God Jul, hilsen Bertram’s Bygge Service

(juridisk disclaimer: det finnes selvsagt ikke noe firma som heter Bertram’s Bygge Service. Jeg håper i alle fall det ikke finnes noe firma som heter Bertram’s Bygge Service! Hvis livets tilfeldigheter nok en gang rotter seg sammen mot meg og et slikt firma faktisk eksisterer, så er det likevel ikke det firmaet vi har brukt. Speideræresord!

Det bør også understrekes at jeg ikke har noe som helst imot polakker, verken i hagen min eller ellers, og bare litt imot ord delings syken, og min fordomsfulle harselering med det sistnevnte betyr på ingen måte at jeg tror det er representativt for bygge bransj… eh, byggebransjen. Sånn, da var det på det rene!)

 

Det er en dårlig skjult hemmelighet at jeg kanskje er Norges mest motstrebende huseier. Som barn/ungdom havnet jeg i noen år så isolert som et rekkehus. Jeg husker fremdeles skrekken ved å være alene hjemme etter mørkets frembrudd- noe som får foreldrene mine til å virke sløvere enn de fortjener, men husk nå på at det alltid er mørkt i Norge etter arbeidstid halve året- og redselen for å se et forvrengt fjes presset opp mot de store vinduene i stua. Den uhyggelige tilværelsen på bakkeplan, liksom. Jeg husker også hagen, som stort sett var en kilde til frustrasjon mer enn til glede, med blomsterbed så fulle av leire at ingenting ville gro. Vi hadde også et gigantisk grantre midt på plenen, som sugde til seg all næring og effektivt tok livet av alt gresset rundt.

Men deretter og opp igjennom ungdomstiden og voksenlivet har livet funnet sted i leiligheter, og det har fungert aldeles utmerket. Bytt ut ugressinfisert hage med blomsterkasser der plantene vokser der de skal. Glem utvendig vedlikehold og snømåking. Større feil? Ring vaktmesteren. Riktnok hørte jeg naboene tisse om natten i den siste blokka jeg bodde i- en eller annen merkelig konstruksjon i rørene, for det var ellers ikke lytt mellom leilighetene i det hele tatt- men det var en liten pris å betale. Dessuten synes jeg gamle, skjeve bygårder har en langt større sjarm enn little boxes, all the same.

Hvem skulle trodd at livet skulle ende opp her, med et ukomfortabelt høyt huslån, evig hagebekymring og sist men ikke minst Vi i Villa i posten flere ganger i året (det siste der er virkelig pinlig, men Gubben insisterer på at medlemskapet er verdt… ettellerannet). Men sånn blir det når man pådrar seg det ene barnet etter det andre og finner ut at skikkelig store leiligheter bare finnes i to deler av byen- ved endestasjonen av linje 5, noe som gir nesten en times pendlevei totalt med ti minutters gange på begge sider, eller på langt mer sentrale Frogner, men her er problemet at tre av de seks rommene er stuer og leiligheten uansett er minst fem millioner for dyr.

Anyways. Det var her vi havnet, og alt i alt synes jeg vi har et koselig hus. Bortsett fra rotet. Og at de forrige eierne malte alt utendørs, inkludert takrenner og smijernsgelendere og postkassestativ og mur. For ikke å forglemme det evige vedlikeholdsgnålet som aldri tar slutt. Siden vi flyttet inn har vi hatt en rekke mer eller mindre mislykkede prosjekter på egenhånd, men denne gangen skrapte vi sammen litt pæng, beit i gresset og ringte Bertram. Vann skal du ha respekt for når du har ansvaret for et hus, særlig vann som er der det ikke skal være. Bertram var raskt på pletten med en kontrakt, og forduftet deretter fullstendig mens fire-fem effektive og blide polakker har tråkket rundt i hagen og på verandaen og klatret rundt på stillaser den siste uka (en uventet bonuseffekt her er at byggebilen, materialet og stillasene skjuler alle eskene og plankene og de svarte søppelsekkene som har pyntet inngangspartiet siden september siden vi ikke har fått surret oss til Grønmo. Nå ser det bare ut som det er byggefolka som holder på!).

Og det er her vi endelig kommer til poenget! Mine snart ni års erfaring som huseier gir meg i høyden kompetanse til å gi ett eneste råd til andre blokkjenter som forviller seg ut i samme ukjente terreng.

Rådet er: ikke reparer noe. Bare… la være.

OK, jeg innser at strutsetaktikk er et dårlig råd. Tross alt har jeg sett et hus råtne på rot før, og det er ikke pent (og helt elendig økonomistyring). Ting må selvfølgelig gjøres.

Men akkurat her og nå fremstår rådet som den reneste genistrek, både praktisk og økonomisk. Ikke er det en spesielt uvanlig situasjon heller- det er jo en klassisk erfaring at hvis du først hyrer inn en elektriker for å fikse A, så finner han feil på B, C og D, også. Ber du verkstedet sjekke bremsene, finner de gjerne en feil i instrumentpanelet også (nei, lokale VW-verksted, jeg har IKKE TILGITT DERE for at dere lurte Oslos minst bilkyndige person til å bytte ut hele det hersens instrumentpanelet bare på grunn av en ubetydelig lyspærefeil).

Og ber du Bertram’s Bygge Service om å skifte takrenna, fordi den lekker, og derfor er nødt til å skiftes ut til den nette sum av 45 000 kroner (mitt sjarmerende hus er bygget på en skråtomt av det dramatiske slaget, har en million vinkler og er klemt mot en nabomur på den ene siden. Ingen jobb for glade amatører, med andre ord), tar Bertram seg naturligvis en liten spasertur på taket og gir oss følgende valg som årets tiårets lille førjulsgave:

  • Vi kan bytte beslag på mønet, flikke på noen steder med ny takpapp og nye taksteiner (så mye for de dritdyre glaserte taksteinene som megleren påsto skulle vare en mannsalder! Men jøss, han skrøt jo av sjøutsikt også, som irl består av en liten stripe Oslofjord som kun er synlig når trærne er vinternakne. Vi burde jo tatt den mannsalderen med en klype salt) og nytt beslag rundt pipa for 150 000. Pluss moms.

– eller –

  • Skifte hele taket. Pris: 350 000. Ja, også en dæsj moms på toppen der også.

Det virkelig triste i denne historien er at vi på ingen måte mistenker Bertram for å prøve å utnytte situasjonen. Antagelig har han fullstendig rett, og det tredje opplagte alternativet- fikse takrenna og blåse i resten- er den sikre veien til et morkent, ubeboelig og usalgbart hus innen vi får ut fingeren for å gjøre noe nesten gang. For dét skjer ikke hvert år!

Men det er liksom ikke ønskebeskjeden å få noen gang, og særlig ikke i slutten av november. Tror jeg må innse at det endelige rådet vil lyde: ikke be om en reparasjon til X antall kroner med mindre du egentlig har lyst til å kvitte deg med minst det dobbelte. For det kommer mer! Oh yes, det kommer alltid mer.

God Jul til herr Sløv og fru Lettlurt,

Varme og vann tette jule klemmer fra Bertram, Wojceck, Andrzej og Antonin!

En annerledes helg…

Det er rart med det.

Lørdag morgen våknet jeg tidlig (øh, som alltid), men ikke tidlig nok. Kravlende over magen min, perfekt innstilt i riktig vinkel for å plante en fot i nesa mi, var lille Bison. Glad og blid og klar for nye eventyr. At klokka ennå ikke hadde nådd seks er ingen hindring, nå er det opp og hoppe!

Klint inntil kroppens motsatte side var Turbo, som holdt mamma hardt fast i et klamt og tett grep, mens hun snorket med åpen munn.

Gubben? Hans side av senga var tom. Han hadde allerede dratt. Og det burde jeg visst, flyet skulle gå allerede 06:05, det er klart han pakket seg inn i en taxi allerede i firetiden. Her kunne jeg lagt inn en angstdryppende passus om at den tiden der jeg kysset min mann farvel er forbi, hva sier det om vårt ekteskap??- men jeg gidder ikke, for jeg er rimelig sikker på at den eneste grunnen til at Gubben måtte pakke seg ut i taxien alene er at jeg var skikkelig trøtt. Ikke at det lå noen dypere, skummel mening bak. Dessuten sendte jeg både hjerter og kyss på sms.

sept4

Min mann forbereder seg til forretningsreise til Atlanta: skjæring av skumgummifiolin til Turbos suzukikurs. Heia Gubben! Det gjelder å ha prioriteringene i orden.

Såh, Gubben er borte, Bison er våken, Turbo er snart våken, vi er alene i helgen og neste uke og helgen etter. Huset ser ut som det alltid gjør (antagelig litt verre, siden vi er midt i oppstartsfasen for skoleåret). Vi har tre dansinger, en fotballkamp og en bursdag på programmet, pluss to små som ikke sitter stille i mer enn tre minutter av gangen. Til arbeid, kvinne! 😀

Og her skjer det morsomme. Nå har jeg jo i realiteten vært alenemor i mange år da de største var små, så det er mulig jeg har «juksa litt». Men jeg har hørt mange fortelle om det samme fenomenet. For når du er alene, så girer du om. Ting blir (ulogisk nok) ikke vanskeligere eller tyngre. Tvert imot, ting blir nesten lettere. I stedet for at vi halvveis går og venter på at den andre skal sette i gang noe- begynne å vaske gulvet, for eksempel, eller skifte den bleien- så er det bare å ta grep. I stedet for å måtte forholde deg til et annet voksent menneske, både på godt og vondt (mest godt, men også det gode tar tid), er det bare deg. Du er også langt mer bevisst på absolutt alt du gjør, for du vet at dersom du slurver, jukser og later deg- da rakner hele dagen. Kaos og dårlig stemning følger. Det må ikke skje.

Mam-zilla er her! Watch out!

sept1

En ekte mamzilla hopper ut av senga og drar til lekeplassen uten å kny.

sept2

Bikkja løp så fort i ren hundeglede at det var umulig å knipse et klart bilde. Utrolig at det kan være så mye fart i den lille pølsa!

På lørdag er vi tidlig ute (!) til dansingen med de to minste. Jeg får hentet Ballerinaen og fått henne i bursdag etterpå. Jeg vasker minst fire omganger med tøy, tørker støv av alle flatene i stua (inkludert tv’en) og sorterer alle babyklærne som ble vasket forrige helg. Jeg legger panteflasker i poser og sender den ene ned på butikken, mens jeg hjelper den andre med øving og legger en plan for langtidsleksa i gym, og Turbo og Bison får ikke se på barne-tv før klokka seks. På søndag fortsetter jeg i samme stil: før klokka er ti er vi ute på lekeplassen, de tre yngste, bikkja og jeg. Vi har idyllisk leke-seanse (og bikkja går amok av glede) før jeg går rett hjem og vasker vinduer, hjelper til med tverrfløyte og obo, baker brød og støvsuger hele huset. Og skifter sengetøy. Vi spiser fiskesuppe og nybakt brød mens jeg har en alvorsprat om hvordan man går i trapper og lukker dører (nå har vi bodd i enebolig i sju år, og bivirkningene begynner å melde seg…) før jeg kjører sønnen på kamp med to småttiser i pysj baki bilen. Legg til at vi fremdeles ikke har fått skiftet ut den defekte oppvaskmaskinen, slik at oppvask er en nødvendighet sånn ca annenhver time hele helgen igjennom, og jeg sitter igjen med en følelse av at jeg har vært helt usedvanlig flink.

sept3

Dette er noe jeg har savnet en stund: pur fotballglede, og 4-0 til pause!

Hvilket jeg også har, for den eneste tiden jeg har sittet på rumpa var da United slo Leicester 4-1 i en forrykende fotballkamp. Men som sagt, du er i et helt annet modus. Effektivitetsmoduset. Supermammamoduset. Herskaljegjagguikkeliggepålatsidamoduset.

Jeg skulle ønske jeg hadde mer av den innstillingen til vanlig. Det er kanskje noe å jobbe med framover.

På den annen side, det kan ikke vare evig. Det er lettere å stå på 110% når du vet at det er kortvarig. Og selv Supermammaer blir trøtte. Dessuten, en ting er å jobbe kontinuerlig i helgen, hjemme, iført joggebukse og (nesten) uten andre plikter enn å gjøre fornuftige ting i den rytmen som passer der og da. Noe annet er det å forholde seg til arbeidstid klokka åtte, barnehagesekker og turplaner (med og uten pølse og regntøy) for småskolen. Ikke minst nå som vi går inn i et halvår som nesten minner om det over-travle 2011. Så selv om helgen gikk fint… hvordan skal det gå med uka?!

Jammen har vi flaks, som har en nypensjonert mormor som står og tripper etter å følge i barnehagen og lage middag til vi kommer hjem. Mormor rykker inn med dampvasker og gangetabell-triks.

DET blir luksus, det!