… og heisann, 2018. Que pasa?

2. januar, og mor sitter trygt plantet i sofaen, kun iført morgenkåpe, og ser ut på dette:

De kaotiske restene av en veldig hyggelig julefeiring. 🙂

Det finnes ikke noen mer hverdagslig dag i året, ikke en dag som så til de grader skriker ut at vi må sale på hesten og sparke i gang systemet, som 2. januar. Det er den ultimate blåmandagen, selv på en tirsdag. Skole og kulturskole starter også året med et smell, Bison har sitt første sangkurstime i dag og tre av ungene har spilletimer. Fotballen starter på torsdag. Det er vel egentlig bare dansingen som lar vente på seg dette året, de har ikke oppstart før i uke 3. Men ellers er det business as usual på de aller fleste fronter fra og med i dag.

Bortsett fra for meg. Jeg har pig out day i dag. En dag for å få være i fred, for å få puste litt, henge rundt og gjøre ingenting. Selvsagt er det mye jeg kunne ha gjort. Det er bare å gå inn i et hvilket som helst rom i huset, så ligger støvdotter eller vasketøy eller barnåler og skriker etter å bli tatt hånd om. Men i dag overhører jeg dem. Dette er mors lille hellige stund, noen få timer uten baluba, fiolingnikking, fulle t-banevogner, jobbtelefoner eller Stigespill, en liten forsikring mot å miste forstanden i denne alltid travle tilværelsen. Jeg var lur som la inn en slik dag mellom juleferien og starten på året. Det er nødvendig å trekke pusten litt, kjøpe en ny aktivitetskalender og tenke hmm, hva skjer nå?

2018 ligger blankt og løfterikt foran oss, men krydret med mange, store spørsmålstegn. Det aller største handler selvsagt om Silkeveien. Og har jeg ett håp for 2018, så må det være å få denne prosessen i boks, ferdig, finito. Jeg har sikkert tjatet om det før, men det er slitsomt å leve i en evigvarende «hva, hvis, når»-fase, der alt er så uavklart. Både med tanke på jobb, og alt det praktiske rundt en reise og et nytt familiemedlem som vil trenge annen oppfølging enn det vi har vært vant med. Men også privat. Jeg savner å vite at dette er familien vår, dette er det vi har, dette er det vi kan jobbe ut fra, og så kan vi legge planer utfra det. Så jeg krysser virkelig fingrene for at når jeg sitter her 2. januar 2019, så er alt dette ferdig og familien komplett.

Det er andre spørsmålstegn også. Vi har et barn som gjør seg ferdig på videregående, med tilhørende eksamensperiode og søkeprosess mot fremtidige studier. Vi har en førsteårs-vgs-elev som vurderer utveksling, eller kanskje ikke, eller kanskje likevel. Oboisten får et år som er like krevende som høsten i fjor, nå skal han søke fullt opptak i Unge Talenter, og så var det en viss skolegang som heller ikke skulle lide så mye under dette, var det ikke? Dette semesteret er ikke tiden for å ligge på latsiden, verken for avkommet eller deres foreldre. Dessuten har vi en konfirmasjon oppi her et sted, hvis han da ikke må dumpe på grunn av alt det musikalske fraværet… :-/

Jobb. Jobb er et katastrofeområde for seg selv, haha (hvis noen av mine kolleger er innom her, så les dette utsagnet med snille briller. Jeg er jo, som kjent, veldig glad i jobben min, men jeg får litt frysninger av det halvåret som ligger foran oss akkurat nå, og det er jeg neppe alene om). Vi skal altså flytte, bytte datasystem og ha hovedforhandlinger i løpet av noen få vårmåneder. Hva kan gå galt, liksom? Antagelig ingenting, for arbeidsplassen min består av folk som har en utrolig evne til å få ting til å ordne seg. Vi lander alltid på beina. Men det er ikke uten sommerfugler jeg går inn i vårhalvåret 2018.

Gubben går inn i 2018 med tilsvarende sommerfugler, men det er mest på det personlige jobbplanet. Ny stilling og nye muligheter, forhåpentligvis får han satt seg skikkelig i rollen sin og slipper å bruke fullt så mye tid på å lese seg opp og snekre presentasjoner og workshops. På planen står allerede en tur til Seattle i slutten av januar, konemor unner ham virkelig en skikkelig nerdetur med alt tilbehør, men hadde innerst inne satt pris på om den ikke var plassert i årets kaldeste, mørkeste og tyngste måned. Men men. Det skal nok ordne seg.

Vi begynte 2. januar med stjerneskudd, da, så det er ikke optimismen og entusiasmen det står på!

Ellers? Vi avsluttet 2017 på oppadgående trend. Fjoråret var på mange måter det året ting snudde for alvor. Fra å være mye bakpå og alltid på etterskudd, har vi snudd båten og kommet oss ajour med det meste. Det gjenstår fremdeles en god del nødvendig oppussing, men at vi fikk tatt takrennene og taket var en stor lettelse. Neste punkt på lista er enten det hvite badet, eller en ombygging av underetasjen så vi får ett rom til. Det skjer ikke noe på den fronten før nærmere sommeren, i hvert fall, men da må vi sette oss ned og finne ut hva som er viktigst. Men ellers kan vi fornøyd konstatere at hverdagen, det praktiske, det økonomiske, er der det skal være, og vi må bare fortsette i samme tralten, så blir 2018 et bra år også sånn sett.

Aller første punkt på denne planen er å pakke vekk jula skikkelig, ikke bare ta de nærmeste boksene og stappe alt oppi. Én boks til advent, til julebøkene mine (for nå skal de vekk, sees igjen i desember), gardiner og duker og slikt, en egen boks til den flotte nissesamlingen som ble utvidet med flere skatter fra barnehagen i år, en annen til all juletrepynten. Ordning och reda. Kontrollert nedpakking, så oppakkinga blir lettere til neste gang. Sånne ting høres så selvsagt ut, men det har vært veldig mange kjappe løsninger hos oss, på grunn av tidsmangel og konstant småstressa foreldre. Desto deiligere å se at livet begynner å sette seg, at vi stort sett har kontroll også på de små tingene som til sammen utgjør en hel del.

Ja, og så skal vi gjøre én møbelinvestering: vi skal kjøpe nytt stuebord. Det vi har er nå så morkent og lealaust og flekkete at det må på dynga (tips: SOLIDE bord med barn i hus. Ikke fancy, lekkert og skjørt). To be continued! #interiørbloggerwannabe

Minner fra jula nr. 1: julebadeskum fra Lush, og små, glade badeengler.

Juleminner, del 2: dessertrester etter nyttårsaften, dagen derpå.

Juleminner, del 3: Nå er jula snart over. Og godt er det. Vi har hatt en akkurat så rolig og avslappende jul som vi trengte, men en drøy uke holder. Særlig for de minste. Juleferien er markant annerledes enn sommerferien ene og alene på grunn av været. Kanskje det hadde vært annerledes hvis vi var en sånn «ut på skitur hver dag»- familie, men vi er ikke det. Dessuten har det for det meste vært is, regn og generelt ufyselig vær. De små trenger nok hverdagen sin igjen nå, ja!

Aktivitetene fortsetter på samme linje som før jul. Det eneste lyspunktet var at Turbo er gammel nok til å gå på lørdagsballett samtidig som Ballerinaen. Før jul hadde vi Turbo fra 10-11, så begynte Ballerinaen klokka 12. Nå begynner begge jentene klokka 12…

… så da benytter mor sjansen til å melde på Bison klokka 10! 😀 Stupid is as stupid does. Men han har fått være med et par ganger, og han koser seg så veldig med dansing når det er på et mer aldersadekvat nivå. Han hopper og turner og rister seg skikkelig løs, så hvorfor ikke? Han får brent av energi på lørdagene, vi får hyggelig tid sammen. Dessuten er det ikke rettferdig at han skal bli salderingspost på grunn av travle eldre søsken. Jeg står for valget, selv om Gubben rister smilende på hodet og lurer på hvorfor kona er allergisk mot fridager.

Likevel blir det lettere med aktivitetene etterhvert også. Når det blir lysere, kan niåringen- som straks er tiåring- reise mer selv og vi trenger ikke kjøre og hente fullt så mye. Mindre henting blir det også med større barn, når temperaturen blir varmere og kveldene lysere. Jeg henter villig vekk en fotballspiller som har trent utendørs i to timer i sludd og januarmørke, å fryse er ikke moro selv om du har blitt 17. Når januar har blitt til april og gutta rusler sammen mot bussen etter trening mens de ler og slafser kebab, er jeg overflødig også som taxisjåfør. Når dagene blir lysere blir fiolinpendlingen med småtrøtt fireåring noe annet enn det de er nå. Jeg gleder meg allerede.

Nyttårsforsetter? Dårlig med det. Det hender jeg har prøvd meg, men det går stort sett fløyten. Et slags mantra for 2018, da, Elizabeth Foss-style?

Ikke egentlig. Jeg liker for så vidt tanken om et utvalgt ord for det kommende året, men det eneste som er sikkert med 2018 er at det er usikkert. «Usikkerhet» i store bokstaver på peishylla er liksom ikke det beste budskapet, føler jeg.

Hmm. Fellesskap? Glede?

Fokus. Fokus er et bra ord, og jeg tror det er helt sentralt for oss i året som kommer, både sammen og hver for oss. 2018 ligger foran oss med en million baller i lufta, det gjelder å holde fokus. Samtidig er Glede også fint, fordi det er en påminnelse som kan være god å ha på lange, krevende dager eller i nervepirrende eksamensperioder. Antagelig kan jeg bare bestemme meg for å «tenke på det», og vips så er det februar og uansett for sent å gjøre noe med det (Utsettelse ville sånn sett vært passende ord for meg og peishylla mi, men det får være måte på ironi).

First things first, også i 2018. Det er på tide å bake brød og stikke ut for Bisons aller første sangkurstime, og vaske pentøyet før barnehagens juletrefest på torsdag. Jeg ønsker alle som måtte stikke innom en riktig god start på 2018, og ikke minst en enda bedre fortsettelse. Måtte det komme mye bra i alle retninger! 😀

Opp-ned-jula

Det var den jula ting gikk litt sånn på halv tolv.

Ikke i den forstand at ting ikke ble gjort. Men de ble gjort hulter til bulter, opp ned og i stikk motsatt rekkefølge av hva det skal.

Så gjør vi så når vi baker til jul i juleferien…

Vi skriver 3. juledag, og NÅ er huset rent til jul. I går bakte jeg og de store jentene berlinerkranser. I forgårs så vi på Love Actually. Samme dag- første juledag- fikk far ånden over seg og dro ut alt fra de høyeste kjøkkenskapene og begynte å kaste og sortere. Etter å ha bodd i dette huset siden 2009 har jeg nå innsett at esker med Corn Flakes og Havrefras slett ikke trenger å stå ute på kjøkkenbenken, fordi det faktisk er plass i skapet over mikrobølgeovnen, så lenge det ikke er fullt av gamle papptallerkener og bursdagshatter og en karaffel vi aldri bruker og en termos uten lokk og en kaketine uten bunn og alt slags annet ræl. Vi har hatt plass hele tiden. Hvem skulle ha trodd dét?!

I morgen har vi ingen planer. Skal se jeg tar vinduene, nå som resten av huset er så rent.

… og vi skal bygge tårn…

… og male silketørkle.

Ja, og feire en bursdag, da!

Så ja. Alt dette skal jo normalt sett gjøres før jul. Men sannheten er at i år hadde vi ikke tid til å gjøre juleting før vi faktisk fikk juleferie. Den gode nyheten er at det er like koselig å bake julekaker i romjula, og Love Actually er like genial 2. juledag (kommentar fra eldstesønnen: «Dette må være den best regisserte filmen i historien. Det er ikke én eneste scene som er et dødpunkt!» og han har rett. Det er vel derfor vi og halve resten av Norge gidder å se den igjen og igjen, selv om alle kan alle replikkene utenat).

Julaften var fin. Svoren var som alltid sprø, Gubben er til å stole på der. Det grelle juleserviset mitt med Disneyfigurer (det er så kitsch at det er morsomt, men det ble kjøpt med tanke på at vi totalt sett vil feire jul med hjemmeboende barn 35-40 ÅR og da var Disney det opplagte valget. Jeg står for det!) var på bordet, og alle var i finstasen (unntatt yngstemann, men han hadde i det minste på seg truse. Noe som er anstrengende nok for en liten kar som synes det er aller best å springe naken rundt). Gaveutdelingen forløp i relativt rolige former. Gavehaugen var stor, men ikke for stor, det var ikke slik at de mistet oversikten. Alle fikk flotte gaver, men ble også glade for boxere (med og uten minions og dinosaurer eller fancy logo) og bøker. Det var godt å se at de ble oppriktig takknemlige og rørt, alle som en (igjen med et unntak for minstemann, men han viser sin glede på andre måter, som for eksempel ved flittig bruk dagen derpå).

Den eneste lille negative hendelsen på julaften var at jeg spiste altfor mye ribbe og fruktsalat, noe jeg fikk svi for da jeg skulle synge i midnattsmessen etterpå. Det er en fordel å ha plass til å puste når du skal synge 😉

Første dag var vi på gravrunde, i dag hadde vi julebesøk av min venninne og hennes mann, og andre dag tok Gubben med seg de tre yngste på Leos Lekeland mens jeg igjen hadde sangtjeneste (og endte opp i en eksklusiv kvartett på toppen av hylla, skrekk og gru). Et klokt valg, tatt i betraktning av at det regnet og bakken var dekket av 6-7 centimeter klissete slaps.

Kliss klass på vei til 2. dagsmesse 🙁 Både sko og jakke ble gjennomvåte.

Noen kamper er så spennende at det faktisk ikke går an å sitte. Boxing Day!

Ellers… litt fotball. Litt daffing. Noen runder brettspill av ymse slag. Julebad til alle døgnets tider, med boblesnømenn kjøpt på Lush eller juleduft-skumbad fra Body Shop. En og annen ettermiddagslur- eller formiddagslur. Og som sagt- aktiviteter vi skulle ha gjort for lenge siden, men nå kan ta oss tid til med lave skuldre. Uten stress. Uten tanke på hva vi skal rekke. Tid til å bare henge sammen, alle sammen, uten at noen mangler eller står på spranget et annet sted (eldstejenta har jobbet hver dag, men vaktene er heldigvis korte, det er mye igjen av dagen når hun er ferdig). Store gutter som ser på actionfilm i sofaen. Nybadede småttiser i splitter nye pysjamaser, som vil leke bare litt til med de nye klossene sine før sengetid.

Denne jula ble litt opp ned, men jeg har gått gjennom den med en dyp følelse av takknemlighet. Det er ingen selvfølge, og jeg tar det ikke for gitt. Og etter den høsten vi har hatt, var dette akkurat det vi trengte.

Oh my love we’ve had our share of tears
Oh my friend we’ve had our hopes and fears
Oh my friends it’s been a long hard year
But now it’s Christmas
Yes its Christmas
Thank God it’s Christmas

 

… og det er akkurat sånn det er i år. På halv tolv er helt greit. Men guri, så etterlengtet det var!

 

Utsikt til kaffekopp og Olaug Nilssen fra sofakroken… i akkurat fire minutter ,før noen ropte «Mamma jeg er feeeerdig!». Men det er en start!

Kort rapport- og god jul!

Lille julaften, og dempede kommentator-rop lyder fra stua. Tre barn ligger i sengene sine og sover de utålmodiges søvn, siste natten før julaften. To gutter sitter foran TV og ser Manchester United spille, sammen med sin far (og bikkja, som er fars trofaste følgesvenn slæsj klistremerke). Ett stykk stor jente ligger i badekaret slik jeg selv gjorde bare for en halvtime siden.

Juletreet står i stua. Juleblomstene på bordet. Røkelsen brenner og forventningen ligger tung. Stjerner her og svibler der, bokser med jackfruit og lychee står i stabler under kjøkkenbenken og venter på å bli hakket opp til fruktsalat i morgen.

Så langt, så vel.

Men er vi klare til jul, sånn klare som jeg mener vi egentlig burde være og som vi ofte er?

Lille julaften 2017. Panikk-pakking av julegaver- her en sammenleggbar kløpinne fra The Terrible Two til oldemor (ganske fornøyd med den). Jeg tror ikke vi har panikkpakket så mye, så sent, noen gang før.

 

Strengt tatt er vi ikke det. Det er mye som mangler her, som jeg har hatt på stell i tidligere år. Det er ikke så ryddig og rent, for det første. Ting ligger i stabler på databordet i stua, på vaskerommet tårner ting seg opp, kjøkkenet er et sorgens kapittel. Vi har hatt en ekstra runde innkjøp på lille julaften (Gubben var en helt i dag, han kjørte en lang løype fra det ene stedet til det andre til det tredje og det fjerde, uten å klage), noe vi ikke pleier å ha. Vinduene i stua har tydelige fingermerker.

Jeg har alltid rene vinduer til jul. Jeg er ingen julenazi som vasker inni skuffer og skap, så langt derifra, men vinduene skal være rene før julegardinene henges opp.

Ikke i år. Mine tidligere tiders strenge «det blir ikke noe juletre før vi har xxx/yyy/zzz/annet husarbeid» har rett og slett utgått i år. Skulle jeg fulgt min egne regel slavisk og sagt at vi ikke pynter til jul før det er ryddig og rent nok, ville det faktisk ikke blitt noen jul i år. Med det tidsskjemaet vi har hatt ville det ikke blitt rent nok før langt uti januar, og da er jo noe av sjarmen borte (for ikke å snakke om at da er vi i gang igjen, med øvelser og konserter og hele kostebinderiet, og likevel ikke har tid).

I bilen på vei hjem tenkte jeg likevel at vi har alt på stell. Smak litt på den setningen, i lys av beskrivelsen over. Vi har alt på stell.

Kort recap av de siste 24 timene: jeg løp til jobb, skulle ha halv dag, var nesten ferdig da vi ble innkalt til felles julegaveutdeling i resepsjonen (aldri hatt det før, og det tok 20 verdifulle minutter) og dataen hengte seg de 20 siste. Med halvgjort arbeid og dårlig smak i munnen løper jeg ut igjen- og dropper dermed en kjær kollegas avskjedslunsj, men billettene var bestilt i august!- og går på Nøtteknekkeren sammen med Ballerinaen. Når forestillingen, som var knallgod (og du veit du er sliten når du blir rørt til tårer av en skala, men det er antagelig en av de vakreste skalaene i verden og mer om det en annen gang…) var ferdig og jentungen plassert på bussen mot Hønefoss, måtte jeg forte meg hjem for å hente korkappen min. Jeg hadde fantasert om et varmt bad og stemmeøvelser, men klokka var mye og jeg måtte mer eller mindre snu i døra for oppvarming og konsert. Ferdig med ganske greit utført konsert klokka kvart over åtte, ut på den årlige middagen med familien, hjemme igjen klokka ti, kollapser i seng kvarteret etter.

Et bilde av jenta mi- eller strengt tatt et bilde av det fantastiske bygget. Operaen er virkelig verdt hver krone. Forestillingen var også fantastisk, og det er ikke før vi fikk en ny oppsetning at jeg så hvor utdatert den gamle var 😉 Men et hjertesukk: hvorfor, hvorfor, hvorfor tror mange foreldre at det er en smart idé å ta med seg tre-fireåringer på ballett?! Hjertet mitt sank for hver gang en unge hyyyylte og faren dro den gjennom hele benkeraden for så å kjefte irritert utenfor døra (som ikke er lydisolert). Med forbehold om at jeg ikke kjenner detaljene i konkrete situasjoner: det er så innmari mye mer behagelig for alle, ikke minst barna, om de er store nok til å få noe ut av det. Hva nå enn «det» måtte være, i dette tilfellet ballett. Det er sjelden jeg legger breisida til og briefer med erfaring, men akkurat på dette punktet gjør jeg det. Hvis du er i tvil, så vent. Det kommer alltids nye sjanser, med større mulighet for en god opplevelse.

Kor-selfie. Drakten er faktisk ikke så verst kledelig (og lukter blomstereng, siden jeg tigget meg om å få den hjem til vask før Lessons and Carols).

Sov til halv åtte i dag (!! !!!) etter å ha våknet kvart på seks som vanlig og forundret konstatert at Gubben lå på den andre siden av en tom flate, = madrass-plass som pleier å være okkupert av Turbo, Bison, eller begge deler. Deretter en times koping i stua, etterfulgt av gavepakking og avstands-dirigering av Gubbe på shopping. Så dro vi til min mor, stefar og stesøster for den årlige lysedyppings-seansen. Vi spiste grøt, drakk gløgg, hadde allsang til Pentatonix og koste oss. Min bestemor og onkel stakk innom, vi utvekslet julegaver, min mor fortalte hvordan de små hadde hatt det på overnatting (artig tur i skogen for å se etter nissen, topp tur til svømmehallen, de hadde sovet hele natta- *kommentar sensurert*- og treåringen hadde savnet mamma veeeldig).

Hvor, i dette programmet, passer «vindusvask»? En sårt tiltrengt sådan, når sant skal sies. To småunger, en tenåring med ADHD, og en hund er en kombinasjon som er døden for gulv-til-tak-vinduer, som er det vi har i stua.

Men vi har alt på stell. Vi har faktisk det.

Kommentaren falt fra min mor, da vi satt i den smakfulle og ryddige stua og var i ferd med å knuse glasuren på hennes engelske Christmas cake (av den typen som er spiselig i inntil åtte år). «Det var nesten det verste ved å være lærer», sa hun. «Dagene før juleferien, da nesten alle elevene gledet seg til jul, og så var det alltid noen som ikke gjorde det. Det var alltid noen i en klasse. Det var en, eller to, eller tre. Noen ganger var det alvorlig, andre ganger ikke, men poenget er at det alltid var noen som mistet glansen når de andre fortalte om forventningene sine. Du kunne se det på dem. Og det var tungt å se.»

Og sånn er det jo. Noen gleder seg ikke til jul, noen gruer seg til jul (det er en forskjell der). Det kan være så mangt. En vanskelig skilsmisse. Et plutselig dødsfall. Dårlig økonomi. Sykdom. Iskald stemning, eller høylydt krangling.

Eldstejenta jobbet i går, jobbet i dag, og jobber til og med noen timer i morgen. For de som ikke har fått det med seg, er jobben hennes å dra til sykehjem og rett og slett være der. Hun snakker med gamlingene, spiller spill, underholder, hører på historier om gamle dager, lakker 90 år gamle negler eller trøster de som er dårlige, syke, ensomme eller bare lei av livet. Etterspørselen var ekstra høy på julaften. ‘Nuff said.

Jeg går inn i jula med skitne vinduer og hodet høyt hevet, for jeg vet at i mitt bitte lille kongerike gleder alle seg til jul. Det ble som det ble, på halv tolv, og jeg håper at det blir litt mindre stress og litt mer kontroll (og renere hus) til neste år.

Men, med fare for å synke ned i klisjéene, vi har det viktigste. Vi har hverandre. I fjor manglet eldstejenta, som hadde en crappy julaften i Brighton, hvor det eneste positive var at hun fikk se byen Brighton- resten var bare sorgen. Vi har det hyggelig, vi har gaver til alle og vi gleder oss til jul (Gubben får alltid sprø svor).

Vi har ingenting å klage over, og jula 2017 er nå. Det er nå det er oss, til neste år er vi kanskje en person mindre- eller en person mer. Det gjenstår å se. Men akkurat nå er det , og det skal vi nyte. Støv under sofaen eller ei.

Til de helter som måtte svinge innom på lille julaften, og alle andre: en riktig god og fredfull jul ønskes dere. Det er neppe noe poeng å lete etter innlegg før 2. juledag tidligst, men inntil da: en supergod jul til hver og en!

Siste tur hjem fra barnehagen, torsdag. My hood. Huset vårt er sånn ca midt i bildet her. Jeg leste i en avis- tror det var Aftenposten- at hvis du bor i Skandinavia og eier ditt eget hus, er du blant de rikeste 1% i verden. Huslån eller ei. Vi er så himla langt fra Petter Stodalen eller Olav Thon som du kan få det, men i verdenssammenheng er vi rett og slett fantastisk priviligerte som ikke bare kan gi barna julegaver, men også se dem vokse opp.