Ny giv / selvbedraget lenge leve

Den grå pakken ble levert på døra, direkte fra USA. Det var så vidt denne shoppinghatende dama klarte å beherske seg. Jeg rev opp den grå plasten, rullet ut kilometervis med bobleplast, og sto til slutt igjen med en knallrosa eske forseglet i plast.

Den la jeg pent og pyntelig i bokhylla (selv-kon-troll!) i påvente av at konfirmasjonen skulle være overstått og tilnærmet ryddet bort. Først da skulle jeg få tatt en kikk på selve Vidunderet. Her skulle jeg ikke kikke fort igjennom med et halvt øye, nei, den måtte pent vente til jeg hadde tid til å se skikkelig på den.

Ja, da gikk det jo påregnelig nok noen uker, men den store dagen opprant til slutt. Alle små i seng, ingen umiddelbare Må-hente-tenåring-på-Jernbanetorget-ved-midtnatt-situasjoner i gjære, Gubben dypt nede i sikkerhetspapirer, stille og rolig i huset.

NÅ! Nå var det endelig tid for mors lille skatt. Selveste The Simplified Planner, i begrenset opplag, designet av Emily Ley og hyllet av diverse amerikanske planleggingsguruer (med og uten ni barn). Til å være en almanakk- i papir, i det herrens år 2018!!- var den sjokkerende dyr, og portoen var nesten like ille. Men skulle jeg bruke noe som helst av unødvendig penger på meg selv, så ville jeg prøve denne. Den kunne i teorien endre livet mitt. Og om ikke akkurat det skulle slå til ( 😀 ) er det alltid festlig å skrive små-sarkastiske innlegg om naive sjeler som hodeløst svelger kalkulert markedsføring.

Lekker design, og en gravemaskin i plast. Noen ting forandrer seg aldri.

Førsteinntrykket var… meh. Sånn passe. Knallrosa har aldri vært min greie, og er det ikke underlig at en bedrift som selger simplicity velger å legge en kalender i en helt unødvendig boks? Jeg trenger ingen boks! Selv om den er pen.

Ved første øyekast virker produktet også en smule… selvhøytidelig. I det lille infoheftet fortelles det at Fru Ley (som beskriver seg selv som en overveldet mor, kone og karrierekvinne) «tearfully tried planner after planner» men at ingen dugde til formålet. Derfor måtte hun lage sin egen, med mye strev og møye. Mulig jeg bare er skeptiker av natur, men jeg ser liksom ikke helt for meg akkurat det med «tearfully». Men la gå.

Selve boken var nydelig. Perfekt. Moroccan tiles, helt vel designet jeg endte opp med av de 8-9 forskjellige man kan velge mellom, og den overgikk heldigvis den rosa boksen med god margin. Dette er en bok jeg kan smile av å ha i veska.

Næmmen, kjerringa er forelska! 😉

Deretter blir det bare bedre. Kalenderdelen er super, med månedsoversikter først på hver måned, og god plass til notater på dagene (siden jeg ikke trenger å skrive ned ting som timeplaner for homeschool og sånt valgte jeg én uke pr dobbeltside, heller enn én dag per side. Hvor stor den varianten må være tør jeg ikke helt tenke på). Månedene er tydelig inndelt i «skilleark»-varianten med hver måned i sin egen farge, så det er lett å finne frem. Dessuten har den det obligatoriske salmebok-båndet for å merke nøyaktig dag. Plenty av notatplass bakerst. Tipp topp tommel opp for designet.

Men det som faktisk viser at fru Ley har tenkt litt grundigere enn bare smart markedsføring, er sidene med «simplicity-prepwork». Bokas første del er stappfull av konkrete, gode tips og oppgaver, som gjør det enklere å blinke ut hva som er prioritert, hva som ikke er prioritert, hvordan man kan tvinge småoppgaver inn i rutiner som gjør det enklere å ikke glemme/stresse/ha dårlig samvittighet. Hver måned har sitt eget lille fokusområde. Med andre ord presenteres vi for en gylden mulighet til å ikke bare identifisere problemet (de fleste er vel utmerket godt klar over det fra før), men konkrete tips til å gjøre noe med det.

Jo, ja. Selv om min indre sure kjerring tenker at dette er dill, dette er tøv, dette kan du klare deg utmerket godt uten og det er uansett ingen almanakker i verden som kan få orden i ditt rotete hode, så merker jeg at spenningen stiger. Og når almanakkens mor flesker til med Here’s the key: planners don’t work if you don’t use them passerer alle halv-utfylte almanakker i revy for mitt indre øye, sammen med oversiktskalendere som også bare var delvis dekkende og Outlook som for det meste hadde resten, og jeg innser at hun har rett. 2018-19, ditt navn er Oversikt. Noen snakker om at «alle skal med», mitt motto må være at «alt skal inn». Alt. Alltid. Uten unntak. Jeg skal også være flink til å bruke tipset om å ikke bare føre inn begivenheter og avtaler, men også gi meg selv en liten påminnelse noen dager i forveien. Ja, slik som kunne spart oss for dager som i dag, da han som skal på kanotur med overnatting i valgfaget Friluftsliv (tellende karakter!) helt hadde glemt turen i all konsertvirrvarret i helgen, og søndag ettermiddag står molefonkent og tilstår at han hadde tenkt å ha med brødskiver som eneste mat siden det er grillforbud i marka (karakter for planlegging og kreativitet: 3. Ingen lærere blir imponert av brødskiver). 2018-19 ligger allerede an til å bli et skoleår av den travle og utfordrende sorten, det kommer til å bli en million slike ting å holde orden på. Et perfekt år å teste Simplicityboka for å se om den faktisk utgjør noen forskjell.

Det er jo så man gleder seg til august! «For what matters most», står det på innsiden av coveret. Å jada, her skal vi få tid til det som teller mest. Masse av det!

#evigoptimist

… og, jeg er forsiktig i gang. Foreløpig er sidene med faste aktiviteter ganske tomme, men bare her har jeg kvittet meg med to brosjyrer og fått den viktige informasjonen skrevet ned i den O’Store Bokji. Funker den, vil den havne på min absolutte topp 5-liste over viktige bøker i livet, sammen med Bibelen, Grunnloven, Dans Dans Dans og selvbiografien til Ozzy Osborne. Funker den ikke, er selvironi en fin bil… 😀

Rapport fra Hjemmefronten ;)

Etter en drøy uke på norsk jord, kan vi konstatere én ting: det er godt å være hjemme. Riktignok var Cape Town så flott, og turen vår så fin, at det nesten fristet å bare droppe hjemturen og bli værende- men du verden, Norge har sin sjarm, tross alt. For eksempel har de små allerede hørt Vålerenga skoles musikkorps øve til 1. og 17. mai fra verandaen- noe som selvsagt var stor stas, og de løp inn og rasket med seg det første flagget de fant:

… og et halvspist hamburgerbrød, hilsen Bison.

Minstemann ser ut til å trives upåklagelig. Han er godt stuevarm nå, både i huset og i familien. Han maser hvis noen har noe han ikke har (særlig mat eller drikke, det er godt å se at den klassiske «Jeg ogsåååå!»-småbarnsreaksjonen er på plass), han protesterer hvis noen vil ha lekene hans, han forlanger å komme på fanget eller bli løftet opp. Jeg tar dette som tegn på at han føler seg trygg, noe som bare blir ytterligere forsterket av skepsis mot andre. Vi har allerede vært på skolen, der tiåringen selvsagt ville vise ham frem til alle venninnene sine. Og han smilte og showet, men ville bare sitte på armen hennes. Når noen forsiktig prøvde å ta ham, snudde han seg vekk og klamret seg til storesøster. Tilknytning, hurra!

Han blir stadig tøffere på to bein, og jeg gleder meg til det blir varmt nok til at vi kan ta av sokkene! Sokker og glatt parkett er ingen god kombo for småttiser som er litt ustø på beina, og skolene er så klumpete å ha på seg. Men han øver, og han spiser- og drikker vann, he-hey!- og ellers gjør vi som vi har gjort med dem alle sammen, lar han grise med middagen og putte det i munnen som han vil ha. Med tiden venner han seg til det meste, og ellers er det jo bare å pøse på med d-vitaminer og Sanasol og håpe at håret hans vokser langsomt 😀

Ut på tur, aldri sur. Den første søndagen hjemme ville The Terrible Two vise lillebror Totoroskogen!

På veien fant vi masse, masse hestehov. Og noen hvitveis.

Første stopp: treåringen får grus i skoen etter akkurat 75 meter. Åff kårs.

Vi fant ut at Totoroskogen er mye mer magisk om sommeren, når alt er grønt. Men det stoppet ikke Turbo fra å klatre på det hun fant- noe som er litt ekstra godt å se etter det som hendte i Sør-Afrika.

Storebror og lillebror tar en liten prat.

… og elva er jo «fascinerisende», nå på våren når snøen smelter. Godt å sitte på storebrors arm når det bråker så fælt!

Storesøsknene hans fyker i alle retninger, som alltid. Eldstejenta er jo russ, men heldigvis av den fornuftige typen hittil (selv om det kan diskuteres om utendørsbad i april er så fryktelig fornuftig… men det er i alle fall den type knuter som ikke får mor til å miste nattesøvnen), og i går fikk hun beskjed om at hun hadde landet den sommerjobben hun var sikker på å ikke få. Den jenta, altså! Eldstesønnen er godt i gang med sesongjobbingen på Tusenfryd, og selv for en topptrent idrettsgutt er lange dager på beina i en restaurant tøffe saker. Men han trives, og han tjener penger, og han får den forjettede attesten- og mor hever pekefingeren støtt og stadig, med advarsler om å ikke påta seg for mye. Jeg vet av bitter erfaring hvor lett det er å bli hekta på jobb og lønn, og gutten har jo strengt tatt litt annet å holde på med også. De to i midten går inn i årets travleste sesong, med danseoppvisninger og konserter i øst og vest, oboisten rekker akkurat en orkestertur til Bergen før han skal stå til konfirmasjon.

Og i går var mor tilbake her. Som i fjor og i forfjor og årene før det. Det blir liksom ikke ordentlig vår uten hustrige aprilkvelder på sidelinja. Jeg skal villig innrømme at det var skitkaldt, men til tross for temperaturen og begynnende forkjølelse var det herlig å være tilbake!

Min sønn bar kapteinsbindet i en tett kamp som dessverre endte 0-1. Men når 17-åringer spiller greit mot 19-åringer har de ikke mye å skamme seg over. Sa den objektive mor, haha! 😀

Og jeg?

Jeg må til min skam melde at jeg bare ligger på lading. Det er late dager nå, selv om Fitbiten sjelden er under 15 000. Men jeg har med hensikt prøvd å holde «må gjøre»-tingene nede på et absolutt minimum. Selv da har jeg jo mer enn nok av tråder å holde i og ting å organisere- og mye har vi da også fått gjort. Det som hastet aller mest, handlet om konfirmasjon (papirer og faddere og registrering og slikt, masse mailing hit og dit), reguleringstannlege (neverending story med vår mellomste, men etter mye baluba har han i det minste litt regulering på plass i kjeften og fått trukket én av de to jekslene som må ut før han endelig er ordentlig i gang), papirarbeid for Lykkeliten (papirarbeidet var IKKE over ved rettsmøtet i Bellville, for å si det sånn. Det er en hel haug som skal ordnes i etterkant, men nå er vi i gang!) og NAV (jeg måtte jo få avslag på søknaden om foreldrepenger, så da er på’n med klage og dokumentasjon og tjo og hei). Vi må også tromme sammen en barnebursdag i nærmeste fremtid, og en del vanlig oppfølging rundt barnehage og skole og aktiviteter- 2. mai peker seg ut som en höjdare her, med to skoleforeldremøter, et møte i Unge Talenter OG en bursdag på toppen av det hele. Same old, same old, jeg drukner i mailer og kalenderkræsjer, og har min fulle hyre med å sy sammen logistikken i skjæringspunktet mellom dugnad i barnehagen og generalprøve i Lillestrøm- nå også med tre, ikke to, småbarn på slep og en mann som muligens står på farten til USA nå igjen.

Åh, som jeg gleder meg til denne permen kan pakkes bort og vekk!

Masse, masse, masse dokumenter og skjemaer og ting som skal bekreftes og signeres. Men vi tar litt av gangen, og…

… DISSE er i alle fall sendt, mens Turbo var på sangkurs. O lettelse!

Men morgenene!

Morgenene er annerledes. Stresset er borte, det er verken høy puls eller høye stemmer, og alt er permisjonens fortjeneste. Vi er jo mer enn tidlig nok oppe til at alle skolebarna kommer tidsnok, og Gubben går på jobb når det måtte passe ham. Å fjerne mors 8:00 i Oslo sentrum-deadline har gjort underverker for morgnene våre. Sånn generelt er det rart å ikke være på jobb, og jeg kjenner et blaff av følelsen av å sitte på sidelinja når meldingene tikker inn på Facebook om forhandlinger, oppgjør og action- men akkurat morgenstresset savner jeg ikke et sekund (ja, og innen jeg skal tilbake igjen er jo tanken at jeg har lagt en uslåelig slagplan og rutine som gjør alt så meget bedre. Vi får se. Jeg har åtte måneder på meg, så noe må jo være mulig å få til…).

Og selv om vi regelmessig trekker gjennom byen på vei til det ene eller det andre, er ikke tidsplanen like stram. Å få Turbo til sangkurset på Majorstua kl 16:30 ser annerledes ut når Lykkeliten og jeg kan forlate huset i ro og mak etter en rolig dag hjemme, enn når man løper fra en hektisk dag på jobb og bare akkurat når den t-banen som betyr at du rekker det hvis jentungen ikke somler i garderoben. Jeg prøver å være bevisst denne følelsen. Følelsen av å kunne gå, ikke løpe. Solvarmen i ryggen når vi går mot bussen, den lille hånda i min store, tid til å følge de glade småbarnstankene hennes nå som jeg har dem. Følelsen av å kunne la Bison balansere enda en ekstra gang på steinene før vi drar hjem, eller telle alle de søte sneglene med hus på ryggen. Luksus.

Gjensynsgleden av av det enorme slaget, da treåringen var tilbake i barnehagen og fant alle de Store Maskinene der. 

Og når Lykkeliten sover, da legger jeg meg også. Og sover. Eller bare ligger og lar tankene flakse. Eller slumrer. Så får husarbeidet vente litt, de store planene vente litt, humla suse. Til tross for at jeg burde gjort både ditten, datten og ikke minst duttelutten. Jeg liker jo å tro at jeg er en slags evighetsmaskin, det er bare å peise på og peise på, er du sliten så er det bare å bite tenna sammen og stå i det enda litt til. Men etter å ha gjort dette i årevis, er det uendelig godt med litt singringsmonn. De evig etterlengtede marginene. Puste, puste, ha tid til å kjenne på takknemligheten over alt som er så fint i de dagene som flakser forbi.

Dessuten skal du ha litt batteritid igjen, for å kunne glede deg over fire repetisjoner av den samme Peppa Gris-boka på rad, haha! #ettåringalloveragain

La humla suse- helt bokstavelig talt. Det sitter en liten humle på pottekanten der, de har begynt å dukke opp og flyr vindskjevt og forfrossent rundt huset. Enda et tegn på at vi går mot varmere tider. Og det gleder vi oss til, både Lykkeliten og mor!

Roll over, Woody

(advarsel: ikke for sarte sjeler. Virkelig ikke for sarte sjeler. Og bare for å ha sagt det: dette er ikke uthenging av mine tenåringer. Det er slik tenåringer er, i alle fall 90% av dem. Sånn, da er det på det rene, pun intended.

Dette skjedde dessuten for en uke siden. Siden den gang har stue og kjøkken måtte tas på nytt, men aldri så galt at det ikke er galt for noe, forrige ukes kriserydding gjorde likevel jobben lettere. Da eldstejenta tok en lillebrormanøver og inviterte noen venner hjem på middag i går- takknemlig sukk fra en mor som tross alt er glad for at tenåringene mine ikke er flaue over den digre, rare familien sin- kunne Dosjefen komme unna med ti minutter for å gjøre det hvite badet presentabelt. Akkurat nå er stua full av kofferter, kleshauger og poser med spill og leker, men det er et kortvarig stadium- vi bør være mer eller mindre ferdigpakket i kveld. Ønsk oss lykke til)

Tenåringer. De kan kunsten å more seg i kaos. Hva er egentlig problemet??!

Moderskapet er fullt av Store Følelser. Myke hjerter, salte tårer, tsunamier av sentimentalitet og en vilje til å ofre både helse, økonomi og nattesøvn for disse små, vakre vesnene som betyr mer enn livet selv. Jada. Jeg tjater jo om det hele tiden. Det vakre, det skjøre, det tandre.

Men moderskapet er også humor. Til tider virkelig stor humor. Lørdagen bød på mye av dette, innimellom all kjøringen og hentingen. Dette var komikk på høyde med Woody Allen, om ikke over.

Kontekst: lørdag, halvannen uke før avreise i to retninger for halve familien, en uke til permisjonsstart. Som tidligere innrømmet er husarbeid, rydding og vasking ferskvare her i huset, det går tre dager og så er det like ille igjen, derfor var Den Store Husvasken utsatt til helgen etter og planen var bare å la det skure og gå. Lørdagene våre er bare chockablock av kjøring og påkledning og avkledning og vannflasker og dansetøy og bytting av barn, lørdagsskoler og tjo og hei, vi løper fra klokka åtte til klokka tre og er deretter helt utslitte.

Midt i alle støvdotter, krøllete sokker og bunker med leksebøker, finner eldstesønnen sent på fredag kveld ut at han skal invitere kompiser hjem for å se United mot Liverpool dagen etter. Hvis du har en sønn på 17, en helt normal, grei, sønn på 17 som ikke er i kategorien Superfestløve, så er det bare én akseptabel reaksjon på dette. Det er Nei, så hyggelig! Det blir artig å møte vennene dine, kanskje de vil bli til middag også? Og jeg mener det, helt oppriktig. Like oppriktig som jeg tenker Fuck-wank-bugger-shitting-arse-head-and-hole, hvordan i all verden skal huset bli levelig til i morgen klokka to (det kunne i det minste vært kveldskamp?!).

Guttungen innser alvoret og rydder, støvsuger og bidrar masse selv. En annen støvsuger trapp og gang før jobb, en tredje gjør en kjempejobb rekker akkurat å ta ned noen av de ørten bag’ene og klesplaggene som hun har strødd rundt i huset før hun piler til dansejobb og danseklasser, og nok en annen skal rydde gangen oppe. Det siste der er en byttehandel med meg. Han har egentlig ansvar for det hvite badet, badet jeg nekter å gå inn på, fordi det lukter mystifistisk av fukt (oppussing av det hvite badet står øverst på Må Gjøre-lista vår, for det aner meg at det er en lekkasje her et sted) og det uansett er okkupert av tenåringer. Men siden søttenåringen påstår det er sosial kamikaze å invitere kompisene inn på det rosa badet (hva er galt med det rosa badet, hæ? Er ikke de harry gullkranene litt festlige, da?) bestemmer jeg meg for å ta det hvite badet sjøl og sette guttungen i sving med gangen, som også sårt trenger en overhaling for å kunne gi besøkende en hyggelig velkomst.

Det er jo begrenset hvor koselig det er å ha slik dekor hengende i fellesområdene når det kommer folk.

Og jeg får sjokk, virkelig sjokk. Her har vi tre normale tenåringer, ikke urenslige på noe vis, alltid rene i tøyet og for Guds skyld alltid nydusjet, og likevel er badet helt motbydelig. Virkelig, virkelig ille. Han som har hovedansvaret toer sine hender, han har hatt det så travelt i det siste- og det er helt sant- men møkka er eldre enn som så. Det er skikkelig ekkelt. Vi snakker uker og måneder av tisseflekker (ekstra ekkelt siden dosetet er løst og eh, «dråper på avveie» kan samle seg i de løse plastdelene) og lange hår i vasken, som er nedstøvet og flekkete. Det er umulig å se seg selv i speilet som er dekket av tannkremflekker, det er døde insekter i vinduskarmen og i krokene på gulvet, og mellomrommet mellom vaskeservanten og veggen er dekket av et tjukt mørkegrått teppe av støv, skitt og spindelvev. Hvordan det ser ut nede i doskåla skal jeg ikke en gang snakke om. Det ante meg at det ikke var tipp topp inne på det hvite badet, men at det var så ille ante jeg faktisk ikke.

Uæææh. Ser det sånn ut i mitt hus? Jeg legger virkelig ikke mye stolthet i husarbeidet, jeg kan se gjennom fingerne med både rot og støv. Men ikke møkk, altså. Der går grensa, i alle fall ved gammel møkk. Det slår meg at om fosterhjemstjenesten hadde sett dette, ville vi neppe fått et barn ekstra. Godt mulig vi hadde fått seks barn mindre. Dette er ikke akseptabelt, ikke på noe som helst plan.

Grunnen er ikke at badet ikke har blitt vasket siden vi flyttet inn. Noen har hatt ansvaret hele veien. OK, det har gått på halv tolv de siste ukene, men grunnen til at det er så ekkelt er dette: tenåringer- i det minste veldig mange tenåringer- vasker, men de vasker ikke ordentlig. De vil gjerne bidra, de er så hjelpsomme så, men de… iiiik… æsj… vil helst ikke bli skitne, må vite. Et fjernt minne av eldstejenta dukker opp i hukommelsen, der hun litt hjelpeløst står på kjøkkengulvet og gnir et par ganger med en mopp på noen størknede ketsjupflekker på gulvet, før hun trekker på skuldrene og konstaterer at disse må bare bli der. Eller eldstesønnen, som pøste på med mest mulig såpe på badegulvet for å slippe å bruke gulvklut. Minner om gjenglemte matbokser som dumpes i søpla fordi det er, ææææsj, mugg på dem. Dette badet er resultatet av en renholder som klasker en klut sånn midt på gulvet, men ikke vil komme borti de døde fluene i kroken og jaffalikke vil ta på den skitne doen. Ugh! Isj! De mystiske flekkene på veggen teller ikke, jobben min er bare gulvet, doet, servanten og speilet og resten trenger jeg ikke forholde meg til. De andre tenker at badet ikke er deres ansvar, så at det snart ikke er mulig å stå på gulvet i dusjen på grunn av de tjuefire tomme sjampoflaskene som ligger der, bryr de seg ikke om.

Sjakk matt, mor? Neida. Riktignok kan det føles sånn, for dette er en samtale- eller monolog, eller en tirade- jeg har hatt hundre ganger, med alle sammen. Du må gni på flekken. Kanskje la den løse seg opp. Du må bruke varmt vann og tørke av, ikke bare blande såpe og vann half’n’half og klæsje litt rundt. Såpe spiser ikke skitt, sønn. Mopp er bra for støv, men ikke for klissete flekker. Jeg har gnålt, og gnålt, og gnålt, og mirakelet skjedde likevel ikke før eldstejenta flyttet inn i hybelen og plutselig ble houseproud. Nede på hybelen er det gullende rent. Denne transformasjonen er et velkjent fenomen, som sikkert kan bekreftes av min mor og stemor 😉

Jeg vet altså at gnåling har begrenset effekt. Det er jo bare mamma som maser. Igjen. Men denne gangen er jeg ikke bare sur. Jeg er dypt sjokkert. Og oppgitt. Og så himla lei av å gjenta meg selv uten at det går inn.

Jeg må finne på noe nytt. Jeg må få fram budskapet på en radikalt annerledes måte, men hvordan gjør man det når man har prøvd det meste ørten ganger før?!

DUH! roper jeg. Vedkommende vet veldig godt hvem det er snakk om og hvorfor jeg roper, og kommer tuslende med halen mellom beina, klar til å få den vanlige tiraden.

Se her. Dette er ekkelt. Dette er skikkelig, skikkelig ekkelt. Dette er gørrmøkkete, og det går ikke an å ha det sånn. Hør nå, for nå skal du høre mora di banne, dette er faktisk helt forjævlig.

Ordene er sterke, men stemmen er rolig, jeg er ikke sint i det hele tatt. Jeg er bare opptatt av at dette MÅ gå inn i skallen. Jeg smiler faktisk, noe som forvirrer guttungen litt, og han blir stående med hengende hode uten å skjønne hva som foregår.

Nå skal jeg lære deg noe viktig om livet. Du må ta i møkka, sønn. Det NYTTER IKKE å gjøre rent uten å ta i møkka. Se her. Se, sånn må du gjøre.

… og så holder jeg høyre hånd opp foran ansiktet mitt, før jeg resolutt stapper den ned i doskåla. Den har allerede fått seg en omgang med Domestos og dobørste, men det vet ikke min sønn.

Du må TA I MØKKA! SÅNN HER! sier jeg og gliser, og veiver litt rundt med hånda nede i doskåla, for effektens skyld. Guttungen ser ut som han har falt ned fra månen. Terror, skrekk, latter og sjokk står skrevet i ansiktet hans. Hva er det hun gjør? Har hun gått fra forstanden? Han er totalt forvirret.

Og når du har tatt i møkka, så må DU TA MER I MØKKA! skråler jeg, og drar hånda opp av doskåla og stapper den inn i det ekle, ekle mellomrommet mellom servant og vegg, og drar den ut igjen dekket av et grått støvlag, gamle papirrester, edderkopplik og spindelvev.

Haka til min sønn henger nå helt nede på brystet.

Dette er greia: jeg synes ikke det er gøy, jeg heller. Ingen synes det er gøy. Men, som det så ofte er her i livet…. *ler skingrende*…. det er ekkelt og kjedelig, og DU MÅ GJØRE DET LIKEVEL! Hahaha! Hohoho! Det er livet i et nøtteskall, sønn! Bare å bli vant til det!

Og når noe er innmari ekkelt, som for eksempel pisseflekker og bæsjerender (bevisst ordvalg for maks sjokkeffekt) og ikke minst de ødelagte plastdingsene på setet som suger til seg piss når noen bommer på skåla, så nytter det ikke la det være. Du må vaske det. Du må legge papir som suger til seg alt det ekle, sånn som jeg har gjort her!

Jeg flirer og løfter triumferende det sammenrullede papiret som helt påregnelig har sugd til seg en motbydelig, illeluktende, gulgrønn væske, og veiver det foran ansiktet til min nå halvveis sjokkskadede sønn. Han vet ikke hva han skal si. Han vet ikke hvordan han skal reagere. Han skjønner ikkeno’, ikke har han fått kjeft, og mamma er helt gal, og hun ler til og med. Jeg løser ham fra pinen ved å si:

Det var bare det. Du kan gå. Gi meg en time, så kan du spise middag av gulvet foran doen.

Min sønns ansikt fortrekker seg i en grimase ved tanken.

Hey! Ikke grin på nesa. Jeg er seriøs! Når jeg har vasket dette gulvet tre ganger, så er det reint. Akkurat som det kommer til å være når du begynner å vaske skikkelig. Sånn, du kan gå. Jeg er ikke sur. Bare vask skikkelig neste gang. Se her, lista til dusjkabinettet er faktisk blank under alt støvet, visste du det?

Guttungen snur seg og labber opp trappa, mens han rister på hodet. – Hun er helt gæren, ass, hører jeg ham mumle, men det ligger en tone av latter der.

Ah-ah-ah! Ikke gæren! Jeg er nøye! Vil du spise middag på do etterpå? Jeg spanderer!

— Totalt loco nutcase, ass, hører jeg ham mumle mot toppen av trappa, og jeg må jo le, jeg også. Nutcase? Kanskje.

Men det uttrykket han fikk i fjeset ved synet av mamma med hånda godt nede i doskåla, det skulle Woody Allen slitt med å frembringe. Og han på sin side, kommer aldri, aldri, aldri til å glemme hvordan man skal vaske et bad.

Det har jeg klart å sjokkere inn i den unge, lettpåvirkelige sjelen hans.

Jeg gliser mens jeg vasker henda åtte ganger med såpe. 1-0 til mor. Og moro var det også 😀

Inngangspartiet får vi ikke gjort så mye med. Men snart kommer våren… 😉