Det er ikke størrelsen det kommer an på…

(… unntatt når det gjelder biler og pizzaer, men det er en annen historie 😉 )

Puh! Jammen er det godt å synke ned i sofaen, når barneselskapet har takket for seg og gjestene har tuslet hjemover i septemberregnet. Det var en stor suksess og vi har fremdeles trommehinnene i behold, men jammen lager de lyd, fireåringene.

Vi har hatt bursdag. Fireårsbursdag! DET er en stor ting, det. Bison har vært så spent at han nesten ikke har trodd at det faktisk skulle skje, at han også skulle få bursdagsfest med vennene sine. Onk’li bursdagsfest!

I år igjen var det Vaiana som fikk plass på krona. Bison strålende fornøyd på vei hjem fra barnehagen på selve bursdagen.

I ungenes omgangskrets har det stort sett vært fireårsdagen som markerer starten på selskapsårene. Noen feirer treårsdager og andre starter på femårsdagen, noen har ikke barnebursdag i det hele tatt, og alt er like greit. Men veldig mange starter på fireårsdagen, noe som passer meg utmerket. Det var bare min eldste datter som fikk toårsdag med barnehagegjester (og åtte kaker og nyvasket kjøkkengulv, noe som bare viser hvor desperat jeg var etter å fremstå som Supermamma. Hehe.)

Kutymen er enkel og lettfattelig, også for barnehagebarn med sin utpregede sans for rettferdighet: man inviterer de på avdelingen som går i samme klubb, eller samme klubb pluss klubben over/under, eller hele hurven. Turbo inviterte sin klubb og klubben over da hun ble fem år i mai, totalt 7-8-9 gjester.

Men når det gjaldt denne bursdagen måtte jeg en tur inn i tenkeboksen. Det ville overhodet ikke være rart om Bison inviterte sin klubb, og klubben over. Han har vært i flere bursdager til de «over seg» og leker mye med dem. Problemet er at det er Turbos klubb, og i og med at Turbo også er på hjemmebane ville det lett blitt veldig lite Bisons bursdagsfest og veldig mye Turbos vennetreff. Jenter på fem år- særlig garvede storesøstertyper- trumfer lett gutter på fire, så selv om det var fristende å invitere dem lot vi være (og informerte for sikkerhets skyld barnehagen i tilfelle noen syntes det var rart. Når det gjelder bursdager er det bedre å informere litt for mye enn litt for lite, det er så kjedelig med misforståelser).

Bamsekake er allerede spist, det gjorde vi i familiebursdagen. Med fire fireåinger og en femåring (og en nysgjerrig og matglad lillebror!) kjører jeg mer trad- og enkelt. Sjokoladekake funker alltid! Siden min sønn er særdeles opptatt av store maskiner for tiden, bestemte jeg meg for å prøve noe nytt…

Det er første gang DETTE har vært en naturlig del av kakebakingen.

Det skulle ligne en byggeplass. Veit ikke helt om jeg fikk det til, men…

Hovedpersonen mente den var innafor!

Da endte vi på antallet…. tre. Tre gjester. Og Bison, da. Pluss Minstemann, som naturligvis er klengete tilstede som halvannetåringer flest, og Turbo, «Turbo får komme på festen selv om hun er i storeklubben, for hun bor jo i huset mitt», som Bison sa. Tre gjester er kanskje ikke så mye å slå i bordet med. Men det holder for en fireåring som aldri har hatt bursdagsfest. Tre gjester er mer enn nok. Og heldigvis kunne alle komme.

Forberedelsene startet dagen før. Etter turninga svingte vi innom Nille, der han fikk velge nøyaktig hvilke ballonger, servietter og papptallerkner han skulle ha. Bare det er stort i seg selv! Mor hadde vært innom Panduro for å sikre seg noen aktivitetsgreier som jeg håpet ville treffe riktig aldersmessig. Siden vi ikke satset på utebursdag er det greit å ha noe som holder oppmerksomheten i noen minutter av gangen, i hvert fall 😉

Akkurat sånn skulle det være. Pakatroll (også kjent som Paw Patrol), Lynet McQueen, serpentiner og gullkopper! Og en liten slange fra Panduro, som vakte stor begeistring hos gjestene. Hva skulle vi med den?

Dette!

Slangene får et tørk etter første strøk, og ble mer dekorert siden. Så fikk de bli med hjem, sammen med gullmedaljene de fant i «skattejakten» som storesøstrene arrangerte. Det, pluss gaveutpakking, var i grunnen alt av «program» vi hadde. Gode venner finner jo på masse av seg selv!

Det ble en virkelig super bursdag. Akkurat passe av alt. Litt bråkete, men noe annet ville vært fryktelig rart! Ingen tårer, ingen veltede brusglass (!), ingen som ikke likte pølsetusenbein. En super, superfornøyd liten kar som har hatt bursdagsselskap, han også.

Etter å ha lagt dukene til vask kom jeg opp i stua og fant disse to stående foran vinduene… Tror de var skikkelig gladslitne, begge to 😀

Hello goodbye :)

… uke 31, den første august-uka, sommeren er ennå ikke på hell- men vi er over halvveis. De av oss som tok tidlig ferie begynner så smått å vende nesa hjem igjen. Andre har såvidt begynt.

Det første, og kanskje største, «hello»-et denne uka kom i morges, da treåringen endelig fikk møte barnehagebestisen sin igjen. Vi snakker et svært hjertelig gjensyn! Femåringen var også hoppende glad for å være tilbake i vant gjenge, selv om bestevenninnen fremdeles er bortreist. Som mor er det lett å ta dette personlig, for har ikke vi hatt en koselig ferie da? Men… nei, jeg skjønner dem godt. Og om jeg kanskje har vært i tvil om ferien vår var av det avslappende slaget, så var den tvilen blåst bort klokka fire i ettermiddag- da våre to glade barnehagebarn lå som to zombier på sofaen og strevde med å holde seg våkne etter en strabasiøs dag. Så noe avslapning har vi fått til i hjemmeferien vår, hah!

Men det er mer- dette er virkelig Hello Goodbye-uka vår, der noen kommer og noen går, og noen er så kjappe at de gjør begge deler. I morgen er det tidlig opp, husets oboist skal ta tidligtoget til Tønsberg (som naturligvis ikke er et tog, nå i disse dager, men en buss), deretter taxi til ferjekaia, og så båten over til Bolærne. Fem dager med kammermusikk i fjæra, det tror jeg blir bra. Programmet var lovende, med mye han har bruk for å gå gjennom. Dessuten…  musikk, skjærgård, pent vær, badebukse (badebukse! Han har vel husket badebuksa?! Spennende Overganger I Mammalivet, vol. 302: overgangen mellom «Mamma pakker bagasjen» og «Mamma ofrer ikke bagasjen en tanke». Det mellomrommet der er ganske interessant…), det ligger på alle måter an til å bli en skikkelig hyggelig opplevelse.

Han skulle egentlig vært med på danskebåten, som Gubben skal ta senere på dagen med 17-åringen og 10-åringen. Slik ble det ikke, siden Bolærne kom feiiende inn fra kulissene i siste liten med en restplass. Heldigvis har tiåringens BFF nettopp kommet hjem fra hytta og var mer enn villig til å ta den siste billetten. Vi sa «hello» til henne i dag, og nå ligger jentene på rommet og fniser i stedet for å sove, og sier «goodbye» til alle fire i morgen. Far og (nesten) voksen sønn på tur der, altså, med to fnisende fjerdeklassinger femteklassinger på slep. Det må jo bli en suksess!

… men noen kommer hjem også. Jeg vet ikke nøyaktig når, men Interrailbilletten til eldstejenta går ut om to dager, og de siste Instastoryene viser at hun befinner seg i København. Det blir vel til at hun og resten av familien misser hverandre med akkurat én dag, og det er litt synd- men det aller viktigste nå er å få henne hjem igjen og inn i underetasjen der hun hører hjemme. Voksen eller ikke voksen, det er liksom noe som mangler når det ikke ligger gamle teposer på benken og ingen kan fortelle hvor sjuuukt mye espresso det gikk på kaféen til lunsj i dag, og andre spennende oppdateringer fra barista-livet. Jeg gleder meg til å se henne igjen, og høre mer om turen.

Mor vasker, og vasker, og vasker… men i uka som kommer blir det nok færre Dingliser og flere møkkete klesplagg.

Og min rolle i dette ankomst-avreisestyret er naturligvis å være konstanten. Bakkemannskapet. Jeg skal være hjemme med The Terrible Three, vinke hadet og klemme velkommen og ellers vaske enorme mengder skittentøy. Det blir en rolig uke, uten de store sprellene- høydepunktet hva spenning angår er et møte med en mulig pianolærer, rai rai- men noen må jo gjøre det også.

Dessuten er det ikke helt feil med en glidende overgang mellom slapp feriemodus og bånn gass. Særlig ikke for småtrøtte damer med heftig burot-allergi og lang akselerasjonstid 😀

Ønsker alle som måtte slenge innom en fortreffelig uke!

Ny giv / selvbedraget lenge leve

Den grå pakken ble levert på døra, direkte fra USA. Det var så vidt denne shoppinghatende dama klarte å beherske seg. Jeg rev opp den grå plasten, rullet ut kilometervis med bobleplast, og sto til slutt igjen med en knallrosa eske forseglet i plast.

Den la jeg pent og pyntelig i bokhylla (selv-kon-troll!) i påvente av at konfirmasjonen skulle være overstått og tilnærmet ryddet bort. Først da skulle jeg få tatt en kikk på selve Vidunderet. Her skulle jeg ikke kikke fort igjennom med et halvt øye, nei, den måtte pent vente til jeg hadde tid til å se skikkelig på den.

Ja, da gikk det jo påregnelig nok noen uker, men den store dagen opprant til slutt. Alle små i seng, ingen umiddelbare Må-hente-tenåring-på-Jernbanetorget-ved-midtnatt-situasjoner i gjære, Gubben dypt nede i sikkerhetspapirer, stille og rolig i huset.

NÅ! Nå var det endelig tid for mors lille skatt. Selveste The Simplified Planner, i begrenset opplag, designet av Emily Ley og hyllet av diverse amerikanske planleggingsguruer (med og uten ni barn). Til å være en almanakk- i papir, i det herrens år 2018!!- var den sjokkerende dyr, og portoen var nesten like ille. Men skulle jeg bruke noe som helst av unødvendig penger på meg selv, så ville jeg prøve denne. Den kunne i teorien endre livet mitt. Og om ikke akkurat det skulle slå til ( 😀 ) er det alltid festlig å skrive små-sarkastiske innlegg om naive sjeler som hodeløst svelger kalkulert markedsføring.

Lekker design, og en gravemaskin i plast. Noen ting forandrer seg aldri.

Førsteinntrykket var… meh. Sånn passe. Knallrosa har aldri vært min greie, og er det ikke underlig at en bedrift som selger simplicity velger å legge en kalender i en helt unødvendig boks? Jeg trenger ingen boks! Selv om den er pen.

Ved første øyekast virker produktet også en smule… selvhøytidelig. I det lille infoheftet fortelles det at Fru Ley (som beskriver seg selv som en overveldet mor, kone og karrierekvinne) «tearfully tried planner after planner» men at ingen dugde til formålet. Derfor måtte hun lage sin egen, med mye strev og møye. Mulig jeg bare er skeptiker av natur, men jeg ser liksom ikke helt for meg akkurat det med «tearfully». Men la gå.

Selve boken var nydelig. Perfekt. Moroccan tiles, helt vel designet jeg endte opp med av de 8-9 forskjellige man kan velge mellom, og den overgikk heldigvis den rosa boksen med god margin. Dette er en bok jeg kan smile av å ha i veska.

Næmmen, kjerringa er forelska! 😉

Deretter blir det bare bedre. Kalenderdelen er super, med månedsoversikter først på hver måned, og god plass til notater på dagene (siden jeg ikke trenger å skrive ned ting som timeplaner for homeschool og sånt valgte jeg én uke pr dobbeltside, heller enn én dag per side. Hvor stor den varianten må være tør jeg ikke helt tenke på). Månedene er tydelig inndelt i «skilleark»-varianten med hver måned i sin egen farge, så det er lett å finne frem. Dessuten har den det obligatoriske salmebok-båndet for å merke nøyaktig dag. Plenty av notatplass bakerst. Tipp topp tommel opp for designet.

Men det som faktisk viser at fru Ley har tenkt litt grundigere enn bare smart markedsføring, er sidene med «simplicity-prepwork». Bokas første del er stappfull av konkrete, gode tips og oppgaver, som gjør det enklere å blinke ut hva som er prioritert, hva som ikke er prioritert, hvordan man kan tvinge småoppgaver inn i rutiner som gjør det enklere å ikke glemme/stresse/ha dårlig samvittighet. Hver måned har sitt eget lille fokusområde. Med andre ord presenteres vi for en gylden mulighet til å ikke bare identifisere problemet (de fleste er vel utmerket godt klar over det fra før), men konkrete tips til å gjøre noe med det.

Jo, ja. Selv om min indre sure kjerring tenker at dette er dill, dette er tøv, dette kan du klare deg utmerket godt uten og det er uansett ingen almanakker i verden som kan få orden i ditt rotete hode, så merker jeg at spenningen stiger. Og når almanakkens mor flesker til med Here’s the key: planners don’t work if you don’t use them passerer alle halv-utfylte almanakker i revy for mitt indre øye, sammen med oversiktskalendere som også bare var delvis dekkende og Outlook som for det meste hadde resten, og jeg innser at hun har rett. 2018-19, ditt navn er Oversikt. Noen snakker om at «alle skal med», mitt motto må være at «alt skal inn». Alt. Alltid. Uten unntak. Jeg skal også være flink til å bruke tipset om å ikke bare føre inn begivenheter og avtaler, men også gi meg selv en liten påminnelse noen dager i forveien. Ja, slik som kunne spart oss for dager som i dag, da han som skal på kanotur med overnatting i valgfaget Friluftsliv (tellende karakter!) helt hadde glemt turen i all konsertvirrvarret i helgen, og søndag ettermiddag står molefonkent og tilstår at han hadde tenkt å ha med brødskiver som eneste mat siden det er grillforbud i marka (karakter for planlegging og kreativitet: 3. Ingen lærere blir imponert av brødskiver). 2018-19 ligger allerede an til å bli et skoleår av den travle og utfordrende sorten, det kommer til å bli en million slike ting å holde orden på. Et perfekt år å teste Simplicityboka for å se om den faktisk utgjør noen forskjell.

Det er jo så man gleder seg til august! «For what matters most», står det på innsiden av coveret. Å jada, her skal vi få tid til det som teller mest. Masse av det!

#evigoptimist

… og, jeg er forsiktig i gang. Foreløpig er sidene med faste aktiviteter ganske tomme, men bare her har jeg kvittet meg med to brosjyrer og fått den viktige informasjonen skrevet ned i den O’Store Bokji. Funker den, vil den havne på min absolutte topp 5-liste over viktige bøker i livet, sammen med Bibelen, Grunnloven, Dans Dans Dans og selvbiografien til Ozzy Osborne. Funker den ikke, er selvironi en fin bil… 😀