Stille natt…

Klokka er 03:17.

*tass, tass, tass* (lyden av små føtter mot parkett)

*kniiiiiirk* (lyden av soveromsdør som går opp, ledsaget av en stripe lys tvers over hodeputa)

*sukk* (lyden av mamma som sovnet for fire timer siden og sover sov tungt og drømmeløst fram til dørknirkingen, og selv i halvsøvne innser at sjansen for å fortsette med dette er minimal)

Hei, Bison. *gjesp* Kom og legg deg ‘sina mamma, da.

Neei!

Gutten står stille i døråpningen med molefonkent uttrykk i fjeset. Bison er rett over tre år, småtrassig, og inne i en periode hvor søvn er vanskelig og problemer er ekstra frustrerende. Stakkars lille tassen.

Det er så kaldt i senga mi.

— Neimen er det kaldt i… HVA, har du tissa i senga?

— Ne-he-heeeeei! Ikke tissa! Det er kaldt! Det er SEMPEKALDT! *hulker*

–Kom og legg deg, da, Bison. Det er varmt i senga til mamma. Kom hit under dyna.

— Jeg vil ha vann! Jeg er tørst!

— Du er trøtt. Kom og legg deg her, ved siden av mamma og Turbo.

Nei jeg er så tøøøørst! Jeg vil ha vaaaaaann! *hulk går over til hyl, og mor gnir søvnen ut av øynene og myser bekymret bort på fireåringen som heldigvis sover tungt (fremdeles).

Han fikk vann til slutt. Og en tur på do for å tisse, bare for sikkerhets skyld. Da han etter mye turning og fram og tilbake endte opp sovende under dyna (riktignok feil vei, men her er vi ikke så nøye på det, gitt) er det jo ikke til å unngå at mor er lys våken. Jeg har gjennom årenes løp blitt ganske god på å gjøre mye i halvsøvne, men når det er ut av senga, opp på kjøkkenet og ut på do med både skarpt lys og masse lyd- da er kampen tapt. Selv ikke vissheten om at fire timers søvn og mindre er oppskriften på en dårlig dag, skremmer søvnen tilbake.

Hvis noen (neppe, siden alle har mer enn nok med sitt eget desemberkaos 😀 ) har stusset over at jeg har fått blogget forholdsvis jevnt og trutt (og tidvis langt) i årets travleste måned, ligger svaret her. Dessverre. Det er altfor mange netter som bare blir halve for tiden. Nå er jeg jo ganske godt vant til dårlig søvn- mine unger har aldri vært av typen som sover fra sju til sju i egen seng så fort nattammingen er unnagjort- men jeg hadde nok håpet at når de minste var 4,5 og 3 ville det vært færre korte netter. Denne bloggen startet riktignok nesten som et nattprosjekt, i sofaen midt på natta med The terrible two foran Totoro og Det Magiske Landet. Men burde ikke den tiden snart være forbi?

Tydeligvis ikke 😉 Eller, det er én forskjell. Nå sovner de som regel igjen etter nattevåken. Problemet er at det gjør ikke jeg.

Men det er som det er. Når jeg først er våken, må jeg innrømme at det ikke er så verst å sitte i sofaen i en mørk stue. Bare juletreet og adventsstjernen lyser (ja, og Surface’n, men det er liksom ikke like stemningsfullt). Ute er det gnistrende kaldt og snø, men inne blafrer det liflig i parafinovnen, og Dina snorker i senga si (count your blessings, vi har i det minste ett «barn» som sover i senga si gjennom natta!)

Tredje søndag i advent- gaudetesøndag, med prest i rosa habitt- er unnagjort. Vi skulle hatt besøk i dag av slektas eldre garde, men det ble for kaldt for henne. Det var leit for oss, og for henne også, men hun fikk ørten forsikringer om at vi har det til gode.  Skulle kulda fortsette tar vi gjerne turen til henne i stedet. Det er ikke avlyst, bare utsatt.

Men vi fikk oss en gledens søndag likevel. Siden vi hadde vært smarte og tilbudt eldstejenta henting 01:30 etter lørdagens bursdagsfest på Tåsen (tips til tenåringsforeldre: det er ti ganger enklere å avtale henting på forhånd enn underveis. Noen tenåringer vil kanskje oppfatte dette som kontrollerende, men i vår søvndepriverte familie gjør det ting ganske mye enklere. Og jenta vår tolererer det, så da er det jo ikke noe problem) var vi ikke så trøtte som vi kunne ha vært. Vi rakk til og med å vaske og rydde litt før jeg satte kurs mot helgens kor-tjeneste. Underveis ringte altså min bestemor og avlyste besøket. Bummer. Men hva skal vi da finne på?

Løsningen ga seg heldigvis selv, nå som videre husvask og matlaging ikke hastet lenger. For det var julemarked i menigheten. Levende julekrybbe (med sauer!), pinnebrød og pølser og utlodning. Og sang, blant annet levert av oss etter messen. Jeg stjal et bilde fra prestens Facebookprofil og håper på tilgivelse:

Jeg står ytterst til venstre, nesten skjult bak en engel. Bison i den gule Minionslua si syntes det var veldig moro og litt rart at mamma sto sånn og sang. De tre minste fikk både pølse og saueklapping, og da er jo de happy så det holder!

På vei hjem svingte vi innom senteret og kjøpte oss et juletre. Den årlige edelgran/vanlig gran-diskusjonen mellom Gubben og meg ble kort i år, siden juletreselgeren sa seg enig i mitt argument om at vanlig gran lukter mye bedre. Vi fikk også med oss en sekk ved og kunne erklære- i seneste laget- peis-sesongen for åpnet.

 

 

Så selv om vi ikke fikk oldemorbesøk, fikk vi en veldig fin og litt slapp søndag. En sånn førjulsdag uten særlige planer, der vi tuslet rundt i vårt eget tempo og ungene både fikk lekt i snøen i hagen og tint seg opp i badekaret med masse jule-badeskum. Vi spiste søndagsmiddag med pepperkake-ostekake (det var jo en teit måte i si det på. Pepperkake-ostekake? Men Pepperostekake blir jo helt feil!?) til dessert, og avsluttet med den geniale A Christmas Carol i sofaen. Med unntak av Gubbens raske tur ut for å panikk-kjøpe juletrefot, siden vi kastet den gamle i fjor og tenkte «Det kommer sikkert salg etter jul, da husker vi å kjøpe ny!» 😀 , forløp dagen akkurat så stille og rolig som det er mulig å få det med småunger i hus. Høydepunktet var selvsagt å pynte juletreet, vi trakk et lettelsens sukk da lysene virket i år også, og ungene løp begeistret rundt med julekuler i hendene og glitterbånd rundt hodet. De største ungene gikk litt til og fra, mellom vennebesøk, trening og lekser, men slo seg sammen med oss når de hadde tid. Med Garth Brooks (!) og Pentatonix i bakgrunnen ble det også tilløp til allsang. Det er jo så idyllisk at det nesten virker påtatt, men det var faktisk akkurat sånn det var.

Visst hadde det vært deilig å sove skikkelig. Særlig i dag, når jeg har fri og vi ikke skulle opp før halv sju! Men når alt kommer til alt er det ikke så hakkandes gæli å sitte sånn for seg selv, helt i fred, bare med bikkja og det overlessede juletreet som selskap, og kose seg med denne søndagen på nytt. Desember er kaos og høye skuldre og mye moro, men heldigvis er det også dager som denne. Snart begynner ferien, da kommer det forhåpentligvis flere. Nå er vi i alle fall nesten klare for at julekvelden kan komme både til kjerringer og andre!

Ikke overraskende går vi for maksimalisme i år også. Her er vår tradisjonelle juleskilpadde fra Hawaii sammen med den rosa papirfisken (barnehagekunst fra jeghuskerikkenår) og Manchester United-kule. For øvrig er treet pyntet med noen få gamle kuler som har overlevd i flere tiår, noen få stilige kuler vi har hatt i kalenderen opp igjennom, en god del IKEA, litt mer barnehagekunst, noen små trefigurer og et par strikkede kuler fra mormor. Kaoset lenge levet, og det er helt perfekt 🙂

Dag 3

Dagens lille øyeblikk er dette:

I fullt trav oppover Akersgata, en søndagsmorgen i juli. Ikke akkurat plagsomt mye folk! Men sola varmer i ryggen og skrittene er lette, jeg gleder meg til kortjeneste i dag.

Mitt forhold til koret følger også en slags årsrytme. I august kommer jeg til å lengte desperat etter den første øvelsen. Før sommeren gleder jeg meg bare til å bli ferdig 😉

I tillegg til øvelse hver tirsdag har vi kortjeneste tredjehver søndag (ikke i sommerferien, selvsagt). Denne tredelingen er en ordning som ble innført først i fjor, og det er kanskje unødvendig å si at jeg elsker den. En markant forbedring fra det tidligere «kom hvis du kan, og si helst i fra»-opplegget vi hadde før. Da møtte jeg nesten hver søndag og hadde dårlig samvittighet de resterende. Hver tredje søndag er mye lettere å forholde seg til, og man kan alltids bytte hvis det ikke passer. I tillegg kommer det ymse andre ting, konserter, jul (stønn), påske (dobbeltstønn) og diverse konfirmasjoner og sånt. Selv om det er helt OK å ikke være med på alt, kan det til tider bli i overkant mye. Så da Mozartkonserten var ferdig for tre uker siden, var det IKKE frivillig sommertjeneste som sto øverst i boka. Jeg tok meg fri med god samvittighet og tenkte at dette fikser noen andre.

Men i dag er jeg glad for at jeg etterkom organistens bønn om flere sangere akkurat denne søndagen. For selv om det å synge i messe er noe helt annet enn å være i messe (de mer garvede koristene klarer sikkert å skifte oppmerksomhet på et blunk, vi andre er nok mest opptatt av hvem som intonerer neste sekvens, hei, jeg har feil note, hvilket nummer var det igjen, 739 eller 793…?) var det godt å være i kirkerommet. På sånne som meg har det en instant blodtrykksnedsettende effekt 😉

Selv om det var vanvittig varmt! Denne vifta er ikke i bruk så ofte, men i dag var det helt nødvendig.

Og det ble bare bedre da prekenen kretset rundt Matt.11,28. Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, så vil jeg gi dere hvile.

Ja, altså. Dette er et vers jeg til vanlig har litt problemer med å kjenne meg igjen i. Og det med god grunn. Tunge byrder? Slite og streve? Med hva, helt nøyaktig? Med tiden, som er så knapp fordi jeg helt frivillig har fått mange barn og like frivillig støtter opp om alle deres interesser? Med huset, som riktignok skranter og faller fra hverandre her og der, men likevel er et ganske fint hus som gir oss den plassen vi trenger i praktisk avstand fra jobb og skole? Med jobben, som jeg egentlig trives særdeles godt i?! Her er verken alvorlig sykdom, store bekymringer eller tunge sorger. Og selv om kontoen ofte er slunken, så er dette igjen et resultat av prioriteringer vi har gjort, med åpne øyne, vi kan virkelig ikke påstå at vi har dårlig råd. Selv om jeg også venter lengselsfullt på telefonen fra Hamar.

Alle har sitt, og mitt lodd er virkelig ikke av det tunge slaget alt tatt i betraktning. Så å ta til seg dette bibelverset sitter vanligvis langt inne. Det blir litt sånn «komfortabel middelklassedame i rikt og trygt land, for tiden spart for både sorger og bekymringer, sutrer over selvvalgte bagateller», særlig når jeg har @magnuswennman i Instagramfeeden min (det burde forresten alle ha) og jeg kjenner rødmen bre seg i kinnene. Men selv med disse veldig reelle tankene i bakhodet, lot jeg pater Erik snakke direkte til meg akkurat i dag. Og jeg tok alt stresset, alle tankene som kverner om jobb og penger og transnasjonale avtaler om Haagkonvensjonen og at 2017 hittil er kjempekaotisk og ALT JEG UANSETT IKKE KAN GJØRE NOE MED og la dem fra meg i Akersveien.

For min del er det her. Andre foretrekker andre steder eller andre metoder. Noen er sånn og noen er slik, som vi sier her hjemme. Men å kunne legge fra seg noe i en kirke, eller skrike det ut i skogen eller på konsert, legge det i bunnen av et ølglass (helst ikke for ofte!), eller ta seg en løpetur eller besøke et tempel… det er uansett godt for sjela!

Det går som det går. Og det er utenfor min kontroll. Hvilken lettelse som ligger i den erkjennelsen.

Så å ta kortjeneste i dag var det beste valget jeg har tatt… helt siden i går, faktisk! For å virkelig gjøre dette valget til et lite kinderegg av gleder (hyggelig å synge igjen, bra preken, hva blir det tredje, mon tro?) avsluttet organisten med en feiende flott Fantasie triomphale av Johannes Haarklou, på øredøvende volum.

Nitti desibel orgelpipe rett i øra, det blir ikke bedre enn det! 😀

Med Britten i våte sko

4. juni er en av få datoer i disse ukene som ikke har trengt rosa tusj kalenderen (= NB NB Extra Super Importante) og fire påminnelser i Outlook. 4. juni, også kjent som første pinsedag, har surret rundt i pannebrasken helt siden vår noe overmodige kantor satte opp Missa Brevis av Benjamin Britten på denne dagen.

Altså, dette er en messe for trestemt guttekor. Guttesopraner, faktisk. Ikke et vondt ord om koret mitt, jeg synes i all beskjedenhet at vi er griseflinke. Særlig med tanke på at vi øver en kveld i uka, for de fleste klemt mellom jobb og unger. Men når sant skal sies er det et stykke igjen til guttekoret ved King’s College i Cambridge. Rent stemmemessig er et slikt prosjekt ambisiøst, for å si det forsiktig.

Og så Britten, da. Om to uker har vi også et stort prosjekt. Men da synger vi en gla’messe som Mozart komponerte som 18-åring. Morsom og leken og til tider dramatisk, men harmonisk og fin, den sitter godt i øret. Trallalla-li, trallalalei, fiddelidu, fiddelidei… Britten er utfordrende, tung og atonal. Eller som kantor sa, skrevet til mellomkrigstiden, økonomisk depresjon og militærindustri. Sangteknisk er det vanskelig, så vanskelig at vi amatørdamer som skal leke guttesopraner har fått halve øvelsen for oss selv i flere uker.

Ergo, det har vært lett å huske 4. juni.

3. juni også, for da var det Champions League-finale!

Ce sont les meilleures équipes… hadde jeg vært ordentlig flink til å synge, noe jeg ikke er, skulle jeg vært med i koret som sang her! Champions League-sangen er til og med skrevet av Britten (riktignok Tony, ikke Benjamin, men Britten er Britten!)

I går kveld falt vi omtumlet til sengs, Gubben og jeg, etter et fyrverkeri av en fotballkamp som endte i vår soleklare favør. Vi hadde ost og kjeks og svinedyr eplejuice i vinglass, og jeg hadde på meg et av de fineste plaggene i garderoben: min 2011 vintage Pena Madridista Noruega-t-skjorte. For en kveld! For en triumf! Et kvart millisekund syntes jeg synd på Gigi Buffon, der han tuslet rundt på gressmatta i Cardiff og så spanjolene heve trofeet han har vært så nær, så nær, og aldri vunnet. Når sant skal sies var klumpen i halsen min også delvis egoistisk motivert: når Buffon nå pensjonerer seg, så markerer det at også jeg har blitt gammel. Så lenge Buffon har stått i mål, er det i det minste én toppidrettsutøver i hele verden som er på min alder. Når han nå trer av, etter hundreogtjue år på post, myldrer det av slike folk som Isco som er født i (gulp!) 1992.

Uansett, mest glede, og Ronaldos doble scoring bare understreket at jeg MÅ sette tanker ut i handling, og bestille tur til Fotballhuet og meg så fort høstens La Liga-kamper blir lagt ut. Jeg har en ganske kort liste over ting jeg må gjøre før jeg dør, men å se Ronaldo på Santiago Bernabeu er én av dem, og noe å plage barnebarna med i mange år. Jeg har dårlig tid av to grunner- for det første fordi Ronaldo begynner å dra på åra, han også, og for det andre fordi det slett ikke er sikkert eldstesønnen min gidder å dra på tur med mor så veldig mye lenger.

Noen poster bilder av tær på strand, jeg har bare tær foran TV. Men i går kveld var det helt på G!

Tidligere på dagen: konfirmasjonssang-tjeneste. Har jeg ingen konformasjon selv, får jeg kræsje noen andre sin. Temmelig fullt i kirka, som dere ser, festkledte mennesker og stor jubel. Det var lørdag. Søndag var en annen dans!

Så våkner vi da, første pinsedag, regn, Britten-øvelse klokka ti, og det første som møter meg på nettet er ny omgang terror i London. Etter å ha etablert at min stemor og eldste sønn er trygt på hotellrommet i St. Albans, der eldstejenta har bodd det siste året, overmannes jeg av håpløshet. Ikke skrekk. Ikke frykt. Men en grå, sliten håpløshet, idet det plutselig demrer for meg at dette er fremtiden. Dette er resten av 2017, og sikkert de nærmeste årene også, dette at folk venner seg til tanken på at det kan smelle når som helst og hvor som helst. Før sjekket vi flytidene for forsinkelser, nå svinger vi innom VG for å se om det har gått av en bombe før avgang. Julemarked? Javisst, så koselig, får håpe det ikke kommer en løpsk lastebil full av gevær- og machetesvingende gærninger. Men hvis så skulle skje, har du allerede lokalisert nærmeste mulige gjemmested og skjuler deg raskt og effektivt under en bod full av marsipangriser. Ellerno’.

Dette er det Bison og Turbo vokser opp i, en verden så full av vilkårlig, politisk motivert (eller til og med umotivert) vold at det ikke nytter å være redd en gang, det bare er sånn. For de som er rammet er det selvsagt aldeles forferdelig. De fleste av oss betrakter dramaet på avstand og kommer aldri i nærheten av det, men hvordan alt dette påvirker oss som samfunn, som mennesker…. det er dystert, altså. Like dystert som Agnus Dei, siste messeleddet til Britten.

Kaffekopp, våte sko, og en slags metallplate som er så gjennomrustet at førstemann som tråkker ordentlig på den kommer til å gå igjennom. Hvem ringer man om sånt? Kommunen? Hilsen Tante Sofie.

En kvart tusendedel av barna og voksne på Leos-Bloody-Lekeland. Aldri, aldri, aldri på regnvåte dager i en langhelg, deter sunt bondevett, men ja… i dag ble det sånn.

Livet svinger fort, gitt, fra hurrarop den ene dagen til gråtoner den neste. Både i bokstavelig og overført betydning, tenker jeg, og plukker Bison ned fra benken for 483. gang søndag morgen. Det regner og skoene kommer til å bli våte, jeg skal synge Benjamin Britten, og det passer humøret helt utmerket. Ikke sint, bare veldig veldig skuffet (senere på dagen tar vi småttisene til Leos Lekeland, noe som på en regntung første pinsedag er nesten verre enn Britten. Herrejemini for et kaos. Og for et lydnivå! Men hva gjør man ikke for glade og utslitte småbarn på en dag som denne).

På veien til øvelsen gjør jeg opprør, vilt og hemningsløst, og kjøper meg en takeaway-kaffe fra Deli de Luca. Det ultimate sløseri, 30 kroner for en kopp helt ordinær svart kaffe, men det gjelder å nyte det som kan nytes.

Vi har varmet opp, kirken er stappfull og klam, presten innleder med å tenke på ofrene og de pårørende i London, og aldri har vårt Dona nobis pacem vært så ektefølt og desperat.

Countdown. Min våte sko rett til høyre for blekka. Ninas tørre til venstre. Hvordan fikk hun til det, egentlig?

Og det går kjempefint… nesten. Ett eneste feilskjær, signert førstesopranene (som alltid er den gruppa som har soleklart best kontroll på ting), men det ødela på ingen måte helheten. Godt jobba, alle sammen, det var en tung og mørk messe på en blygrå dag, men når musikken står godt til rammen rundt er det ekstra moro å synge i kor.

Men jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg til Mozart, altså. Tiddelidu, trallalalei! 😉