Målstrek

Whoa.

For en aldeles merkeunderlig (eller skal vi si «fascinerisende», som Turbo sier) følelse.

Flytteselfie. Hvis noen skulle lure på hvorfor jeg har lagt på et dempet filter på dette bildet, er svaret at…

Nei, vi har god belysning og skarpe kanter på veggene, men forsiden av mobilen min er sjokkerende nok ikke spesielt ren. Høh. Men slik ser det altså ut: standard kontorlokale sentralt i Oslo med flyttekasser og bobleplastruller overalt.

Målstreken er nådd i dobbel betydning: for det første er pc’en pent pakket bort, noen ytterst få sentimentale jobbminner pakket ned, noen andre tatt med hjem, og en hel haug unødvendig papir har møtt døden i makuleringsmaskinen. Sett fra den vinkelen er det sunt å flytte på seg, for jammen samler det seg mye unødvendig ræl oppigjennom årene. I tillegg til de konkrete tingene er også oppgavene mine sirlig pakket sammen og levert videre. Noe har jeg garantert glemt, og noen ting er rett og slett ikke avsluttet fordi de ikke er ferdige, men alt i alt skal det ikke være tusen løse tråder igjen etter meg, og det føles bra. Veldig bra. Jeg har mange trivelige kolleger som jeg kommer til å savne, og er lite hippen på å etterlate meg en solid drittpakke, nå som jeg hadde muligheten til å foreta en kontrollert nedpakking 😉

Men det blir jo noe ekstra definitivt over en permisjonsstart som sammenfaller med flytting. En epoke er over, på godt og vondt. Ni år har jeg tråkket rundt i disse gangene, noe som ikke er så fryktelig lenge, men jammen har det skjedd mye på den tiden også. Jobben min har forandret seg, nye oppgaver har kommet til, andre har falt fra, kolleger har kommet og gått. Omorganiseringer, oppturer, nedturer, turer-rundt-omkring. Når det virker overveldende å tenke på at lokalene og datasystemet vil være snudd opp ned når jeg kommer tilbake, hjelper det å tenke på alle forandringene som har skjedd innenfor disse rammene i løpet av ni år. Det er ikke småtterier! Arbeidsplassen min vil forandre seg, ja, men den har aldri vært statisk heller, fordi arbeidslivet ikke funker sånn (noen bransjer er selvsagt mer stabile enn andre, men forandringer inntrer okke som).

Det er smått vemodig å ikke få være med nå som det skjer så mye. Blant annet innser jeg at kampen om den beste plassen i kontorlandskapet allerede er tapt 😀 Men, selv om jeg er glad i jobben min (og, dette er ingen overdrivelse, men ingen har vært så glad for et jobbtilbud noen gang. Det høres overdrevent ut, men jeg lover at når du sitter med det praktiske eneansvaret for fire unger, en bunke regninger på høyde med Himalaya og tre kroner på konto, et halvt tonn usammenhengende og ubrukelige vekttall fra Blindern, og nettopp har fått beskjed fra Manpower om at du ikke trengs– da er Fast Jobb Med Grei Lønn bedre enn en Lottogevinst, og jeg hadde gladelig nappet Ullevål stadion tom for gress med pinsett om det var det jobben innebar. Heldigvis slapp jeg det) og jeg kommer til å være glad for å være tilbake igjen i januar, er det litt godt å logge av også.

Et siste, nostalgisk blikk inn på det som var kontoret mitt, før jeg rasker sammen de siste ledningene og lukker døra for siste gang. Snart er det landskap som venter, og selv om det sikkert blir greit vil jeg nok savne alle dagene med Joe Hisaishi eller Mozart som bakgrunnsstøy til saksbehandling og Excelark.

Så ingen må tro at jeg er glad for å slippe unna. Men, og her kommer Målstrek nummer to: Mor Sjøl gir seg selv et klapp på skuldra for å ha stått løpet ut. Rett og slett. Nå er det straks tre år siden permisjonen med Bison var over, og på de tre årene har jeg våknet uthvilt maks to eller tre ganger. Vi har makset ut på alt: full jobb, aktive store barn, søvnløse småbarn, husarbeid som vokser oss over hodet, og fram til mormor ble pensjonist og steppet inn for å fylle hull i tidskabalen har vi konsekvent prøvd å gjøre unna minst tre ting på en gang, hele dagen, hele uka, hele året. Jeg har vært sånn minutt-telledame, som irriterer seg grenseløst over folk som går sakte i svingdøra ved t-banen, og kikket nervøst på klokka når den ene bussen kjører rett foran nesa på meg om morgenen, selv om det bare er fire minutter til neste. Vi har ingen minutter å spandere! Det har vært så tight, så tight, ingen marginer overhodet. Uten sammenligning for øvrig er den mentale virkningen av langtids-slitenhet godt beskrevet i boka til Olaug Nilssen (veldig fritt etter hukommelsen), når hun forteller om følelsen av science fiction under en kollegalunsj, der damene sitter i pene, rene klær og med sminke på og diskuterer hvilken farge som er penest av eggeskall og duegrå på kjøkkenveggen. Og hun kjenner at dette, dette makter jeg faktisk ikke å mene noe om. Samtidig er hun jo klar over det er helt normalt å ta på mascara og ha en fargepreferanse, det er de som har rett og hun som er rar 😉

Mannen min skjønner ikke helt dette. Men, så har han også en jobb der arbeidstid er et ukjent begrep og han sjelden trenger å løpe for å rekke noe som helst. Han tar en hjemmedag akkurat når det passer, og er han trøtt på morgenen jobber han på kvelden i stedet. Jeg leste en gang at deltidsprosenten hos ansatte skyter i været jo fastere rammer arbeidsforholdet har. Det gir jo mening. En sykepleier eller lærer MÅ være på jobb, det holder ikke å koble seg opp via Skype eller sitte i pysjen og skrive mailer på en litt sliten dag. Jeg har også fast arbeidstid, akkurat litt for tidlig om morgenen (særlig om vinteren), og jeg kan med hånden på hjertet si at jobben min er gull, barna mine er topp, ingen av delene oppleves spesielt tyngende og begge deler gir meg stor glede. Det er klokkestresset som (nesten) tar knekken på meg.

Så hurra for å ha overlevd disse tre årene. Jeg gir meg selv en liten pokal for det, og selv om det på ingen måte (!) er noe feriehjem å være hjemme med en liten krabat, så ser jeg fram til et snaut år uten like mye klokkestress. Når året er omme og jeg skal tilbake i jobb, har jeg bitt i gresset og bedt om redusert stilling det første året. Det vil svi litt økonomisk, men jeg tror det er fornuftig. En mykere overgang, og når 100%dama er tilbake i aksjon igjen vil minsten være treåring, The Terrible Two være fem og seks og tempoet hakket lavere. Dessuten har vi ikke en eviglang sak gående med norske myndigheter, til prisen av blod, svette og tårer. Nei, jeg tror dette skal bli ganske så bra.

Dette ble en rimelig lang betraktning om jobb, tid og småbarnstilværelse, men da er det skrevet ut av systemet. Fraværsassistenten er satt på, og selv om jeg kommer til å svinge innom jobben noen ganger og følge oppgjørene via sosiale medier (og en og annen snoke-mail til mine medsammensvorne), lukker vi nå dette kapitlet, og ser fram til et nytt…

… som begynner om akkurat én uke, for da sitter vi forhåpentligvis godt installert i Cape Town og biter negler foran fredagen- den store dagen der vi får møte gutten vår for aller første gang.

Kontoret er pakket ned, nå begynner resten av pakkingen. Og organiseringen. Her skal ingen ligge på latsiden! Alle mann i arbeid, og fremad i alle retninger. Here we go! 🙂

Enda et siste nostalgi-kick: fredagslunsjen. Men, jeg hører rykter om gulrotkake på fredagene i den nye kantina, så da skal jeg nok trives der også!

 

etslagsnyttårsforsett.no

Så dukket det opp et nyttårsforsett likevel, selv om jeg egentlig har gitt dem opp 😉

I morgen skal vi rydde jula ut- i kontrollerte former, som jeg allerede har skrytt på meg og akter å gjennomføre!- , og hverdagen vil overta hus og beboere. Men vi beboerne har jo levd i hverdagen i nesten en uke allerede. Juleferien var ikke særlig lang i år, det ble et lite avbrekk, et pust i bakken, men så er det over og januar står der. Mørk, lang, kald.

Kjør forsiktig. Spøkelseskladden leker.

Fire dager med familien i vanlig rytme var alt som trengtes for å gi mor et skikkelig spark bak angående tidsbruk. Januar i år har kommet med sitt eget sett utfordringer, det er mange som trenger mye av meg akkurat nå. Små og store. Det høres ut som kriser og katastrofer har oppstått, men det er ikke tilfelle. Det er bare smått og stort som oppstår på veien fra hjelpeløst spedbarn til voksen mann eller kvinne. Det er så mye som skal læres, så mange situasjoner man havner i og valg man må ta. Man har forskjellige forutsetninger for det ene og det andre, og er det én eneste ting jeg har forbannet meg på er det at alle skal få det de trenger. Uten unntak. Særlig uten unntak «fordi dere har så mange søsken og mamma har ikke tid / orker ikke /er sliten / må gjøre noe annet». Ikke søren.

Dette må ikke forveksles med at jeg tar sikte på helikopterforeldrevirksomhet. Jeg grøsser på ryggen over uttalelser om at «jeg vil ikke ha flere enn ett barn, for da må jeg jo dele oppmerksomheten». Som om noen tok sin død av å ikke ha fokus på seg 24/7 (antagelig er det større risiko for høye terapiregninger i voksen alder hvis man vokser opp i den villfarelse at en selv er universets sentrum. Ikke dermed sagt at alle enebarn gjør det, det mener jeg overhodet ikke å insinuere. Sa enebarnet. Dæven, nå setter jeg ny rekord i forbehold og presiseringer 😀 ). Poenget er at jeg ikke tror det er skadelig på en flekk å dele oppmerksomheten, men når barn og unge trenger hjelp, råd eller veiledning skal de få det. På sine premisser, og selv om de ikke marsjerer rundt i huset med cymbaler og papirhatt og roper «JEG TRENGER HJEEEELP!» (ikke alle gjør det, nemlig, særlig ikke tenåringer)

Jeg antar at det jeg sikter til er at Gubben og jeg, småbarn og jobbstress til tross, ikke kan tillate oss å synke ned i sofaen og trekke på skuldrene, late som vi ikke ser hva som skjer fordi det er mer behagelig å melde seg ut for en stakket stund. Den Store Skrekken for meg, på veien fra 2,3 til 6 barn, har vært at de skal vokse opp med en følelse av at mamma og pappa ikke så meg. Da dropper jeg heller et par timer søvn og tar en ekstra kvadruppel espresso morgenen etter.

Noen trenger hjelp, andre trenger… litt mas. Men treåringer har aldri dårlig tid om morgenen, særlig ikke når det endelig har kommet snø!

Så mye som skal gjøres. Så mye jeg vil gjøre, mens jeg har sjansen, for ingen vet vel bedre enn Gubben og jeg hvor fort det går før det er denne jenta som skal kjøres på fest og trenger hjelp til å laste opp attester til en ny jobbsøknad. Alle de kjedelige småtingene, de er så viktige og forsvinner så fort.

Så ja. Jeg er en ettertraktet dame, om ikke på headhunterlistene til fancy firmaer så i hvert fall på Stigespill- , impresario- , motivator- , økonomiplanlegger, praktisk tilrettelegger- og leseopplæringsfeltet. For ikke å snakke om kose- og streng oppdrager-feltet, som gjerne er viktige for barn i småskolen som trenger en god del kos (selv om de er «store») og en god del korreksjon (fordi de ikke er så store likevel). Og har innmari lyst til å gå på skøyter snart.

Jobb er jobb, legging av de små tar den tiden det tar (litt for mye), det er masse praktikaliteter og timeplankræsjer og kommunikasjon som må ordnes, og så har vi to deadlines på Silkeveien. Vi er mer eller mindre fullt bestemt på å sende inn søknad på den nye tildelingen vi fikk, og da må vi snekre ny argumentasjon og ny dokumentasjon. Klarer vi (les: jeg) dette innen midten av januar, får vi svar i midten av februar, og hvis vi ender opp med et ja kan vi reise bare noen uker senere. Neste sjanse er søknad innen begynnelsen av februar, svar i begynnelsen av mars, reise noen uker etter dét igjen. Det sier seg selv at vi er fryktelig gira på å rekke den første, men det er ikke sikkert det lar seg gjøre. Å skrive en sånn søknad er en himla stor jobb. Jeg trodde jo vi var overbevisende sist, men det holdt ikke. Såh…

For å lage orden i kaos (ja, jeg kommer snart til hva nyttårsforsettet egentlig er, hilsen Skravleguri), forsøkte jeg å se for meg hva det er jeg har å jobbe med i disse dagene:

Fram til søknaden skal være inne, har jeg sånn ca 240 timer.

75 av disse skal jeg jobbe.

70 timer 45 timer av disse skal jeg sove

28 timer går med til aktiviteter utenfor husets fire vegger. Type fiolin, juletrefest, dansing, foreldremøte, taxikjøring, kanskje ta en tur på skøytebanen eller på Munch-revyen (terningkast 6, den går nå i helgen. Oslofolk bør gå mann av huse!)

8 timer går med til diverse mailkorrespondanse og praktisk tilrettelegging, samtaler med rådgivere og utvekslingsansatte, lærere og mentorer og speiderledere

Legging av The Terrible Two kommer minst til å spise opp 14 timer. Kanskje mer, selv om vi deler litt.

Det absolutte minimum av husarbeid (min mor kan bekrefte utsagnet «det absolutte minimum») og matlaging krever også 14 timer

Pendling og barnehagelevering krever 20 timer- og da tar jeg ikke hardt i.

To korøvelser og en messe blir åtte timer

Shit, jeg må dusje også :-/ Pusse tenner, greie håret, lete etter sokker som matcher. Fire timer på det.

Candy Crush får 20 minutter, siden jeg stort sett bare spiller det når jeg sitter på bussen (den ultrapinlige historien om hvordan jeg ble hekta på dette hjernedøde spillet, fem år etter resten av verden, skal vi ta en annen gang).

216 timer og 20 minutter. Jeg har omtrent akkurat ett døgn til overs. Ett døgn til å skrive søknad, se på lekser og Unitedkamper, gi klemmer, tørke rumper, bake bursdagskaker (etter å ha vasket hender!), snakke med store ungdommer om Livet og Kjærligheten og De Vanskelige Valgene, og lese boken om Småkryp, flette fiskebeinsflette eller spille Stigespill. Ja, og skrive søknad. Og prate med mannen min, muligens også se på en episode engelsk krim eller spille Ludo hvis vi er skikkelig ville og gale, og stjeler enda en halvtime fra søvnbudsjettet.

I siste innlegg vurderte jeg diverse peishylle-ord, «slagord for 2018», noe som egentlig er litt meningsløst all den tid jeg neppe noen gang vil få rotet meg til å få noen bokstaver opp på den forbaska hylla (ambisjonen er å få ned julepynten, den strekker seg ikke så langt som å få opp noe annet. Patience, dear heart) og egentlig ikke vet om jeg liker bokstaver på peishylla en gang.

Jeg landet på Fokus, og tre dager senere er det åpenbart at jeg er smartere enn jeg tror selv. Fokus er ikke bare viktig akkurat nå, det er helt sentralt. Akkurat her, akkurat nå, er det FOKUS som er limet som holder tilværelsen sammen, og det jeg må ha strengt på plass hvis det skal være mulig å få dette til å gå i hop.

Fokus.

Fokus.

Ikke kaste bort tid, ikke en halvtime en gang. Om Candy Crush og hjernehvil lokker etter middagen, så er det ikke lov. Mobilen må legges bort (jeg har en stygg tendens til å dra den fram og fikle når jeg er sliten i hodet og ungene ser på barne-TV). Vil noen ha hjelp til noe, hvis noe må gjøres- gjør det nå. Her er det ikke lov med kjappe løsninger eller «vi venter litt med det». Skal jeg få gjort unna bare halvparten av lista mi, så må jeg være PÅ. Hele tiden. Bruke de sjansene jeg får. Ikke sløse.

Hvis det høres ut som vi lever i et stresshelvete, så finnes det en viss trøst i at mye av dette kun er midlertidig. Om en måned eller to må mange av de store beslutningene være tatt, mange løsninger for kalenderen vår være funnet, og hverdagen har satt seg i sin nye rytme. Fram til da er mitt nyttårsforsett å ikke kaste bort et eneste minutt av det viktigste jeg har- nemlig minuttene.

… og man skal aldri, aldri, overse engler som fjerdeklassejenter tegner i snøen på vei til bussen, selv om klokka er ti på halv for sent i dag også.

Friminutt :-)

I går skjedde det noe underlig.

Omtrent midtveis i arbeidsdagen oppdaget jeg at de fleste punktene på «må gjøre»-lista over arbeidsoppgaver var strøket ut, og de som sto igjen kunne med fordel vente til uka. Telefonen hadde bare ringt tre-fire ganger, alle var greie spørsmål som jeg enkelt kunne fikse selv i løpet av noen minutter. Merkeligst av alt- det lå seks mailer i innboksen.

Seks mailer på tre timer? Absolutt overkommelig. Nesten litt kjedelig. Jeg tok en ny kikk på gjørelista, men tingene som gjensto var ikke vits i å begynne litt på, det er oppgaver som krever en del sammenhengende jobb.

Hmmm. Jeg skulle ikke….?

Så lys og klar er himmelen når du går fra jobb med god samvittighet, for første gang siden Huskerikkenår.

Tanken for lenge siden var jo å gjøre en slags langhelg ut av vinterferien, i likhet med veldig mange andre (har jeg sett på kollektivtrafikken denne uka. Mandag-onsdag var det nesten like fullt som vanlig, torsdag var betraktelig roligere). Men siden mesteparten av forrige uke gikk med til fri og sykdom, og det har vært kaos-bananas siden lenge før jul, droppet jeg den tanken. Helt til jeg så bunnen i innboksen min i går, noe som sist skjedde en gang i november.

Jeg liker ikke å be om fri i siste liten, det er bedre å ha sånt avklart godt i forveien. Men utsiktene til å løpe for å rekke jobb klokka åtte om morgenen, for så å kjede seg med jobbing på lavt tempo gjennom en hel dag, fikk meg til å endre mening. Denne fredagen bør brukes. Neste uke er det full rulle igjen, og sånn fortsetter det helt fram til påske. Mye å gjøre på jobben, enda mer å gjøre hjemme. Når det ligger en sånn blank dag og lokker, går det an å motstå??

Nei, det gjør det ikke. Heldigvis var sjefen enig.

Så etter en rolig (men tidlig, haha!) morgen leverte jeg The Terrible Two til barnehagen, der de skal ha kort dag før vi drar til fjells og forhåpentligvis kommer før rushet. Og nå sitter jeg her, i et velsignet stille hus, og puster med magen.

VI kom oss til vinterferien, litt syke og svake og stressa, men i god behold. Det har skjedd mye, stikkordet for 2017 kan hittil sies å være «spenning»… og ikke bare av den gode sorten. Det har vært gode ting, vanskelige ting, og utfordrende ting. De store ungene har hatt sitt å stri med, og selv om man på ingen måte kan argumentere for at store barn er like arbeidskrevende som småttiser, så er man jo engasjert. Kanskje bekymret. Stolt, ofte stolt! Du vil være til hjelp og støtte, samtidig som du ikke invaderer og styrer. Noen ting klarer de best selv, noe krever en hjelpende foreldrehånd, men hvor trekker du grensa mellom det ene og det andre? Gubben og jeg har jo hatt vårt, vi også, med Silkeveier og sykdom i familien, tidsskjemaet er jo som alltid helt hårreisende stramt, og The Terrible Two er… små. Søte, men små- med alt det fører med seg av gledesfylt kaos og jobb.

Jeg ønsker meg allerede at 2018 blir året for Oversikt, Lav Puls og Ro. Det er vel heller tvilsomt om det går i oppfyllelse 😉 Og her og nå er uansett her og nå: på mandag smeller vi i gang igjen og løper, løper, løper fram mot påske. Skritt, pust, kost, en dag av gangen.

På onsdag begynner fastetiden. Merkelig nok gleder jeg meg, kanskje fordi hverdagen oppleves som «fastete» nok. Ikke når det er snakk om sjokolade, akkurat, men ellers. Ja, for sjokolade-faste har jeg gitt opp. I år kommer jeg heller ikke til å ha noe Cola Light-faste. Restore-forumet må klare seg uten meg, for slike forsøk på å følge opp ting er dømt til å feile. I år er fastemålet å komme seg gjennom fasten med vettet og smilet i behold, og ellers 1) bruke smarttelefonen som telefon, ikke som surfemaskin resten av døgnet, og 2) lese litt i «A reason to hope- a journal for Lent» som jeg kjøpte på Amazon (fordi Restore-damene hadde automatisk portoutregning som ville ha 50 dollar for å sende ei lita lefse til Norge). That’s it. Det holder, i år!

Og akkurat her, akkurat nå, får rotete barnerom og støvete gulv seile sin egen sjø. Jeg har grønn te i en kjempekopp, renessansemusikk i bakgrunnen og ro i sjela, en stakket stund. Det eneste husarbeidet jeg har gjort i dag, er å sette på en vask, samt sortere kostymer til karnevalet vi skal på på søndag og skrive en liten handleliste over hva vi mangler av utstyr og mat. Snart kommer Gubben hjem, vi skal handle, hente ungene i barnehagen, og så setter vi kursen mot fjellet til en kort, men intens fjell-opplevelse. Ski og badstu og kortspill. De vet ikke at vi kommer tidligere enn antatt, så det skal bli moro å overraske dem!

Statusrapport fra midt-mellom-jul-og-påske, på tampen av vinterferien og rett før moroa braker løs på nytt: alt vel. Men jammen var det godt å få denne dagen, i fred og ro, og samle tanker og krefter og lade opp til enda mer Hverdag.

Ønsker alle en flott fredag og en god helg 🙂