Julejamring ;)

Advarsel: sutre-alarm. Det ble begått en aldri så liten jinx i forrige innlegg, med lovnader om julefred, juleglede og godt humør. Vi har ikke kommet lenger enn til dag 2 i desember før mor ligger paddeflat og hulkende på gulvet og ønsker den forbaska julestria langt pokkerivold….

Neida, så ille er det ikke. Slett ikke.

Men jule-entusiasmen og «dette har vi jeg da nesten kontroll på»-følelsen har fått seg et solid skudd for baugen, og vi skriver til min store skrekk bare andre desember. Hvordan skal dette gå?

Men ok. Ikke få panikk. Pust med magen, og analyser!

Det som er bra:

Har fått fikset kalender. Helt ferdig, dagen før 1. desember. Det høres kanskje selvsagt ut, men det har hendt i tidligere år at halvparten av lukene har hatt innhold og resten har blitt fylt på underveis. Det er ingen krise, det finnes barn som lider langt verre skjebner (og det var ikke et forsøk på å være morsom), men det gir helt klart en ekstra dæsj spenning når hele kalenderen er ferdig samtidig, særlig for de yngste som får se HELE kalendervidunderet henge der i all sin prakt.

Dessuten er jeg megastolt over kreativiteten min når det gjaldt å få de verste umulighetene fast i kalenderlukene sine. Spisepinner vil aldri vinne noen interiørpris, men de funker!

Andre viktige ting jeg har fikset er blant annet å prøve et kreativt triks for å blokke ut et par feilkjøpte fotballsko (feilkjøp og feilkjøp, hvordan i all verden skal en halvgammal dame vite at Medusae er trangere i størrelsen enn Nemeziz)? Esken hadde minstemann forlengst trashet for å lage båt, det var tilbudsvare, vanskelig å få solgt videre. Så vi prøver å vide dem ut. Funker ikke det, gir jeg dem til sportsklubben Sterling og kjøper nye. Alt annet enn at de blir stående i boden og samle støv. Fotballsko-moten- kitchy navn inkludert- skifter fortere enn målene går baklengs inn hos Viking, så det er ikke akkurat noe poeng å la skoene i størrelse 44 stå og vente på Bison.

 

Jeg har vannet sviblene så de ikke dauer, min stemor og jeg var på oboistens OMK-julekonsert og mormor på åpen dansedag med Ballerinaen, jeg har danset med Turbo og vi var til og med innom bondegårdens åpne juledag der vi bakte noen kakemenn og spiste vafler med iskalde, klissete små fingre (og fireåringen fikk et trøtthetsindusert raserianfall av den særlig høylydte sorten på vei hjem. Rett utenfor inngangen. Bæljet og hylte, og det er i slike situasjoner at jeg er uendelig glad for min manns rynker og mitt eget grånende hår).

Mens det fremdeles hersket idyll, hehe. Men utendørs baking æ’kke bare lett, altså. Damen i den gule vesten hadde som jobb å stå der og varme opp deigklumpene som ble iskalde og ukjevlelige i løpet av to minutter 😉

Det er dessuten en hel masse annet som har skjedd siden siste «Torsdagstanke»- oppsummeringsinnlegg. Jeg begynte på en kladd, men nå er den så gammel at den snart er utdatert, haha. Uansett, nevner i fleng- en fantastisk konsert med Little Steven sammen med moren min. Virkelig artig, og FOR et band! Vi har fått mail om pianokonsert for eldstemann (hurra, det er lenge siden sist!), som ikke kræsjer med noe annet (dobbelt hurra, og bank i bordet!), kaaaanskje-med-140-forbehold noe spennende nytt om Silkeveien, tentamnene er i boks og de fleste er fornøyde, vi har fikset alle julegavene…

Ta-daa! OK, dette er en spøk. Håper jeg, i hvert fall. VI har i det minste fikset vår lille bit av dorulldugnaden til niende klasses skoletur!

Og ikke minst, mormor med sin organiseringsiver og IKEA-kompetanse har laget orden og reda i de barnerommene som hadde behov for slikt. Nå er det så mye lettere for beboerne å holde orden der, og vi har fått rensket opp i en hel masse gammel moro som lå og tok opp plass overalt. Hurra for mormor!

Jeg husket utviklingssamtalen med ballettlæreren i dag, det veier (nesten) opp for fotballforeldremøtet vi glemte på mandag. Vi kunne uansett ikke ha gått, siden en av oss måtte gå på obokonserten.

Vi har også lånt hengeren, og regner med å kunne levere den (tom) tilbake før jul, så vi fjerner de siste restene av snekker- og hageavfall fra inngangspartiet. Det har stått der siden september. Det ER på tide!

Alt i alt går vi inn i desember med en hel masse avkryssede bokser. Særlig med tanke på at fram til 9. november gikk vi rundt med en slags formening om at desember i år var praktisk talt avlyst, siden vi ikke ville være i landet uansett. Å heise seg opp etter nakkehårene etter den beskjeden, og sette i gang med julestria og business as usual likevel, det klapper jeg meg på skuldra for. Likevel sitter jeg altså på en lørdagskveld i desember og sutrer. Hvorfor?

Det som ikke er like bra:

På denne ene lørdagen som ikke var 100% overbooket fra før av, presterte jeg å overbooke meg selv. Lille Bison og jeg skulle på barneteater på Sagene, ut fra en velment tanke om at han ikke får være med på Reisen til julestjernen og han fortjener også en liten happening sammen med mamma. Men tidsskjemaet sprakk- litt min feil fordi jeg var søvndrukken og uoppmerksom etter en post-ballett-cowboystrekk. Litt min manns feil fordi han på vei ut i bilen bare måtte organisere en hel haug med andre ting- og da vi ankom lokalet fire minutter etter start hadde Bison sovnet, stakkars. Bortkastet tid og bortkastede penger, skuffet gutt og skuffet, mislykket mamma.

Følelsen av å aldri, aldri, aldri komme noe i nærheten av i mål med huslige sysler, fordi den lille rest-energien som er mellom jobb og barn blir brukt på å bare ta det aller nødvendigste.

Dårlig samvittighet over mennesker jeg skulle besøkt. Virkelig dårlig samvittighet, så dette punktet må prioriteres opp.

Resten av desember er ikke bare travel, det er tidvis et mareritt. Jeg bruker nå helt ekstremt mye tankekraft og energi på oboisten, noe jeg en vakker dag (kanskje i jule»ferien», ha ha bloody ha. Ja, jeg er skammelig klar over den passiv-aggressive bruken av fnutter her, men jeg har nettopp blitt pålagt ekstra vertinneplikter på selveste julaften) skal forklare nærmere rett og slett fordi det er et interessant fenomen som er verdt en forklaring. Jeg veit jeg alltid sier at jeg skal komme tilbake til ting og sjelden gjør det :(Men akkurat her må jeg til pers før eller siden, og formulere hvorfor akkurat denne biten av hverdagslogistikken får ta en så fremtredende og nesten umulig plass.

G16 er nå historie, og G18 har bestemt seg for å ikke ha foreldre i den lukkede gruppa. På sett og vis skjønner jeg dem godt. De er nesten voksne og har ofte god kontroll selv. På den annen side gir det deg følelsen av å leve med en evig joker i logistikkplanleggingen, siden den jevne 17-åring ikke helt ser problemet med at det «kanskje» er kamp når vi har planlagt å besøke bestemor eller skal på konsert.

Neste helg er av typen som gir deg akutt vondt i magen, og for min del går det over i en uke der jeg vikarierer for en kollega, noe som vil si konstant høye skulrde og at uka etterpå går med til å få gjort alt av mitt eget arbeid jeg ikke rakk uka før. O glede.

Nevnte jeg at jeg er syk? Måtte gå hjem fra jobben i går- dog ikke uten å tatt en lang omvei for å hente instrumentet til Turbo på ett sted og vinterskoene til eldstesønnen på et annet, mama is as mamastuff does– og har hodepine og feber. Forhåpentligvis er det ikke smittsomt, ellers risikerer vi å smitte alle med sjokoladekaken som må bakes til Turbos julekonsert i morgen, der vi skal løpe innom en bursdag på vei hjem mens oboisten må forte seg til seminar (som jeg sa ja til uten å tenke på at han allerede var satt opp på speidernes julegrantenning samtidig. Søren klype. Jeg er streng der, vi prioriterer alltid det vi har sagt ja til først. Men det forsvant totalt ut av hodet mitt, selv om den stygge adventsgrisen med tre bein prøvde å fortelle meg at det var julegrantenning første søndag i desember. Jeg var vel så stressa at jeg ikke hørte etter)

Mannen min. Ikke noe galt med mannen min, han gjør som han alltid gjør: kjører og henter, kjører og henter, lager middag og kjører og henter. Resten av tiden tilbringer han bak dataskjermen, mer eller mindre hele døgnet, imponerende uberørt av trøtte småbarn eller oppvask på benken. Dette skyldes verken latskap eller ondskap fra hans side, bless him, jobben har lesset på med møter og workshops før jul og han er fremdeles ganske fersk i rollen. Dette er virkelig ikke hans feil, han gjør det han er nødt til å gjøre, og det vet jeg. Men neste uke må han tilbringe noen dager i Grimstad, av alle steder, og selv om jeg til vanlig ikke har noe imot å styre skuta alene kjenner jeg litt på den sure kjerringfølelsen av at han Jobber Med Viktige Ting, og resten får bare ordne seg selv (aka ordnes av kona). I disse dager er «resten» i overkant mye.

Uke 26! Uke 26 tegner allerede til å bli et problem, og jeg vet ikke hvordan jeg skal løse det. Jepp, jeg vet at det er i juni. Og der… ser vi at perspektivet begynner å bli borte, stress-symptomet over alle stress-symptomer, for det har ingenting for seg å blande alle bekymringer, store og små, fjerne og akutte, viktige og lite viktige, i en eneste stor bolle og være like stressa over alt sammen. Vekk med uke 26, over på det som er her og nå:

Dette skjer når du vasker hvite skjorter og ballettstrømpebukser samtidig.

Det er mulig løsningen på denne misèren er like vanskelig som den er genial: slå av maskinen, gå og legge seg, starte på ny frisk i morgen. For selv jeg ser at det står mer over streken enn under streken. Og lang erfaring tilsier at det meste lar seg løse.

Det ordner seg, det ordner seg. Det ordnet seg i fjor, og i 2015, og i 2014. En dag av gangen, og plutselig ramler hele den stappmette familien ut av døra på Hai Café etter skolens julesangaften, noe som for alvor markerer startskuddet på juleferien.

Subsidiært kan jeg alltids prøve å muntre meg selv opp med bilde av et esel, siden det snart er jul!

Er det noen som vet hvorfor man tar slike bilder? Jeg har sikkert hundrevis, og er neppe alene om det. Meningsløse, litt ufokuserte, uskarpe og dårlig komponerte bilder av helt vanlige dyr som du kan finne et godt bilde av i et hvilket som helst oppslagsverk. Det får bli en filosofisk nøtt for en annen dag.

God lørdag til dere som er innom, og ikke minst god første adventssøndag i morgen. Med eller uten alle lysene på plass og krans på døra (vår har, passende nok, blåst ned i løpet av dagen. Er det rart jeg føler verden er imot meg? 😀 )

En overraskende normal lørdag ;)

Aller først, tusen takk for fine kommentarer. De varmer, virkelig! Tusen, tusen takk.

Og så, en aldri så liten unnskyldning for dobbeltposting av Monster-innlegg og Superkjip beskjed. Etterfulgt av nytt fjaseinnlegg i dag, når postet jeg sist tre innlegg på to dager? #spam

Men når resultatet av denne prosessen ble som det ble, måtte det første innlegget ut først. Ordnung muss sein, og selv om det er både rotete og sentimentalt viser det i det minste hvor mye energi og følelser som har gått med i denne prosessen, på godt og vondt.

Dagens balsam for sliten mammasjel: Ballerinaens akademigruppe danser på Riksscenen. Ikke akkurat det heldigste bildet, hvis vi tenker på synkronisering, haha! Men de er ganske flinke, altså. Og forestilling er alltid kult (så lenge de ikke kræsjer med hverandre, da er det veldig ukult)

Men mellom de to innleggene skjedde det en hel del. Etter at beslutningen om å gå for Gutt Y først var tatt, var det en done deal. Derfra og ut var tilknytningen fra vår side allerede i gang, han flyttet stadig lenger inn i vår bevissthet. Vi fikk oppdaterte rapporter, beskrivelse av familien hans. Vi kjenner ham, énveis og overfladisk, så godt det lar seg gjøre via papirer. Og- dette visste jeg var gambling, men ikke akkurat på den måten det endte opp- jeg kjøpte til og med et lite bankebrett til julegave, siden Bison effektivt har rotet bort de fleste delene til det vi hadde og enhver toddler med respekt for seg selv må ha et skikkelig bankebrett. Men når jeg sier gambling, så var det aller mest med tanke på når vi kunne reise, om gaven ville bli stående uinnpakket i boden når julaften kom fordi vi ikke rakk det på denne siden av jul. Om vi skulle reise var riktignok en teoretisk mulighet, men etter alle objektive sannsynlighetsberegninger var ikke risikoen for avslag spesielt stor. Hadde vi visst at det var mange usikre momenter ville vi vært langt mer forbeholdne, men dette skulle liksom være en enkel sak.

Nå er vi blant de veldig heldige som aldri har trengt å gjøre stort for å bli gravide (jo, altså, noe har vi jo måttet gjøre, men innsatsen har ikke vært av det tyngende eller kompliserte slaget), derfor blir kontrasten ekstra stor. Hvorfor gidder vi? er et nærliggende spørsmål når skuffelsen kommer, igjen og igjen. Men det skal jeg tenke mer på når vi får begrunnelsen. Da vet vi mye mer om hva som er valgene våre fremover og hvilke baner vi skal tenke langs. Akkurat nå gjør jeg lurest i å ikke tenke noe særlig i det hele tatt (dette var et genialt tips fra en av damene jeg har blitt kjent med langs Silkeveien, forresten. Hun hadde slitt med å bli gravid i mange år, og sa at måten hun hadde taklet det på var å bevisst tvinge fokus over på alt det andre i livet. Å gi bånn gass med jobb, reiser, parforhold, hobbyer, venner, ikke la det såre barneønsket overskygge alt. Ære være henne som fikk det til, det er nok lettere sagt enn gjort, men hun var virkelig en inspirerende dame. Sist vi snakket hørte jeg at de krangler med en etat, de også, noe flisespikkeri om manglende formalkompetanse for tilleggsgodkjenning eller noe sånt. Grrr. Jeg krysser fingrene for at det går deres vei, hun og mannen fremstår som særdeles oppegående, omsorgsfulle mennesker med mye å tilby). Altså, vi venter med alt det der. Det er liten vits i å skrive detaljerte klager, sinte leserinnlegg i Aftenposten, eller (forhåpentligvis ikke, arrester meg hvis det glipper her!) halv-injurierende bloggposter før vi vet hva som står i avslaget. Ei heller la sentimentaliteten skylle over oss ved tanken på Gutt Y, før vi har bestemt oss angående klage. Like greit å spare energien til andre ting mens vi venter. Men tro meg, siste ord er ikke skrevet i denne saken.

Å tvinge fokus annetsteds er da heller ikke spesielt vanskelig i Casa Endamerkaos. Vi er heldige sånn sett. I går kjørte vi tog fra barnehagen (ja! Ordentlig tog! Husets treåring satt andektig i setet hele den ti minutter lange turen) til Gubben i bilen på Lysaker, og durte deretter over Sollihøgda i slaps for å spise rakfisk hos min mor. Veldig koselig, ganske høylytt- godt hjulpet av et engelsk horn og dvd-versjonen av Biler- og vi var stappmette da vi rullet hjem igjen. Er det forresten normalt at fireåringer liker rakfisk? Turbo satt utålmodig ved bordet og ventet i 20 minutter før det ble servert, og smalt i seg tre hele lefser.

Visste dere at tog er sånn ca tusen ganger mer spennende enn t-bane?

Venter på rakfisk…

Prikki er alltid med. Finnes det noe sånt som rak-skate?? Han unngikk å bli spist, da, heldigvis!

De små sov over, men vi hentet dem etter å ha avlevert oboisten på lørdagsskole, så var det dansing for Turbo og meg, og klokka fem var det tid for 2. cast av Gatelangs, med de to eldste ungdommene og meg i salen. Det skulle vært jentepublikum i dag og guttepublikum i morgen, men som alle vet: prisen for fritid er kaos. Gårsdagens festligheter har gjort de to minste trøtte og sure i hele ettermiddag. Storebror måtte derfor bli stand-in, for å ha med seg en trøtt fireåring på en lang forestilling er dømt til å mislykkes.

I morgen skal som sagt eldstejenta rive seg vekk fra leksene for å spille på radiogudstjeneste (NRK P1, folkens! gnålte den stolte mor, som om noen var interessert, haha!), vi har en god dose rydding og vasking å få unna, blant annet på det rommet der min effektive mor har organisert og skrudd IKEA-møbler så det står etter. Nå skal det sorteres, pakkes vekk, kastes og gis til Fretex! Til sist går Gubben med de siste på 4. cast, så alle unntatt Bison får sett Ballerinaen i aksjon. Siden forestillingen starter klokka fem bør han ha stått opp til da, selv om han er ute med kompiser i kveld 😀

Hvis det blir noe tid til overs har jeg en umulig kabal å legge for Oboisten, noen julegaver å pakke (minus bankebrett, da), noen brød å bake. Ikke minst må jeg forberede meg på 1001 Spørsmål til uka, når alle mine kolleger (som bare nylig har fått vite om hva som skjer, men permisjonen måtte planlegges og vi var jo ganske sikre på at dette ville gå i boks…) lurer på hvorfor jeg ikke skal ha perm likevel. Det blir jo moro!

Men alt i alt: helt grei lørdag, helt grei søndag, og gubbevarr’mævæl så mye hårspray små ballerinaer bruker når de skal ha forestilling! Jeg er fremdeles klissete på kinnet! Men hva så? Vi fikk good vibes!

 

Fra barnemunn

Og nå, over til noe helt annet og småpjattete: småbarn og de rare språkblomstene deres.

Da jeg begynte min famlende ferd i bloggverdenen for tre (!) år siden, fikk jeg en kommentar om at det ville bli morsomt å lese tilbake når barna ble store, at det ville bli som et digitalt fotoalbum. Og jepp, når jeg blir gammel og grå skal jeg sette meg ned og mimre over rare hverdagsepisoder og klær jeg for lengst hadde glemt at vi hadde.

Åh, det var den morsomme dyrejakka fra Cubus, og den søte uglegenseren som oldermor strikket, og buksa jeg kjøpte på Etsy… Husker jeg dette om 20 år? Nope! Desto morsommere å ha bilder av det!

Men det ble ikke helt det personlige fotoalbumet på nett jeg hadde sett for meg. Internett er et pussig sted, det er hyggelig å dele, men samtidig gjelder det å ikke dele for mye- særlig av det som ikke er mitt. I motsetning til «boken om meg» som står i bokhylla rundt om i de tusen hjem, faller det seg ikke like naturlig å følge juniors utvikling med falkeblikk og sirlig notere ned dato for første bæsj i potta eller første kjærlighetssorg, eller lime inn det første karakterkortet. Essensen er der, men det blir unektelig litt mer… ullent. Dessuten vet jeg ikke hvor interessante alle mulige smådetaljer ville vært for andre, heller. Derfor tok hun litt feil, min venninne som mente at en blogg er som et fotoalbum. Det er det ikke…

(bare litt, noen ganger..)

… men i dag er det tid for «Boken om meg»! Like mye til glede for meg selv om 20 år som noe annet, skal jeg notere ned de språkblomstene og rare resonnementene jeg kommer på i farta. Bare for å ha det dokumentert, siden det ser ut til at 2017 heller ikke *host* blir det året jeg får satt meg ned og limt ordentlige bilder inn i album med håndskrevne kommentarer under. Mens jeg venter på at en vakker dag opprinner, får jeg nøye meg med kjapt nedtegnede gullkorn fra barnemunn, fritt etter hukommelsen:

2 år og 9 måneder (Åpenbart Bison, siden han er den eneste jeg husker ned til månedsstadiet, haha!): Når du gråter fordi smokken ikke bare er borte, men kjempeborte! Eller, rettere sagt sjjjempeborte 😉

Turbo, 3,5 år: …. fordi pandaen liker å spise bambusker. Mamma, jeg så en bambusk i barnehagen!

Huskerikkehvem, 2 år: Mamma! Jeg vil ha en gulerøtt!

Når man er fire år er døden både veldig konkret og veldig uforståelig samtidig. Jeg fikk en gang beskjed om at Mimi (kaninen) var død og lå i hagen. Og når mamma blir gammel, skal mamma dø. Da skal du ligge under barnehagen! Fornøyd smil, raskt etterfulgt av skjelvende underleppe og Ma-ha-ha-mma, du må ikke døøøøø!

Jeg glemmer heller aldri eldstejenta, den lille sladrehanken, som satt selvhøytidelig i grønt skjørt og små musefletter mens babybroren stappet inn grøt i gapet sitt (vel, mesteparten havnet vel egentlig i fjeset, håret og nedover stolen) og avsluttet med et lite, søtt rap. Det falt ikke i god jord hos den veslevoksne storesøster. Mamma, mamma, Lillebjoj SKRAPA!

Sint minstebror på 2 år, som nettopp har blitt dyttet over ende etter det som faktisk VAR kun et hendelig uhell… Mammaaa, dumme storesøster falta meg! Hun FALTA meg!

Mer eller mindre alle sammen, 3-4 år: Pappa blima meg på butikken. Men Per blimte Siri hjem.

Igjen, nesten alle sammen, senest Turbo, ca 3 år: Æsj! Jeg liker ikke mærv! (maur) Men Simen i barnehagen SPISER mærv, han!

Ballerinaen, 3 år: Skal jeg greie håra min?

Oboisten har alltid vært en pragmatisk liten fyr. Da han var 1-2 år skjønte han at «bestemor» og «bestefar» hadde egne betegnelser, men han slo dem like greit sammen til én felles, nemlig pittepatt.

Husets sekstenåring var fæl til å bytte om på konsonanter da han var liten. Han spurte alltid etter matbosken sin, han klipte med en sask og spiste lask. Jeg er glad for å kunne berolige alle nervøse småbarnsmødre med at det også var «bare en fase».

Nå er det lillesøster som ser på at han spiller fotball. Og i tillegg til å rope «Heia Fotballhuet» så høyt den tynne stemmen hennes makter (rimelig flaut!) er entusiasmen også stor når det røde laget scorer. «Hurra, hurra! De måla, mamma, de måla!»

Tidligere i år var det jubel i huset, for da fant vi sneiketrollen! Fest og fyrverkeri, sneiketrollen hadde vært dypt savnet i månedsvis (ikke dra den tanken videre, vær så snill!) da vi endelig fant den klemt mellom sofaen og veggen bak. Hva du gjør med en sneiketroll? Skifter kanal, selvfølgelig!

Småbarn er også gode på skjellsord. Noen av dem er virkelig drøye. I sommer fikk alle som gjorde noe dumt sitt pass påskrevet med «Din feier!» Var du skikkelig dum, ble du til og med en «kjempefeier»! Min personlige teori her var ungene hadde plukket opp «feiging» i barnehagen, og på et eller annet sted fra øre til hjerne til munn krøllet det seg en smule til.

Noen uttrykk blir klassikere, og inkorporeres så til de grader inn i familiens språk  at du ikke skjønner hvorfor butikkpersonalet ser rart på deg når du ber en av ungene gå og finne en boks tottepei (leverpostei). Andre forblir mysterier, som Ballerinaens standarduttrykk den sommeren hun var halvannet år. Vi var i Spania, og hun maste om igjen og om igjen om badepatt og dadabuss. Vi fant aldri ut hva det var.

Andre smelter hjertet ditt. Som når en søvnig tass snur seg og ser ut på høstmørket utenfor vinduet, og mumler at Mamma, du må skru på sola.