Friminutt :-)

I går skjedde det noe underlig.

Omtrent midtveis i arbeidsdagen oppdaget jeg at de fleste punktene på «må gjøre»-lista over arbeidsoppgaver var strøket ut, og de som sto igjen kunne med fordel vente til uka. Telefonen hadde bare ringt tre-fire ganger, alle var greie spørsmål som jeg enkelt kunne fikse selv i løpet av noen minutter. Merkeligst av alt- det lå seks mailer i innboksen.

Seks mailer på tre timer? Absolutt overkommelig. Nesten litt kjedelig. Jeg tok en ny kikk på gjørelista, men tingene som gjensto var ikke vits i å begynne litt på, det er oppgaver som krever en del sammenhengende jobb.

Hmmm. Jeg skulle ikke….?

Så lys og klar er himmelen når du går fra jobb med god samvittighet, for første gang siden Huskerikkenår.

Tanken for lenge siden var jo å gjøre en slags langhelg ut av vinterferien, i likhet med veldig mange andre (har jeg sett på kollektivtrafikken denne uka. Mandag-onsdag var det nesten like fullt som vanlig, torsdag var betraktelig roligere). Men siden mesteparten av forrige uke gikk med til fri og sykdom, og det har vært kaos-bananas siden lenge før jul, droppet jeg den tanken. Helt til jeg så bunnen i innboksen min i går, noe som sist skjedde en gang i november.

Jeg liker ikke å be om fri i siste liten, det er bedre å ha sånt avklart godt i forveien. Men utsiktene til å løpe for å rekke jobb klokka åtte om morgenen, for så å kjede seg med jobbing på lavt tempo gjennom en hel dag, fikk meg til å endre mening. Denne fredagen bør brukes. Neste uke er det full rulle igjen, og sånn fortsetter det helt fram til påske. Mye å gjøre på jobben, enda mer å gjøre hjemme. Når det ligger en sånn blank dag og lokker, går det an å motstå??

Nei, det gjør det ikke. Heldigvis var sjefen enig.

Så etter en rolig (men tidlig, haha!) morgen leverte jeg The Terrible Two til barnehagen, der de skal ha kort dag før vi drar til fjells og forhåpentligvis kommer før rushet. Og nå sitter jeg her, i et velsignet stille hus, og puster med magen.

VI kom oss til vinterferien, litt syke og svake og stressa, men i god behold. Det har skjedd mye, stikkordet for 2017 kan hittil sies å være «spenning»… og ikke bare av den gode sorten. Det har vært gode ting, vanskelige ting, og utfordrende ting. De store ungene har hatt sitt å stri med, og selv om man på ingen måte kan argumentere for at store barn er like arbeidskrevende som småttiser, så er man jo engasjert. Kanskje bekymret. Stolt, ofte stolt! Du vil være til hjelp og støtte, samtidig som du ikke invaderer og styrer. Noen ting klarer de best selv, noe krever en hjelpende foreldrehånd, men hvor trekker du grensa mellom det ene og det andre? Gubben og jeg har jo hatt vårt, vi også, med Silkeveier og sykdom i familien, tidsskjemaet er jo som alltid helt hårreisende stramt, og The Terrible Two er… små. Søte, men små- med alt det fører med seg av gledesfylt kaos og jobb.

Jeg ønsker meg allerede at 2018 blir året for Oversikt, Lav Puls og Ro. Det er vel heller tvilsomt om det går i oppfyllelse 😉 Og her og nå er uansett her og nå: på mandag smeller vi i gang igjen og løper, løper, løper fram mot påske. Skritt, pust, kost, en dag av gangen.

På onsdag begynner fastetiden. Merkelig nok gleder jeg meg, kanskje fordi hverdagen oppleves som «fastete» nok. Ikke når det er snakk om sjokolade, akkurat, men ellers. Ja, for sjokolade-faste har jeg gitt opp. I år kommer jeg heller ikke til å ha noe Cola Light-faste. Restore-forumet må klare seg uten meg, for slike forsøk på å følge opp ting er dømt til å feile. I år er fastemålet å komme seg gjennom fasten med vettet og smilet i behold, og ellers 1) bruke smarttelefonen som telefon, ikke som surfemaskin resten av døgnet, og 2) lese litt i «A reason to hope- a journal for Lent» som jeg kjøpte på Amazon (fordi Restore-damene hadde automatisk portoutregning som ville ha 50 dollar for å sende ei lita lefse til Norge). That’s it. Det holder, i år!

Og akkurat her, akkurat nå, får rotete barnerom og støvete gulv seile sin egen sjø. Jeg har grønn te i en kjempekopp, renessansemusikk i bakgrunnen og ro i sjela, en stakket stund. Det eneste husarbeidet jeg har gjort i dag, er å sette på en vask, samt sortere kostymer til karnevalet vi skal på på søndag og skrive en liten handleliste over hva vi mangler av utstyr og mat. Snart kommer Gubben hjem, vi skal handle, hente ungene i barnehagen, og så setter vi kursen mot fjellet til en kort, men intens fjell-opplevelse. Ski og badstu og kortspill. De vet ikke at vi kommer tidligere enn antatt, så det skal bli moro å overraske dem!

Statusrapport fra midt-mellom-jul-og-påske, på tampen av vinterferien og rett før moroa braker løs på nytt: alt vel. Men jammen var det godt å få denne dagen, i fred og ro, og samle tanker og krefter og lade opp til enda mer Hverdag.

Ønsker alle en flott fredag og en god helg 🙂

Tålmodighet, tålmodighet…

Tålmodighet.

Det er udiskutabelt den største leksa jeg har lært siden eldstejenta meldte sin skrikende, fektende ankomst til verden for ganske mange år siden. Deretter har læringskurven vært bratt og konstant, og ennå er jeg langt fra utlært.

Tålmodighet.

Det er lettere sagt enn gjort, er det, når det rasjonelle, tenkende hodet ditt vet at du har unormalt mye å gjøre på jobben. Mye som skulle vært gjort på jobben. Januarbølgen slutter jo aldri, innboksen bare vokser og vokser, telefonen ringer i et kjør, du har ikke gått fra jobben med en god følelse siden juleferien var over. Ikke før jul heller, når sant skal sies.

Så viser onsdagens tannfrembrudd seg å være noe annet, noe verre. Den lille kroppen som ruller mot deg under dyna midt på natta er varm nok til å steke egg på. Du røsker av pysjen i halvsøvne, roer med en trøtt hånd på ryggen, såda såda, vi må sove litt nå, lillemann. Sov, kanskje du føler deg bedre i morgen.

Tre kvarter før du likevel må stå opp, sovner han. Når han våkner, er det selvsagt ingen bedring å spore. Han hoster som en gammel mann med bronkitt, og selv om tempen har gått ned er den på ingen måte i Frisk nok til barnehage-enden av skalaen. Utfallet er gitt, du må bli hjemme.

Nettopp slik startet torsdagen for min del.

Effektiv jobbdag? Effektiv husdag? Overhodet ikke, men jeg fikk i alle fall testet ut utrolig mange variasjoner med togskinnene våre!

 

OK, så ryker jobben. Dårlig timing, men det får bare være. Med tiden har jeg blitt strengere på dette og flinkere til å skyve dårlig samvittighet til side. Sykdom skjer, både store og små. Det er ingen krise, ingen er uunnværlige og aller minst jeg, jobben får ordne opp selv. Så langt, så vel. Tålmodigheten har på ingen måte blitt satt på prøve.

Men deretter? Åtte timer i et rotete hus med en 2,5-åring som er syk nok til å være grinete og frisk nok til å være aktiv. Ungen i seg selv kunne vært en tålmodighetsprøve en gang i tiden, men etter hundreogtjuetusen runder med nattevåk, dårlig søvn, avlyste planer, paniske trilleturer og maratonløping opp og ned trappa med hylende unger på skulderen, er det grei skuring. Til mine store barns fortvilelse: mor.gir.seg.aldri.

Utfordringen viser seg å være huset. Rettere sagt kombinasjonen av ett stykk smårotete hus med akutt behov for rydding av kjøkken, innsats på vaskerommet, støvsuging og klesbretting og sortering. Den effektive delen av hjernen slår inn: nå har jeg en dag hjemme, og den må brukes! Gudene skal vite at det trengs! Jeg får ikke gjort noe på jobb, det er jo synd, men i mangel av tom innboks dagen etter kan jeg i det minste få tømt oppvaskmaskinen og jaget noen av de verste hybelkaninene på dør. Eller?

Som mange sikkert har gjettet- eller har erfaring med-, er ikke syke 2,5-åringer spesielt interessert i å sitte rolig mens mamma vasker gulvet. Bison er overhodet ikke interessert. Oppmerksomhetsspennet er på ca fem minutter, maks. Han er, som toåringer flest, bare sånn måtelig interessert i å leke alene og jaffal ikke i dag, når han føler seg tufs. Dessuten er det umulig å la mamma gjøre noe som helst i fred, han skal jeppe til. Toåring og vaskebøtte? Ok, når absolutt alle omstendigheter ligger til rette for det, kan det være artig og lærerikt. Men omstendighetene ligger ikke spesielt godt til rette når toåringen er pjusk og utålmodig, og mor har sovet omtrent tre timer til sammen.

Bison inspiserer vasken av Happa- og Dingliskolleksjonen sin (14 stykker), som fikk  seg en tur i vaskemaskinen. Hvordan jeg fikk overtalt ham? Ved å si at de skulle vaske seg og kjøre karusell 😉

Jeg går rundt og ser på rotet. Det roper til meg. Kom og vaaaask meeeeg, brøler flatskjermen med fingermerker og fettflekker. Kom og ryyyyyddd meeeeg, piper vaskerommet, utmattet av mange måneders resultatløse forsøk. I åtte timer er jeg dømt til å gå rundt og se på dette rotet (det slipper jeg jo på jobb, sant?), uten å få gjort mer enn et bittelite piss i havet.

Det er jo til å grine av, og jeg kjenner humøret synke. Jeg ha’kke TID til å gå rundt og gjøre… ingenting!

Men vent litt. Det er som det er. Jeg kan ikke få gjort noe med jobben, jeg kan få gjort begredelig lite med huset (og vi som skal ha gjester i helgen…), men jeg kan få gjort noe med ungen min. Vi har åtte timer alene, han føler seg ikke bra, det er åpenbart hva som er jobben min akkurat her, akkurat nå. Jeg er på ingen måte noe naturtalent når det gjelder å snu tankebaner og lete etter det positive, men nå kommer årelang tålmodighetstrening til nytte. Det er som det er, og det er opp til meg hva jeg gjør ut av dagen.

Så vi koser oss, Bison og jeg, og jeg holder med selvpålagte regel om å ikke bare kjøre enkelvarianten med mest mulig TV og nrksuper.no på Surfacen. Bison og jeg bygger tog. Vi leser Julia gjemmer seg. Vi leser Julia finner sokken!. Vi leser Pinnemann og Hei Kembo, og så setter vi på en klesvask. Så ser vi tre episoder av Småkryp, bygger mer tog, og Bison får herje med kjøkkenskuffene mens jeg tar ut av oppvaskmaskinen. Når vi er ferdig, er kjøkkenskuffen full av biler, plastdyr og en og annen smokk, men hva så. Guttungen smiler, og det må jeg også. Joda, dette er dagen for de små ting, men det funker. Og øvrige feil og mangler til tross: jeg gir meg selv et mentalt klapp på skuldra for å ha gjort noe bra ut av dagen som i en ideell verden ville vært gnistrende effektiv på minst en front. Det ble den ikke, og det er greit.

Jeg har kanskje ikke gjort så mye, men jeg har i alle fall fått gjort det viktigste.

… og jammen fikk vi tatt oss en lur, også!

***********************

… og tålmodighetstreningen fortsetter. Toåringen ble bedre og deretter dårligere igjen, og det som skulle blitt a) en effektiv ettermiddag i huset, og b) en rolig og svært etterlengtet fredagskveld i sofaen for mor og far, kokte bort i to timers maraton-grining, paracet i stikkpilleform og en gryende mistanke om at lillemann har fått ørebetennelse i tillegg til forkjølelsen og jekslene som er på vei. Da røk både vaskeplaner og slappe-av-planer, og i tillegg ryker høyst sannsynlig både Bisons elskede «bollett»-dansekurs og teaterturen Gubben og jeg skulle ta oss i morgen.

Osten og kjeksen står fremdeles i Remaposen, kjøkkenet må ryddes i morgen tidlig. Nå er det tid for å legge seg, for å overleve en sannsynligvis trøblete natt. Tålmodighet, tålmodighet. Jeg har nok fremdeles mange, mange lekser igjen å lære. God natt 😉

Definisjonen av idioti…

Mandag morgen. Det er kaldt og mørkt, og bilen som ikke får plass i garasjen har et tjukt islag på frontruta. Toåringen hiver seg bakover og ut av grepet mitt, han VIL SJØL og skal aldeles ikke settes inn i barnesetet på den kjappe måten. Treåringen skal bare hente avisa først, selv om vi har dårlig tid, og Gubben måtte bare inn og hente mobilen som ligger igjen på kjøkkenbenken eller muligens på do. Han fikk stappet mesteparten av dippeduttene sine ned i veska si, men mobilen ble liggende igjen fordi han måtte mase på morgenens trege Dina-lufter nok en gang.

Uklart, mørkt og kornete. Ikke ulikt vintermorgener her i huset.

Da piper det fra tredjeklassingen (som plutselig ombestemte seg og ville være med oss likevel, selv om hun ikke var helt ferdig og vi var nødt til å vente i tre dyrebare minutter som jeg ikke har om morgenen):

— Mamma, jeg finner ikke busskortet mitt.

Og jeg går i svart. Vel, ikke helt i svart, kanskje, men til meg å være er det i alle fall temmelig mørkegrått. Riktignok verken banner eller slår jeg, men jeg roper. Jeg tramper i bakken og slår ut med armene. Har jeg ikke sagt HUNDREOGTJUE ganger at de skal sjekke at alt er i orden før de legger seg? Minnet jeg ikke om senest i går kveld at alle skulle sjekke sekkene sine, at de har pennal, refleksvest, busskort, ja, at alt er på plass? Hvor mange ganger skal jeg være nødt til å mase? Kan ikke alle bare få inn i skallen at når jeg sier at vi har dårlig tid om morgenen, så er det fordi vi har dårlig tid om morgenen? Nå rekker jeg ikke levere ungene i barnehagen- IGJEN!!!- og jeg kommer antagelig for sent på jobben- IGJEN!!! Jeg blir fill’hoppemeg (man må jo bare elske min bestemors konservative Sørlands-banning) GAL!

Jentungen blir helt stille.

Vi setter oss inn i bilen. Jeg ser Gubben skotte bort mot meg fra øyekroken, og kjenner kritikken som ligger i det blikket. Han trenger ikke si noe, jeg vet hva han tenker.  For å toppe det hele vil treåringen, som hele morgenen har kjørt «vilikkevilikkevilikkepappagjøreneimammagjøre» på repeat på 120 desibel, høre på Waka Waka og begynner plutselig å synge med, glad og fornøyd. Mitt ukarakteristisk voldsomme følelsesutbrudd blir stående i grell kontrast til den tynne, glade jentestemmen bak i bilen.

Jeg hopper av på Galgeberg og vinker til småttisene i baksetet og en mutt tredjeklassing. Så løper jeg for å rekke bussen, kanskje jeg ikke blir sen likevel.

Men på bussen kjenner jeg den krype nedover kroppen og bite seg fast i magen. Angeren. Herregud, jenta er bare åtte år. OK, så var det litt dumt at hun ikke hadde ryddet ut av sekken før ferien, slik at vi fant en råtten, moset appelsin der i går og måtte vaske den og hurtigtørke den over natta. Visst hadde det vært en kjasete morgen, men altså… det der var unødvendig. Veldig unødvendig.

Oi oi, en selfie, du! Dette er mor, med 1-2-3-4-5 vesker, som likevel har glemt noe og må inn i huset igjen. Legg spesielt merke til verdens styggeste joggesko og skyggen av Turbo som mister posten. Turbo henter alltid posten, også de dagene vi er ti over halv for sent ute. Jeg har prøvd å argumentere, men tapt.

Jeg hørte en gang på radio at det grovt sett finnes to typer kjeft (eller tre, hvis vi lager en egen kategori for «panikk-kjeft»- du vet, den kjeftingen som består av 100% ren adrenalin, som når en fireåring plutselig løper ut i en trafikkert vei og er nær ved å bli påkjørt).

Den ene kan vi kalle god kjefting, den andre dårlig. Den gode kjeftingen er kjefting som er nødvendig, som er en fornuftig reaksjon på noe et barn har foretatt seg- eller ikke har foretatt seg. Når et barn bevisst erter eller oppfører seg dårlig mot andre, kan han eller hun fortjene en dose tilsnakk, av og til av den direkte typen. I mange sammenhenger vil det finnes andre og bedre alternativer til kjefting, men kjeft kan også ha sin funksjon- så lenge den hører sammen med handlingen i forkant.

Den dårlige kjeften handler mindre om barnet, og desto mer om deg. Eksempel: du har hatt en fæl dag på jobben og kommer sliten og oppgitt hjem, og det første du gjør er å snuble over noen feilplasserte sko i gangen. Du får umiddelbart lyst til å dra vedkommende etter øra/henge i gapestokken på torget/nekte lommepenger i tre år eller tilsvarende overreaksjon. Eller du har hatt et lite h*lvete med Per hele dagen, og så kommer Pål med et unødvendig, men uskyldig spørsmål og du går i taket. Dette handler ikke om verken sko eller dumme spørsmål, men om at du selv er i dårlig humør og takler små påkjenninger dårlig. Eventuelt ikke takler dem i det hele tatt.

Så, hvordan forklarer Fru Sosialrapport-Perfekt denne morgenen? 😀

Den enkle, men stygge sannheten er at vi har et morgen-problem av tilnærmet Godriske proporsjoner. Gubben er som regel (men langt fra alltid) fleksibel. Jeg skal være på jobb klokka åtte. Å komme seg til barnehagen og levere tar omtrent en halvtime, og deretter bruker jeg 20 minutter til jobb. Fem matpakker skal smøres- jada, de kan smøres kvelden før, men de er mye bedre hvis du smører samme dag-, to småunger skal kles på, tre større- med og uten tilleggsutfordringer- skal dras opp på forskjellige tidspunkter og loses gjennom morgenrutinen. Å dusje og sminke meg selv om morgenen har utgått av programmet for lenge siden, men det er hyggelig å få på seg klær og pusse tenna før man går på jobb. For å få til dette trenger jeg tid.

I permisjon sto jeg opp klokka seks, da jeg begynte å jobbe igjen ble det kvart på seks, og de siste månedene har det vært halv seks. Jeg ofrer gladelig noen minutters søvn for å få en bedre start på dagen, det har alltid vært mitt mantra. Men så kommer rosinen i pølsa: min yngste sønn har innebygget mamma-radar. Hans eldre søster lider av noe av det samme. Resultatet er at det er totalt umulig for meg å snike meg opp uten at en, eller som oftest to, følger etter meg og søvndrukkent vil sitte på mammas fang og kikke på en bok eller Store Maskiner eller noe sånt, og alle forsøk på å bevege seg vekk fra de to kosete småtrollene strander umiddelbart. Så den ekstra halvtimen fører egentlig ikke til noe som helst, annet enn at de små (og den store) står opp for tidlig og blir trøtte på ettermiddagen.

 

Vi har vaklet oss igjennom morgenene, først og fremst etter tanken «Vel, det er ikke stort frokostbord med kokt egg og nylaget kakao, men det er ikke krise heller» (min definisjon av «krise» er i dette tilfellet morgener som blir uttalt lite koselige, preget av kjeft og mas. Og takk og lov, vi er ikke helt der. Antagelig ligger vi midt imellom Det Lykkelige Frokostbordet og familien Bundy). Tanken om en fremtidig permisjon koblet med redusert stilling etterpå, og ikke noe klokkaåtteerdetdeadline-press før de yngste har vokst seg langt mindre arbeidskrevende, har også hjulpet. Dette er en spesielt intens tid, men den varer ikke evig.

Men i dag bikket det litt over, altså. Og for første gang tenkte jeg at vi må gjøre noe- ett eller annet!- med morgenene våre. For her er greia med den dårlige kjeften: det er ikke farlig at det skjer en sjelden gang. At foreldre ikke er roboter, men besitter menneskelige svakheter og må unnskylde oppførsel i etterkant, er ikke umulig å takle for et robust og trygt barn (men jo sartere sjeler, jo større skadepotensial, naturlig nok. Heldigvis er åtteåringen vår av det trygge og harmoniske slaget). Men det bør ikke bli en vane. Det bør ikke bli en av mange vanlige reaksjonsmåter. Det skal og må ikke være slik at barn engster seg for at de voksne skal eksplodere over hva som helst, når som helst, mens de andre dager tar alt på strak arm og er Picture Perfect Pedagoger.

Derfor er det godt å kjenne angeren i magen og vite at dette må jeg ta på alvor. Ikke fordi jeg har gjort ubotelig skade i dag, det var en shitty morgen på en shitty day, og sånt skjer. Vi har fremdeles nok klemmer og kos og latter igjen til at det ikke er noen krise med et feilskjær av og til. Men fordi det bare er andre uka etter juleferien, tidsklemma vil bare stramme seg til- og jeg ikke ha en hverdag der slike morgener kan sprette opp som paddehatter! Definisjonen på idioti er som kjent å gjøre det samme om igjen og om igjen, og forvente et annet resultat. Så her må det handling til!

Morgenproblematikken lar seg ikke løse med et sim-sala-bim. Mitt entusiastiske forslag om å stå opp klokka fem ble møtt med et surt blikk fra Gubben- og jeg er enig, det løser jo ingenting så lenge de små står opp samtidig. Men vi forsøker forskjellige små tiltak, en justering her, noen forebyggende tiltak der, og forhåpentligvis finner vi en eller annen nøkkel til hvordan rutinene skal skli mest mulig problemfritt og minst mulig adrenalindrivende.

… og snart blir det lysere…

Men egg og kakao? Nei, så høye ambisjoner bør jeg ikke ha på ganske mange år ennå! 😉