Ideal vs virkelighet

Med lang fartstid som Julerigger og Adventsfikser for en stadig større gjeng med stadig tettere timeplan, har jeg lagt av meg de høyeste ambisjonene for lengst. Jeg har avfunnet meg med at jula nok vil bli omtrent som i fjor, og at desember ikke er måneden for store planer og hårete mål. Vi er bundet på hender og føtter av alskens julekos, og det viktigste vi gjør i desember er å få til mesteparten av det uten å glemme altfor mange langpannekaker. It’s all good.

Men jeg hadde én kongstanke i år. I tillegg til Standard Jul A/S (kalender, lapp-i-hatt,  julegaver, Love Actually, sende et par julekort altfor sent, juletre, ribbe- helst med rørte tyttebær og ikke jordbærsyltetøy som i fjor-) ville jeg jobbe videre med julebiblioteket i sofaen.

Adventsfølelse på stuebordet når det er eldstemann sin tur til å lese: velbrukt, billig adventsløper fra KID (med enkelte innslag av hundehår og pepperkakesmuler), to lys, og Selma Lagerlöf. Men er det den hele og fulle sannhet, mon tro?

Del 1 var fort gjort. I tillegg til julebøkene jeg kjøpte i fjor, raidet jeg ungenes rom på jakt etter bøker med juletema. På et kvarter hadde samlingen i sofaen vokst med 300%. Alt fra Karsten & Petra til Jostein Gaarder og Astrid Lindgren, det viste seg (ikke overraskende, sånn egentlig) at vi hadde ganske mye stående rundt. Nå har vi en god del lesestoff for flere aldersgrupper, men aller mest for de yngste, noe som bringer meg til…

Del 2. Også fort gjort. Innkjøp av Selma Lagerlöfs fire julefortellinger, pent pakket i en snerten liten eske på Bok & Media i Akersgata. Noe for de litt større, og tok som sagt omtrent 20 minutter.

Del 3. Her strandet prosjektet. For tanken var ikke bare å legge bøkene i sofaen. Det er vel strengt tatt bare de tre yngste som fulle av entusiasme graver rundt etter nye bøker når det passer (og ikke passer). De andre trenger et tupp bak, så planen var opprinnelig å utvide filmsøndagene våre til å inneholde en felles lesetime. I sofaen. Med levende lys og julerøkelse og tjo og hei.

Det er mulig den planen er enklere å implementere hos amerikanske homeschoolere på prærien, rett og slett, når barna er vant til å lese på kommando og mor kan smykke seg med en viss lærer-autoritet som er fullstendig fraværende for min del.

Her strandet prosjektet allerede første søndag i advent. Forslaget om å sette seg til i sofaen for å bedrive felles tvangslesing møtte ikke videre entusiasme. Snarere tomme, uforstående blikk og hodekløing, før tenåringene trakk på de hengslete skuldrene sine og labbet inn på sine respektive rom for å se på Stranger Things på Netflix. De yngste, derimot, omfavnet mors planer med stor glede, og vi leste oss igjennom halve Se Marikken, det snør, mens vi gumlet i oss fruktrestene etter Turbos julekonsert. Etterpå så vi Grinchen, akkompagnert av sandkaker vi fikk av nabo’n som takk for et lånt egg til pensling 🙂

Ni år gammel jente i pysj, samt en storebrorfot foran TV. Og KID-løperen, da.

De særdeles få gangene vi ikke har konsert, kamp, messe eller besøk på en søndag, er det andre ting som står i hodet på dem. En film er maks av hva jeg klarer å tromme sammen et slags fellesskap til.

Men hei. Når kartet ikke passer med terrenget, er det fram med tegnesakene på nytt. Det var kanskje ikke verdens beste idé å gjøre lesingen til en tidsbestemt, obligatorisk greie. Men hva med å la bøkene ligge fremme og…

… vente på en kveld som i kveld, der fjortisen har brukt tiden etter tentamen til å 1) spille på mobilen, 2) glane på barne-TV (omsorgen for småsøsken er den perfekte unnskyldning for så mangt), samtidig som han 3) har planer om å se på fotballkamp og 4) har en time internett på PC’en til gode?

Se, julemirakelet åpenbarer seg: mellomstemann sitter og leser julebok!

Vips hiver jeg alle småsøsken ut av stua, tenner adventslysene og røkelsen, rydder bort legoklossene på bordet og gjør det så julete jeg kan. «Av med skjermen!» sier jeg, og guttungen tør ikke annet enn å adlyde. Jeg roter fram Legenden om julerosene, og kommanderer ham ned i sofaen. «Les!» sier jeg.

Og han leser villig vekk. Jeg mistenker til og med at han koser seg. I en halvtime sitter han helt i ro, helt i fred, uten lyd, uten skjerm, og leser. Etterpå noterer han navn og dato inne i bokomslaget, og legger boka sammen med de tre andre i boksen som skal ligge øverst i bok-bunken hele desember. One julefortelling down, three to go, og han er fornøyd. Han liker jo egentlig å lese, det er bare så mye annet som lokker bestandig.

Slik gikk det til at en ny juletradisjon ble født. Ikke helt som planlagt, men det går som sagt aldri helt som planlagt, og hvis alle tar seg tid til å sitte alene og lese en julefortelling i uka har vi oppnådd noe i år som vi ikke gjorde i fjor.

Og det er plass til mange navn og datoer inne i bokomslaget 🙂

Men akk, når storebror skulle til pers, var det tid for Champions League. Siden denne komboen av ettertenksom julelitteratur og fartsfylt Unitedkamp er særdeles lite fair play for stakkars Selma, la jeg bøkene tilbake i esken. Realistisk forventningsstyring, mor! Vi er bare på 5. desember. Vi har tid.

Julejamring ;)

Advarsel: sutre-alarm. Det ble begått en aldri så liten jinx i forrige innlegg, med lovnader om julefred, juleglede og godt humør. Vi har ikke kommet lenger enn til dag 2 i desember før mor ligger paddeflat og hulkende på gulvet og ønsker den forbaska julestria langt pokkerivold….

Neida, så ille er det ikke. Slett ikke.

Men jule-entusiasmen og «dette har vi jeg da nesten kontroll på»-følelsen har fått seg et solid skudd for baugen, og vi skriver til min store skrekk bare andre desember. Hvordan skal dette gå?

Men ok. Ikke få panikk. Pust med magen, og analyser!

Det som er bra:

Har fått fikset kalender. Helt ferdig, dagen før 1. desember. Det høres kanskje selvsagt ut, men det har hendt i tidligere år at halvparten av lukene har hatt innhold og resten har blitt fylt på underveis. Det er ingen krise, det finnes barn som lider langt verre skjebner (og det var ikke et forsøk på å være morsom), men det gir helt klart en ekstra dæsj spenning når hele kalenderen er ferdig samtidig, særlig for de yngste som får se HELE kalendervidunderet henge der i all sin prakt.

Dessuten er jeg megastolt over kreativiteten min når det gjaldt å få de verste umulighetene fast i kalenderlukene sine. Spisepinner vil aldri vinne noen interiørpris, men de funker!

Andre viktige ting jeg har fikset er blant annet å prøve et kreativt triks for å blokke ut et par feilkjøpte fotballsko (feilkjøp og feilkjøp, hvordan i all verden skal en halvgammal dame vite at Medusae er trangere i størrelsen enn Nemeziz)? Esken hadde minstemann forlengst trashet for å lage båt, det var tilbudsvare, vanskelig å få solgt videre. Så vi prøver å vide dem ut. Funker ikke det, gir jeg dem til sportsklubben Sterling og kjøper nye. Alt annet enn at de blir stående i boden og samle støv. Fotballsko-moten- kitchy navn inkludert- skifter fortere enn målene går baklengs inn hos Viking, så det er ikke akkurat noe poeng å la skoene i størrelse 44 stå og vente på Bison.

 

Jeg har vannet sviblene så de ikke dauer, min stemor og jeg var på oboistens OMK-julekonsert og mormor på åpen dansedag med Ballerinaen, jeg har danset med Turbo og vi var til og med innom bondegårdens åpne juledag der vi bakte noen kakemenn og spiste vafler med iskalde, klissete små fingre (og fireåringen fikk et trøtthetsindusert raserianfall av den særlig høylydte sorten på vei hjem. Rett utenfor inngangen. Bæljet og hylte, og det er i slike situasjoner at jeg er uendelig glad for min manns rynker og mitt eget grånende hår).

Mens det fremdeles hersket idyll, hehe. Men utendørs baking æ’kke bare lett, altså. Damen i den gule vesten hadde som jobb å stå der og varme opp deigklumpene som ble iskalde og ukjevlelige i løpet av to minutter 😉

Det er dessuten en hel masse annet som har skjedd siden siste «Torsdagstanke»- oppsummeringsinnlegg. Jeg begynte på en kladd, men nå er den så gammel at den snart er utdatert, haha. Uansett, nevner i fleng- en fantastisk konsert med Little Steven sammen med moren min. Virkelig artig, og FOR et band! Vi har fått mail om pianokonsert for eldstemann (hurra, det er lenge siden sist!), som ikke kræsjer med noe annet (dobbelt hurra, og bank i bordet!), kaaaanskje-med-140-forbehold noe spennende nytt om Silkeveien, tentamnene er i boks og de fleste er fornøyde, vi har fikset alle julegavene…

Ta-daa! OK, dette er en spøk. Håper jeg, i hvert fall. VI har i det minste fikset vår lille bit av dorulldugnaden til niende klasses skoletur!

Og ikke minst, mormor med sin organiseringsiver og IKEA-kompetanse har laget orden og reda i de barnerommene som hadde behov for slikt. Nå er det så mye lettere for beboerne å holde orden der, og vi har fått rensket opp i en hel masse gammel moro som lå og tok opp plass overalt. Hurra for mormor!

Jeg husket utviklingssamtalen med ballettlæreren i dag, det veier (nesten) opp for fotballforeldremøtet vi glemte på mandag. Vi kunne uansett ikke ha gått, siden en av oss måtte gå på obokonserten.

Vi har også lånt hengeren, og regner med å kunne levere den (tom) tilbake før jul, så vi fjerner de siste restene av snekker- og hageavfall fra inngangspartiet. Det har stått der siden september. Det ER på tide!

Alt i alt går vi inn i desember med en hel masse avkryssede bokser. Særlig med tanke på at fram til 9. november gikk vi rundt med en slags formening om at desember i år var praktisk talt avlyst, siden vi ikke ville være i landet uansett. Å heise seg opp etter nakkehårene etter den beskjeden, og sette i gang med julestria og business as usual likevel, det klapper jeg meg på skuldra for. Likevel sitter jeg altså på en lørdagskveld i desember og sutrer. Hvorfor?

Det som ikke er like bra:

På denne ene lørdagen som ikke var 100% overbooket fra før av, presterte jeg å overbooke meg selv. Lille Bison og jeg skulle på barneteater på Sagene, ut fra en velment tanke om at han ikke får være med på Reisen til julestjernen og han fortjener også en liten happening sammen med mamma. Men tidsskjemaet sprakk- litt min feil fordi jeg var søvndrukken og uoppmerksom etter en post-ballett-cowboystrekk. Litt min manns feil fordi han på vei ut i bilen bare måtte organisere en hel haug med andre ting- og da vi ankom lokalet fire minutter etter start hadde Bison sovnet, stakkars. Bortkastet tid og bortkastede penger, skuffet gutt og skuffet, mislykket mamma.

Følelsen av å aldri, aldri, aldri komme noe i nærheten av i mål med huslige sysler, fordi den lille rest-energien som er mellom jobb og barn blir brukt på å bare ta det aller nødvendigste.

Dårlig samvittighet over mennesker jeg skulle besøkt. Virkelig dårlig samvittighet, så dette punktet må prioriteres opp.

Resten av desember er ikke bare travel, det er tidvis et mareritt. Jeg bruker nå helt ekstremt mye tankekraft og energi på oboisten, noe jeg en vakker dag (kanskje i jule»ferien», ha ha bloody ha. Ja, jeg er skammelig klar over den passiv-aggressive bruken av fnutter her, men jeg har nettopp blitt pålagt ekstra vertinneplikter på selveste julaften) skal forklare nærmere rett og slett fordi det er et interessant fenomen som er verdt en forklaring. Jeg veit jeg alltid sier at jeg skal komme tilbake til ting og sjelden gjør det :(Men akkurat her må jeg til pers før eller siden, og formulere hvorfor akkurat denne biten av hverdagslogistikken får ta en så fremtredende og nesten umulig plass.

G16 er nå historie, og G18 har bestemt seg for å ikke ha foreldre i den lukkede gruppa. På sett og vis skjønner jeg dem godt. De er nesten voksne og har ofte god kontroll selv. På den annen side gir det deg følelsen av å leve med en evig joker i logistikkplanleggingen, siden den jevne 17-åring ikke helt ser problemet med at det «kanskje» er kamp når vi har planlagt å besøke bestemor eller skal på konsert.

Neste helg er av typen som gir deg akutt vondt i magen, og for min del går det over i en uke der jeg vikarierer for en kollega, noe som vil si konstant høye skulrde og at uka etterpå går med til å få gjort alt av mitt eget arbeid jeg ikke rakk uka før. O glede.

Nevnte jeg at jeg er syk? Måtte gå hjem fra jobben i går- dog ikke uten å tatt en lang omvei for å hente instrumentet til Turbo på ett sted og vinterskoene til eldstesønnen på et annet, mama is as mamastuff does– og har hodepine og feber. Forhåpentligvis er det ikke smittsomt, ellers risikerer vi å smitte alle med sjokoladekaken som må bakes til Turbos julekonsert i morgen, der vi skal løpe innom en bursdag på vei hjem mens oboisten må forte seg til seminar (som jeg sa ja til uten å tenke på at han allerede var satt opp på speidernes julegrantenning samtidig. Søren klype. Jeg er streng der, vi prioriterer alltid det vi har sagt ja til først. Men det forsvant totalt ut av hodet mitt, selv om den stygge adventsgrisen med tre bein prøvde å fortelle meg at det var julegrantenning første søndag i desember. Jeg var vel så stressa at jeg ikke hørte etter)

Mannen min. Ikke noe galt med mannen min, han gjør som han alltid gjør: kjører og henter, kjører og henter, lager middag og kjører og henter. Resten av tiden tilbringer han bak dataskjermen, mer eller mindre hele døgnet, imponerende uberørt av trøtte småbarn eller oppvask på benken. Dette skyldes verken latskap eller ondskap fra hans side, bless him, jobben har lesset på med møter og workshops før jul og han er fremdeles ganske fersk i rollen. Dette er virkelig ikke hans feil, han gjør det han er nødt til å gjøre, og det vet jeg. Men neste uke må han tilbringe noen dager i Grimstad, av alle steder, og selv om jeg til vanlig ikke har noe imot å styre skuta alene kjenner jeg litt på den sure kjerringfølelsen av at han Jobber Med Viktige Ting, og resten får bare ordne seg selv (aka ordnes av kona). I disse dager er «resten» i overkant mye.

Uke 26! Uke 26 tegner allerede til å bli et problem, og jeg vet ikke hvordan jeg skal løse det. Jepp, jeg vet at det er i juni. Og der… ser vi at perspektivet begynner å bli borte, stress-symptomet over alle stress-symptomer, for det har ingenting for seg å blande alle bekymringer, store og små, fjerne og akutte, viktige og lite viktige, i en eneste stor bolle og være like stressa over alt sammen. Vekk med uke 26, over på det som er her og nå:

Dette skjer når du vasker hvite skjorter og ballettstrømpebukser samtidig.

Det er mulig løsningen på denne misèren er like vanskelig som den er genial: slå av maskinen, gå og legge seg, starte på ny frisk i morgen. For selv jeg ser at det står mer over streken enn under streken. Og lang erfaring tilsier at det meste lar seg løse.

Det ordner seg, det ordner seg. Det ordnet seg i fjor, og i 2015, og i 2014. En dag av gangen, og plutselig ramler hele den stappmette familien ut av døra på Hai Café etter skolens julesangaften, noe som for alvor markerer startskuddet på juleferien.

Subsidiært kan jeg alltids prøve å muntre meg selv opp med bilde av et esel, siden det snart er jul!

Er det noen som vet hvorfor man tar slike bilder? Jeg har sikkert hundrevis, og er neppe alene om det. Meningsløse, litt ufokuserte, uskarpe og dårlig komponerte bilder av helt vanlige dyr som du kan finne et godt bilde av i et hvilket som helst oppslagsverk. Det får bli en filosofisk nøtt for en annen dag.

God lørdag til dere som er innom, og ikke minst god første adventssøndag i morgen. Med eller uten alle lysene på plass og krans på døra (vår har, passende nok, blåst ned i løpet av dagen. Er det rart jeg føler verden er imot meg? 😀 )

Årets heftigste par-tay!

You gotta fight! *bam! bam!*

For your right! *ba-ba-ba-ba-bam!*

To paaarty! To paaaaarty!

************

Vi sitter vaglet ytterst ved bordenden, med hendene «tilfeldig liggende» på veskene våre for å unngå stjålne mobiler og forsvunne lommebøker. Hodene  er stukket sammen over bordplaten for å forsøke å snakke gjennom det øredøvende lydnivået. En kortvokst, sjanglende og åpenbart beruset person snubler forbi oss og heller innholdet i glasset sitt nedover ryggen på min nyvaskede boblejakke. Fy søren, jeg blir oppgitt, men vet bedre enn å forsøke å snakke til mennesker i en slik tilstand. Det ender som regel med blind vold.

Vi har vært her i under en time. Vi har allerede sminke rennende nedover kinnene og kronisk øresus.

— Du? hvisker hun konspiratorisk.

— Vi skal ikke bare ringe inn til jobben i morgen og si at vi er syke, da?

Jeg blunker tilbake.

— Hvorfor ikke. Det er ingen her som er i form til å gå på jobben i morgen uansett. Ikke for å faktisk gjøre noe, i alle fall.

— Årets villeste party, uten tvil. Jeg er helt svett.

Anledningen gir seg selv: det er barnehagens årlige juletrefest. Av juridiske hensyn bør jeg kanskje påpeke at den tidligere nevnte kortvokste personen, ikke var beruset, men bare høy på sukker. Akkurat som de 80 andre barna, og muligens også enkelte foreldre.

Utsikt fra gangen og inn i kantina når NISSEEEEEN har kommet.

Vi kom tidlig, før det ble kaos. En eller annen kreativ sjel fant ut av man kunne pynte med servietter med non-stop på for mange år siden, og det har blitt videreført. Jeg er så langt fra sukkernazi som det går an å komme, antagelig på grensen til sløv, men som nåværende og forhenværende mor til ganske små barn må jeg innrømme at jeg ikke er overbegeistret for den praksisen der.

Et rødt inferno i 120 foran det kommunalt pyntede juletreet. Ikke for å tråkke Oslo kommune på tærne, men jeg synes det er et ganske beskrivende uttrykk!

Juletrefest. Ekte juletrefest! Komplett med kjedelig videregående skole-kantine (check!), et halvvissent juletre pyntet i typisk kommunal stil (les: nesten ikkeno’), pølser med lompe og store mengder langpannesjokoladekake. Komplett med gang rundt juletreet, loddsalg og ikke minst: nisse! For nissen kommer, bare barna roper høyt nok! Han deler ut godteposer. Hvor spennende godteposene er varierer fra år til år, merkelig nok i en slags harmoni med hvor stort og aktivt styret i det sittende FAU er. I år var nissen av det sunne slaget, men han hadde tatt seg bryet med å plukke ut nissegodteri (en nisseseigmann og to skumnisser) til å holde klementinen og rosinene med selskap. Ett år mener jeg å huske at godteposene var dekorerte, men da hadde nissen/FAU-lederen nissepermisjon/mammapermisjon hjemme med en liten… gnom, så det året er ikke helt representativt.

Hva gjør vi på juletrefest?

Vi spiser, selvsagt. Vi går rundt juletreet, noe som er morsomt for alle andre enn de aller minste. Turbo for eksempel, var helt med, kunne alle sangene, og gikk/hoppet/spratt rundt treet sammen med bestevenninna si, begge to i røde kjoler og med røde, hektiske, lykkelige små bollekinn.

Gang rundt juletreet (med flest mulig rumper, færrest mulig fjes, og ingen identifiserbare barn).

Etter første bordsetning, men før loddtrekningen.

Vi selger lodd (skikkelig kult å være loddselger for de «store» barna), og kjøper lodd (skikkelig kult for de av oss med trøtte småunger som må vente på loddtrekningen), og så er det tid for det klassiske oppropet «Er det en far med skikkelig sterk stemme her?», og grønn F29 vinner et puslespill og rosa B52 vinner en vannpistol.

Mest av alt, så løper vi. Eller, ikke vi, men de små. De løper, og løper, og løper. Ut i gangen, ned i kantina via rullestolrampen, opp trappa ut i gangen igjen, og rundt og rundt og rundt. En og annen villbasse (som for eksempel min sønn, samma hvem av dem, de har alle vært der), tar en avstikker inn på kjøkkenet eller opp i andre etasje og etterlater sine foresatte i vill panikk.

Og så skifter vi bleier liggende på gulvet inne på et skoletoalett som heldigvis er av det rene og pene slaget, og sparker oss selv bak fordi vi for en gangs skyld IKKE har en hundepose liggende i lomma. Stinkety-stink.

Lyd.

Bråk.

Hvinende, hoiende, løpende unger.

Fedre som balanserer tre pølser (to uten sennep, en med) i den ene hånden og fire plastkopper saft i den andre, og snubler over en treåring som kommer løpende inn fra venstre.  Mødre som tar bilde med iPhonen sin av ballerinaprinsessefrostjulejentene sine foran det stusslige juletreet. Fire unger som skriker, fem som hyler av latter, seks som vil ha mer pølse og sju som gnåler Når kommer nisseeeen, mamma?

I love it. Det har sin helt egne sjarm, som overgår det meste annet. Det er pur lykke, i sin aller reneste og mest bråkete form.

Hva fikk du av nissen, Turbo?

Noen som vil ha restene av kaka mi? Tenkte meg det. Ikke jeg heller!

(men vi fikk med oss langpanna hjem, krøss i taket)

Når det er sagt, holder det lenge med to timer en gang i året. Og før mammaen på den andre bordet stiller seg i den eviglange kaffekøen for å forsøksvis holde oss gående den siste halvtimen, nikker hun ettertenksomt og rope-hvisker:

— Jo’a, jeg kan jo si jeg har migrene. Det er seriøst ikke langt fra sannheten.