Hjemmesommer. Billigsommer?

(beklager mange dager med stillhet i strekk. Jeg begynner å bli gammel og sær, så når Gubben setter igjen Surfacen på kontoret orker jeg ikke sulle med andre og dårligere pc’er som henger og mangler opptil flere taster. Med litt mye velvilje kan vi kategorisere de siste dagers bloggtørke som et teknisk problem, eller hur?)

*******************************

Å sitte nesten alene på kontoret i juli, mens regnet trommer mot ruta og du stort sett bare får feriesvar i retur, høres kanskje ikke ut som det hyggeligste i verden. Men med kaffe, en sjokoladebit, og Shrek på øret er det ikke så aller verst heller.

WP_20160701_002

Selv om jeg ikke kunne dy meg for følgende små-sleivete telefonbeskjed til min kollega, etter å ha sett den ene etter den andre «ta en tidlig fredag» slik at det en time før stengetid bare var oss to igjen i vår del av bygningen.

Vi er en drøy uke inn i sommerferien for barna, og det er en knapp uke til jeg selv har ferie. Tre uker skal jeg ha, tre blanke uker. Jeg skulle gjerne hatt fire, den psykologiske forskjellen på tre og fire ukers ferie er ganske stor, men sånn går det når du har brent av en hel ferieuke på halve stressmandager for å rekke sangkurset til Turbo hele våren, og har lagt inn en krisereise til høsten.

Tre uker. Hjemme. Med Turbo og Bison og et varierende antall storesøsken. Skal innrømme at det stikker godt når Facebooks Memory-funksjon flasher det ene bildet etter det andre av fjorårets Spaniaidyll rett i fleisen på meg, men det blir til neste år. Vi har lagt oss til en rytme med annethvert år- Spaniaturer. Det er flere grunner til det, men den viktigste er at vi har veldig travle unger. Annethvert år drar de på blokkfløytereise rett etter skoleslutt, de har allerede vært i Bayern i år, og da er det like greit å belage seg på hjemmeferie og heller stappe disse årene fulle av alt det andre de vil. Speiderleir, språkreise (heldigvis konfirmasjonsgave fra bestemor), tegnekurs, sommerskole, hytteturer med venner, fottur med mormor. Hudøy, selvsagt. Joda, vi har hjemmesommer, men mange av husets beboere kommer til å være svært lite hjemme.

Økonomisk og praktisk er det heller ikke dumt med en annethvert år-løsning. For det er et faktum at hver gang vi beveger oss ut på tur flyr tusenlappene alle veier, det er ikke til å unngå. De ovennevnte aktivitetene til de større barna har også gjort et godt innhogg i lommeboka allerede- det er bare sommerskolen som er gratis, resten koster. Det er også et faktum at når vi kommer hjem fra tre uker i El Paradiso en Costa Blanca har verken gresset klippet seg selv, huset beiset seg selv, eller garasjen ryddet seg selv, skuffende nok… og vi må jo rett på jobb igjen, stakkars, så ikke se på oss! Det er med andre ord mer enn lommeboka som har godt av en hjemmesommer.

WP_20160629_002

Blant annet skal jeg gå til krig mot disse j*vlene, som har blitt frekke nok til å krype opp i blomsterpottene. Altså, ett sted må grensen gå!

I år har vi også en ekstra grunn til å spare. Akkurat nå er jeg nede i «Vi blir sikkert aldri godkjent»-dalen, men det er forhåpentligvis temporært. Når (jepp, når) vi blir godkjent og etter hvert får en tildeling åker det rundt 140000 ut fra konto, på toppen av det vi allerede har betalt. Vi har med andre ord en rimelig stor motivasjon for billigsommer i år, for feriepenger og bonus rekker bare et stykke på vei (et veldig LITE stykke hvis vi blåser av alt på sommermoro).

Så slik blir sommer’n 2016. Hektiske timeplaner for de store ungene, og spareprosjekt for mor og far, gjør at vi til fulle må omfavne ideen om at «ferie er å gjøre noe annet». Når vinden er kald og skyene mørke (og ungene grinete…) er det lett å tenke at dette er et risikoprosjekt. Hvordan bli gal, skilt, eller muligens begge deler på kortest mulig tid: to unger som hyler i stereo mens regnet siler ned for fjerde dagen på rad, det er smuler og klissete flekker overalt, og det eneste samtaleemnet er hvem som skal gjøre hvilken kjedelige oppgave. Sommerferien 2016 kommer til å være kjemisk fri for avslapning, romantiske par-middager og spennede bøker på terrassen. For å si det sånn: ingen er mer gira på godvær enn oss! Godt vær betyr lekeplass, strand, turer i byen og i naturen, barn som leker på terrassen og middager utendørs. Hva dårlig vær innebærer, tør vi ikke helt tenke på.

WP_20160629_001

… for blomster i regn er det eneste estetisk tiltalende på slike dager. Ellers er det bare… vått. Og grått. På alle måter og i alle betydninger.

Men igjen- alt handler om innstilling. Ting er som de er, så nå er det vår jobb å gjøre det beste ut av det. Det nytter ikke sitte med henda i fanget og sutre over værvarselet. Og nå skal jeg legge breisida til og skryte av lang erfaring: det dummeste vi gjør, er å sitte inne og være sure og se for mye på Lokomotivet Thomas. Det er korteste veien til frustrerte voksne og grinete barn. Vi må ut, og vi må gjøre noe. Jeg har laget en liten liste over mulige aktiviteter og, som en ekte jomfru, laget en liste over mulige aktiviteter på grå/kalde/våte dager.

 

Lavkost-liste (lavkost henviser til både pris og praktisk innsats):

  • Kampen barnebondegård
  • Gratiskino på Eldorado bokhandel
  • Tur til dyrebutikken på Alna senter (ligg unna Toys’r’us, ellers ryker lavkosten!)
  • Museene i Botanisk hage, hvis de er åpne. Botanisk hage, hvis været ikke er for ille.
  • Omvisning i Operaen, på museer etc. Følge med i avisen.
  • Verksted på Barnekunstmuseet
  • Kjøre en av badebåtene bare for turens skyld, selv om det ikke er badevær
  • Sjekke om CAK er åpent i sommer- lekestue på lørdager
  • Bibliotek! Det nye på Tøyen er superfint, i følge eldstejenta. Ofte har de gratisforestillinger på bibliotekene også.
  • Spennende utflukt til Grønmo. I kid you not. Der er det nemlig Store Maskiner!

WP_20160701_004

Og Store Maskiner er alltid gøy!

Medium-liste:

  • Tøyenbadet eller Risenga svømmehall
  • Leos lekeland
  • Kjøre Thomastoget eller sightseeing-buss i Oslo sentrum
  • Gårdene på Ekeberg eller Linderud
  • Handletur
  • Rigge opp teltet i hagen. Da kan vi også få sjekket, en gang for alle, om vi fremdeles har alle pluggene. Bison kommer til å elske det.
  • Tur til hytta (det kommer vi nok til å gjøre, bare for å få et miljøskifte)
  • Jordbærplukking, i den grad det finnes lenger?
  • Tur til Blaafarveværket

 

Vi flesker til- liste:

  • Tusenfryd
  • Badelandet på Raufoss
  • Restplasstur på Danskebåten eller lignende
  • Amadeusparken på Stange

 

Listene bærer preg av at a) vi har småbarn med oss, så enkelte ting utgår (klatrepark og slikt er jo kjempegøy, men jeg reiser ikke langt ned i Vestfold og betaler inngangsbillett bare for å sitte ved en sandkasse og passe på The Terrible Two), og b) vi er mange (en tur til Tusenfryd er knappest noen luksus, men hvis vi drar med oss hele hurven og alle skal ha en softis og en slush kunne vi nesten like gjerne tatt en restplasstur til Hellas). Vi har rom i både det økonomiske og det energimessige budsjettet til en utskeielse eller to. Men Norge er et dyrt ferieland, og hvis formålet med hjemmesommer er å ikke bruke for mye penger bør vi satse langt mer på første kategori enn siste.

Så vi tar det som en utfordring, deler på morgenskiftet med Turbo og Bison, og satser helhjertet på det som må være livsfilosofien til barn under fire år: det finnes mye moro i små ting!

WP_20160605_15_14_01_Pro

(men jeg håper fremdeles på at vi i det minste får noen dager som dette…!)

Ny doning (og ny båt…)

Sånn, da har vi ikke mindre enn fire vogner stående utenfor døra.

Fire vogner (og en sykkel, og diverse hageredskaper som strengt tatt skulle stått et annet sted. Men jeg har i det minste fjernet pottene med lyng i helgen, da det gikk opp for meg at det er en stund siden det var høst. Og snøskuffen, siden det er en stund siden siste snøfall også). Fire vogner. Det er jo litt sprøtt.

WP_20150525_005

Men til mitt forsvar: jeg er faktisk ikke sånn kjøp-og-bytt-og-kast-og-kjøp-ny vogngal dame. Vi har egentlig et ganske lavt forbruk, av hensyn til økonomi men ikke minst prinsipp: her brukes ting til de praktisk talt faller fra hverandre. Som nordmann er jeg fullt klar over at jeg til enhver tid forbruker uhorvelig mye ressurser, det er jo praktisk talt en del av stillingsbeskrivelsen ved å være så heldig å bo i et oljerikt land, men jeg prøver virkelig å ikke legge stein til byrden. Med unntak av far, som får nye duppeditter i jobben støtt og stadig, bruker vi andre våre moderate smarttelefoner til de enten blir ødelagte eller steingamle. Og den eneste grunnen til at vi har flatskjerm var at min stemor flyttet for to år siden og vi fikk overta hennes gamle som ikke passet i den nye leiligheten. Joda, min mann hadde stirret og siklet over flotte skjermer tidligere, men det var jo strengt tatt ikke noe galt med den ufikse tjukk-TV’en vi hadde. Og jeg kaster ikke en fullt brukbar TV bare fordi den er utdatert, altså- til min manns store sorg. Hagemøblene våre står til minus ti i stil, men stolene kan sittes på og bordet har fire bein. Med andre ord: de klarer noen sesonger til.

Dette er jo et personlig valg, og jeg prøver å ikke legge meg borti hva andre gjør. Men når jeg hører om de som kaster hele håndkle- og sengetøykolleksjonen bare fordi det er fjorårets, føler jeg et visst ubehag. Kjøpe, kaste, kjøpe, kaste, hva er det vi overleverer til de kommende generasjonene- et gigantisk søppelberg?

Så også med barneutstyr. Men med seks unger er det lett å ha god samvittighet på akkurat dette punktet. Her blir alt brukt til det faller sammen, og nyanskaffelsene er på et absolutt minimum. Det minstemann har fått som er helt nytt, er vel babynestet og Dinglis. Og så fikk han noen klær til jul. Ellers har opptil flere unger sittet i vippestolen før ham. Flere har ligget i vogna, mange har ligget i senga (en skuffeseng fra 1950), flere har sittet i bilstolen, og klærne er også av det velbrukte slaget. Det tror jeg han lever godt med, særlig nå som han er liten.

Likevel har vi altså satt sammen enda en barnevogn i dag, og det er jo nesten så du rygger ved synet av en veritabel vogn-rad i inngangspartiet. Men, jeg er ganske sikker på at denne vogna blir vår siste! Om det så skulle komme dinglende en Bowling II en gang i framtiden, har vi vogner i bøtter og spann.

De fire vognene som pryder inngangspartiet, er følgende: en Simo kombivogn, 2007-modell. Førstemann som lå i denne vogna er nå sju og et halvt 😉 Den hadde stått i garasjen en stund, men med et par grundige nedvasker ble den god som ny, og den tålte fint å bli tatt i bruk igjen da Turbo ble født. Og det lille faktum at den er rød får lillebror bare leve med, han har brukt den han også. Bagen hadde stått innendørs, så den var like fin.

Vogn nummer to er en Graco-trille, som min mann kjøpte i ren desperasjon etter å ha landet i Barcelona med Turbo, 15 måneder og en ødelagt trille etter flyturen. Tanken på å tilbringe flere dager uten noe å trille i gjorde ham både blek og svett, og første punkt på «kose seg i Spania»-turen ble dermed en jakt på barneutstyrtbutikker. Graco-trilla er grei nok, men hjulene er ikke akkurat tilpasset norske forhold, snø og til dels hard trilling opp og ned trapper. Men den duger til sitt bruk- og jammen passet ikke barnesetet oppi, en uventet bonus på handleturer.

Vogn nummer tre ble innkjøpt da vogn nummer to sine svakheter virkelig begynte å vise seg. For oss, som drasser vogna opp og ned gjørmebakker og trapper til barnehagen, pløyer gjennom snø på vinterstid og kjører milevis på gress og grus langs fotballbaner, må vi ha noe solid. Den enkle, robuste Briotrilla er like solid som den er enkel, og de hjulene tåler en støyt- i motsetning til Graco’en.

Da Bison meldte sin ankomst, vurderte jeg et kort øyeblikk å kjøpe en «ordentlig» søskenvogn. Og slo det fra meg omtrent i samme sekund. En stor, bred, tung vogn som ikke får plass på buss og knapt lar seg trille opp de bratte bakkene kom ikke til å bli noe særlig brukt i det hele tatt, og prisen tatt i betraktning ville det blitt et tapsprosjekt. Men det er kjekt å ha en trille som tar to, og jeg hadde gode minner fra den forrige Brio-tvillingtrilla (ikke fullt så gode minner fra den «tog-tvillingtrilla» der det ene barnet satt bak det andre. Riktignok gikk det an å trille med den, men helst bare rett frem. Å svinge krevde tilnærmet superkrefter, så den ble ganske fort kassert gitt). Den gamle Brio’en etter de eldste hadde sikkert klart ti år i garasjen nesten uten synlige spor, men siden jeg på det tidspunktet var overbevist om at jeg aldri kom til å trenge noen tvillingtrille igjen solgte jeg den til en dagmamma i Stavanger i sin tid. Ergo: nytt kjøp, og en ny spennende runde med montering av vogn:

WP_20150525_09_23_49_Pro

 

WP_20150525_09_26_32_Pro

 

WP_20150525_09_28_19_Pro

Arbeidsro? Ikke veldig mye av det. Derimot to små som var veldig opptatt av hva pappa drev med, og knapt kunne vente med å ta en test-tur.

Og med denne tror jeg virkelig vi kan erklære vognparken komplett. Turbo er jo to år, og trenger ikke trille så veldig mye lenger. Men på reise, eller når vi har det travelt, eller når vi skal være veldig lenge ute slik at små bein kan bli trøtte, så er det gull å ha en trille der to stykker går nedi uten mer om og men. At den i tillegg duger til å kjøre med, noe som slett ikke er en selvfølge når det gjelder triller (glemmer ikke den trilla som hadde hjul som gikk akkurat ned i rennene til regnvann i fortauet, noe som gjorde at jeg måtte hypse vogna over rennene hver femte meter) gjør det hele enda bedre. Jeg gleder meg til trilleturene som kommer!

WP_20150525_003

Testing I…

WP_20150525_11_07_57_Pro

Testing II, og dette står til godkjent og vel så det! 😀

WP_20150525_009

Men som alle vet, det er esken som er morsomst!

WP_20150525_010

Advarsel: denne esken inneholder en fjortis.

WP_20150525_011

Hei, storebror!

**************

Ellers sitter jeg jo her med søndagsfølelse på en mandag. Men vi har hatt en herlig helg, og ikke minst en ganske rolig helg. For første gang på lenge. Litt trening, kameratbesøk og en tur til bestemor på planen, men mye tid her hjemme også. Vi fikk sett 12 years a slave, og jeg nikker gjenkjennende til kommentaren om at det ikke var mye til kosefilm. Men, jeg liker slike filmer der far glemmer klokka og ikke maser på at det nærmer seg leggetid, og der ungene blir sittende i dype tanker etterpå. En sterk film, på alle måter.

Jeg har også fått tid til å eksperimentere videre med brødformen! At det blir en båt ut av det er for så vidt greit nok, men jeg likte ikke at den ble flat og at halve deigen havnet på bunnen av ovnen 😉 Den nye varianten var å blande brødet i sekstiden og steke det rett før leggetid. Da ble det mye bedre, sikkert fordi det ikke hevet for mye, men dessverre ble det mykt når det måtte stå natta over i ovnen… Prøver en tredje variant i dag: lager deigen på kvelden, lar den overnatte i kjøleskapet, og steker det så fort jeg våkner i morgen. Før eller siden må jeg jo finne den beste og mest praktiske løsningen. Og alle gode ting er tre, er det ikke så?

WP_20150525_001

Fremdeles båtformet, men absolutt mer vellykket! Til høyre et forsøk med halvparten sammalt mel, som ikke ble helt så bra som jeg hadde håpet. Den usunne ble definitivt best- slik det så ofte er…

Og hagen, da? Løvetannfarmen, vår kronisk dårlige samvittighet, den hagen som roper etter et tjukt lag med asfalt? Hah! Mens jeg var hos bestemor med de små fikk Gubben klippet gresset og tatt de siste kvistene i bakhagen. Og nå sitter mor og far (og Bison) med hver sin kaffekopp i sofaen og koser seg med fotball på TV, mens resten av hagen fikser seg selv:

WP_20150525_014

WP_20150525_012

Dette er barnearbeid av den akseptable sorten! Det var egentlig gutta som var pålagt å rydde opp i hagene, men førsteklassingen ville så gjerne være med… og da slang jo Turbo seg på. De har holdt på i nærmere en time nå, og kanskje vi slår to fluer i ett smekk: fin hage OG unger som sovner fort? Det er lov å håpe! 😉

 

Hjelp meg, mamma

Den lille kroppen er så svett, så svett.

Han ligger der og piper, ukomfortabel og tufs. Til vanlig sier han tydelig ifra. Gutten min hikster av glede, hyler høyt i protest- eller skriker for å få oppmerksomhet. Nå orker han ikke. Han bare piper, sårt og klagende. Tårene samler seg i øyekroken, men han orker ikke gråte.

Orker ikke smile heller, selv om han gjør sitt beste når jeg kommer for å ta ham opp. Det blir bare en skjelvende trekning under smokken og et liten bevegelse rundt øynene, men jeg ser det. Han smiler til meg. – Nå kommer mamma. Hjelp meg, mamma. Jeg har det ikke bra.

Jeg løfter ham opp, og den lille kroppen faller tungt inn mot min. Han er tung og slapp i armene mine, hodet hans hviler stille mot skulderen. Så varm han er. Glovarm. Pusten går i lange, hese drag, og han blir liggende helt stille. Orker ikke mer, nå.

Ikke vil han ha vann. Ikke vil han ha pupp. Han fikk litt smoothie i stad, men det frister heller ikke nå. Han vil bare ligge slik, stille.

Det er stille ellers også. Det er midt på natta og stille i huset, stille i verden. Gutten min har akkurat blitt åtte måneder, han har førti i feber, han har kastet opp masse væske. Jeg er- som alle mødre til syke barn- lettere bekymret. Syke unger har jeg hatt før, i bøtter og spann, men dette er verre enn vanlig. Han er verre enn vanlig, og det bekymrer meg at jeg må lete etter gutten min slik jeg kjenner ham, bak en mur av slitenhet, hoste og feber.

WP_20150514_003

Pappas hånd hjelper litt. Men ikke mye.

Samtidig vet jeg også at jeg er heldig. Helt ufattelig heldig.

Vi har termometer og febernedsettende i skapet. Jeg har fått råd om medisinbruk av en sykepleier over telefon, og skal dra til legen i morgen. Har legen tatt langhelg, drar jeg til Legevakta. Skjer det noe i løpet av natta, er det bare å ringe igjen. Alt er trygt, alt er gratis. Og ingenting av det er min fortjeneste, det er bare den flaksen som følger med å være født i Norge, landet som nylig ble kåret til verdens beste land å være mamma i.

Akkurat nå sitter det en mor, et eller annet sted i verden, i nøyaktig samme situasjon. Med en liten, feberhet gutt i armene, som ikke orker annet enn å pipe. – Hjelp meg, mamma, jeg har det ikke bra. Men hun har ingen stikkpille, ingenting å gi ham. Hun må bare sitte slik, hele natten, trøttere og trøttere, og se på at barnet plages. Kanskje gutten ikke orker å ta til seg næring i det hele tatt, han vrir seg bare vekk fra puppen og gråter videre, mens den lille kroppen stadig blir svakere. I morgen har hun ingen å ringe. Kanskje hun ikke har telefon. Kanskje landsbyen eller flyktningeleiren ikke har noen lege. Eller, i ganske mange hjørner av verden: kanskje hun har teoretisk tilgang til begge deler, men ingen penger til å betale. Hun har ikke annet å gjøre enn å trøste, bysse, og håpe at det lille mennesket hun bar inni seg i ni måneder og deretter har brukt dag og natt til å passe på, ikke skal bukke under av en eller annen banal sykdom som her i landet ville vært kurert med et sprøytestikk, en pille, eller noe så enkelt som tilgang til rent vann.

WP_20150514_005

Endelig kom søvnen. En stakket stund.

Det er nok flere enn én mor som sitter slik. Tusenvis? Titusenvis? Og vi føler akkurat det samme nå- men gjør vi det samme i morgen?

Babyen og jeg sitter her i nattemørket, helt stille, og jeg hører pusten hans raspe tungt videre. Jeg synes forferdelig synd på den lille tassen, og jeg er bekymret- men jeg er ikke redd. Tankene vandrer videre. Har vi alle finklærne i orden til 17.mai? Om to dager skal det feires med brask og bram, korpsmusikk og pølser og leker i skolegården. Vi skal feire vår Grunnlov, vårt land, vårt demokrati. Og vi feirer ikke med imponerende militærparader, men med barnetog. Og overflod. Hvilken kake var det jeg landet på igjen, sjokoladefromasj eller bringebærdrøm? Førsteklassingen burde strengt tatt hatt noen nye sko til bunaden sin. Tenk så glad toåringen kommer til å bli for en heliumballong!

Klart vi skal feire vår grunnlov og selvstendighet. Og klart vi skal unne oss en is eller et glass champagne! Men i år vil jeg også feire et litt oljebedøvet, men tross alt egalitært samfunn. Et uperfekt, men tross alt fungerende offentlig helsevesen. Norge, mitt Norge- du har dine sider, men du er jammen også et godt land å leve i. Ikke minst vil jeg feire min egen, grenseløse flaks, den gangen jeg trakk vinnerloddet som gjorde at jeg nå kan sitte med min sønn på skulderen og vite at nesten uansett hvor dårlig han blir, så lever han i morgen. Hvor mange prosent av de som sitter med syke småbarn i natt, kan vite det samme? Moren i Kolkatas slum, moren på landsbygda i Kongo?

Jeg tror jammen jeg skal feire litt ekstra hardt i år. I tillegg til Minstejentas heliumballong- den eneste i året- kan jeg slenge på noen heliumballong-penger til for å gjøre feiringen enda litt mer overdådig. Skkareværra, så skarreværra!

Skål for 17. mai!

Og hipp hipp hurra!

WP_20150515_003

Mum & Dad <3 Me.

Så sant som det er sagt.

Men vår kjærlighet er verken større eller bedre enn de andres. Vi har bare hatt litt mer flaks, så vi kan svare på våre barns «Hjelp meg, mamma!» med annet enn hjelpeløshet og fortvilelse.

Litt mer flaks.

Og mye mindre sorg.