Memento mori

Det er pussig, men av en eller annen grunn er det eplene og snøen jeg husker best.

Snøen, fordi det var sånn en nydelig, iskald februardag, en dag der vinteren viste seg fra sin aller beste side. Store, hvite skavler med puddersnø utenfor Rema1000, og sola så sterk at jeg måtte knipe igjen øynene da jeg gikk ut av den gamle Passaten for å handle før jeg hentet ungene i barnehagen. Dette var den tiden der jeg liksom studerte, men strengt tatt tilbragte dagene på en barneskole på andre siden av byen for å tjene litt ekstra penger, og dermed endte opp som en av de få (håper jeg!) jusstudentene i Norge som fikk sin beste karakter i det gørrkjedelige faget kommunalrett- rett og slett fordi pensum var overkommelig i motsetning til alle andre emner. Studier ad undas, altså, men så fikk jeg da også mer penger i posen og ikke minst muligheten til å være mye ute på dager som denne. Og muligheten til å svinge innom butikken på vei hjem, siden bilen var raskeste alternativ.

Eplene, fordi Granny Smith er så variabel i kvaliteten. Noen ganger er de pyton. Eplene er nesten gule, skallet er tjukt og gummiaktig, de smaker emment. Denne vinterdagen var de dog perfekte: knallharde, knallgrønne, bare ved å holde et eple i hånden kunne du kjenne hvordan den syrlige saften kom til å sprute ut så fort du satte tennene i det.

Jeg la eple etter eple i en pose da telefonen ringte. Ukjent nummer. Jeg tok den likevel.

— Hei, snakker jeg med Helle? Det er fra akuttmottaket på Ullevål sykehus. Vi har fått inn en person vi tror er din far.

?

??!?

I løpet av livet får vi en håndfull sånne telefoner- slike som deler inn livet i et «før» og «etter», fordi ting aldri kommer til å bli det samme. Tilbud om jobb, tilslag på leilighet, telefoner om nye barnebarn eller gode nyheter etter en kreftsjekk. Eller dødsfall, ulykker, «Jeg har noe å fortelle deg», besatte stillinger og forkjøpsrett på drømmeboligen. Eller en telefon fra akuttmottaket på Ullevål. Jeg husker ikke nøyaktig hva som skjedde etter dette, jeg erindrer vagt at jeg snudde posen på hodet og lot eplene trille ut igjen, og at jeg ringte min stemor med den lille informasjonen jeg hadde fått, og deretter løp ut i bilen, rygget ut og satte kurs mot Ullevål.

Det viste seg at faren min hadde kollapset på trikkeholdeplassen ved Tullinløkka, på vei til jobb etter et legebesøk (!), og hadde fått et massivt hjerteinfarkt. I ettertid har jeg lært at den kraftigste typen kalles «the widowmaker». Hadde det ikke vært for at det sto et par sykepleierstudiner ved siden av ham som visste hva de skulle gjøre, hadde det vært slutt der og da. I stedet holdt han seg i live, men bare så vidt, og de nærmeste dagene lå han bevisstløs på hjerteavdelingen uten at de kunne si noe som helst om skadeomfang eller prognoser. Han var 53 år.

Han kom langsomt opp til overflaten igjen, og her begynner en lang rekke av sammensatte følelser. Håp. Kanskje han blir bra igjen, kanskje alt blir som før, medisinen har kommet så langt i dag, de kan sikkert fikse på dette? Mismot. Han var ikke seg selv. Det var leit å se pappa så forvirret og annerledes. I glimt så jeg gode gamle pappa, men kroppen hans hadde gjennomgått et så stort traume at hodet ikke fulgte helt med. Jeg husker at stemoren min og jeg sto og snufset på gangen, det var så uklart om han faktisk husket oss eller bare spilte med etter beste evne. For prøve gjorde han, noen ganger med komiske resultater. Da han så malerne vandre bortover stillasene på nabobygningen som skulle pusses opp, utbrøt han: – Det blir nok fint med maling, ja. Men det viktige her, vet du, det er at noen tar det overordna politiske ansvaret! Komisk, men uendelig trist. Ingen skal si at han ikke prøvde å fremstå fornuftig, da, den gamle ringreven. Frykt. Hva hvis han ikke blir som før, mentalt eller fysisk? Hvordan skal de bo i fjerde etasje uten heis hvis han ikke klarer å gå? Hvordan blir det hvis han ikke klarer å jobbe, kan han leve med det eller ender han opp som en gretten gammel gubbe som er sint på verden? Hva med alle planene de hadde, reiser rundt i verden, ting de ønsket å gjøre? Tenk om… tenk om han aldri kommer til seg selv igjen, ikke klarer å huske meg, oss, ungene? Skam. Fordi sånn skal man jo ikke tenke når en person er alvorlig syk.

Han ble liggende et par uker på Ullevål, så bar det til Lovisenberg, så tilbake til Ullevål igjen for operasjoner. Stemoren min besøkte ham hver dag. Jeg gjorde ikke det- noe jeg angrer på nå, men jeg var der likevel ganske ofte- og en dag hadde jeg med mellomstegutten, som da var knapt to år. «Pittepatt» sa han, og mente «bestefar». Han skulle aldri få behov for å finpusse uttalen.

WP_20160321_015

På vei opp til påskefjellet: innom graven med en bukett påskeliljer til far, på tiårsdagen for dødsfallet. I bakgrunnen, Ullevål sykehus der han døde, og der fire av barnebarna hans ble født- med utsikt til kirkegården. Slekt skal følge slekters gang og alt det der.

 

Pleierne og legene var engler, virkelig. De trøstet og beroliget, forklarte at hukommelsestap var normalt og at ting ofte gikk seg til, og hadde planer for både operasjoner og rehabilitering. Det jeg har tenkt i ettertid, var at de gjerne kunne vært enda litt klarere på hvor svak han faktisk var. At han svevde mellom liv og død var ikke like enkelt å huske på når dagene gikk og situasjonen var uforandret, og mange av samtalene dreide seg om dette med hukommelsestapet. Eller kanskje det bare var jeg som ikke helt tok inn hva de prøve å si, det er ikke utenkelig.

En onsdagskveld tre uker senere var jeg, som så ofte, på foreldremøte. Eldstejenta hadde begynt på skolen høsten før- jeg husker at vi møtte faren min tilfeldig på vei hjem fra skolestart, og at vi spontant tok en kake på et bakeri for å feire begivenheten. Midt i møtet ser jeg at jeg har omtrent 20 ubesvarte anrop fra min stemor på mobilen, jeg aner det verste og sniker meg ut i gangen for å ringe opp. Når jeg kommer inn igjen går læreren mot meg, hun vet at faren min er veldig syk, for det har jentungen sagt. – Går det bra?

Og jeg faller sammen og hulker, midt i klasserommet, i alle foreldrenes påsyn. Underlig nok er ikke dette flaut å tenke på. Det var ikke flaut da, og ikke flaut nå, det er slik livet er.

Taxien rullet opp foran Ullevål, og jeg løp inn på rommet der min stemor allerede var. Min far lå i senga, fredfull og lik seg selv, men akk så… død. Utenfor vinduet var marshimmelen mørk og overskyet, men inne hadde pleierne tent lys på nattbordet. Og en uke senere sto jeg foran et fullsatt store kapell, gamle kolleger hadde kommet i busslaster og jeg husker at jeg tenke Jøss, var pappa så viktig for så mange? Jeg sto der og holdt tale for pappa, og tenkte at nå- NÅ- blir jeg voksen, om ikke før. Jeg husker fremdeles eldstejentas såre hulk som ikke ble overdøvet av REM og The Kinks. Hun var nesten sju år, og bestefars lille øyensten. Og jeg husker min stemor, som imponerende nok holdt seg oppe gjennom hele seansen. Noen uker tidligere hadde de planlagt tur til Hellas og kjøpt ny sofa og snakket om mulige prosjekter, nå måtte hun legge hele kabalen på nytt, alene.

I påsken var det ti år siden dette hendte.

Ti år. Det verste er at pappa ikke fikk se barnebarna bli flere og større. Han hadde vært så stolt! De hadde hatt det så gøy sammen! For min egen del husker jeg det skar i hjertet da jeg kjøpte ny mobil og ikke trengte å legge inn pappas nummer. Og hvor mange ganger har jeg ikke ønsket jeg kunne spørre ham om råd, eller bare ønsket å høre hans mening om dette og hint. Hva hadde pappa tenkt om Donald Trump, for eksempel, eller situasjonen i Syria, eller årets lønnsoppgjør? Hva hadde han ment om bilen vår, eller de valgene jeg tar? Jeg humrer når jeg skriver dette, for det aner meg at pappa ville syntes at blogging var skikkelig, skikkelig teit og ikke hadde giddet å legge skjul på det. På den annen side ville jeg kanskje argumentert mot, nå som jeg har blitt et gammalt råskinn sjøl- det aner meg at vi kunne hatt noen morsomme meningsutvekslinger, og det er leit at pappa døde før jeg var like voksen som han- hvis det gir noen mening. Pappa hadde bare ett barn, og livet mitt har nok blitt ganske forskjellig fra det han så for seg da jeg var yngre- men jeg liker å tro at han hadde hatt litt sansen for det, også. Han likte folk som gikk sine egne veier. Og jeg ville spurt mer! Spurt om veien fra en trang kommunal bolig på Gjøvik der farmor pakket fiskekroker ved kjøkkenbordet på akkord med siggen i munnviken, via lærerutdanning og slengbukser og militærnekting til redaktørjobb. Det var ingen liten klassereise han foretok, fader’n. Jeg ville spurt mer om den underlige familiehistorien, mer om hvordan det var da jeg var liten.

Ikke minst sender jeg en tanke i pappas retning når sola skinner over Birkelunden og trikkene suser forbi stappfulle uteserveringer. Her skulle du vært, pappa, med en øl og en avis og kona di på andre siden av bordet.

WP_20160320_012

Pappa henger på kjøleskapet den dag i dag, sammen med en veldig liten eldstejente. Han gikk fullstendig fra konseptene da jeg ble gravid som ung og uutdannet- noe jeg har stor forståelse for i dag- men snudde selvsagt i løpet av fem minutter og ble verdens stolteste bestefar.

 

Jeg har lært mye av pappas liv. Og jeg skulle gitt mye for å ha ham med videre, for vi savner ham og det hadde betydd mye for oss alle å ha ham her. For eksempel kunne han fortsatt å plage meg med Joni Mitchell, og jeg kunne tatt igjen med Eminem. Og han kunne lagd finnbiff på den måten bare han kunne. Og tatt bilder av alle flyene og togene han kom over, på hver eneste j*vla ferietur. Men uansett, vi fikk 26 år sammen, og jeg lærte mye av hans liv.

Men jeg har også lært noe av hans død. Nemlig at vi ikke vet hvor mye tid vi har, at dagene er for verdifulle til å leves med hodet et annet sted, at den lille tiden vi har her på jorda skal brukes og nytes til siste trevl. For du vet ikke når det er slutt. Memento mori, en forslitt klisjé, men like fullt en klisjé som er verdt å ha med i ryggsekken. Livet er ikke alltid spennende og utfordrende og et sted der man får utnyttet sitt fulle potensial. Men du skal være forsiktig med å være for likegyldig eller negativ. Plutselig, en dag du minst aner det, viser døden det stygge trynet sitt bak eplene på Rema 1000, og da er det for seint.

For sent for rusleturer i Birkelunden.

For sent for morgenmøter på mandag med endeløse gjørelister. Dagliglivets trivialiteter som plutselig kan fremstå i et gyllent lys når muligheten ikke lenger er der.

For sent for å nyte henting i barnehagen og venner i lyse sommerkvelder, for sent å ta den telefonen du hadde tenkt å ta, for sent å si takk eller unnskyld.

For sent til å la bagateller være bagateller, eller ta de grepene du trenger for å endre det. For sent å gjøre de tingene du gjerne ville ha gjort (lite nudge nudge til min kjære far her, for han kunne være lovlig treig selv- men det er også noe jeg putter i baklomma). For sent til å sparke sin egen surhet/latskap/negativitet/problematisering i ræva og skjerpe seg.

For sent til å høre fuglekvitteret en regntung aprilkveld med grå skyer over byen og kjenne at livet ikke er så verst, selv om du er trøtt og helgen allerede er over

.

WP_20160403_009

 

Takk for alt, pappa. Det er ikke lite. Vi sees!