Ordknapp onsdag

Her om dagen fant jeg meg selv nok en gang sittende på en sidelinje på et nesten folketomt, hustrig fotballanlegg i Oslo. Det er jo også noe å bruke kveldene på, sa mannen min, som kanskje heller ville ønsket at jeg for eksempel var hjemme og ryddet inn i oppvaskmaskinen eller delte litt ost og kjeks, eller i det minste satt og knatret på PC’en i sofaen. Greit at det er fint å se guttungen spille og bra med foreldreengasjement og sånt, men må du gå på hver eneste kamp?

Det Gubben har glemt (siden det ikke er han som går rundt med hele kalenderen i hodet og er tilhørende smånevrotisk), er at det snart er tid for pianokurset mitt, og da mister jeg resten av fotballsesongen. Kanskje jeg får med meg aller siste kamp, hvis jeg er heldig. Og det er rart med det, når høsten kommer snikende og lufta får det kjølige draget, så dras jeg mot sidelinja av gammel vane, som en tilårskommen hund. Gammel vane vond å vende. Her har jeg stått i sol og regn og snø siden 2006. September bli’kke helt det samme uten fotballen.

Kveldens åsted: Oppsal Arena. Ekstrabonus for mitt vedkommende er at i den høye blokka bak der, helt øverst, bodde faren min da han var nyskilt og nyinnflyttet i byen. Der var jeg på besøk annenhver helg, med turer rundt Østensjøvannet og påfølgende McDonald’s (standard samvær på åttitallet, tror jeg). Blokka er freshet opp siden den gang, da, og prisen er nok noe helt helt annet enn den leiligheten min far knapt fikk solgt for knapper og glansbilder under boligkrakket tidlig på nittitallet.

Dagene kan fremdeles lure oss til å tro at det er litt sommer igjen til oss. Men kveldene lyver ikke. Høsten står og skraper på døra, med mørke kvelder og stadig mer rødmende løv i trærne.

Et glimt av selvinnsikt, sånn helt plutselig. Jeg er jo kronisk dårlig til å bruke penger på klær. Men kanskje det har sin underbevisste årsak. Det ville være dumt å bruke mange tusen på å kjøpe en fancy kåpe, når du på ett eller annet tidspunkt kommer til å ende på rumpa i en rufsete trapp langs en bane et sted. 😉

 

Resultatmessig ble det en skuffende kveld. Det var heller ikke sånn superimponerende spill, vi snakker om to andrelag som vaker rundt midten på tabellen i en av de nedre divisjonene. Det spiller ingen rolle. Overhodet ikke. Mor er stolt som en hane, eller rettere sagt høne. Hønemor.Jeg er glad i å se kamper, kanskje gladere enn jeg burde være, det er på grensen til skremmende at ingen var mer lettet enn jeg da guttungen bestemte seg*** for å fortsette med hobbyfotball framfor å legge opp. Og selv om han tolererer mitt nærvær fremdeles- på disse kampene nesten uten publikum- så kan det tenkes at det går en grense her et sted for hvor lenge mor kan troppe opp på sidelinja. Jeg vil jo ikke gjøre sønnen min til latter, når bedriftslaget Kvikk & Rask Entreprisefotball eller Hasle-Løren Old Boys himler med øya over hu derre krokete hvithårede dama som alltid står med en kopp overpriset, besk kaffe og heier og fremdeles tror at lillegutt ender på landslaget en vakker dag.

Jeg finner en smule trøst i vissheten om at jeg ikke er alene. Elizabeth Foss postet nettopp på Facebook at hun nå hadde innsett at hun kunne slette alle resultat-appene og sports-snarveiene på telefonen sin, gutta hadde blitt store, blitt voksne, dratt til college, sistemann hadde sluttet å spille i nærkretsen… og likevel ble fingeren bare hengende over delete-knappen. Når det kom til stykket, orket hun ikke å slette dem riktig ennå. Hun har min sympati.

Mødre i et nøtteskall: vi får barn, vi klager, vi er slitne, vi synes det er stress, og så blir det litt mindre stress, og så enda mindre stress, og så en forferdelig dag innser vi at stresset snart er borte OG HVOR I ALL VERDEN BLE DET AV ALT DET FINE STRESSET MITT??!

Lost cases, asså! 😀

*** Presisering: i beslutningsprosessen har jeg sagt minst 170 ganger- og mener dypt og inderlig- at dette var hans beslutning, slik alle store livsvalg for større barn skal og må være. Jeg mener IKKE at vi mødre har noen martyr-rolle å spille i slike sammenhenger, ved å utøve press, trusler eller (aller verst) følelsesmessig manipulasjon når ungene skal velge studier, aktiviteter, linje på videregående og slike ting. Deres liv, deres interesser, deres valg. Så dette er avklart på hjemmebane, altså, og selv om kveldens sentimentale pip ikke overrasker mine barn, vet de også at sentimentale pip ikke skal tillegges større vekt 😉

Ideal vs virkelighet

Med lang fartstid som Julerigger og Adventsfikser for en stadig større gjeng med stadig tettere timeplan, har jeg lagt av meg de høyeste ambisjonene for lengst. Jeg har avfunnet meg med at jula nok vil bli omtrent som i fjor, og at desember ikke er måneden for store planer og hårete mål. Vi er bundet på hender og føtter av alskens julekos, og det viktigste vi gjør i desember er å få til mesteparten av det uten å glemme altfor mange langpannekaker. It’s all good.

Men jeg hadde én kongstanke i år. I tillegg til Standard Jul A/S (kalender, lapp-i-hatt,  julegaver, Love Actually, sende et par julekort altfor sent, juletre, ribbe- helst med rørte tyttebær og ikke jordbærsyltetøy som i fjor-) ville jeg jobbe videre med julebiblioteket i sofaen.

Adventsfølelse på stuebordet når det er eldstemann sin tur til å lese: velbrukt, billig adventsløper fra KID (med enkelte innslag av hundehår og pepperkakesmuler), to lys, og Selma Lagerlöf. Men er det den hele og fulle sannhet, mon tro?

Del 1 var fort gjort. I tillegg til julebøkene jeg kjøpte i fjor, raidet jeg ungenes rom på jakt etter bøker med juletema. På et kvarter hadde samlingen i sofaen vokst med 300%. Alt fra Karsten & Petra til Jostein Gaarder og Astrid Lindgren, det viste seg (ikke overraskende, sånn egentlig) at vi hadde ganske mye stående rundt. Nå har vi en god del lesestoff for flere aldersgrupper, men aller mest for de yngste, noe som bringer meg til…

Del 2. Også fort gjort. Innkjøp av Selma Lagerlöfs fire julefortellinger, pent pakket i en snerten liten eske på Bok & Media i Akersgata. Noe for de litt større, og tok som sagt omtrent 20 minutter.

Del 3. Her strandet prosjektet. For tanken var ikke bare å legge bøkene i sofaen. Det er vel strengt tatt bare de tre yngste som fulle av entusiasme graver rundt etter nye bøker når det passer (og ikke passer). De andre trenger et tupp bak, så planen var opprinnelig å utvide filmsøndagene våre til å inneholde en felles lesetime. I sofaen. Med levende lys og julerøkelse og tjo og hei.

Det er mulig den planen er enklere å implementere hos amerikanske homeschoolere på prærien, rett og slett, når barna er vant til å lese på kommando og mor kan smykke seg med en viss lærer-autoritet som er fullstendig fraværende for min del.

Her strandet prosjektet allerede første søndag i advent. Forslaget om å sette seg til i sofaen for å bedrive felles tvangslesing møtte ikke videre entusiasme. Snarere tomme, uforstående blikk og hodekløing, før tenåringene trakk på de hengslete skuldrene sine og labbet inn på sine respektive rom for å se på Stranger Things på Netflix. De yngste, derimot, omfavnet mors planer med stor glede, og vi leste oss igjennom halve Se Marikken, det snør, mens vi gumlet i oss fruktrestene etter Turbos julekonsert. Etterpå så vi Grinchen, akkompagnert av sandkaker vi fikk av nabo’n som takk for et lånt egg til pensling 🙂

Ni år gammel jente i pysj, samt en storebrorfot foran TV. Og KID-løperen, da.

De særdeles få gangene vi ikke har konsert, kamp, messe eller besøk på en søndag, er det andre ting som står i hodet på dem. En film er maks av hva jeg klarer å tromme sammen et slags fellesskap til.

Men hei. Når kartet ikke passer med terrenget, er det fram med tegnesakene på nytt. Det var kanskje ikke verdens beste idé å gjøre lesingen til en tidsbestemt, obligatorisk greie. Men hva med å la bøkene ligge fremme og…

… vente på en kveld som i kveld, der fjortisen har brukt tiden etter tentamen til å 1) spille på mobilen, 2) glane på barne-TV (omsorgen for småsøsken er den perfekte unnskyldning for så mangt), samtidig som han 3) har planer om å se på fotballkamp og 4) har en time internett på PC’en til gode?

Se, julemirakelet åpenbarer seg: mellomstemann sitter og leser julebok!

Vips hiver jeg alle småsøsken ut av stua, tenner adventslysene og røkelsen, rydder bort legoklossene på bordet og gjør det så julete jeg kan. «Av med skjermen!» sier jeg, og guttungen tør ikke annet enn å adlyde. Jeg roter fram Legenden om julerosene, og kommanderer ham ned i sofaen. «Les!» sier jeg.

Og han leser villig vekk. Jeg mistenker til og med at han koser seg. I en halvtime sitter han helt i ro, helt i fred, uten lyd, uten skjerm, og leser. Etterpå noterer han navn og dato inne i bokomslaget, og legger boka sammen med de tre andre i boksen som skal ligge øverst i bok-bunken hele desember. One julefortelling down, three to go, og han er fornøyd. Han liker jo egentlig å lese, det er bare så mye annet som lokker bestandig.

Slik gikk det til at en ny juletradisjon ble født. Ikke helt som planlagt, men det går som sagt aldri helt som planlagt, og hvis alle tar seg tid til å sitte alene og lese en julefortelling i uka har vi oppnådd noe i år som vi ikke gjorde i fjor.

Og det er plass til mange navn og datoer inne i bokomslaget 🙂

Men akk, når storebror skulle til pers, var det tid for Champions League. Siden denne komboen av ettertenksom julelitteratur og fartsfylt Unitedkamp er særdeles lite fair play for stakkars Selma, la jeg bøkene tilbake i esken. Realistisk forventningsstyring, mor! Vi er bare på 5. desember. Vi har tid.

Med Britten i våte sko

4. juni er en av få datoer i disse ukene som ikke har trengt rosa tusj kalenderen (= NB NB Extra Super Importante) og fire påminnelser i Outlook. 4. juni, også kjent som første pinsedag, har surret rundt i pannebrasken helt siden vår noe overmodige kantor satte opp Missa Brevis av Benjamin Britten på denne dagen.

Altså, dette er en messe for trestemt guttekor. Guttesopraner, faktisk. Ikke et vondt ord om koret mitt, jeg synes i all beskjedenhet at vi er griseflinke. Særlig med tanke på at vi øver en kveld i uka, for de fleste klemt mellom jobb og unger. Men når sant skal sies er det et stykke igjen til guttekoret ved King’s College i Cambridge. Rent stemmemessig er et slikt prosjekt ambisiøst, for å si det forsiktig.

Og så Britten, da. Om to uker har vi også et stort prosjekt. Men da synger vi en gla’messe som Mozart komponerte som 18-åring. Morsom og leken og til tider dramatisk, men harmonisk og fin, den sitter godt i øret. Trallalla-li, trallalalei, fiddelidu, fiddelidei… Britten er utfordrende, tung og atonal. Eller som kantor sa, skrevet til mellomkrigstiden, økonomisk depresjon og militærindustri. Sangteknisk er det vanskelig, så vanskelig at vi amatørdamer som skal leke guttesopraner har fått halve øvelsen for oss selv i flere uker.

Ergo, det har vært lett å huske 4. juni.

3. juni også, for da var det Champions League-finale!

Ce sont les meilleures équipes… hadde jeg vært ordentlig flink til å synge, noe jeg ikke er, skulle jeg vært med i koret som sang her! Champions League-sangen er til og med skrevet av Britten (riktignok Tony, ikke Benjamin, men Britten er Britten!)

I går kveld falt vi omtumlet til sengs, Gubben og jeg, etter et fyrverkeri av en fotballkamp som endte i vår soleklare favør. Vi hadde ost og kjeks og svinedyr eplejuice i vinglass, og jeg hadde på meg et av de fineste plaggene i garderoben: min 2011 vintage Pena Madridista Noruega-t-skjorte. For en kveld! For en triumf! Et kvart millisekund syntes jeg synd på Gigi Buffon, der han tuslet rundt på gressmatta i Cardiff og så spanjolene heve trofeet han har vært så nær, så nær, og aldri vunnet. Når sant skal sies var klumpen i halsen min også delvis egoistisk motivert: når Buffon nå pensjonerer seg, så markerer det at også jeg har blitt gammel. Så lenge Buffon har stått i mål, er det i det minste én toppidrettsutøver i hele verden som er på min alder. Når han nå trer av, etter hundreogtjue år på post, myldrer det av slike folk som Isco som er født i (gulp!) 1992.

Uansett, mest glede, og Ronaldos doble scoring bare understreket at jeg MÅ sette tanker ut i handling, og bestille tur til Fotballhuet og meg så fort høstens La Liga-kamper blir lagt ut. Jeg har en ganske kort liste over ting jeg må gjøre før jeg dør, men å se Ronaldo på Santiago Bernabeu er én av dem, og noe å plage barnebarna med i mange år. Jeg har dårlig tid av to grunner- for det første fordi Ronaldo begynner å dra på åra, han også, og for det andre fordi det slett ikke er sikkert eldstesønnen min gidder å dra på tur med mor så veldig mye lenger.

Noen poster bilder av tær på strand, jeg har bare tær foran TV. Men i går kveld var det helt på G!

Tidligere på dagen: konfirmasjonssang-tjeneste. Har jeg ingen konformasjon selv, får jeg kræsje noen andre sin. Temmelig fullt i kirka, som dere ser, festkledte mennesker og stor jubel. Det var lørdag. Søndag var en annen dans!

Så våkner vi da, første pinsedag, regn, Britten-øvelse klokka ti, og det første som møter meg på nettet er ny omgang terror i London. Etter å ha etablert at min stemor og eldste sønn er trygt på hotellrommet i St. Albans, der eldstejenta har bodd det siste året, overmannes jeg av håpløshet. Ikke skrekk. Ikke frykt. Men en grå, sliten håpløshet, idet det plutselig demrer for meg at dette er fremtiden. Dette er resten av 2017, og sikkert de nærmeste årene også, dette at folk venner seg til tanken på at det kan smelle når som helst og hvor som helst. Før sjekket vi flytidene for forsinkelser, nå svinger vi innom VG for å se om det har gått av en bombe før avgang. Julemarked? Javisst, så koselig, får håpe det ikke kommer en løpsk lastebil full av gevær- og machetesvingende gærninger. Men hvis så skulle skje, har du allerede lokalisert nærmeste mulige gjemmested og skjuler deg raskt og effektivt under en bod full av marsipangriser. Ellerno’.

Dette er det Bison og Turbo vokser opp i, en verden så full av vilkårlig, politisk motivert (eller til og med umotivert) vold at det ikke nytter å være redd en gang, det bare er sånn. For de som er rammet er det selvsagt aldeles forferdelig. De fleste av oss betrakter dramaet på avstand og kommer aldri i nærheten av det, men hvordan alt dette påvirker oss som samfunn, som mennesker…. det er dystert, altså. Like dystert som Agnus Dei, siste messeleddet til Britten.

Kaffekopp, våte sko, og en slags metallplate som er så gjennomrustet at førstemann som tråkker ordentlig på den kommer til å gå igjennom. Hvem ringer man om sånt? Kommunen? Hilsen Tante Sofie.

En kvart tusendedel av barna og voksne på Leos-Bloody-Lekeland. Aldri, aldri, aldri på regnvåte dager i en langhelg, deter sunt bondevett, men ja… i dag ble det sånn.

Livet svinger fort, gitt, fra hurrarop den ene dagen til gråtoner den neste. Både i bokstavelig og overført betydning, tenker jeg, og plukker Bison ned fra benken for 483. gang søndag morgen. Det regner og skoene kommer til å bli våte, jeg skal synge Benjamin Britten, og det passer humøret helt utmerket. Ikke sint, bare veldig veldig skuffet (senere på dagen tar vi småttisene til Leos Lekeland, noe som på en regntung første pinsedag er nesten verre enn Britten. Herrejemini for et kaos. Og for et lydnivå! Men hva gjør man ikke for glade og utslitte småbarn på en dag som denne).

På veien til øvelsen gjør jeg opprør, vilt og hemningsløst, og kjøper meg en takeaway-kaffe fra Deli de Luca. Det ultimate sløseri, 30 kroner for en kopp helt ordinær svart kaffe, men det gjelder å nyte det som kan nytes.

Vi har varmet opp, kirken er stappfull og klam, presten innleder med å tenke på ofrene og de pårørende i London, og aldri har vårt Dona nobis pacem vært så ektefølt og desperat.

Countdown. Min våte sko rett til høyre for blekka. Ninas tørre til venstre. Hvordan fikk hun til det, egentlig?

Og det går kjempefint… nesten. Ett eneste feilskjær, signert førstesopranene (som alltid er den gruppa som har soleklart best kontroll på ting), men det ødela på ingen måte helheten. Godt jobba, alle sammen, det var en tung og mørk messe på en blygrå dag, men når musikken står godt til rammen rundt er det ekstra moro å synge i kor.

Men jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg til Mozart, altså. Tiddelidu, trallalalei! 😉