kjører hundre turer med marihøner og stubbekaruseller, mens hun kaster lengselsfulle blikk mot Thunder Coaster og Space Shot.

En vakker dag skal jeg komme meg ut av marihønekarusellen. Men jeg har sittet her i 19 år og ventet på mer spennende tider, likevel blir det vel et par til før jeg får gå videre til neste nivå. Som man reder, så ligger man!

****

Og snipp snapp snute, så var vår mini-staycation ute. Det er like forbløffende hver gang hvor lite vi rekker av de tankene som surrer rundt i hodet ved feriestart. Thomas-toget, for eksempel! Eller gruvetur ved Blafarveværket! Planer om Østmarka hadde jeg også, men…  Likevel, vi må si oss fornøyde med en gjennomgående hyggelig ferie, tilpasset vær (vanvittig varmt) og energinivå hos små (ekstremt varierende- bånn gass i timevis, før det plutselig er bråstopp og man er sliii-hii-ten) og store (permanent lavt, haha)

Det var en sommerferie i 2018, og nu så er den over. Men ikke helt. Det er fremdeles en måned igjen i kvasiferiemodus, så vi får se hva som skjer!

Langsomt, langsomt

Publisert av

Hva er dette?

Joda, selvsagt er det to gutter som går bortover en vei. Bison fortryllende som alltid i Kristoffer Robin-antrekket sitt. Men det ligger mer bak bildet enn som så.

Dette er klassisk sommer: vi skal besøke bestemor klokka tre, og klokka ett finner fjortisen ut at han og lillebror skal gå til bussen i stedet for å sitte på med oss. Bare fordi.

Bare fordi de har tid. Bare fordi lillebror synes det er morsomt å ta buss. Muligens fordi da slipper man unna trusselen fra mamma om at rommet burde ryddes snart. Kanskje en kombinasjon av alt sammen, men uansett- de tok beina fatt og forsvant, og vi møtte dem hos bestemor senere, to gutter hvorav særlig yngstemann var superstolt over at de hadde dratt dit selv.

Og det er dette som er sommer. Altså, jeg liker familielivet vårt som det er til vanlig. Det tror jeg alle gjør. Vi er vant til at det skjer noe, mer eller mindre hele tiden. Med mange mennesker, mange travle mennesker, er vi vant med at noen står på farten konstant, folk kommer og går, mamma ser på klokka og bombarderer påminnelser i øst og vest. Hei, klokka er snart halv, du må gå hvis du skal rekke spilletimen. Kom nå, vi kan ikke somle, vi har bare ti minutter på oss før vi må dra. En av de store rekker ikke middagen, mens en annen må hive den i seg og dra før de andre er ferdig. Klokke, klokke, klokke. Tiden er knapp, det gjelder å spare.

En hjemmeferie opererer på totalt motsatt premisser. Plutselig er det ikke om å gjøre å effektivisere mest mulig. Tvert imot, nå er poenget å la ting ta tiden det tar, og helst enda litt.

Tidligere i ferien gikk Gubben og storegutta til angrep på sekkene med hageavfall, og brukte dagen på å tømme garasje og loft for gammelt ræl og kjøre fram og tilbake til Grønmo. Jeg var igjen med de små, og hadde én eneste ting på programmet: poste et brev til tiåringen på Hudøy. Idet vi setter Lillebror i vogna og tar på sandaler, kommer mannen min forbi: – Hvis dere venter i ti minutter, kan jeg kjøre dere bort.

Kjøre oss bort? Er han morsom?! Klokka er ett på dagen, og vi har ingen andre planer enn å poste dette brevet (og kjøpe oss en juice eller noe på butikken ved siden av). For en gangs skyld vil det være meningsløst å sitte på, å spare tid. Vi må somle. Med litt flaks bruker vi så mye tid på denne ekspedisjonen at det ikke er noe problem å fylle resten av dagen med lek, ripsplukking og litt barne-TV på slutten. Og nå i juli, med bringebærbusker annenhver meter langs veien vår, er det ikke noe problem å somle.

Plukke plukke, og så én til mamma, og så én til lillebror i vogna som ikke klarer å plukke selv, stakkars. Gjenta, gjenta og gjenta.

Det er tid for anti-effektivisering, tid til å la gjøremålene ta den tiden det tar. Tid til å ikke forte seg for å nå et resultat, men la prosessen være et mål i seg selv.

Det tok vel 20 minutter å få raspet ferdig gulrøttene til fiskegratengen i går. Jeg hadde brukt under en fjerdedel (og sølt langt mindre…) selv, men unga var fornøyde!

Tid for å kjede seg. Og tid for å måtte finne på noe selv for å slippe å kjede seg.

Kreativiteten blomstrer hos nesten-fireåringer! Dette er, for de som måtte være litt treige og derfor ikke skjønner det umiddelbart, et hus til Lynet McQueen. Variant 738, komplett med badstu og eget rom til godteri.

Vi kunne jo aldri levd sånn til vanlig. Det holder med noen korte sommeruker. Selv da porsjonerer vi «ingenting-dagene» utover og sper på med litt annen moro. Det er grenser for hvor stillestående det kan bli før den kreative kjedsomheten bikker over i u-kreativ frustrasjon (unger mangler jo som oftest evnen til å kose seg i solveggen med en bok, i alle fall de første ti årene).

Men litt er bra. Litt er godt for sjela, kreativiteten og tålmodigheten, både hos store og små. Og plutselig innser du at småungene som maste om nudler har forsvunnet ned på rommet sitt for å leke Thunderbirds, og vips har det gått en halvtime.

Det går så fint så. Det er ferietid!