Tough love

*På 37-bussen med Ballerinaen, klokka kvart på åtte en onsdag morgen*

— Jeg fikk mail i går, forresten. Jazzgruppa di skal være med på Førjulskos-forestillingen i år! Det blir vel gøy?

— Jaaa! Hurra! Så kuuult! Men vi må øve mer enn før sommeren, da var det litt vanskelig. Ikke så vanskelig som på prøvedansen da. Det var vanskelig det, de sa at vi skulle ta beina helt sånn… rett ut og med tærne helt ned mot gulvet nesten!

— Oi, det hørtes ikke lett ut.

— Nei, det var kjempevanskelig. Og når vi sto måtte vi ta hælen helt opp på innsiden av det andre låret… sånn her. Det var også kjempevanskelig.

— Ja, det skjønner jeg.

— Men denne gangen skal jeg bare gjøre sånn her, og sånn her (viser med hendene), så går det bra.

— Eh, du frøken? Du skal ikke prøvedanse i år.

— Åh.

****************

WP_20160217_008

En av de få tingene jeg virkelig misliker ved å være mamma (på en god tredjeplass bak omgangssyke og luseangrep) er å utøve tough love. Eller korrigere ungenes virkelighetsoppfatning, hvis vi skal bruke godt norsk. Sette forventningene eller realitetsorientere, hvis vi skal bruke businessnorsk, eller rett og slett snakke rett fra levra, for å ta den uformelle varianten. Det er noe av det mest ubehagelige jeg gjør (særlig når underleppa skjelver og du skjønner at dette er en Stor Og Dramatisk Opplevelse Og Verden Blir Aldri Mer Den Samme), men antagelig også noe av det viktigste.

Unger er smarte og morsomme og fulle av tiltakslyst. De kan også være temmelig virkelighetsfjerne. Eksempelet over er overhodet ikke til forkleinelse for min mellomste datter, det er bare ett eksempel av tusen fra min egen minnebank. Andre kan sikkert bidra med noen tusen til, det er simpelthen slik unger er, de har ikke erfaringsgrunnlag til å vite bedre. Et annet minneverdig eksempel er elleveåringen som triumferende kommer hjem fra skolen og forteller at han og en kompis har fremtidsplanene klare: de skal bli YouTube-konger og tjene masse penger. Bare vent og se, mamma! Hva skal du svare på sånt?

De aller yngste bor jo få surre litt rundt i sin egen verden og slippe å forholde seg til livets mer eller mindre harde realiteter. Jeg fyker ikke opp av godstolen for å gi treåringen min en lekse om tyngdekraft når hun har funnet frem englevinger i utkledningsesken og skal «fly opp på fjellet til Elsa», liksom. Det må hun da så gjerne gjøre.

Men når de blir større?

Eksempelet med prøvedansen gjorde nesten fysisk vondt. Ingen protest, ingen masing. Bare taus, trist skuffelse. Lille jenta mi. Det var åh så fristende å backe ut, å si at joda, vi melder deg på likevel, klart du skal få prøve deg, det går sikkert bra! Men saken er at frøkna har prøvedanset to ganger før, og fått to avslag. Til tross for at hun har blitt anbefalt å søke Operaens ballettskole av samtlige danselærere hun har hatt siden hun var tre. Etter siste avslag svelget jeg min evig tilstedeværende frykt for å fremstå som overambisiøs tigermamma, og sendte en mail med spørsmål om hva det er som gjør at hun ikke når opp i konkurransen. Svaret var at hun har gode bevegelser, nydelig uttrykk og virker dedikert, men at bevegeligheten i leddene dessverre er for dårlig. Og når de har ti plasser og 300 søkere ellernosånt, velger de jo selvsagt de som får god score på alle punkter.

Såh, lillemor, hva gjør vi da? Det er ingen krise å ikke danse på Operaen. Du kan fortsette å danse på den vanlige dansinga og bare ha det moro, for eksempel. Eller søke senere, hvis du fremdeles har lyst. Men jenta var sikker i sin sak, hun ville søke på nytt neste høst, og hun ville jobbe for det. Frem med Gubbens treningserfaring fra sine yngre dager, og det ble noen uker med trofast daglig tøy og bøy for å legge grunnlaget. Vi var krystallklare i vår tilbakemelding til henne: hvis du ikke tøyer mye det neste året, er det ikke vits i å prøvedanse til høsten. Da blir det bare et nytt avslag. Det er ditt valg, men hvis du vil prøvedanse, må du tøye. DET er dealen. Med god grunn.

WP_20150914_007

Det varte noen uker. Det startet bra, hun kom ned i spagaten og begynte å få noen wicked hoftebevegelser,  og så… varte det ikke lenger. Siden da har vi dann og vann minnet henne på dette med prøvedansen, ikke for å mase, men fordi hun tross alt ikke er gammel nok til å bære hele ansvaret selv. Men det har fislet ut i lite eller ingenting, og da reminderen om påmelding tikket inn i innboksen en av de første dagene på kontoret etter sommerferien, slettet jeg den og fortsette med Excel-listene mine.

Og selv om jeg hadde aldri så lyst til å gå tilbake på min egen beslutning der på bussen, og løpe til med et «joda, vi melder deg på likevel! Det ordner seg nok! Det går sikkert bra, selv om du ikke har forberedt deg i det hele tatt», måtte jeg bite meg selv i tunga og være voksen og rasjonell. Å melde henne på ville garantert gitt et nytt avslag. Langt verre er det at jeg ville satt et eksempel om at det ikke er så farlig om man følger opp egne beslutninger eller ikke, og at det mamma og pappa sier ikke er til å stole på. Med andre ord ville en feig bekvemmelighetsløsning kanskje være enkel der og da, men resultatet ville likevel blitt feil, feil, feil. Like feil som det ville vært å juble over Youtubekongen og latt ham legge ut en million teite (i beste fall) videoer som bare han og kameraten ser på, og applaudere innsatsen som går på bekostning av slike dølle ting som lekser og øving på oboen, for du er jo kjempeflink og blir sikkert snart millionær. I ytterste konsekvens er det slike mislykkede snillhetsmanøvre som gjør at sekstenåringer totalt blottet for sangstemme plutselig blir ufrivillig morsom lørdagsunderholdning på TV i de tusen hjem. Snilt og omsorgsfullt? Ikke egentlig. Jeg er hellig overbevist om at selvtilliten av og til må jekkes ned noen hakk, for å beskytte den langt viktigere selvfølelsen fra for mange unødvendige skuffelser.

WP_20160417_006

Dette har kostet litt øving.

Derfor er det min sure plikt å forberede dem på livets realiteter, avpasset etter alder og modenhetsnivå selvfølgelig, når de små menneskenes ambisjoner vokser dem langt over hodet. For visst er det deilig å sveve rundt i en fantasi om at ting ordner seg, dette får jeg til, jeg kan gjøre hva jeg vil. Jeg får sikkert en sekser på norskstilen min selv om jeg var ferdig på tjue minutter, og jeg kommer til å score hattrick mot Superlaget fra nabobyen som har spillere som er tjue centimeter høyere og med begynnende pubusbarter.

For greia er at skuffelsen kommer uansett. Mamma tar i det minste hensyn til klumpen i halsen og kan gi noen trøstende og oppmuntrende ord på veien. Verden gidder sjelden det, og verden kommer stadig nærmere.

WP_20160507_003 (2)

Men det er fremdeles pokker så ubehagelig 😉

Helgen: mistet, funnet, mistet.

Omtrent det siste halve året har jeg trådt inn i helgen med en følelse av at noe er… ikke direkte galt, men nesten. Ting stemmer liksom ikke helt.

Eller, den aller første følelsen når fredag viser 16:00 og jeg kan pile opp til SFO for å hente andreklassingen, er selvsagt lettelse. Vi klarte denne uka også! I morgen er det ingen vekkerklokke!

… men noe har liksom ikke vært helt riktig. Og resten av helgen, når vi vurderer å vaske på lørdag, men utsetter litt, eller tar oss en ekstra blund på søndag, da vokser følelsen av at noe ikke er som det skal være. Noe er… annerledes. Rart. Ikke helt riktig.

I november i fjor slo det meg, nettopp i en sånn situasjon («Du, jeg går og legger meg litt jeg, mens jeg venter på at klesvasken skal bli ferdig»). Vi har for mye tid. Helgen er for slapp. Vi har en dansing på lørdag, som regel en bursdag. Jeg synger i koret, og eldstesønnen trener eller har kamp, men vi fikser oss jo sjøl… så det er jo ingenting! VI har for mye fri, far, det er for lite som skjer! Faktisk er vi nesten nede på det nivået at vi må gjøre sånne andre ting i helgen: skiturer, kanskje, eller besøke folk, eller ta en tur i svømmehallen. Finne på noe, med andre ord. Når var sist helg vi var nødt til å finne på noe?

Krøssklipp til tidligere i dag, på en av de kommunale kulturstasjonene i Oslo. Gubben, med olabukse og skjorte og Gant-genser, sitter og skreller en banan til Bison. Turbo fyker rundt iført body, strømpebukse og en herlig knall-turkis strutteskjørt-dansedrakt etter storesøster. Klokka er elleve, lørdag morgen.

WP_20160123_011

Mine to minste barn, i hver sin billedkant.

Gubben: – Hvordan gikk det med Bison, da? Skjønte han noe?

Jeg: – Tja. Han var litt undrende, og hang ikke med på alt. I tillegg ble han litt trøtt på slutten. Men han var interessert, han likte musikken og sangen, og jeg tror han blir en pro i hinderløypa i løpet av noen få ganger. Turbo, da?

Gubben: *sukker* – Turbo er… turbo. Hun løp og løp. Hørte ikke etter.

Jeg: – Rart det der. Hun er jo så glup, flink til å følge instruksjoner- men hun kan være et ordentlig bøllefrø også. Bare fjaser og tuller.

Gubben: – Det kan du si. Slitsomt var det. Men, det var første gangen. Kanskje det kommer seg?

WP_20160123_004

 

WP_20160123_010

Se helt øverst i venstre hjørne. Det er ikke bare min datter som er turbo!

Jeg: – Ja, det kommer seg nok. Og så kan vi bytte litt på. Det var bare de første tre gangene det måtte være samme følgeperson. Eldstejenta hadde lyst til å følge en av dem snart, også.

Gubben: – Joda. Tror Turbo må bli litt mer vant til det først, da. *ser seg rundt*

Resepsjonsområdet er en sjø av løpende, små, mini-ballerinaer, bananskall og smoothieposer. Trøtte pappaer og gravide mammaer hypser, løfter og bærer på skrikende avkom som ikke vil ha på seg utedress. Det er noen takeawaykrus fra Starbucks og Wayne’s Coffee her, det er en del Blafre-matbokser (fra de proffe foreldrene som gikk her i fjor), det er stellevesker og utedresser og innmari mye ull og bambus.

Jeg: *fornøyd* – Sånn skal det være, far!

Gubben: – Hva mener du?

Jeg: – Vi skal sitte her, klokka halv tolv lørdag formiddag, med to viltre småunger som nettopp har vært på kurs, og vente på ballerinaen som er oppe i studio 6. Dette er mer normalen. Vi har hatt altfor lite program i helgene, det er derfor ting har vært så annerledes.

Gubben: – Så å kjøre ballerinaen og fotballhuet og korsangerinnen- altså deg- og et besøk til mine foreldre og litt vasking innimellom teller ikke, det?

Jeg: – Joda, men du vet hvordan det er. De fire store (ja, det er faktisk det vi kaller dem her i huset. Ikke Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie, men førsteklassingen, niendeklassingen, sjuendeklassingen og andreklassingen) klarer seg jo stort sett selv, vi bedriver bare shuttleservice og ser på kamper og oppvisninger. Å være med på aktiviteter, eller i det minste å sitte utenfor på en slapp gym-matte og lese alle kvitteringene jeg har i veska, har vært en sentral del av livet mitt siden 2002. Jeg har savnet det.

Gubben: – Du er gal i hodet. Hva er galt med å slappe av i helgen?

Jeg: – Ingenting. Det er fint å slappe av i helgen. For de som er skrudd sammen sånn. Vi andre får finne på noe annet. Som for eksempel Foreldre & Barn I Bevegelse, alder 1-2, eller Barnedans alder 2-3. Enjoy!

WP_20160123_001

Venter på den føste storesøsteren, i Studio 4.

WP_20160123_002

Jeg er veldig Kulturskole-fan, det må jeg si. Riktignok betaler vi våre sure private kroner (mange av dem) for spesifikke tilbud til ungene, men at enhver kommune med respekt for seg selv har et godt, rimelig tilbud er utrolig viktig. Når det kommunale tilbudet i tillegg kommer med en gratis lyrikkhylle i fjerde etasje… vel, jeg smelter. 

 

Gubben: – Og denne herligheten koster? Hvor mye betalte vi for å la Turbo ikke lære noe som helst i dag?

Jeg: – Pffft. Det handler ikke om det. Det handler om rettferdighet. De eldste fikk gå på barnedans da de var små, jeg dropper heller frisøren enn å nekte de minste å gå på barnedans bare fordi semesterfakturaen nærmer seg 20 000 kroner!

Gubben: – Du går aldri til frisør.

Jeg: – Touché. Men du ER enig i at det blir feil at småttisene ikke får gjøre noe morsomt, fordi de store koster så mye?

Gubben: – Joda.

Jeg: – Om et par ganer kommer Turbo helt sikkert til å være mer medgjørlig, i alle fall hvis vi snakker med henne først. Bison er allerede på gli, han kommer til å elske hinderløypa.

Gubben: – Du mener det?

Jeg: – Bænkers. Han var ganske på allerede i dag, han, men sammen med ti jenter på over to år som hadde gått der semesteret før ble det litt heftig for ham, bare. Men vent og se- han kommer til å bli varm i trøya. Og vi slipper å kjede oss.

Gubben: *sukker* – Vi slipper å kjede oss.

Men selv om jeg glatt innrømmer at jeg meldte på de to små mest av vane, og av en frykt for å være urettferdig («det er jo ikke deres skyld at de var sist i en stor søskenflokk, de må også få sjansen!»), og selv om jeg ikke er fan av enkle slutninger, så noterer jeg dette: i dag dro femtenåringen- altså fotballhuet, som kun tenker på fotball- til Nationaltheatret for å spille fløyte med kvartetten sin og dra inn noen penger til kor-turen. I går kom hun på snart 17 seint hjem. Ikke fordi hun var full på fest, men fordi hun øvde med Juniorfilharmonikerne (og la ut festlige bilder på Insta), hun ble flyttet opp til første stol og var i fyr og flamme. Hvis jeg på en eller annen måte kan bidra til at også de små får interesser som holder seg opp igjennom de vanskelige tenårene, så ofrer jeg gjerne både tid, penger og verdifulle helgetimer.

Skjønt, det er kanskje i overkant tidlig med organiserte aktiviteter hvis målet er å bygge sunne fritidsinteresser på sikt, jeg ser den 😉 Men for min del er jeg så innsauset i det at vi må GJØRE noe på fridagene, og ikke minst i at de små ikke skal få noen dårligere deal, at det blir sånn likevel. Ikke minst har vi det moro. Sammen.

Gulvvasken venter til i morra.

WP_20151003_004