Dag 3

Dagens lille øyeblikk er dette:

I fullt trav oppover Akersgata, en søndagsmorgen i juli. Ikke akkurat plagsomt mye folk! Men sola varmer i ryggen og skrittene er lette, jeg gleder meg til kortjeneste i dag.

Mitt forhold til koret følger også en slags årsrytme. I august kommer jeg til å lengte desperat etter den første øvelsen. Før sommeren gleder jeg meg bare til å bli ferdig 😉

I tillegg til øvelse hver tirsdag har vi kortjeneste tredjehver søndag (ikke i sommerferien, selvsagt). Denne tredelingen er en ordning som ble innført først i fjor, og det er kanskje unødvendig å si at jeg elsker den. En markant forbedring fra det tidligere «kom hvis du kan, og si helst i fra»-opplegget vi hadde før. Da møtte jeg nesten hver søndag og hadde dårlig samvittighet de resterende. Hver tredje søndag er mye lettere å forholde seg til, og man kan alltids bytte hvis det ikke passer. I tillegg kommer det ymse andre ting, konserter, jul (stønn), påske (dobbeltstønn) og diverse konfirmasjoner og sånt. Selv om det er helt OK å ikke være med på alt, kan det til tider bli i overkant mye. Så da Mozartkonserten var ferdig for tre uker siden, var det IKKE frivillig sommertjeneste som sto øverst i boka. Jeg tok meg fri med god samvittighet og tenkte at dette fikser noen andre.

Men i dag er jeg glad for at jeg etterkom organistens bønn om flere sangere akkurat denne søndagen. For selv om det å synge i messe er noe helt annet enn å være i messe (de mer garvede koristene klarer sikkert å skifte oppmerksomhet på et blunk, vi andre er nok mest opptatt av hvem som intonerer neste sekvens, hei, jeg har feil note, hvilket nummer var det igjen, 739 eller 793…?) var det godt å være i kirkerommet. På sånne som meg har det en instant blodtrykksnedsettende effekt 😉

Selv om det var vanvittig varmt! Denne vifta er ikke i bruk så ofte, men i dag var det helt nødvendig.

Og det ble bare bedre da prekenen kretset rundt Matt.11,28. Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, så vil jeg gi dere hvile.

Ja, altså. Dette er et vers jeg til vanlig har litt problemer med å kjenne meg igjen i. Og det med god grunn. Tunge byrder? Slite og streve? Med hva, helt nøyaktig? Med tiden, som er så knapp fordi jeg helt frivillig har fått mange barn og like frivillig støtter opp om alle deres interesser? Med huset, som riktignok skranter og faller fra hverandre her og der, men likevel er et ganske fint hus som gir oss den plassen vi trenger i praktisk avstand fra jobb og skole? Med jobben, som jeg egentlig trives særdeles godt i?! Her er verken alvorlig sykdom, store bekymringer eller tunge sorger. Og selv om kontoen ofte er slunken, så er dette igjen et resultat av prioriteringer vi har gjort, med åpne øyne, vi kan virkelig ikke påstå at vi har dårlig råd. Selv om jeg også venter lengselsfullt på telefonen fra Hamar.

Alle har sitt, og mitt lodd er virkelig ikke av det tunge slaget alt tatt i betraktning. Så å ta til seg dette bibelverset sitter vanligvis langt inne. Det blir litt sånn «komfortabel middelklassedame i rikt og trygt land, for tiden spart for både sorger og bekymringer, sutrer over selvvalgte bagateller», særlig når jeg har @magnuswennman i Instagramfeeden min (det burde forresten alle ha) og jeg kjenner rødmen bre seg i kinnene. Men selv med disse veldig reelle tankene i bakhodet, lot jeg pater Erik snakke direkte til meg akkurat i dag. Og jeg tok alt stresset, alle tankene som kverner om jobb og penger og transnasjonale avtaler om Haagkonvensjonen og at 2017 hittil er kjempekaotisk og ALT JEG UANSETT IKKE KAN GJØRE NOE MED og la dem fra meg i Akersveien.

For min del er det her. Andre foretrekker andre steder eller andre metoder. Noen er sånn og noen er slik, som vi sier her hjemme. Men å kunne legge fra seg noe i en kirke, eller skrike det ut i skogen eller på konsert, legge det i bunnen av et ølglass (helst ikke for ofte!), eller ta seg en løpetur eller besøke et tempel… det er uansett godt for sjela!

Det går som det går. Og det er utenfor min kontroll. Hvilken lettelse som ligger i den erkjennelsen.

Så å ta kortjeneste i dag var det beste valget jeg har tatt… helt siden i går, faktisk! For å virkelig gjøre dette valget til et lite kinderegg av gleder (hyggelig å synge igjen, bra preken, hva blir det tredje, mon tro?) avsluttet organisten med en feiende flott Fantasie triomphale av Johannes Haarklou, på øredøvende volum.

Nitti desibel orgelpipe rett i øra, det blir ikke bedre enn det! 😀

Med Britten i våte sko

4. juni er en av få datoer i disse ukene som ikke har trengt rosa tusj kalenderen (= NB NB Extra Super Importante) og fire påminnelser i Outlook. 4. juni, også kjent som første pinsedag, har surret rundt i pannebrasken helt siden vår noe overmodige kantor satte opp Missa Brevis av Benjamin Britten på denne dagen.

Altså, dette er en messe for trestemt guttekor. Guttesopraner, faktisk. Ikke et vondt ord om koret mitt, jeg synes i all beskjedenhet at vi er griseflinke. Særlig med tanke på at vi øver en kveld i uka, for de fleste klemt mellom jobb og unger. Men når sant skal sies er det et stykke igjen til guttekoret ved King’s College i Cambridge. Rent stemmemessig er et slikt prosjekt ambisiøst, for å si det forsiktig.

Og så Britten, da. Om to uker har vi også et stort prosjekt. Men da synger vi en gla’messe som Mozart komponerte som 18-åring. Morsom og leken og til tider dramatisk, men harmonisk og fin, den sitter godt i øret. Trallalla-li, trallalalei, fiddelidu, fiddelidei… Britten er utfordrende, tung og atonal. Eller som kantor sa, skrevet til mellomkrigstiden, økonomisk depresjon og militærindustri. Sangteknisk er det vanskelig, så vanskelig at vi amatørdamer som skal leke guttesopraner har fått halve øvelsen for oss selv i flere uker.

Ergo, det har vært lett å huske 4. juni.

3. juni også, for da var det Champions League-finale!

Ce sont les meilleures équipes… hadde jeg vært ordentlig flink til å synge, noe jeg ikke er, skulle jeg vært med i koret som sang her! Champions League-sangen er til og med skrevet av Britten (riktignok Tony, ikke Benjamin, men Britten er Britten!)

I går kveld falt vi omtumlet til sengs, Gubben og jeg, etter et fyrverkeri av en fotballkamp som endte i vår soleklare favør. Vi hadde ost og kjeks og svinedyr eplejuice i vinglass, og jeg hadde på meg et av de fineste plaggene i garderoben: min 2011 vintage Pena Madridista Noruega-t-skjorte. For en kveld! For en triumf! Et kvart millisekund syntes jeg synd på Gigi Buffon, der han tuslet rundt på gressmatta i Cardiff og så spanjolene heve trofeet han har vært så nær, så nær, og aldri vunnet. Når sant skal sies var klumpen i halsen min også delvis egoistisk motivert: når Buffon nå pensjonerer seg, så markerer det at også jeg har blitt gammel. Så lenge Buffon har stått i mål, er det i det minste én toppidrettsutøver i hele verden som er på min alder. Når han nå trer av, etter hundreogtjue år på post, myldrer det av slike folk som Isco som er født i (gulp!) 1992.

Uansett, mest glede, og Ronaldos doble scoring bare understreket at jeg MÅ sette tanker ut i handling, og bestille tur til Fotballhuet og meg så fort høstens La Liga-kamper blir lagt ut. Jeg har en ganske kort liste over ting jeg må gjøre før jeg dør, men å se Ronaldo på Santiago Bernabeu er én av dem, og noe å plage barnebarna med i mange år. Jeg har dårlig tid av to grunner- for det første fordi Ronaldo begynner å dra på åra, han også, og for det andre fordi det slett ikke er sikkert eldstesønnen min gidder å dra på tur med mor så veldig mye lenger.

Noen poster bilder av tær på strand, jeg har bare tær foran TV. Men i går kveld var det helt på G!

Tidligere på dagen: konfirmasjonssang-tjeneste. Har jeg ingen konformasjon selv, får jeg kræsje noen andre sin. Temmelig fullt i kirka, som dere ser, festkledte mennesker og stor jubel. Det var lørdag. Søndag var en annen dans!

Så våkner vi da, første pinsedag, regn, Britten-øvelse klokka ti, og det første som møter meg på nettet er ny omgang terror i London. Etter å ha etablert at min stemor og eldste sønn er trygt på hotellrommet i St. Albans, der eldstejenta har bodd det siste året, overmannes jeg av håpløshet. Ikke skrekk. Ikke frykt. Men en grå, sliten håpløshet, idet det plutselig demrer for meg at dette er fremtiden. Dette er resten av 2017, og sikkert de nærmeste årene også, dette at folk venner seg til tanken på at det kan smelle når som helst og hvor som helst. Før sjekket vi flytidene for forsinkelser, nå svinger vi innom VG for å se om det har gått av en bombe før avgang. Julemarked? Javisst, så koselig, får håpe det ikke kommer en løpsk lastebil full av gevær- og machetesvingende gærninger. Men hvis så skulle skje, har du allerede lokalisert nærmeste mulige gjemmested og skjuler deg raskt og effektivt under en bod full av marsipangriser. Ellerno’.

Dette er det Bison og Turbo vokser opp i, en verden så full av vilkårlig, politisk motivert (eller til og med umotivert) vold at det ikke nytter å være redd en gang, det bare er sånn. For de som er rammet er det selvsagt aldeles forferdelig. De fleste av oss betrakter dramaet på avstand og kommer aldri i nærheten av det, men hvordan alt dette påvirker oss som samfunn, som mennesker…. det er dystert, altså. Like dystert som Agnus Dei, siste messeleddet til Britten.

Kaffekopp, våte sko, og en slags metallplate som er så gjennomrustet at førstemann som tråkker ordentlig på den kommer til å gå igjennom. Hvem ringer man om sånt? Kommunen? Hilsen Tante Sofie.

En kvart tusendedel av barna og voksne på Leos-Bloody-Lekeland. Aldri, aldri, aldri på regnvåte dager i en langhelg, deter sunt bondevett, men ja… i dag ble det sånn.

Livet svinger fort, gitt, fra hurrarop den ene dagen til gråtoner den neste. Både i bokstavelig og overført betydning, tenker jeg, og plukker Bison ned fra benken for 483. gang søndag morgen. Det regner og skoene kommer til å bli våte, jeg skal synge Benjamin Britten, og det passer humøret helt utmerket. Ikke sint, bare veldig veldig skuffet (senere på dagen tar vi småttisene til Leos Lekeland, noe som på en regntung første pinsedag er nesten verre enn Britten. Herrejemini for et kaos. Og for et lydnivå! Men hva gjør man ikke for glade og utslitte småbarn på en dag som denne).

På veien til øvelsen gjør jeg opprør, vilt og hemningsløst, og kjøper meg en takeaway-kaffe fra Deli de Luca. Det ultimate sløseri, 30 kroner for en kopp helt ordinær svart kaffe, men det gjelder å nyte det som kan nytes.

Vi har varmet opp, kirken er stappfull og klam, presten innleder med å tenke på ofrene og de pårørende i London, og aldri har vårt Dona nobis pacem vært så ektefølt og desperat.

Countdown. Min våte sko rett til høyre for blekka. Ninas tørre til venstre. Hvordan fikk hun til det, egentlig?

Og det går kjempefint… nesten. Ett eneste feilskjær, signert førstesopranene (som alltid er den gruppa som har soleklart best kontroll på ting), men det ødela på ingen måte helheten. Godt jobba, alle sammen, det var en tung og mørk messe på en blygrå dag, men når musikken står godt til rammen rundt er det ekstra moro å synge i kor.

Men jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg til Mozart, altså. Tiddelidu, trallalalei! 😉

Tidsklemte faste-strøtanker

For et par uker siden ble jeg intervjuet i forbindelse med en masteroppgave i religionsvitenskap. Blant temaene som kom opp, var naturlig nok fastetiden. Gullfiskhukommelse til tross- så vidt jeg husker sa jeg at årets fastemål var å lese i boka mi hver dag, og ellers bare holde seg på beina fram til påske. Ingen Facebookfaste (like greit, flesteparten av de jeg kjenner som har satt seg det målet brøt det i løpet av et par dager), ingen Cola light-faste (naila den i fjor. Og i år orker jeg rett og slett ikke. Det sies at man bare har en viss mengde viljestyrke tilgjengelig, og hvis så er tilfelle er det neppe Cola jeg skal bruke det på), ingen kjøttfrie dager (men vi har himla mye fiskegrateng da, for å få småspist jente til å spise middag. Teller det?). Ingen bloggfaste heller, det bare virker sånn, dessverre.

Lese i boka mi hver dag (altså Lenten Journal, ikke Tom Egeland), og ellers krumme ryggen og gå på disse seks ukene med dødsforakt og gi en ekstra slant til veldedighet. Det er ikke mye å skryte av, men jeg tror Pave Frans ville nikket anerkjennende. Problemet med de veldig konkrete «nekte seg-fastemålene», er at det- i hvert fall for visse personlighetstyper, andre klarer det sikkert bedre- lett går sport i dem. Det var nyttig å avstå fra min elskede Cola light i fjor, jeg lærte en ting eller to om meg selv, men strengt tatt var det ikke det som var poenget, var det vel? Poenget er å bli mindre full av seg selv, ikke mer. Tankene skal gå oppover, og utover, ikke lenger inn i ens egen lo-befengte navle, der i hvert fall jeg tilbringer mer enn nok tid fra før av.

Onsdag kveld etter Rådhuskonserten. Jepp, det er mars i Oslo, måneden for omskiftende vær og skuffelser. Tidligere på dagen kunne du sverget på at våren ikke var langt unna.

8. mars. Jaja.

Så ja. Lista er lagt på et passende nivå, alt tatt i betraktning.

Ting vi har gjort unna hittil som gikk bra: Rådhuskonsert (han husket dressjakka, krøss i taket!), fotballmøte,  førstekommunionsmøte med foreldrevakttjeneste, første øvelse med symfoniorkester, kinodate for Turbo med noen fra barnehagen, foreldremøte for kommende Romatur for niende klasse. Check, check, check. Jeg fikk til og med møtt min bestevenninne til lunsj, noe vi har snakket om siden november, så ingen skal si at det ikke har vært en og annen triumf innimellom!

Noen ting gikk bare passe bra, som helsestasjonstime med Bison. Den gode biten: Gubben rakk det i tide, og husket å spørre om fødselsdato før han sto i luka hos helsesøster. Den dårlige biten: Vår ellers så pratsomme gutt ble akutt og ukarakteristisk sjenert, og nektet å snakke. Selv ikke Oslos kanskje mest meritterte far klarte å lokke fram noen ord, noe som er litt synd når formålet med kontrollen er å sjekke språkutvikling. Jobben har også gått passe bra, med en opptur (i kakekasteavstand til en statsråd før frokost) og et par nedturer (datatrøbbel- IGJEN, og et kurs som gikk ad undas takket være en dårlig kålsalat jeg ikke skulle spist).

Artig start på dagen: live podcast med Joffen og Giæver. Artigere enn kulturministeren, når sant skal sies.

Historisk tilbakeblikk på bransjen. Nederst til venstre søkes «dugande bladmann». Det var tider, det!

Og et par ting gikk fullstendig skeis. 8. mars står i en særstilling her, der jeg med skam å melde verken fikk med meg parolene eller feiret på noen som helst annen måte enn å løpe mellom jobben og fire (!!!!) forpliktelser med en lunken Dobbel Cheese fra Burger King i de frosne hendene på vognhåndtaket, og endte med å gå glipp av et o-bli-ga-to-risk foreldrerådsmøte på skolen (tips til kommende foreldrerepresentanter: å velge to likestilte representanter er en dårlig ide, med mindre begge har tid og lyst til å bidra og ikke bare stiller til valg fordi ingen andre gjør det. For vår del var den andre representanten i begravelse i Bodø, og jeg sto med en sutrete treåring i vogn som kaaanskje kunne bestikkes til å overvære foreldremøtet, men da ville hun garantert ikke orket konserten til storebror etterpå. Sjakk matt) og tenke på hvor fantastisk heldige vi er som kvinner i Norge i 2017 *innbitt, trassig smil, for det ER jo bra selv om du kanskje ikke føler du har trukket vinnerloddet akkurat der og da*. Årsmøtet i ADHD-foreningen kræsjet med foreldremøtet for skoleturen, så jeg måtte fårete sende inn et avbud og krysset fingrene for at de ikke valgte inn representanter som ikke kunne komme på årsmøtet en gang. Så heldig var jeg jo ikke, så nå er jeg nyvalgt styremedlem.

Så ja. Å holde seg på beina er et passende mål. Men det kommer ikke som noen overraskelse. Et kjapt blikk på kalenderen, både jobbmessig og privat, viste jo at det ville bli kaos-bananas-uker. Kombinerer vi det med at det fremdeles er vinter-ish og kaldt og hver tur ut av døra krever påkledning av trassige småtroll og hundre Neeeei, ikke lek i snøen, det blir så vått i bilen, så er det slitsomt, og slenger vi den psykologiske virkningen av å gå og vente på et siste, knusende avslag som aldri kommer, så er det hardt. Jeg drar den råtne kroppen med konstant grunn-feber opp av senga på ren trass, gyver løs på gjøremål nummer 1, 2, 3,… 407, 408, 409… legger Bison i senga klokka halv åtte, er ferdig med det en halvime-time senere, går opp igjen og velger mellom å rydde på kjøkkenet eller henge opp klær (tingene som ikke blir gjort blir liggende og hope seg opp til helgen, så huset er et nydelig syn for tiden), og kræsjer komatøst i senga i nitiden. Rinse and repeat. And repeat. And repeat. Jeg fikk ikke en gang sett PSG-Barcelona-kampene, og gikk med det glipp av årets kanskje mest spektakulære fotballkamper (og sjansen til å brøle YOUR TEETH ARE OFFSIDE, LUIS SUAREZ! og andre lignende, barnslige fornærmelser av typen du bare kan lire av deg i nærvær av barn som enten er for små til å forstå, eller store nok til å skjønne at i profesjonell fotballsammenheng er det lov å være både slem og usaklig. Selv om jeg fikk rare blikk fra sektstenåringen den gangen jeg hoppet rundt i stua og sang ANDY CARROL SHOW US YER TITS, det er liksom ikke slikt han forbinder med mamma).

På vei inn til Rådhuskonserten, med tale av ordfører og det hele. Like stas hvert år, og for en akustikk!

Dette må være et eksempel på et forsvarlig bilde tatt av eget (og andres) barn. Ser dere prikken helt ytterst til venstre? Det var med ikke ubetydelige mengder lettelse at mor kunne konstatere at han både hadde husket å ta med seg OG ha på seg dressjakka si… <3

Så disse ukene går hardt utover fotball (og lesing, og andre hyggelige ting man gjør for seg selv). Og bloggen, stakkars, og sosialt samvær med egne, store barn. For ikke å snakke om egen mann, som nå har vurdert å rykke inn etterlyst-annonse med Kone Savnet. Det er ikke det hyggeligste du hører i et forhold, når mannen din sier at han savner kona si. Men som sagt, vi visste at det kom til å bli sånn. Apropos egen mann, så lo jeg så tårene trillet av denne. Dette ER Gubben, altså, bortsett fra at han selvfølgelig ikke er på BBC, men bare på vanlige Skypemøter, og ja- det kan godt være pysjbukse under bordet.

Og egentlig er det en interessant øvelse, det å pushe seg selv til maks. Å bare fungere på rein trass og viljestyrke. Jeg er trøtt. Jeg er stressa. Jeg er halv-dau, svimmel og slapp. But I’m doing it! Hah! Det er faktisk en fastetid det står respekt av, selv om jeg ikke kan skryte på meg stort av fastemål og fasteoffer, og selv om jeg ikke en gang fikk blåst i gang fasten med et askekors en gang (eller #ashtag, som det heter i disse dager), og innen tre minutter av fastetiden hadde tenkt minst ti virkelig stygge tanker om de som har lovet oss nytt datasystem på jobben som aldri blir ferdig.

Dette høres ut som en lidelseshistorie, og det er ikke meningen. Det er masse fint som skjer, hver eneste dag, smilene sitter løst og hjertevarmende øyeblikk er strødd utover dagene som små stjerner. Den store utfordringen er å ikke la tidsklemma ta knekken på humøret og latteren, og med unntak av de altfor tidlige leggetidene synes jeg at jeg klarer det bra.

Morgenstemning. Ungene har fått dilla på et Newtonprogram om stumpneseapene i Himalaya. Og Bisons kommentar da han så de små, nusselige babyapene som hang fast i pelsen til mor? «D’er meg jo! Se, det er Bison!» 😀

Morgenstemning II: Lørdag.

HARD EQUALS HARD BUT IT DOESN’T EQUAL BAD.

Det er overskriftene for tiden vi er inne i nå, og jeg elsker de ordene. Det er akkurat sånn det er. Det blir bedre, og snart er det påske- og vår! I mellomtiden snubler jeg videre, og vurderer å møte opp til kortjeneste i morgen selv om det ikke er min tur for å kompensere for den manglende askeonsdagen (100% bullshit. Grunnen til at jeg vurderer å møte opp er at vi skal synge O Bone Jesu under kommunion, en av de få sangene jeg faktisk husker fra i fjor. Vanligvis er det nemlig slik at når kantor drar fram en note på øvelsen og introduserer den med «Ja, den her husker dere jo fra i høst» eller tilsvarende, så kan jeg sverge på at jeg aldri har sett nota før, noen sinne. Alle de andre nikker gjenkjennende, da, så det er antagelig bare jeg som er glemsk).

Og jeg håper å få tid til å dokumentere litt her på den støvete, forsømte bloggen også. Det er nemlig mye spennende som skjer, og mange gode øyeblikk- ikke minst signert The Terrible Two. Det første jeg håper å få ut, er to historier om godnatteventyr, med hver sin vri (den ene dypt hjertevarmende, den andre litt… mislykket, hehe). Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal klare å grave fram tiden til dette hen, men det må jo være mulig å få til! Kanskje blogging fra dusjen (for himmelens skyld uten videoblogg)? Knatring på tastaturet på bussen på vei til jobb? Det må jo gå an å løse dette!?

Men først: en riktig god helg til dere som fremdeles henger med! Jeg skal ha en helt knall helg, for i dag kommer Englandsfareren hjem for å fikse det siste på tanna på tirsdag. Gleder meg stort til det! Men først: en kopp kaffe til, før jeg setter i gang en panikkrydding før min mor rykker inn klokka ni for å ha algebra-time sammen med åttendeklassingen og vi andre skal av gårde på «bollett» og barnebursdag og tjo og hei.

Signa (faste-) lørdag! 🙂 Mine planer er å feire eldstejentas hjemkomst med en særdeles lite fastete kokosbollekake, men jeg satser på at det er innafor i en sådan stund!