Sirupsdager

Det er høst- ordentlig høst, mørkt klokka fem-høst, regn nesten hele tiden-høst, flere blader på bakken enn på trærne-høst. Straks Halloween-høst.

Jeg liker høsten. Ikke så godt som sommeren- hvis jeg måtte velge én årstid for hele året hadde jeg absolutt gått for sommer. Men rytmen er jo perfekt, det nydelige, nydelige årshjulet- etter lyset kommer mørket, etter varmen kommer de kjølige nettene, i beste fall er man mettet på sol og sommer og tar takknemlig imot muligheten til å krype under pleddet med te og Champions League mens regnet trommer mot ruta… man kommer jo helt i Elton John Circle of Life-hallelujastemning av mindre 😀 For ikke å snakke om hvor vakker høsten er. I alle fall fram til alle bladene ligger som en brun, illeluktende grøt langs grøftekanten. Høst er også Requiem-tid, alltid en rørende tid på året for en kor-sanger. Nå som jeg er ferdig med å hate Halloween er høsten morsom også, grøsselig morsom. En tur innom Tusenfryd, med zombielaboratorium, hekselabyrint og monsterslipp, er et must. I fjor var vi på meksikansk Dia de los muertos-feiring på Historisk Museum, skikkelig gøy, og jeg liker å ta den helt ut med gresskar og Coco og skjeletter rundt i huset.

Tre sneisne damer feirer Dia de los Muertos. Alle tre i omtrent samme form, sånn egentlig. Men det var utrolig moro, ungene hadde det kjempegøy med å dekorere egne sukkerhodeskaller, lage skjeletter og spise meksikansk mat. Synd koronaen spolerte muligheten til en gjentakelse, for dette var gøy!

Men heller ikke høsten er som den skal være i 2020. Jeg venter egentlig bare på at den skal gå, og det er stikk i strid med både gleden over høsten og ikke minst mitt livsprinsipp- at samma hvordan dagene ser ut skal jeg prøve å sette pris på dem. Ikke bare krysse av på kalenderen og leve livet i «se fram til»-modus. Det er så bortkastet.

11. november er datoen jeg venter på. Dagen for min oppsatte toårskontroll, innkallingen kom allerede i juni. For en gangs skyld kan ikke dagene gå fort nok, men jeg krummer nakken og biter tenna sammen og tenker, det er ikke så lenge til. Jeg skal holde ut.

For saken er, formen er så dårlig at jeg nesten begynner å bli redd. Nå har jo 2020 ikke vært noen fest rent fysisk, plagene har fulgt meg gjennom hele året, men den siste tiden har de økt sånn i styrke at jeg har vanskelig for å tro at det ikke er noe som er virkelig, virkelig galt. For å gi et bilde på det hele: ved starten av året var jeg sliten, med noen rare symptomer (som pga sin art fikk alarmen til å gå i helsevesenet—> full utredning og tjo og hei). Men når onkologen rundet av med «Men… hvordan går det med dere da, i alt dette, med alle barna og hverdagen?» kunne jeg alltid svare «Joda, det er utfordrende, men det går!»

I løpet av sommeren ble plagene såpass sterke at jeg for første gang tenkte at jeg måtte endre på det svaret der. Jeg nærmet meg en kritisk grense, og hvis jeg skulle være ærlig måtte svaret være «Joda, det humper og går, men blir det stort verre nå, så går det ikke lenger.»

Sommeren var også tiden for noen forsøksvise livsstilsendringer. Hva hadde jeg vel å tape? Fram med yogamatta, bort på Power for å kjøpe smoothiemaskin- vips hadde jeg et regime med daglige yogaøkter, grønnkål og spinat. Det føltes godt. I starten. Så prøvde jeg meg på jobb- noe vi hadde avtalt før sommeren, da formen ikke var fullt så dårlig. Jeg hadde bange anelser, men samtidig tenkte jo den optimistiske delen av hjernen at hei, 20% med koronahjemmekontor- det er faktisk ikke mulig å ikke få til 20 små, fleksible prosenter med overkommelige oppgaver og hyggelige kolleger.

Men det var det. Som tidligere nevnt, det (hittil) største nederlaget i mitt liv. Jeg sto i stillingsprosenten i nesten to måneder, men måtte innse at 20% betydde at jeg brukte energi tilsvarende en 60%-stilling på noe som ga kanskje 10% resultater for arbeidsgiver. Som jo egentlig trengte noen tilbake i full stilling, det var i alle fall helt i la-la-land.

Da jobben røk, meldte jeg meg inn på Fresh Fitness. Oppildnet av at jeg faktisk hadde klart å følge yogaprogrammet mitt over tid og holde på en treningsvane, virket det som en god idé å utvide litt. Som beskrevet i «comebackinnlegget» var ikke innsatsen all verdens å skryte av 😀 Men jeg likte det! Det føltes bra å røre på liket. Jeg så en bitteliten fremgang. I starten.

Men her er greia, den dalende kurven gjennom hele 2020 har bare fortsatt, og i løpet av høsten har den skutt fart. Enten det, eller så har jeg havnet under den kritiske grensa jeg tenkte at jeg nærmet meg i sommer. I august var formen begrensende: dagen besto av å våkne (altfor tidlig), få mat og klær i og på barn og sende dem ut døra. Deretter kunne jeg ta en times rolig yoga, en supersunn smoothie og et bad- med fotfiling og bodylotion etter mitt nyervervede «Vær snill mot Helle, så kanskje hun kommer seg»- prosjekt- og så var jeg pumpa. Hallo, det er jo nesten morsomt. Her bruker jeg hele dagen på bare hyggelige ting, i sakte fart og uten stress, og likevel blir jeg utslitt.

Men jeg gjorde det. Og nå kan jeg ikke lenger. De siste ukene har jeg blitt så slapp og svimmel at bare tanken på downward dog får meg til å grøsse. Glem de lange badene med badesalt og ansiktsmaske, jeg kommer meg såvidt i dusjen, og det er bare på viljestyrke (jeg bidrar jo allerede med så lite her hjemme at det minste jeg kan gjøre for familien min er å ikke lukte vondt, liksom 😉 ). Jeg orker ingenting. Eller for å omformulere: det eneste jeg virkelig orker er å ligge stille i et mørkt rom og gjøre ingenting. Så det gjør jeg ganske mange timer om dagen, mens jeg lader opp til å gjøre min lille skjerv med ungene. Og jeg føler meg elendig, som i «syk»-elendig. Hodet holder på å eksplodere og ansiktet er fullt av maur, øresuset er konstant mens hørselen på det høyre øret faller inn og ut. Det dirrer rundt øynene og munnen, tunga og den høyre halvdelen av ansiktet er numne. Det som startet som nevropati i hender og føtter har spredd seg oppover armer og bein, som verker og prikker og holder på å gjøre meg sprø. Føttene, ja, det er festlig, jeg har fått poltergeist-tær! De beveger seg av seg selv og gir meg krampe i venstrefoten støtt og stadig. Venstrehånden min er treg, det merker jeg når jeg spiller piano og skriver på pc. Den lagger like mye som et litt treigt tastatur, ikke alarmerende, men definitivt irriterende! Men det verste er kvalmen, det er den som vekker meg etter 4-4,5 timers søvn. Hver morgen (natt) våkner jeg og tenker to ting: a) Hvor er den lastebilen som har kjørt over meg? og b) Nå MÅ jeg slutte å drikke. Problemet er selvsagt at det verken er lastebil eller tom vinflaske i sikte, det er rett og slett sånn kroppen føles. Vond. Hele tiden. Jeg klarer å følge opp ungene mine, men det er jaggu meg bare såvidt. Og det er utfordrende, for unger kommer som kjent med liv og leven og en million spørsmål i munnen på hverandre, og det ender alltid med at jeg står og holder meg for ørene og roper «Nå må dere være stille, jeg prøver å tenke!».

Oh, happy days 😀

Etter den første, angstherjede runden med MR av hodet i desember/januar var det akkurat som om bekymringskvota var brukt opp. Jeg orket ikke gå rundt og være redd lenger, det går som det går- og det kan til og med gå bra. Og uansett er det maksimalt bortkastet energi å bekymre seg på forskudd. I beste fall har du bekymret deg helt uten grunn. I verste fall får du bekymringen dobbelt opp: først på forskudd og deretter på ordentlig. Så jeg har ikke vært spesielt redd i år, bare litt småfrynsete rundt scanningene, men nå… selv med et ubekymret, rolig og (håper jeg) rasjonelt utgangspunkt begynner den dårlige magefølelsen å få overtaket. For er det egentlig mulig at alt er bra, når alt er så fryktelig ikke-bra?

Dette er et trist bilde. Det er en kveld tidlig i oktober, tror jeg, en tirsdagskveld, og jeg går hjem etter korøvelsen og innser at dette går ikke lenger. Etter å ha tilbragt høsten som et waste of space, uten verken stemme eller gehør eller konsentrasjon eller noe som helst, må jeg seriøst vurdere å kaste inn håndkleet. DET skjærer i hjertet, det.

Status quo: jeg har blitt gradvis dårligere gjennom hele 2020, og nå er jeg hakket over sengeliggende. Ingen skjønner hvorfor. Jeg er dronningen av fine prøvesvar og tester som viser at alt er topp (med et mulig unntak for en blodprøve jeg venter på, men jeg har ikke store forhåpninger). Kreftlegen har scannet huet mitt tre ganger, sist i starten av august, og jeg orker ikke ringe og mase mer på henne. Hun har allerede gitt meg langt mer tid og oppmerksomhet enn jeg fortjener. Har du hørt om den hysteriske damen som ropte Ulv, ulv, liksom? C’est moi. Nei, jeg vil ikke mase på henne. Fastlegen vil ikke ta i noe som har med kreft å gjøre. Nevrologen mener det er minihjernesvulst eller senskader eller muskelspenninger og pass deg så du ikke spiser så mye Paracet at du får hodepine (??!), og foreslår litt fysioterapi (til hennes forsvar var jeg inne der i mars/april, da formen var en helt annen enn nå. Det er helt forståelig at hun tenker som hun gjør. Vi snakket sammen på telefon i september, jeg forsøkte å si at det går relativt mye dårligere nå, men min evne til å gjøre meg forsått overfor helsepersonell er relativt begrenset. Jeg har ønsket meg epidural fem ganger uten å få det, det sier jo litt om min evne til å være klar og tydelig!). Det som gjør det ekstra vanskelig er at det er en gradvis utvikling. Hvis du våkner opp en dag og ikke kan se på det høyre øyet, så er det lett å ringe legen. Når du våkner opp og føler deg bittelitt verre enn i går- not so much. Men når det blir bittelitt verre i mange nok dager ender du opp på et ganske håpløst sted til slutt.

Og så tenker jeg… har de rett? Er det litt fysioterapi og positiv tekning som skal til? Har jeg blitt en sånn person som bare kjenner etter og kjenner etter og problematiserer alt? Er det egentlig psykiatrisk jeg hører hjemme på? Er jeg rett og slett i ferd med å bli hakke peise gal, uten å skjønne det selv? Eller produserer jeg ubevisste unnskyldninger for å slippe å delta i mitt eget liv? Eller… har jeg urealistiske forventninger? Fastlegen- de to gangene jeg har vært der i år- er veldig på å «senke skuldrene» og «finne glede i de små ting», og jeg har ingenting imot det, altså, det er gode tanker som støttes helhjertet herfra- men det hjelper så fint lite når du føler deg dausjuk. Eller tar jeg feil, kanskje det ER innstillingen som er problemet? Det er jo mange som føler seg dårlige etter kreftbehandling. Men nei, dette er ikke normalt. Mine to beste kreftvenninner er tilbake i 100% jobb, med barn, trening, helgemoro og toppturer på si’. Det er dem forferdelig vel unt, for de har hatt minst like tøffe tak som meg underveis og jeg er så glad på deres vegne at den kjipe runden gradvis blir et tilbakelagt stadium. De har stått på som bare det, så det er godt å se at innsatsen har betalt seg. Men kontrasten blir så stor. Jeg grøsser på ryggen ved tanken av en tur på kino, og hvis Gubben vil være ekstra snill med meg lar han være å bestille bord på Le Benjamin til bryllupsdagen vår, for jeg orker virkelig ikke sånt. Joda, folk er forskjellige, og det er ikke alle som kommer like godt ut av det som venninnene mine- men jeg er liksom lysår unna dem. Det kan ikke være normalt. Jo. Nei. Jo. Kanskje.

Og sånn holder jeg på, og holder på. Og så gir jeg opp å tenke, og går og setter på en klesvask i stedet. Det eneste av husarbeid jeg fremdeles sysler med, innimellom all sengeliggingen. Akkurat passe lite krevende, og fremdeles høyst nødvendig i en husholdning på sju.

11. november, altså. Nedtellingen har startet for lengst.

Fra arktivet, og ganske utdatert. Men ingenting sier høst som dette bildet <3

Trygdebeistet lukter tåfis :D

Hei, Internett!

Long time no see. Det kom vel ikke akkurat som noen bombe at kombinasjonen korona, hjemmebarnehage, hjemmeskole, travel far og syk mor tok knekken på bloggingen. Våren og forsommeren 2020 ble tilbragt i overlevelsesmodus og ikke så mye mer. Antallet gjøremål måtte kuttes til beinet. Alt som ikke måtte bli gjort, ble ikke gjort. Jeg prøvde meg på et unntak her, et optimistisk miniprosjekt om å freshe opp den ene, lille verandaen i huset (i fornuftig kontrast til det som egentlig burde gjøres, nemlig å gå til angrep på den store verandaen… eller egentlig pusse opp fra kjeller til loft- noe som ikke kommer til å skje med det første og garantert ikke i 2020). Hvordan det gikk, skal jeg prøve å komme tilbake til, for det ble en morsom historie. Uten å spoile- for det sier seg jo selv at dette prosjektet gikk ad undas, som så mye annet- kan jeg allerede røpe at verandaen er nesten like stygg som før. Men bare nesten.

I likhet med resten av huset, må det sies.
Sommer’n 2020 var… seig, på mange måter. Men vi hadde slike dager også, det er viktig å huske. Dager med sol og bading, dager ungene tilbragte i bringebærbuskene og på trampolina. It wasn’t all bad, slett ikke.

Uansett. Det har gått et halvt år. I et hus med mange mennesker er det veldig mye som skjer på et halvt år. Jeg kunne skrevet side opp og side ned, om det bittersøte i å sitte i en sofa full av hundehår og brødsmuler og se vitnemålsutdeling i Oslo Konserthus med dans og show på YouTube (utrolig trist å ikke få være til stede, men fantastisk at de klarte å tromme sammen en seremoni for elevene, i det minste. Det ble jo en temmelig amputert russe- og eksamenstid, så at de faktisk fikk til en ordentlig avslutning av tre minnerike år på videregående er jeg veldig takknemlig for!). Om sommerfuglene i magen når en liten, vimsete femåring går Den Lange Veien tvers over skolegården for å hilse på lærer og rektor for første gang, og om lettelsen og gleden når det blir tydelig at han elsker skolen og trives som skolegutt. Jeg kunne skrevet om stoltheten over en jentunge som nailer førstesatasen av Vivaldis A-mollkonsert rett før hun fyller sju, kombinert med skrekken for å fremstå som (for ikke snakke om redselen for å være) overambisiøs tiger mom. Jeg kunne skrevet om hvor tom bilen føles, selv med kaukende småunger i baksetet, når du nettopp har kjørt eldstesønnen og koffertene hans til folkehøgskole. Om følelsen av å stå på en fotballbane og vite at det er aller, aller siste gang, etter å ha stått trofast på sidelinja siden 2006 er du ugjenkallelig over i fotballmammapensjonistenes rekker. Om overraskelsen og gleden når oboistsønnen blir spesielt invitert til en sommersymfoni (og til alt overmål får reise og opphold dekket, hurra! Gå for de sjeldne instrumentene, folkens!). Om Polly, vårt nyeste familiemedlem som kom dalende ned på verandaen en dag i mai (nå er riktignok Polly ingen blåfugl, men en dvergpapegøye-grønnfugl, men det endte uansett at en oppgitt Vi-Skal-Jaffal-Ikke-Ha-Flere-Dyr-Gubbe sto klar ved dyrebutikken morgenen etter for å kjøpe fuglebur. Hva skal man gjøre, da, når dyret inviterer seg selv?!). Om bilmerker, som Minsten har fått dilla på, akkurat som hans eldste storebror hadde for 15-16 år siden. Jeg kunne også skrevet mye om oppgitthet og utilstrekkelighet, med tanke på hva vi (ikke) får til her hjemme av orden og vedlikehold. Vi har aldri hatt et prikkfritt hus, men 2020 har bydd på noen triste rekorder også i så henseende. Og, skal det sies, et par forbedringer, ettersom vi voksne har vært uvanlig mye hjemme og ikke alltid må velge den mest tidsbesparende slurveløsningen på alt. Jeg burde definitivt skrevet om takknemlighet, for sporty bestemødre som stiller opp og hjelper til, finner på morsomme og hyggelige ting med barnebarna og gir mor og far et lite pusterom.

Dette var det beste bildet jeg fikk av min sønn ved avslutningen av 12 års skolegang. Ikke akkurat noe å ha på veggen.
Generalprøve på A-moll, førstesats. Den aller første gangen, men ikke den siste. Når du bruker masse tid på å øve inn et stykke gjelder det å resirkulere!
Aller, aller siste kamp, en augustkveld på Mortensrud.
… og så var det slutt. Game over, bokstavelig talt. Forhåpentligvis blir jeg fotballbestemor en dag, som stiller opp med notatblokk, kanelboller og brus.
… og mens storebror hadde sin siste skoledag i juni, hadde lillebror sin aller første i august. En stor dag!

Bekymring, jeg kunne skrevet mye om bekymring, for mannen min som måtte gjennomgå en omfattende bypass og ble sprettet opp og koblet om både her og der rett før sommeren, og stavret rundt med arr og bandasjer og blåmerker overalt. Bekymring for eldre slektninger- 2020 har i ekte «en ulykke kommer sjelden alene»-stil sjenerøst budt på både slag- og kreft- og demensproblematikk for diverse medlemmer av den eldre garde- og dårlig samvittighet for å ikke få fulgt opp bedre på grunn av korona, ansvar for barn og egen elendig form. Bekymring for studentdatter som er så voldsomt travel og for tenåringer som ikke helt vet hva de vil og/eller hvordan de skal få det til. Triumf, vi kom oss faktisk på en bitteliten sommerferie til vestlandet. En uke i leiebil og campinghytter, snaue fire uker etter at mannen min lå på operasjonsbordet- og vi hadde det hyggelig! Det siste der er jo smått utrolig. To slække foreldre, to unge voksne, to tenåringer og tre småunger på tur, og samtlige sa det hadde vært en fantastisk ferie! Null krangling, bare kos og fine opplevelser, og mye allsang i bilen. På forhånd hadde jeg bange anelser om dette hodeløse prosjektet, men jeg kunne spart meg bekymringen. Ungene mine er rett og slett en sabla fin gjeng, som oppriktig trives i hverandres selskap. Takk og lov. De store forbarmet seg til og med over sin mor og ble med som bakkemannskap til Suzukikurs på Geilo, da jeg skulle dra alene med tre små og Gubben lå på sykehus. Fine, fine ungene mine.

Brødre på oppdagelsesferd i fjellet.
Fjell og fjorder og fosser og ferge!
Møte med brunbjørn, Flå.
På ferga mellom Bulandet/Værlandet og Askvoll. Hvis dere ikke har vært i Askvoll, vil jeg varmt anbefale stedet og ikke minst Askvoll Sjømat og Delikatesse! Sjekk dem ut på Facebook også. For et overflødighetshorn av en butikk!
Slik spiser vi lunsj i det fri, i elleve våte grader og sur sidevind. Ekte norsk sommerferiefølelse her, altså. Men vi fikk mange morsomme bilder!
Vi så en ekte isbre!

Ellers kunne jeg jo skrevet mye om det å være brysom pasient, en av de håpløse tilfellene legene aldri blir helt ferdig med. Den intense gleden over å få bekreftet at nei, du skal ikke dø med det første (tre ganger i år har de scannet huet mitt på jakt etter metastaser, og hver gang har jeg sluppet med skrekken) som likevel raskt avløses av spørsmålet: men hva er det da som er galt? Det blir jo bare verre og verre, er det virkelig ingen som kan hjelpe? Eller i det minste fortelle meg hva som foregår, gi meg noen hint om hva jeg kan forvente fremover? Hittil har jeg bare vage hypoteser- tre forskjellige, avhengig av hvem du spør- og ingen svar. Og formen fortsetter å synke, jeg er dårligere nå enn jeg var i sommer, og dårligere i sommer enn jeg var på våren. Jeg føler meg ikke sliten, jeg føler meg sjuk. Symptomlista er lang og kjedelig som et vondt år, men kortversjonen er at det føles omtrent som å ha en kombinasjon av fyllesyke og influensa. Hver dag. Hele tiden. Åh, den som kunne føle seg normal, bare en dag eller to! Jeg kunne skrevet om sorgen ved å innse at jeg ikke vil komme tilbake til jobben min- en jobb jeg har hatt i elleve år, en jobb jeg trivdes i og som jeg innbiller meg trivdes med meg. Sayonara, adgangskort og gode kolleger og medlemmer og prosjekter og fellesskap og fredagsfølelse og lønn og pensjonspoeng. Dette er uten tvil det største nederlaget i hele 2020, og jeg er ikke helt ferdig med å deppe over det.

Ah, MR1 på Radium. My home away from home. Enn så lenge har strategien vært å scanne og scanne etter noe vi ikke er i stand til å finne. Mulig bildene hadde blitt klarere hvis jeg hadde roet ned på hårgeléen :-S

Nei, det er ikke lett å summere opp et halvt år i noen korte avsnitt. Men dette var et forsøk, for å få det ut av systemet. Ved inngangen til høsten kan vi uansett konstatere at vi lever og har det bra, om enn ikke problemfritt.

Men altså, bloggen. Før sommeren hadde jeg ikke tid, koronahjemmetilværelsen sugde alt av oppmerksomhet, energi og krefter. Så kom sommeren, som egentlig bare var en forlengelse av den traurige og slitsomme våren mer enn noen ferie, og til tross for mange fine høydepunkter var juli rekordvåt og kald, mye var stengt, og det var rikelige mengder av «kaotisk hus med unger som kjeder seg og småkrangler»-øyeblikk. Høsten og skolestart meldte seg, med lovnader om en noe mer normalisert tilværelse for både små og store selv i koronatiden, men da var det tid for prøveprosjektet «Helle returnerer til jobb», og siden det å få til å jobbe- om så bare litt- tronet aller, aller øverst på ønskelista måtte jeg fremdeles holde andre gjøremål på et minimum. 2020: energi er til for å spares, ikke brukes.

Det som til sist sparket meg bort til PC’en var en pinlig seanse på Fresh Fitness. For joda, etter min exit i arbeidslivet har jeg begynt å trene (mer om hvorfor det virker som en god idé å trene når du knapt orker å slepe deg opp trappa senere. Men regel nummer 1 er i alle fall klinkende klar: aldri tren hvis du må prestere noe annet etterpå!).

Eller i ærlighetens navn, «trene». Et puslete minisupplement til mitt noe mislykkede yoga- og smoothieregime som etter tre måneder har gitt minimalt med resultater. Motivasjonen her er todelt: jeg ønsker selvsagt å komme i bedre form, selv om det er tvilsomt om det faktisk kommer til å skje. Den andre delene av motivasjonen er å gjøre noe aktivt. Som mangeårig Imposter Syndrome Poster Person tror jeg innerst inne at jeg heller ikke rollen som Trygdebeist er noe jeg egentlig mestrer og fortjener, og jeg lever i evig frykt for at unge, kjekke verdensmesterdoktorer rett fra Medisinsk Institutt, eller skarpe, mistenksomme NAV-ansatte for den del, skal kikke i mappa mi, himle med øynene og slippe et sarkastisk sukk: «Ja ja ja, se her ja, dame 40+ med småbarn, føler seg litt pjusk etter kreftbehandling hun lissom, vedder på at det eneste problemet hennes er at hun har landet permanent i sofaen med Netflix og bruker tiden på å synes fryktelig synd på seg selv.»

Så da Fresh kjørte supertilbud til kr 100 i måneden ut året, var jeg ikke sen om å drasse den slappe rumpa mi bort til treningssenteret. Her skal ingenting være uprøvd! Om jeg ikke føler meg bedre av å trene- noe jeg foreløpig ikke gjør, unntatt i samvittigheten-, kan jeg i allefall påberope meg initiativ og innsatsvilje! Og går det skeis, så har jeg prøvd! For en gangs skyld ligger det mye stolthet i tåfis. Fram med de støvete treningsskoene, og med svimmelhet, øresus og skjelvende ben som følgesvenner satte jeg sammen et passe lite ambisiøst program: 15 minutter på ellipsemaskinen (du veit du er i elendig form når «cool down»-minuttene er en ren forlengelse av kardio-programmet, fordi makspulsen din er nådd allerede på laveste motstandsnivå) etterfulgt av de få styrkeapparatene jeg skjønner hvordan fungerer. That’s it. Samtlige sett begynner med å jekke motstandsvekten ned til det aller lavest mulige, og med litt flaks kan jeg øke det et hakk eller kanskje to. Men som regel sitter jeg der som en nisse og løfter en eneste, ynkelig vektplate opp og ned, til tenåringsguttas og muskelbuntenes store fornøyelse.

Det var på ellipsemaskinen jeg sto på fredag, med tunga ut av kjeften og kroppen i sjokktilstand over å bli presset opp i makspuls for første gang på evigheter (jeg overdriver ikke. Fitbit forteller meg at pulsen ikke var over 89 en eneste gang i året somgikk), da jeg så en sprek pensjonist prøve en maskin jeg ikke hadde turt meg på. Fra øyekroken spionerte jeg på hvordan han gjorde det, hvordan han tilpasset sete og stenger, og jeg tenkte at hmm, takk for tipset, gamlefar, denne kan jeg forsøke meg på etterpå. Som sagt, så gjort, jeg vaklet bort til apparatet, som het Shoulder Press, og tenkte at dette blir bra saker. Jekke jekke, skru, skru, motstanden på det aller lavest mulige. Sette seg godt til rette, gripe håndtakene, og presse oppover…

… presse oppover…

Presse Oppover!

Null. Niks. Nada. Vekten rikket seg ikke. Jeg fikk ikke en gang et lite «klink» som viser at du har løftet den i alle fall noen millimeter. Vektplatene sto bom stille, som om de var skrudd fast. Jøss, er det noe galt med maskinen? Har jeg gjort det omvendt og satt motstanden til max? Nei, alt ser riktig ut. 6 usle kilo. Vi prøver igjen.

Presse oppover, oppover, opp-ooo-veeer… med trynet vridd i alle retninger og dirrende armer… men nei. Stuck. Den står bom stille. På aller laveste nivå. Mer enn skuffelse er det flauheten som setter tenna i meg: Så noen dette? Er det noen som ler av meg? Akkurat som når man ramler på isen, og selv om man slår seg halvt ihjel er det tydeligvis en naturlig menneskelig reaksjon å hastestable seg på beina, børste av seg snøen og late som ingenting. Pytt, dette gjorde ikke vondt i det hele tatt, det var faktisk nesten med vilje! Må’kke tro at JEG slo meg, nei! Mennesker er rare dyr.

Shoulder Press – Helle: 1-0. Idet jeg prøver å riste av meg nederlaget og subber bort for å vaske av apparatet uten egentlig å ha brukt det, høres en lav fnising fra et par tenåringsjenter som plutselig får det veldig travelt med å diskutere et eller annet med innstillingene på ergometersyklene. Og skammen til tross, jeg måtte jo fnise litt selv. Noe så teit. Nå er det ikke akkurat noen livskrise å ikke fikse et treningsapparat, det finnes verre ting. Men der og da ble det et bilde på hele forbaska 2020: Vil, vil, men får ikke til.

Men hei. Det ble i alle fall et blogginnlegg av det!

Og nå: høst. Skal bli spennende å se hva den bringer, i tillegg til store mengder nedfallsløv.

Nybyggerdager

Aller først: min bestemor er på bedringens vei. Hah! Den dama er sterk som en hest. Hun er fremdeles preget og det er uvisst i hvor stor grad hun kommer tilbake til gammel form, men enn så lenge er dette fantastiske nyheter!

Det står verre til med den yngre garde 😀 Neida, joda.

Neida. Det gjør ikke det. Dette er ikke tiden for å klage over småting. Nå er vi drøyt halvannen uke inne i frivillig sosial isolasjon, og det humper og går sånn ganske greit. Noen ganger med trykk på «greit», andre ganger med trykk på «ganske».

Analogien fra forrige innlegg ligger innerst i hjernen og surrer. Nybyggere. Ukjent land. For det er det det er, selv om det er det samme huset i den samme gata, selv om ungene har de samme lærerne og vi som foreldre grovt regnet de samme pliktene. Selv om det er det samme, har hverdagen fått en ny farge. Sjatteringene er annerledes nok til at vi må posisjonere oss på nytt.

En annen side av analogien er selvsagt at jeg (sikkert feilaktig) har tenkt på nybyggerne- i min barnlige Det vesle huset på prærien-innfallsvinkel, som pinlig nok er min referanseramme til nybyggersjangeren. Det er helt sikkert noe jeg bør gjøre noe med, men kanskje ikke akkurat nå- er at jeg innbiller meg at de brukte mye tid innendørs. Det gjør vi i alle fall i disse dager!

… men vi er ikke med i den gjengen som kjører opp til Sognsvann eller Skullerud og går i stim innover i marka. Vi holder oss i nærområdet. Mer enn nok plass her!
For når du er fem år er det umulig å sitte stille innendørs en hel dag. Du bare MÅ ut og finne en pinne som egentlig er et ninjasverd, og svinge det over hodet og rope høyt! Bare MÅ!
Vi voksne må også lufte både kropp og hode.

Det som har vært bra denne uka, er at ungene stort sett er medgjørlige og pliktoppfyllende når det kommer til skolearbeid. Det skal de ha! Tenåringene har den letteste jobben, de får nesten alle timene sine presentert på Teams, og her om dagen fikk jeg en SMS fem minutter over ni med «Hei, hvor er du? Vi har nynorskpresentasjon i 45 minutter nå, jeg ser ikke at du har logget på? Er alt bra?? Hilsen Lena». og jeg tenker, det er jammen godt jobba, her har de imponerende koll på elevene selv om de ikke er fysisk til stede i samme rom. Den omtalte tenåringen satt for øvrig ved PC’en klar til å jobbe, men hadde glemt å svare på oppropet. Jeg er imponert over hvor godt det fungerer. Men som tidligere nevnt, medaljen er ikke uten bakside for de elevene som sliter med å kontrollere pc-bruken sin- og den kampen har vi her hjemme også.

Grunnskolebarna er litt mer foreldrenes ansvar, arbeidsplanene er en blanding av digitalt arbeid og skolebøker og «jobb et kvarter med…»-oppgaver. For vår del går det relativt greit. Jeg føler ikke helt at jeg har kontroll på om førsteklassingen har den progresjonen hun skal, men nå får vi ny ukeplan som kanskje er litt mer av teskje-typen. Forrige ukes planer ble jo laget i hui og hast. Sjetteklassingen er heldigvis av den pliktoppfyllende sorten, jeg kan levende se for meg at dette er veldig mye mer krevende hvis barna helst vil ha mest mulig fri. Det er tøft å dra motvillige unger gjennom hjemmeskoledager, særlig når mor og far egentlig er på jobb selv.

Men selv med mine relativt greie jenter er det uansett jeg som naturligvis setter dem i gang og passer på at særlig yngste får gjort det hun skal. I løpet av uka som gikk har hun blitt flink til å skrive eposter og fått seg egen chattekonto. Det er noe jeg sikkert kommer til å angre på senere, haha.

Jobbe, jobbe. Stemningen er stort sett god.

Ja, og så fyller jeg på, da. Med litt nettoppgaver, tegneoppgaver, lydbøker på engelsk og norsk. Alt i alt tipper jeg minstejenta jobber rundt tre timer hver dag, sjetteklassingen noe mer. Alle må dessuten lese hver dag- en halvtime for de store, ti minutter for førsteklassingen.

Men det er bare den teoretiske delen av det. For jammen er det mye praktisk læring i å være nybygger i eget hus! Sjetteklassingen synes det er gøy å bake, men det begynte å bli vel mye ferdigpakkemuffins og rosinboller. Så jeg satte henne i gang med et prosjekt der hun prøver nye rundstykkeoppskrifter hver dag. «Kan jeg få internett så jeg kan google, mamma?» «Hah, jenta mi, nå skal jeg vise deg en antikvarisk gjenstand vi kaller for ko-ke-bok!», og som sagt så gjort, nå er hun utstyrt med en stabel støvete og til dels flekkete bøker som inneholder uendelige mengder oppskrifter. Det er heller ingen generell regel at det MÅ være baking, hun er hjertelig velkommen til å lage mer mat!

Rundstykker på gang! Det blir spennende å se hvilken oppskrift som blir favoritten. Og jeg tenker i mitt stille sinn at hun vil takke meg for dette når hun blir fattig student. Her og nå har vi andre flaks som nyter godt av hennes jobbing hver dag!

Ungene er generelt mye mer MED. Fordi de må. Og fordi vi er sammen uansett. Minstemann er i den veldig hjelpsomme alderen, så han henger på som en klegg når jeg tørker støv, henger opp tøy eller tar en klesvask. 12- og 16-åringen, som har blitt gode venner etter å ha hengt sammen på orkesterøvelse hele forrige semester, har lagt seg til en vane å gå en liten kveldstur sammen hver kveld.

Som her, hvor han helt på eget initiativ har funnet fram den sprayen jeg bruker til å vaske do, og løper fram og tilbake til badet med klissvått papir som drypper overalt. Samtidig: det er jo BARE godt ment, så jeg har ikke hjerte til å bli streng.

Så det humper og går, og selv om eldstesønnens jobbing er av det skumle slaget med tanke på smittefare, og selv om vi bare såvidt har sett eldstejenta (som kan fortelle om mange kunder som helst burde holdt seg hjemme, men faller for fristelsen «fordi det er jo så deilig med en latte i karantenetiden!») som ellers sitter alene på Majorstua og har hjemmeeksamen, så går det fint med oss alle. Tross alt.

Er det ingen skyer på himmelen?

Jo, det er særlig tre ting som skaper litt hodebry her i utbyggerland. Ingen grizzlybjørner eller gresshoppesvermer, riktignok, men like reelle.

Det første var at det hadde vært enda mye enklere å få dette til å fungere hvis jeg hadde vært i god gammel form. Da kunne det kanskje tendert mot å være moro (jeg har nok en indre Homeschooler som lengter etter å slippe ut). Jeg liker lister og planer og formingsoppgaver, og tror- igjen kanskje feilaktig- at jeg er en rimelig god pedagog og motivator sånn på hobbybasis. Men jeg er så dårlig for tiden, og trøtt fordi jeg ikke får sove, og det suger overskudd som lite annet. Det er utrolig synd at en ekstra utfordrende periode sammenfaller med at jeg er ekstra lite godt rustet til å møte den. Det går rundt, som sagt, men det kunne ha vært så mye bedre.

Det andre er… tja, hvordan si dette uten at det høres helt forferdelig ut? Det hadde vært enklere å få dette til å fungere hvis Minsten ikke hadde vært tre år. Beklager til alle landets treåringer, dere er helskjønne og morsomme, men det er den brutale sannhet. Resten av ungene kan lines opp og settes i gang med oppgaver, jeg kan gi beskjeder og forvente at de følges, og så kommer Minsten brasende inn med treåringsfart og raserer byggeklosstårn og river vekk tegnesaker, i typisk trassalderfrustrasjon. Det finnes ingen rødere klut enn at Turbo og Bison setter seg ved bordet og spiller Uno i fred og fordragelighet, da bare mååå han inn og bølle, storebror greier ikke å motstå fristelsen til å svare med samme mynt, og så er sirkuset i gang. Misforstå meg rett, Minsten er verdens åttende underverk og jeg er helt tussete etter ham, men å ha en treåring i en hjemmelæringssituasjon hele dagen der de andre gjør spennende ting og han ikke forstår, er som å… prøve å drive politikk med Donald Trump ved forhandlingsbordet. Nytter ikke. Så veldig mye av min allerede begrensede kapasitet går ut på å nøytralisere minstemann så han ikke klikker i vinkel av sjalusi over alt det morsomme og vanskelige de andre gjør. Innimellom får jeg avlastning av Turbo, som kommer inn fra sidelinja og sier at de kan spille Birgers Blues på fiolin sammen. Da er han glad og rolig. I de ett minutt og førti sekundene sangen varer, i hvert fall 😉

Det tredje er tidsperspektivet. Jeg skulle ønske vi hadde noen som helst slags snøring på hvor lenge dette skal vare. En uke til, eller mest sannsynlig over påske? Eller snakker vi om måneder her? Det har betydning for hvor nøye vi må planlegge ting. Det er én ting å holde fortet en kort stund. Noe ganske annet er å snekre sammen en rutine som gjør at vi kan klare oss i månedsvis, uten at jeg går i dørken OG samtidig som ungene helst lærer det de skal. Hvor mye og hvordan Gubben skal jobbe spiller også inn her. Etter en veldig travel uke har arbeidsmengden gått noe ned, sikkert fordi alle andre- kolleger, kunder, samarbeidspartnere- også jobber på halv fart. Men hvis vi skal drive skikkelig hjemmeopplæring i månedsvis må han enten nedskalere eller omdefinere arbeidssituasjonen på en eller annen måte, slik at han frigjør mer tid til å bidra med ungene (les: nøytralisere Minsten mens jeg pusher skolebarna, og så bytter vi når han er utslitt 😀 )

Så slik er vår nybyggertilværelse. Uventet harmonisk og full av uventede gleder, men ganske krevende med visse spesielt utfordrende momenter. Og det er ikke noe av dette som kan gjøres noe med- annet enn å håpe at vi får en indikasjon på varigheten av denne unntakstilstanden (det får vi vel uansett, siden skolene bare er stengt til 26.mars i første omgang, men det er ikke sikkert vi blir så mye klokere av den grunn. Over påske er en sannsynlig utvidelse, men deretter er det vel helt i det blå), og håpe at sykehustimene mine ikke blir avlyst.

At Minsten er tre år, er det lite å gjøre noe med, gitt. Annet enn å telle til ti utallige ganger gjennom dagen, lese de samme bøkene på repeat, minne storebrødre og -søstre om at de selv har vært små og irriterende en gang, og ikke minst…

… håpe at det ikke kommer noen ny pandemi før han har vokst seg større og mer medgjørlig, han også! 😉

Et stille øyeblikk etter litt klatring nede i veien her. Det er rart å tenke på at barna våre kommer til å vokse opp med dette i bagasjen. Om 50 år kan de fortelle sine barnebarn om hvordan det kom et forferdelig virus som stengte hele landet. Og det skremmende er at det er opp til oss foreldre å gjøre det til en tid som ikke bare minnes med gru.