Atte hæ??! Allerede? – Del 2

Eller vi kan kalle innlegget «A soccermom’s departure» (legger ved Departures for et passe ettertenksomt, smått melankolsk soundtrack).

For det er sånn det er. Det har blitt én fotballmamma mindre i verden. Helle_fc has left the building pitch. Ikke at det ikke er noen krise, for gudene skal vite at det er mange nok å ta av, men stammen av gærne damer som står opp halv sju for å kjøre fire mil og deretter fryse ræva av seg halve lørdagen- med et smil!!- teller nå én mindre.

Story of my life. Mer eller mindre.

Du lukter lunta når du får en skriftlig beskjed fra din sønn som begynner «Mamma og pappa, jeg har tenkt litt». Badum-tss. Hva?? Hva er det du sier? Legger du fra deg fotballdrømmen? Atte hæ, allerede??

Jeg vet ikke hva som ligger bak beslutningen om å slutte med fotball, og hadde jeg visst det ville jeg uansett ikke skrevet det her. Ungenes historier tilhører dem selv, men som en nylig-ex-fotballmamma har jeg noen tanker om mitt eget perspektiv. Rettere sagt, Moren Som Trodde Hun Visste Det Meste fikk seg en real rett høyre, og da snakker vi ikke om en snasen corner. Vi snakker ukas, om ikke årets, «grelle selvinnsikt».

Harde fakta: 1) de fleste gutter som spiller fotball (eller driver med en hvilken som helst annen idrettsgren eller hobby), slutter før eller siden. 2) de fleste som begynner på talentlaget, går rett fra juniorlaget til Old Boys-ligaen. Muligens via bedriftslaget i Vann- og Avløpsetaten. 3) ungdom bestemmer selv, i alle fall når de har nådd litt opp i tenårene. Og til sist, 4) manglende motivasjon avhjelpes på ingen måte av overentusiastiske foreldre, om de aldri så mye prøver seg med press, trusler, eller i verste, traumatiserende mammastil: jeg er ikke sint, bare veldig veldig skuffet.

Denne fantastiske innsikten går under det mer prosaiske navnet standard realisme, og bør være godt på plass hos mennesker som har fylt ut selvangivelser siden den gangen de kom i papirform og måtte leveres i bokser på Tøyen Senter innen midnatt 30. april.

Jeg vet alt dette. Ikke bare kjenner jeg til og aksepterer de rene fakta som listet opp over, men jeg er også hellig overbevist om at ungdom har én eneste forpliktelse, og det er å følge sine egne drømmer. Ikke alle andres. Og jaffal ikke mammas. Faktisk ville jeg blitt dypt fortvilet dersom noen av barna mine følte seg forpliktet til å gjøre ditt og datt kun fordi det var mitt ønske. Legge til rette? Ja. Oppmuntre? Ja. Bestemme, eller til og med tvinge litt når elleveåringen heller vil spille TV-spill enn å gå på speidermøte? Jepp, null dårlig samvittighet for det. Jeg er Mamma, og noen ganger vet Mamma best. Det er tross alt en del av stillingsbeskrivelsen.

Hva mener du, «kaldt»? Det er bare litt friskt!

… og til syvende og sist er jo spillerne varme nok. Unntatt den stakkars keeperen. Det er vi andre som holder på å fryse oss fordervet etter første halvtime.

Store, viktige beslutninger er noe annet. I slike tilfeller kan jeg gjerne rådgi, gjerne diskutere, gjerne si min mening… men det er barna, eller rettere sagt «barna», som må ta beslutningen. Tross alt er det sine egne liv de skal leve. Ikke mitt.

Sånn, da var alle de politisk korrekte forbeholdene tatt, og jeg kan rope ut min subjektive og dårlig funderte fortvilelse:

For det ER… SÅ… TRIST!

Jeg holdt meg kald og rolig gjennom diskusjonsfasen. Jeg teamet meg opp med min mann for å kontre den typiske tenåringstausheten og kom med gode, støttende, fornuftige innspill. Trur eg. Overrasket? Veldig. Vemodig? En smule. Fornuftig? Alltid!

Så tikker det inn en facebookmelding om neste kamp. Troppen er tatt ut, og jeg scroller gjennom lista. Simen, Petter, Tharun, Leonard, Fredrik, Omar, Hassan, Brage. Gutta, liksom. Noen kjenner jeg knapt (Fotballhuet byttet lag etter ti år i sommer, så han har bare spilt der et halvt år), noen kjenner jeg ved navn, andre har jeg i bilen støtt og stadig. Peter og Lars-Marius? De må ha kommet opp fra andrelaget, for nå har de jo en plass… en plass ledig!

Det føles som en knyttneve i magen. Og verre blir det. «Hvem kjører til Nesodden?» spør lagleder. «Vi kjører og har plass til tre til» svarer far til Leander. Det rykker til i tommeltotten- på ren refleks vil jeg skrive at vi kjører, vi også, og har plass til tre stykker, fire hvis krise. Men vi skal jo ikke til Nesodden.

Klump i halsen. Tårer i øya. Men fremfor alt skam. Skam (beste uttrykket jeg finner. Hadde det vært engelsk, ville jeg skrevet at jeg var «mortified» av min egen reaksjon. For så sjokkert og frastøtt er jeg)! Herregud, dette er da ikke mitt show? Tenk om guttungen skjønner hvor lei meg jeg er, tenk om jeg blir sånn martyrmamma som manipulerer omgivelsene til å velge slik hun vil? Hvilken rett har jeg til å føle noe som helst, annet enn ansvar og bekymring for min sønn? Når ble jeg… sånn?

Tomrommet, tårene og fortvilelsen kom fullstendig overrumplende på meg. Jeg gjør som Emma Thompson i Love Actually og alle andre noenlunde ansvarlige mødre: jeg setter på en vaskemaskin. Bretter klær, legger klær på plass, vasker opp og skramler sånn på kjøkkenet at alle skjønner at jeg er opptatt og ikke kan joine i sofakroken. Jeg skjuler det godt, men hvor kommer alle disse sterke følelsene fra?

… og når ble dette her så himla gøy? Gurimalla, jeg kunne skrevet en (dårlig) roman på den tiden jeg har tilbragt ventende i bilen. Eller lært meg portugisisk. Eller tatt en halv bachelor, i det minste!

Jeg var jo i utgangspunktet ikke brennende opptatt av fotball. Jeg er ikke sånn pappa som bare nesten ble tatt ut til kretslaget i Nordre Buskerud i 1987, og derfor legger ansvaret for å rette opp urettferdigheten på Eskils spinkle, sjuårige skuldre. For å være helt ærlig har jeg alltid himlet litt med øynene over mødre som går så til de grader opp i sine fotballsønner at de ikke bare poster et bilde nå og da, men liveoppdaterer hver jævla kamp på hver jævla cup med scoringsvarsel og tagging av motvillig avkom. Min sønn ble ikke født med fotballsko på beina og hans første ord var ikke «Heia Mansesster Jnaited» (i motsetning til hans yngste lillebror)Lillegutt, som på det tidspunktet var 4 år, sto på venteliste for pianospill og hadde vært en sving innom Barnedans på kulturskolen, og ellers hadde jeg ingen større planer om noe som helst. Helt til det hang en lapp i barnehagen om fotballskole.

Og med et kjapt jafs ble vi slukt inn i dette parallelle universet. De første årene gikk det rolig for seg. Men da var de jo små, vi måtte være med på alle treninger. Sommer som vinter, utendørs og innendørs. Vi sto der langs gjerdet og kikket på en klynge fem-, seks- og sjuåringer som bommet oftere på ballen enn de traff, og innimellom var det noen som fant det morsommere å klatre i ribbeveggen eller rett og slett tok seg en pause for å sette seg ned og pille seg i nesa. Det var tider, det <3

Først korte kamper på grusbaner i nærmiljøet, så utvidet radiusen seg sakte men sikkert.

… og du veit det begynner å bli alvor når seriekampene spilles med linjedommere (selv om de bare er 17 år).

 

Haslebanen, Grorud kunstgress, Grunerløkka, Greibanen. Romsås, Oppegård, Holmen, Hemingbanen. Kjelsås kunstgress 2. Lørdag morgen klokka åtte, tirsdag kveld klokka seks.

De ble større, flinkere, guttungen skjøt plutselig fart og ble flyttet opp en årsklasse. Derfra ble han sluset inn i klubbens talentsystem. Treningene ble flere, kjøreturene lengre, nå var kampene blitt til tretimersseanser der du fikk good tid til å saumfare de (manglende) cafétilbudene på Bjørkelangen en sur, kald søndagskveld i april.

Ullern Kunstgress 2. Ski stadion. Nittedal, Mjøndalen, Hamar, Stange, Sarpsborg, Eidsvoll.

Dugnad. Kalendersalg. Kakesalg og Omega 3. Vaffeltjeneste og gule vester til parkeringsvaktene.

I starten var det skrubbsår og blodige knær. Drakter på utlån, tre nummer for store. De minste gutta spilte praktisk talt i kjoler. Høydepunktet var vaffel i kiosken etter kamp, og det tilhørte sjeldenhetene at kampene ble avblåst uten tosifra antall scoringer. Det er ikke så farlig å tape 12-3 når du vinner neste kamp 19-8!

Senere: det som sto i fare for å bli såret, var i første rekke stoltheten. Men gikk det fysisk for seg, kunne det bli riktig skummelt (Fotballhuet knakk jo armen i sommer etter et uheldig møte med et frispark). Gutta løp fortere, skjøt hardere, det var muskler og svette, råskap og bannskap, og begynnende skjeggvekst. De var kompiser som backet hverandre opp, dog ikke uten vissheten om at de også var konkurrenter. Draktene passet perfekt, sammen med det sponsede reiseklærne, og et vanlig sett treningstøy og proffe sko kostet plutselig mer enn mammas samlede klesbudsjett… for et år.

 

Holmlia, Sandvika, Hønefoss, Bærums Verk. Lillestrøm, Lørenskog, Høybråten, Gøteborg. Mil etter mil etter mil. Time etter time etter time.

Det var dyrt på andre måter også. Cuper i Danmark og Spania, treningsleir i London. Ekstra treningsopplegg i feriene, kjøp, kjøp!

Og familiens samlede kalender led under antallet forpliktelser: trening mandag, tirsdag, torsdag, fredag, søndag. Kamp på lørdag, oppmøte kl 19:15 i Fetsund, og en og annen interkretskamp slengt innimellom. Selvsagt.

… det er bare å henge på!

Moss, Nesbyen, Karihaugen og Tønsberg. Marienlyst i Drammen og Marienlyst i Oslo.

Som jeg kommer til å savne det 🙁

I 11 samfulle år har jeg brukt latterlig mye tid- virkelig helt ekstremt mye tid– på å stå ved siden av en gressmatte og stirre på små eller større gutter som spiller mer eller mindre spennende kamper. Med og uten frosne tær og/eller småbarn på hofta. Tanken på at det faktisk er slutt, the end, finito, fyller meg med like mengder skrekk og vemod.

Vemod, fordi jeg så gjerne skulle sett at sagaen hadde en annen slutt. Som sagt er jeg fullt klar over at de aller færreste i talentseksjonen noen sinne kommer lenger enn rekruttlaget, og det er heller ikke hovedmotivasjonsfaktor for mitt engasjement. Det er det aktiviteten og det sosiale som er. Moroa. Lagspillet.

Men, når han først ble sluset inn dit, så må jeg medgi at jeg er litt lei meg på hans vegne. Han har hatt marginene og tilfeldighetene mot seg, gang på gang. Uflaks, og foreldre som var for naive og høflige til å slå i bordet. Og man kan si mye positivt om talentutvikling i Norge, men jaggu kan man si mye negativt også. Blant annet at det er like mye snakk om talentsiling som talentutvikling. «Vår» klubb er slett ingen versting, bare så det er sagt (jeg har hørt flere klagesanger over klubber som praktisk talt støvsuger mindre naboklubber så fort gutta runder 13, legger de gamle lagene i ruiner og opererer med kjempelag der halvparten aldri får spilletid og slutter året etter. Talentutvikling my arse!). Men jeg lurer på hvor mange potensielt gode spillere som glipper i storklubbenes evige stollek, på jakt etter den neste ferdigutviklede juvelen de kan pusse litt på og selge videre.

Statistisk sett er det lite sannsynlig at min sønn eller noen av kompisene hans ville endt opp som fotballspillere, uansett. Men når jeg tenker tilbake på den lille gutten som sto der alene på den snødekte banen i mørket etter treningsslutt, kveld etter kveld, terpe terpe terpe, så skulle jeg ønske at vi sto igjen med en bedre følelse enn vi gjør nå. At vi sto med en følelse av at han ga det han hadde, og det var ikke nok, i stedet for coulda-woulda-shoulda og den angeren som følger med.

Skrekken, derimot, er helt og fullstendig egofokusert.

Etter 11 år på sidelinja er dette blitt en helt naturlig del av ukerytmen. Jeg kommer til å savne det, både praten i bilen før kamp, spenningen på sidelinja, skravlingen med de andre foreldrene. Det sosiale bådet gutta imellom. Det er nesten så jeg kommer til å savne sure treningssokker med kunstgressknotter i, men bare nesten.

OK OK, sønn, jeg hører hva du sier, men kan du ikke spille litt hobbyfotball i det minste da, til lagene naturlig løser seg opp sånn i attenårsalderen? Plis? Den gamle mora di vet ikke hva hun skal gjøre med tiden sin, skjønner du!

… slikt sier man jo ikke, men det aner meg at følelsen av skrekk (og savn) rett og slett bunner i at man er så vant til å ha det rundt seg at det føles tomt og rart uten. Livet som forelder: du setter dine egne planer og gjøremål til side i årevis, for å stille opp for barna, og når barna plutselig slutter med korpset eller sprangridningen eller håndballen står du forvirret igjen, klør deg i hodet, og lurer på hva som nå liksom skal være meningen med livet.

Det æ’kke bare jeg som er gal. Som Bruce Springsteen sier:

Når en turné er over, er det bråstopp: plutselig er du far og ektemann igjen. Men nå kjører ungene selv, så du er bare en arbeidsløs sjåfør.

Takk, Bruce. Det er nøyaktig slik det føles!

Nei, man må ta seg sammen. Tenke på de gode minnene, og alt det de tross alt får med seg i sekken av gode erfaringer og nyttig lærdom, på veien ut i voksenverdenen. Og her i huset står det heldigvis danseglade søstre og musikkglade barn i fleng, så jeg skal slippe å måtte sitte i sofaen med mannen min og ha en samtale over et glass vin de neste 15 årene.

Dessuten, neste gang skal jeg ikke la meg engasjere så veldig.

In a pig’s arse. Når Ballerinaen kommer hjem om fem år og kaster ballettskoene i veggen fordi hun ikke ble Clara i år heller, men bare Rottekongen (til tross for mine forsikringer om at Rottekongen er en veldig viktig rolle, superviktig faktisk!), kommer jeg til å grine mine skamfulle tårer inne på do, da også. Og når Turbo, etter prøvespillet for juniororkesteret kommer hulkende hjem og vil slutte på dagen, fordi hun ikke bare ble frarøvet drømmen om førstestolen, men i tillegg ble bedt om å vurdere bratsj (internspøk med min eldste datter)- kommer jeg til å bli knust. Men jeg kan i alle fall prøve å holde en sunn distanse, for nå har jeg virkelig lært at det er en flytende overgang mellom engasjement og avhengighet, selv om du ikke er slik skrudd sammen i utgangspunktet.

Og etter de 15 årene?

En dag flytter sistemann hjemmefra. Da blir jeg helt arbeidsledig.

Hjelpes. Jeg kommer offisielt ikke til å overleve disse mammagreiene.

**************************

Epilog:

 

— og så, like raskt og ordknapt som beslutningen om å slutte ble tatt, ble den omstøtt. Hvor veien går videre og hvor lang den blir er ikke godt å si, men jeg har i det minste fått noen minutters tilleggstid.

Vi er tilbake på sidelinja, og det føles 100% riktig. Og 100% iskaldt. Akkurat som det skal være.

En liten pust i bakken

… og dagene flyr. Det ene tar det andre, tar det tredje. Beskjeder og loddbøker og kakeformer flyr alle veier, mens jeg får et skikkelig #Supermamma-øyeblikk der jeg rødmende stapper i softis og pommes frites i hylskrikende unger mellom en faglærerkonferanse og en pianokonsert.

WP_20160606_008

… andre dager må vi finne oss en lekeplass mens vi venter på noen som skal bli ferdig med noe, uansvarlig langt over leggetid.

Det er juni, det er avslutningssesong, det er hektisk og slitsomt og innmari moro. Etterpå kommer heldigvis sommerferien, og da blir det tysssssnad. Men akkurat nå er vi midt i tornadoen og ser ikke lenger enn neste dag. Obo-fest på Holmlia? Check. Ekstraøvelse på Sandaker? Check. Sengetøy til sjuendeklasses overnattingstur? Check. Ekstra pølser til den siste avslutningsdagen på Friluftsskolen? Check. Vi ligger ikke så verst an.

WP_20160607_004

… hjelpe til med pugging av franske verb sent på kvelden…

WP_20160608_010

… og konsert-innslaget som vi (som ved et under!) fikk med oss. Før jeg bar de hylende ungene inn i bilen mens Bison helte ut en halv flaske såpebobler nedover buksene sine og sprellet som en sleip ål, og vaklet inn over dørstokken og kastet dem i seng. Joda, kom i mål på torsdag også.

Men alt er ikke check-check-check, altså, hvis vi skal være ærlige. Jeg glemte vannflaske til andreklassingens tur til skolehagen tidligere i uka, vi har ikke svart på invitasjonen til danseøvelse for foreldrene før sjuendeklasseavslutningen, og vi takket nei til å møte på speiderdugnaden i Nittedal. Dessuten har jeg fremdeles ikke meldt avbud til katekeseavslutningen i morgen- litt fordi jeg ikke har klart å bestemme meg oss (dette er ingen leif, det er slik det er her hjemme: jeg bestemmer oss. Dette er ikke et ansvar jeg på noe punkt har påtatt meg aktivt, det har bare blitt sånn- til min tidvise frustrasjon). På en måte blir det nok en kjempekoselig dag, og det er aldri kult å være «de som ikke møter opp». På den annen side skal vi helt til Hovedøya…. og vi må jo ha med oss småungene, vi kan ikke dra hjem når vi vil, og Gubben skal i bryllup allerede klokka to. Hmm. Tungen på vektskålen blir nok det enkle faktum at jeg hver eneste dag når vekkerklokka ringer, har dratt liket opp av senga og gjentatt junis evige mantra: «Dagens eneste ambisjon- komme igjennom den til jeg kan legge meg igjen». Så… nei. Med svart samvittighet dropper vi den avslutningen der, og satser på at de til neste år legger lista litt lavere- som for eksempel en liten samling i nærmeste park.

Men alle er friske (de siste antibiotikatablettene svelges ned i helgen!), alle har det fint. Tentamenskjøret er over, eldstejenta sliter hunden ut med langtur etter skoletid, og selv om knallværet har forsvunnet øser det ikke ned. Det er mye å være takknemlig for, denne uka som de foregående.

Ikke minst er jeg takknemlig for dette ene: fotball-EM.

WP_20160610_003

Hurra! Etter en altfor lang og altfor travel uke, kan jeg sitte i sofaen og se på en mann jeg aldri har hørt om før, men som heter Vlad og spiller for Romania i åpningskampen mot Frankrike. Akkurat i kveld er jeg veldig, veldig, VELDIG glad for å få se på Vlad i nitti minutter. Vlad svetter. Jeg koper. Love it.

Det er sikkert mange av dere som hater fotball, men likevel kan gjenkjenne skjønnheten i en nitti minutters boble, der tiden står stille, oppvask er oppvask, og konsentrasjonen er rettet mot en eneste ting: den altoverskyggende spenningen når Tsjekkia entrer banen mot Kroatia. At vi bryr oss filla om lagene og knapt kan navngi en eneste spiller (med unntak av Tante Olga, en av mine absolutte favoritter i Real Madrid), spiller ingen rolle. Det er EM, og det er lov å sitte i sofaen, og til og med lov å bruke tid på å se på kamper man strengt tatt kunne klart seg uten.

Det er til og med lov å spise potetgull på en tirsdag.

Og være litt slapp med leggetider. Både for små og større barn.

Dessuten (siden dette er en mammablogg) gir det en uvanlig mulighet til å virkelig bonde med gutter i slyngelalderen som ellers bare svarer «Mmmphhh» på alle spørsmål.

Både leggetider og godteribegrensning er i utgangspunktet fine saker som jeg har sansen for, så sånn sett er det godt at EM ikke varer evig. Men når vi først skal ha en slik måned som er pepret med «time outs», unntak fra regler og fotballmeditasjon, så er det slett ikke dumt at den kommer midt i det verste avslutningskjøret.

Hmm, kanskje det står en sliten mamma bak pampene i UEFA når kabalen skal legges?

Ønsker alle et godt EM, med eller uten fotball! 😀

Fotballhelg!

Dette innlegget kunne handlet om så mye annet. Om hvor sterk fredagsfølelsen blir når du nærmer deg jobbslutt på tampen av en usedvanlig søvn-deprivert uke. Om gleden ved å se en dansegal sjuåring knekke koden og slå seg helt løs på forestilling og eie scenen (og gleden ved å ha en lillebror som stjeler showet før showet, og en liten storesøster som helst ville gjøre det samme under showet og derfor ble forvist til gangen). Det kunne handlet om husarbeid, trassige småbarn, støv på gulvet og smuler på benken, eller forsøket på å bestille bussbillett over ustabilt nett samtidig som du står på hodet i garasjen og forsøke å grave fram en redningsvest du mente at du så der i fjor. Om hvor mye klesvask det blir etter et opphold på Hudøy. Om avlevering og henting av unger klokka fem på fredag, ti på lørdag, tre på lørdag, ti på lørdag (igjen, men nå er det kveld), pluss et par ganger på søndag. Og innimellom dette: spede forsøk på å «slappe av» eller «hente krefter» fram mot neste uke, som helt sikkert ikke blir roligere enn den forrige.

Den store, store fordelen med fotball, er at du ikke tenker på så mye annet i de nitti minuttene kampen varer. Verdien av dette gir seg selv.

 

WP_20150807_024

Kamp nummer en: Vålerenga- Tromsø, Ullevål stadion, fredag kl 19:00:

Jeg må innrømme at jeg er så humørløs at jeg finner enkelte av Klanens sanger og sprell småpinlige, om ikke direkte flaue. Men når de er gode, er de jaggu gode! Sex, drugs og Morten Berre! Genialt! 😀

Vi ser kampen på TV, noe som alltid gjør litt vondt når det er snakk om Vålerengas hjemmekamper. Vi burde absolutt ha vært et annet sted, som et regnvått sete i Bendit-svingen. Men fredag ettermiddag, på tampen av en ganske kjip uke, etter en tur til Lillestrøm for å se på danseshow med to trøtte små i baksetet- da er Ullevål langt borte, selv om det bare er en liten t-banetur unna.

Kampen begynner bedre enn vårt forsøk på å se den. Bison er riktignok fornøyd, men Turbo er mektig irritert over å bare ha fått en mini-Kindersjokolade og setter på sirenene på full styrke. Siden hun er overtrøtt/undertrøtt/bare innmari trassig varer dette en stund, og selv fotballkommentatorene får problemer med å overdøve henne. Vi er svette i øra, Gubben og jeg, der vi vekselvis leker med Bison, forsøker å trøste Turbo eller snakke henne til fornuft, og må minne en sjetteklassing som er overlykkelig over å være tilbake til sin elskede mobil hundre ganger på at nå har du spilt lenge, sønn.

Resultatet er at vi ser mer i alle andre retninger enn skjermen. Men vi har den da på i bakgrunnen, og registrerer både Tromsøs skumle skudd i tverrleggeren rett etter start, Ondraseks angrep på keeperen, og ikke minst vår egen scoring. Selv om jeg var midt i et bleieskift da det skjedde, og brukte en halvtime på å få med meg at scoringen tilhørte Ghiyas Zahid og ikke Deshorn Brown slik jeg først trodde. Vi ser hele kampen, om så bare gjennom øyekroken noen ganger, og registrerer at dette var kjedelige greier selv om vi heldigvis fikk med oss tre poeng og bla bla bla. Reka må drille gutta mer på langskudd, dette duger ikke! Mannen min og jeg, som ellers aldri har tid tid å snakke sammen, undrer oss i fellesskap over hvordan dette skal gå på søndag. Det ligger an til flaue resultater, far. En veritabel fotball-massakre blir det. Guttungene får la Ronaldoskjortene sine ligge hjemme (akkurat som Ronaldo selv, han er dessverre skadet), det er laget vårt som trenger støtte nå. Ikke at det kommer til å hjelpe stort, men.

For de av dere som sitter og ser for dere to apatiske foreldre i sofaen med øynene klistret på skjermen og tre stakkels, uskyldige børn som desperat søker oppmerksomhet med store, tårevåte øyne, så var det nesten sånn. I nitti minutter. Det er mammas og pappas nitti minutter, og de er hjertelig velkommen til å være med- Gubben holder gjerne ad hoc forklaringssesjoner underveis:

WP_20150807_025

Se, Turbo, de blå har ballen, og så løper han der og scorer! Scorer, Turbo! Ser du ballen går i mål og alle er glade? Sååånn ja, nå blåser vi i den sjokoladen, hva?

Så de må gjerne være med, men hvis ikke er det fremdeles mors og fars nitti ego-minutter. I en ørken av Peppa Gris og Drømmehagen, er dette vår lille oase og voksensone. Noen dra på spa-hotell, andre ser dårlige Tippeligakamper.

 

En gang for lenge siden syntes jeg fotball var litt døllt. Den minst kjedelige av mange kjedelige sporter, kanskje, men ikke noe jeg frivillig brukte tiden min på.

Så fikk jeg to gutter, som tilbragte stadig mer tid på banen. Det var nå så sin sak, for barneidrett kan jo på ingen måte sammenlignes med å være fanatisk opptatt av resultatet mellom Chelsea og Arsenal og diskret sjekke mobilen under jobbmiddager, kinoforestillinger og i verste fall samleier. Men med medlemskapet i klubben fulgte sesongkort til A-laget med, og dessuten spankulerte heltene vi så på TV rundt på treningsfeltet. Gradvis ble vi sugt inn i den fotballgale verdenen, den som fornuftige og intellektuelt anlagte mennesker liker å se litt ned på. Så low class, liksom, å bry seg med noe sånt. Dissende, bleke, hårete ølvommer klemt inn i for trange skjorter med «20 Van Persie» på ryggen og lavpannede supportersanger. Hooligans og håndgemeng. Hvorfor tar man heller ikke en weekendtur til London og ser Benedict Cumberbatch gjøre en knallversjon av Hamlet?

Men som jeg oppdaget: fotball er som alt annet- strikking, hundedressur, sjakk. Jo mer du kan, jo morsommere blir det. Da jeg sluttet å si slike ting som «Æsj, hva er spennende med elleve menn som løper etter en lærkule» av prinsipp, og begynte å se, ble det faktisk nettopp spennende. Nå kan et klassisk Gareth Bale-løp eller hælspark a la Zlatan gjøre meg direkte lykkelig. Og den som påstår noe annet enn at det er imponerende å se Ronaldo trylle med ballen kan ikke være riktig frisk. Lik ham eller ikke (jeg liker ham), det han er i stand til å gjøre med en ball er nesten overjordisk. Det er ikke bare sparking i alle retninger (eller jo, noen ganger er det det også, særlig i Tippeligaen), det er taktikk. Formasjoner. Samhandling. Og en rekke tilfeldigheter man aldri blir riktig klok på (hvorfor var Angel di Maria så briljant i Real Madrid, og så dårlig i United?), men som stort sett alltid ender med at treneren blir sparket. Jo, det er mer til fotball enn elleve mann som løper etter en lærkule.

 

WP_20150808_010

Kamp nummer to: Manchester United – Tottenham, Old Trafford, lørdag kl 13:45.

Serieåpning! Serieåpning med det beste laget i den beste serien (svært subjektiv informasjon, både om laget og serien, men hva er fotball uten subjektivitet?)!

Lørdag kunne også handlet om så mye. Om den voldsomme gleden og stikket i hjertet ved å se en sju år gammel jente trippe glad og ubekymret mot Sørlandsekspressen for å dra til sin venninne. Tre timer alene på en buss hun aldri har tatt før, no problem! Jeg var stolt, kjempestolt- og litt melankolsk. Eller det kunne handlet om den smakfulle middagen vi spiste i bestemors kolonihytte-blomsterhav. Men jeg får nøye meg med å si at det blir en usedvanlig estetisk Ordknapp Onsdag til uka.

For temaet nå er den største kampen i året: åpningskampen i Premier League. Å, som vi har ventet! Og så klare som vi er! Spenningen ved å se nye ansikter- er Memphis Depay så god som alle sier han er?- og gjensynsgleden ved å se de gode gamle. Selv det lettere usexy ansiktet til Wayne Rooney gjør meg mo i knærne på en dag som dette. United og Spurs, to kjemper som skal føle hverandre forsiktig på tennene og sette tonen i Premier Leagues første runde. Dette var en kamp jeg hadde gledet meg enormt til å se!

… og opplevelsen ble helt elendig, skal jeg være ærlig. Happa & Dinglis var om mulig enda verre enn dagen før, til tross for at jeg hadde tatt mine forholdsregler og gått en lang tur med både blåbær og bringebær i forkant og lagt frem noen ny-gamle leker de ikke har sett på en stund. Neissj! Det eneste Bison var interessert i, var å daske på pc’en som overførte kampen på TV2 Sumo, og Turbo ville lese bok igjen. Og igjen. Og igjen. Jeg så tredve sekunder i slengen, toppers. Fikk med meg at United startet tamt og Tottenham hadde overtaket det første kvarteret, før det jevnet seg ut. Fikk sett Wayne Rooney feire målet sitt (bildet over) før scoringen ble kreditert stakkars Kyle Walker som selvmål. Fikk se kampen bølge frem og tilbake de ti siste minuttene, og oppleve lettelsen når fløyta gikk og de tre poengene ligger igjen i Manchesters røde gater. Et flott resultat, men en begredelig fotballopplevelse.

 

WP_20150808_009

De som satt her, derimot, hadde det sikkert veldig fint. Selv måtte jeg bruke stats’ene på venstre side av skjermen for å få et inntrykk av hvordan første omgang hadde vært.

WP_20150808_012

... for dette var min utsikt mesteparten av kampen. To små som pøbler med pc’en så bildet forsvinner halvparten av tiden. Legg merke til den maltrakterte rosin-esken til høyre på tv-benken: mors forsøk nummer 150 på å få to minutters sammenhengende fotballtid. Nei, det funket ikke det heller.

 

Men aldri så galt at det ikke er godt for noe: etter dagens forsøk på å se en kamp alene, midt på dagen, med the terrible two i stua, setter jeg morgendagens showkamp på opptak og ser den på kvelden i stedet. Mor har lært!

 

Så med stadig mer kunnskap, som gir stadig mer glede, og med et anselig antall hjemmekamper under beltet (åh, alle de gangene vi har frosset rumpa av oss på Ullevål og spist overpriset popcorn. Eller sett totalt meningsløse kamper, som en kamp mot det armenske laget Mika Ashtarak i de innledende rundene til Europa League, kjedeligste kampen jeg noen gang har sett. Mellomstejenta som den gang var fire var likevel fornøyd, for hun fikk is) har fotballen bare vokst i betydning. Vi følger- etter beste evne, for det sier seg selv at i vår familie kræsjer det fra tid til annen- Real Madrid, Manchester United og Vålerengas kamper, og gleder oss til Champions League hver høst. Eldstemann og Gubben diskuterer spillerkjøp og jeg henger optimistisk (og lettere overtroisk) ut flagget på balkongen før hver kamp, for da vinner vi helt sikkert!

Nei, fotball er ikke noe å kimse av. Hvor ellers skal halvgamle, forknytte gubber få utløp for følelsene sine, om ikke på en tribune? Det er ingen som ser rart på deg om du jubler eller gråter, i krig, kjærlighet og fotball er alt lov. Kjøpt og betalt, kjøpt og betalt! Vi er Vål’enga, Oslo by, St. Hallvards menn! Dette er de sterke følelsers arena. Selv de mest innbitte fotballmotstandere må være enig i at fenomenet fotball kan ha spart samfunnet for store mengder psykologtimer og havarerte ekteskap (selv om det sikkert kan ha forårsaket en del også, spesielt av det siste). Og som pave Johannes Paul II en gang sa: Av alle uviktige ting, er fotball det viktigste. Amen, og dommer’n er kjøpt og betalt, kom igjæn gutta!

 

WP_20150808_035 Kamp nummer tre: Vålerenga – Real Madrid, Ullevål, søndag 15:00.

 Jada, joda. Vålerenga er hjemmelaget mitt. Man støtter hjemmelaget sitt, selv når oddsene på forhånd er så dårlige at selv ikke den aller fulleste supporteren på O’Leary’s Sports Bar ville satt penger på seier.

Å få Real Madrid til Oslo er STORT. Større enn Barcelona, og mye større enn Liverpool. Dette kan godt være et av de største øyeblikkene i mitt liv hele denne høsten, og nei, jeg er ikke ironisk. For mannen min bør øyeblikket faktisk være større enn størst, siden jeg demonstrerer min udødelige kjærlighet på rausest mulige vis: jeg lar ham gå på kampen, og blir selv hjemme med småbarna. Det blir ikke mer romantisk og oppofrende enn det!

 Men i det siste har jeg begynt å grue meg. Særlig da Vålerenga røk på et forsmedelig, men fullt fortjent tap mot tabelljumbo Bodø-Glimt. At vi taper  mot Real Madrid er nesten selvsagt, men tenk om det blir direkte… flaut?

Jeg får trøste meg med at Real Madrid-trener Rafael Benitez skjelver i buksene, han også. Som han sa til norsk presse:

«Vålerenga gjør det veldig bra i ligaen. De er et godt lag. De er i form og det blir ikke enkelt å spile mot dem. Forhåpentligvis vinner vi med god fotball og alle blir fornøyde. Jeg har erfaring fra å møte Vålerenga fra tiden med Liverpool, og jeg husker at det var en svært intens kamp.»

(Haha. Hahahaha! Taktikk og mind games, også en spennende del av fotballen. Særlig Benitez frykter et sterkt Vålerenga-lag. Selv tipper jeg 0-4 til Real, håper på 1-3 og scoring av Morten Berre, og frykter… tja, 0-8 eller noe sånt?)

I morgen kjører Gubben og gutta bort til Ullevål på morgenkvisten, henger rundt Ullevål og venter på bussen. Kanskje de får se Varane eller Marcelo gå de tjue meterne fra bussen til stadion, og det er det verdt (for tre år siden var det jeg og de to eldste som sto og ventet, og jammen fikk vi ikke sett Rooney og Nani og Rio Ferdinand og hele gjengen. Det er verdt noen timer!) Jeg setter Get-boksen på opptak og tar med meg Happa & Dinglis ut på tur. En reprise av dagens elendighet frister ikke.  Og om kvelden, i fred og ro, får vi se om jeg har rett i mine dystre spådommer. En artig kamp blir det i alle fall!

Fotball er også drømmer. Fotballstadioner jeg ønsker å se før jeg dør: Santiago Bernabeu. Old Trafford (eldstegutten har vært der, og mellomste skal antagelig i år). Wembley, selvsagt. Og hjemmebanen til… er det Dortmund, mon tro? Mestalla selvfølgelig, vi må jo komme oss til hjemmebanen til huset i Spania! For ikke å snakke om Brasil, det hadde vært knall. Jeg har også lyst til å se Celtic i aksjon, Rayo Vallecano med den spennende historien og de morsomme draktene, og Hannover 96. Gjerne et par kamper i de engelske lavere divisjonene også. På Camp Nou har jeg faktisk vært, og sett sønnen min ta den obligatoriske «snike foten inn bak gjerdet for å tråkke på gresset»-greia. Det var en stor opplevelse, selv om Barcelona står ganske lavt i kurs her hjemme. Men mye gjenstår. Og det selv om jeg har vært på AKA Arena i Hønefoss!

Og musikken! Jeg kan få tårer i øya av How sweet to be an idiot og Vålerenga kjerke. Ståpels i nakken av Kasabians Fire. At You’ll never walk alone tilhører feil lag er mer enn bare litt irriterende! Champions League-hymnen bringer høytidsfølelsen frem på linje med Sølvguttene på julaften. På en god dag kan jeg til og med tolerere at Rune Bratseth står i flippflopper og tennissokker og brøler Kom igjæn, gutta! VM-sanger er en egen sjanger, ungene her i huset elsker Waka Waka, mens mor sjøl nok holder en knapp på Ricky Martin

Listene bare fortsetter. Topp ti sanger. Topp ti supporter-rop. Topp ti nidviser, selvsagt, ingen kan slenge med leppa som fotballsupportere. De peneste draktene. De styggeste draktene. Det styggeste røde kortet. De beste spillerne. De mest sympatiske spillerne (sex, drugs and Morten Berre?). Spillerne vi liker å hate (Diego Costa, Luis Suarez, Oscar). Spillerne vi ikke liker å hate, men heller ikke klarer å like (David Silva, Mario Götze, Kevin-Prince Boateng!). Sesongens mål, årets mål, årets keepertabbe. Her er nok å ta av for en hvilken som helst liste-fanatiker. Og når du kombinerer lister, musikk, drama, følelser og spenning, faller påstanden om «elleve mann og en lærkule» til jorda som en blyklump. I tillegg er fotball demokratisk: alle som mener noe, kan mene noe. Selv om det ofte, blant oss amatører i alle fall, er det rene vås.

Så for min del har fotballen- og all moroa rundt den- kommet for å bli. Jeg ser fram til mange fotballturer med Gubben, når ungene blir litt større og vi har mulighet til å ta oss noen turer. To gråhårede pensjonister på foppaltur, i hundre over den kommende Champions League-kampen. Helst med ekstraomganger, for da får du mer for penga, men ikke straffekonk, for det er urettferdig. På kvelden får vi med oss en gråhåret Benedict Cumberbatch som Hamlet, før vi spiser en sjokkerende stor middag, vasker gebisset og går tidlig til sengs.

For til syvende og sist koker det vel ned til dette: alt som gjør livet mer moro, er bra. Særlig når det i tillegg innebærer pauser i hverdagslivet på nitti minutter. Pluss tilleggstid!