Ideal vs virkelighet

Med lang fartstid som Julerigger og Adventsfikser for en stadig større gjeng med stadig tettere timeplan, har jeg lagt av meg de høyeste ambisjonene for lengst. Jeg har avfunnet meg med at jula nok vil bli omtrent som i fjor, og at desember ikke er måneden for store planer og hårete mål. Vi er bundet på hender og føtter av alskens julekos, og det viktigste vi gjør i desember er å få til mesteparten av det uten å glemme altfor mange langpannekaker. It’s all good.

Men jeg hadde én kongstanke i år. I tillegg til Standard Jul A/S (kalender, lapp-i-hatt,  julegaver, Love Actually, sende et par julekort altfor sent, juletre, ribbe- helst med rørte tyttebær og ikke jordbærsyltetøy som i fjor-) ville jeg jobbe videre med julebiblioteket i sofaen.

Adventsfølelse på stuebordet når det er eldstemann sin tur til å lese: velbrukt, billig adventsløper fra KID (med enkelte innslag av hundehår og pepperkakesmuler), to lys, og Selma Lagerlöf. Men er det den hele og fulle sannhet, mon tro?

Del 1 var fort gjort. I tillegg til julebøkene jeg kjøpte i fjor, raidet jeg ungenes rom på jakt etter bøker med juletema. På et kvarter hadde samlingen i sofaen vokst med 300%. Alt fra Karsten & Petra til Jostein Gaarder og Astrid Lindgren, det viste seg (ikke overraskende, sånn egentlig) at vi hadde ganske mye stående rundt. Nå har vi en god del lesestoff for flere aldersgrupper, men aller mest for de yngste, noe som bringer meg til…

Del 2. Også fort gjort. Innkjøp av Selma Lagerlöfs fire julefortellinger, pent pakket i en snerten liten eske på Bok & Media i Akersgata. Noe for de litt større, og tok som sagt omtrent 20 minutter.

Del 3. Her strandet prosjektet. For tanken var ikke bare å legge bøkene i sofaen. Det er vel strengt tatt bare de tre yngste som fulle av entusiasme graver rundt etter nye bøker når det passer (og ikke passer). De andre trenger et tupp bak, så planen var opprinnelig å utvide filmsøndagene våre til å inneholde en felles lesetime. I sofaen. Med levende lys og julerøkelse og tjo og hei.

Det er mulig den planen er enklere å implementere hos amerikanske homeschoolere på prærien, rett og slett, når barna er vant til å lese på kommando og mor kan smykke seg med en viss lærer-autoritet som er fullstendig fraværende for min del.

Her strandet prosjektet allerede første søndag i advent. Forslaget om å sette seg til i sofaen for å bedrive felles tvangslesing møtte ikke videre entusiasme. Snarere tomme, uforstående blikk og hodekløing, før tenåringene trakk på de hengslete skuldrene sine og labbet inn på sine respektive rom for å se på Stranger Things på Netflix. De yngste, derimot, omfavnet mors planer med stor glede, og vi leste oss igjennom halve Se Marikken, det snør, mens vi gumlet i oss fruktrestene etter Turbos julekonsert. Etterpå så vi Grinchen, akkompagnert av sandkaker vi fikk av nabo’n som takk for et lånt egg til pensling 🙂

Ni år gammel jente i pysj, samt en storebrorfot foran TV. Og KID-løperen, da.

De særdeles få gangene vi ikke har konsert, kamp, messe eller besøk på en søndag, er det andre ting som står i hodet på dem. En film er maks av hva jeg klarer å tromme sammen et slags fellesskap til.

Men hei. Når kartet ikke passer med terrenget, er det fram med tegnesakene på nytt. Det var kanskje ikke verdens beste idé å gjøre lesingen til en tidsbestemt, obligatorisk greie. Men hva med å la bøkene ligge fremme og…

… vente på en kveld som i kveld, der fjortisen har brukt tiden etter tentamen til å 1) spille på mobilen, 2) glane på barne-TV (omsorgen for småsøsken er den perfekte unnskyldning for så mangt), samtidig som han 3) har planer om å se på fotballkamp og 4) har en time internett på PC’en til gode?

Se, julemirakelet åpenbarer seg: mellomstemann sitter og leser julebok!

Vips hiver jeg alle småsøsken ut av stua, tenner adventslysene og røkelsen, rydder bort legoklossene på bordet og gjør det så julete jeg kan. «Av med skjermen!» sier jeg, og guttungen tør ikke annet enn å adlyde. Jeg roter fram Legenden om julerosene, og kommanderer ham ned i sofaen. «Les!» sier jeg.

Og han leser villig vekk. Jeg mistenker til og med at han koser seg. I en halvtime sitter han helt i ro, helt i fred, uten lyd, uten skjerm, og leser. Etterpå noterer han navn og dato inne i bokomslaget, og legger boka sammen med de tre andre i boksen som skal ligge øverst i bok-bunken hele desember. One julefortelling down, three to go, og han er fornøyd. Han liker jo egentlig å lese, det er bare så mye annet som lokker bestandig.

Slik gikk det til at en ny juletradisjon ble født. Ikke helt som planlagt, men det går som sagt aldri helt som planlagt, og hvis alle tar seg tid til å sitte alene og lese en julefortelling i uka har vi oppnådd noe i år som vi ikke gjorde i fjor.

Og det er plass til mange navn og datoer inne i bokomslaget 🙂

Men akk, når storebror skulle til pers, var det tid for Champions League. Siden denne komboen av ettertenksom julelitteratur og fartsfylt Unitedkamp er særdeles lite fair play for stakkars Selma, la jeg bøkene tilbake i esken. Realistisk forventningsstyring, mor! Vi er bare på 5. desember. Vi har tid.

Med Britten i våte sko

4. juni er en av få datoer i disse ukene som ikke har trengt rosa tusj kalenderen (= NB NB Extra Super Importante) og fire påminnelser i Outlook. 4. juni, også kjent som første pinsedag, har surret rundt i pannebrasken helt siden vår noe overmodige kantor satte opp Missa Brevis av Benjamin Britten på denne dagen.

Altså, dette er en messe for trestemt guttekor. Guttesopraner, faktisk. Ikke et vondt ord om koret mitt, jeg synes i all beskjedenhet at vi er griseflinke. Særlig med tanke på at vi øver en kveld i uka, for de fleste klemt mellom jobb og unger. Men når sant skal sies er det et stykke igjen til guttekoret ved King’s College i Cambridge. Rent stemmemessig er et slikt prosjekt ambisiøst, for å si det forsiktig.

Og så Britten, da. Om to uker har vi også et stort prosjekt. Men da synger vi en gla’messe som Mozart komponerte som 18-åring. Morsom og leken og til tider dramatisk, men harmonisk og fin, den sitter godt i øret. Trallalla-li, trallalalei, fiddelidu, fiddelidei… Britten er utfordrende, tung og atonal. Eller som kantor sa, skrevet til mellomkrigstiden, økonomisk depresjon og militærindustri. Sangteknisk er det vanskelig, så vanskelig at vi amatørdamer som skal leke guttesopraner har fått halve øvelsen for oss selv i flere uker.

Ergo, det har vært lett å huske 4. juni.

3. juni også, for da var det Champions League-finale!

Ce sont les meilleures équipes… hadde jeg vært ordentlig flink til å synge, noe jeg ikke er, skulle jeg vært med i koret som sang her! Champions League-sangen er til og med skrevet av Britten (riktignok Tony, ikke Benjamin, men Britten er Britten!)

I går kveld falt vi omtumlet til sengs, Gubben og jeg, etter et fyrverkeri av en fotballkamp som endte i vår soleklare favør. Vi hadde ost og kjeks og svinedyr eplejuice i vinglass, og jeg hadde på meg et av de fineste plaggene i garderoben: min 2011 vintage Pena Madridista Noruega-t-skjorte. For en kveld! For en triumf! Et kvart millisekund syntes jeg synd på Gigi Buffon, der han tuslet rundt på gressmatta i Cardiff og så spanjolene heve trofeet han har vært så nær, så nær, og aldri vunnet. Når sant skal sies var klumpen i halsen min også delvis egoistisk motivert: når Buffon nå pensjonerer seg, så markerer det at også jeg har blitt gammel. Så lenge Buffon har stått i mål, er det i det minste én toppidrettsutøver i hele verden som er på min alder. Når han nå trer av, etter hundreogtjue år på post, myldrer det av slike folk som Isco som er født i (gulp!) 1992.

Uansett, mest glede, og Ronaldos doble scoring bare understreket at jeg MÅ sette tanker ut i handling, og bestille tur til Fotballhuet og meg så fort høstens La Liga-kamper blir lagt ut. Jeg har en ganske kort liste over ting jeg må gjøre før jeg dør, men å se Ronaldo på Santiago Bernabeu er én av dem, og noe å plage barnebarna med i mange år. Jeg har dårlig tid av to grunner- for det første fordi Ronaldo begynner å dra på åra, han også, og for det andre fordi det slett ikke er sikkert eldstesønnen min gidder å dra på tur med mor så veldig mye lenger.

Noen poster bilder av tær på strand, jeg har bare tær foran TV. Men i går kveld var det helt på G!

Tidligere på dagen: konfirmasjonssang-tjeneste. Har jeg ingen konformasjon selv, får jeg kræsje noen andre sin. Temmelig fullt i kirka, som dere ser, festkledte mennesker og stor jubel. Det var lørdag. Søndag var en annen dans!

Så våkner vi da, første pinsedag, regn, Britten-øvelse klokka ti, og det første som møter meg på nettet er ny omgang terror i London. Etter å ha etablert at min stemor og eldste sønn er trygt på hotellrommet i St. Albans, der eldstejenta har bodd det siste året, overmannes jeg av håpløshet. Ikke skrekk. Ikke frykt. Men en grå, sliten håpløshet, idet det plutselig demrer for meg at dette er fremtiden. Dette er resten av 2017, og sikkert de nærmeste årene også, dette at folk venner seg til tanken på at det kan smelle når som helst og hvor som helst. Før sjekket vi flytidene for forsinkelser, nå svinger vi innom VG for å se om det har gått av en bombe før avgang. Julemarked? Javisst, så koselig, får håpe det ikke kommer en løpsk lastebil full av gevær- og machetesvingende gærninger. Men hvis så skulle skje, har du allerede lokalisert nærmeste mulige gjemmested og skjuler deg raskt og effektivt under en bod full av marsipangriser. Ellerno’.

Dette er det Bison og Turbo vokser opp i, en verden så full av vilkårlig, politisk motivert (eller til og med umotivert) vold at det ikke nytter å være redd en gang, det bare er sånn. For de som er rammet er det selvsagt aldeles forferdelig. De fleste av oss betrakter dramaet på avstand og kommer aldri i nærheten av det, men hvordan alt dette påvirker oss som samfunn, som mennesker…. det er dystert, altså. Like dystert som Agnus Dei, siste messeleddet til Britten.

Kaffekopp, våte sko, og en slags metallplate som er så gjennomrustet at førstemann som tråkker ordentlig på den kommer til å gå igjennom. Hvem ringer man om sånt? Kommunen? Hilsen Tante Sofie.

En kvart tusendedel av barna og voksne på Leos-Bloody-Lekeland. Aldri, aldri, aldri på regnvåte dager i en langhelg, deter sunt bondevett, men ja… i dag ble det sånn.

Livet svinger fort, gitt, fra hurrarop den ene dagen til gråtoner den neste. Både i bokstavelig og overført betydning, tenker jeg, og plukker Bison ned fra benken for 483. gang søndag morgen. Det regner og skoene kommer til å bli våte, jeg skal synge Benjamin Britten, og det passer humøret helt utmerket. Ikke sint, bare veldig veldig skuffet (senere på dagen tar vi småttisene til Leos Lekeland, noe som på en regntung første pinsedag er nesten verre enn Britten. Herrejemini for et kaos. Og for et lydnivå! Men hva gjør man ikke for glade og utslitte småbarn på en dag som denne).

På veien til øvelsen gjør jeg opprør, vilt og hemningsløst, og kjøper meg en takeaway-kaffe fra Deli de Luca. Det ultimate sløseri, 30 kroner for en kopp helt ordinær svart kaffe, men det gjelder å nyte det som kan nytes.

Vi har varmet opp, kirken er stappfull og klam, presten innleder med å tenke på ofrene og de pårørende i London, og aldri har vårt Dona nobis pacem vært så ektefølt og desperat.

Countdown. Min våte sko rett til høyre for blekka. Ninas tørre til venstre. Hvordan fikk hun til det, egentlig?

Og det går kjempefint… nesten. Ett eneste feilskjær, signert førstesopranene (som alltid er den gruppa som har soleklart best kontroll på ting), men det ødela på ingen måte helheten. Godt jobba, alle sammen, det var en tung og mørk messe på en blygrå dag, men når musikken står godt til rammen rundt er det ekstra moro å synge i kor.

Men jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg til Mozart, altså. Tiddelidu, trallalalei! 😉

Atte hæ??! Allerede? – Del 2

Eller vi kan kalle innlegget «A soccermom’s departure» (legger ved Departures for et passe ettertenksomt, smått melankolsk soundtrack).

For det er sånn det er. Det har blitt én fotballmamma mindre i verden. Helle_fc has left the building pitch. Ikke at det ikke er noen krise, for gudene skal vite at det er mange nok å ta av, men stammen av gærne damer som står opp halv sju for å kjøre fire mil og deretter fryse ræva av seg halve lørdagen- med et smil!!- teller nå én mindre.

Story of my life. Mer eller mindre.

Du lukter lunta når du får en skriftlig beskjed fra din sønn som begynner «Mamma og pappa, jeg har tenkt litt». Badum-tss. Hva?? Hva er det du sier? Legger du fra deg fotballdrømmen? Atte hæ, allerede??

Jeg vet ikke hva som ligger bak beslutningen om å slutte med fotball, og hadde jeg visst det ville jeg uansett ikke skrevet det her. Ungenes historier tilhører dem selv, men som en nylig-ex-fotballmamma har jeg noen tanker om mitt eget perspektiv. Rettere sagt, Moren Som Trodde Hun Visste Det Meste fikk seg en real rett høyre, og da snakker vi ikke om en snasen corner. Vi snakker ukas, om ikke årets, «grelle selvinnsikt».

Harde fakta: 1) de fleste gutter som spiller fotball (eller driver med en hvilken som helst annen idrettsgren eller hobby), slutter før eller siden. 2) de fleste som begynner på talentlaget, går rett fra juniorlaget til Old Boys-ligaen. Muligens via bedriftslaget i Vann- og Avløpsetaten. 3) ungdom bestemmer selv, i alle fall når de har nådd litt opp i tenårene. Og til sist, 4) manglende motivasjon avhjelpes på ingen måte av overentusiastiske foreldre, om de aldri så mye prøver seg med press, trusler, eller i verste, traumatiserende mammastil: jeg er ikke sint, bare veldig veldig skuffet.

Denne fantastiske innsikten går under det mer prosaiske navnet standard realisme, og bør være godt på plass hos mennesker som har fylt ut selvangivelser siden den gangen de kom i papirform og måtte leveres i bokser på Tøyen Senter innen midnatt 30. april.

Jeg vet alt dette. Ikke bare kjenner jeg til og aksepterer de rene fakta som listet opp over, men jeg er også hellig overbevist om at ungdom har én eneste forpliktelse, og det er å følge sine egne drømmer. Ikke alle andres. Og jaffal ikke mammas. Faktisk ville jeg blitt dypt fortvilet dersom noen av barna mine følte seg forpliktet til å gjøre ditt og datt kun fordi det var mitt ønske. Legge til rette? Ja. Oppmuntre? Ja. Bestemme, eller til og med tvinge litt når elleveåringen heller vil spille TV-spill enn å gå på speidermøte? Jepp, null dårlig samvittighet for det. Jeg er Mamma, og noen ganger vet Mamma best. Det er tross alt en del av stillingsbeskrivelsen.

Hva mener du, «kaldt»? Det er bare litt friskt!

… og til syvende og sist er jo spillerne varme nok. Unntatt den stakkars keeperen. Det er vi andre som holder på å fryse oss fordervet etter første halvtime.

Store, viktige beslutninger er noe annet. I slike tilfeller kan jeg gjerne rådgi, gjerne diskutere, gjerne si min mening… men det er barna, eller rettere sagt «barna», som må ta beslutningen. Tross alt er det sine egne liv de skal leve. Ikke mitt.

Sånn, da var alle de politisk korrekte forbeholdene tatt, og jeg kan rope ut min subjektive og dårlig funderte fortvilelse:

For det ER… SÅ… TRIST!

Jeg holdt meg kald og rolig gjennom diskusjonsfasen. Jeg teamet meg opp med min mann for å kontre den typiske tenåringstausheten og kom med gode, støttende, fornuftige innspill. Trur eg. Overrasket? Veldig. Vemodig? En smule. Fornuftig? Alltid!

Så tikker det inn en facebookmelding om neste kamp. Troppen er tatt ut, og jeg scroller gjennom lista. Simen, Petter, Tharun, Leonard, Fredrik, Omar, Hassan, Brage. Gutta, liksom. Noen kjenner jeg knapt (Fotballhuet byttet lag etter ti år i sommer, så han har bare spilt der et halvt år), noen kjenner jeg ved navn, andre har jeg i bilen støtt og stadig. Peter og Lars-Marius? De må ha kommet opp fra andrelaget, for nå har de jo en plass… en plass ledig!

Det føles som en knyttneve i magen. Og verre blir det. «Hvem kjører til Nesodden?» spør lagleder. «Vi kjører og har plass til tre til» svarer far til Leander. Det rykker til i tommeltotten- på ren refleks vil jeg skrive at vi kjører, vi også, og har plass til tre stykker, fire hvis krise. Men vi skal jo ikke til Nesodden.

Klump i halsen. Tårer i øya. Men fremfor alt skam. Skam (beste uttrykket jeg finner. Hadde det vært engelsk, ville jeg skrevet at jeg var «mortified» av min egen reaksjon. For så sjokkert og frastøtt er jeg)! Herregud, dette er da ikke mitt show? Tenk om guttungen skjønner hvor lei meg jeg er, tenk om jeg blir sånn martyrmamma som manipulerer omgivelsene til å velge slik hun vil? Hvilken rett har jeg til å føle noe som helst, annet enn ansvar og bekymring for min sønn? Når ble jeg… sånn?

Tomrommet, tårene og fortvilelsen kom fullstendig overrumplende på meg. Jeg gjør som Emma Thompson i Love Actually og alle andre noenlunde ansvarlige mødre: jeg setter på en vaskemaskin. Bretter klær, legger klær på plass, vasker opp og skramler sånn på kjøkkenet at alle skjønner at jeg er opptatt og ikke kan joine i sofakroken. Jeg skjuler det godt, men hvor kommer alle disse sterke følelsene fra?

… og når ble dette her så himla gøy? Gurimalla, jeg kunne skrevet en (dårlig) roman på den tiden jeg har tilbragt ventende i bilen. Eller lært meg portugisisk. Eller tatt en halv bachelor, i det minste!

Jeg var jo i utgangspunktet ikke brennende opptatt av fotball. Jeg er ikke sånn pappa som bare nesten ble tatt ut til kretslaget i Nordre Buskerud i 1987, og derfor legger ansvaret for å rette opp urettferdigheten på Eskils spinkle, sjuårige skuldre. For å være helt ærlig har jeg alltid himlet litt med øynene over mødre som går så til de grader opp i sine fotballsønner at de ikke bare poster et bilde nå og da, men liveoppdaterer hver jævla kamp på hver jævla cup med scoringsvarsel og tagging av motvillig avkom. Min sønn ble ikke født med fotballsko på beina og hans første ord var ikke «Heia Mansesster Jnaited» (i motsetning til hans yngste lillebror)Lillegutt, som på det tidspunktet var 4 år, sto på venteliste for pianospill og hadde vært en sving innom Barnedans på kulturskolen, og ellers hadde jeg ingen større planer om noe som helst. Helt til det hang en lapp i barnehagen om fotballskole.

Og med et kjapt jafs ble vi slukt inn i dette parallelle universet. De første årene gikk det rolig for seg. Men da var de jo små, vi måtte være med på alle treninger. Sommer som vinter, utendørs og innendørs. Vi sto der langs gjerdet og kikket på en klynge fem-, seks- og sjuåringer som bommet oftere på ballen enn de traff, og innimellom var det noen som fant det morsommere å klatre i ribbeveggen eller rett og slett tok seg en pause for å sette seg ned og pille seg i nesa. Det var tider, det <3

Først korte kamper på grusbaner i nærmiljøet, så utvidet radiusen seg sakte men sikkert.

… og du veit det begynner å bli alvor når seriekampene spilles med linjedommere (selv om de bare er 17 år).

 

Haslebanen, Grorud kunstgress, Grunerløkka, Greibanen. Romsås, Oppegård, Holmen, Hemingbanen. Kjelsås kunstgress 2. Lørdag morgen klokka åtte, tirsdag kveld klokka seks.

De ble større, flinkere, guttungen skjøt plutselig fart og ble flyttet opp en årsklasse. Derfra ble han sluset inn i klubbens talentsystem. Treningene ble flere, kjøreturene lengre, nå var kampene blitt til tretimersseanser der du fikk good tid til å saumfare de (manglende) cafétilbudene på Bjørkelangen en sur, kald søndagskveld i april.

Ullern Kunstgress 2. Ski stadion. Nittedal, Mjøndalen, Hamar, Stange, Sarpsborg, Eidsvoll.

Dugnad. Kalendersalg. Kakesalg og Omega 3. Vaffeltjeneste og gule vester til parkeringsvaktene.

I starten var det skrubbsår og blodige knær. Drakter på utlån, tre nummer for store. De minste gutta spilte praktisk talt i kjoler. Høydepunktet var vaffel i kiosken etter kamp, og det tilhørte sjeldenhetene at kampene ble avblåst uten tosifra antall scoringer. Det er ikke så farlig å tape 12-3 når du vinner neste kamp 19-8!

Senere: det som sto i fare for å bli såret, var i første rekke stoltheten. Men gikk det fysisk for seg, kunne det bli riktig skummelt (Fotballhuet knakk jo armen i sommer etter et uheldig møte med et frispark). Gutta løp fortere, skjøt hardere, det var muskler og svette, råskap og bannskap, og begynnende skjeggvekst. De var kompiser som backet hverandre opp, dog ikke uten vissheten om at de også var konkurrenter. Draktene passet perfekt, sammen med det sponsede reiseklærne, og et vanlig sett treningstøy og proffe sko kostet plutselig mer enn mammas samlede klesbudsjett… for et år.

 

Holmlia, Sandvika, Hønefoss, Bærums Verk. Lillestrøm, Lørenskog, Høybråten, Gøteborg. Mil etter mil etter mil. Time etter time etter time.

Det var dyrt på andre måter også. Cuper i Danmark og Spania, treningsleir i London. Ekstra treningsopplegg i feriene, kjøp, kjøp!

Og familiens samlede kalender led under antallet forpliktelser: trening mandag, tirsdag, torsdag, fredag, søndag. Kamp på lørdag, oppmøte kl 19:15 i Fetsund, og en og annen interkretskamp slengt innimellom. Selvsagt.

… det er bare å henge på!

Moss, Nesbyen, Karihaugen og Tønsberg. Marienlyst i Drammen og Marienlyst i Oslo.

Som jeg kommer til å savne det 🙁

I 11 samfulle år har jeg brukt latterlig mye tid- virkelig helt ekstremt mye tid– på å stå ved siden av en gressmatte og stirre på små eller større gutter som spiller mer eller mindre spennende kamper. Med og uten frosne tær og/eller småbarn på hofta. Tanken på at det faktisk er slutt, the end, finito, fyller meg med like mengder skrekk og vemod.

Vemod, fordi jeg så gjerne skulle sett at sagaen hadde en annen slutt. Som sagt er jeg fullt klar over at de aller færreste i talentseksjonen noen sinne kommer lenger enn rekruttlaget, og det er heller ikke hovedmotivasjonsfaktor for mitt engasjement. Det er det aktiviteten og det sosiale som er. Moroa. Lagspillet.

Men, når han først ble sluset inn dit, så må jeg medgi at jeg er litt lei meg på hans vegne. Han har hatt marginene og tilfeldighetene mot seg, gang på gang. Uflaks, og foreldre som var for naive og høflige til å slå i bordet. Og man kan si mye positivt om talentutvikling i Norge, men jaggu kan man si mye negativt også. Blant annet at det er like mye snakk om talentsiling som talentutvikling. «Vår» klubb er slett ingen versting, bare så det er sagt (jeg har hørt flere klagesanger over klubber som praktisk talt støvsuger mindre naboklubber så fort gutta runder 13, legger de gamle lagene i ruiner og opererer med kjempelag der halvparten aldri får spilletid og slutter året etter. Talentutvikling my arse!). Men jeg lurer på hvor mange potensielt gode spillere som glipper i storklubbenes evige stollek, på jakt etter den neste ferdigutviklede juvelen de kan pusse litt på og selge videre.

Statistisk sett er det lite sannsynlig at min sønn eller noen av kompisene hans ville endt opp som fotballspillere, uansett. Men når jeg tenker tilbake på den lille gutten som sto der alene på den snødekte banen i mørket etter treningsslutt, kveld etter kveld, terpe terpe terpe, så skulle jeg ønske at vi sto igjen med en bedre følelse enn vi gjør nå. At vi sto med en følelse av at han ga det han hadde, og det var ikke nok, i stedet for coulda-woulda-shoulda og den angeren som følger med.

Skrekken, derimot, er helt og fullstendig egofokusert.

Etter 11 år på sidelinja er dette blitt en helt naturlig del av ukerytmen. Jeg kommer til å savne det, både praten i bilen før kamp, spenningen på sidelinja, skravlingen med de andre foreldrene. Det sosiale bådet gutta imellom. Det er nesten så jeg kommer til å savne sure treningssokker med kunstgressknotter i, men bare nesten.

OK OK, sønn, jeg hører hva du sier, men kan du ikke spille litt hobbyfotball i det minste da, til lagene naturlig løser seg opp sånn i attenårsalderen? Plis? Den gamle mora di vet ikke hva hun skal gjøre med tiden sin, skjønner du!

… slikt sier man jo ikke, men det aner meg at følelsen av skrekk (og savn) rett og slett bunner i at man er så vant til å ha det rundt seg at det føles tomt og rart uten. Livet som forelder: du setter dine egne planer og gjøremål til side i årevis, for å stille opp for barna, og når barna plutselig slutter med korpset eller sprangridningen eller håndballen står du forvirret igjen, klør deg i hodet, og lurer på hva som nå liksom skal være meningen med livet.

Det æ’kke bare jeg som er gal. Som Bruce Springsteen sier:

Når en turné er over, er det bråstopp: plutselig er du far og ektemann igjen. Men nå kjører ungene selv, så du er bare en arbeidsløs sjåfør.

Takk, Bruce. Det er nøyaktig slik det føles!

Nei, man må ta seg sammen. Tenke på de gode minnene, og alt det de tross alt får med seg i sekken av gode erfaringer og nyttig lærdom, på veien ut i voksenverdenen. Og her i huset står det heldigvis danseglade søstre og musikkglade barn i fleng, så jeg skal slippe å måtte sitte i sofaen med mannen min og ha en samtale over et glass vin de neste 15 årene.

Dessuten, neste gang skal jeg ikke la meg engasjere så veldig.

In a pig’s arse. Når Ballerinaen kommer hjem om fem år og kaster ballettskoene i veggen fordi hun ikke ble Clara i år heller, men bare Rottekongen (til tross for mine forsikringer om at Rottekongen er en veldig viktig rolle, superviktig faktisk!), kommer jeg til å grine mine skamfulle tårer inne på do, da også. Og når Turbo, etter prøvespillet for juniororkesteret kommer hulkende hjem og vil slutte på dagen, fordi hun ikke bare ble frarøvet drømmen om førstestolen, men i tillegg ble bedt om å vurdere bratsj (internspøk med min eldste datter)- kommer jeg til å bli knust. Men jeg kan i alle fall prøve å holde en sunn distanse, for nå har jeg virkelig lært at det er en flytende overgang mellom engasjement og avhengighet, selv om du ikke er slik skrudd sammen i utgangspunktet.

Og etter de 15 årene?

En dag flytter sistemann hjemmefra. Da blir jeg helt arbeidsledig.

Hjelpes. Jeg kommer offisielt ikke til å overleve disse mammagreiene.

**************************

Epilog:

 

— og så, like raskt og ordknapt som beslutningen om å slutte ble tatt, ble den omstøtt. Hvor veien går videre og hvor lang den blir er ikke godt å si, men jeg har i det minste fått noen minutters tilleggstid.

Vi er tilbake på sidelinja, og det føles 100% riktig. Og 100% iskaldt. Akkurat som det skal være.